Kategoriarkiv: Team Viggo

Team Viggo uten Viggo. Tur 1.

Tekst og foto Kyrre Hagen

På to turer i år har to av teamets deltakere måtte klare seg uten teamets grunnstein som alltid holder roen og gjør de riktige valgene. Viggo sørger dessuten alltid for at vi har det vi trenger. Vi var klare for å bli litt mere selvstendige; og dro på tur for å overleve i villmarken.

Flateby’n og undertegnede er klare for å bli litt mere som Viggo. Til det trengs det trening.
Vi passerer Hemsedalsfjellet i god driv.

Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring (helst mye grus), bortgjemte nye veier, gjerne langt fra folk. Overnatting i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Viggo har rigga sin Africa Twin med alt du kan tenke deg av utstyr. Bredden på sykkelen er som en liten bil, og det som ikke går i bredden går i høyden. I hans bagasje inngår et selvlaget kjøleskap som rommer alt det tre kompiser måtte ha behov for av mat og drikke. Kjøkkenet består av to kokeapparater, kjelesett og to skikkelige steikepanner. Viggo veit å skjemme bort kompiser, godhjerta som han er. I vriene situasjoner nøler aldri Viggo. Han kjører gjerne først på vanskelige partier med den gedigne oppakningen, og tar alltid kloke avgjørelser. Det var på tide for oss andre å bli bedre!

Flateby’n har funnet perfekt plassering for hengekøya.

Første tur på egenhånd i «ødemarken»:

Himmelspretten kom, og jeg møtte en smørblid Flateby på Hokksund. På to fullasta sykler satte vi kursen opp Sigdal, Hallingdal og over Hemsedalsfjellet, før vi ankom Sogn og Fjordane, nå Vestland fylke. Været var aldeles nydelig og vi storkoste oss over fjell, vidder, og langs fjordene. Mat måtte vi ha, selv om det var Himmelspretten, så vi satset på innkjøp i en lokal butikk i Sogndalsområdet. Da vi ikke fant butikk i Olav Stedjes hjembygd, tenke vi at det bare var å satse på første mulighet etter Sogndal. Snakk om tabbe, det var jo himmelspretten. Vi passerte det ene stedet etter det andre uten hell. Bagasjen var like tom for mat som magene våre. Etter ferge Vangsnes – Hella, kjørte vi gjennom vakre Balestrand der jeg hadde gått på folkehøyskole i min ungdom. Her var fruktblomstringen i full gang. Vi stoppet i Høyanger, og som ved en åpenbaring oppdaget vi den lokale Take-away sjappa Scoreto, som var spesialister på pizza. Dette var vel så langt unna det vi på forhånd hadde tenkt oss i forhold til mat i ødemarken, men hva skulle vi ellers gjøre. Vi fikk heller holde kjeft om dette til Viggo.

Etter en liten times prøving og feiling er undertegnedes Amok’en oppe, og kveldstemningen kan nytes til Olav Stedje’s «O vi vandrar saman».
Morgenstemning fra Amok’en

Neste post på dagens program var å finne overnattingsplass. Her lykkes vi bedre, og etter Kjyrkjebø kom vi over Klævold kystfort der vi kunne slå opp hengekøyene med 270 graders utsikt mot Sognefjorden. Ingen av oss er akkurat noen ræcere i å henge opp køye, men etter at flere mulige trær var testa ut, kom køyene opp innenfor en liten time. Hagen hadde heldigvis oppfatta deler av helligdagsproblematikken, og kunne på ekte Viggo’s vis diske opp med både et glass vin, og en liten snaps til kvelds. Alt dette mens vi nøt låtene til Olav Stedje. Kompisene la seg passe fornøyde, uten å bekymre seg for frokosten som mangla.

Take-away er vel ikke akkurat noe for villmarkens sønner, men mat må’n ha
Ingenting å si på serveringspersonalet. Flateby’ gleder seg til mat.

Ny dag er nye muligheter.

Etter å ha fått laga kaffe på bålet kunne vi dele en slovakisk sjokolade, som min snille kjæreste hadde stukket i bagasjen min før turen. Det ble derfor en ganske fin morgenstund, selv om magene var omtrent like tomme som ettermiddagen i forveien. Vi stoppa utenfor første lokale butikk i Vadheim, der vi grådige heiv oss over innkjøpt brød og pålegg på benken rett utenfor butikkdøra. Lokale handlende kasta nysgjerrige og undrende blikk på oss.

Sparsom frokost ødelegger ikke en nydelig natt i hengekøye.

Turen hadde ikke akkurat vært noen stor øvelse i å klare seg på egenhånd så langt, så da vi oppdaget at venner av meg var innlosjert på samme kant, ba vi oss selv på kaffe og kaker i Askvoll.

Undertegnede klarer da å lage ostesmørbrød i guds frie natur.
Unge Ole Wårum møter oss i Volda. Dette blir nok en skikkelig eventyrer med årene.

Dagen var fremdeles ung, og etter bunkring i Førde gjorde vi som vi pleier å gjøre i Teamet; finne så mye rare småveier som mulig. Etter å ha sust rundt i en orgie av svinger mellom sauer og traktorer, på trange grus og asfaltveier (blant annet på Fv 513, Fv 615 og Fv 42, dette er veier vi virkelig kan anbefale), satte vi kursen mot Volda der min yngste sønn studerte. På veien hit klarte undertegnede å tilberede en herlig lunsj i det fri, på medbrakt toastjern. For å ikke gjøre samme tabbe som dagen i forveien var sønnen min blitt instruert i å gjøre innkjøp av både mat og drikke. Til Volda hadde vi også bedt unge Ole Wårum, en ung eventyrer fra Trondheim. Han var allerede kommet frem når vi ankom. Vi ble innkvartert i et naust, og storkoste oss her et par dager, mens vi skjemte bort studentene.

Flateby’n tilbreder taco til studentene. Det ble suksess!
Klar beskjed til studentene på butikken i Volda.

Retur:

Etter en retur over Strynefjellet med temperaturer nede på blåfeltet, tok vi til vett, og innkvarterte oss i hytte på Beitostølen. Værmeldingen viste øsende regn hele natta. Her ble vi også møtt av min fine kjæreste som hadde kommet oss i møte.

Verdens beste kjæreste lager frokost til oss.

Som den største kontrasten til frokosten ytterst i Sognefjorden, kunne kjæresten diske opp med den flotteste 17-maifrokost du kan tenke deg. Syklene ble pyntet med flagg, og hjemreisen ble reineste parademarsjen, til tross for at lokale regnbyger sørget for å holde temperaturen vår nede.

Klare for 17 mai

Flateby’n treffer ei dame:

På Vestringsveien sør for Leira ble vi stoppet av politi. Vi hadde ikke gjort noe galt, men måtte vente da ei kortesje på flere hundre kjøretøy passerte. Her var alt fra veteranbiler, sportsbiler, trailere, russebusser og alle andre tenkelig framkomstmidler. Flateby’n klarte å treffe ei dame som sto å venta, mens kortesja passerte. Ulempen var bare at dette var dama mi, og at måten han traff henne på var å kjøre i sykkelen hennes bakfra, da hun stoppa for å glane på møtende kjøretøy. Smellen var liten, og resulterte heldigvis kun i ei brukket skiltplate. Ut over dette gikk hjemturen smertefritt.

Hva lærte vi på turen?

  • Take-away kan redde dårlig planlegging.
  • Verdens flotteste hengekøyeplass kan nytes selv om frokosten uteblir.
  • Sats på venner for kaffe og kaker.
  • Ostesmørbrød funker både hjemme og borte.
  • Søk ly innendørs når det stormer ute.
  • Sørg for å ha verdens beste kjæreste for å sikre 17mai frokost.

Team Viggo på årtes første tur

Tekst og foto Kyrre Hagen

Vi må vel snart på tur spurte Viggo meg i påske. Ja jeg tror kanskje vi skal dra hælja etter påske sa jeg. Hva med å ligge i hengekøye? Jeg var akkurat blitt eier av ei fancy hengekøye og var sugen på å prøve. Viggo hadde investert i ny sykkel og var kjøresugen som få.

Gutta på tur. Campen på plass. Fra venstre: Kyrre Hagen, Viggo Carlsen og Tom Flateby

Tom Flateby (heretter kalt Flateby’n), som også er medlem av samme fasjonable klubb «Gruskollegiet», ville også gjerne være med. Han hadde imidlertid jobbe-hælj. Hans snille sjef hadde i et svakt øyeblikk gitt etter for bønnen hans, og dermed var vi tre på tur. Resten av kompisene hadde diverse unnskyldninger. En av dem satt muse stille uten å gi fra seg en lyd. Han hadde sikkert sett værmeldinga på YR, og hadde lite lyst til å utsette seg for den kommende kalde opplevelsen. Resten av gutta hadde angivelig sykler som ikke virka. Derfor: -Det er viktig å ha mange nok motorsykler.

Ny e sykler på tur

Nye sykler

Vi tre som til slutt var klare for tur hadde alle på en måte nye sykler. Flateby’n hadde desperat leita etter en gammal KTM 950/990, som han syns var verdens grommeste sykkel. Flere av oss var blitt dynga ned av Finn-annonser gjennom hele vinteren, som han mente vi skulle mene noe om. Til hans store frustrasjon syns ingen av oss at denne sykkelforelskelsen var noe å satse på. Til slutt tok han helt av å kjøpte en 2020 Triumph Tiger Rally Pro. Da Viggo’en oppdaga dette tok det ikke lange tida før han realiserte en flere år gammal drøm, og bytta ut Varadero’en med Honda Africa Twin 1100. Sykkelen var nesten ny og med automat. Viggo’n har gjort seg følgende erfaringer: Honda har alltid funka, derfor holder jeg meg til det. Det andre er dekkvalg, der han for flere år siden landa på at Continental TKC 70 er verdens beste dekk. Da er det derfor ingen grunn til å prøve noe som bare kan være dårligere. Undertegnede skulle slå to fluer i ett smekk, og teste en splitter ny KTM 890 Adventure R denne helga, så også han stilte med ny redskap.

Test av KTM 890 Adventure R

Avreise

Både Flateby’n og Viggo’n hadde brukt påsken til å kjøre opp dekka på syklene sine, så skifte av dekk måtte gjøres. Da dette var unnagjort ville ikke Triumph’en starte. Alternativet var å kjøre KTM 640 Adventure med langpigg. Flateby’n ble så lei seg at undertegnede tilbød han å låne sykkelen sin, som allikevel bare skulle stå på CBP, den hælja. Mens vi andre dro tidlig skulle Flateby’n hente sykkelen i Skien utpå kvelden.

Amok’en er på plass

Det campes

Vi hadde sett oss ut en fin camp oppe i Telemark, som vi dessverre ikke kan røpe koordinatene på, da vi er redde for at plassen skal oversvømmes med folk. Vi kjørte gjennom skogen, og la oss til ved et ganske stort vann som det vist nok bor en sjøorm i. Heldigvis var vannet islagt, så vi følte oss ganske trygge for styggedommen. Det blåste ganske mye, men til slutt fikk vi liv i et bål. Så var det klart for rigging av leir. Viggo’n hadde spent opp tarpen sin for å skaffe ly for oss og bålet. Han bestemte seg derfor for å ligge på bakken under tarpen. Han hadde visst nok fått tak i ei hengekøye som det ikke var plass til hele han oppi uansett. Vi er ganske voksne karer alle mann. Alle ganske lange, og noen litt tjukkere en andre. Selv hadde jeg anskaffet meg ei ganske fancy hengekøye av typen Amok Draumur 5.0 Ultra Ligth. Jeg tok derfor ikke sjansen på å sette opp denne etter mørkets frembrudd. Køya kom opp, men Viggo’n mente den var satt veldig ugunstig opp i forhold til vinden. Det fikk våge seg, for nå var alle barduner på plass, og køya fungerte ypperlig.

Ankomst på Tenere

Vi hører når Flateby’n kommer brummene på Tenere’en. Lyden fra helanlegget er grovt og umiskjennelig, Han kjører 100% riktig etter veiforklaringa, stopper å kjører av gårde igjen. Til slutt får vi tak i n, og losa’n på plass. Flateby er super happy med lånesykkelen, og mente oppgraderingene jeg gjorde hos Klev Tuning i høst var vel verd pengene. Han er i ekstase. Viggo’n mener uansett at Honda er best, og at automat er uslåelig.  

Tom Flateby i lånte fjær
Populær reklame langs veien i Dalen.

Mesterkokken

Vi har bunkra mat i Bø, og utpå kvelden tilbereder Viggo’n den deiligste bålmaten du kan tenke deg. Vi nyter en øl og en liten skarp en mens maten godgjør seg.

Mesterkokken er i gang

Oppskrift på Viggos bålmat:

  • Laks
  • Tørka eggenudler
  • Bama wokmiks
  • Teriakisaus.
  • En skvett Aass baier
  • Fersk lime

Det hele pakkes i folie, og settes på en god haug av glør.

Tom trives i Amok’en. Litt balanseproblemer, men øvelse gjør mester

Huset til himmels

Det er tid for å krype til sengs. Det er meldt vind og kuldegrader, så det er bare å ruste seg. Når du først har kommet på plass i Amoken, er livet herlig. Dette er nesten som å ligge i senga hjemme. Jeg har ikke helt inne teken med hvordan komme seg opp i køya enda, så jeg bruker en del tid på dette. Samme plunderet hver gang jeg må opp å lense. Man mellom disse strabasene ligger jeg nydelig. Soveposene (jeg har to) har sørget for at jeg er god og varm.

Fotoshoot ved Vrådalsvannet

Når jeg forteller at jeg har sovet mere behagelig enn jeg noen gang har sovet i en hengekøye, sier Flateby’n; – det var bare den kommentaren som mangla. Natta til Flateby’n har vært litt annerledes. Han har satt tarpen andre veien (vist nok den riktige), og har vært oppe å redda taket tre ganger i løpet av natta. Soveposen har på ingen måte holdt han varm. Minusgrader og vind i bare superundertøy blir du heller ikke spesielt varm av, så når utstyret var redda var kroppstemperaturen ytterligere lavere. Tarpen min som angivelig sto feil vei har stått støtt som fjell. Viggo’n som har sovet på bakken våkner sist av oss alle. Han har vist nok sovet som et barn, i en sovepose som er ekstra lang, ekstra brei og ekstra tykk, og på et liggeunderlag som er ekstra bredt, ekstra mykt og ekstra langt.

Blått føre ved Vrådal Panorama
Klar for nedstigning med fult lass

På vinterføre

Å tenne bål i denne vinden er bare å glemme. Det blir frokost ala Kavli, og kaffe. Været er meldt kaldere, så vi takker ja til et tilbud om innkvartering på hytte i Vrådal Panorama. På vei opp hit treffer vi på vinterføre i de verste kneikene. Det blir en spennende kjøretur før vi er på toppen. Resten av dagen bruker vi til fotoshoots av den nye 890’en, før vi tar en rundtur om Dalen, Høydalsmo og Kviteseid. På noen strekker er veien hvit og isete. Siste timen er temperaturen ca. null, og når vi ankommer hytta igjen er den minus to. denne turen blir minst like spennende som turen på formiddagen. Det er polert i bakkene.

Mester kokken i gang. Med Viggo på tur mangler du ingenting.

Viggo’n er i sitt ess denne kvelden også, og drar fram medbrakt steikepanne. Vi får servert de deiligste Burrito’s du kan tenke deg.

Burrito’s ala Åsiden
Soloppgang fra Vrådal Panorama.Jeg er oppe, gutta sover.
Frokost for mannfolk.

Litt tufs og manflu

Kjøreturen dagen i forveien ble i kaldeste laget. For Flateby’n har det resultert i feber, og skikkelig «man-flu». Han må bare gå å legge seg igjen. Noen timer etter stabler vi han på sykkelen igjen, og sender han utfor brattbakkene på vinterføre igjen. Fra Drangedal til Skien får vi faktisk snøvær, og da Flateby’n får i gang varmeapparatet på Volvo’n i Skien, er han faktisk bitte litt grann lykkelig.

Man-flu

Takk for første turen, vi i Gruskollegiet gleder oss alt til neste.