Tekst og foto: Kyrre Hagen

Kenny har aldri opplevd maken. De strøkne asfaltveiene snor seg gjennom det kuperte landskapet i alle retninger og minner om bilbanene han lagde på gutterommet i barneårene. Hvorfor lager vi ikke sånne veier hjemme i Norge? Det går så det griner gjennom svingene og han slakker bare de gangene det åpenbarer seg noen flotte utsikter. Albania er mye finere enn han hadde våget å håpe på.

Om du lurer på hvem Kenny Dundee er kan jeg røpe at dette er navnet jeg fikk i Australia der ingen klarte å uttale navnet mitt. Kenny Dundee høres mye tøffere ut enn mitt eget, og i etterkant har jeg brukt navnet. Det gir meg et alibi til å fremstille artiklene litt tøffere og litt mer dramatisk enn det som egentlig skjedde, men ikke misforstå, Balkan var et skikkelig eventyr og ingen ting av det som skjedde er diktet opp.

Kenny fant hotellet i Sofia. Selv om han hater storbyer, hadde han gjort et unntak. Han hadde jo aldri vært i Bulgaria. Han kjørte inn mot byen mens han nøt en vakker solnedgang. Det lille, slitte hotellet lå midt i sentrum, og bakgården var fylt opp med gamle hagemøbler og rot. Kenny reiste alene. Egentlig skulle de vært tre, men kompisen som hadde foreslått turen, trakk seg etter at Kenny allerede hadde kjørt sykkelen sin til Slovakia i påsken. Dette måtte han gjøre fordi han ikke hadde like lang tid til rådighet på Balkanturen som de to andre. Turen ned hadde vært kjølig, mildt sagt. Da den andre kompisen måtte levere førerkortet for åtte måneder etter et ublidt møte med en laser på Hokksund, ble det klart at det ble en tur på egenhånd. Derfor fløy Kenny til Slovakia noen dager i forveien, der hans kjære T7 «Pernille» sto og ventet. Transporten ned gjennom Ungarn, Romania og Serbia hadde vært effektiv. Kenny kastet ikke bort tid, for det var her nede på Balkan turen skulle begynne.

Kenny hatet som sagt storbyer. Han følte han brukte altfor lang tid både inn og ut av dem. Dessuten var prisnivået et helt annet enn ute på landsbygda. Kenny elsker det enkle, der alt har en tendens til å ordne seg. Folk er vennligere og mer avslappede enn i byene. Kenny ringte på døra, og ut kom hotelleieren, som dunstet av gammel alkohol og sigaretter. Hotellet var det mest rotete og møkkete Kenny noen gang hadde sett. Rommene innenfor resepsjonen var fylt med alt fra gamle sykler og barnevogner til møkkete halvlitersglass. Det mest interessante med hotellrommet var at du måtte gå gjennom dusjen for å komme inn på badet, og sluket i andre enden av rommet var tett. Dette førte snart til en liten oversvømmelse, der hele gulvet lå under vann. Klar for å se litt av Sofia, begynte jakten på bulgarsk mat. Det viste seg å bli utfordrende, men til slutt finner Kenny en utmerket restaurant. Han oppdager at han er den eneste gjesten – damene ved nabobordet er nemlig eierens familie. Uansett, atmosfæren og maten er helt topp på «Two Brothers» i Sofia.

Skogbrann og svalestup

Etter et dekkskifte dagen etter suser Kenny inn i Nord-Makedonia. Dette landet er en del av det historiske Makedonia, selv om det er et eget land. Resten av Makedonia ligger i Hellas. Landet er ikke stort og har bare to millioner innbyggere. Tidligere var Nord-Makedonia en del av Jugoslavia, og befolkningen består av makedonere og albanere, med mindre grupper av serbere, tyrkere og romaer. En sammensatt folkegruppe, med andre ord.

Kenny er lei av hovedveier og leter etter de små «hvite» veiene på kartet. Han legger opp en spennende rute fra Veles Benec til Prilep. Snart er han over på grusveier, og i horisonten dukker det opp et fjell. Her herjer en skogbrann oppe i fjellet, og han møter militære kjøretøyer med mannskaper som kjemper mot flammene. De har startet en motbrann, og det ryker enda i veikantene. Kenny blir litt bekymret for om veien går rett inn i området, noe den gjør. I tillegg blir veien snart dårligere, og noen steder består veidekket bare av runde kulesteiner på størrelse med golfballer. Det er umulig å styre, så det gjelder å ha fart, vekta bak, og håpe på å treffe andre siden uten å velte. Det går bra lenge, men etter en brå sving treffer Kenny et parti med løs sand og forsvinner over styret på T7-en. Heldigvis er farten lav, og Kenny kommer fra det uten skader. Utrolig nok dukker en liten Fiat Punto opp, og Kenny får hjelp med å løfte sykkelen. Hvordan det er mulig å kjøre en slik bil på disse veiene, kan du bare lure på.

Langs grensa til Hellas

Dagen etter er det klart for å følge en rute opp i fjellet langs grensa mot Hellas. Denne har Kenny fått anbefalt av en «god» venn som aldri selv har kjørt ruta, men mente Kenny burde kjøre den mens det ennå var mulig, siden han var ganske sikker på at veien snart ville bli stengt. Veien er smal, flott og svingete, og etter noen mil er han over på grusen. Snart blir underlaget dårligere, og her oppe er det ikke et menneske som kan hjelpe om noe går galt. Selv om Kenny har med satellittsenderen sin, snur han. I 38 varmegrader holder du ikke lenge om du blir liggende her i solsteiken, og Kenny har liten lyst til å bli ulve-åte.

Motorsykkelparadis.

Etter en natt i Ohrid krysser Kenny inn i Albania. Dette landet har et dramatisk terreng dominert av de Dinariske alper i nord og Pindusfjellene i sør. Fjellområdene dekker store deler av landet, og høydene når opp til 2751 meter på toppen av fjellet Korab, som er landets høyeste. Fjellene tilbyr spektakulære utsikter, med bratte stup, dype raviner og brusende elver. Kenny har brukt www.bestbikingroads.com for å finne veianbefalinger, og han blir ikke skuffet. Snart svinger han Pernille fra kurve til kurve på perfekt asfalt, på endeløse serpentinstrekninger. Dette må være motorsykkelparadis.

Etter noen timer på disse veiene tar Kenny av på noen litt mindre veier. Her er det som en gang var asfalt redusert til en vei fra en krigssone, men utsikten er fantastisk. Her treffer han sveitseren Christian, som kjører en liten Honda CRF300L. Christian kan fortelle at han har vært på reise de siste fem årene. Han reiser i 2-3 måneder av gangen, for så å vende tilbake til kone og familie i 2-3 måneder. Han er pensjonist og kan ikke tenke seg et bedre liv enn dette. Kenny har ingen problemer med å forestille seg at dette er det gode liv, og han vet hva han selv skal gjøre den dagen han blir pensjonist.

Etter å ha badet i de varme kildene i Ogdunan, finner Kenny et hyggelig hotell som serverer kald øl, nydelig mat og har et flott rom med aircondition. Alt til en veldig hyggelig pris. Dette er akkurat slik Kenny liker det.

Kenny setter kursen nordover langs Albanias kyst. Kystlinjen langs Adriaterhavet og det Joniske hav strekker seg over 362 kilometer og byr på vakre strender, klipper og turkist vann. Den sørlige kysten blir ofte kalt Albanias riviera og er spesielt kjent for sitt klare vann og naturskjønne strender. Kenny er vel egentlig mer interessert i å kjøre motorsykkel enn å bade, men legger turen ut til strendene på vei nordover. Albania har de siste årene gjennomgått betydelig økonomisk og sosial utvikling. Landet har gjort store fremskritt innen infrastruktur, med forbedrede veier, broer og elektrisitetsnettverk. Økonomien har vokst, særlig gjennom turisme og energiproduksjon. Albania har tidligere blitt sett på som et lovløst land, men gjennomførte reformer har bidratt til å bekjempe korrupsjon, og landet oppleves nå helt trygt å reise i.

Not Lost Exploring.

Siden så få snakker engelsk her nede, har Kenny fått behov for litt sosialt samvær. Derfor bestemmer han seg for å ta igjen Van og Willy Myhre, som ligger en dag foran ham i løypa. De er på vei nordover fra Georgia og skal være på reise i et helt år (du kan følge dem på Not Lost Exploring). Veiene opp til Shkodër er akkurat slik Kenny hadde håpet på: smale og svingete. Kenny girer opp og ned og koser seg glugg i hjel der oppe i fjellene. Han blir liggende bak en trailer og lurer på hva et slikt kjøretøy gjør oppe her. Hva skjer om denne doningen møter en annen trailer? Han får snart svaret, da traileren må legge hele vogntoget inn mot fjellsiden for å unngå å frontkollidere med en møtende lastebil. Heldigvis får sjåføren dratt vogntoget tilbake på veien igjen. Da Kenny stopper i Shkodër, kjører en kjent sykkel forbi – det er Van og Willy. De tar ham med til en campingplass, og snart har Kenny leid seg en stor campingvogn med panoramautsikt over havet for 15 euro. Det blir en hyggelig kveld, der Kenny endelig kan få snakke norsk igjen.

Kosovo

Kenny har som mål å besøke alle landene på Balkan. Derfor setter han kursen mot Kosovo neste morgen. Kosovo anerkjennes ikke av Serbia, og det er viktig å gjøre grensepasseringen riktig. Du kan for eksempel ikke kjøre inn i Serbia fra Kosovo dersom du først har kommet fra et annet land. For å gjøre det enkelt bestemmer Kenny seg for å krysse både inn og ut fra Montenegro. Veien til Berane er virkelig flott, med alle hårnålssvingene i Grabom som høydepunkt. Dette er som Trollstigen hjemme. På grensen til Kosovo må han kjøpe forsikring for sykkelen, siden dette er det eneste landet som ikke dekkes av forsikringen hans. Planlegger du en tur i disse landene, er det lurt å ta med grønt kort, da dette må vises på nesten alle grenseoverganger.

Snart skuer Kenny utover Kosovo, som ligger nede i en gryte omgitt av høye fjell. Han kjører inn i byen Peć og kommer i kontakt med tre lokale gutter på en kafé. De behersker engelsk godt og gir ham en liten leksjon i Kosovos historie. De siste årene har Kosovo opplevd spenninger mellom etniske albanere og den serbiske minoriteten, særlig i nord. Konflikter om bilskiltregler og kommunale valg har ført til protester og sammenstøt. NATO-styrker har grepet inn ved flere anledninger, og dialogen mellom Serbia og Kosovo under EU-påvirkning pågår fortsatt uten full løsning.

Fantastiske Durmitor

Dagen etter bruker Kenny på å utforske fjellområdene i Montenegro. Han besøker den vakre Tara-dalen, der ZIP-line over dalen er det store. Det er fullt av folk, så Kenny setter kursen videre mot Durmitor nasjonalpark. Her kommer han opp i 1900 meters høyde, som gjør den til en av de høyeste veiene i Montenegro. Her får han spektakulær utsikt over Durmitor-massivet og de omkringliggende dalene. En liten fjellvei går innover i landskapet, og Kenny klarer selvsagt ikke motstå fristelsen. Den tar ham inn til noen setre langt inne i fjellet.

På vei ned fra fjellet finner han en stengt campingplass, men familien som eier stedet sier at han kan overnatte. Kenny nøler ikke, for dette er akkurat slike opplevelser han jakter på. Han har jo telt og alt han trenger. Kenny blir sittende å prate med familien, som snart byr ham på både middag og kald øl. Når kvelden kommer, blir han sittende ute og se sola forsvinne bak fjellmassivet mens sauene blir hentet inn fra beite. «Det er dette som er eventyr,» tenker Kenny.

Fjellvettregel nr. 8

Turen går videre inn i Bosnia, der Kenny har funnet noen spennende TET-ruter til Sarajevo. Snart er han over skoggrensa, og på vei over Govza får han en fantastisk utsikt utover den bosniske fjellheimen. Grusveiene er røffe og krever full oppmerksomhet. Vel nede i Kalinovik er Kenny heldigvis på asfalt igjen. Det er 13 mil inn til Sarajevo, men han kan enda rekke fram før det mørkner. Veiene viser seg snart å være dårligere enn han hadde håpet på. Store steiner, løs sand, renner og hull gjør at han ikke klarer mer enn 35 kilometer i timen. Han skjønner snart at slaget er tapt, og at han ikke vil nå Sarajevo før langt på natt. Overnatting ute i disse områdene er helt uaktuelt, for selv om Kenny er en skikkelig tøffing, hater han å slåss med ulv og bjørn med bare nevene. Selv om det irriterer ham, må han følge fjellvettregel nr. 8: det er ingen skam å snu. Han finner en asfaltvei og rekker akkurat inn til Sarajevo i det mørkner.

Objekat 505

Kenny krysser grensa til Kroatia ved Zeljena. Her ligger en berømt flybase fra det tidligere Jugoslavia inne i fjellet. Basen hadde kodenavnet “Objekat 505” og var i bruk av serberne under de jugoslaviske krigene. Basen består av tunneler på til sammen over tre og en halv kilometer og huset to hele skvadroner med jagerfly. Den var bygget for å tåle et direkte treff av en 20-kilotons atombombe. Det er kaldt og mørkt inne i de lange tunnelene, og dette er faktisk et av de aller største underjordiske anleggene i Europa.

Inne på en annen del av området står en gammel Dakota. Det gamle flyet er dekorert med klistremerker som eventyrere fra hele verden har satt opp. På den pittoreske kafeen ved siden av flyet treffer Kenny en annen eventyrer, Monika Kovarikova fra Tsjekkia. Hun er på en tre ukers tur med sin Kawasaki Versys 300. Monika har truffet det samme regnværet som Kenny, og har det meste til tørk inne på kafeen. Det er lov å slå opp telt her, så Dundee setter opp sitt bak den gamle Dakotaen.

Gjennom Kroatia til Slovenia

Neste morgen kan Monika fortelle om både skudd, besøk av politi og jordrotter som har skrapt under teltet i løpet av natten. Kenny, på sin side, har sovet som en stein. Han tar farvel med Monika og setter kursen innover i Kroatia. Her har han valgt en rute med maks svinger og blir ikke skuffet. Det frodige, grønne landskapet består av små runde åser, jordbruksområder og koselige landsbyer. Her er det en helt annen atmosfære enn landene lengre nede på Balkan, og han reflekterer litt over hvor sammensatt det tidligere Jugoslavia må ha vært. Jugoslavia må ha blitt styrt med jernhånd, når man tenker på hvor ulike folkegrupper som var samlet. Om du lurer på hvilke land som inngikk i tidligere Jugoslavia, var dette Slovenia, Kroatia, Bosnia, Montenegro, Serbia, Kosovo og Nord-Makedonia.

Turen går inn i Slovenia, og når Kenny passerer grensen, får han straks en følelse av å være i Østerrike. Her er det «ordnung sein», noe som passer Kenny bra. Lenger inn i landet blir fjellene høyere, og Kenny forstår at han er i de slovenske alper. Han har avtalt å treffe Van og Willy i Bled. De har holdt av en seng til Kenny på en sovesal. Huset er fylt opp med unge «backpackere» og «tog-luffere», som lager seg pasta i tur og orden på det lille kjøkkenet. Eieren kommer mens Kenny forsøker å få tørket teltet etter forrige natts regnskyll. Det er tydelig at han ikke liker Kenny noe særlig, for han beordrer straks at sykkelen må flyttes et par meter uten at Kenny helt forstår hvorfor. Etterpå må teltet fjernes fordi det kan sjenere naboen. Kenny himler med øynene, og når han kommenterer at 28 euro for en overkøye på et seksmannsrom er dyrt, flyr eieren i taket. Han forlanger straks at Kenny skal dra, men etter flere runder med kjeft får Kenny til slutt nøkkelen. Hadde det ikke vært for at Van og Willy var her, hadde han reist på flekken og kjørt over bilen til hotelleieren på vei ut. Som plaster på såret serverer Van et herremåltid utpå kvelden.

Retur til Slovakia

Etter et fint alpepass over til Østerrike tilbringes resten av dagen på motorveier, før Kenny krysser grensa til Slovakia fra Ungarn. Pernille har rundet 40 000 km, og dagen etter leveres hun til storservice i Prešov. Det blir kappkjøring mot klokka, da Dundee har lagt opp en altfor optimistisk rute på vei til verkstedet.

En flott tur er over. Til sammen har Kenny besøkt 14 land på 14 dager. Han har truffet mange hyggelige folk, kjørt spennende motorsykkelveier og spist mye god lokal mat. Nok en gang kan Kenny Dundee konkludere med at det er fantastisk å reise på motorsykkeltur alene. Men på neste tur vil han ta med Arkitekten.