Kategoriarkiv: Reisebrev

Her har jeg samlet reisebrev

SARDINIA

Tekst og foto: Kyrre Hagen

– Jeg har vært på motorsykkeltur på Sardinia kan Ernest fortelle oss. Veiene er helt fantastiske. Ernest er hotelldirektør på Hotel Tirol i Pfunds i Østerike. Året er 2010 og vi er på en av våre mange turer til Alpene. Jeg må ta med at Ernest er en motorsykkelentusiast utenom det vanlige, og et råskinn på to hjul. Utenfor det hyggelige firestjerners hotellet hans står skiltet «Bikers Welcome». Ernest forteller oss at han har vært på Sardinia flere ganger. Øya er et paradis for motorsyklister kan han fortelle. Nå sist hadde han med dame bakpå. Øya er godt egnet for å kjøre med passasjer også mener han. For oss er Alpene himmelen når det gjelder gode motorsykkelveier. Hvordan kan noe virkelig bli bedre?

Forberedelser:

sar1

Frøet ble sådd, men en slik tur skal passe inn i liv og ferieplaner. Etter noen år på «thing to do» lista, fant jeg ut at det var på tide å gjøre noe med det. Denne gangen fikk det bli en guttetur, med noen jeg trives å være på tur sammen med. Kjøreferdigheten på de inviterte var avgjørende. Vi skulle jo tross alt til motorsykkelparadis. Jeg hadde tre karer i kikkerten, og disse takket heldigvis ja.

Planlegge gjør man best foran pizza og internett. Det viktige er å få kjøpt flybilletter. Etter det vil det meste løse seg. Men tidspunktet må bestemmes. Av erfaring fra tidligere turer i Europa, vet jeg at juli og august er måneder du skal unngå. Da er nemlig svært mange andre også på ferie, og hoteller er dyre og overfylte. En enda større grunn er varmen. _DSC7791Jeg trives best på motorsykkel mellom 20 og 30 grader. Når gradestokken nærmer seg 40 er det ikke morsomt lengre. Det måtte bli tidlig i september. Flybilletter ble bestilt der og da. Jeg påtok meg å finne sykler, og Jon O. skulle bestille hotell i Olbia, første og siste natt. Med dette skulle alle nødvendige brikker være på plass. Jo en ting til. Christian skulle skaffe kart, både for Sardinia og Korsika. Øyene ligger bare en 50 minutters båttur mellom hverandre. Jon S. skulle gjøre ingenting, noe som passer han svært godt, men han er et råskinn på sykkel, og flink til å ordne opp underveis hvis noe skulle oppstå.

Vi reiser:

20150902_095150Christian plukker meg opp kl. 03.00. Hele dagen går med til reise. Du skal jo svi litt for billige flybilletter. Når vi ankommer Olbia slår varmen mot oss. Det er sikkert 30 grader. Vi sitter på flyplassen og svetter. Koffertene våre kommer ikke, og transportbåndet stanser. Heldigvis har jeg kun støvler og ryggskinne i kofferten. Alt annet kjøreutstyr i håndbagasjen. Koffertene har imidlertid kommet på feil bagasjebånd, og vi puster lettet ut, når vi finner dem.

Luksusbåter som dette ligger til kai i Olbia. Her ferierer jetseten. Denne båten må vel være borti 200 fot. Vi befinner oss på kyststrekningen Costa Smeralda.
Luksusbåter som dette ligger til kai i Olbia. Her ferierer jetseten. Denne båten må vel være borti 200 fot. Vi befinner oss på kyststrekningen Costa Smeralda.

Sardinia er den nest største øya i Middelhavet etter Sicilia. Den er allikevel ikke stor. Du skal kunne krysse den på 4 timer om du velger hovedveiene. Det har ikke vi tenkt å gjøre. Øyas topografi og geologi viser at dette er en svært gammel øy. Fjellene er avslepne og runde, ulik Korsika, som vi også skal besøke på denne turen.

Vi utforsker sentrum, som har en hyggelig gågate, med restauranter. Byen preges, som de andre kystbyene her, av turisme. Fra venstre: Jon Olsen, Kyrre Hagen og Christian Claudi.
Vi utforsker sentrum, som har en hyggelig gågate, med restauranter. Byen preges, som de andre kystbyene her, av turisme. Fra venstre: Jon Olsen, Kyrre Hagen og Christian Claudi.

Kystlinjen er lang, men inne på øya har vi sett flere interessante fjellpartier på kartet, som vi gleder oss til å utforske, disse ligger hovedsakelig på østsiden av øya. Et gammelt sagn forteller at når gud skapte verden samlet han sammen alle restene fra sitt skaperverk, kastet dem ned, og tråkket på dem. Vips hadde han skapt Sardinia. Jeg mener han gjorde en god jobb når han skapte øya. Hotellet vårt ligger rett ved havnen. Her er luksusen overveldende. De pompøse luksusbåtene må være mellom 100 og 200 fot.

Sardinsk mat og vin er ikke å forakte. Vi inntar et herlig måltid på uterestaurant i Olbia.
Sardinsk mat og vin er ikke å forakte. Vi inntar et herlig måltid på uterestaurant i Olbia.

Alle med mannskap som passer på at uvedkommende ikke kommer ombord. Vi befinner oss på kyststrekningen Costa Smeralda som er frihavn for jetseten. Strendene her skal visst nok være av de vakreste i Europa. Vi utforsker sentrum, som har en hyggelig gågate, med restauranter. Byen preges, som de andre kystbyene her, av turisme. Vi finner oss en hyggelig fortausrestaurant midt i gågata, bestiller mat, og en god lokal rødvin.

Rett ved luksusbåtene ligger et uteligger-par under åpen himmel. Kontrast til den voldsomme luksusen.
Rett ved luksusbåtene ligger et uteligger-par under åpen himmel. Kontrast til den voldsomme luksusen.

På tur:

Vi våkner opp til sol og varme. Jeg tar meg en rusletur langs havna før frokost. Rett ved luksusbåtene ligger et uteligger-par under åpen himmel. Kontrastene er store til denne voldsomme luksusen. Enda litt bortenfor sitter eldre karer med fiskestang. Fangsten er ikke av det største slaget. Inne i båtene ligger nok rederne i de beste senger du kan tenke deg.

Jon Olsen er superklar for tur. På med varmet kjøreutstyr, og av sted med oss.
Jon Olsen er superklar for tur. På med varmet kjøreutstyr, og av sted med oss.

Vi finner frem kart, og legger en grovplan før avgang til utleiebyrået. Her står tre stk. BMW GS 1200 og en stk. KTM 1190 Adventure og venter på oss. Alle syklene er tilnærmet nye, men to av syklene har utslitte bakdekk. Dette kan bli spennende. Vi legger i vei sørover, og forsøker å unngå hovedveiene. Vi setter kursen mot byene Monti, og senere Ozieri. Det tar alltid litt tid til å venne seg til en «ny» sykkel, men etterhvert har vi fått opp et godt tempo.

sar29d
Veiene på Sardinia er gull. Passer bra for en gullsmed fra Asker.

Veikvaliteten er svært god etter norske forhold. Landskapet og utsikten skifter fort, nesten som det skulle vært en konkurranse der så mange landskapstyper som mulig sloss om å få plass på minst mulig overflate. Ikke få ganger står kuer midt i veien, i det du kommer i fullt nedlegg.

Artikkelforfatteren kan ikke dy seg. Søte bjørnebær i mengder. Det er deilig det.
Artikkelforfatteren kan ikke dy seg. Søte bjørnebær i mengder. Det er deilig det.

Vi stopper og oppdager mengder av modne søte bjørnebær. Andre steder står druer og fikentrær med modne frukter langs veien. Det slår meg at jeg svært sjelden benytter de øverste girene. Stort sett bytter jeg mellom 3. og 4. gir, og noen ganger ned i 2. og 1. gir. Svingene ligger tett i tett, og er sånn passe krappe og oversiktelige. Her kan du holde god fart. Vi kjører ned fra det nordlige fjellmassivet, og krysser et prærielignende landskap før vi kjører opp i et nytt fjellmassiv lengre sør, ved Ottana. Over slettene passeres mengder med kaktuser. Disse bærer røde frukter, som snart er modne.

Denne blide jenta fylte bensin for oss. Jeg elsker motorsykler kunne hun fortelle. Hun måtte rekke henda i været for å komme opp til tanken.
Denne blide jenta fylte bensin for oss. Jeg elsker motorsykler kunne hun fortelle. Hun måtte rekke henda i været for å komme opp til tanken.

Vi har lett etter passelig lunsjsted en stund, men disse er det langt mellom her oppe i fjellene. Det skal vise seg at vi er heldige denne dagen. (Den neste dagen finner vi nemlig ikke noe sted vi kan få kjøpt lunsj i det hele tatt). Vi kjører langs grønne fjellsider, der veien rett som det er knekker inn, og krysser en inntørket elv eller bekk. Her går som regel veien brått 90 grader inn og ut av brua. Du skal passe på rundt alle disse svingene. Det gjelder å kjøre med sikkerhetsmargin. Tanken på at noe kan skje under såpass mange dager, med så vanvittig mye svinger slår meg, men bare for en liten stund. Vi er jo i motorsykkelparadis, og dette må nytes.

Enorme pizzaer med lokal vin av plastkrus, eller øl av flaske. Restauranter stappfulle med lokale innbyggere er sjelden noe dårlig tips.
Enorme pizzaer med lokal vin av plastkrus, eller øl av flaske. Restauranter stappfulle med lokale innbyggere er sjelden noe dårlig tips.

Etter å ha passert et høyfjellsplatå, følger vi veien ut til kysten ved Arbatax. Vi overnatter i den lille byen Tortoli, og avslutter dagen med lokal pizza i en bakgate, etter anbefaling fra lokale. Pizzaen er enorm, og inntil serveres lokal vin av plastkrus, eller øl av flaske. Restauranter stappfulle med lokale innbyggere er sjelden noe dårlig tips.

Ikke få ganger står kuer midt i veien, i det du kommer i fullt nedlegg.
Ikke få ganger står kuer midt i veien, i det du kommer i fullt nedlegg.

Dagen etter fortsetter turen videre sørover. Det er meldt regnvær, og dette utsetter avreisen vår en liten time. Det viser seg imidlertid at dette ikke er nok. Regntøy har vi droppet på denne turen. Det viser seg å være en tabbe nå når himmelen åpner seg, og gjør oss søkkvåte.

Chirstian
Chirstian

Vi kjører imidlertid noen flotte veier, og kommer opp på nesten 1100 moh. Landskapet er goldt, og helt uten trær. Vi følger fjellmassivet sørover, og legger inn byer som Ussassi, Nurri, Ballao, Villasalto og San Nicolo Gerrei på gpsén. På denne måten unngår vi det aller meste av hovedveier. Landskapet endrer seg dramatisk, fra høyfjell, til grønne daler, til tørre revner. Dagens mål er Cagliari, som er Sardinias største by med 165 000 innbyggere. Vi starter etterhvert jakten på lunsj. Christian er kjent for sin voldsomme forbrenning, og har behov for minst 2 middager pr. dag. Vi stopper flere steder på små kafe-lignende barer, men får bare risting på hode når vi vil ha noe annet enn espresso.

Hos BMW forhandleren i Cagliari, tar det bare 1,5 timer å fylle ut papirene. Den sardiske dama som skal ha alle opplysningene er imidlertid såpass søt, at gutta sitter lydige, selv om svært lite skjer.
Hos BMW forhandleren i Cagliari, tar det bare 1,5 timer å fylle ut papirene. Den sardiske dama som skal ha alle opplysningene er imidlertid såpass søt, at gutta sitter lydige, selv om svært lite skjer.

Jon S. har vært en nyttig mann i dag, og testet engelskferdigheter og tålmodighet i telefonsamtaler med utleiekontoret. Vi er nødt til å få skiftet bakdekk på 2 av syklene, og i Cagliari som er Sardinias største by, må det jo være muligheter. Til slutt lykkes vi, og får oppgitt en adresse, og beskjed om at vi må være der kl. 16. Dette betyr at vi ikke får lunsj i dag. Christian ser litt molefonken ut, men han har en av syklene med utslitt bakdekk, så det er bare å kjøre. Vi når BMW forhandleren i

Fra frokost kl 08.00 og til middag kl 21.00 har vi delt en appelsin, og en twix (sjokolade) på 4 mann. Ikke akkurat lett å skaffe seg lunsj på Sardinia.
Fra frokost kl 08.00 og til middag kl 21.00 har vi delt en appelsin, og en twix (sjokolade) på 4 mann. Ikke akkurat lett å skaffe seg lunsj på Sardinia.

Cagliari, og det tar bare 1,5 timer å fylle ut papirene. Den sardiske dama som skal ha alle opplysningene er imidlertid såpass søt, at gutta sitter lydige, selv om svært lite skjer. Verkstedet stenger kl. 18, og vi frykter etter hvert at vi blir 2 sykler «fattigere». Ting skjer ikke raskt på Sardinia, men etter 3 timer er syklene klare. I mellomtiden har vi delt en Twix (sjokolade), og en appelsin på 4 mann. Vann måtte vi stjele på de ansattes dispenser. Tomme for energi finner vi oss et hotell i nærheten av sentrum, og en endeløs jakt på restaurant ender tilbake på hotellet, som heldigvis har et godt kjøkken, og god vin.

Vi nærmer oss en av Sardinias typiske landsbyer. Landskapet og utsikten skifter fort på Sardinia. Nesten som det skulle vært en konkurranse der så mange landskapstyper som mulig sloss om å få plass på minst mulig overflate. På dette partiet i nord er terrenget avslepent og rundt.
Vi nærmer oss en av Sardinias typiske landsbyer. Landskapet og utsikten skifter fort på Sardinia. Nesten som det skulle vært en konkurranse der så mange landskapstyper som mulig sloss om å få plass på minst mulig overflate. På dette partiet i nord er terrenget avslepent og rundt.

Litt om Sardinia:

Sardinia er den nest største øya i Middelhavet. Øya har 1.6 millioner innbyggere. Nesten halvparten av disse bor i og omkring hovedstaden Cagliari. I tillegg huser øya 3 millioner sauer, og en rekke kuer og griser!

Den sentrale posisjonen til Sardinia, midt i Middelhavet, har ført til en lang rekke invasjoner og koloniseringer. Fønikerne på 900-tallet fKr, mens kartagerne fra 600 fKr. Under Romerrikets ble Sardinia igjen kolonisert. Øya tilhørte Spania fra 1479 frem til 1861, da den igjen ble italiensk. Folket på Sardinia har ofte følt seg tilsidesatt i forhold til resten av Italia, men fikk i 1962 et slags selvstyre.

Veiene på Sardinia er svært varierende, fra motorveien E-25 mellom Cagliari og Oristano med en fartsgrense på 110 km/t til de kronglete, smale provinsveiene som bukter seg langs kysten eller svinger seg opp i fjellene.  Her varierer veikvaliteten mye, helt topp mener vi.

Sardinia er en vin-øy, særlig hva angår rødviner. Det er mange typer å velge mellom, men to av de mest kjente er Cannonau og dessertvinen Vernaccia.

For rundt 1500 f.Kr. og framover ble det bygd en rekke runde tårnstrukturer som kalles «nurager». I dag det rundt 7000 slike spredt ut over det sardinske landskapet
For rundt 1500 f.Kr. og framover ble det bygd en rekke runde tårnstrukturer som kalles «nurager». I dag det rundt 7000 slike spredt ut over det sardinske landskapet

Kostnader:

Et dobbeltrom på et middels hotell koster rundt 800 kroner, mens en middag med vin på en middels restaurant koster i underkant av 300-400 kroner.

Fly tur/retur 2.500 til 3.000 kroner. Vi tok Lufthansa ned, og Norwegian hjem. På tur ned hadde vi 2 mellomlandinger, hjem hadde vi en. Dette fordi vi dro i september.

Motorsykkel leie: www.motorentsardinia.com pris for leie av sykler 920 euro for 7 dager. Da er 150 km. pr. dag inkludert i leien. Vi forhandlet oss frem til 500 km ekstra inkludert for disse dagene. Egenandelen er da 3.000 euro. Dersom du ønsker redusert egenandel til 750 euro betaler du 25 euro pr dag i tillegg.

Veiene på Sardinia kan være grisete. Denne kameraten har ingen hast med å komme seg over veien.
Veiene på Sardinia kan være grisete. Denne kameraten har ingen hast med å komme seg over veien.

Nok en dag er jeg tidlig oppe. Jeg snuser inn atmosfæren i Cagliari på egenhånd, mens resten av følge sliter med å komme seg opp av sengene på det enkle hotellet vårt. Byen våkner til liv, og jeg tar en tur opp på festningen som nok danner den eldste delen av byen, mens politiet rydder torvet for uteliggere. Etter frokost setter vi kursen nordover igjen. Denne dagen følger vi kysten sørøst, og deretter nordover.

Kyststrekningen sørøst for Cagliari er nydelig.
Kyststrekningen sørøst for Cagliari er nydelig.

Været er fint, og det er godt og varmt. Bortsett fra noen partier der veien smyger seg helt ute ved kysten viser veien seg å være kjedelig, sammenlignet med de siste dagers kjøring. Vi velger derfor nok en gang å kjøre inn i ett område vi allerede har vært 2 ganger før. Lunsj skal vise seg å bli en utfordring denne dagen også, men vi har lært, og plukket med oss kjeks og frukt fra frokosten. Godt utpå dagen får vi heldigvis lunsj i nærheten av Lanusei. Kokken vil gjerne servere husets spesialitet; Culurgiones, som er en sardinsk fylt ravioli. Dette ligger i en slags tomatsaus, og serveres med et slags ristet hvitløksbrød inntil.

Christian har oppdaget entrecote på menyen. Christian er kjent for sin voldsomme forbrenning, og har behov for minst 2 middager pr. dag.
Christian har oppdaget entrecote på menyen. Christian er kjent for sin voldsomme forbrenning, og har behov for minst 2 middager pr. dag.

Christian tar ikke sjansen. Han har oppdaget entrecote på menyen. Vi følger fjellene videre, og kommer etterhvert over et fjellparti rett syd for Arizo. Her er veien det du kan kalle reneste racerbane over fjellet. Veien er bred, og med svært god asfalt. Det er oversiktlig gjennom svingene, og de har riktig dosering. Bedre enn dette blir det ikke. Vi stopper på toppen, og er alle enige om at dette er det råeste vi har kjørt. Racerbane i natura er vel en passende betegnelse.

sar29c
Jon og Jon, jakter svinger på det beste du kan tenke deg av veier

Vi finner et godt gjemt hotell i Arizo. Landsbyen forbereder seg til fest, og en scene er satt opp på torget. Etter middag tar vi turen ned, og får oppleve en popkonsert med lokale varianter av Freddy Mercury, Andrea Bocelli med flere. Det er stor variasjon av artister, men alle er svært dyktige, bortsett fra den masete og slitsomme konferansieren da, som bruker ufattelig lang tid mellom artistene.

Stykke langs sjøen på nordsiden av øya, skifter det mellom klare, turkisglitrende bukter med lyse, ville sandstrender og vindblåste, nakne klipper.
Stykke langs sjøen på nordsiden av øya, skifter det mellom klare, turkisglitrende bukter med lyse, ville sandstrender og vindblåste, nakne klipper.

Vi har i gjennomsnitt ligget på nesten 300 kjørte kilometer pr dag her nede. Det vil jeg påstå er ganske mye på disse veiene. I dag setter vi kursen mot nordspissen av Sardinia, og byen Santa Teresa Gullara. Igjen byr dagen på et variert landskap, fra grønne daler, opp steilbratte fjellsider, og gjennom mere åpne landskap. Av og til dukker det opp små landsbyer, frukthager, ville hester og arkeologiske utgravinger. Det er store forskjeller fra et område til et annet på den lille øya. Det kan se helt forskjellig ut i to landsbyer som bare ligger et par kilometer fra hverandre. Det dufter av

Også motorsykkeljournalister tar selfie
Også motorsykkeljournalister tar selfie

lavendel og timian i de sardinske fjellene. Våtmarkene på øya tiltrekker seg tusenvis av rosa flamingoer. Bortsett fra kyr, sauer og griser i veien, er det ikke mye trafikk som hindrer oss. Vi møter noen motorsyklister her og der, men ikke all verden. Den siste etappen er ett herlig stykke langs sjøen på nordsiden av øya. Her ut mot havet skifter det mellom klare, turkisglitrende bukter med lyse, ville sandstrender og vindblåste, nakne klipper. Når vi ankommer dagens mål, bestemmer vi oss for å bli her på øya nok en natt.

Av GS 1200 og KTM 1190 Adventure, er helt klart BMW å foretrekke på veiene vi kjørte på Sardinia. KTMèn detter gjennom fordi motoren gir for mye varme opp til sete, og fordi BMWèn har bedre vindbeskyttelse og komfort.
Av GS 1200 og KTM 1190 Adventure, er helt klart BMW å foretrekke på veiene vi kjørte på Sardinia. KTMèn detter gjennom fordi motoren gir for mye varme opp til sete, og fordi BMWèn har bedre vindbeskyttelse og komfort.

Sardinia har på ingen måte skuffet oss, så nære racerbane i natura du kan komme, ja kanskje var det akkurat disse veiene som var inspirasjon til den aller første racerbanen. Uansett, – i morgen setter vi kursen mot Korsika, som kanskje vil gi oss enda flere flotte opplevelser.

Korsika får bli en annen liten skildring en annen gang.

Solen går ned over Sardinia for denne gang. I morgen venter Korsika.
Solen går ned over Sardinia for denne gang. I morgen venter Korsika.

 

 

 

 

 

 

 

 

Mc-avisa nr. 11 – 2015

Fire dager rett vest…

Tekst: Kyrre Hagen

Foto fra diverse deltakere:

Alexander Bentzen, Jon Storheil, Tor Lærum, Anne Swang, Harald Frøyse, Per Martin Stensrud, Tore Huseby og Kyrre Hagen

Vi er heldige som bor i Norge. Vi ligger høyt på verdensstatistikken, når det gjelder å ha meter vei pr. innbygger. Tar du også i betraktning at mange av disse veiene kan karakteriseres som flotte motorsykkelveier, har vi svært mange meter gode motorsykkelveier pr. motorsyklist. De fleste av våre fjell, fjorder og daler, har veiforbindelse. Du når svært mye av Norge på motorsykkel. Mange klager over veistandarden. Selv blir jeg litt lei meg hver gang noen av favorittsvingene mine «utbedres», slik at det skal bli mere trafikksikkert. Jeg forstår jo at dette må gjøres, men minnes disse gode svingene, som ga flotte nedlegg, og gjorde turen så fin. Det er imidlertid nok av veier, og Norge er et fantastisk motorsykkelland.Vest 2014

Kart fra turen

Om du som meg bor på Østlandet, har du sikkert oppdaget at motorsyklistene i andre deler av Norge, har enda flere meter gode motorsykkelveier pr. motorsyklist. Mange av disse veiene nåes om du setter av en litt god helg. En ekstra fridag gjør underverker. Kan du i tillegg avslutte siste arbeidsdagen inntil helgen litt tidligere, slik snart hele Norge gjør, kan du ha fire gode kjøredager foran deg. Mine favorittområder for slike turer, er Vestlandet. En helgetur passe tidlig på året, er noe å se frem til. Du må imidlertid vente lenge nok til at de små fjellovergangene har åpnet. Få med deg gode mc-venner, og legg opp en tur med passelig lengde på kjøredagene. Etapper på rundt 30 mil, gir dere god tid til å stoppe, og nyte turen og opplevelsene sammen. På turene våre har vi ofte benyttet privat innkvartering. Som regel hytter som en av deltakerne på ulike sett disponerer. Utover dette har vi benyttet campinghytter, og rimelige hotell. Dette har gjort at terskelen for å bli med ikke er for stor. For å få til dette må du være ute i god tid for å sikre deg overnatting. Vi har vært rundt 8 stk. og har også samlet inn ei reisekasse, som dekker overnattinger, frokost og middager. Deltakerne er ikke påmeldt turen før det er betalt inn til reisekassa. Innbetalte beløp refunderes aldri. Dette forebygger for den berømte «værsyken» som mange pådrar seg i forkant av en slik tur. Denne oppstår ved stadig å gå inn på www.yr.no for å sjekke hvor dårlig været skal bli. Men nå til denne turen som skal dra oss vestover, og deretter sørover.

Kjøredag 1. Drammen til Geilo.

De herlige veiene ned fra Haglebu mot Bromma er enda morsommere opp igjen. Se imidlertid opp for sau
De herlige veiene ned fra Haglebu mot Bromma er enda morsommere opp igjen. Se imidlertid opp for sau

 

Turen vår begynner på Bragernes torg i Drammen. Vi er i juni måned. Herfra setter vi kursen mot Geilo. Vi er ikke så glade i de mest trafikkerte veiene, og kjører derfor Fv.287 mot Prestfoss og Sigdal. Rett etter Åmot passerer du Blaafarveverket, og Koboltgruvene. Blaafarveværket er et av Norges best besøkte museer, og ligger i naturskjønne områder. Vi har ikke tid til å stoppe denne gangen, men nyter veien som er underholdende og fin. Har du tid anbefaler jeg et stopp. Langs Soneren går veien i relativt store svinger, og fra Eggedal begynner stigningene mot Haglebu.

Grilling på bålpanne, en hyggelig start på turen. Anne og Per Martin ordner grillmaten mens Tore spiller opp. Tor venter forventningsfullt.
Grilling på bålpanne, en hyggelig start på turen. Anne og Per Martin ordner grillmaten mens Tore spiller opp. Tor venter forventningsfullt.

På toppen er vi på 900 meter, omtrent på tregrensa. Etter en stund stuper veien ned mot Bromma. Her er det fine hårnålssvinger, og du skulle i grunn ønske at du kjørte oppover i stedet. Vi følger riksvei 7 til Nesbyen, og tar deretter veien opp Rukkedalen til Myking, og videre over til Tunhovd. Herfra kjører du langs Pålsbufjorden, og over Skurdalsåsen, før Hallingskarvet åpenbarer seg i flott solskinn, mens vi kjører ned til Geilo. Veien er flott, men underlaget stedvis så som så. Deltakerne med sportssykler klager litt. Trafikken har vært beskjeden hele veien. Dagens etappe er knappe 22 mil. Vi har bunkret på veien, og kan nyte duggfrisk pils på hyttetunet, mens koteletter og annen grillmat godgjør seg over bålpanna. Vår egen trubadur Tore spiller opp, og vi nyter kvelden, mens bålpannas røyk, og diverse myggolje kjemper en durabelig kamp mot disse beista. En topp start på turen har vi fått.

Kjøredag 2. Geilo til Tau.

Vi står opp til strålende solskinn, og inntar frokost i det fri. Alle hjelper til, og hytta er ryddet og rengjort i skapelig tid. Vi kjører Rv 7 over Hardangervidda. Ustaoset og Haugastøl passeres, før vi kommer opp på snaufjellet. Turen fortsetter langs Ørteren, og over Dyranut, før vi stopper ved Vøringsfossen.

Anne i fint driv over Hardangervidda
Anne i fint driv over Hardangervidda

Fossen er en av Norges mest besøkte naturattraksjoner. Den har et loddrett fall på hele 145 meter, og et totalt fall på 182 meter. Selv om vannet i elva Bjoreio er regulert, er det et krav til minstevannføring på12 m³ vann i sekundet, i sommersesongen. Det stopper et par busser mens vi er her, og ut vrimler kinesere med fotoapparater.

Vøringsfossen en av attraksjonene i Hardanger. 145 meter fritt fall, er et skue
Vøringsfossen en av attraksjonene i Hardanger. 145 meter fritt fall, er et skue

 

Syklene oppstilt foran Joker i Eidfjord. En god blanding av sykler.
Syklene oppstilt foran Joker i Eidfjord. En god blanding av sykler.

Du kjenner suget mot stupet, når du følger stiene ut på utkikkspunktene. Her er det minimalt med sikring. Kineserne kakler i vei. Vi fortsetter ned Måbødalen, som før i tiden nok var mye mere spektakulær. Rester av gamleveien ligger fremdeles her i partier, men denne er stengt for motorisert ferdsel. Det blir en liten rast i Eidfjord, mens mengder av cruiseturister stiger om bord i ventende busser.

Utsikten fra Kjeåsen er fantastisk. Her har folk klort seg fast siden 1600 tallet. På 70 tallet ble det laget vei opp hit. Før dette måtte du bære opp motorsykkelen din.
Utsikten fra Kjeåsen er fantastisk. Her har folk klort seg fast siden 1600 tallet. På 70 tallet ble det laget vei opp hit. Før dette måtte du bære opp motorsykkelen din.

Vi bestemmer oss for å kjøre opp til Kjeåsen, en av gårdene som det er laget reportasje fra i programmet «Der ingen skulle tru». Vi kjører inn Simadalsfjorden, og passerer Sima Kraftstasjon. Litt etter slynger det seg hårnålssvinger bratt oppetter fjellveggen, og videre i tunneler. Til slutt kommer vi ut 550 meter oppe i fjellsida. Her parkerer vi syklene, og rusler ut til gården Kjeåsen. Det skal visst nok ha bodd folk her siden 1600 tallet. Veien vi har kjørt er fra 70 tallet, og ble bygget i forbindelse med kraftutbyggingen i Simadalen. Før dette måtte folket klore seg opp denne steile fjellsida på bratte stier. Et av husa skal det etter sigende ha tatt 30 år å bygge. Man kan lure på hvorfor folk ville bo her oppe. Gården ligger med svært gode solforhold, og det er ofte varmere her oppe enn nede i dalen. På vinteren fryktet man imidlertid vinden mest, og husene er festet med stålbarduner.

Hardangerbrua er Norges største hengebru, nær 1,4 km lang. Sightseeing på denne er gratis med motorsykkel.
Hardangerbrua er Norges største hengebru, nær 1,4 km lang. Sightseeing på denne er gratis med motorsykkel.

Veien langs Hardangerfjorden er flott, og vi tar tur/retur over Hardangerbrua. Dette er jo allikevel gratis for oss motorsyklister. Brua er imponerende med sine voldsomme brutårn som rager over 200 meter over fjorden. Med sin totallengde på 1380 meter, og sitt bruspenn på 1310 meter er dette den største hengebroa i Norge. Når du skal over brua oppdager du tunnelnettverket som er bygget i forbindelse med broa. Hele 2675 meter tunnel er bygget i prosjektet. Mye av disse er spektakulært opplyst.

Et nettverk av tunneler er laget i forbindelse med Hardangerbrua. Disse er flott opplyst.
Et nettverk av tunneler er laget i forbindelse med Hardangerbrua. Disse er flott opplyst.
I Odda ligger båten til bestekompisene Joar og Lothepus, Fjorden Cowboys. De er født og oppvokst i Sørfjorden i Hardanger.
I Odda ligger båten til bestekompisene Joar og Lothepus, Fjorden Cowboys. De er født og oppvokst i Sørfjorden i Hardanger.

Vi fortsetter ferden vår langs dalsider som er dekket av frukttrær. Det er ikke få moreller, plommer og epler som kommer fra Hardanger. Vi passere Kinsarvik, og idylliske Lofthus. Veiene er smale og krevende. Skal du forbi bobiler her, må du være tålmodig. Vi fortsetter gjennom gårder, og klynger med sjarmerende vestlandshus. Her er det liggende panel, og skifer på taket som gjelder. Idylliske naust og sjøbuer ligger langs fjorden. Det blir lunsj i Odda, før vi fortsetter Rv.13 mot Låtefoss. Et eller annet sted her mellom Låtefoss og Seljestad skal visst nok en danske med campingvogn ha fått motorstopp, i følge Øystein Sunde. Låtefoss er imidlertid verdt en stopp, der dampen fra fossen står over veien. Nå venter noen skikkelige godbiter.

Låtefoss er ekstra flott under vårløsningen. Dansken med campingvogn som har havarert mellom Låtefoss og Seljestad ser vi ingen ting til.
Låtefoss er ekstra flott under vårløsningen. Dansken med campingvogn som har havarert mellom Låtefoss og Seljestad ser vi ingen ting til.

 

Veien Røldal til Sauda er en perle og inngår i Nasjonal turistvei Ryfylke.
Veien Røldal til Sauda er en perle og inngår i Nasjonal turistvei Ryfylke.

Litt før Røldalstunnelen kan du ta av til venstre og kjører over Røldalsfjellet, i stedet for tunnelen. Det er spektakulært der veien snor seg opp gjennom steinrøysene. Dessverre for oss var ikke veien åpen denne gangen. Men jeg har vært over her før, og kan virkelig anbefale veien. På andre siden av Røldalsfjellet, følger du bare E134 noen svinger etter at du kommer inn på denne, før du igjen skal ta av veien til høyre. Denne flotte veien går ned til Sauda, og er spektakulær. Først snirkler den seg opp den stupbratte fjellsiden, før den går gjennom et spennende dramatisk landskap. Veien tilhører ”Nasjonal turistveg Ryfylke”. Her ligger en rekke regulerte vann.

Brøytekantene er høye på veien over Saudafjellet, rett etter at veien har åpnet.
Brøytekantene er høye på veien over Saudafjellet, rett etter at veien har åpnet.

Du skal imidlertid være oppmerksom på sau. De er det mange av i dette området. I partier kjører vi gjennom høye brøytekanter. Dette er et av de snø-rikeste områdene i Norge. Landskapet er skiftende, og ettervært følger vi en trang dal ned mot Sauda.

Dette bildet kan du ha i speilet ditt på vei mellom Røldal og Sauda
Dette bildet kan du ha i speilet ditt på vei mellom Røldal og Sauda

Gruppa har spredd seg litt, og vi tar oppsamling i Sauda, før vi kjører utover Saudafjorden. Veien er brei og fin, og med mange store svinger slynger den seg flere mil langs fjorden. Vi tar ferge fra Ropeid til Sand, og følger Rv.13 østover mot Suldal. Når vi

Blir det snaut med plass i koffertene gjelder det å tenke smart. Disse tåler jo regn, problemet løst!
Blir det snaut med plass i koffertene gjelder det å tenke smart. Disse tåler jo regn, problemet løst!

nærmer oss Suldal tar vi av Fv.632 til høyre, og følger denne over fjellet, og ned til Jøsenfjorden. Veien har masse flotte hårnålsvinger, og en ny opplevelse for oss. Herfra kjører vi vestover igjen, og treffer på nytt Rv. 13, som vi følger videre til Tau. Her har vi leid 3 stk Campinghytter for natten, av det amerikanske paret Betty og Sam Speer, som driver Watne camping. Her får vi god service.  I kveld er nye kokker i gruppa utnevnt, og vi okkuperer store deler av campingens kjøkken før maten serveres i kveldingen.

Kjøredag 3. Tau til Homborsund.

Vestlandet betyr koselige fergeturer i massevis. Det er aldri noe problem å komme med når du kjører motorsykkel.
Vestlandet betyr koselige fergeturer i massevis. Det er aldri noe problem å komme med når du kjører motorsykkel.

Det gjelder å komme av sted for å få litt ut av dagen. Vi er nå rett i nærheten av Prekestolen, som kan bestiges om du føler for det. Vi vil imidlertid videre, og tar ferge over fra Oanes til Lauvika. Herfra følger vi veien ut til Bryne, og deretter Nordsjøveien 44 sørover. Her er forblåste strender og værslitte flate Gjærgårder. Stedvis går veien helt ut i vannkanten, der fjæra består av strender eller rullestein. Let opp veiene som går aller lengst ut mot sjøen. Dette er de fineste områdene. Et kaffestopp ved Obrestad fyr er å anbefale.

Stopp på Gjærkysten. Her er det flatt, og med havet rett ut. Kuer beiter fredelig i fjæra her.
Stopp på Gjærkysten. Her er det flatt, og med havet rett ut. Kuer beiter fredelig i fjæra her.
På Gjæren lurer vi oss ut på Kongeveien.
På Gjæren lurer vi oss ut på Kongeveien.

Etter Sirevåg endrer det flate landskapet seg, og det blir mer kupert. Fjellformasjonene er allikevel runde, og veien snor seg gjennom terrenget og helt ut til havet. Asfalten er god, og tillater at fotpinnene skraper i asfalten gjennom svingene. Etter Egersund blir naturen villere. Vi kjører ut til den gamle trehusbebyggelsen i Sokndalstrand. Husene som er fra 17 og 1800 tallet er fredet, og har nasjonal verdi. Stedet er et av de mest besøkte reisemål i Rogaland, og vel verd ett besøk. Vi inntar lunsj her i det nydeligste været du kan tenke deg.

Alexander koser seg i Sokndalstrand. Lunsjen her er et av mange høydepunkt på turen.
Alexander koser seg i Sokndalstrand. Lunsjen her er et av mange høydepunkt på turen.

Fra Sokndalstrand og østover blir veien enda villere, på vei til Jøssingfjorden. Denne fjorden har steilbratte fjellsider på 200 til 250 meter. Veien er hugget inn i fjellsiden. Når du kommer vest fra kjører du nærmest over de to små husene som ligger under Helleren. Her har det trolig vært bosetning tilbake til steinalderen.

Husa under Helleren står godt beskytta mot vær og vind. Her har det trolig vært bosetning siden steinalderen. Veien mellom Egersund og Flekkefjord er spektakulær.
Husa under Helleren står godt beskytta mot vær og vind. Her har det trolig vært bosetning siden steinalderen. Veien mellom Egersund og Flekkefjord er spektakulær.

Husene står beskyttet for regn, og er oppført uten taktekking. Fra parkeringsplassen innerst i Jøssingfjorden er det knappe 200 meter å gå bort til husene, som står åpne for besøkende. Det mest iøyenfallende er imidlertid bedriften Titania med sin produksjon, og sitt havneanlegg. I 1940 var fjorden her åsted for angrep på den norske nøytraliteten. Det Britiske krigsskipet Cossack bordet det tyske tankskipet Altmark, for å sette britiske krigsfanger fri.

Alle har ett bredt smil bak hjelmen på disse veiene. Landskapet er bratt og vilt. Veiene smale og svingete, der de slynger seg i alle retninger. Vi når Flekkefjord, og setter kursen opp mot Kvinesdal. Ser du på kart vil du oppdage et Vest og Aust-Agder har ett mylder av veier. Det meste av dette er virkelig gode motorsykkelveier. Vi passerer Utsikten hotell, og følger Fv.461 over til Kvås. Herfra følger vi Rv.43 ett lite stykke nordover, før vi igjen tar østover ved Kvås kirke, og kommer ned igjen i Konsmo. Disse strekkene er virkelig utfordrende og morsomme veier. Her får du virkelig testet kjøreferdighetene dine. Veien slynger seg gjennom skogen, langs vann, og over åser. Vi følger diverse andre småveier, og ender til slutt opp i Homborsund. Nesten uansett hvilke veier du velger i dette området er du nære paradis. En av Mc-avisas journalister har jo dette utenfor stuedøren sin. Jeg må bare innrømme at jeg er misunnelig. Områdene her utenfor Homborsund er av de mest ureine farvann langs hele sørlandskysten. Ikke få seilskuter har endt sine dager med forlis utenfor Homborside. Ved Gjeslinge ble Terje Vigen etter sigende tatt til fange av engelskmennene i 1809, mens han rodde til Danmark i et forsøk på å redde familien fra hungersnød. Dette i følge diktet til Henrik Ibsen.

Reker og blåskjell på Sørlandet, passer bra etter en kjøredag med mange flotte opplevelser.
Reker og blåskjell på Sørlandet, passer bra etter en kjøredag med mange flotte opplevelser.

Siste kvelden skal feires og det på Sørlandsk vis. Dagens ankerdram byttes til iskald Prosecco, og inntas i strålende solskinn. Deretter følger blåskjell og reker. En perfekt finalekveld, på en tur som dette, men enda har vi en flott kjøredag foran oss.

Kjøredag 4. Homborsund til Drammen.

404 er en av mine favorittveier i Aust-Agder. Dette lille stykke fra Grimstad og opp til Søre Herefoss, er en orgie av svinger. Du kommer inn i en fin rytme, og veien er krevende og morsom, i sånn passelig fart. Fra Søre Herefoss følger vi Rv.43 opp til Åmli, og herfra Fv.271 opp Gjøvdal. Veien kommer til slutt ned på vestsida av Fyresdalsvannet.  Halve reisefølget har adventure sykler, og storkoser seg i flott natur. Resten av reisefølget ankommer Fyresdal ganske så betuttet. Veien var vist ganske humpete. Litt mat, og gjengen er blid igjen. Langs Vrådalsvannet er det ikke mulig å la være å storkose seg. Underlaget er bra, og svingene tette nok til å gi deg en fin rytme. Vi tar av ved bygdetunet i Kviteseid, og følger Fv.106 mot Fjogesund, Kilen, og ender i Lunde. Veien her langs Flåvatn er en uendelig rekke av svinger, på smale veier. Før Lunde passeres en av slusene i Telemarkskanalen ved Straumen.

Vi passerer Straumen vest for Lunde. Slusene i Telemark er egentlig verd en egen motorsykkeltur.
Vi passerer Straumen vest for Lunde. Slusene i Telemark er egentlig verd en egen motorsykkeltur.

Det å følge slusene i Telemarkskanalen kan i grunn være verdt en helt egen motorsykkeltur. Fra Bø til Notodden får vi den siste fine strekningen på turen. Herfra dreier det seg om transport hjem, etter en lang dag på syklene. Når vi er i Skollenborg oppdager vi at dekket til Alexander er på korden, men hva gjør vel det. Vi er jo så godt som hjemme.

 – Jeg var så sliten at jeg ikke rørte sykkelen på mange dager etterpå. Sa vår eneste kvinnelige deltaker Anne. Vi som kjenner henne vet at dette skal mye til. Vi var maksimalt heldige med været denne gangen. Veiene utrolige. Velger du denne ruta får de fleste svinger nok for en god stund.

Mc-avisa nr. 8 2015