Tekst: Kyrre Hagen Foto: Kyrre Hagen og Lenka Leginova

Kenny Dundee hadde lurt med seg Arkitekten til Afrika. Hun hadde vært skeptisk, svært skeptisk faktisk, men det viste seg raskt at Afrika falt i smak. Nå nøt hun og Kenny dagene til fulle. De hadde kjørt mellom ville dyr både i Kenya og Uganda. Det farligste så langt var trafikken. Den var mildt sagt kaotisk og krevde full konsentrasjon. Men Arkitekten, som hjemme bruker et halvt minutt i hvert veikryss, hadde lagt til seg afrikansk kjørestil. Kenny var skikkelig stolt av henne. Nesten rørt.

I forrige del leste du at Arkitekten og Kenny hadde kjøpt iskrem til barna oppe i bananplantasjene i Elgon nasjonalpark, og at de hadde kjørt safari på egne motorsykler – med væpnet guide, selvfølgelig. Nå hadde de kommet til Viktoriasjøen, rett ved Nilens innløp.De sjekket inn på «Home On The Nile» og fikk selveste Hemingway-suiten. Etter noen ganske enkle overnattinger var det luksus med dusj, rene håndklær og varmt vann.– Hva om vi bare blir her én dag til? foreslo Kenny. Arkitekten mente dette var en strålende idé. Dermed var saken avgjort.

Dagen etter fikk de en solid dose råd fra den litt for cocky engelskmannen som drev stedet. Han snakket som en foss og elsket å briljere foran gjestene med lokalkunnskapene sine. De bestemte seg for å la syklene hvile og trasket i stedet opp til Jinja. Dette var storby sammenlignet med småstedene de hadde passert. De fant det lokale markedet, som myldret av afrikanere. Kenny og Arkitekten var de eneste hvite der inne, og naturligvis forsøkte alle seg på uttak fra disse to vandrende minibankene. Her kunne du kjøpe alt fra fisk og frukt til sko og jernvarer. Klærne som ble solgt, var faktisk sydd av de flittige damene som satt ved symaskinene inne i markedshallen. Imponerende, men masete – spesielt for Arkitekten, som stadig måtte forklare hvorfor hun ikke kjøpte noe.

På to hjul i Jinja

De ville utforske området, og hvorfor ikke gjøre det på to hjul? Det var lett å leie boda-boda. Dette er små motorsykkeltaxier som finnes overalt. 110–150 cc motorsykler med overraskende lange saler. Her er det plass til en familie på fem. Både Arkitekten og Kenny, med sine lange bein, fikk plass uten problemer. Turen gikk først til Nilen for lunsj. Deretter ble det spasertur i en landsby litt utenfor byen. Her var de fritt vilt blant barna. Arkitekten hadde aldri delt ut en kjekspakke raskere i hele sitt liv, og etterpå fikk hun dårlig samvittighet for at hun ikke hadde kjøpt bedre kjeks. Neste stopp var Nilens innløp, der de så solnedgangen uten sol. Da de endelig kom tilbake til hotellet, hadde de kjørt nesten 30 kilometer med fire forskjellige bodaer. Totalkostnad: rundt 130 kroner – inkludert rikelig med tips.

Idi Amin – «Butcher of Uganda»

Det går rett og slett ikke an å skrive om Uganda uten å nevne Idi Amin, landets desidert mest beryktede «kjendis». Han var president fra 1971 til 1979. Han tok makten gjennom et militærkupp og etablerte et brutalt diktatur. Regimet var preget av grove menneskerettighetsbrudd, politisk vold og forfølgelse av etniske og religiøse grupper. Hundretusener antas å ha blitt drept, og ryktene om grusomhetene var mange. Amin utviste også asiatiske ugandere, noe som skadet økonomien kraftig. Internasjonalt ble han kjent for uforutsigbar oppførsel og selvforherligende titler. I 1978 invaderte han Tanzania, men ble slått året etter og flyktet i eksil til Saudi-Arabia, hvor han døde i 2003.

Fun facts om Idi Amin:

– Han ga seg selv ekstremt lange titler, blant annet: «Hans Eksellense, Livstidspresident, Feltmarskalk og Erobrer av det britiske imperiet».

– Idi Amin var ugandisk boksemester ti år på rad, men hevdet også å være tidligere britisk boksemester – noe som aldri ble bevist.

– Han hadde et svært merkelig forhold til Storbritannia. Han inviterte dronning Elizabeth II til å styre Uganda symbolsk og tilbød britene militær hjelp under Falklandskrigen.

Retur til Kenya

Det var på tide å sette kursen tilbake mot Kenya. Bortsett fra noen morsomme mil på grusveier var dette ren transport til grensa ved Busia. Likevel tar det tid å forflytte seg, siden veiene går rett gjennom alle tettstedene.

For å sikre at folk senker farten, kjører du først over to små fartsdumper. Deretter fire litt større. Så kommer de virkelig store. Du blir altså først advart forsiktig, deretter ganske bestemt, og til slutt ødelegger du bilen – eller letter – dersom du fortsatt ikke har redusert farten.

Det blir igjen overnatting ved Viktoriasjøen. På et hotell i Kisumu får de et rom med flott utsikt utover sjøen, og frokost servert på egen terrasse – én time etter avtalt tid. Afrikansk tid, med andre ord. Kenny har bestilt Caffè Americano, men servitøren kommer med pulverkaffe og en termos med varmt vann, som vanlig. Afrikanere er ikke spesielt opptatt av kaffe. De synes det er ekkelt. Te er greia her nede. Kenny kapitulerer og heller væsken fra termosen over pulveret. Det viser seg å være te. Kenny har fått kaffe med te.

Nyttårsaften i Narok

Nå settes kursen mot Masai Mara. De har avtalt overnatting inne i nasjonalparken og safari, men for å komme dit må de kjøre rundt parken. Arkitekten har googlet seg frem til at Narok er et bra sted for nyttårsfeiring.

Ruta går delvis på asfalt, delvis på grus. Områdene de kjører gjennom er preget av teproduksjon. Det er kupert, grønt og vakkert – teplantasjer med palmer imellom. Veiene er ikke alltid like lette å finne, men uansett hvor dårlige de er, er det alltid folk, kyr og geiter i veien. De er aldri mer enn hundre meter unna folk. En utfordring når man er tissetrengt.

Etter mange mil på asfalt finner de ut at dette blir for kjedelig. Ruta legges derfor om til steinete grusveier. For å gjøre det ekstra spennende åpner himmelen seg, og regnet høljer ned. I en sølepytt bestemmer Hondaen seg for å bade – og vipps ligger både hun og Arkitekten rett ut i gjørma. Mange stopper for å høre om alt er i orden, og om de kan hjelpe til. Vel fremme på hotellet oppgraderer Arkitekten rommet til suite. Det er jo tross alt nyttårsaften.

Hvordan den ender, får du lese mer om i DEL 6.