Kategoriarkiv: Team HH

Diverse mc, Team HH

Team HH tester luksus-touringlivet!

Legg igjen en kommentar

Team HH trives best på alskens dårlige drittveier, gjerne med mye grus og søle. Tar veien slutt, eller blir nesten ufremkommelig, er teamet i sitt ess. Nå ville vi teste touring, og etter å ha mast oss plass på årets Touringtreff, var neste utfordring å skaffe turingsykler. Den biffen fiksa vi lett..

Tekst og foto Tore Huseby og Kyrre Hagen

Vi la en listig plan ved appellere til arrangørens dårlig samvittighet og vips, så hadde vi ordna oss hvert vårt hotellrom på selveste Radisson Blu. Det skulle forresten bare mangle, her sliter og strever vi for avisa med å plage oss selv med å kjøre all verdens motorsykler i hele den vide verden for avisa og for leserne. 

Da aksepterer vi simpelthen ikke å sitte hjemme og ikke få være med på moroa.

Riktig sykkel til riktig kjøring.  

Neste utfordring ble å komme seg standsmessig til fjells. Nå besitter ikke teamet touringsykler i vanlig forstand. Sjøl om vi kjører tur med de syklene vi nå engang har. Våre tohjulte venner er mest vant til å bevege seg ut i «grønnsak-åkeren», og minner vel mere om landbruksredskap enn elegante touringsykler. 

Dette løste seg imidlertid enkelt da Hagen allerede hadde en BMW RT 1250 fra Speed Motorcenter til testkjøring. Denne kunne han da godt kjøre til Beitostølen.  Da Yamaha kontaktet Teamet for å få fraktet en MT-10 Touring oppover, hadde i grunnen saken løst seg selv når Huseby plukket med seg denne på veien nordover.

Hagen presser Bimmeren gjennom svingene.

Avreisebesvær.

Fredagen kom, og en peonrød Huseby dukker opp hos Hagen ved lunsjtider. Han hadde benytta en hel sensommerdag ute i båten sin borte i Sverige, og hadde like greit sovna ombord. Dette straffa seg og nå lyste han opp som ei fyrlykt, enda det var midt på dagen, til Hagens boblende munterhet. Han hadde imidlertid fått fatt på Yamahaen, den var utstyrt med en halvslitte dekk og bare en liter bensin. Sikkert fordi Yamaha ønsket å gi et autentisk langturspreg på opplevelsene som ventet oss. Den ene literen hadde Huseby fått til å rekke helt til Drammen. Begge syklene var utstyrt som to ekte touringsykler, med både toppkofferter og sidevesker, slik det skal være. Sykler med til sammen såvidt under tre hundre hester og et drøyt halvt tonns egenvekt hadde vi nå til disposisjon helge helga til ende.  Ruta ble lagt over Jevnaker, vest for Randsfjorden opp gjennom søndre og nordre land, over til Dokka, et sted der de lokale flyktningene visstnok kalles for “nødlænninger

Huseby dikterer opplevelsene, mens han skuer utover Randsfjorden.

Side om side.

Nord for Klekken ville teamet finne ut hvilken som var raskest av de to syklene. Her er det to kjørefelt opp en lang bakke.  Hagen ante uråd og var på hugget i det Huseby satset på et overraskelsesmoment. Det var nok imidlertid Huseby som ble mest overrasket da MTéns forhjul bare ville til værs, mens Huseby jo ville forbi… BMW’en har adskillig flere kilo som holder forhjulet nede, og merkelig nok,  ble det dødt løp opp.

Det jobbes under stoppene i det travle teamet..

Så trillet teamet via Leira over til Fagernes, der vi valgte bakveiene fra Ryfoss og opp til Beitostølen. Et stykke av veien her fikk vi testet hele vandringa på demperne – et sted følte Huseby at bunnpanna på Yamahaen strøk lakken av seg og vel så det.  Der Huseby bånna demperne, befant Hagen seg flere ganger vektløs en hel meter over BMWén.

Er overraskende, men ikke helt uvant opplevelse i dette teamet. Men vanligvis skjer dette i skauen, ikke på asfalten!

Huseby i fint driv på MT-10 Touring

Yamaha 

Vi oppdaget snart at Yamaha MT 10 Touring er en så rask motorsykkel at man med riktige innstillinger sannsynligvis kan tilbakelegge tre ukers ferie på mindre enn ti dager.  Dette er sannelig en ulv i fåreklær, de over 160 HK medvirker i samlet flerspann rett ned i bakhjulet, og det var klin umulig å ikke gjøre det samme med fartsgrensene som staten gjør med bilavgiftene: Legge til så mange prosent at det blir flaut å snakke om det.  At originalveskene var litt i minste laget og at dekkene var godt slitt allerede etter 520 mil og at sykkelen med denne kjøringa var i tørsteste laget, gjorde ikke noe. 

Cocpit på Yamaha MT-10 Touring

Vi kunne bant på at sykkelen veidde under 200 kilo. Det gjorde den ikke, men den var likevel en hel passasjer lettere enn BMW’en, og utstyrt med all den elektronikk i verden som trengs for å unngå tryning, steiling, hjulslipp, sprettdempere og annet.

Kampen sto derfor mer i mellom trangen til å tenke, “ Jeg pisker denne sykkelen det den er god for, for det er jo ikke min sykkel” til tanken om at” Her må jeg ta det piano for jeg vil ikke risikere å skade en sykkel som ikke er min”. Heldigvis er teamet erfarne nok til å merke seg det aller viktigste: -”Jeg kjenner ikke denne sykkelen godt nok til å leke med den sånn som jeg har lyst til, for da kan det hende at både vi og sykkelen får smake mer grøftepurre enn noen av oss tåler…

Og med den tanken lengst fram i hodet, kom vi oss greit fram med Yammisen… 

Det er faktisk ikke helt umulig at Yamaha betyr: Jæ Må Ha! Teamet kan ikke japansk så vi må bare gjette…

Førermiljøet på BMW R 1250 RT

Bimmeren:

En BMW 1250 RT ved siden av en Yamaha MT 10 Touring er som å sette en kamel opp imot en gaselle.  Svær, brei, tung og diger står den der og ruver som en lat moskus på Dovre. Og designet fikk faktisk den modne Hagen, som liker å framstå som litt ungdommelig og fresh med sine orange “reddi tu ræjs”- østerrikere hjemme i garasjen sin, til å bli hele femten år eldre da han satte seg på sykkelen!

Huseby kunne plutselig skimte grå hår på Hagen innunder hjelmen! Det var ikke til å fatte.

Hvem den ultimate Touringsykkelen kommer ann på formålet

MEN: I det øyeblikk Hagen bestiger denne tyske dovrestuten og får snurr på greiene så fyker sykkelen avgårde i en forrykende fart. Ikke bare på rettstrekkene, nei også i svingene går det så det hyler om ørene! Så fort BMW R 1250 ruller blir den nesten vektløs og de 285 kiloene fordufter helt, den vibrerer knapt, de 136 hestekreftene kjeppjager både mann og maskin rundt svingene nesten like lett som Yamahaen. Men bare nesten!  

Unge mennesker som griner på nesa av gubbesykler som BMW R 1250 RT ville fått sjokk om de hadde prøvd en.

På tross av at det kjennes som om gasswiren (som formodentlig ikke finnes der i virkeligheten) er laget av seig gummistrikk, så er det ingen tvil om at en av verdens beste, raskeste og behageligste touringsykler gjemmer seg inni alt det digre kåpestæsjet som BMW har snekra i hop.

Den eldste i teamet, Huseby blir verken eldre eller yngre av å kjøre BMW noe som tyder på at han er midt i målgruppa for merket. Målgruppa er velstående nok, de vil fort fram på en behagelig måte men vil ikke ha noe oppstuss omkring saken.

Team HH tester touring luksuslivet

Målgang:

Det var jo høst og de lokale bøndene hadde derfor strødd rikelig med enorme mashmallows utover i det ujevne terrenget.  De digre hvite ballene er jo runde, i det minste den ene veien, og det er umulig å la være å tenke på at om en av de begynner å rulle, så vil teamet risikere en brå avslutning. Men det gikk bra-alle traktoreggene holdt seg der de var plassert.

Nesten uten regn når vi når vi så målet, som er høyfjellshotellet på Beitostølen. Der er det tett med folk som håper å få en behagelig touringhelg, og det er her hevnen slår til: 

Duellantene

Både Huseby og Hagen tildeles oppgaver som ikke bare tvinger teamet til aktiviteter hele lørdagen til ende, men også gir kraftige begrensninger på mulighetene til å feste på fræddan. Huseby som turguide på grus, og Hagen som grusinstruktør på GS Experiences Light.

Det artige med dette er jo at ingen i teamet er spesielt godt kjent i området med annet en den fuktige lysløypa på de lokale hotellene fra tidligere års utskeielser og den ruta er det så vidt oss bekjent ikke mulig å kjøre med motorsykkel.

Så om du skulle komme til å lese i avisene om at en gruppe på femti motorsyklister forsvant i de Valdreske fjellpartier så vet du hvem som har skylda for dette.

Å nei! Det er ikke teamets skyld. Det er Speed motorcenter og Yamaha Norge, i tett samarbeid med ledelsen i MC-avisa! 

Sånne folk må da passe litt bedre på hvem de velger til å guide, ikke sant?








vel?

Team HH

Team HH løsner rusta med Tango.

Legg igjen en kommentar

Det hadde seg sånn at når en ny kjøresesong nærmet seg, fant teamet ut at det kunne være greit med et rustløserkurs.  Nå er det slik at vi liker godt å vite hvor politiet til enhver tid befinner seg, når teamet virkelig kjører! Løsningen ble derfor å delta på politiets eget rustløserkurs, som politiet selv arrangerer.  Da hadde vi nemlig full kontroll på hvor purken var.  For å blidgjøre noe av fansen til Team-HH, tok vi med oss følge.  To kvinnelige motorsyklister vi kjenner godt.  Kurset ble bestilt i god tid, det skulle avholdes den siste dagen i april.

Team HH er klar for rustløser, og drar til Trøgstad-banen.  Tango MC er en motorsykkelklubb med medlemmer som jobber eller har jobbet på Trafikkorpset ved Oslo politidistrikt.

Slutten av april kom, og til alles glede med sommerlig temperatur, og oppholdsvær.  Det var det bare å avslutte jobben snarast råd, slik at vi rakk frem til gokartbanen i Trøgstad, uten bøter og prikker i førerkortet. 

Med oss på kurs har vi noe av fansen: Beate Irene Olsen nr. to fra venstre, og Mai-Britt Johansen lengst til høyre

En guide til besvær:

Hagen skulle guide fansen fra Drammen til Trøgstad.  Oppgaven skulle i utgangspunktet være svært enkel, da Hagen til og med hadde utstyrt sykkelen med GPS. Nå var det bare slik at Hagen var svært så kjøre-yr, denne dagen, og fansen hadde sin fulle hyre med å prøve å henge på. Ved avkjøringa til Ås, klarte til slutt Hagen å riste av seg en av damene, som ble grundig lurt i en avkjøring. Hun var så forbanna, at det var like greit at vi ikke fant henne igjen på ei stund.  Da vi til slutt fant henne, var det bare å kjøre før raseriet rakk å komme  sprutende ut av hjelmen. Det var heldigvis såpass langt igjen, at hun klarte å roe seg ned, før vi var framme.

Tore Huseby in action med sin kjære Solan!

Yrkesskade:

Vinteren har hatt en litt hard medfart med Huseby, som gjennom våren har vært på krykker, i forbindelse med en lei yrkesmessig pådratt meniskskade.  Huseby er imidlertid ikke rådløs, og ikke er det noe i veien med viljen heller.  Han hadde derfor funnet ut at han måtte ta sin BMW R 1100 S, for å kunne klare å gjennomføre kurset.  Denne har nemlig to store «benhvilere», i form av sylindrene som stikker ut på hver sida av boksermotoren. Den ene sylinderen kunne han dermed slenge det vonde beinet opp på, når han trengte det. En fidus BMW sine ingeniører nok ikke har planlagt, men som fungerer som bare det!

Slalåmkjøring er en av øvelsene på banen.  Her gjelder det å ha blikket på rette plass.

To Åffroadere , en gubberæser og en velstandsvespa…

Av motorsykler hadde vårt reiseselskap en ubegripelig bred variasjon denne dagen.  En av fansen stilte med den største «velstands-Vespaen » du kan tenke deg,  en Harley CVO til en kostnad av  toogtjue av Husebyes sykkel, og  nesten sju av Hagens. Den andre fansen stilte med sin vante følgesvenn «Tigeren Tommy», som du får omtrent fire stykker av for digerskuteren fra Junaiten. .

Huseby stilte som nevnt med sin sekstenårige BMW R 1100 S, og Hagen stilte med sin KTM 690 Enduro R. Spredningen av sykler kunne vel knapt nok bli bredere, men la det være sagt; på et slikt kjørekurs spiller det nesten ingen rolle hva du stiller opp med. Sykkel er sykkel!

Bendik Eika i Tango-mc instruerer en av deltakerne.  Sittestilling, forankring og blikk, er viktige elementer.

Tango MC.

Bendik Eika, som var en av instruktørene tok i mot oss.  Dette er en fritidssyssel han bedriver når han ikke frakter vår bergenske statsminister rundt land og strand – dog i limousin, ikke på motorsykkel.  Selve klubben, Tango MC, består av politifolk som kjører, eller som har kjørt motorsykkelpatrulje i Oslopolitiet. 

Vi var ikke alene på kurset denne dagen, totalt ca. tjue motorsykler møtte opp, heldigvis sammen med sine respektive førere. 

Kjøregårdsøvelser:

Etter litt praktisk informasjon, slapp vi ut på banen, hvor kjøreøvelser mellom kjegler sto på programmet. I mellom de enkelte øvelsene kunne vi fritt boltre oss i de svært trange svingere på gokartbanen. Du verden hvor lett det er å glane ned i bakken på kjeglene under slike øvelser! Særlig hver gang en skremmer livsskiten av seg selv.  Konsekvensen blir at en driter seg ut, gjør feil og blir ledd av av samtlige tilstedeværende… 

Neida – slett ikke. Men : Man banner litt inni seg hver gang en  gjør feil! Og prøver å gjøre det bedre neste gang.  Og det er jo det som er så deilig med banekjøring – en kan gjøre feil uten å daue av det. Kun selvfølelsen får seg en skrape – og det er det bare du sjøl som ser.

Mai-Britt Johansen sleper den nye «velstands-Vespaen» denne ettermiddagen. Du får toogtjue sykler av Huseby`s kaliber for en sånn.

Sporvalg og banekjøring.

Stadig nye øvelser men så: Pause! Etter at medbrakt niste var fortært – den var forresten like variert som syklene våre, alt fra brunost til kjeks, youghurt og lakrisbåter gikk ned på høykant, var det klart for sporvalg og frikjøring.  Først kjørte «gåsemor», altså sjælveste purken, med ungeflokken, altså vårs, på slep rundt banen.

Alle fikk dermed sin helt private opplæringsrunde bak lederen. Deretter var det klart for egne runder. Begrensningen i første pass var at vi kun fikk ha sykkelen i ett gir, og du skulle ikke røre bremsene!  Bremselysene glimtet til dann og vann og sladret om at en og annen fikk svingpanikk når farta ble for høy. Flaut, men dog til å leve med.

I det andre passet fikk vi bruke hele to gir, men vi hadde fortsatt ingen brems tilgjengelig. Huseby suste rundt den ene runden etter den andre med det vonde beinet trygt plassert oppe på sylinderen i en imponerende fart, mest fordi en gammal bokser på lavgir og en fører med dødsforakt og intenst kneverk, har en helsikes effektiv motorbrems. 

I siste runde var det ingen begrensninger overhodet. Halvt ut i passet kommenterte Huseby til ventende førere – «Det er da merkelig at ikke Hagen har lagt den sykkelen i bakken enda?»  

En KTM 690 med selveste Hagen på toppen er nemlig en konstruksjon som med femti graders nedlegg krever sju åtte meter med banebredde, og da blir marginene knappe.  Særlig i den dritfarta som Hagen mente måtte til for å runde hjørnene. Horna til Hagen stakk tidlig langt utafor hjelmen, og 690’en vræla både under pådrag, og ved kraftige nedgiringer.

Men omsider kom han til nasjonal sans og samling og roet ned til gjengs hastighet for dagen. Til alles tilfredsstillelse.

Rådyre treff i veikanten.

Teamet og fansen ( vel vel, tålmodige mc-damer i hvert fall)  hadde bestemt seg for å returnere til Husebys residens nede i Dalsland.  Etter kjørekurset fremsto de temmelig svingete veiene som aldeles snor-rette!  Området er forresten også uvanlig dyrerikt, i sær om aftenen, og vi fikk testet både nødbrems og unnamanøver på etappen. Flere ganger.  

Huseby «traff» sitt fjerde rådyr denne kvelden, samtlige uten gevær men med motorsykkel.  –«Alt blir en vane, også roadkill» sa Huseby, mens damene hadde stoppet  i veikanten med hvert sitt par med digre og forskremte tallerkenøyne. 

Beate Iren Olsen, eller fru Olsen som Huseby kaller henne, jakter svinger etter beste evne.

Vel framme var menyen dog ikke nydrept rådyr men svensk (fj) ertesuppe, karvekrydret norsk brennevin og tyske billigkopier av fransk champagne. 

Forsamlingen var enige om at det hadde vært en lang og begivenhetsrik dag – og ingen av oss var blitt dårligere til å kjøre motorsykkel etter kurset.

Snarere tvert imot!

Samme hvor nødig vi rent generelt anbefaler samvær med purken, det har en tendens til å bli både dyrt, dømmende og dumt, så må vi dessverre innrømme at akkurat dette kurset her, faktisk kan anbefales.