Eventyrlig Tiger 1200

Tekst: Kyrre Hagen.

Foto: Triumph.

Endelig tar vi av asfaltveien og følger en grusvei inn i et western-lignende landskap. Veien blir stadig dårligere. Den er bløt etter ukas regnvær. Jeg har stilt inn sykkelen i «Offroad Pro», det mest ekstreme programmet på den nye Tigeren. Jeg låser bakhjulet inn mot en krapp venstresving, og gir på med gassen når jeg har fått passe vinkel for å komme gjennom. Bortover sletta er det bare å mate på gir etter gir. Grusen og søle hagler bak meg. Et skikkelig smil er på plass bak hjelmen.

Joda dette funker som bare det.

XCA testet på flotte gruspartier

For første gang presenterer Triumph en tolvhundre Tiger. HVA tenker du? Denne sykkelen har jeg da sett før. Det stemmer. Tigeren er en omfattende modifisering av modellen som vi kjenner under navnet Explorer. Hele fire år har Triumph jobbet med de avanserte oppdateringene. Etter denne omfattende prosessen ønsket de ikke lengere å beholde Explorer navnet, men mente at sykkelen skulle bli en del av den legendariske Tiger familien, som har røtter helt tilbake til 1936. Dette er den mest avanserte Tiger som noen gang har vært ute på markedet. Sammenlignet med den tidligere modellen, har den om lag 100 oppdateringer. Den er slanket helt opp mot 10 kg, og har fått fire ekstra hester, men i tillegg til dette er den proppet med teknologi.

XR finnes i 4 ulike varianter. Sykkelen lar seg ikke be 3 ganger på svingete spanske fjellveier

Vi møter den nye Tigeren i Almeria i Spania. Sykkelen har fått en face-lift utseendemessig. Det er allikevel ikke vanskelig å se røttene tilbake til modellen som kom ble lansert i 2011, og senere oppdatert i 2015. Form og fasong er som tidligere, men ved en litt nærmere titt, ser vi mange nye detaljer.

Finishen på sykkelen er svært gjennomført, lakken på ramme og motor fremhever detaljer og maskuliniteten. Kåpa og logoene er elegant. Eksemplaret som står foran oss bærer modellnavnet XCA, og er den mest utstyrte og offroad varianten. Denne er beregnet på virkelige eventyrere. Den har eikefelger, aluminiums beskytter under motoren, gitter foran radiatoren, veltebøyles som beskytter motoren, og større fothvilerplater. Sidekoffertene er som tidligere, men Triumph avslører at nye kofferter vil komme.

De nye lytene på Triumphén er avanserte, med ledstriper som nærlys., og fire kurvelys.

Nye lykter:

Lyktene har beholdt fasongen, men i det øyeblikket du vrir tenningen om, kommer forskjellene tydelig frem. En LED-stripe midt på hver lykt danner nærlyset. I bunn av hver lykt ser vi fire mindre lamper. Her har Triumph integrert et nytt kurvelys, som tennes i takt med nedleggsvinkelen. Det første allerede ved tre grader. Deretter tennes de i tur og orden, helt ned til fjerde som tennes ved 31 grader. Ekstralysene må tenne hver gang. Dette føles litt unødvendig.

TFT displayet er elegant. Her kan du velge mellom ulike oppsett.

Ny instrumentering:

Det nye fem tommers TFT-instrumentet er i fullfarge, og har hele seks ulike bakgrunner, som du enkelt kan velge mellom. I tillegg kan du stille inn kontrast og farger. Skjermen bytter automatisk fra mørk til lys bakgrunn, etter lysforholdene. Alle menyene og innstillingene manøvrerer du enkelt med en joystick som er plassert på den venstre styreholken. Denne kan beveges i fem retninger, og har en bakgrunnsbelysning, som gjør den enkel å finne. TFT skjermen er dessuten justerbar i vinkel. Menyene er logiske, og enkle å navigere i.

Fra venstrehånda justeres mye på den nye Tigeren. Joysticken som sitter nederst manøvrerer deg gjennom sykkelens menyer, i fem retninger

Mye elektronikk:

Tigeren har mye elektronikk, og senteret for dette er en avansert innebygd datamaskin. Denne sørger for at bremser og kraftoverføring til en hver tid er optimalisert i forhold til om sykkelen ligger i sving, eller kjøres rette frem, i tillegg hvilke kjøreprogram du har innstilt sykkelen i. Sykkelen har innebygd føler som registrerer nedlegg.  Alt dette er tilpasset ulike kjøreprogram. Nytt av året er dessuten at modellen har nøkkel-løs tenning.

Motorens detaljer kommer fint frem. XCA har både motorbøyler, og aluminumsbeskytter

Sterkere og lettere:

Av adventure sykler med kardang har Triumph fremdeles den kraftigste motoren. Nå har den imidlertid blitt enda sterkere.  Triumph har dessuten jobbet iherdig med å lette sykkelen alle steder der de kan. En del av vektbesparelsen er komponenter og deler i motoren. Toppen er blant annet laget i magnesium, og gjør samtidig at sykkelen får lavere tyngdepunkt. Motoren er lekker, med mange fine detaljer. Den er våt lakkert, noe som fremhever detaljene. Service intervallene er 16.000 km. Ramme og eksosanlegg har også vært gjennom en slankekur. Girkassene har fått «Triumph Shift Assist» for girskifter uten kløtsj. Noe av det umulige i utviklingen er at syklene stadig får mere elektronikk, funksjoner og utstyr som medfører mer vekt. Samtidig forventer alle at syklene skal bli lettere.

Ulike utførelser:

Tigeren finnes i 2 ulike utførelser. XR er den mest asfaltorienterte. Denne har støpte felger og asfaltdekk.  XC har et større fokus på gruskjøring. Eikefelger med knastedekk og ulike beskyttere er en del av denne pakka. XR modellene har 5 ulike kjøreprogrammer, mens XC har «offroad PRO» i tillegg. I dette programmet er all elektronikk avslått.

Totalt leveres Tigeren i 6 ulike kombinasjoner. XR-modellen i fire varianter, hvorav en er en lavere modell. Hva som ellers skiller på modellene er utstyr og elektronikk som er medfølger. Den mest påkosta går under modellbetegnelsen XRT. XC-modellen leveres i to varianter. Her er det kun mengden elektronikk som skiller. Den mest utstyrte her heter XCA.

Triumph TIGER er en skikkelig rigget touringsykkel

Tur maskin:

At Triumph’en skal fungere som en skikkelig komfortabel turmaskin, er det ingen tvil om. Cruisekontrollen på denne modellen er flyttet over på venstre håndtak, og er nå enklere å betjene. Vindskjermen er elektrisk justerbar, og betjenes enkelt med joysticken. Demperne fra White Power har elektronisk styring. De kan enkelt tilpasses i alle kjøreprogram. Sykkelen har «Hill hold kontroll». Holkene har varme i tre nivåer, og slås enkelt på med en liten bryter, som sitter innebygd i venstre holk. Fører kan stille inn varme i førersetet, mens passasjeren har en egen bryter tilgjengelig for dette. To 12 volt stikkontakter, samt en USB er tilgjengelig.

OBS: Utstyret avhenger av modell.

På asfalten:

Endelig er det klart for testtur, og jeg får utdelt en modell med betegnelsen XRT. Dette er den mest asfaltorienterte modellen, og med mest utstyr. Værgudene er absolutt ikke med oss denne dagen. Vi drar ut i et skikkelig grisevær. Dette blir å prøve sykkelen i tilnærmet norsk vestlandsvær. Jeg setter setet i høyeste posisjon 86 cm. Den oppreiste sittestillingen kjennes fin. Setet har fått oppdateringer fra forrige modell, og er veldig komfortabelt. Jeg sitter bra selv om jeg har ganske lange bein. Setet kan settes i en posisjon som er 2 cm. lavere. Det er mulig å kjøpe både lavere og høyere sittepute. Styret på den nye sykkelen er trukket to cm. tilbake, i forhold til forrige modell. Festebrakettene på styrekrona til styret kan snus om dette passer deg bedre. Da vil styret komme lengere fram.

I det øyeblikket jeg begynner å kjøre, kjenner jag at balansen i sykkelen er svært god. Styrevinkelen virker helt perfekt, og sykkelen styrer godt. Samtidig oppleves den veldig smidig. Jeg blir raskt fortrolig med den.

Regn-modusen er defensiv, og er litt i slappeste laget etter min mening. Dekkene er gode, og etter timer med «heavy rain» får jeg aldri antydning til slipp. Litt raskere respons, og noen flere hester tilgjengelig, hadde neppe vært noe problem.

Vindskjermen er første -klasses

En svært positiv opplevelse er vindskjermen. Denne justeres enkelt med joysticken, på venstre tommel. Du må bare velge «Wind screen» i displayet.  Skjermen gir god beskyttelse, og jeg opplever minimalt med turbulens. Dette er en av de bedre jeg har opplevd, uansett sykkel. Også i lavere stillinger fungerer skjermen bra.

Vi har mye grisevær denne dagen, men i områdene rundt Sierra Nevada, kommer vi heldigvis på tørrere partier. Nå er det på tide å teste ut de andre kjøremodusene. Tigeren er uten tvil en touring maskin, og ingen R-sykkel. Den liker seg allikevel svært godt på svingete spanske fjellveier, og er absolutt med på notene når det gasses. Chassiset kjennes svært stabilt, selv når jeg presser det.  Rammen virker stiv og fin, og demperkomponentene fra White Power skuffer så absolutt ikke. Sykkelen ligger stabilt og fint, klistret til asfalten. Den er lett manøvrerbar og smidig. Dette er da også forventet fra en sykkel i denne klassen. Sammen med de kontante 4-stemplede Brembo Monobloc-bremsene, er dette en sykkel du virkelig kan kjøre fort med på disse veiene.

Enkel sving og eikefelger er lekkert

Jeg har liten erfaring med tresylindrede motorer, men denne fungerer ypperlig.  Girkassen kjennes kontant og presis. Motoren har en mykere gange enn sine tosylindrede konkurrenter, og fungerer veldig godt sammen med quickshifteren. Det er bare å vippe gir-pedalen opp eller ned. Quickshifteren er faktisk den beste jeg har opplevd på en eventyrsykkel. Ved jevnt gasspådrag smetter den sømløst i neste gir. Forsøker du å møte turtallet med gasshåndtaket, eller slår av på gassen får du imidlertid bare trøbbel. Når du først forstår dette, fungerer giringen veldig godt.

Jeg hadde forventet større forskjell på modusene Touring og Sport. Men til Triumph sitt forsvar, var det begrensede muligheter til å teste ut dette på grunn av det dårlige været. Tigeren drar ganske bra i gang på begge. Skal jeg være helt ærlig hadde jeg nok forventet litt mere av 141 hk, men dette henger nok sammen med at vekta fremdeles er ganske høy. Nå er ikke dette et stort problem, for her er det absolutt krefter i massevis.

Siste etappe på første kjøredag, langer vi ut på motorveien tilbake til Almeria. Selv i hastigheter på 170 km.t. kjennes sykkelen helt stabil. Vindskjermen beskytter glimrende, selv i denne hastigheten.

Det er tid for å teste kjøreprogrammet «offroad PRO»

I terrenget:

På andre test dag, er det tid for å ta sykkelen ut på rufsete grusveier. Vi fraktes opp i fjellet og områdene der mange «Spaghettiwesterns» ble spilt inn på syttitallet. Vi får utlevert hver vår XCA, som er den mest utstyrte offroad modellen. Vi deles inn i grupper fra «Novise» til «Advanced», og jeg følger en gruppe i sistnevnte kategori. Det bærer fort ut på grusveier som stadig blir dårligere. Det har regnet de siste dagene, og stedvis er underlaget bløtt og sølete. Syklene er utstyrt med grove Scorpion knastedekk, og lufttrykket er på et minimum.  Til å begynne med har jeg sykkelen i vanlig offroad mode. Dette fungerer helt greit. Litt elektronikk hjelper deg fremdeles. Styret sitter litt lavt i forhold til min kroppslengde, og først når jeg får justert dette, blir kjøringen morsommere. Sykkelen er svært smidig, og lar seg villig manøvrere på det tidvis vanskelige underlaget. Etter en liten pause er det tid for å prøve ut programmet «offroad PRO». Dette er virkelig morsomt. I denne innstillingen er nær sagt all elektronikk slått av. Kun litt ABS hjelper deg på forhjulet. Fjæringsinnstillingen fungerer ypperlig i forhold til min kroppsvekt, men jeg snakker med andre fører som foretrekker sykkelen litt mykere.

Sykkelen kjennes utrolig lettmanøvrert og smidig. Responsen på gassen er svært kontant, og jeg legger lange striper med grus igjen bak meg ut av svingene. Jeg synes sykkelen beholder veigrepet på relativt humpete underlag veldig godt, men det er ikke vanskelig å få den til å sveve, om du vrir til med gassen over en kul. Tyngdepunktet på sykkelen kjennes lavt og vekten på sykkelen er helt klart til å leve med på disse veiene. Jeg presser den mer og mere etterhvert som jeg får tillit til den. Sykkelen tillater ganske røff kjøring. Også her fungerer quickshifteren utrolig bra. Grus og søle spruter mens gir etter gir tømmes bortover slettene. Etter noen mil i «offroad PRO» er det utenkelig å sette den i et annet kjøreprogram på dette underlaget. Dette er rett og slett utrolig morsomt, og sykkelen fungerer langt over min forventning.

Testføreren mener:

For å kjempe i det stadig voksende adventuresegmentet, trengs skikkelig redskap. Triumph har tatt dette på alvor, og finslipt sin modell i 1200 klassen, samtidig som de har fullspekket den med all elektronikk og teknikk, som tenkes kan. Resultatet er en veldig bra adventuremaskin, som fungerer ypperlig både på asfalt og grusveier. Egenskapene på grus var langt over forventet. Dette er en smidig og manøvrerbar maskin, samtidig som den har ypperlige touringegenskaper. På de underlagene vi kjørte på, var vekten nærmest tryllet bort. Motoren er sterk, og kreftene kommer helt fra bunn. Giring med denne sykkelen er en nytelse. Quickshifteren er av det beste jeg har opplevd. Det samme er den motordrevne vindskjermen, som enkelt kan justeres opp og ned. Menystyringen på sykkelen er brukervennlig, logisk og god.  Skal du kjøre lange transportetapper, og samtidig ha en lekekamerat på dårlige grusveier er Tiger 1200 en riktig god følgesvenn.

 

 

Tekniske spesifikasjoner:

Pris i Norge:                       208.500,-  (XR)   til 263.000,-  (XCA)

Motor:                                 Vann-kjølt, 3 sylindre, 12 ventiler, 1215cc.

Effekt:                                  141hk  (104kW) ved 9350 omdreininger

Dreiemoment:                 122Nm ved 7,600 omdreininger

Kraftoverføring:               Kardang

Klutsj:                                   Våthydraulisk, med slipper assistent

Girkasse                              6 gir

Chassis:                               Stålrørsramme

Svingarn:                             Enkel sving i aluminium

Forhjul:                                 19 tommer. Eiker eller støpte felger. Dekk, 120/70 R19

Bakhjul:                               17 tommer. Eiker eller støpte felger. Dekk, 170/60 R17

Demper foran:                  WP 48 mm opp ned med elektronisk styring. 190mm. fjæringsvei.

Demper bak:                      WP monoshock, elektronisk justerbare. 193mm. fjæringsvei.

Bremser foran:                 Doble 305mm. flytende, med radialmonterte. Brembo 4-stempel. ABS

Bremser bak:                     Enkel 282mm. skive. Nissin 2-stempel. ABS. Instrument display and functions

Dimensjoner/ vekt:

Bredde styre:                    830 mm

Høyde (uten speil):         1470 mm

Setehøyde:                        835 – 855 mm

Akselavstand:                   1520mm.

Styrevinkel:                        23.2 grader

Tørrvekt:                             248 Kg

Tankvolum:                        20 L

 

Mc-avisa nr.2 – 2018

Fire ukers test av Africa Twin DCT

Tekst: Kyrre Hagen.

Foto: Kyrre Hagen/Honda Motor Company.

Grusveien svinger seg gjennom skogen. Jeg har satt giret på «manuell», slått av ABS og traction kontrollen. Underlaget er løst, og jeg står og kjører. Ut av svingene klemmer jeg til med gassen. Herlige sladder legger igjen lange striper ut av svingene. Lynraskt bruker jeg knappene til å gire bortover sletta. Sykkelen står i sportsmodus, og reagerer raskt. Inn mot en bakke får jeg raskt behov for å gire. Det er bare å trykke på knappene med venstrehånda. Sykkelen girer uten noe effekttap. Hjula mister grepet i det jeg er i lufta over toppen, men bare for et sekund….

Mye av forgjengerens trekk, kjennes igjen på nye Africa Twin. De gullfargede felgene og det brede gullfargede styre, fører tankene lett tilbake til forgjengeren. – Jeg liker det.

Tilbakeblikk til forgjengeren:

Mitt første møte med XRV 750 / Africa Twin var på Kreta i 2012. Sykkelen var lat, men størrelsen passet meg godt. Den lot seg villig manøvrere rundt på de mest svingete veiene. Både på asfalt og grus. Mye av forgjengerens trekk, kjennes igjen på nye Africa Twin. (Heretter kalt AT) De gullfargede felgene og det brede gullfargede styre, fører tankene lett tilbake til forgjengeren. -Jeg liker det.

95hk. er småtteri, sammenlignet med mange av konkurrentene. Hvordan vil sykkelen oppleves når du i tillegg plasserer inn en automatkasse. Blir det som å kjøre gammel Mercedes 200 med automat?

Da er det bare å velge kjøreprogram og automat innstilling. Africa Twinén er klar for tur. Med veske settet fra SW-Motech, har du en robust utrustning.

DCT

Når Honda lanserte DCT, var de den første motorsykkelprodusenten som lanserte en automat-girkasse. Africa Twin kommer enten med en 6-trinns manuell girkasse eller en ny DCT-girkasse med valgfri onroad- eller offroad-modus. DCT står for Dual Clutch Transmission og betyr at girkassen har dobbel clutch. Den første clutchen tar hånd om gir 1, 3 og 5, mens den andre server 2, 4 og 6. Neste gir er dermed alltid klart. Overgangen mellom de to clutchene er elektronisk. Resultatet er at sykkelen kan gires mye raskere enn en manuell girkasse.  DCT sørger for at girskiftene under akselerasjon ikke lar deg miste verken kraft eller fart. I tillegg registrerer en funksjon i DCT-systemet hellinger, slik at gir-vekslingsmønsteret tilpasses hellingen.

Den avanserte DCT kassa gir utrolige muligheter. Fra maks komfort, til røff gruskjøring. DCT (Dual Clutch Transmission) betyr at girkassen har dobbel clutch.

D- eller S-modus.

På høyre hendel kan du velge mellom automat, eller manuell. I tillegg kan du stille inn ulike programmer på automatikken.

Sykkelen kan settes i to forskjellige kjøremodi. D-modus tilbyr den beste balansen mellom drivstofføkonomi og komfortabel cruising. S-modus er oppdatert og kom i 2017 med ekstra nivåer for ekstra sportslig ytelse. Du kan velge mellom tre forskjellige girings-mønstre: S1, S2 og S3.

Det er mange knapper på hendlene å forholde seg til. Flere en de fleste er vandt til.

Første møte med DCT.

Mitt første møte med CRF 1000 DH / Africa Twin ble i juni 2017. Frykten for at en prøvetur ville få meg til å bytte sykkel hadde gjort at jeg så langt hadde latt være. Turen foregikk på asfalt i regnvær, så jeg må innrømme at jeg ikke festet meg særlig ved ATén etter denne lille kjøreturen. Den ble kjørt i automat og kjentes i grunnen lat og bløt ut.

Lange striper ligger igjen ut av svingene. Automatkassa står i manuell, og med knappene får jeg den til å gjøre akkurat det jeg vil.

 

Test i fire uker:

Så fikk jeg låne ATén til CBP i Skien. På første tur ribba jeg sykkelen for kofferter og tok meg en tur innover Luksefjell. I dag hadde jeg god tid til å gjøre meg kjent med den. Det er en god del flere knapper på ATén enn jeg er vant til. Særlig er det mange knapper for venstrehånda. Herfra kan du velge mellom de tre ulike nivåene av traction-kontroll. Eller velge å slå den helt av. I tillegg kan automatkassa tvangsstyres herfra, med knapper som girer den opp eller ned.

Ingen tvil om at det sitter en automatkasse her

Det regnet, og asfalten føltes glatt. Heldigvis kom jeg snart over på fine grusveier, og alt kjentes mer riktig ut. Jeg slo av ABS-systemet på bakhjulet. Dette gjøres enkelt ved å holde ABS-knappen inne. Deretter trykket jeg inn G-bryteren, som skal forbedrer veigrepet og skåne clutchen når du skifter gir i terrenget. Jeg tok noen små avstikkere, og kom ut på skikkelig grov pukk. Dette var ikke noe problem for ATén. Jeg kjørte i stående stilling, og følte at sykkelen spiste dette underlaget med den største selvfølge. Sykkelen har god bakkeklaring, på hele 250 mm. Denne maskinen svelger skikkelig røft underlag. Den føltes svært velbalansert og stabil. Demperne er nok ikke det råeste på markedet, men klarte oppgavene med glans.

Med DCT på turkjøring.

Bagasjen ble lastet opp i aluminiums-veskene, og av sted bar det. Jeg tok veien til Vrangfoss sluser i Midt- Telemark, for en liten matbit. Veiene opp hit består av flotte asfaltveier. ATén kjørtes på automat på denne distansen (D-modus). Ved forbikjøringer girte jeg raskt to knepp med venstre tommel. Sykkelen reagerte, og jeg suste forbi. Så utpå sletta girte den opp igjen av seg selv. Nå skiftet jeg fra D (drive) til S (sport). Sykkelen ble mye kvikkere. Ved pådrag girte den ned mye raskere. I tillegg tillot den at du kan dra på mye mer, før den selv skifter gir.

Aluminiums boksene fra SW-Motech rommer masse bagasje, og virker robuste

ATén fungerer aldeles ypperlig på turkjøring. Tanken på 18 liter tar deg forholdsvis langt. 40 mil ifølge Honda selv. Det lille kåpeglasset var svært effektivt i de aller fleste hastigheter. Innen for norske hastigheter er alt OK. Tar du sykkelen opp i 130 km.t. merker du imidlertid vinden på en helt annen måte.

Fra Vrangfoss kjørte jeg opp til Kjeldal sluser. Her tok jeg veien nedover til Drangedal. På siste strekka nedover til Sørlandet kommer jeg ut på E-18. Her er det bare å cruise av sted. Sykkelen girer det som trengs selv. Det er bare å slappe av. Pass på å ikke sovne. Eneste som savnes er cruisekontroll.

Mere gruskjøring.

Jeg blir etterhvert mere kjent med sykkelen, og funksjonene. Når du setter girkassa i mest aggressive sportsmodus, traction på laveste nivå, slår av ABS bak og velger offroad-funksjonalitet (ved hjelp av G-bryteren), har du fått en sykkel som totalt forandrer karakter. Med knappegiring skifter du gir lynraskt, og legger lange striper med grus bak deg. Dette er en skikkelig grussykkel. Inn mot skarpe svinger er det bare å tråkke til med bremsene. Framhjulet ruller fremdeles uten å låse. Bakhjulet kan du låse så mye du vil.

Skal du ha en sykkel som dekker de fleste behov er nye Africa Twin virkelig et godt alternativ

De fleste trenger nok som meg, litt tid før de blir kjent med sykkelen og utforsker mulighetene. Folk jeg snakket med i denne perioden var svært skeptisk til automat og gruskjøring. –«Jeg vil jo gire selv»,var kommentaren. Dette sier de fordi de ikke har utforsket mulighetene på denne Hondaén. Systemet gir deg lynraske girskifter. Bommer du inn i en bratt bakke med tradisjonell giring, kan det være katastrofalt på enkelte underlag. Da tar det rett og slett for lang tid å gire. Med DCT- girkassa er det bare å kneppe nedover. Du mister ingen kraft. Sportsmodusen lar deg styre mere på egenhånd, før den lar automatikken overta. Setter du giringen i helt manuelt, gjør du akkurat som du vil.

Litt mørkekjøring på vei hjem fra Tyrigrava

Testføreren mener:

Jo lengere jag kjørte denne sykkelen, jo mer glad ble jeg i den. Prisen tatt i betraktning får du virkelig mye for pengene. Sykkelen har utrolig mye teknologi og justeringsmuligheter, i form av ulike modus på motor og girkasse. I tillegg kan du slå av ABSén bak, og den har også et eget offroad program. Jeg ble imponert av alle mulighetene. Ved hjelp av noen knappetrykk forvandler du en behagelig tursykkel til en potent grussykkel.

Med mmest aggresive sportsmodus, Traction og ABS avslått har du plutselig et grus-monster.

Mulighetene med girkassen er utrolige, og vil nok få de verste skeptikerne til å holde kjeft (hvis de bare tar seg tid til å bli kjent med den). Africa Twin med DCT er en utrolig allroundsykkel. På andre merker ville jeg vært skeptisk til all danne elektronikken, men på en Honda, er jeg ganske sikker på at ting vil fungere over tid. Motoren er på beskjedne 95 hester, men som tidligere har Honda klart å plassere disse, akkurat i det turtallsregistret der du trenger dem.  Og det fungerer utrolig bra sammen med automatkassen.

Av negativt, er det eneste å bemerke at det blir litt mye knapper ved holkene. Det resulterte i at jeg av og til ikke fant helt fram. Antakelig er dette en vane. Skulle jeg klart meg med en motorsykkel, er Afrika Twin absolutt med i vurderingen, og DCT hadde vært et helt naturlig valg for mitt vedkommende.

Mc-avisa nr. 1 – 2018

 

På tur med Kyrre