Kategoriarkiv: Reisebrev

Her har jeg samlet reisebrev

ABR festivalen 2024

Tekst: Kyrre Hagen. Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen.

Har du hørt om Adventure Bike Rider (ABR) Festivalen som er en av Europas største treffpunkt for adventure motorsyklister? Her hadde vi og 15.000 andre nok å finne på hele helgen, dette er rett og slett et giga arrangement, med masse kult å oppleve.

Også mindre merker som vi ikke har i Norge, er representert på ABR festivalen. Utvalget og mangfoldet er stort.
Eventyrere som har kjørt rundt hele verden kommer til ABR Festivalen.

Denne festivalen arrangeres årlig på ærverdige Ragley Hall i Warwickshire, England, som er et digert gammelt gods. Her fylles området opp av motorsyklister, utstillere og foredragsholdere som har en ting til felles, nemlig interessen for adventure. Festivalen er kjent for sitt omfattende program som dekker alt fra foredrag til kjøretrening på røffe underlag, og her vrimler det av kjente motorsykkel-influensere og eventyrere som deler erfaringer og gir gode tips fra sine lange reiser.

Lokasjonen for ABR Festivalen er det ærverdige godset Ragley Hall, litt sør for Birmingham.

Festivalen er en glimrende arena for nettverksbygging. Her kan du skaffe deg nye bekjentskaper, som gladelig deler sin erfaring.  I tillegg er det både konserter og underholdning, som gjør festivalen til en herlig opplevelse. Arrangementet tiltrekker seg tusenvis av besøkende fra hele verden, noe som gjør den til et viktig knutepunkt for alle som er opptatt av motorsykkelkjøring og eventyr på to hjul​. Under årets arrangement besøkte ca. 15.000 eventyrere festivalen, i tillegg til sikkert over 1000 som jobbet på stander ol. Det er mye folk, og de aller fleste overnattet i telt, som jo er det en ekte eventyrer skal gjøre.

På tur med Dundee og Arkitekten

Dundee (undertegnede) og Arkitekten brukte ikke lang tid på å bestemme seg, da de fikk billetter til årets ABR Festivalen, men da turen til Oseania i vinter hadde gjort et realt innhugg på feriedagene, ble løsningen fly til London, og leiesykkel opp til Ragley Hall.

Dundee og Arkitekten er klare for tur på den engelske landsbygda. Vi skal til ABR Festivalen.

Etter en tidlig avgang, der Arkitekten stadig maste på Dundee om han hadde passet sitt, ankom vi utleieren RoadTrip litt syd for London. Her fikk vi en svært omfattende gjennomgang av sykkelen, og alle forhåndsregler vi måtte ta for at den ikke skulle bli stjålet. England er tydeligvis et land der mange har lyst til å stikke av med motorsykkelen din. Plassering av bagasjen i kun to Vario (BMW originale) sidevesker ble en utfordring. Det hele endte med at vi måtte være to for å få igjen lokkene, og Arkitekten måtte finne seg i å gå i tykke støvler hele helgen. Hvordan noen som lager så gode sykler samtidig kan produsere så ubrukelige sidevesker er et stort mysterium. Heldigvis hadde vi sendt telt og soveposer med en bil som skulle bortover. Vi hadde dagen på oss, og la opp ei rute på småveier til Ragley Hall, som ligger litt syd for Birmingham. Venstre kjøringen gikk lett som bare det, men så hadde vi jo også trent på dette i både Australia og New Zealand i vinter. De engelske småveiene er sjarmerende, men utrolig uoversiktlige. Gress og trær står tett inntil veien, og gjør det vanskelig å se trafikk som kommer fra sideveier. Slik kjøring er koselig, men tar lang tid, og snart måtte vi ut på hovedveier om vi skulle komme fram i det hele tatt. Vi stakk innom Stratford Upon Avon, der vi besøkte huset hvor William Shakespeare er født. England er jo fult av historie, så om du har tid er det plenty å se på veien.

Her i Stratford Upon Avon er selveste William Shakespeare født. Huset i bakgrunnen, med flagg på taket.
Fish and chips hører til på en tur i England.

Utstillere

Ved innkjøringen til festivalen er vi ikke lengre alene, men plutselig i følge med sikkert 100 andre motorsyklister. Alle på vei mot godset Ragley Hall. Utstillerne fyller et stort område, og de fleste leverandører med respekt for seg selv er her. Vi finner frem til den norske produsenten TwinPegs, med Kai Ingvald Flateland og Ingvar Orten, som har rigget standen sin sentralt på området. Med seg har de sønnene Magnus Flateland og Daniel Orten. På standen har de rigget en sykkel med TwinPegs i et stativ. Her er utfordringen å finne balansepunktet så lenge som mulig. Mange kommer forbi, og tar utfordringen på sykkelen, samtidig som Kai Ingvald og Ingvar monterer de TwinPegs for harde livet gjennom hele helgen.

Team TwinPegs var godt representert på ABR festivalen. Fra Venstre Ingvar Orten, Magnus Flateland, Runa Grydeland, Kai Ingvald Flateland og Daniel Orten.
Kai Ingvald monterer TwinPegs for kundene gjennom hele helgen.
Runa Grydeland gjør et forsøk på å balansere sykkelen på TwinPegs standen.

ABR-festivalen klarer å samle et mangfold av utstillere, noe som gjør at det er noe for enhver motorsykkelentusiast på dette treffet. Blant motorsykkelprodusenter er de fleste merkene representert. Dette inkluderer også en del mindre merker som du ikke finner i Norge. Besøkende kan prøvekjøre flere av modellene og få informasjon direkte fra produsentene. Blant leverandørene av kjøreklær, inkludert hjelmer, jakker, hansker, støvler og beskyttelsesutstyr, var de fleste på plass. Merker som Klim, Scott, Alpinestars og Rev’it hadde stands med det nyeste innen motorsykkelbekledning. Utvalget av tilbehør og reservedeler var enormt, her var nærmest alt av bagasjeutstyr, navigasjonssystemer, dekk, bremser og andre nødvendige komponenter for å tilpasse og forbedre motorsykkelen. Vi fant også stands fra turoperatører, verksteder og motorsykkelklubber, blogger, magasiner og sosiale medier grupper, som alle fokuserer på adventure kjøring. For å si det på en veldig enkel måte er det virkelig mye å se på, og er det noe du trenger eller ikke trenger, er dette plassen å finne det. Heldigvis slapp vi billig unna, da det ikke en gang var plass til en ekstra kulepenn i sidekoffertene på sykkelen.

BSA har gjenoppstått, og var selvsagt på festivalen, med masse utlåns sykler.
Return of a legend. Jo da, disse nostalgiske syklene er virkelig fine.

Å bo på ABR festivalen

Før jeg dro til England sa Kai Ingvald Flateland til meg at neste gang vi treffes er det på et jorde borte i England. Det stemte på en prikk, faktisk er hele festivalområde etablert ute på jordene rundt Ragley Hall. Her bor de fleste av de 16.000 deltakende menneskene i telt, men det er også mulig å leie seg inn på Glamping eller små hytter om du er tidlig ute. Vi fikk opp teltet i skyggen av et tre, og startet letingen etter vann og toaletter. En mengde festivaltoaletter er plassert over hele område, og i tillegg er det rigget brakker med dusjer og vannklosetter flere steder. Ganske imponerende med tanke på at dette må rigges med både sisterner og tanker for å håndtere vann og kloakk.

Dundee nyter tilværelsen utenfor sitt nyinnkjøpte telt.

Å få seg mat og drikke på festivalen er det enkleste i verden. Her er hele «gater» med «street-food» og tappesteder. Utvalget er mildt sagt variert, så her kan du få nesten hva som helst. Problemet blir bare å velge. Arkitekten, som er litt opptatt av hva hun spiser, så seg ut ei sjappe som så litt sunnere ut enn resten. Dundee som var dum nok til å tro at dette var en god ide, endte med å måtte få tak i en diger gyros etterpå, for å kjenne at det hadde kommet mat i magen.

Det er ikke ofte Arkitekten vil avbildes, men når vi traff Bridget McCutchen, ville hun absolutt fotograferes.
Ikke det vanligste innslaget på festivalen, men disse jentene kunne virkelig spille.

Å bo sammen med 16.000 mennesker, samtidig som et coverband som spiller ACDC til langt på natt, har sine utfordringer. Arkitekten som aldri har satt sine bein på et mc-treff var forundret over støynivået når vi skulle legge oss. Etter at Dundee nektet å flytte teltet forsvant hun ut i mørket på jakt etter øreplugger, og jammen fant hun dem og så kunne også hun få sove.  

Runa Grydeland holdt et godt foredrag om sin reise fra første tur på motorsykkel, til å bli motorsykkelinfluenser på heltid. .

Foredrag på ABR festivalen

Noe av det store på ABR festivalen er alle foredragene. Disse foregår gjennom hele fredagen og lørdagen, og det er fritt å velge hvem du vil høre på. Elspeth Beard, som var den første britiske kvinnen som kjøre verden rundt på motorsykkel, holdt foredraget «Around the World on Two Wheels» der hun delte inspirerende historier fra sine utrolige reiser. «Motorcycle Maintenance for Long Journeys» var et annet. Her delte Austin Vince kunnskap om grunnleggende vedlikeholds tips og nød reparasjoner som er avgjørende for lange eventyr på motorsykkel. Selv hørte vi blant annet foredraget til Bridget McCutchen fra Ashland, Wisconsin, som nylig satte ny rekord som yngste kvinne rundt jorda på to hjul. Hun var 21 år gammel da hun dro, og hadde aldri forlatt landet før hun la ut på turen i august 2022. Hun returnerte til Ashland 4. november 2023. Influenserne Levi og Ollie, som er det yngste paret rundt jorda på motorsykkel holdt også foredrag, om sin jordomreise. Og vår egen Runa Grydeland holdt et godt innlegg på festivalen, der hun fortalte om sin utvikling fra sinn første motorsykkeltur i Norge, til det å kunne leve av å være motorsykkel-influenser på heltid. Nyheten i år var Travelers Tent, innredet i avslappende orientalsk stil, der vel erfarne motorsyklister med litt mindre kjendis-aureola delte sine råd og inspirasjon i foredragene som ble ledet i en dialog med publikum, halvliggende på tepper og puter.

Foredragene er populære på ABR festivalen, og programmet er variert.
Travlers tent skiller seg fra de andre foredrags teltene. Innredningen er orientalsk, og samtalene foregår på senen, og i dialog med publikum. her intervjues Candida Louis, som har vært på reise de ti siste årene, av James Oxley, redaktør i Adventure Bike Rider Magasin.

Tracks og kjøretrening

Er du glad i å kjøre «offroad» har dette treffet gode muligheter. Rundt på godset er det lagt opp flere løyper, der den lengste er 30 km. Løypene går over jorder, gjennom skog og på småveier. Enkelte partier er merket «Expert». Her er det litt vanskeligere elementer som noen brattere bakker, litt sølepartier osv. Selv lånte jeg World Ride Yamahaén til Ingvar Orten, som er kraftig ombygd. Sykkelen er både høyere, lettere og sprekere en originalt. Det ble en skikkelig artig runde i løypa, som til tider var travel, med mange i sporet samtidig.

Jeg var så heldig å få låne Tenereén til Ingvar Orten i offroad løypene.
Her en fører i godt driv gjennom offroad løypene.

Ønsker du å utvikle deg som adventure-kjører, kan du også melde deg på trening med instruktør. Mange av mc-merkene hadde med seg demosykler, og guidet gruppene rundt løypa. Dette var et populært tiltak, og skulle du ha sjans til å bli med på dette måtte du være tidlig oppe for å melde deg på. Om du trengte inspirasjon hadde også den kjente enduro- og rallykjøreren Chris Birch oppvisning i avanserte off-road teknikker og ferdigheter, på GoPro arena.

Uhell skjer, og ikke alle kommer like lett opp bakken.

Praktisk info

Ragley Hall ligger ca. 20 mil Nord-vest for London. For de som lurer på hva dette koster, kan det nevnes at selve treffavgiften koster drøye 2.000,- NOK. Overnatting er telt, men du kan også leie glamping eller en liten minihytte. Leie av sykkel (BMW R120GS) i tre dager kostet 6.600,- og flybilletter ca. 3.000,- pr. stk. I tillegg må du regne ca. 1.500,- i ulike transfers i forbindelse med reisen.

En fører har velta i skogen, og det blir raskt en lang kø med førere.
Ute i sporet traff jeg en kar med monkey-bike. Jeg måtte bare prøvesitte.

Kort oppsummert kan vi bare anbefale alle som har interesse for adventure kjøring en tur til denne gigantiske festivalen. Her er det virkelig mye for enhver. Programmet er både variert, lærerikt og inspirerende. I tillegg er England et hyggelig land både å være og kjøre motorsykkel i.

Kveldsstemning med premiere på en ny adventure film.
Nor vi fant standen til Cove, måtte vi bare opp på disse syklene.
Arkitekten er storfornøyd på ABR Festivalen.

Vestlandet på sitt beste

Tekst og foto Kyrre Hagen

Med pinse og 17 mai på samme helg pynta vi syklene og la i vei vestover. Værmeldingen viste en ting, nemlig sol. Dermed hadde vi rammene for den beste Vestlandsturen du kan tenke deg. Denne gangen i den sydligste delen av Vestlandet.

Syklene pyntet til 17 mai-tog på sørlandet.

Planlegginga foregikk på undertegnedes spisebord, ved at vi første spiste mengder med pizza, og deretter ryddet bordet og erstatter pizza med kart. Turen skal bestå av fem kjøredager, og fire overnattinger. Derfor plasseres salt, pepper, oregano og tannstikker på kartet for å markere overnattingene. Det er en selvfølge at det skal være fine veier mellom overnattingene, men vi snakker om Vestlandet så dette ordner seg alltid. Litt spesielt dette året var at 17 mai hang sammen med pinse. Dermed fikk deltakerne beskjed om å pynte syklene. Oppmøte og starten for turen ble Sørlandets perle Homborsund. Her samlet deltakerne seg 16 mai, klare for nasjonaldagen.

Vi møter første 17 mai tog i Høvåg

Frokost til «Ja vi elsker»

Vi vekket de siste syvsoverne til «Ja vi elsker» for full musikk. Syklene var pyntet etter alle kunstens regler, og deltakerne så frem til å kjøre i tog, vel vitende om at vi snart kom til å møte flere motgående 17 mai-tog, og dette skjedde etter bare noen få mil. Her kunne vi rope hurra sammen med den bunadskledde lokalbefolkningen, og vi hadde jo mc-bunaden på. Vi fulgte kysten til Høllen i Søgne, men etter at iskremen her var vel førtært, syns vi at vi hadde gjort plikten vår og vel så det, i diverse 17-mai-tog.  

Det er ikke ofte du kan sitte ute på Lista. Her blåser det alltid.

Dagens mål var befalsforlegningen på Lista flystasjon, der vi hadde leid rom til alle 10, men nå er det nå sånn at det er mange veier til Lista, og undertegnede har kjørt motorsykkel på de fleste små-veier i Agder. Derfor ble det en underholdende rute fra Søgne til Lista, og nå var farten en helt annen enn musikkorpset i Høvåg. Om Tronstadvegen fra Nodeland til Øyslebø, eller Lidraget fra Haddeland til Kvinesdal sier deg noe, vet du at dette blir det skikkelig 17mai stemning av. Og skal du gjøre noe ut av turen fra Lyngdal til Lista, er det bare å legge turen utenom Bjørnevågsveien til Farsund. Det gjorde vi, til noen av gruppas store glede, og andres fortvilelse. Her er det nemlig grusveier. Når dette er sagt er det vel på tide å presentere turens deltakere:

Brynje-Birgitte, også kaldt Beate Iren Olsen, er en av gruskjørerne i Norge med høyest skuldre. Hun er alltid blid, nesten, og nekter for å kunne noe om strømproblemer på motorsykkel, selv om hun er elektroingeniør av yrke. Sykkel; Triumph Tiger GT Pro, også kaldt Velte-Petter.

Anne Swang har ingen kallenavn men elsker Ducati og hater grus. Dette er en liten nøtt da undertegnede jo kjører på grus så ofte han kan. Situasjonen blir derfor at Anne hater meg om vi ved en «feiltakelse» kommer ut på grus, mens jeg blir overlykkelig over å ha funnet en ny grusvei. Anne kjører Ducati monster 950 med kallenavn mopeden. 

Jon Olsen på vei mot Røldal. Dette er en herlig fjellovergang.

Anita Olset er et råskinn på motorsykkel. Irriterende nok er alltid lyset hennes i speilet til den som skulle være dum nok til å prøve å kjøre fra henne. Anita kjører en BMW RS 1250, og den håndterer hun så lett som ingenting. Anita er en snill, men en veldig streng dame, noe som neste deltaker er veldig tiltrukket av.

Jon Olsen elsker strenge damer, og på en Vestlandstur for noen år siden sjekka han opp Anita Olset, ehhh, eller hun sjekka opp han. Uansett, de to har blitt et uadskillelig par, som farter land og strand runt på sine motorsykler. Jon kjører BMW GSA 1250, noe han gjør veldig bra. Han liker å kjøre grus, men hvis Anita er med liker han ikke å kjøre grus.

Viggo Carlsen er sjefen i Team Viggo som undertegnede er en del av. Viggo elsker Honda, automat, TKC-70 og musikk. Han er en fantastisk kokk, og laster gjerne sin Africa Twin 1100 opp med en enorm oppakning. Viggo satser alltid liv og remmer på å henge på med den som ligger først.

Tom Flateby er også medlem i eksklusive Team Viggo. Flateby´n er etter hvert blitt en habil gruskjører, og selv om vi andre ikke trodde det var mulig, har han tilegnet seg evner til å klare seg selv i villmarken på motorsykkeltur. Flateby´n kjører en Triumph Tiger 900 Rally Pro.

Morten sjekker om brøytekantene holder.

Morten Veaas er direktør av tittel, men elsker disse turene der han reiser med gode venner i all enkelthet. Dette i kontrast til Mortens hverdag der det meste stort sett dreier seg om luxus-hoteller, bobler og fete biler. Morten kjører en BMW GSA 1250, som stadig står i ro i garasjen og lurer på hvor det blir av Morten.

Jon Storheil er kanskje den beste mc-føreren av oss alle. Jon hater å stå opp om morgenen, men elsker svinger på motorsykkel. Det må også nevnes at han er nordlending, med en vanvittig tørr og morsom humor. Jon har alltid en kommentar, og slipper alltid unna med den. Jon kjører BMW R1200 når han ikke sitter på toget.

Undertegnede er arrangør og siste deltaker på lista. Om noen er mc-fil, må det være han.

After-bike på Lista flystasjon

Lista flystasjon

Vi ankommer Lista i et helt nydelig vær. Vi skal overnatte på befalsmessa på Lista flystasjon, som nå er Lista Vandrerhjem. Dette er en del av den gamle flystasjonen, som var operativ helt fram til 2007. 10. mars 1941 landet de første tyske jagerflyene her, og 1. juli 1996 ble flystasjonen nedlagt. Det er ikke ofte du kan sitte ute på Lista, men i dag kan vi det, så det blir after-bike før vi tar oppdagelsesferden i den gamle bygningen. Befalsmessa er en magisk bygning, og en reise 50 år tilbake i tid. Her er en svær ballsal, et digert kjøkken, messe med gedigne Chesterfield salonger og til og med en egen pub. Alt dette har vi for oss selv på selveste 17 mai. I denne varmen står spekemat på menyen, som serveres i puben. Senere utpå kvelden synker vi ned i de digre Chesterfield-møblene i salongen. Det er kult å samles her, og tenke på all historien som henger igjen i veggene. Her har nok skjedd litt av hvert opp gjennom tiden. Mellom Befalsmessa og flystripa ligger de gamle hangarene fra andre verdenskrig som digre forhistoriske dinosaur-skulpturer. Vi ser dem mot horisonten i det det mørkner.

Hangarene på Lista Flystasjon er som gedigne dinosaurer fra en svunnen tid.
Gutta krutt

Nordsjøveien

Når du er i dette område er det umulig å ikke kjøre fylkesvei 44 også kaldt Nordsjøveien vestover. Veien er en orgie av trange smale veier, og snor seg inn i alle bukter og over alle heier. Vei-ingeniørene som står bak denne skulle hatt sin fortjenestemedalje fra oss motorsyklister, for denne veien er virkelig en gave til oss. Om du ikke har fått nok av svinger når du kommer til Hauge i Dalane, kan du følge Fv 33 herfra til Rekefjord og videre til Gyland. Har du ikke fått nok svinger da, blir du aldri fornøyd. Denne veien er som en berg og dalbane på hjul. Jeg sender Viggo i front. Han har de breieste veskene og er mest hissig på gassen. Det er ganske underholdende å ligge bak, og betrakte hvor fort han klarer å reagere nå vi møter bobiler og annen motgående trafikk.

I fergekø på Hjelmeland

Svelviksund Drammen over Frafjord

Vi ankommer Lauvik der vi skal ta ferge over til Oanes. Køen med biler er lang, men vi kjører selvsagt fremst i køen. Å se 10 motorsykler stille seg først i køen, når du har ventet 2 timer på ferge blir for mye for enkelte, så vi må tåle litt kjeft. Når vi ser størrelsen på ferga som betjener strekningen forstår vi hvorfor. Det er jo den bitte-lille Svelviksund fra Drammen som klapper til kai. Båten har knapt plass til ti biler. De fleste av oss har tatt denne mange ganger før, den gangen den betjente strekningen Svelvik – Verket. Uansett er det slik at vi motorsyklister ikke tar plassen til noen biler, så vi blir stablet ut til sidene, og kommer over på første avgang.

Vakre Røldalsfjellet

Tanta til Beate

Hjelmeland er hjemplassen til Brynje Birgitte, og hun har alliert seg med tanta si, som har ventet med spenning hele dagen, på at ti motorsykler skal ankomme eiendommen hennes slik at hun kunne fylle dem opp med lapskaus. Gode å mette setter vi kursen over Gullingen mot Suldal. Denne veien er fantastisk både opp og ned av fjellet, og du har en flott utsikt dersom du tar deg tid til å nyte den. Jeg gir litt på gjennom svingene, og Viggo som kjører på knastedekk har sin fulle hyre med å henge med, men den karen nekter selvsagt å gi seg.

Flateby´n i godt driv, Over Røldalsfjellet er det for tiden venstrekjøring.

Ved Mo feriehytter i Suldal ventet rørleggeren på oss. Det er Per Martin Stensrud, som normalt er med på disse turene. Han vil være med oss på siste del av turen som blir om Sauda til Røldal som må være en av Norges fineste fjelloverganger. Denne veien har ikke vært åpen mange dagene, og brøytekantene er flere meter høye i enkelte partier. Vannene er fremdeles islagte, med overvann som lager store turkise felter utpå isen. Fra Haukeli kjører vi om Arabygdi og Totak, en vei vinteren har vært ganske slem med. Telehivene får vanlige gatesyklene til å sveve, der adventure-syklene bare cruiser over. Øyfjell, Dalen og Bandaksli er en god oppskrift på vei til Vrådal Panorama og siste overnattingen.

Grisebonden fra Bø ankommer Vrådal Panorama.

Grisebonden fra Bø

På fjorårets tur ble vi reddet av Grisebonden fra Bø, også kjent som Bent-Iver Staurheim. Grisebonden driver stort med økologisk frittgående gris under navnet Kolonihagen i Rema 1000 kjeden, og jeg hadde blitt kjent med han noen år i forveien, da han kjøpte et gammelt dekk av meg. Det hadde fulgte med et hjul jeg kjøpte fra Italia. Da Viggo punkterte for andre gang under forrige års tur, ringte jeg Grisebonden som hadde et dekk liggende. I etterkant viste det seg å være det samme gamle dekket som jeg hadde solgt han noen år i forveien. I år inviterte vi han derfor på Carbonara alla Carlsen. Grisebonden takka ja og dukket opp på sin Harley XR 1200. Grisebonden fortalte entusiastisk at han skulle på XR treff i Italia bare ei uke senere. Det ble en hyggelig siste kveld i Vrådal Panorama, med prat om både griser og motorsykler.  

Carbonara alla Carlsen

Så går det som det ofte går på disse turene. Siste kjøre dag drar vi hver til vårt. Kort oppsummert kan vi bare si at maken til vær har vi aldri hatt på disse turene, og veiene var helt fantastiske. Sjekk gjerne ruta. Den kan anbefales.   

Sjefen må sove ute