Kategoriarkiv: Team HH

Norge mitt norge. Del II

Tekst og foto Team HH

From Florø without love:

Våre følgesvenner fra et fergeleie i en vestlandsfjord. Til venstre Gjeldfrid, som er Husebys gamle hoppe, og Til høyre «Pippi» Hagens temperamentsfulle venninne.

Etter ei natt på et delt hotellrom  i Florø, og to separate frokoster bestående av en seks-åtte tusen kalorier ( egg/brød/smør/bacon/gulost/noen wienerbrød og en halv bøtte kaffe, var det tid for takeoff.

Duoen Huseby og Hagen skremmes ikke av varmen. Vestlandet skal utforskes.

Etter frokost var Huseby så vennlig å skite på fellesdoen i kjelleren, for ikke å ødelegge den gode og kameratslige pakkestemningen på rommet, og jammen gjorde ikke Hagen det samme, formodentlig  i en annen etasje.  Det er den slags høflighet som bevarer et godt og langvarig kameratskap. Gammelmannskit er nemlig ikke til å spøke med etter en krevende utekveld i landets vestligste by.

Lunsj i Norfjoreid

Fra Florø satte vi kursen nordover og østover på Rv 614 til Svelgen og med ferge over Nordfjorden fra Isane til Stårheim. Huseby tok en dukkert før ferga kom og opplevde for første gang vestlandske strømninger som nær tok ham aldeles bort fra havneområdet for godt. Men flesk flyter, så det hele endte godt. Fra Stårheim fant vi noen snasne små bakveier opp imellom fjellsidene, før vi ankom selveste Nordfjordeid for lunsj.

Grøntfor og appelsinjuce  ble bestilt i et fåfengt forsøk på å kompensere for den gedigne frokosten.  Bare tull, for sånn mat virker ikke på teamet…

Etter å ha tenkt nøye gjennom sakene droppa vi Bergen og Ålesund som mulige reisemål. Been there, done that liksom. Vi fant ut at vi heller skulle østover og nordover – med blant annet et viktig mål for øye: Å synke så dypt som overhodet mulig.

Det dypeste stedet vi visste om var Hornindalsvatnet.

Hagen var i støtet denne dagen, og ville absolutt ikke kjøre raskeste vei.  Vi fant derfor noen fantastiske krumspringveier på nordsiden av Hornindalsvannet.  Fv. 41; en fantastisk vei, helt til vi plutselig kjørte gjennom to gårdstun, så høner og sauer skvatt alle veier.  Her langt opp i huttiheita butta vi i et strømgjerde.  Vi måtte snu, men var straks på rett kurs igjen.  Kart og GPS var i aller høyeste grad uenig.  Veien som ikke var på kartet eksisterte imidlertid på GPS’en, og heldigvis i virkeligheten også, så gjennom en splitter ny tunell ankom vi Grodås.  Ikke den tidligere målvakta, men selve stedet Grodås.  

Sola pøste ut millioner av megawatt og tempen bikka toogtredve i skyggen.

Huseby var så varm at han stupte ut av dressen og ned i vannet direkte. Der oppsto det underlige fenomenet at selv 514 meter med vann ikke var nok til å kjøle ned hele Huseby, før det var gått en god stund. Så han ble sittende med vann til halsen til både skinnet og pelsen nesten var gått i oppløsning.

Kjøreredskapen:

Litt om motorsyklene våre. Eksospotta på Hagens sykkel «mangler»  DB- killer. Den ligger behendig i garasjen der hjemme, formodentlig på grunn av generell umodenhet og levende mc-glede. Når han så gir gass i tuneller så høres det veldig tøft ut.

Husebys  MC hørtes også tøff ut. Før.

En av brearmene fra Briksdalsbreen. Jammen har den trukket seg godt tilbake siden sist vi var her.

Etter Hagens presentasjon av sin sykkel i milelange tuneller ved fullt pådrag, ble Husebys motorsykkellyd mer som en dårlig trimma gressklipper med trompetmute.  Flaut og rart, ja faktisk bare en tynn og pinlig prompelyd var å høre.

Alt er relativt. Kul motorlyd kan altså drepes. Av en enda kulere motorlyd. Men det er en fordel med det meste: Når Hagen vræler forbi med sin KTM 1290 med fullt pådrag  i tunellmørket, etterlater han en sterkduftende gass. Ikke den fra hotellrommet i Florø, neida – det er en duft fra Husebys forgangne barndom og spede ungdom som kommer tilbake: Duften av en hel rull nyavsmelt, nypanget kruttlappkrutt!

Ruta vår

Den duften som dagens barn blir snytt for hver eneste dag, stakkars.  Slikt leketøy er jo farlig nå for tida.

Et annet faktum er at Husebys Gjeldfrid ikke har pleid å streve så veldig for å henge med verken den ene eller den andre. Det har i grunnen alltid vært krefter nok bortsett fra i forbikjøringssituasjoner med røslig passasjer og tre ukers bagasje på tysk motorvei med fri fart.

En situasjon som nesten aldri forekommer, for øvrig.

Nå skal Huseby ikke si at han elsker sin Gjeldfrid.  Elske er noe man forbeholder folk og muligens enkelte dyr.  Men man kan utmerket godt bli glad i en MC.  Det som kjennes nå, etter 115 000 km er en gryende respekt. Gjeldfrid henger greit med de store syklene, selv om hun må to gir lenger ned i registeret, og rape langt kraftigere enn hun pleier.

«Gjeldfrid» het forresten opprinnelig Gjeldor, men skiftet både kjønn og navn da den endelig var nedbetalt. Hun har vist seg å være en transefrøken, som tåler utrolig mye røff behandling uten å kny, og med en stor porsjon kjøreglede som ytes tilbake og hun holde fortsatt mål i alle situasjoner.

Det er veldig morsomt, men så er hun da også påkostet langt mer enn noen av Husebyes øvrige kvinnelige erobringer her i livet.  Noe som er fortjent all den tid det har vært lite kiv og krangling disse åtte årene samlivet har vart.

Hagens supersterke 1290 er veldig orange, og såpass høy at den ikke egner seg for prøvekjøring av folk under minst seks fots høyde. Ny og fin er den også, og etter at leverandøren begynte å skjønne seg på elektronikken dens har den også vært pålitelig.  I dyreverdenen ville nok BMW’en være ei gaupe og KTM’en en tiger.

Begge er tålmodige, men kan bli farlige, om de blir tirret nok.

Gummibåtfestival og dens deltakere:

Etter å ha surfa fedrelandet i tre samfulle dager til ende, endte vi på gummibåtfestival i Stryn. Vi vet til denne dag ikke hva slags festival det egentlig var men antok at det handlet om rafting av noe slag. Der ble Hagen overfalt av to tjueårige snupper med prosenter i blodet der det skulle vært promille, og sånne blikk der begge de lyseblå gluggene var erstatta med to «Donaldkors».

Deres forehavende var at de skulle et annet sted enn akkurat der de var og de ville satt stor pris på å bli fraktet dit av to eldre motorsykkelinnehavende herrer. 

Her er det at vi begge får et faderlig og ansvarlig øyeblikk, og prediker motorsyklistenes første bud: Aldri kjøre motorsykkel uten hjelm og sikkerhetsutstyr!  Pent hår, T-skjorte og hullete shorts regnes ikke som særlig sikkert mc-utstyr, så vi fortalte jentene om mosjonens gleder og virkninger, dog uten noen særlig suksess.

Skulpturpark i Byrkjelo

Etter denne heltemodige og uselviske handlingen, så syntes vi at vi fortjente en oppmerksomhet.  Etter den gufne opplevelsen med rekene, gikk vi for pizza og øl. På et sted der vi visste fra tidligere erfaring at begge deler var av førsteklasses kvalitet.

Ulempen ved å ende opp på populære steder:

Gummibåtfestivaler medfører en viss utprøving av tålmodighet, Hagen ble dagens helt siden han klarte innkjøpsoppgaven og da han kom ut med ikke en, men to ventehalvlitere til hver, var det like før Huseby ga ham et kyss midt på truten.

Eldre herrer blir ikke bare mette av øl og pizza. De blir også trøtte, så ungdommen som festet i Stryn denne kvelden slapp å ha noe med oss å gjøre. Vi gjorde derfor akkurat som forhuden – vi trakk oss tilbake, til nok et delt husvære, denne gang ei hytte på den lokale campingplassen.

Og Hagen vet råd mot det meste – doble ørepropper gir en viss mildning av Husebys snorkeboltspetakkel.  En reduksjon fra 120 til 90 Db. skal en ikke kimse av.

Det går opp og ned her i livet. Og slikt har en pris:

Skyliften i Lone, tar deg 1100 meter rett til værs. Anlegget er spektakulært og imponerende.
Billigsalg på vafler og kaker

I en ny og blank dag, startet teamet med å kjøre turen fra Stryn til «Skylift»  i Loen. Der fikk vi oss en gratistur i en tusenmeterlang loddrett hyssing som bærer et par gondoler. Ja, det heter faktisk gondol – det samme som båtene i Venezia.  Spør ikke oss om hvorfor.

Her benytter vi forresten anledningen til å takke redaktøren i MC-Avisa for utdelingen av våre pressekort. De sparte oss for 2 x 505 kroner.  Det er penger det og.  Til de som kommer etter oss: Betal de pengene – er det klarvær vil du aldri angre på at du tok turen opp – siden det var søndag fikk vi til og med et gudsord med oss fra topprestauranten langt der oppe.

Gudene skal vite at vi begge trengte det – og like sikkert er det nok at ingen av oss fortjente det. Det meste av det teamet driver med skal visst være både syndefullt og kriminelt.  Livsglade som vi begge er. Team HH er imidlertid fortsatt, etter til sammen minst femti års presseerfaring, fortsatt barnslig henrykt hver gang vi opplever en yrkesfordel i vår skrivende hobbyvirksomhet.

På vei mot Sogndal finner vi endelig noen sølepytter, og koser oss skikkelig. Sindige sogne-kyr, skjønner nok ikke helt vitsen.

Lykken er uansett å ha godt humør og dårlig hukommelse.  Vi la Loen bak oss og kjørte så over Utvikfjellet, og ankom Sogndalsøyri, etter diverse alternative veier.  Er det en annen mulighet enn hovedveien, velges selvsagt denne, nærmest som et prinsipp. En svær flokk med kuer ble forresten skremt, etter alle kunstens regler, etter at vi fant noen svære vann-dammer vi kunne leke i på en sidevei. Og det vannet var det eneste som fantes i tørrsommeren her, nemlig smelta brevann som fossrant over elvebreddene. Annet rennende vann fantes ikke

I 1400 meters høyde treffer vi POLITI. Vi er et sted vi ikke skal være

Vi håpet vel kanskje at kuene lot seg skremme, men vestlandske kyr er så jævla sindige at det er til å gjespe av. Men teamet lekte guttunger en stund, noe som av ulike grunner faller oss mistenkelig lett.

Hagen er blid som ei lerke. Han har storkost seg over Aurlandsfjellet.

På vei over Aurlandsfjellet fikk Hagen øye på en privat vei innover og oppover fjellet. Bommen var mulig å kjøre utenom. Der oppe på nesten 1400 meter møtte vi en nokså ilter oppsynsmann med «politiskilt». Vi hadde verdens dårligste unnskyldning for å være akkurat der, men det virket, og karen så til å mildne litt. Han ville gjerne at vi skulle betale 200 kr.  Hvilket vi gjerne gjorde om vi bare hadde visst hvordan!  Ingen «Vipps»  gikk pga. manglende mobildekning, og noen pengepostkasse var ikke å se.

Huseby hadde riktignok 200 cash i lommeboka men det nevnte vi ikke noe om.

Vi tar grusveien opp til radiomasta på Aurlandsfjellet. Huseby koser seg i det fine været.

Det hele endte med at vi slapp å betale og teamet ble gode venner med mannen, som var happy bare vi dro oss ned til 1100 meter igjen.  Litt senere kjørte vi innom radiomasta på Aurlandsfjellet – et utsiktspunkt vi kan anbefale.

Deretter gikk ferden ned til Stegastein, der en trebro med glass i enden er det eneste som holder suicidale fra å hoppe i døden. Nede i Aurlandsdalen droppet vi å kjøre motorsykkel på gangstiene der fotfolket liker å rusle, og deretter var det egentlig bare å sette nesa i retning tilbake til Geilo der teamet hadde en base takket være Hagens familiehytte.

Fra taubane til taubane.

Vi var mektig imponerte over den gedigne skyliften i Loen, og fant ut at denne måtte sammenlignes.  Vi sikta oss derfor inn på Krossobanen og Rjukan. Denne er bygd i 1928, og er med dette Nord-Europas eldste «hyssingbane.»

I 32 varmegrader, er ikke en is å forakte. Etter å ha rota oss bort på alle mulige småveier smaker det ekstra godt.

Veien gikk over Imingfjell og ned Tessungdalen i friskt driv.  Det rare var at nå som vi var tilbake på Østlandet, fikk vi vestlandsvær. Det gjorde imidlertid ingenting, etter dager i en badstulignende tilværelse.  Huseby fikk nærmest normal farge i ansiktet igjen, han hadde vært konstant peonrød helt siden tropevarmen innfant seg, på tross av solide reseptforskriftsmessige sterke blodtrykksregulerende medisiner.

Ved ankomst Rjukan, tok vi igjen frem pressekort og kamera, og jammen klarte vi å lure oss unna billettkostnadene her også.  Vi sparte til sammen 300,-.  Nok til en enkel lunsj på den flotte kafeen Gvepseborg på toppen.  Det mest imponerende med Krossobanen er at det inne i gondolen står at denne lille kassa er godkjent for 25 personer.

For å si det slik: Vi hadde ikke tort å være med dersom det hadde blitt stappa inn femogtjue  Husebyer i denne hengekassa.

På vei mot Byrkjelo, ser vi opp på Briksdalsbreen som smelter i rekordfart. Elvene er fulle av smeltevann.

Imidlertid er de fleste noe mindre enn Huseby i vekt og volum, så det hele gikk bra.

Det var forresten her vi gjorde en flau tabbe – det vi skulle ha gjort var å kjøre til Kalhovd, og derfra videre til Gvepseborg, taubanens øverste punkt. Og så tatt taubanen ned og opp igjen! Det er mer enn sju mil på grus høyt til fjells – og selv om du må kjøre samme vei tilbake anbefales turen på det sterkeste.

«Tyttebæret» på Krossobanen er nok ikke så fancy som skyliften i Loen, men i 1928 var dette det hotteste.

Denne veien er åpen fra St.Hans til høsten for oss alle, mot et lite vederlag.  Men dette oppdaget Huseby først uka etter turen, da han var på en annen tur med Rjukan MC-klubb, som jo er lokalkjent i området. Ytterst irriterende – vi må nok ha en reprise i Rjukanområdet i 2019.

All lykke er tidsbegrenset og vi måtte hjemover til den strie skjorte og den havre lefse, som tyskerne sikkert sier.  Siden vi bor på ulike steder skiltes etter hvert våre veier, Huseby kjørte utenom regnskurene helt hjem til Ed i Sverige mens Hagen tok godt preparerte veier hjem til Drammen, den eneste norske byen som har skiftet status fra å være et obstrukt industrihøl til å bli et frydefullt elveparadis for sine innbyggere.

Men før dette stoppet vi på flyplassen i Notodden og koste oss med lokal kulinarisk gatekjøkkenmat av beste merke.

Teamet anså utflukten som vellykket og ga den 97 poeng av hundre mulige, og det er ingen tvil om at teamet vil arrangere flere slike turer i framtida. Team HH vil gi dette råd i sakens anledning:

Gakk hen og gjør likeså!

Norge mitt Norge Del 1

Tekst og foto: Tem HH

Helan og Halvan, tar seg en strekk, og nyter utsikten utover den flotte Aurlandsdalen.
Duoen Huseby og Hagen skremmes ikke av varmen. Vestlandet skal utforskes.

Vi var midt i sommeren, som bare varte og varte. Luft så klar at du så nyklaska mygg halte langt oppe i fjellsida, været så varmt at du kunne speile egg oppå ei svart sideveske, og fjellvann belagt en kilometer over havet, som nesten putret og sydet av uvante temperaturer, så heite at abboren prøvde å svømme i lufta over vannflata.

I en slik sommer kan man ikke gjøre annet enn å måke i seg ølbokser uavlatelig splitter naken utpå en odde i en fjord der avstanden til å kjøle seg ned i pisselunka sjøvann, hver gang en kjenner baconsvorduften fra sin egen ryggtavle. Å kjøre motorsykkel er ikke engang å tenke på – ingen vil vel frivillig iføre seg verneutstyr som får kroppen til å overhetes så kvikt at en pådrar seg dykkersyke fordi blodet koker?

Joda.

Noen gjør det likevel. Team HH så ingen grunn til å la uvant sommervarme ødelegge en fin tur – og benyttet derfor anledningen til å kjøre de delene av Norge, som vi stort sett bare hadde sett i tåke, regn og yr tidligere.  Sogn og Fjordane for eksempel, er vakkert, men det hjelper ikke når en nesten aldri ser hvordan det ser ut der…

Når Hagens KTM tar i vei på grusen, er det bare å vente, til skodda legger seg. At han trives, er det liten tvil om.

Ikke så denne sommeren. Det var sol og varmt. Overalt!

Hvor skal vi?

Det går så støvføyka står på de knusktørre grusveiene. Her på Vestre Vidalsvegen fra Sokna til Hedalen.

Et reisemål må man ha. Huseby konstaterte at han hadde vært med motorsykkel i kun 99 av landets 104 byer.  Et urundt og dumt tall. Det som sto igjen var Fosnavåg, Hammerfest, Florø, Stjørdalshalsen og Verdalsøra.   Det ble Florø som gikk av med seieren denne gang.  Men korteste veien dit var uaktuelt å kjøre. Så veivalget ble fundert grundig over. Jo verre veier, jo bedre tur, tenkte teamet.

Vi visste at om vi kjørte Gamle Ringeriksvei fra Drammen så ville vi kunne putre opp til Norwegiansjef Kjos sitt hjemland, Sokna – og begynne veivalget derfra. Da Huseby kjørte denne veien sist var det faktisk femti grader kaldere enn denne dagen, det var under en test av BMW sin 310 GS på vei til Primustreffet i februar måned. Øst for Sokna finnes nemlig et annet kjent land, Strømsoddbygda, der bl.a. selveste Frank «Rotor» Banggren bor og regjerer, en av landets få motorsyklister med snart trekvart million kilometer på en og samme motorsykkel. Men det er en annen historie.

Videre derfra går det supre grusveier via østre delen av Vassfaret, over til Hedalen, via Bukollen og Nauskardfjellet.  Der er det ikke køer, ikke kiosker, ikke bensin, ikke noen ting egentlig – så en gjør klokt å medbringe det man trenger. Men naturopplevelser er det i rikt monn!  Og dauer en nesten av varme innimellom,  er det bare å velte seg i en pytt i den i år uttørka elva, eller i en dam.

Nød lærer naken mann å bade.

Seilbåt til fjells

Et gammelt visomsord forteller atden korteste vei er aldri noe å trakte etter, så vi putret nordover via de endeløse grusveiene oppe på Golsfjellet, og endte til slutt på Nøsen fjellstue, der vi møtte et for Huseby kjent og kjært par, ekvipert med Golsfjellets eneste seilbåt – de var på vei hjem fra høyfjellsøy-ferie, og inne på land sto deres skoggrønne Ural med sidevogn. Vi lurte fælt på hvordan de skulle få seilbåten med hjem på motorsykkelen, det var en «Askeladden» i full størrelse. Det viste seg at den bodde fast der hele sesongen og ble hentet med bil før vinterens komme. Kari og Tore heter paret, og det de ikke veit om Golsfjellet etter mange år med MC og hundesledefart i området er ikke verdt å vite, så vi fikk noen gode tips for veien videre, etter en påkrevet dukkert i det tusenmeteroverhavet liggende  vannet.   Vi fulgte så de flotte grusveiene fra Tisleia over til Lykkja. Deretter opp på fjellet igjen bak skiheisen i Hemsedal. 

Her går Fanitullvegen over til Leveld.  Et fantastisk område, med Skogshorn og Reineskarvet i horisonten. En kan bli kvalm av all denne velstanden og naturskjønnheten – det blir litt som å spise tre kilo med bløtkake og skylle den ned med to liter multelikør. Hodet sliter med å fordøye all skjønnheten som tilbys. Heldigvis har man en hel kommende vinter til den slags, og vi lagrer derfor opplevelsene digitalt uavlatelig.

En ås er ikke alltid en ås.

Vi skulle sove på Geilo, og hadde et kraftig avvik på ruta, men ikke verre enn at vi via Holsåsen fikk kjørt oss selv til seng, øl og mat, medbragt fra Kiwi på Geilo.  Det er forresten interessant at en ås i Hol er nesten dobbelt så høy som det høyeste fjellet i Vestfold.

Etter en lystig kveld på Geilo, pakker vår felles venn Nikola sykkelen, og setter atter kursen ut i det ukjente. For oss har turen så vidt startet.

Så det meste er relativt kfr. For eksempel det pretensiøse navnet på det høyeste danske fjellet; Himmelbjerget.  (147 m.o.h.)

Dag èn avsluttes:

Vi hadde trillet 360 kilometer denne dagen og hadde det utmerket på alle måter og bare gledet oss over veien videre kommende dag – som ble planlagt i det svinnende aftenlyset. En bonus var at vår felles kompis, Nikola, ventet på oss ved hytta. Han hadde kjørt sytti mil mutters aleine på alskens perfekte møkkaveier og var så blid som ei lerke.  Noe han understreket ved å spille svært fyrrig musikk fra hjemlandet sitt via moderne blåtannteknologi over på Husebyes medbragte lommestereo, mens han skjenket oss rikelig av brennevinet til Hagen. Med pølser, øl og fullt tilbehør ellers. Væskebalansen ble gjenopprettet, vi var gode venner og vel forlikt, og verken sultet eller tørstet.

Men frøs gjorde vi, ved midnatt krøp temperaturen ned i 21 pluss, og det faktisk kaldt etter en dag så varm at svetten råtnet på kroppen inni kjøredressen.

2: Morgenfisens venner er  på vei til Florø

Under den delvis felles frokosten, der bare to av tre var sultne av en eller annen mystisk grunn, så kom Nikola til å slippe en lang, ganske musikalsk, og frisksprakende morgenfjert. Husebys kommentar: -«Den var stram og fin gitt.»  Hagen repliserer øyeblikkelig, «Det er jo ikke så rart da Huseby. Må jo huske på at Niko fremdeles er en ung mann».  Med denne grimme sannheten i hu, Huseby har jo passert seksti og Hagen er heller ingen ungsau lenger, tok vi hverandre varmt farvel da Nikola skulle hjem og slå plenen, legge ungene, eller vaske opp.

Noe veldig viktig var det i hvert fall.

Når støtdemperolje blir til støtdempervann:

Den nye utkikksposten på Gaularfjellet er ingeniørkunst av klasse. Her på kanten balanserer et betongflak på omtrent 800 kvadratmeter. Ideen bak flaket skal være et enormt piknikteppe.

Team HH stirret etter  frokosten ut i denne evig tørre sommer og la  så i vei over både Aurlandsfjellet, Vikafjellet og Gaularfjellet, med en innlagt sideskru via gamle Stalheimskleiva og Myrkdalen.

Opp bakkene til Gaularfjellet testet vi forresten hvor fort det var mulig å kjøre gjennom svingene. Gjeldfrid, den gamle GS800’en til Huseby, ble piska det eieren var kar om.

Opp disse bakkene fra Balestrand til Gaularfjellet, tester teamet ut utstyret. Resultatet blir en rolig tur videre, da olja i framgaffelen til Huseby har nådd kokepunktet.

Vel oppe på toppen forsøkte vi å late som ingenting, men inni oss hoppa og spratt «guttungene» av fryd.  Olja på framgaffelen til Husebys motorsykkel, oppnådde imidlertid samme temperatur, som frityrgryta på Sydney Gatekjøkken i Drammen, så mer demping på denne sykkelen ble det ikke denne dagen før natta rakk å kjøle ned olja.

Utsikten fra Gaular var forresten formidabel, og det nye anlegget her er flott.  Absolutt severdig!

Stalheimskleivene, må selvsagt testes. Veien litt vest for Flom, er enveiskjørt. Vi skulle gjerne kjørt denne begge både opp og ned, men det er vel ikke lov????

I mellom (fjell) høydepunktene, med temperaturen fremdeles på trettitallet, stupte vi inn i temmelig mange av landets ca. 1300 tuneller – flere av dem lange nok til å kjøle oss forfriskende ned siden det der inne var bare ni grader. Vi kjørte mest stående for å bli så kalde som overhodet mulig.

Det slo Huseby at disse innvollene av Mor Norge har samme temperatur hele året, men på vinterturene framstår dagens duggfriske, pilsnerølaktige grotter, som mørke varmestuer, der en stakkar akkurat rekker å tine skjegget før kulda venter på utsida.

Så konsensus er viktig når en skal vurdere om noe er kaldt eller varmt.  Kan hende hadde vi synes at tretti grader var passe om vi bare hadde kommet fra selveste helvete. Men vi holdt til i motorsykkelhimmelen dag etter dag, og syntes derfor at det var småhett, ja direkte lummert – også i høyfjellet.

Ned til fjorden, og opp over fjellet. Team HH lar seg ikke stoppe, og er på vei mot Florø. Her med Haukedalsvatnet i bakgrunnen.

Heldigvis passerte vi stadig større og mindre vann, og med jevne mellomrom var det bare å hive habitten av og smyge seg ned i noenlunde avkjølende og våte omgivelser.

Midt i Norges beste skalldyrs og fiskeområder, kan du få kjøpt smakløse frossenreker, på denne flytende lekteren. Skuffelsen var stor, men servitørene gjorde så godt de kunne, og sjarmerte oss.

Da vi passerte Naustdal kjente Huseby seg ikke igjen – det var første gangs besøk i klarvær, og det skal sies at dette stedet var penere enn det pleier – for det pleier å være råtåke og døgnkontinuerlige regnskurer som herjer der- i hvert fall i fellesferien, som er da vi har besøkt destinasjonen tidligere.

Etter å ha ankommet hotellet i Florø, etter noen og førti mil på til dels krevende veier ble det særs påtrengende med mat og drikke.  Plassert midt i selveste Norges beste fisk og skalldyrområde ble det reker og øl.  Da vi oppdaget at rekene var tinte og ikke ferske var vi nesten på gråten, men alt for sultne til å ikke spise dem – og etter noen trøstens halvlitere på byens eneste flytende  etablissement gikk skuffelsen over i en heidundrende solnedgang der vestlandsk natur var bakt inn en middelhavsvarme som det vil gå gjetord om på de kanter lenge etter at våre triste reker er glemt. 

Vi avsluttet dagen med å gå «nattur»  i naturen, noe som er spennende all den tid ettersommerens nattemørke hadde begynt å innfinne seg. Vi snubla rundt skaulangs, med helt grei og dyrt betalt feriepromille .  Florø ligger kan hende avsides, men du verden for et fantastisk sted å rote seg bort! Det blir ikke verre av at den lokale dialekta er så myk, vakker og vennlig at to gamle griser som oss lurte på om de fagre ungjentene som tidligere på kvelden serverte oss, faktisk var bittelittegranne interesserte i eldre herrer.

Dialekter kan være skumle saker. Særlig sammen med godt øl og gamle reker.

Norge mitt Norge!