Stikkordarkiv: Kyrre Hagen

HARDCORE ADVENTURE I MAROKKO. Del II.


Tekst: Kyrre Hagen

Foto: Team-atlas 2017

BMW gutta leker i sanddynene…

Etter noen utfordringer har vi fått syklene våre inn i Marokko og kryssa Atlasfjellene på totalt fraværende veier. Store steinrøyser er forsert med hjertet i halsen. Veiene kan stoppe rett rundt neste sving, om elva har tatt den med seg. Da blir det å kjøre i elveleie. Vi har hatt punkteringer, reparasjoner og magasjau. Heldigvis har vi ikke hatt noen skader på deltakerne så langt. Nå venter Saharasanda oss i Merzuga. Det blir en spennende og heftig tur videre.

Anders har tatt ut kursen

 

 

 

 

 

 

Dagens etappe fra Gorges Toudra er sørover gjennom et tilnærmet flatt landskap. Gårsdagens ekstra sløyfe, som endte med et BMW-havari, har ikke skremt oss. Vi fikk heldigvis hjelp av et par franske Dakarbiler, og klarte å skaffe et nytt batteri til tyskeren.  Det tar ikke lang tid før vi tar av hovedveien og følger alternative ruter gjennom grus og sand igjen.

Vi stopper i en landsby ute på slettene. John Finsberg deler ut gotteri
Denne flotte jenta møtte vi i den lille landsbyen
Denne fantastiske trappa er en av tre ørken-installasjoner, nord for Erford.
Anders Dihle, Ole Jonny Klfta! John Finsberg og Kyrre Hagen
Skulpturens bakside. Spektakulære former

Å stoppe i landsbyer er koselig. Du er snart omringet av små marokkanerbarn som er nysgjerrige og gjerne vil ha noe av deg. Vi har med kjærligheter og dropspakker. I tillegg sier de ikke nei takk til dirhams (lokal valuta). Gir du penger, til noen i disse landsbyene, kommer det garantert til noen som trenger det. Bistand uten noen omveier og administrasjonskostnader.

Stairway to heaven….. to Merzouga

Ute i ørkenen på vei til Merzouga ligger tre innovative skulpturer, som er konstruert av den tyske kunstneren Hannesjörg Voth. De ligger noen kilometer ut i ingensteds, og veien er best egnet for kameler eller lette sykler uten bagasje. Vei kan du imidlertid neppe kalle dette, det er mer et slags spor, gjennom sand og stein. Sporet flytter seg stadig, ettersom sanddynene alltid beveger seg. Turen anbefales ikke for tunge adventuresykler med oppakning.

Ole Jonny fremme ved Orions Belte

Jo lengere ut i sanda vi kommer, jo færre blir vi. Å balansere gjennom sandfellene er ikke lett, men til slutt når vi første installasjon «Stairway to Heaven». Dette er en gigantisk trapp der 52 trinn fører deg 16 meter rett opp i luften. Trappen er den første av tre installasjoner, og sto ferdig i 1987.

Anders gjennom sandfella
Noen ganger må sanda undersøkes litt nærmere

Vi kjører videre. Sandpartiene skremmer nok en deltaker. Vi er tre mann som når frem til «Orions belte». Utrolig nok henger vår største sykkel, en diger GSA, med. Dette sier ikke lite om sjåføren. Installasjonen består av flere tårn som er plassert som stjernetegnet Orions Belte. Høyden på tårnene reflekterer lysstyrken på de ulike stjernene. Installasjonen var ferdig i 2003.

Golden Spiral i bakgrunnen

Ikke langt unna ligger «The Golden Spiral». Dette var installasjon nr. to, og sto ferdig i 1997. Skulpturen rager ikke så høyt til værs, men illustrerer et gedigent sneglehus sett ovenfra. På tilbaketuren kjører vi gjennom noen utfordrende sandpartier. Nok en gang går jeg overende med 690’en, og BMW’en kjører seg fast i ei sandfelle.

Så lenge vi kan holde oss i sandpartier som ikke er oppkjørt går det greit, men når vi må ut i oppkjørte spor blir utfordringene store. Med 35 grader og stekende sol, er ikke dette noen spøk. Dersom du ikke kommer deg ut igjen, vil du ikke holde lenge her. Det gjelder å holde sammen, og å ha med seg nok drikke.

Lunsj og sånn….

Lunsj og Cola til alle mann = 65 kroner

Når du kjører grusveier i Marokko, skal du ha bra flaks om du finner en restaurant å spise lunsj. Dette tar dessuten tid. De gangene det passet spiste vi på restaurant. Fem stk. omelett, og ditto cola for 80 dirhams, eller 65 kroner, er det lite å si på. De fleste dagene blir imidlertid lunsjen av «ørkentype». Det vil si medbrakte nøtteblandinger, energibarer, sjokolade, samt det du har klart å snause med deg fra frokostbordet på hotellet. Med dette, har du ingen problem med å holde deg gående hele dagen. Husk dessuten alltid å ha med deg tilstrekkelig med vann. (Noen liter). Du vet aldri hvor lang tid det er til neste gang du får tak i dette. En drikkesekk er svært praktisk. Da får du i deg væske mens du kjører.

Sanddynene i Merzuga..

Utpå ettermiddagen ankommer vi Erg Chebby-ørkenen, og de store sanddynene. Dette er en av to ørkengrener fra Sahara, som strekker seg inn i Marokko. Dagen har vært tøff, og jeg er sliten.

Merzuga i sikte

Dette er imidlertid sjansen vi har til å få kjøre i de store sanddynene, som er opp til 200 meter høye. Teorien er svært enkel: Du kjører der det ikke har vært kjørt tidligere. Oppå ryggen av dynene. Vekta må lenes bakover på sykkelen. Er det løst, må du gi gass, og kanskje kjøre ned av sanddyna. Men har du godt feste, kan du klatre opp igjen. Anders gir oss en ørliten demonstrasjon og snart leker vi oss rundt i sanddynene så lett som bare det. – Neida; teori og praksis er to helt forskjellige ting. Dette er vanskelig.

Det lave ettermiddagslyset er magisk

Jeg har full fart opp på en av dynene, men trekker meg da jeg ikke vet hva som venter på andre siden. Det resulterer i å måtte bruke masse krefter i løs-sanda. O.J. (Ole Jonny) tar fart og suser innover med GSAén. Vi må komme han til unnsetning når det butter. Vi legger sykkelen ned og dreier den rundt. Han har ett forsøk på å komme ut igjen. Går ikke dette, blir det Dakarbil med vinsj, som eneste redning.

Anders viser oss hvordan vi skal håndtere syklene i Erg Cebby

Han klarer det med et nødsskrik. John sier bare – Jeg hater denne sanda. Han nøyer seg deretter med å se på de andre. De to siste, Roy og Trond, har kjørt på egenhånd. De påstår å ha kjørt flere mil i løs-sanda, men har ingen bevis på dette.

Reparasjoner og sånn…..

Punktering må utbedres underveis

Skal du på tur i Afrika må du ta høyde for å kunne hjelpe deg selv. Vi hadde med en masse verktøy, deler, startkabler og slepetau. Vi fikk brukt det aller meste. Punkteringer var det som gikk igjen flest ganger, men vi måtte i tillegg både reparere, og taue. Skal du ut på en slik tur er det lurt å planlegge hva man trenger og avtale hvem som tar med hva. Like sykler er ingen ulempe. Da kan flere nyte godt av felles reservedeler dersom noe går i stykker.

Nordover igjen..

Soloppgangen i Erg Chebby-ørkenen er fantastisk. Folk står rundt på sanddynene og venter. Lyset er magisk når det treffer bakken. På akkurat denne dagen, vender vår tur nordover igjen.

På morgenen kommer karavanene med turister inn til hotellet
Vi nyter soloppgangen på terrassen. Hotel Jasmina.

Anders har ligget våken, for å tenke ut ruta vår videre nordover. Vi har fått greie på at vi kan levere syklene våre i Marrakech. Dette gjør alt mye enklere. En tjuemils tur i ørkenen, langs grensa mot Algerie til Zagora, blir imidlertid for risikabelt. Vi velger derfor en sikrere rute nordover.

Dagen i forveien har nemlig tatt på kreftene. Når de andre tar av og følger grusveiene, tar jeg strake veien på asfalt. Ingen vits i å strekke strikken for langt når du er sliten. Da kan feil lett skje.

Vi forlater Merzuga, og kjører nordover igjen

Da de andre når fram til hotellet, har jeg rukket og slappe av, samt å få massert skuldrene. Dette var et lurt trekk.  Dagen etter skal vi opp i høyden igjen, og da gjelder det å være på hugget.

På vei inn i Atlasfjellene igjen

Igjen følger vi asfaltveien fra Boumalne Dades mot Atlasfjellene, men vi tar raskt av mot nye gruseventyr. I dag kommer vi virkelig opp i høyden. Fra grønne dalbunner, når vi flere topper på over 3000 m.o.h. Landskapet er spektakulært. Og utsikten er fantastisk.

Utsikten på 3000 m.o.h. er fantastisk

Veiene er nesten utelukkende grusveier denne dagen. Vi ender til slutt opp i Iglaouane, der vi har bestilt tre rom, på det knøttlille hotellet Touda. Dette ligger ensomt oppe på en høyde, med fantastisk utsikt, til fjellene rundt, 360 grader.

Sånne øyeblikk lever du lenge på

På vei opp har vi kjørt gjennom små skitne landsbyer, der vennligheten har vært en helt annen en det vi har opplevd til nå på turen. Flere lokale gutter har kasta stein etter oss.

Hotellet har totalt 6 rom, så det er ikke mange gjestene her utenom oss. Noen av gutta våre har vært her før, og gjensynsgleden med personalet er stor. Mens sola går ned, skylles dagens støv ned med en kald Marokkansk pils.

Du er aldri alene i Marokko

Folk møter du overalt, uansett hvor du stopper er det en Marokkaner der. Marokkaneren til Høyre. Roy i midten, Ole Jonny til venstre

Uansett hvor du stopper i Marokko har du i løpet av få minutter folk rundt deg. De dukker opp som troll av eske. Gjerne med et esel. Når du tror du er alene, kan det plutselig stå folk rett ved siden av deg. De bor på de mest utenkelige steder. Under ei berghylle, eller bak en stein. Og de vil gjerne ha noe av deg. Til tider kan det bli litt mye av det gode, for oss reserverte nordboere. Men bortsett fra at samtlige tigger, er dette vennlige mennesker.

Havari på sjarmøretappen

Siste etappe opp til Marrakech er reneste sjarmøretappen. Det meste av dagen kjører vi på asfaltveier, men disse er stort sett smale og svingete. Også i dag er landskapet variert og flott. Jo lengre nord vi kommer jo mere vegetasjon og grønt blir det. Berberhusene i dalsidene er bygget av kortreiste materialer. Er bakken rød, er huset rødt. Er bakken gul er huset gult osv.

Det gjenstår fire mil, da sykkelen min dør ut, på ei lang slette. Sola steiker, så vi gidder ikke plundre så lenge før slepetauet plukkes frem. Det blir en spennende tur gjennom Marrakech bak GSAén til O.J. Han kan endelig redde en KTM i nød.  Ledningsbrudd og overledning var årsaken.

Anders; den godhjerta planleggeren…

Anders møter en blind mann, og gir han 100 dihrams

Anders Dihle er primus motor på denne turen. Jeg fikk gleden av å bli kjent med ham i fjor på verdens høyeste motorsykkeltur. Anders er en fantastisk ruteplanlegger og navigatør. Ikke få timer har han lagt ned med å utarbeide rutene på forhånd. Etter fire tidligere turer i Marokko, sitter han inne med uvurderlig kunnskap som blir nyttig for oss. Begrensninger stopper sjelden Anders. Dette resulterer flere ganger i mørkekjøring. Dagene rekker rett og slett ikke strekker til i forhold til planlagte aktiviteter. Anders fylte 60 år i år, men har et tempo og pågangsmot som en 16 åring. Han kan knapt nok sitte stille. Han er høyt og lavt, fotograferer, eller snakker med folk vi møter. Trenger noen hjelp er han der som den største selvfølge. Ser han en fattig tigger, stopper han og gir raust bort det han har av dirhams. Jeg ble imponert og vil særlig takke Anders for dette fantastiske eventyret.

Å komme seg ut igjen av Marokko

Turen har gått bra og nå gjenstår det bare å komme ut av landet. Det er imidlertid ikke så enkelt. Vi skal fly ut, men vi har innført hvert vårt kjøretøy til landet. Til slutt får vi overbevist tollerne, på flyplassen i Marrakech, om at kjøretøyene våre skal fraktes hjem igjen av transportøren vår. Så med stempel på innførselspapirene kan vi sette nesa hjem igjen.

Et fantastisk adventureeventyr er over. Opplevelsene og utfordringene, har stått i kø. Naturopplevelsene har vært fantastiske. Lyset ved soloppgangen i Erg Chebby ørkenen, og solnedgangen på 3000 m.o.h. i Atlasfjellene, har brent seg inn i hukommelsen.

Skal du på en tur som dette anbefaler jeg at du er godt forberedt. Er du det, har du et fantastisk eventyr i vente. Marokko er mulighetenes land, og har alt.

Takk til reisefølget mitt for en fantastisk tur. En av de mest krevende og spennende for meg så langt.

Det er travelt i landsbyene langs veien
Noen som beundrer syklene våre

Fakta om turen:

Flybilletter med Norwegian ca. kr. 2.500,-. Flytid 5 timer.

Frakt av motorsykler kr. 10.000,- for KTM 690.

Hotellpriser (god standard) 3 – 400 dirhams pr. natt med frokost.  (261 til 348 kr.)

Marokko har fantastiske veier, både for de som liker asfalt, og de som liker grus.

Fartskontroller: I innfarten til byer er det veldig vanlig med laser eller radarmålinger.

Befolkningen, på ca. 30 millioner, er stort sett vennlige.

Den politiske situasjonen gjør Marokko til det tryggeste landet i Afrika.

Areal 690 275 kvadratkilometer.

DEL 1 finner du her

Mc-avisa nr. 3 – 2018

HARDCORE-ADVENTURE I MAROKKO. Del I.

På KTM tur med BMW gutta…

Tekst: Kyrre Hagen

Foto: Team-atlas 2017

Vi tar av hovedveien og kjører snarveien over til Gorges Dades. Veien blir raskt dårligere. Snart er den forvandlet til en gedigen endeløs steinrøys. Vi stopper opp, og finner ut av at det er 36 kilometer over. Det er mere sannsynlig at jeg må hentes ut med helikopter, enn at jeg kommer helskinnet fra dette. Om vi klarer 15 km.t. i gjennomsnitt, vil dette marerittet ta to og en halv time. Jeg himler med øynene, og slipper kløtsjen. Vi balanserer oss videre i den endeløse steinrøysa.

Syklene står fast i tollhavna i Tangeier
Endelig kan vi kjøre syklene inn i Marokko.  Fixeren i rosa trøye, har hjulpet oss

Ankomst Marrakech

Vi ankommer flyplassen i Marrakech onsdag 18. oktober. Varmen og luktene av Afrika slår i mot oss på flyplassen. Jeg er endelig tilbake i Marokko, landet som har vært utgangspunkt for to fine turer tidligere. Denne gangen skal vi på skikkelig hardcore-adventure med våre egne sykler. Disse har vi sendt vi sendt med transportør en uke i forveien. De har gått med varebil og tilhenger til Italia, og ferge derfra til Genova til Tangier. Vi får høre at bilen har kommet i land to timer før vi har landet. Nå er det bare for sjåføren å få gromsyklene gjennom tollen, før han kjører de 60 milene ned til oss. Planen er å starte rett etter frokost dagen etter. Utover kvelden har vi stadig kontakt med sjåføren, som fremdeles står fast på grensa. Fiksere og korrupsjon er ikke ukjent i dette landet. En stakkarslig utlending skal mørnes en god del der på kaia, noe som bidrar til å oppnå god betaling.

Gjennom toll med fiksere….

Natten har gått, og jeg kikker ut av vinduet. Ingen bil med sykler å se. Den stakkars sjåføren har måtte sove i bilen inne på havneområdet, uten hverken vått eller tørt. Neste dag går, men ingen løsning kommer opp. Han får rett og slett ikke syklene våre inn gjennom tollen. Løsningen blir at vi må leie biler og kjøre de 60 milene til Tangier. Dagen etter, møter vi på kaia. Alle dokumenter og erklæringer som var fylt ut på forhånd har vært til ingen nytte. En «fikser» hjelper oss, og etter noen timer kjører vi syklene over grensa.

Endelig er BMW gutta på tur. Fra venstre: Ole Jonny Kløfta (også kaldt OJ), Trond Holter, John Finsberg, Anders Dihle og Roy Steinbråten.

Tangier til Chefchaouen, uten telefon og GPS.

Så er vi endelig på tur, og kjører de 14 milene ned til Chefchaouen.  Anders leder an, og det tar ikke lang tid før vi er langt utafor allfarvei. Det går så høner og esler flagrer gjennom små landsbyer. Her har de knapt nok sett en motorsykkel. I hvert fall ikke sånne motorsykler som våre. Vi har bytta sim-kort i samtlige mobiler, uten å utveksle telefon-nummer. Dette kommer vi ikke på før vi har rota oss totalt bort fra hverandre. Det blir å slukøra følge sporet tilbake til start.  Jeg er superstolt av den nye GPS’en min, men plutselig er den borte. I samme øyeblikk kommer jeg på at den jo ikke er min, men lånt fra Garmin. Pokker… – Hvordan skal jeg forklare dette. Etter to mil ser jeg noe som henger og dingler foran på sykkelen ved siden av forhjulet. Ved et mirakel kan jeg fiske opp GPSén igjen. Den er redda av tilslutningsledningen og er nesten like hel. Et mirakel…

Ruta vår

Hassan og hasjisj…

Vi tar inn på hotell i Chefchaouen og nyter en velfortjent pils på den fine terrassen. Stemningen er på topp. Etter middag tar vi en liten vandretur i sentrum. Chefchaouen er en vakker og flott by. Dette skyldes særlig de blåfargede husene. Det er flere teorier om hvorfor veggene ble malt blå.  En er at blå holder mosquitos unna, en annen er at jødene introduserte det blå da de søkte tilflukt fra Hitler på 1930-tallet.  Siste teori virker litt vanskelig å forstå. Kunne ikke Hitler da bare lete i de blå husa??? Chefchaouen-regionen er en av de største produsentene av cannabis i Marokko. Vi går derfor ikke særlig langt før vi blir tilbudt hasjisj. På det lille souken (handelsplassen) i sentrum er det et myldrende liv. Gatemusikanter med rastafletter spiller reggaemusikk. Dette er rett og slett et reisemål for hippier. Hassan; som er en ivrig innkaster på en av torgets kafeer, forteller oss at han gjerne røyker hasjisj 6 – 7 ganger om dagen. Hasj gjør meg sterk kan Hassan fortelle. Vi nøyer oss med te.

Vi mater apekatter langs veien. Apekatten på KTM i bakgrunnen er Roy Steinbråten
Barne får gotteri. de voksne dirams

Rif-mountains til Atlas

Vi er i det grønne frodige område Rif-mountains og setter kursen sørover. Det blir en lang etappe på 42 mil denne dagen. Landskapet er varierende fra grønt og frodig til tørt og karrig. Oppe i ei fjellside er det rett og slett jungel. Vi stopper, og mater apekatter i veikanten. Selv om dagen har inneholdt en god del transport, har vi funnet fine partier med grus. Vi har smuglet oss selv gjennom narkoområdene, uten narko. Nå nærmer vi oss Atlasfjellene.

Trond Holter in action
Anders Dhile finner veien
Pass på. På nedsiden av asfaltkanten er det fire meter ned.
Vi må stedvis følge elvebunnen

Neste dag starter direkte med gruskjøring gjennom fantastiske områder. Vi kjører «Øggedalen» sørover, kan gutta som har vært her før fortelle. Det er ikke mange andre på denne veien og vi finner fort ut hvorfor. Elva har skyllet bort store deler av veien. Snart må vi kjøre oppover i elveleiet. Dette er stedvis uttørket, andre steder er det fullt av vann. Det blir en lang, krevende, og utfordrende dag. Men morsom. Syklene våre takler disse forholdene utrolig godt. 690’en min kan kjøres gjennom de utroligste partier. Den lange fjæringsveien og det store forhjulet spiser nær sagt hvilket som helst terreng. Det er bare å holde balansen og gasse seg ut av de vanskelige situasjonene.

Selv om halve veien er borte stopper ikke dette oss
Stopper du, får du sjelden være alene i Marokko
Artikkelforfatteren har akkurat lagt sykkelen i bakken

Når sola bikker horisonten er vi fremdeles på 3000 m.o.h. Solnedgangen er uforglemmelig der vi skuer utover store områder av Atlasfjellene. De neste to timene blir også uforglemmelige der vi suser nedover fjellsiden, med lys som tilsvarer gamle fjøslykter. KTM har jammen ikke lagt mye penger i utstyre disse syklene med kjørelys. Veien er imidlertid fin og med sykkelen som har best lys i front, blir det reneste motorsykkel-racet ned til Boumalne Dades. Til stor ergrelse for de med dårligst kjørelys.

Solnedgang på 300 m.o.h.
Artikkelforfatteren nyter utsikten

Syklene våre og bagasje…

Som jo navnet på artikkelen røper, er jeg på tur med BMW-karer. Samtlige her kjører GS hjemme (undertegnede unntatt).  De fleste i følget har imidlertid vært på tur her nede tidligere og innsett fordelen med lettere sykler. Av denne grunn består følget av fire KTM 690 Enduro R og en KTM 640 Adventure. En av GS kara sverger imidlertid til BMW på denne turen også. Han har drassa en stor GSA tvers gjennom Europa for turen. Syklene er stort sett rigga med ekstra tanker, slik at vi kan kjøre bortimot 40 mil mellom bensinfyllingene.

Syklene er utstyrt med mye bensin, og lette soft-bags

Bagasje trenger vi minimalt av. Vi skal jo bo på hotell. Det meste får derfor plass i lette soft-bags. En zipp-off-bukse, 2 ekstra underbukser, 2 ekstra sokker, 2 ekstra T-skjorter,  og et par sko er stort sett det du behøver. Du må selvsagt vaske underveis, så noen pakker med Bio-Tex er greit å ha. I tillegg inneholder bagasjen diverse reservedeler, verktøy og annet utstyr for å klare ulike situasjoner. Samtlige sykler er utstyrt med grove knastedekk. Disse klarer seg godt på asfalt også, dersom du ikke slipper lufttrykket for langt ned.

Vi tar en snarvei over til Dades
Veien blir snart ruskete

En liten omvei og en redningsaksjon…

Vi setter kursen mot Merzuga, men noen av gutta synes denne kjøredagen blir alt for kort. Derfor legges det opp til en «liten» omvei opp i Atlasfjellene igjen. Vi tar av fra asfaltveien, og følger en fjellvei mot Gorges Dades. Veien begynner bra men blir snart verre. Etter noen kilometer ligner det ikke på noe vei i det hele tatt, men ei diger steinrøys. Det er vanskelig å kjøre, og jeg er igjen langt utenfor komfortsonen. Vi stopper opp og vurderer forholdene. Det er 36 kilometer over her kan Anders fortelle. Er det mulig tenker jeg. Sannsynligheten for at jeg må hentes ut igjen med helikopter er langt større enn at jeg kommer helskinnet fra dette. Minst to og en halv time vil dette ta, dersom vi klarer en gjennomsnittsfart på 15 km.t. Jeg har mest lyst til å snu, men igjen fortsetter vi inn i det ukjente. Ingen av oss har kjørt i her før. Det blir en svært tøff tur og jeg må bare innrømme at jeg blir det svakeste leddet på dette underlaget. Turfølget mitt er hardbarka gruskjørere, som har vært ute ei vinternatt før. Halvveis blir imidlertid veien litt bedre og jeg gasser på i friskt tempo.

Veien blir heldigvis bedre
Vi nyter utsikten mens vi venter på de andre

På en høyde venter jeg og Trond på resten av følget som ikke dukker opp. Vi får en dårlig følelse. Enten har en av syklene brutt sammen, eller så har det vært en ulykke. På tilbakeveien møter vi to av gutta (Anders og John). De kan fortelle at batteriet på GSA’en har kollapset. Heldigvis ingen ulykke. De fortsetter mot sivilisasjonen for å skaffe nytt batteri eller hjelp. Redningen blir imidlertid en eldre Dakarbil som kommer forbi. En skikkelig rugg av en Toyota Landcruser. Når vi spør sjåføren om ekstra batteri, plukker han rett og slett ut et av bilens fire batterier. Dette stroppes på baksetet av sykkelen og kobles til. OJ kan da kjøre ut for egen maskin. Dagen er brukt opp, uten at vi nådde Merzuga. Det ble rett og slett bare den «lille» omveien vi rakk. Heldigvis har vi flere dager på oss, så sanddynene er enda innen rekkevidde.

Noen Dakarbiler kommer til unnsetning, og vi får låne et batteri
Redningsmannskapene og Team-Atlas 2017

Maten og magen…

Maten i Marokko er god. Siden det meste av befolkningen er muslimer, finner du ikke svinekjøtt på menyen. Kjøtt tilberedes ofte sammen med grønnsaker i keramikkrukker med lokk, det kalles for en Tagine. Dette gir god varmebehandling og er smakfullt og trygt å spise. I tillegg grilles mye av maten.  Om du ikke har vært i Marokko før kan jeg garantere deg en ting: Du får trøbbel med magen. Selv om du begynner å tygge Idoform flere dager i forveien, er du garantert «jallamage». Selvfølgelig holder du deg unna alt av ferske grønnsaker, vasker hender og spiser mest mulig varmebehandla mat. Før du vet ordet av det, kvier du deg imidlertid for å slippe en fjert. En av disse dagene, måtte jeg på do oppe i fjellene, mens de andre lappet et punktert dekk. Vi hadde stoppet på utsiden av en kafe, så det var heldigvis et toalett i nærheten. Dette var imidlertid av typen «hull i gulvet». Jeg var svært usikker på utfallet og hadde ikke lyst til å grise til kjøreklær og cross-støvler. Sistnevnte gjorde det forresten til en utfordring å få buksa skikkelig ned.  Mens jeg står i hockey, avslører smellet at leveransen er av den mindre faste typen. Ikke en dråpe var kommet på cross-støvlene. Heller ikke en dråpe traff hullet i gulvet. Da kan vel de fleste forestille seg hvordan dassen så ut. Det ble en passe rengjøringsjobb for å si det sånn.

Det er folk over alt i Marokko. Stopper du langs veien, har du besøk i løpet av få minutter
Det bor folk over alt i Marokko. Mellom fjellhyllene bor flere familier

I neste del setter vi kursen mot de Erg Chebby ørkenen, og de store sanddynene i Merzuga. De blir utfordrende og spennende, men det kan du lese om i neste del av «Hardcore-adventure Marokko».

DEL II finner du her

 

Mc-avisa nr. 2 – 2018