5 Retur til Slovakia

Tekst: Kyrre Hagen – Foto: Kyrre Hagen og Viggo Carlsen

Team Viggo hadde planlagt turen hele vinteren. Planen var krystallklar: Karpatene skulle utforskes – og de hadde ikke blitt skuffet. Etter en tur opp i Tatrafjellene hadde de krysset Ukraina og besøkt Moldova. Et land Kenny aldri hadde satt sine hjul i før. Tilbake i Romania hadde de sjekket ut Draculas slott, før de på én dag hadde erobret både Transfăgărașan og Transalpina. De hadde sett tamme kuer i Ukraina og ville bjørner i Romania. Etter noen dager på Sibiu MC-camp sto bare sjarmøretappen igjen: retur til Košice i Slovakia.

De forlot Sibiu og Loan Doru Dobrota. Dette fantastiske pittoreske stedet var tilrettelagt for akkurat sånne som Team Viggo. Det fristet allerede til et nytt besøk. Det regnet, og kjøringen var derfor ikke like entusiastiske som over Transfăgărașan og Transalpina, dagen i forveien. Et lyspunkt var at vepsestikket til Kenny var på vei ned igjen. Han hadde fått en effektiv salve av Loan, og det var ikke lenger like flaut å ta av hjelmen. De hadde lagt opp ei fin rute nordover, men selv om det svingte som bare det, var det ikke helt det samme i regnværet. De krysset inn og ut gjennom små hyggelige landsbyer, som lå spredd utover det rumenske landskapet. Det ble en nydelig pizza til lunsj den lille koselige byen Blaj, før de i passelig tid fant et motell på det knøttlille stedet Vadu Moților.

Det hadde ikke vært enkelt å få innlosjert seg.  Vertinnen var like god i engelsk som gutta var i rumensk, men heldigvis fikk hun hjelp av en nabo som kunne oversette. Penger kunne de legge igjen i nattbordsskuffen. De ruslet opp på den lokale puben og rakk akkurat et par øl før den stengte. Heldigvis hadde de med seg mat, så middag kunne lages på kjøkkenet.

Dagen etter var sola tilbake på himmelen, og ruta til Viggo og Loan kunne kjøres i et helt annet tempo. Det var rett og slett supre motorsykkelveier til frokost, lunsj og middag. Gutta var begeistret over Romania. Lunsjen tok de på en rasteplass oppe i fjellene, der ei bikkje holdt dem med selskap. Som vanlig hadde med seg mat, slik at det ikke var krise dersom de ikke fant en kafe, og det var det lite av her oppe i fjellet. Utover ettermiddagen ble landskapet flatere. Nå kjørte de faktisk ute av Karpatene for siste gang. Nå kunne de i stedet skue utover det flate landskapet i Ungarn. De krysset grensa ved Oradea og overnattet i Berettyóújfalu. En hyggelig liten by, der de ruslet rundt i byens gater utover kvelden.

Kenny måtte ha service på Pernille før hun skulle settes bort for sesongen. Han ringte flere verksteder i Ungarn, men ingen svarte. «Uhøflig!» konkluderte Kenny. Snart ble mistanken om at dette var en spesiell dag bekreftet. Det var nasjonaldag og alt var stengt.

De krysset inn i Slovakia i Tokaj. Her ligger vingårdene tett i tett i et grønt bølgende landskap, og elven Tisza glitret nede i dalen der ferierende slovakere badet. I dalen lå også et og annet gammelt slott som de suste forbi, men nå var metningspunktet nådd så de tok seg ikke tid til å stoppe.

Kenny måtte ta servicen selv på en bensinstasjon. Etter grundig vask, ny olje og nytt filter, ble Pernille plassert hos Arkitektens slektninger, der hun skulle stå frem til våren – og nye eventyr.

Oppsummert

Turen var over. Den hadde startet gjennom Slovakias fantastiske skoger, der smale, svingete veier snirklet seg mellom mørkegrønne trær og bølgende landskap til slutt førte dem opp i Tatrafjellene. Polen bød på en kaotisk innsjø med en million badende polakker og en campingplass som aldri burde vært bygget.

Da bagasjen, som hadde hatt en uventet mellomlanding i Warszawa endelig dukket opp, gjorde de det eneste logiske og satte kursen mot Ukraina. Veiene der inne var delvis kraterlandskap og delvis grusparadis. De møtte ukrainere i gummistøvler på endurosykler som var mer opptatt av sopp enn motorsykkel, og landskapet overrasket med brede daler, frodige åser og en kveldssol som gjorde selv slitne karer poetiske. Overnatting hadde det ikke vært noe å si på, de hadde leid ei nydelig lita hytte nede ved en elv.

Romania ble høydepunktet. Først Trans Rarău – en asfaltorm av en fjellvei der svingene var så krappe at du nesten tok igjen baklyset ditt. Veien var så smal at to motorsykler knapt kunne møtes, og så morsom at man faktisk bare ønsket å snu på toppen og kjøre den én gang til. I Moldovas hovedstad Chișinău hadde de både bodd og spist som grever, men landskapet var flatt, så de lengtet raskt tilbake til Romania. Etter et besøk hos Dracula hadde de dundret opp hårnålssvingene i Transfăgărașan, mens bjørner sto langs veikanten og fulgte med. Transalpina leverte brede fjellvidder, flyt i hver eneste kurve og følelsen av å sveve på toppen av verden – selv om Kenny måtte kjempe for å holde øyet åpent etter et dramatisk vepsestikk. Joda, Karpatene hadde levert til de grader, og teamets tanker om at Romania bare besto av sigøynere og kjeltringer var blitt gjort grundig til skamme. Romania hadde vist seg å være et supert land på alle måter. Vakker natur, flotte motorsykkelveier og ordentlige og vennlige folk.

Hjemreisen

Dagen etter var Kenny grytidlig oppe for å nå flyet tilbake til Norge. Mens Viggo hamret seg gjennom Europas motorveier reiste Kenny reiste rett til fjells som grus-guide i Hallingdal. Men fire dager senere var også Viggo tilbake i Norge.

Etter uker på veien sto bare én konklusjon igjen: Karpatene hadde levert alt de hadde håpet på – og mer. Dette var en tur full av eventyr, natur som tok pusten fra dem, veier man kunne drømme om i årevis, og historier som garantert ville få enhver motorsyklist til å begynne å pakke med en gang.