Stikkordarkiv: Scott

På Balkan med Kenny Dundee

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Kenny har aldri opplevd maken. De strøkne asfaltveiene snor seg gjennom det kuperte landskapet i alle retninger og minner om bilbanene han lagde på gutterommet i barneårene. Hvorfor lager vi ikke sånne veier hjemme i Norge? Det går så det griner gjennom svingene og han slakker bare de gangene det åpenbarer seg noen flotte utsikter. Albania er mye finere enn han hadde våget å håpe på.

Om du lurer på hvem Kenny Dundee er kan jeg røpe at dette er navnet jeg fikk i Australia der ingen klarte å uttale navnet mitt. Kenny Dundee høres mye tøffere ut enn mitt eget, og i etterkant har jeg brukt navnet. Det gir meg et alibi til å fremstille artiklene litt tøffere og litt mer dramatisk enn det som egentlig skjedde, men ikke misforstå, Balkan var et skikkelig eventyr og ingen ting av det som skjedde er diktet opp.

Hotellet i Sofia må være byens billigste. Her er det rot over alt, og hotelleieren stinker alkohol.

Kenny fant hotellet i Sofia. Selv om han hater storbyer, hadde han gjort et unntak. Han hadde jo aldri vært i Bulgaria. Han kjørte inn mot byen mens han nøt en vakker solnedgang. Det lille, slitte hotellet lå midt i sentrum, og bakgården var fylt opp med gamle hagemøbler og rot. Kenny reiste alene. Egentlig skulle de vært tre, men kompisen som hadde foreslått turen, trakk seg etter at Kenny allerede hadde kjørt sykkelen sin til Slovakia i påsken. Dette måtte han gjøre fordi han ikke hadde like lang tid til rådighet på Balkanturen som de to andre. Turen ned hadde vært kjølig, mildt sagt. Da den andre kompisen måtte levere førerkortet for åtte måneder etter et ublidt møte med en laser på Hokksund, ble det klart at det ble en tur på egenhånd. Derfor fløy Kenny til Slovakia noen dager i forveien, der hans kjære T7 «Pernille» sto og ventet. Transporten ned gjennom Ungarn, Romania og Serbia hadde vært effektiv. Kenny kastet ikke bort tid, for det var her nede på Balkan turen skulle begynne.

Kevin fra Sørafrika har vært på reise med sykkelen sin i 1,5 år. Neste sommer er planen Norge.
Solnedgang på grensa mellom Romania og Serbia.

Kenny hatet som sagt storbyer. Han følte han brukte altfor lang tid både inn og ut av dem. Dessuten var prisnivået et helt annet enn ute på landsbygda. Kenny elsker det enkle, der alt har en tendens til å ordne seg. Folk er vennligere og mer avslappede enn i byene. Kenny ringte på døra, og ut kom hotelleieren, som dunstet av gammel alkohol og sigaretter. Hotellet var det mest rotete og møkkete Kenny noen gang hadde sett. Rommene innenfor resepsjonen var fylt med alt fra gamle sykler og barnevogner til møkkete halvlitersglass. Det mest interessante med hotellrommet var at du måtte gå gjennom dusjen for å komme inn på badet, og sluket i andre enden av rommet var tett. Dette førte snart til en liten oversvømmelse, der hele gulvet lå under vann. Klar for å se litt av Sofia, begynte jakten på bulgarsk mat. Det viste seg å bli utfordrende, men til slutt finner Kenny en utmerket restaurant. Han oppdager at han er den eneste gjesten – damene ved nabobordet er nemlig eierens familie. Uansett, atmosfæren og maten er helt topp på «Two Brothers» i Sofia.

Det brenner i fjellet Kenny skal over. Det blir en spennende tur.

Skogbrann og svalestup

Etter et dekkskifte dagen etter suser Kenny inn i Nord-Makedonia. Dette landet er en del av det historiske Makedonia, selv om det er et eget land. Resten av Makedonia ligger i Hellas. Landet er ikke stort og har bare to millioner innbyggere. Tidligere var Nord-Makedonia en del av Jugoslavia, og befolkningen består av makedonere og albanere, med mindre grupper av serbere, tyrkere og romaer. En sammensatt folkegruppe, med andre ord.

Etter et parti med rullestein går Kenny rett i sandfella. Heldigvis får han hjelp til å løfte sykkelen opp igjen.

Kenny er lei av hovedveier og leter etter de små «hvite» veiene på kartet. Han legger opp en spennende rute fra Veles Benec til Prilep. Snart er han over på grusveier, og i horisonten dukker det opp et fjell. Her herjer en skogbrann oppe i fjellet, og han møter militære kjøretøyer med mannskaper som kjemper mot flammene. De har startet en motbrann, og det ryker enda i veikantene. Kenny blir litt bekymret for om veien går rett inn i området, noe den gjør. I tillegg blir veien snart dårligere, og noen steder består veidekket bare av runde kulesteiner på størrelse med golfballer. Det er umulig å styre, så det gjelder å ha fart, vekta bak, og håpe på å treffe andre siden uten å velte. Det går bra lenge, men etter en brå sving treffer Kenny et parti med løs sand og forsvinner over styret på T7-en. Heldigvis er farten lav, og Kenny kommer fra det uten skader. Utrolig nok dukker en liten Fiat Punto opp, og Kenny får hjelp med å løfte sykkelen. Hvordan det er mulig å kjøre en slik bil på disse veiene, kan du bare lure på.

Sigøynerguttene kappkjører på asfalten med hestene på vei mot Prilep.
En vakker solnedgang i Nord-Makedonia.

Langs grensa til Hellas

Dagen etter er det klart for å følge en rute opp i fjellet langs grensa mot Hellas. Denne har Kenny fått anbefalt av en «god» venn som aldri selv har kjørt ruta, men mente Kenny burde kjøre den mens det ennå var mulig, siden han var ganske sikker på at veien snart ville bli stengt. Veien er smal, flott og svingete, og etter noen mil er han over på grusen. Snart blir underlaget dårligere, og her oppe er det ikke et menneske som kan hjelpe om noe går galt. Selv om Kenny har med satellittsenderen sin, snur han. I 38 varmegrader holder du ikke lenge om du blir liggende her i solsteiken, og Kenny har liten lyst til å bli ulve-åte.

Det er billig å røyke på Balkan. Du lager bare tobakken din selv.

Motorsykkelparadis.

Etter en natt i Ohrid krysser Kenny inn i Albania. Dette landet har et dramatisk terreng dominert av de Dinariske alper i nord og Pindusfjellene i sør. Fjellområdene dekker store deler av landet, og høydene når opp til 2751 meter på toppen av fjellet Korab, som er landets høyeste. Fjellene tilbyr spektakulære utsikter, med bratte stup, dype raviner og brusende elver. Kenny har brukt www.bestbikingroads.com for å finne veianbefalinger, og han blir ikke skuffet. Snart svinger han Pernille fra kurve til kurve på perfekt asfalt, på endeløse serpentinstrekninger. Dette må være motorsykkelparadis.

Var det ikke sånn bilbanen din så ut hjemme? Kenny er i motorsykkelparadis.
Christian fra Sveits er en skikkelig eventyrer.

Etter noen timer på disse veiene tar Kenny av på noen litt mindre veier. Her er det som en gang var asfalt redusert til en vei fra en krigssone, men utsikten er fantastisk. Her treffer han sveitseren Christian, som kjører en liten Honda CRF300L. Christian kan fortelle at han har vært på reise de siste fem årene. Han reiser i 2-3 måneder av gangen, for så å vende tilbake til kone og familie i 2-3 måneder. Han er pensjonist og kan ikke tenke seg et bedre liv enn dette. Kenny har ingen problemer med å forestille seg at dette er det gode liv, og han vet hva han selv skal gjøre den dagen han blir pensjonist.

Ved Ogdunan bader Kenny i varme kilder. Dette er den flotte broa over mot kildene.

Etter å ha badet i de varme kildene i Ogdunan, finner Kenny et hyggelig hotell som serverer kald øl, nydelig mat og har et flott rom med aircondition. Alt til en veldig hyggelig pris. Dette er akkurat slik Kenny liker det.

Kenny setter kursen nordover langs Albanias kyst. Kystlinjen langs Adriaterhavet og det Joniske hav strekker seg over 362 kilometer og byr på vakre strender, klipper og turkist vann. Den sørlige kysten blir ofte kalt Albanias riviera og er spesielt kjent for sitt klare vann og naturskjønne strender. Kenny er vel egentlig mer interessert i å kjøre motorsykkel enn å bade, men legger turen ut til strendene på vei nordover. Albania har de siste årene gjennomgått betydelig økonomisk og sosial utvikling. Landet har gjort store fremskritt innen infrastruktur, med forbedrede veier, broer og elektrisitetsnettverk. Økonomien har vokst, særlig gjennom turisme og energiproduksjon. Albania har tidligere blitt sett på som et lovløst land, men gjennomførte reformer har bidratt til å bekjempe korrupsjon, og landet oppleves nå helt trygt å reise i.

Alt på frokostbordet er lokalt produsert. Dette er livet Kenny liker.
Fint å være hund i Albania.

Not Lost Exploring.

Siden så få snakker engelsk her nede, har Kenny fått behov for litt sosialt samvær. Derfor bestemmer han seg for å ta igjen Van og Willy Myhre, som ligger en dag foran ham i løypa. De er på vei nordover fra Georgia og skal være på reise i et helt år (du kan følge dem på Not Lost Exploring). Veiene opp til Shkodër er akkurat slik Kenny hadde håpet på: smale og svingete. Kenny girer opp og ned og koser seg glugg i hjel der oppe i fjellene. Han blir liggende bak en trailer og lurer på hva et slikt kjøretøy gjør oppe her. Hva skjer om denne doningen møter en annen trailer? Han får snart svaret, da traileren må legge hele vogntoget inn mot fjellsiden for å unngå å frontkollidere med en møtende lastebil. Heldigvis får sjåføren dratt vogntoget tilbake på veien igjen. Da Kenny stopper i Shkodër, kjører en kjent sykkel forbi – det er Van og Willy. De tar ham med til en campingplass, og snart har Kenny leid seg en stor campingvogn med panoramautsikt over havet for 15 euro. Det blir en hyggelig kveld, der Kenny endelig kan få snakke norsk igjen.

Kenny møter «Not lost» flere ganger i løpet av turen.
I Shkodër nyter Kenny og Willy en kald øl i 38 varmegrader

Kosovo

Kenny har som mål å besøke alle landene på Balkan. Derfor setter han kursen mot Kosovo neste morgen. Kosovo anerkjennes ikke av Serbia, og det er viktig å gjøre grensepasseringen riktig. Du kan for eksempel ikke kjøre inn i Serbia fra Kosovo dersom du først har kommet fra et annet land. For å gjøre det enkelt bestemmer Kenny seg for å krysse både inn og ut fra Montenegro. Veien til Berane er virkelig flott, med alle hårnålssvingene i Grabom som høydepunkt. Dette er som Trollstigen hjemme. På grensen til Kosovo må han kjøpe forsikring for sykkelen, siden dette er det eneste landet som ikke dekkes av forsikringen hans. Planlegger du en tur i disse landene, er det lurt å ta med grønt kort, da dette må vises på nesten alle grenseoverganger.

Et herlig møte med lokale gutter i Kosovo.

Snart skuer Kenny utover Kosovo, som ligger nede i en gryte omgitt av høye fjell. Han kjører inn i byen Peć og kommer i kontakt med tre lokale gutter på en kafé. De behersker engelsk godt og gir ham en liten leksjon i Kosovos historie. De siste årene har Kosovo opplevd spenninger mellom etniske albanere og den serbiske minoriteten, særlig i nord. Konflikter om bilskiltregler og kommunale valg har ført til protester og sammenstøt. NATO-styrker har grepet inn ved flere anledninger, og dialogen mellom Serbia og Kosovo under EU-påvirkning pågår fortsatt uten full løsning.

Kenny på vei inn i Durmitor i Montenegro

Fantastiske Durmitor

Dagen etter bruker Kenny på å utforske fjellområdene i Montenegro. Han besøker den vakre Tara-dalen, der ZIP-line over dalen er det store. Det er fullt av folk, så Kenny setter kursen videre mot Durmitor nasjonalpark. Her kommer han opp i 1900 meters høyde, som gjør den til en av de høyeste veiene i Montenegro. Her får han spektakulær utsikt over Durmitor-massivet og de omkringliggende dalene. En liten fjellvei går innover i landskapet, og Kenny klarer selvsagt ikke motstå fristelsen. Den tar ham inn til noen setre langt inne i fjellet.

Dette landskapet er vilt og vakkert. Her kommer veien opp i 1900 meter på det høyeste.
Det går en grusvei innover fjellet, og Kenny følger den inn til noen setre.

På vei ned fra fjellet finner han en stengt campingplass, men familien som eier stedet sier at han kan overnatte. Kenny nøler ikke, for dette er akkurat slike opplevelser han jakter på. Han har jo telt og alt han trenger. Kenny blir sittende å prate med familien, som snart byr ham på både middag og kald øl. Når kvelden kommer, blir han sittende ute og se sola forsvinne bak fjellmassivet mens sauene blir hentet inn fra beite. «Det er dette som er eventyr,» tenker Kenny.

Det blir overnatting i fjellet i Montenegro. Familien disker opp med både mat og drikke.
Flott veikryss inne i tunell.

Fjellvettregel nr. 8

Turen går videre inn i Bosnia, der Kenny har funnet noen spennende TET-ruter til Sarajevo. Snart er han over skoggrensa, og på vei over Govza får han en fantastisk utsikt utover den bosniske fjellheimen. Grusveiene er røffe og krever full oppmerksomhet. Vel nede i Kalinovik er Kenny heldigvis på asfalt igjen. Det er 13 mil inn til Sarajevo, men han kan enda rekke fram før det mørkner. Veiene viser seg snart å være dårligere enn han hadde håpet på. Store steiner, løs sand, renner og hull gjør at han ikke klarer mer enn 35 kilometer i timen. Han skjønner snart at slaget er tapt, og at han ikke vil nå Sarajevo før langt på natt. Overnatting ute i disse områdene er helt uaktuelt, for selv om Kenny er en skikkelig tøffing, hater han å slåss med ulv og bjørn med bare nevene. Selv om det irriterer ham, må han følge fjellvettregel nr. 8: det er ingen skam å snu. Han finner en asfaltvei og rekker akkurat inn til Sarajevo i det mørkner.

Fjellene i Bosnia er vakre
På vei opp over skoggrensa over Govza. Her får du en fantastisk utsikt

Objekat 505

Kenny krysser grensa til Kroatia ved Zeljena. Her ligger en berømt flybase fra det tidligere Jugoslavia inne i fjellet. Basen hadde kodenavnet “Objekat 505” og var i bruk av serberne under de jugoslaviske krigene. Basen består av tunneler på til sammen over tre og en halv kilometer og huset to hele skvadroner med jagerfly. Den var bygget for å tåle et direkte treff av en 20-kilotons atombombe. Det er kaldt og mørkt inne i de lange tunnelene, og dette er faktisk et av de aller største underjordiske anleggene i Europa.

Inne på en annen del av området står en gammel Dakota. Det gamle flyet er dekorert med klistremerker som eventyrere fra hele verden har satt opp. På den pittoreske kafeen ved siden av flyet treffer Kenny en annen eventyrer, Monika Kovarikova fra Tsjekkia. Hun er på en tre ukers tur med sin Kawasaki Versys 300. Monika har truffet det samme regnværet som Kenny, og har det meste til tørk inne på kafeen. Det er lov å slå opp telt her, så Dundee setter opp sitt bak den gamle Dakotaen.

Inngangen til Objekat 505 i Zeljena. Inne i disse tunellene er det plass til to skvadroner jagerfly.
I den gamle dakotaen har mange hngt opp klistremerker. Kenny henger opp sitt.
I Zeljena har også Monika Kovarikova fra Tsjekkia slått seg til for natten.

Gjennom Kroatia til Slovenia

Neste morgen kan Monika fortelle om både skudd, besøk av politi og jordrotter som har skrapt under teltet i løpet av natten. Kenny, på sin side, har sovet som en stein. Han tar farvel med Monika og setter kursen innover i Kroatia. Her har han valgt en rute med maks svinger og blir ikke skuffet. Det frodige, grønne landskapet består av små runde åser, jordbruksområder og koselige landsbyer. Her er det en helt annen atmosfære enn landene lengre nede på Balkan, og han reflekterer litt over hvor sammensatt det tidligere Jugoslavia må ha vært. Jugoslavia må ha blitt styrt med jernhånd, når man tenker på hvor ulike folkegrupper som var samlet. Om du lurer på hvilke land som inngikk i tidligere Jugoslavia, var dette Slovenia, Kroatia, Bosnia, Montenegro, Serbia, Kosovo og Nord-Makedonia.

Endelig i de Slovenske alper.

Turen går inn i Slovenia, og når Kenny passerer grensen, får han straks en følelse av å være i Østerrike. Her er det «ordnung sein», noe som passer Kenny bra. Lenger inn i landet blir fjellene høyere, og Kenny forstår at han er i de slovenske alper. Han har avtalt å treffe Van og Willy i Bled. De har holdt av en seng til Kenny på en sovesal. Huset er fylt opp med unge «backpackere» og «tog-luffere», som lager seg pasta i tur og orden på det lille kjøkkenet. Eieren kommer mens Kenny forsøker å få tørket teltet etter forrige natts regnskyll. Det er tydelig at han ikke liker Kenny noe særlig, for han beordrer straks at sykkelen må flyttes et par meter uten at Kenny helt forstår hvorfor. Etterpå må teltet fjernes fordi det kan sjenere naboen. Kenny himler med øynene, og når han kommenterer at 28 euro for en overkøye på et seksmannsrom er dyrt, flyr eieren i taket. Han forlanger straks at Kenny skal dra, men etter flere runder med kjeft får Kenny til slutt nøkkelen. Hadde det ikke vært for at Van og Willy var her, hadde han reist på flekken og kjørt over bilen til hotelleieren på vei ut. Som plaster på såret serverer Van et herremåltid utpå kvelden.

I Slovakia igjen

Retur til Slovakia

Etter et fint alpepass over til Østerrike tilbringes resten av dagen på motorveier, før Kenny krysser grensa til Slovakia fra Ungarn. Pernille har rundet 40 000 km, og dagen etter leveres hun til storservice i Prešov. Det blir kappkjøring mot klokka, da Dundee har lagt opp en altfor optimistisk rute på vei til verkstedet.

En flott tur er over. Til sammen har Kenny besøkt 14 land på 14 dager. Han har truffet mange hyggelige folk, kjørt spennende motorsykkelveier og spist mye god lokal mat. Nok en gang kan Kenny Dundee konkludere med at det er fantastisk å reise på motorsykkeltur alene. Men på neste tur vil han ta med Arkitekten.

GOING DOWN UNDER 4. På tur med Kenny og Arkitekten.

Touring Australia. Del 4

Tekst: Kyrre Hagen Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Kenny Dundee hadde boltra seg på alskens Australske drittveier i fire uker, men nå hadde Arkitekten ankommet og dermed var alt forandret. I denne artikkelen kan du lese om den fantastiske Great Ocean Road, om hvordan vi feirer jul på Tasmania, og at Arkitekten blir bitt av en slange langt inne i en nasjonalpark. Her er den siste artikkelen fra Australia.

Arkitekten har ankommet, og vi er klare for tur. Her med Juels og Andy.

Arkitekten har ankommet, og dermed er turen over i en ny fase. I denne fasen foregår nemlig alt i Arkitektens tempo, og hun hater tidsplaner som pesten. Vi må allikevel nå noen milepeler, da både ferge til Tasmania, og fly til New Zealand er bestilt, og skal vi få med oss noe før dette er det bare å komme seg av sted.  Vi laster derfor opp arkitektens sykkel, og får lagt om nytt bakdekk på «Guffen» (Den gamle GS 800en) Som Dundee kjører. Dermed er vi klare for nye eventyr.

Australsk bondelandskap. Her i den sør østlige delen av Australia er det frodig. Her ligger det mange enorme gårder med ulik kjøttproduksjon.

Kursen settes vestover

Dundee har blitt tipset av en kompis om svingene opp Macquarie pass, og når vi kommer hit er tålmodigheten slutt. Kenny kaster «Guffen» inn i svingene, som ligger tett som haggel gjennom den tette grønne skogen. Dette er så morsomt at Arkitekten får klare seg selv en stund. Utpå ettermiddagen kommer vi inn på grusveien mot Wombeyan Caves. Dette er en flott vei gjennom et grønt og kupert landskap. Arkitekten begynner å bli sliten, når vi ankommer Wollondilly Station Riverpark. Stedet er så shabby som det går an å bli. Bilvrak, gamle campingvogner og kontainere i skjønn forening, og på den lille kontordøra står det at du skal melde din ankomst i en walkie talkie, som ligger i ei svart kasse. Det er nemlig ikke noe mobildekning her inne. Arkitekten forsøker å få kontakt uten å lykkes, men snart dukker dama som driver campingen opp, i en gammel Subaru pickup. Dama er mildt sagt preget av å bo alene her inne i ødemarken, og det viser seg at det er katta som har varslet vår ankomst. Det blir en fin kveld med bading i elva, og Arkitekten får oppleve sine første kenguruer.

Arkitekten i Gundagai.

Neste dag blir vi vekket av magpier og kenguruer. Magpier er en skjærelignende svart og hvit fugl, som lager noen helt merkelige lyder. Vi fortsetter den flotte grusveien innover mot Wombeyan Caves, helt til veien er stengt og vi må finne omkjøringsalternativer. Det gjør vi, og plutselig er vi inne på veier jeg har kjørt for noen dager siden. Dagen ender i Gundagai.  

Å våkne opp i bushen i Australia er koselig. Kenguruene er nysgjerrige, og kommer nesten helt bort til teltet ditt. Slike morgener hadde vi mange av.  
Australia er full av små «camp grounds.
Skulle nesten tro du var i Amerika…

Hos Andrew Houlihan

Vi følger Murrumbidgee river til Wagga Wagga. Det er herlig med de aboriginske navnene her nede. I Albury besøker vi Andrew Houlihan. Dette er en skikkelig hardhaus med mange ørkenrallyer på merittlista. Andrew forteller oss at en kræsj med to kenguruer i 180 kmt har satt han ut av spill noen måneder. Dette endte med et lengre sykehusopphold og diverse brudd i kroppen. Andrew ledet serien og forsøkte likevel å stille til start i sesongens siste løp. Han trengte bare å komme i mål for å vinne serien totalt. Legene på stedet nektet han imidlertid å kjøre. Nå er Andrew oppgradert med knær, hofter og skuldre i titan. Han har til sammen 18 operasjoner etter motorsykkelkræsjer, og er med dette på en god andreplass, etter Ailo Gaup når det gjelder skader på motorsykkel. Eivel Kanivel kommer på en god tredjeplass. Andrew kommer med et ruteforslag som drar oss inn i et mylder av grusveier, og til slutt rett opp i ei steinrøys. Vi blir kjørende inne skogen som forresten heter «Magic Forrest» en liten evighet, før vi til slutt ender opp i Barwidgee Creek. 

Vi besøker vi Andrew Houlihan. Dette er en skikkelig hardhaus med mange ørkenrallyer på merittlista.
Atkitekten på ville veier i Magic Forrest.

Vi pøser på med kilometer mot Grampians, og kjører gjennom mange små western landsbyer. Dagen blir lang, og Dundee blir sur fordi det ikke handles inn kald øl til kvelds, mens Arkitekten blir sur fordi teltet settes opp på feil sted. Heldigvis varer ikke uvennskapet lenge, men sånn er det å være på tur. Etter frokost med nye kenguruvenner, kommer vi til Grampian, der vi jakter koalaer. Det lukter herlig eukalyptus i de tette grønne skogene. Arkitekten vil ikke kjøre, bare fotografere, men etter at Dundee har slått hardt i bordet ender de opp på et motell i Warrnambool, som bare er en liten kjøretur unna B100.

Great Ocean Road er kjempeflott

Great Ocean Road, eller B100, som den heter blir ikke spennende før Bay Of Islands. Her er mange klipper og asiater langs veien. Asiatene blir så oppslukte av utsikten at de kjører på feil side av veien, derfor er det skiltet KEEP LEFT for hver 500 meter. Ved de tolv apostlene går helikoptrene i skytteltrafikk med turister langs klippene. La oss bare slå fast først som sist; Great Ocean Road er kjempeflott. Klippene, hulene og formasjonene som sjøen har lagd her gjennom tusenvis av år, er virkelig verd et besøk. Viste du forresten at denne veien er bygget av krigsveteraner fra andre verdenskrig? Vi stopper på Cafe Koala, der vi er garantert å se koalaer, noe vi også gjør. Her kan du nemlig bare spørre på kafeen hvilket tre koalaene sitter i dag. Så er det bare å finne det treet da.

Kolalaene lever i Australia, men de er ikke lette å finne.

Trafikken begynner å bli tett, for nå tar australierne juleferien. Vi ender opp i Geelong hos Andrea Russel. Hun har frisør på besøk, hun er midt i prosessen med å farge håret når vi ankommer. Andrea er også en del av Bunk a Biker nettverket som vi har fått kontakt med her nede.

I Geolong bor vi hos Andrea Russel
Vi er klare for Tasmania, og denne båten tar oss over til øya.

Jul på Tasmania

På selveste julaften inntar vi en herlig frokost hos Andrea, før vi tar oss ned til kaia der Spirit of Tasmania ligger, for å ta oss over til øya. Det er ganske strenge regler for å ta seg dit, så gassboksene våre blir inndradd, og bananene vi har i bagasjen må spises der og da, om vi da ikke fyller ut papirer med erklæring om at vi spiser dem på båten og ikke tar dem med oss inn på Tasmania. Vi har ingen julegaver til hverandre, men kjøper noe vi trenger i suvenirbutikken. Arkitekten får ny lue og Dundee to par nye sokker, noe som er svært kjærkomment. Middagen blir Australsk buffet, bortimot 100% lik den du får på danskebåten. Desserten derimot blir Pavlova som er typisk for Australia.

Lenka og Jamie planlegger kjøreruter på Tasmania.

Ferga til Tasmania tar 10 timer, men disse går fort da jeg har mye å skrive om som senere skal bli disse artiklene. Når vi kommer i land i Devonport skal vi bare ta oss ned til Jamie og Sandy, en liten times kjøretur. På denne turen oppdager vi hvor dårlige lysene på syklene våre er. Her snakker vi om lysstyrke tilsvarende to stearinlys, så det blir en slitsom tur til Legana ved River Tamar. Det er mye wallabies og pungrotter langs veien, og Dundee er nær ved å kjøre over en hoppende skapning som mener motoriserte kjøretøy har vikeplikt for myke trafikanter. Det går bra, men mange av vennene hans har ikke vært like heldige og ligger døde i veikanten. Vel fremme blir vi møtt av Sandy, Jamie og hundene Blue og Jack. Vi føler oss virkelig velkomne.  

På Boxing day inviteres vi til Carol og Chris på Julelunsj. Suzie deler opp kaka.
Carol og Chris eier Bradlys Lookout cider. Her produseres Australias beste eplecider.

Sola titter inn gjennom de store glassdørene på terrassen på soverommet, og det er første juledag, eller Boxing day som det heter her nede. Sandy lager frokost til oss, mens Jamie og Arkitekten studerer rutene på Tasmania. Vi er invitert til Carol og Chris (venner av Sandy og Jamie) på Julelunsj. Det er jo denne dagen som virkelig er julefeiringen her nede. Her får vi laks, skinke, plommepudding etter gammel engelsk oppskrift, og boozed trifle coustard. Carol og Chris eier Bradleys Lookout cider, og produserer Australias beste eplesider. De har fått flere utmerkelser og priser. Vi får med oss både gaver og en flaske av den aller beste sideren. Det er meldt fint vær på vestkysten, så på kvelden kjører vi nordover, for å kunne være klare der de fine rutene sørover langs vestkysten. Vi finner en fin camp på nordkysten, og spretter flaska vi har fått på stranda, mens vi betrakter bølger og surfere i den lave kveldssola. Når vi skal legge oss har vi hele 21 wallabies rundt teltet vårt.

Vi kjører «Road to Nowhere» på Tasmania. En vei gjennom et veldig øde område.
En rask lunsj langs veien i Tasmania. Vi nyter utsikten mot fjellene, og den spektakulære naturen her.
Kveldsstemningen i Strahan er magisk.
Magisk kveldsstemning

Road to Nowhere er en lang grusvei uten bensinstasjoner eller mobildekning. Denne tar oss sørover på den vestre delen av Tasmania. Vi spiser lunsj i fjellene, og ender i Strahan ved kysten. Her leier vi en knøttliten og sjarmerende Backpacker hytte. Vi er heldige som får overnatting, for nå myldrer det av turister her. De fleste med digre firehjulstrekkere, med et tak-telt, eller en gedigen campingvogn på slep. Fra det lille gruvesamfunnet Queenstown, slynger veiene ser opp i fjellsidene på flotte asfaltveier. Vi ser Cradle Mountain, som er det høyeste fjellet i Tasmania, og holder oss i høyden det aller meste av dagen. Når vi slår opp teltet på Mount Field Campground møter vi et annet par på motorsykkel. Vi forklarer at vi er nordmenn, og det er mannen også. Han er fra Ørsta, men har emigrert til Australia for over 20 år siden. Han har kjørt hele veien ned fra Darwin, mens kona har tatt flyet. Her snakker vi om en kjøretur på 5.000 km en vei.

Slangebittet

Arkitekten vil gå en tur i skogen opp til Russel Falls. Stien er bred og tilrettelagt for rullestoler. Det er fin tur, og arkitekten går for det meste og ser opp i lufta etter fugler. Hun kjenner noe på den ene ankelen, og begynner å føle ubehag. I Australia har folk blitt bitt av slanger uten å ha merket det, -og plutselig har hun alle symptomene. Er du bitt av en slange er det kritisk, og du skal gjøre så lite som mulig for at giften skal spre seg sakte som mulig. Arkitekten er imidlertid helt alene og må tilbake til leiren for å få hjelp. Kenny Dundee finner ikke noe bitt på ankelen, men arkitekten er overbevist. Hun leser om symptomer og kjenner dem alle. Det ender opp med å ringe 000 som er nødnummeret her nede, og etter instruksjoner fra nødsentralen må beinet må bandasjeres, og hun må ligge stille, til ambulansen kommer. En lege snakker med henne hele tiden, og da hun ikke blir verre, men tvert imot bedre, får vi stoppet ambulansen som er på vei fra Hobart, for fulle sirener. 

Dagen etter har vi lagt opp ei spennende rute på grusveier til Hobart. Det hele ender imidlertid med retur, etter at Arkitekten flater ut i en sving full av grov pukk. Hun blir hengende etter styret uten mulighet til å slå av gassen, en sjanseløs situasjon noe flere av oss har opplevd. Vi velger derfor raskere veier for å få med oss innkomsten av Sydney to Hobart Yacht Race. Det blir minuttstrid mellom de to raskeste 100-foterne, men vinneren blir allikevel Alive, som ankommer havna akkurat i det vi er der.  Dette er imponerende farkoster. Tenk de raskeste båtene her gjør 30 knop der ute på havet. Detter du uti da, kan du være ille ute.

Vinneren av Sydney to Hobart Yacht Race blir Alive, som ankommer havna akkurat i det vi er på havna.  

Etter overnatting på ærverdige Pembroke hotell i Sorell, tar vi fatt på den vakre østkysten av Tasmania. Her går veien langs milevis av flotte strender. Arkitekten lider av dårlig samvittighet denne dagen. Hun har reist av gårde med hotellnøkkelen og er sikker på at hun må betale for rommet helt til den kommer tilbake til Sorell med posten, noe som bare skal ta en liten uke med ekspresslevering. Dundee tar det hele med knusende ro, og er mer opptatt av å få klippet håret. Han har jo vært mange uker på tur nå.

Arkitekten nyter utsikten mot «Wine Glass Bay». Vannet har en nydelig turkis farge. 
Utsikten ved Cape Tourville Ligthouse

Etter et frisørbesøk svinger vi ut på halvøya ved Coles Bay som er kjent for Wineglass Bay, og fyrlykta «Cape Tourville Ligthouse». Vi stopper i en dyrehage for å studere Tasmanske djevler. Disse små hårete dyra er nesten som en blanding mellom en hund og gris, og finnes bare på Tasmania. Arten er utrydningstruet, grunnet en krefttype som smitter mellom individene. De utrydder nærmest seg selv.  

Bays Of Fire og Jacobs Ladder

I St Helens treffer vi igjen Jamie som har tatt turen over fra Legana for å møte oss. I dag har han kjørt sin Suzuki DRZ 400, og er lykkelig over å ha funnet en vei som var såpass ufremkommelig, at han måtte bruke den nye saga si, for å komme fram. Han tar oss med til den idylliske Sloop Reef Camping, som ligger ved Bay Of Fire. Stedet er overfylt av turister, men vi finner en flekk helt ute mellom de ytterste knattene akkurat stor nok til at vi kan få opp de to små teltene våre. Det blåser godt, og Arkitekten er bekymret for om vi kommer til å våkne på samme sted som vi la oss, men det løyer og vi kan nyte en kald Isbjørn pils, som Dundee fikk kjøpt på den lokale «bottle-shoppen» i St. Helen. Det blir en flott solnedgang med fin utsikt utover de fargede fjellene langs stranda, og vi forstår hvorfor stedet har fått navnet Bay Of Fires. 

Tasmania har alt. Regnskog, ørken, fjell og en nydelig kyst. Vi setter opp teltet vårt på Bays of Fire. Fargene her i den lave kveldssola er helt fantastisk. Dette er en av de desidert flotteste overnattingene.
Magiske farger.
Arkitekten og Jamie klare for kveldsmaten på Bay Of Fire

Siste dag på Tasmania tar Jamie oss med på grusveier over til Ben Lomond og veien Jacobs Ladder. Grusveiene tar oss gjennom spennende bush. Dundee og Jamie gasser virkelig på denne dagen, og Jamie får bruk for den ekstra bensinen han har med seg i en bensinpose. Jacobs Ladder snor seg i skarpe serpentinene oppover fjellsiden, og minner på mange måter om veien opp til Tronfjell. Fjellet er taggete og bratt, og vi får en flott utsikt fra 1345 meter over havet. Etter en nydelig middag hos Sandy og Jamie kjører vi igjen opp til Devonport. Denne gangen har vi nattseiling over til fastlandet.

På vei opp Jacobs Ladder på Tasmania
Jacobs Ladder på Tasmania

Nyttårsaften

Nyttårsaften blir i Melbourne, som er Australias nest største by, etter Sydney. Vi har leid oss et rom inne byen, og ser fyrverkeriet fra tribuneplass på Dockland. Vi er ikke alene. Det er flere hundre tusen mennesker her nede. Når klokka nærmer seg tolv stiger jubelen, og vi får et sammenhengende, spektakulært fyrverkeri, som varer i 10 minutter.

Melbourne på nyttårsaften. Dette er en gedigen by, med masse skyskrapere.
Vi er ikke alene på Dockland. Her er tusenvis av mennesker klare for fyrverkeri.

Vi må tilbake til Sydney for å levere syklene, og bruker fire dager på turen. Jeg har sagt det før; Australia er stort. I Lochiel overnatter vi hos globetrotterne Graeme og Katarina Perkins. Dette ekteparet har sett 81 land fra motorsykkelsete, og er på farten til Texas der en av motorsyklene deres befinner seg. Nå har de planlagt et år på motorsykkel gjennom Sør-Amerika. Det er fascinerende å høre hva de har opplevd på sine turer rundt om i verden. 

Graeme og Katarina Perkins har sett 81 land fra motorsykkelsete, og er snart på farten til Texas der en av motorsyklene deres befinner seg.

På turens siste etappe møter vi et fryktelig uvær på Old Wool Road. Vannet bøtter ned, og vi rekker ikke å få på oss regntøyet før vi er søkkvåte. Våte som katter ankommer vi den lokale puben i Nerriga, like før uværet trapper opp til hagl og kraftig sidevind. Vannet renner av oss og legger seg som dammer på gulvet. De har heldigvis både rom og rum til oss, og på mirakuløst vis klarer vi å få tøyet tørt igjen til turens siste kjøredag som tar oss ut på Cliff Bridge Road, før vi igjen er tilbake hos utleieren.

Arkitekten i fint driv på Suzuki DR 65o. En sykkel hun likte godt.

Nå har vi virkelig fått sett mye av Australia, et fantastisk land, fylt med hyggelige mennesker og et fantastisk og variert landskap som skifter mellom ørken, outpack, regnskog og høyfjell. G mate; – vi kommer gjerne tilbake, men nå venter New Zealand på oss. 

I denne delen av turen kjører vi den blå ruta fra Sydney til Great Ocean Road, rundt Tasmania, og tilbake til Sydney.

Sykkelen i Australia er leid av https//bikeroundoz.com

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia

Hilsen Kenny Dundee, Australia.