Kategoriarkiv: Reisebrev

Her har jeg samlet reisebrev

Reddet av grisebonden etter regntur i vest

Tekst: Kyrre Hagen. Foto: Pinsevennene.

I dette nummeret som er det første Mc-avisa/Bike magasinet i historien, skal jeg ta deg med på to av sommerens turer. To turer som til dels har vært ganske våte, men som til tross for dette har vært hyggelige turer, fulle av opplevelser. På denne turen, som gikk vestover, kan du lese om noen flotte vestlandske veier og hvordan vi helt til slutt blir reddet av «Grisebonden fra Bø», når ellers alt håp var ute.

En glad gjeng på vei over Imingefjell

Det begynte som det alltid gjør; jeg inviterte «pinsevennene» på tur og vi møtes en kald kveld i februar for å planlegge årets Vestlandstur. Vi bestiller pizza og plasserer et norgeskart midt på bordet. Turen skal gå over fem dager med fire overnattinger. Vi forsøker å frekventere på ulike områder av Vestlandet for å få variasjon og dette har vi fått bra til siden første turen i 2005. På kartet settes ut fire markører, for å angi aktuelle overnattinger, med passe avstand imellom. Rutene mellom disse punktene komponeres med så spennende veivalg som mulig. Her er maks motorsykkelopplevelse i fokus. Gjengen er samkjørte og består av både gutter og jenter. Alle erfarne motorsyklister, og alle bidrar til at denne turen blir et av årets absolutte høydepunkt.

På plass på Geilo

«Værsyken»

Når du har arrangert en slike turer noen år, har du lært en ting: Påmelding må være bindende, ellers ender du opp på tur alene. Det som alltid skjer er nemlig at den såkalte «værsyken» kommer. Alle påmeldte begynner nemlig å gå inn på YR.no sånn ca. en uke før turen, for å sjekke hvor dårlig vær det skal bli. Kjenner du det igjen? Har du ikke mottatt påmelding i form av betaling, risikerer du avmeldinger på løpende bånd. For denne gjengen er dette aldri et tema. De har jo allerede betalt for kost og losji på hele turen.

En glad gjeng i Ustedalen. Endelig er vi på tur
Så søtt atte
Gutta koser seg

Avreise

Vi møtes på alltid på Bragernes torg for avreise. Denne gangen satte den muntre gjengen kursen mot Tinnsjøen før vi fulgte Tessungdalen mot Imingefjell og videre over til Geilo, for turens første overnatting på hytter i Ustedalen. Vi har vært her før og stemningen er på topp, – endelig er vi på tur. Første kvelden er som regel den beste. Alle er blide og fulle av forventninger. Det blir felles middag, musikk og hygge ut i de små timerAnita; den strenge dama til Olsen, er ikke lengre så streng, men vil danse med gutta i tur og orden. Flere tar ansvar, men uheldigvis ender det hele med brukne ribbein, da hun under den råeste swingen ender over en gyngestol, i den gamle Hallingstua. Utpå kvelden vil ikke Viggo la noen andre styre musikken og coverlåter skal han slettes ikke ha noe av. Da er det ikke lengere noen grunn til å holde seg oppe og vi legger oss helt uten å vite at vi er på vei mot «Grisebonden» fra Bø.  

På vei mot Eksingedalen

Mot vest

På turens andre dag skal Hardangervidda krysses, men det er kuldegrader og vind, som drar snø inn i veien. Jeg ligger foran og holder jevn fart. Det gjelder å ikke nøle, for da stopper hele følge opp, og det blir diskusjoner om alternativer.  Vi kommer over selv om BrynjeBirgitte syns det var i overkant spennende. Etter Vossavangen kjører vi Brekkhusfjellet over til Eksingedalen, og ender til slutt opp på Brokke. Her har vi leid to leiligheter og ei hytte, helt nede ved Sognefjorden. Anita er ikke like ivrig på å danse i kveld, og ingen vet enda at vi er på vei mot «Grisebonden» fra Bø.  

Storheil i slag. Fremdeles tørr
Vi besøker Gulating

Rutesjefen

Viggo, som er godt kjent blant Mc-avisas tidligere lesere har vært ruteplanlegger for turen. Han guider oss på de smaleste veiene du kan tenke deg på turens tredje kjøredag. Denne dagen er regntøyet på fra morgen til kveld. Vi besøker Gulating, før vi etter hvert ender opp i Bergen for å kjøpe inn mere regntøy. Det regner nemlig fra åpen himmel, noe som ikke er helt uvanlig på disse kanter. Våte som katter breier vi oss ut på kafe i Bergen, mens jeg kontakter neste overnattingssted; Lothe Camping, for å melde vår ankomst. Det skal bli godt å komme frem. Dama i telefonen kan imidlertid melde at de har lagt ned hele campingen, og at hun ikke hadde planer om å fortelle oss at reservasjonen vår på fire campinghytter var kansellert. Redningen viser seg å bli Vassel gård i Haram, som gjerne tar oss imot. Stedet kan forresten anbefales, for her er servicen på topp og vertskapet gjør sitt beste for at vi skal få det så bra som mulig. Ved ankomst har ingen et tørt plagg på kroppen.

Varmluftsovnen brukes til tørking av hjelmer og hansker på ei av hyttene.

Vi har leid tre hytter og kjøper mengder av ved, for å kunne tørke kjøreutstyr og hjelmer. I ei av hyttene benyttes til og med kjøkkenets varmluftsovn i et desperat forsøk på å redusere hanskene og hjelmenes relative fuktighet fra 100%. Overalt henger jakker, bukser, støvler og hansker til tørk. Med innetemperatur nær 35 grader, kan du selv tenke deg odøren på hyttene. På mirakuløst vis blir likevel utstyret tørt gjennom natta. Vi har nå kommet ganske langt på vår ferd mot «Grisebonden» fra Bø.

På vei mot Blåvatn

Blåvaten og snø i sikte

Viggo har virkelig truffet med rutene på denne turen og tar oss opp i fjellene innenfor Rosendal. En liten smal vei er bygget her i forbindelse med kraftutbyggingen. Veien slynger seg spektakulært innover fjellet. Vi passerer flere fine vann og kommer høyt til fjells. Bjørkene langs veien får mindre «museører» jo lengere til fjells vi kommer. Her oppe har vinteren enda ikke sluppet taket, og yr går etter hvert over til snø. En annen gang skal jeg kjøre helt opp.

Lenka koser seg til tross for regn
Flateby´n temmer tigeren
Jon Storheil i fint driv

Dagens mål er Røldal, men på værmeldingen oppdager vi at denne fjellovergangen får -5 grader og snø dagen etter. Etter turen over på riksvei 7, er det ingen som her spesielt lyst på en reprise. Vi må over vidda i dag. Redningen blir ei hytte, med 10 sengeplasser på Totak. Flateby´n er imidlertid litt betutta ved ankomst, da han ikke finner ledig seng. Med en sånn gjeng er det jo mange hensyn å ta. Noen snorker, noen får ikke sove, noen vil ligge sammen og noen vil ikke ligge sammen. Ja du kjenner vel igjen alt dette? Nå var vi helt uten å vite det nesten kommet til grisebonden fra Bø.

Da var dekket flatt igjen

Reddet av en hotelldirektør

På turens siste dag er vi langt heldigere med været og legger opp ei fin rute gjennom Telemark. Veiene fra Åmot til Dalen og Vrådal er herlige, og tilbyr masse kos i et friskt tempo. Sola skinner og alt er egentlig bare lykke. På bensinstasjonen i Vrådal oppdager Viggo at bakdekket, som han rappa fra Flatbye´n i en nødsituasjon året før, er flatt. Dekket hadde allerede vært lappet under Sørlandsgrusen på høsten, da han kjørte over en firetommers spiker. han hadde allikevel kalkulert med at dekket ville tåle årets vestlandstur. Africa Twinén hans er til vanlig utstyrt med alt du trenger av verktøy, men en TET-tur til Nord-Norge i fjor sommer, hadde medført at sykkelen nærmest var rekonstruert av CBP i løpet av vinteren.

Lars Arne Strand stiller villig opp med verktøy i Vrådal

Viggo hadde enda ikke rukket å få alt verktøyet tilbake på plass. Selvsagt hadde heller ingen av oss andre særlig mye verktøy med oss. Vi hadde jo backup i Viggo. Da kom jeg på at Lars Arne Strand, hotelldirektøren i Vrådal, hadde etablert et motorsykkelverksted bak hotellet. De hadde verktøy, dekkspaker og lappesaker og Lars Arne dukket opp på parkeringen for å hjelpe oss. Slangen ble lappa og siste rest av spekeskinka til Morten ble brukt som glidemiddel for å få dekket tilbake på felgen. Vi var redda og fortsatte turen nedover mot «grisebonden», etter en velfortjent lunsj på terrassen på Straand hotell.

Resten av skinka ble brukt til smøring for å få dekket på

Grisebonden fra Bø

Da vi hadde kommet ca. halvveis nedover Flåvatn stopper Viggo i veikanten. Bakhjulet er flatt igjen. Lappesakene fra Biltema holdt ikke mål og dekket er i grunn gåent. Vi trenger redningsbil eller nytt dekk. Hvor får vi tak i dette? Det var da jeg kom på Grisebonden fra Bø, som hadde kjøpt noen motorsykkelgreier av meg for et par år siden. Jeg møtte han aldri, men vi hadde noen skikkelig artige telefonsamtaler sammen. Han fortalte meg at han dreiv med griser og bodde i Bø. Jeg hadde tenkt å besøke han, derfor ble nummeret hans lagra som «Grisebonden fra Bø». Jeg ringte Grisebonden, som egentlig heter Bent-Iver Staurheim. Han var selvsagt ute på jordet og spredde møkk med traktoren. I grunn var han litt grinete før han oppdaget at det var meg. Så ble tonen en annen og han fortalte at han nok hadde et dekk som passa Africa Twinén.

Vi ankommer Grisebonden, med Viggo i tet

Vi forlot Flateby´n i veikanten for å passe på sykkelen, mens Viggo brukte Triumphen hans for å hente dekk og verktøy. Vi ankom gården samtidig som Grisebonden svingte traktor og møkkaspreder inn på gårdstunet. Der sto han i shorts, grønne høye gummistøvler og med en oransje plasthjelm med hørselvern på hode. Grisebonden var i kjempeslag og blid som bare det over å ha fått tunet fult av motorsykler. Vi fikk full omvisning på gården, der Grisebonden hadde flere motorsykler parkert. Han måtte bare komme på hvor de sto.

Grisebonden heter egentlig Bent-Iver Staurheim.

På låven sto en DR 350 som han brukte til vinterkjøring. – Det er i grunnen den tiden på året jeg har best tid til å kjøre fortalte han. Kjerringas sykkel sto på tunet og i en 40 fots container sto selveste juvelen; en Harley Davidson XR 1200 Sportster, med oransje tank. Grisebonden gliste fra øre til øre når han rusa 1200en og fortalte at han skulle på XR-1200 treff i Belgia. Etter omvisning av både motorsykler og griser, fant Grisebonden fram et dekk til Viggo, som jeg syntes så litt kjent ut. Så satte Viggo kursen mot Flateby,n og vi andre kursen mot Drammen.

På låven finner vi DRén til Grisebonden.

Vel hjemme tok jeg frem bilde av dekket Viggo hadde kjøpt av Grisebonden, og det var da jeg kom på det. For et par år siden hadde jeg kjøpt et hjul på E-bay fra Italia. Det var gammelt, men med godt mønster, så jeg la det på Finn.no for å se om jeg fikk napp. Det var da jeg fikk Grisebonden fra Bø på kroken. Nå sammenlignet jeg dekket med det jeg hadde solgt på Finn, og det viste seg at det var det samme dekket! Viggo kom seg helskinnet hjem igjen, etter noen spennende mil på knallhard årgangsgummi, og nå planlegges ny tur til Bø for å levere dekket tilbake til Grisebonde. Hvem vet, det kan jo redde en annen motorsyklist en gang.

Lykkelige økologiske frittgående griser….

På roadbook-tur med nye Yamaha World Rally og Remotek

Tekst: Kyrre Hagen.  Foto: Kyrre Hagen, Viggo Carlsen og Roar Harlem

Vi hadde planlagt å kjøre roadbook på Finnskogen i juli. Derfor passet det utrolig bra at Norges aller første Yamaha World Rally var ankommet landet, og klar for meg. I tillegg hadde Remotek endelig fått satt sin trådløse kontroller i produksjon. Dermed kunne vi få oss et fantastisk eventyr i de dype skogene på Finnskogen, samtidig som jeg fikk slått to tester i en smekk.   

At World Rally er herlig å kjøre er det liten tvil om

Yamaha World Rally: 

World Rallyén ble registrert dagen før jeg hentet den i Ski, og jeg etterlatte min egen std. T7 i garasjen hos Yamaha. Det hadde seg nemlig slik at jeg hadde vært så heldig å få oppdraget med å teste den aller første Tenere 700én, når den kom i 2019. Det endte med et eksemplar i motorsykkel-bua mi i 2020. En sykkel jeg har blitt veldig glad i, og som jeg altså har enda. Motorsykler er nemlig noe man helst kjøper, og nødig selger. De astronomiske summene som er påkosta har også medført at jeg er lite lysten på å realisere tapet. Nå er det ikke sånn at det er noen ulempe å ha en T7 i garasjen, snarere tvert imot.  

En lekker motorsykkel

I fjor kom en oppgradert versjon av T7en; nemlig World Raid. Denne modellen ble testet av Mc-avisas Edi Alec, som gjorde en god analyse av den. Edi er jo en av de som virkelig vet hva som kreves av en sykkel som skal leve opp til navnet World Raid. Hans reise i to år, har jo blitt gjengitt her i Mc-avisa, og mange med meg har blitt imponert over hans ekstreme eventyrlyst, og evne til å gjennomføre turen vi andre bare drømmer om. Nå sparer forresten Edi opp penger til å fortsette turen, og at han går med planer om å gjennomføre den på en World Raid, sier ikke så lite om sykkelens kapasiteter. Selv fikk jeg testet den nye modellen på fjor årets Bukkeritt. Sykkelen vakte oppsikt og vil sikkert kjøpes av mange i dette miljøet.    

Årets nyeste T7 heter World Rally. Det første som slår meg er den nydelige blåfargen, med de lekre stripene i Yamaha-mønster. Sykkelen står og skinner mot meg, og jeg blir stående å beundre den lenge før jeg setter meg på den og starter hjemturen.  

Fin sittestilling

Mens den første versjonen av standard T7 hadde svært enkel elektronikk, har standard modellen blitt oppgradert for årets sesong, med tre ABS moduser. Standard varianten har også fått nytt display, som muliggjør to forskjellige skjerm-temaer og smarttelefontilkobling. Skjermen på både World Raid og Rally har i tillegg til dette flere skjermtemaer, deriblant et tema som er beregnet for roadbook-kjøring, med to tripptellere, som begge kan justeres med enkle tastetrykk. Den neste store forskjellen, og kanskje den mest iøynefallende er den doble tanken med to separate påfyllinger for bensin. Tankene gjør at Wold Raid/Rally modellene får et helt annet tyngdepunkt en standard modellen. De veier litt mer, men dette elimineres etter min mening, med et mye bedre tyngdepunkt i sykkelen. Dette er det helt sikkert ulike meninger om.  

Neste forskjell er dempere og fjæringsvei på modellene. Mens standard T7 tilbyr 200 mm fjæringsvei både foran og bak, tilbyr World Raid/Rally variantene kraftigere KYB dempere med 230 mm foran og 220 mm bak. Dette er forresten en av oppgraderingene jeg har gjort på min standard T7. De ble for bløte for meg når sykkelen ble presset på krevende underlag. World Raid/ Rally variantene har dessuten en styredemper fra øhlins som standard.  

World Rally er en flott sykkel på grusveier

Av forskjeller mellom World Raid og World Rally finner jeg ikke så mye utenom fargekombinasjonene, grip pads på sidene og en særdeles lekker Akrapovic slip-on potte. Den første uka jeg har World Rallyen på test, kjører jeg den på mye forskjellige underlag. Dette er virkelig en herlig sykkel som jeg gleder meg til å ta med på roadbook-kjøring.  

Remotek One: 

For å kjøre roadbook er du avhengig av å kunne lese «noter» i et eller annet format. Tradisjonelt har dette bestått av papirruller (som fremdeles brukes i rally). Nå finnes heldigvis alternativer til dette i form av ulike apper som leser de lange PDFene på et nettbrett, eller smartphone. For mitt vedkommende ble det å montere opp telefonen på sykkelens styre, samt å installere appen «Piste Roadbook Reader». Mer trenger du egentlig ikke, selv om det selvsagt er veldig enkelt å kunne flytte notene nedover med knapper på styre.  

Den norske motorsyklisten Dag Jenssen er endelig i gang med å produksjonen av sin Remotek One etter en lang periode med testing av prototyper, som blant annet vi i Mc-avisa har vært med på. Nå hadde enheten fått ferdig finish, og det endelige produktet var blitt adskillig flottere en prototypene. Dag kom selv innom meg og monterte den nye kontrolleren på sykkelen. Han hjalp meg også med å installere nødvendige apper for at telefonen skulle la seg styre av kontrolleren.  

Tripptellerene på dashbordet til Rallyen er supert til Roadbook

Kontrolleren består av seks knapper, som er enkle i bruk når du først har satt deg inn i det. Den fungerer mot både iOS og Android. Enheten gir deg mulighet til å flytte deg fra note til note i en roadbook, mens du kjører. Til dette bruker du de øverste knappene. Skal du justere trippteller lar også dette seg gjøre mens du kjører ved hjelp av knapper.  

Fakta om å kjøre roadbook:  

I stedet for å kjøre etter GPS spor, kjører du etter noter på denne type kjøring. Notene angir hvordan krysset ser ut, hvilke distanse du skal ha kjørt til nota, og retningen ut av nota i form av grader.  Notene er som tidligere nevnt enten på en papirrull, eller på an laaaaang PDF som leses på nettbrett eller telefon.  Turen starter på oppgitt sted som er note nummer 1. Herfra kjører du etter anvisningen til neste note. Du må nullstille tripptelleren på første note. På note nummer 2 er km stand på tripptelleren oppgitt. Det er også en tegning av situasjonen, som viser hvor du kommer fra, og hvilken vei du skal ut av nota. Når du kjører ut av nota vil du se hvilke kurs du har. Det vil si hvor mange grader du kjører ut av nota. Dermed får du kontroll på om du er på riktig kurs. Høres det enkelt ut? Ikke det?? Men i realiteten er det hele ganske greit.  

Overnatting i de svenske skoger

Klare for tur.  

Tenereén var splitter ny, og uten noen form for bagasjeløsning. Jeg skulle jo ha med meg alt utstyr for camping i det fri hele helgen, og måtte finne på noe. Løsningen ble å tape opp alle deksler som ville få kontakt mad bagasje. Først med maskeringstape, og så tykk gorillatape. Oppå dette kunne jeg montere mine gamle Enduristan saddelbaggs, og vipps var jeg klar for tur med plass til alt jeg trengte, uten fare for å ripe opp de blanke nye dekslene.  

Brynje Birgitte kungjør t hun; Bærre vil ligga bak.

Vi hadde fått tak i en Roadbook på over 30 mil som skulle kjøres i området Finnskogen. Vi i denne sammen heng var; Brynje Birgitte, Tore Huseby´s følgesvenn gjennom mange år, som også lyder navnet Beate Iren Olsen, Flateby´n fra Team Viggo, viden om kjent for sine særdeles klønete camping evner, men som nå virkelig hadde tatt grep, og blitt en villmarkens sønn, hekta på villcamping. Sist men ikke minst unggutten Roar Harlem, som til stadighet la bøtter med grus i fleisen på oss andre, mens han forsvant ut av synsfeltet vårt i noen breie sladder. Roar er forresten konstant på leit etter bakdekk som ikke blir så fort utslitt, noe han ikke finner. Så om du vet om et slikt dekk kan du ta kontakt med han.  

Flateby´n innstallert i KTM-huken

KTM-huken.  

For å komme tidlig i gang på lørdagen, var avreise satt til fredag, med overnatting ved et vakkert vann i Sverige ikke langt fra start. Da alle hadde fått opp hengekøyene sine ble det fyrt i peisen i gapahuken, for matlaging, kos, samt å holde den svenske myggen på avstand. Huken ble forresten omdøpt til KTM-huken, etter at Flateby´n hang opp en medbrakt KTM-banner på gapahuken.  Han er nemlig ikke så lite stolt av sin gamle 640 adventure, som akkurat hadde fått nye simringer i gaffelen. Denne lakk imidlertid fremdeles, dog litt mindre enn før.  

Klare for start

Utpå formiddagen dagen derpå, var vi omsider klare for avreise. Flateby´n hadde fått låne en prototype av Remotek, men ikke tatt seg tid til å installere nødvendige apper for å kunne bruke den. I stedet hadde han prioritert et par lyse sommerpils med tilhørende snaps. Nå var løpet kjørt, for dette skulle vi ikke bruke tid på. Slukøret måtte han finne seg i å bruke en finger mot skjermen for å få flyttet seg nedover skjermen. Brynje Birgitte hadde ingen planer om å kjøre roadbook, hun skulle som hun sa ; – bærre henga på. Dermed var det bare undertegnede og den grussprutende Roar som var skikkelig rigga for tur. Vi delte oss derfor i to lag: Ett med Roar og Flateby´n, og ett med meg og Brynje Birgitte.  

Vindmøllene på Songkjølen er enorme

Det viste seg at erfaringene med å kjøre roadbook var syltynt blant deltakerne. Det endte derfor med at vi i lange perioder kjørte sammen, med en som ledet an, to som kontrollerte og Brynje Birgitte bakerst. Hun brød seg egentlig ikke det døyt om notene, men var med på notene så lenge hun klarte å henge på, og det må vi kunne si at hun gjorde med glans. En erfaring man gjør seg når man kjører etter noter er at tempoet må ned. Hvis ikke kjører du konstant forbi avkjøringer, med det resultatet at du må tilbake, samt justere tripploggen. Etterhvert som vi kjørte fikk vi heldigvis litt mer taket på det, og etter hvert fløt kjøringa ganske så greit.  

Vi blir fyrstikkmennesker mot denne masta

Rett før Sand tok vi av sporet opp til vindmølleparken på Songkjølen som Roar viste om. Veiene opp hit var fulle av rullegrus, noe unge Harlem synes var skikkelig morsomt. Det endte med at han flytta flere kubikk grus på vei opp mot møllene, mens vi andre holdt oss godt utenfor skuddhold. De digre Simens møllene har en imponerende tårnhøyde på 144 meter og en rotordiameter på 145 meter. Ikke rart de hadde laget skikkelige veier opp hit, for å få utstyret på plass. Hver av møllene produserer 5 MW i året, så når en gang motorsyklene våre blir elektriske, burde det være muligheter for å lade litt her på rekord tid. Vi forsøkte å strekke oss rundt møllene, men ble bare små fyrstikkmennesker mot den gedigne masta.  

Magisk overnetting ved Rotbergsjøen

Dagen ble brukt opp på veier av alle slag, og vi rakk så vidt Jokeren på Svullrya før stengetid. Da hadde vi i grunn fått nok, og sikta oss inn på Rotbergsjøen, der det vist nok skulle være perfekt å overnatte. Det viste seg å stemme, og etter å ha kjørt langt ut på en odde, fikk vi opp hengekøyene med en fantastisk utsikt utover vannet. Det ble en herlig kveld der Roar og Flateby´n diska opp med biff, stekte poteter og grønnsaker tilberedt på bål og primus. Middagen nøt vi mens vi ble vitne til en fantastisk solnedgang.   

Solnedgangen var fantastisk

Det gjensto ca. 10 mil med roadbook-kjøring på søndagen, noe som var akkurat passe med tanke på at vi skulle hjem i tillegg. Etter at egg og bacon var inntatt  store mengder, kom vi oss av gårde. Man må jo ha noe å tære på utover dagen.  Ruta gikk på både norsk og svensk side, og på varierende underlag. Til dette fungerte World Rallyén kjempebra. Jeg både satt og sto mens jeg tenkte på hvor flott og allsidig motorsykkel dette er. Med 22 liter bensin har du adskillig bedre rekkevidde en standard T7. Dermed har sykkelen fått et enda større bruksområde. Lyden i Akrapovicén var herlig, og KYB demperne tok underlagene på en veldig bra måte. Også Remotek kontrolleren fungerte utrolig bra, selv om jeg stadig ønsket meg en større og mer lyssterk skjerm enn den jeg hadde på min gamle Samsung Note 10. Dette er faktisk noe vesentlig å tenke på dersom du tenker å anskaffe deg et nettbrett eller en telefon til dette formålet. At Remotek-kontrolleren også enkelt lar deg veksle mellom ulike apper er utrolig kjekt. Dersom du lurer på hvor du befinner deg bytter du over til en navigasjonsapp. Også skjermoppsettet med de store triptellerene på world Rallyen fungerte utrolig bra til roadbook-kjøring. Alt var rett og slett bare bra.  

Morgenstund har gull i munn

Et stykke inne i Sverige ble brått veien dårligere og dårligere. Jeg tenkte på å snu, men for sent. Først kjørte jeg meg fast i underlaget som nærmest var blitt som en liten gjørmebekk. Deretter kom jeg over på glatt og vått gress, et underlag som rett og slett ble for krevende for standard Pirelli STR dekk. Jeg skled, og fikk behov for å sette ned beinet, men her var kun en grøft som var en meter dyp. Dermed havnet både jeg og Rallyén i stabilt sideleie.  Jeg var bakerst i følge, og det tok tid før de andre oppdaget at jeg var borte. Å løfte sykkelen aleine var ikke å tenke på. Da ville jeg kun påføre sykkelen riper, noe Gjermund Ruud hos Yamaha Norge ikke ville blitt særlig blid for. Til slutt kom Roar og Flateby´n tilbake for å hjelpe meg, til fots. De hadde først måtte hjelpe Brynje Birgitte som heller ikke hadde klart å motstå Hondaéns invitasjon, da den ville legge seg. Det gikk bra med T7én bortsett fra et bøyd lyktefeste, og turen kunne heldigvis fortsette. Flatebyén hadde dessverre klart å løfte på seg 14 dagers sykemelding oppe i den svenske skauen. Turen ble imidlertid avsluttet i flott stil, og vi feiret det hele med en Pizza i Chalottenberg, før vi satte kursen hjemover igjen.  

Fornøyde deltakere etter årets roadbook-tur.

Konklusjonen etter turen er følgende:  

Roadbook kjøring er veldig morsomt. Er du nysgjerrig på dette vil vi anbefale deg å prøve. Blir underlaget for krevende er det ditt ansvar å stoppe, og finne en annen vei til neste note som er oppgitt med koordinater.  

Yamaha Tenere 700 World Rally er en herlig adventure sykkel som virkelig leverer på det meste av underlag. Skal du ut på sand, søle eller andre glatte eller løse underlag, kommer fort originaldekkene til kort. Her finnes imidlertid mange gode alternativer å få tak i.    

Remotek kontrolleren til Dag Jenssen er virkelig verd pengene, om du liker å kjøre roadbook. Den er dessuten godt egnet til navigasjon der den gir deg mulighet til å zoome inn og ut, samt flytte kartet. I tillegg har enheten mulighet til å styre både musikk og action kamera. 

Å villcampe ute med hengekøye er magisk. Sørg bare for å finne et fint sted gjerne ved et vann. Heng køya opp med god utsikt, og du får en fantastisk kveld og morgenstund. Med min Amok sover jeg bedre enn på noe hotell. 

Å fortelle Yamaha at du har lagt deres nyeste sykkel i bakken er ikke morsomt….