Kategoriarkiv: Diverse mc

Motor og smaker i Pesaro

«break in moto»

Tekst: Kyrre Hagen .  Foto: Kyrre Hagen, break in Italy.
Mc-avisa nr. 10-2017
Vi er på tur med «break in Italy, og følger deres turopplegg «break in moto»

Fra å bukte seg gjennom høstgule korn- åkere, og forbi overmodne drueranker, endrer landskapet seg dramatisk. Veien snirkler seg inn i en trang dal. Her nede under flere lag med veidekker, ligger den gamle romerske Via Flaminia Route. Denne eldgamle veien ble anlagt i år 220. Vi er på historisk grunn, men akkurat nå bobler blodet av å få kjøre på disse herlige Italienske veiene i begynnelsen av september.

Vi kjører langs gule kornåkre, og moden drueranker

Vi befinner oss i Pesaro Urbino provinsen på midten av Italia. Et område perfekt for den som ønsker å kombinere flotte motorsykkelveier med god mat, landskap, strandliv, kultur og vin. Men her er også masse motorhistorie, både ny og gammel. Dette er et område som har mye å by på, og som langt fra alle kjenner til. Mange av oss nordmenn elsker Italia, gjennom turer på motorsykkelen til alpene og den Italienske rivieraen. Men Italia har så mye mer å by på. En del av dette ville den Italienske turoperatøren «break in Italy» vise oss da de tok oss med til Marcheregionen, i begynnelsen av september. De kaller området sitt – Land of wheels. Vi ble nysgjerrige og ble med på tur. La det være sagt først som sist, vi ble ikke med som vanlige deltakere, men fikk smakebiter av hva området og tur-aktøren kan tilby.

Etter å ha gått på flyet hjemme i et forferdelig regnvær, var det nydelig å kjenne den italienske sensommerlufta på 29 grader slå i mot oss i Bologna. Kjøreturen fra flyplassen til Pesaro er på ca. 1 time og 45 minutter. Vi hadde imidlertid sneket oss til noen ekstra dager og besøkte nydelige byer som Venezia og Ravenna, før vi satte kursen mot Toscana og ankom Pesaro etter et himmelrike av svingete motorsykkelveier.

Benelli

Europas eldste motorsykkelmerke i produksjon

Første stopp ble Benelli-museet som ligger midt inne i gamlebyen i Pesaro. Benelli presenterte sin første motorsykkel i 1919. Museet forteller en fantastisk historie om en enke; Teresa Benelli, som satset hele familieformuen for at hennes seks sønner skulle få et stabilt arbeid.

Museet i Pesaro er vel verd et besøk

På det meste ble det produsert rundt 300 motorsykler om dagen. Historien er lang, og omfatter både eierskifter, oppkjøp, krig og produksjonsstans. Museet er en liten perle. Det å komme inn på museet er en flott opplevelse. Elegant og lekkert kan du spasere rundt i de gamle lokalene der de flotte syklene er utstilt. På gulvet finner du en blanding mellom topp moderne motorsykler som TNT og Tornado, til elegante klassikere fra en svunnen tid. Som andre europeiske produsenter fikk Benelli smake på den japanske konkurransen på slutten av sekstitallet. Benelli svarte med å utvikle flere motorer, deriblant den legendariske 750 sei, med seks sylindre. Verdifulle sjeldne eksemplarer i dag. Det er en hyggelig stemming på dette sjarmerende museet, og vi kan bare anbefale et besøk.

Museumsdirektøren, og den gamle racerføreren Eugenio Lazzarini
Halvard Mehren og Cecilie Tørnkvist er norske Benelli-entusiaster, på besøk i Pesaro

For uten Benelli-museet, er denne gamle bydelen i Pesaro svært sjarmerende, med sine trange gater og sitt vakre torg. Inne mellom gatene stopper vi opp utenfor huset til den kjente Italienske komponisten Gioacchino Rossini, som i sin tid komponerte hele 39 operaer og en rekke andre musikk stykker. Disse små Italienske byene har mye kultur og historie.

Mere sexy blir det ikke

 

Med Benelli til «Rossi village»

Fartsgrensen i Tavullia er naturligvis 46

Vi får utlevert sykler og finner veien ut av Pesaro. Veiene er smale og innbydende. Vi befinner oss i et område av Italia som har oppfostret utallige kjente motorsyklister. Her trente gamle gutta til løp på de samme svingete veiene vi kjører. Vi kjører inn i Tavullia; Valentino Rossi´s by. Gule plakater, flagg og bannere møter oss på alle hushjørner og lyktestolper. Selv autovernet er dekket i gult med tallet 46. Fartsgrensen i denne byen er selvfølgelig 46. Her holder den offisielle fanklubben hans til. Det har vært moto GP-løp i San Marino, og byen er overfylt med tilhengere. Køene inn i butikkene er lange.

Det er artig å se godt voksne menn og damer vandrer rundt i supporter effekter.

Alt fra unge til gamle, gutter som jenter. Det er artig å se godt voksne menn og damer vandrer rundt i supporter effekter. Vi nøyer oss med en gul VR-46 iskrem som smaker aldeles fortreffelig. På veien fra Tavullia kjører vi også forbi «ranchen» til Rossi. Vi kan tydelig se racerbanen hans som ligger på eiendommen.

Eugenio Lazzarini og Guido Manzini

Lunsj med legender:

Motorsykkelturene til den Italienske turoperatøren kaller de «break in moto». I tillegg arrangerer de «break in vine» og «break in food». Litt av innholdet på turene er derfor å servere tradisjonsrike italiensk mat, med tilhørende vin. Vi stopper på en taverna som ligger langs «Panorama rout». Stedet ligger med en fantastisk utsikt ut mot Adriaterhavet, høyt oppi fjellsiden. Interiøret vitner om at eieren er mere motorsykkelinteressert en gjennomsnittet. Maten som serveres er lokal. Rettene er mange og smakfulle. Nydelig lokal vin serveres, men det kan dessverre kun bli en smaksprøve i dag.

Denne regionen har oppfostret mange legendariske racing-førere. Paolo Campanelli, Eugenio Lazzarini og Guido Manzini er bare noen av de som møter oss til lunsj. Sistnevnte er ikke bare selv en legende, med har oppdaget og fått frem førere som Loris Capirossi, Valantino Rossi, Andrea Dovizioso med flere. Velkjente fører for racing interesserte. Disse karene forteller oss om forholdene fra gamledager. Ved å reise på en «brak in moto» – tur kan du selv få oppleve lunsj med legender.

Giancarlo Morbidelli

Morbidelli:

Vi kjører serpentiner svinger og nyter en fantastisk utsikt ut over Adriaterhavet, før turen igjen går til Pesaro. Inne på et industriområde i utkanten av byen stopper vi utenfor gamle fabrikkbygninger.

På et støvete gammelt kontor henger verdensmestertitlene på rekke og rad.
På midten av syttitallet tok Morbidelli 4 verdensmestertitler. Både i 125 klassen og i 250 klassen vant syklene verdensmester tiler.

Morbidelli står det på de gamle bokstavene på utsiden. Vi loses inn på et støvete gammelt kontor dekorert av innrammede diplomer, plakater, avisutklipp og gamle hjelmer. Det er som å komme tilbake på begynnelsen av syttitallet. Her møtes av selveste Giancarlo Morbidelli. Fabrikken produserte maskiner til møbelindustrien og Giancarlo brukte overskuddet til å finansiere sin racing interesse. 100kvm var avsatt inne i produksjonslokalene til å konstruere og produsere racing sykler.

. I 1994 konstruerte Morbidelli verdens dyreste motorsykkel. En V8 på 847cc.

Det ble fantastiske maskiner, som på midten av syttitallet tok 4 verdensmestertitler.Både i 125 klassen og i 250 klassen vant syklene hans verdensmester tiler. I 1994 konstruerte Morbidelli verdens dyreste motorsykkel. En V8 på 847cc. Prisen ble imidlertid så høy at det ikke var mulig å masseprodusere sykkelen.

Giancarlo Morbidelli. På veggen bak, samme mann fra et veteranløp

I dag er både produksjon av maskiner og motorsykler lagt ned, og det gamle fabrikklokalet huser et fantastisk motorsykkelmuseum som viser besøkende Morbordellis tidligere meritter. Utstillingen omfatter mye mere en Morbidellis egne sykler. Her er totalt 350 strøkne motorsykler utstilt. Den mest fantastiske samlingen undertegnede noen gang har sett. Et must å besøke for alle motorsykkelinteresserte. Mye av samlingen består av løpssykler, fra nytt til gammelt. Men også klassiske sykler fra alle årsklasser. Den eldste fra 1904.

Denne sjeldne Ducatien, har ikke Ducati selv en gang

Det er en rekke sjeldenheter her, blant annet et eksemplar av Ducati, som ikke fabrikken engang selv har.

Det flotteste motorsykkelmuseet vi noen gang har sett
Valentino Rossis første vinnersykkel
Turbo er ikke noe nytt

Det finnes i tillegg en rekke andre museer i området. Turoperatøren har også tilgang til en rekke private samlinger som ikke er åpent for allmennheten. Om du ønsker kan du få en skreddersydd tur med besøk på steder svært få har vært. Vi er heller ikke langt til museene til Ducati, Lamborghini og Ferrari. Ønsker du selv å kjøre en slik sportsbil er det mulig å leie en Ferrari eller Lamborghini, for å kjøre på bane eller landevei. Motoropplevelser står i kø i dette området, det er bare å velge.

Giro dei Marche

På dag nummer 2 er det lagt opp en skikkelig rundtur i Pesaro Urbino provinsen. Vi kjører flotte svingete veier langs gule modne kornåkere. Vinrankene er overmodne av mørke blå druer som venter på å høstes. På høydene rundt oss ligger små italienske festningsbyer.

Urbino. Byen er på UNESCO´s verdensarvs liste

Vi kjører mot Urbino som blir dagens første stopp. Her nytes cappuccino, lokalt bakte småkaker og croissanter på torget. Bortsett fra moderne kaffemaskiner har svært lite forandret seg her de siste århundrer. Urbino står på UNESCO´s verdensarvs liste, da byen representerer det fremste av arkitektur og kunst fra renessansen. Mursteins bygninger, omkranser torget av brostein, og byen omkranses av borger og tårn. En flott kirke ligger inntil torget. Slitt teglstein, preget av tidens tann, dekker takene på bygningene. Akkurat slik du forventer av en slik gammel italiensk by. Det er neppe noe sted i verden der verneverdige bebyggelser ligger så tett som i dette området. Landskapet rundt oss er frodig grønt, med innslag av gult, rødt og blått. Det går mot høst, men det er nydelig. Ferden vår fortsetter så vidt på utsiden av provinsen, og vi skuer utover Arezzo`s olivenlunder før kursen dreier tilbake. Veiene er utrolig svingete, asfaltdekke varierende. I den lille byen Apecchio får vi smake lokalt øl, skinke og ost.

Dessverre kan vi bare smake litt på det nydelige lokale ølet

Det smaker godt. De vet virkelig å plukke ut det beste i provinsen. På nordsiden av Acualagna endrer landskapet seg dramatisk, og vi kjører inn i en storslagen ravine. Elva har gnagd seg dramatisk ned i terrenget gjennom tusener av år. Under oss har vi den gamle Flamina veien fra år 220. Dette var ruten som knyttet Rom til byene langs Adriaterhavet. Vi er på historisk grunn på en av de eldste veiene i verden. Denne dagen har vi fått en rundtur i provinsen, men et raskt blikk på kartet viser at området har mange veier som virker svært interessante.

break in Italy

Vi er i den grønne fjellkjeden sør for Posletta, som kalles Appeniennene. Tur-operatøren ønsker å gi oss nordboere en liten smakebit av området Pesaro som ligger her mot den Italienske østkysten. Motor mat og vin er tema. Begynnelsen av september er kanskje en av de flotteste tidene å kjøre motorsykkel på her. Men turene arrangeres fra tidlig på våren. Hva kan så denne turoperatøren tilby: Svaret er nær sagt hva du måtte ønske. De er eksperter på å legge opp turer etter kundens ønsker. Om du har noen dager tilgjengelig kan dette være en svært effektiv måte å få med seg det beste av dette område. Med deres ekspertise får du noe mere enn hva vanlig ferierende kan klare å få ut av et slikt opphold. Området er interessant både med hensyn til historie og steder å besøke. Landskapet er kupert og frodig. Veiene svingete. Med en av «break in moto»-turene tror vi forutsetningene for en spesiell tur er de aller beste. Operatøren legger ikke bare opp turer lokalt i området. Det er ingen problem å legge opp en lengere tur for å få med seg mere av områdene her nede. Veiene inn i Toscana er en mulighet, alpene en annen. Turene kan kjøres med egen eller leid sykkel, og med eller uten guide. Guidene våre var svært vennlige. Du får en følelse av italienske tilstander, men ikke mere enn at det er sjarmerende. Vi ble tatt godt vare på. Ved leie av sykkel kan operatøren skaffe det du måtte ønske. Nye eller gamle klassiske sykler. Ønsker du for eksempel å kjøre en gammel sekssylindret Benelli SEI, er dette mulig. Ble du nysgjerrig? Informasjon og kontaktinfo finnes på www.breakinitaly.com

Benvenuti in Italia

Eksempel på tur opplegg

Dag 1: Ankomst Pesaro. Lunsj i gammel taverna på hovedtorget. Ettermiddagstur i innlandet: Candelara, Novilara, Ginestreto, Mombaroccio. Stopp i Cartoceto for å smake på olivenolje, kjøttpålegg og ost …. Videre langs den gamle romerske Flaminia-gaten til Fano. Her får du smake på Moretta, den tradisjonelle fiskernes drikke. Middag på hotellet. 2. dag

Dag 2: Tur til Urbino kjøring langs den fine Foglia-dalen. Besøk i og den gamle historiske byen Urbino. Lunsj med «crescia og casciotta» (flatbrød og ost), så videre til Urbania, Piobbico, Apecchio og Bocca Trabaria. Ankomst til San Giustino og stopp for lunsj. Videre til Città di Castello og Bocca Serriola. Retur til Pesaro. Middag på favorittbyen til de lokale motorsyklistene.

Dag 3: Morgen besøk på Benelli museumet. Deretter motorsykkel til Tavullia, med lunsj på en lokal restaurant som tilhører Valentino Rossi. Besøk på den offisielle fan klubben ….. Turen fortsetter langs panoramaveien som fører fra Gradara til Casteldimezzo og Fiorenzuola di Focara: en spennende rute fra land til sjø- Mye svinger, og mye opp og ned.

Pris: Fra € 200,00 per person (grupper på minst 5/6 deltakere) som stort sett dekker hoteller og måltider. Motorsykler og guide kommer i tillegg.

 

Førstereis på Bukkerittet

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Mc-avisa nr. 9 – 2017

Veien blir løsere og løsere. De grove dekkene mine biter seg allikevel sånn nogen lunde fast. Det er bare å holde avstand til sykkelen foran, for plutselig spruter grusen 20 – 30 meter opp fra bakhjulet. Jeg kommer litt for raskt inn i en sving. Det å i det hele tatt tenke denne tanken, er den største tabben du kan gjøre. Kroppen stivner og svingen blir et mareritt å komme gjennom. Jeg balanserer ytterst på kanten mens grusen raser mange meter ned på yttersiden av veien. Inne i hjelmen har jeg de største «Donald-øynene» i Rondane. Det går med et skrik. Etter litt finner jeg flyten igjen. Stående på sykkelen suser jeg videre. Den langer rekka med offroad-motorsyklister tar seg effektivt gjennom skogen.

Endelig er det blitt tid til Bukkerittet. Å stå her oppe på Dovre, og skue utover, er en av de bedre stundene du kan ha
Vår stødige guid Tore Silseth i fint driv på vei ut Sølndalen

Vinteren ble brukt til å putte alle ekstra slanter på min innkjøpte KTM 690 Enduro R. Denne forelskelsen ble langt mere kostbar enn først antatt. Er du først hekta, er en sånn forelskelse vanskelig å komme gjennom uten tom lommebok. Jeg har vært medlem i OTC (Offroad Touring Club) i noen år. Endelig passet det å bli med på Bukkerittet.

Tøffere blir det ikke. Disse gutta kommer rett fra Dakar. KTM 690 Rally er sjelden vare, men på Bukkerittet finner du flere

 

Litt om OTC

OTC er en klubb for entusiastiske offroadkjørere, fortrinnsvis med stor offroad-motorsykkel. For et symbolsk medlemskap er du medlem i klubben så lenge du vil. Hvor mange medlemmer som egentlig finnes er litt usikkert, da eneste registrering er innmelding. Noen av medlemmene er kanskje ikke motorsyklister lengre, mens andre kanskje ikke lengere er i live engang. Leder Christian Warg tipper at det er ca. 1000 medlemmer igjen av de 1400 registrerte. Klubben ble stiftet i 1997 eller i 1998 mener Warg. I klubben er det en aktiv facebook gruppe som deler likt og ulikt. Felles er bestandig at det har noe med kjøring og turer å gjøre. Ofte på grusveier. Årlig arrangerer OTC Bukkerittet, andre helga i august. Bukkerittet har vært arrangert flere steder, men de siste 9 åra har bukkerittet vært lokalisert i Folldal, på Grimsbu turistsenter. Før dette ble treffet arrangert på Randsverk. På Grimsbu er vi imidlertid midt i Rondane. Dette er et gruseldorado med et stort nettverk av grusveier som er åpent for allmenheten. Området er enormt. Her er det bare å spre seg utover.

Kort rast i Brydalen

 

På vei i bil

Det kjennes litt feil! For første gang i karrieren er jeg på vei til et motorsykkeltreff i bil. Jeg kunne nok ønske det annerledes, men med jobb på avreisedagen hadde alternativet blitt asfaltveier på knaste dekk. Heldigvis var det ganske mange som valgte denne løsningen, så vi jeg var ikke alene, min reisekompis Kurt Nyborg og jeg.

Overnatting

Bukseselene til Kurt i sitt rette element

Har du vært ute i god tid, sånn en 5 – 6 år på forhånd, har du mest sannsynlig skaffet deg ei hytte på Grimsbu. De er det ganske mange av, men langt fra nok til å huse de 150 deltakerne som var påmeldt på årtes Bukk. For mange blir telt alternativet. Du skal imidlertid ha god sovepose, for på nattestid sniker temperaturen seg ofte under null på denne årstida.

Utfordringer som dette er ren nytelse for en gruskjører

Det er også et alternativ å ligge i sovesal. Får du plass i sovesal eller hytte, trenger du i realiteten ikke å tenke på hverken mat eller sengetøy. Alt kan kjøpes eller leies. Dette er en stor fordel om du vil pakke lett for å kose deg maks på grusveiene opp hit. Vertskapet på Grimsbu er forresten førsteklasses. De står på fra tidlig til seint, for støyende motorsyklister som trenger hjelp til likt og ulikt, og som enkelte tider på døgnet er svært sultene. 150 deltakere er forresten smertegrensa for hva plassen kan tåle. Så til dere som ikke har vært her enda; – ikke kom…

 

Førermøte fredag. Kl. 09.00

Leder i OTC Christian Warg, og lensmann Stig Solbakken under fredagens førermøte

For første gang i treffets historie arrangeres felles turer for de som ønsker det. Men først er det førermøte. Arrangør og leder Christian Warg orienterer om treffet og hvordan vi skal oppføre oss. Han ønsker ikke at noen skal kjøre i utmark. Da kan du få bot, og i realiteten ødelegge for oss andre. Vi oppfordres til å holde oss innenfor det som er lovlig. Mange av veiene er bomveier, men treffavgiften dekker faktisk en del av disse, både i nord og sør. For å informere oss enda bedre, dukker landsmann opp. Han informerer om lovverket rundt ferdsel på grusveier.

Slik oppfatter undertegnede regelverket: Veier som kategoriseres som utmark er ikke lov. Det vil si veier som ikke er opparbeidet for å kunne kjøre bil. Veier uten bære-lag, opparbeidet av traktor eller skogsmaskiner kan karakteriseres som dette. Det samme gjelder stier. Her risikerer du klekkelige bøter om du blir tatt. På grusveier som er åpne og ikke skiltet med ferdsel forbudt, er det lov å kjøre. Det finnes mye diskusjoner om emnet. Noe går på om det er lov å nekte ferdsel på veier som delvis er opparbeidet med statsstøtte ol. Et raskt søk på nettet avdekker en del gråsoner. Diskusjonen får ekspertene ta seg av.

Etter formaningene fra treffleder og lensmann, ble 5 turledere presentert. Tore Silseth hadde tatt initiativ til dette. Han mente at det hadde manglet guidede turer på Bukkerittet. Tur var lagt i området øst og nord for Tynset. Tore hadde tenkt å ta med seg 10 deltakere. Det viste seg at tilbudet var langt mere populært en først antatt, så derfor fikk han med seg flere erfarne førere som guider. Det var nå mulig å melde seg på turer for de mest erfarne førerne til gruppa som skulle på vaffel og kaffe tur. Sistnevnte gruppe ble etter hvert overfylt å måtte deles. Jammen mange som er glade i mc, vaffel og kaffe.

Nok en gruppe fra Bukkerittet koser seg på fine veier i Rondane
Det ble kø i svingen, og flere førere måtte i bakken. Heldigvis ble bare stoltheten skadet
Å passere bommer ble en rutine disse dagene. Ikke få hundrelapper ble trukket av konto i løpet av helgen

Undertegnede meldte seg på ei gruppe i medium nivå. Målet for dagen var nesten 40 mil på grusveier. Av sted bar det, på nokså ruskete grusveier over Gjermundhaugseter og sørover i et vakkert landskap. Det lå stedvis mye løsgrus i veien, noe som innbyr til morsom kjøring. Her var det jammen ikke mange deltakere med «Barbie-dekk» på syklene. Alle stiller med grove knaste-dekk. De fleste syklene er av mellomstor type offroadere eller endurosykler, men en og annen 1200 slang med. Ned fra Gjermundshaugseter var veien veldig steinete. Vannet hadde tatt med seg mye av veimassene. Det var bare å balansere seg nedover. En blindvei tok oss ut Sølndalen, eller Alvdal Vestfjell, som området også kalles. Området er helt nydelig. Du kjører utover et åpent landskap med små høyder og vann. Vi møtte tidligere grupper i fint driv på vei tilbake. Dette var de raskeste gruppene som hadde startet først. Etter Sølndalen satte vi kursen mot Alvdal for bensinfylling. Fra Alvdal fulgte vi en masse flotte veier, før vi kjørte inn Brydalen som var nok en blindvei. I det heletatt kjørte vi gjennom varierende landskap denne dagen. Alt fra veier inne i skogen, langs bekker, elver, og opp på snaufjellet. Alt fra brede grusveier, til smale veier med masse løsgrus. På vei tilbake fra Brydalen, ble det et lite uhell for en av deltakerne. Når det blir kø i en sving gjelder det å ha stor nok avstand til å kunne stoppe. Det ble kø, og trynings på flere. Lav fart ødela imidlertid kun selvfølelsen.

Bomveier av ulike slag.

Grunneier har satt opp betalingsautomat. Det er bare å punge ut. Belønningen er veier i de flotteste områder du kan tenke deg
Christian Warg slo på stortromma, og inviterte 150 gjester til 50 års-lag

Bomveier er det av ulike slag i disse områdene. Enkelte tillater gratis ferdsel for motorsykkel. Andre steder er prisene den samme for bil, med avgifter på både 60 og 70 kroner. Grunneierne har tydeligvis oppdaget et marked, og de vet å utnytte det. For å kjøre Grimsdalen for eksempel, må du ut med 100 kroner for mc. Litt i drøyeste laget synes mange. Det er nok fristende å kjøre forbi. Etter lunsj i Tynset, satte vi kursen mot Savalen, for så til sist å ende tilbake på Grimsbu. 40 mil var redusert til ca. 25. Noe som passet undertegnede svært godt. En super dag, uten et regndrypp, unnagjort sammen med mange hyggelige motorsyklister. Tusen takk til Tore som var vår stødige turleder denne dagen.

50års lag med 150 gjester.

Ta med mat og drikke på grus-tur. Når du er sulten kan du være veldig langt fra folk

Sjefen sjøl og primus motor; Christian Warg fylte 50 år denne fredagen. Han ba likeså godt alle treffdeltakerne på grillfest. Kake vartet han også opp med. Det ble selvsagt bursdagssang gaver og taler. En hyggelig kveld ble til natt. Det fine med dette treffet er at fokus er kjøringa, så natta kommer forholdsvis tidlig. Folk hygger seg, men med måte. Her er det ikke rusing av motorsykler midt på natta. Man vil jo så gjerne få kjørt i disse flotte områdene dagen derpå. Ikke sitte promillefast på campingplassen. Mange må imidlertid bruke kvelden/ natta til skruing for å få sykkelen i stand etter velt og lignende.

Kjøredag 2. Ta med mat.

Arnstein Wike trives som guide på vår andre kjøredag
Det ble lunsj i det fri. Alt spiselig ble samlet inn fra deltakerne, og nøye rasjonert ut.

Vil du ut å kjøre, finner du alltid noen å kjøre sammen med på Bukkerittet. Selv fant jeg gamle kjente, og avtalte kjøring på lørdagen. Det ble en flott tur inn Kakelldalsvegen. Deretter kjørte vi opp Einunndalen og østover, helt til vi kom ned igjen på veien vest for Grimsbu. Det ble lunsj i det fri. Alt spiselig ble samlet inn fra deltakerne, og nøye rasjonert ut. Du må ha med deg litt mat på slike turer. Du vet aldri om, eller når, du eventuelt får kjøpt mat. Det ble en rein kosetur denne dagen. Rundt 16 mil i flotte åpne områder, med gode grusveier og vakker natur. Det er flott i Rondane på denne tiden.

Bukkerittet grand prix ble avholdt på lørdags ettermiddag, i pøsende regn. 5 lag gjorde opp om den prestisjefylte seieren. På hvert lag stilte en deltaker på stor sykkel (over 750ccm). En på mellomstor, og en på liten sykkel. Vinnerlaget besto av: Jonny Krokdal på KTM 950 superenduro, Paulo Bernardi på KTM 690, og til slutt Magnus Berntsen på KTM exc 300. Magnus er forresten OTC´s yngste medlem; 19 år.

Bukkerittet Grand Prix. Her en deltaker i et luftig svev

 

På lørdagskvelden var det premieutdeling, før det ble gjennomført allmøte. Hovedsak: Hvor avholdes Bukkerittet 2018? Nok en gang ble det demokratisk bestemt at treffet forblir på Grimsbu. Arrangøren var dessuten fornøyd med at det ikke hadde kommet inn en eneste klage på oss.

På Grimsdalshytta kan de lage rømmegrøt
Undertegnede til venstre og Kurt Nyborg, koser seg på turens siste kjøredag. Nok en nydelig dag i fjellet

Søndagen brukte vi til å utforske områdene sør og vest for Grimsbu. Det ble rømmegrøt på Grimsdalshytta, før vi lasta syklene opp og satte kursen hjem igjen. Takk for denne gang Rondane. Disse områdene er vi definitivt ikke ferdige med.