Stikkordarkiv: mc-tur

Thailand del 2

Thailand Nord og Det Gylne Triangel .

motorsykkellandet der ånder møtes. Del 2

Av Kyrre Hagen og Tore Huseby.

( Heretter kalt Team H/H)

Teamet har i løpet av forrige nummer forvillet seg opp i Chiang Rai-regionen og sikter mot Det Gylne Triangel. Men været er lumskt og dystert, og Yr.no har ødelagt mange motorsykkeldrømmer. Vår lille drøm om nå selveste Narkotikasmuglerlandet – vil det bli noe av?

Shiva og Buddha i store glassfiberutførelser.

Det blåser opp:

Vi sjekker værmeldingene på yr.no, og rammes umiddelbart av «værsyken». Denne oppstår ved å stadig å gå inn på www.yr.no for å sjekke hvor dårlig været skal bli. Overalt i Nord-Thailand var det meldt regn og iskaldt. Det ble uro i Team H/H, og en rekke alternativer ble vurdert. Det var i grunnen ikke annet å gjøre i lille Chiang Dao, enn å deppe, og grue seg. Regntøy hadde vi droppa å ta med, og det lille vi hadde av varmt tøy hadde vi lagt igjen hos utleier Tony, da temperaturen jo var over 30 grader da vi forlot Chiang Mai. Dessuten kjørte Tore med jakka åpen, da dennes glidelås hadde slått seg vrang, og blitt helt ødelagt første dagen av turen. Det er grenser for hva en kan holde ute med en bagasjetropp, og vann er ikke på den lista. Vi var med andre ord langt nede i en depresjon. Som skulle vise seg å bli av kortere varighet enn først fryktet.

Vi sikter mot det Gylne Triangel:

Men så: Vi våkner overrasket og brålykkelige til et strålende vær i Chiang Dao. Ingenting tyder på at det dårlige været som er meldt skal slå til. Ny plan: Vi drar på planlagt rute likavæl! Vi pakker på syklene, og blir enig om å sette kursen nordover til grenseområdene mot Burma. Vi har flere alternativer denne dagen. Et er raskeste veien til grensa, et annet er den opprinnelige ruta som Per og Susanne har lagt opp til oss. Per og Susanne er som før nevnt, et dansk ektepar med 15 års erfaring fra kjøring i Thailand.

Siden det flotte været gjør at gårsdagens værsyke, som vi pådro oss, er glemt. Vi bestemmer oss derfor for å sette nesa mot Det Gylne Triangel. Ikke engang den sprengte kjørejakka til Tore stopper oss. Vi velger noen flotte fjellveier på ferden opp mot Mae Sai.

Tore sjekker ut et par fjellhytter I 2000 meters høyde , men de er i litt for dårlig stand.
Tore sjekker ut et par fjellhytter I 2000 meters høyde , men de er i litt for dårlig stand.

Kamikazetrafikk a la thai:

Vi har blitt godt vant til venstrekjøringen, og thailandsk kjørekultur de siste dagene. At trafikken kan gå i motsatt retning utenfor hvitstripa, og at det plutselig kan være opptil seks kjøretøy i bredden bryr oss ikke det minste lengre. Det er liksom blitt selvsagt, og en del av det som bare skjer. Minibussførere som kappkjører, fullstendig likegyldige til sine livredde passasjerer, der de foretar ville forbikjøringer i blinde venstresvinger. Kyrre var sikker på at han skulle få testa offroadferdighetene sine, når han kjørte forbi en diger tankbil. Veien var stupbratt, og den thailandske tankbilsjåføren fant plutselig ut han ville kjøre forbi en diger buss samtidig. Tore fikk testa bremsene, på den lille Kawa´n med en herlig stoppie foran en av landets millioner pickuper som helt overrumplende la seg ut. Her er det den sterkeste som overlever. Vi slapp unna med skrekken, og enda litt lærdom om at alt som kan skje på disse veiene – det skjer. Thaiene er ikke skvetne. Alt dette foregår på de mest svingete veiene du kan tenke deg, i disse grønnkledde fine fjellene som ligger her nord i Thailand. Hjulslipp har blitt dagligdags. Om dette skyldes dekk av thaikvalitet (laget for å kunne rulle «minst 50.000 km»), asfalten, eller nedfall fra alle løvtrærne som henger over veien alle steder, finner vi ikke helt ut av, men når dekkene sitter og adrenalinsøkende thaisjåfører er ute av syne, er det bare å nyte. Det er nemlig beskjedent med trafikk på de beste MC-veiene.

Bensin som fylles av pene damer som nøyer seg med Kr 7,49 pr liter gleder teamet jevnlig.
Bensin som fylles av pene damer som nøyer seg med Kr 7,49 pr liter gleder teamet jevnlig.

Race mot lokale helter:

Det er ikke sjelden Team H/H må stoppe i veikanten for å kikke på kartet, da ingen av oss eier evne til å memorere de lokale stedsnavn mer en 30 sekunder av gangen. Mens vi står der og forsøker å memorere de thailandske stedsnavnene, kommer en Repsol Honda CBR 1000 RR tett fulgt av en Hayabusa, og en rekke andre thailandskregistrerte motorsykler opp på siden av oss. Sykler på denne størrelsen er et sjeldent syn her, de fleste nøyer seg med 110 cc.  De tar av akkurat samme retning som vi skal. Fristelsen blir for stor, og vi legger oss på hjul. Om ikke de små syklene våre har fått kjørt seg før på turen, opplever de nå en tur de seint vil glemme. Gutta har skinndresser, og henger inn i svingene for å riste oss av seg. Kyrre ligger etter hvert oppe i rumpa på hayabusaen, og turtallet på den lille hondaen er hysterisk ut av svingene, for å ha krefter nok til å henge på.  Tore blir liggende litt lengre baki feltet. Fysiske lover gjør det rett og slett umulig å kompensere sykkelens manglende effekt, med 40 års kjøreerfaring, men det er ikke så mye om å gjøre.  Vi stopper i Doi Mae Salong, og får oss en liten prat. Gutta kommer fra Chiang Mai, og her møter vi nok thaier med litt flere penger enn gjennomsnittet for innbyggerne i dette landet. Disse folka er betydelig yngre enn oss og fikk seg nok en overraskelse ved at det norske gamlehjemmet på to personer hang sånn noenlunde med på halvville og halvglatte fjellveier. Halvdelen av team H/H (les Kyrre) var blidere enn noen gang og den andre halvdelen var ikke direkte grinete han heller, selv om alt han klarte å legge bak seg var en ung slyngel på Kawasaki 300. De gamle er fortsatt eldst. Så får det heller være at vi fortsatte i et adskillig mer sedat tempo etter at våre veier skiltes, noe vi mistenker at våre nyvunne venner ikke kom til å gjøre.

Thaiene dyrker te og ris i disse nordlige områdene. Vakrere jordbruksområder skal du vel lete lenge etter.
Longtailbåt på Mekongelva. Vi ba om den raskeste, og det gikk unna.
Longtailbåt på Mekongelva. Vi ba om den raskeste, og det gikk unna.

40 knop på Mekong floden:

Tilfeldig stopper vi langs Mekongfloden, akkurat i grensepunktet mellom Thailand, Burma og Laos. Kyrre foreslår en båttur, og om litt har vi leid Mekongflodens hurtigste «long tail boat» (med styrmann) og setter ut på floden i hinsides fart. Det dreier seg om en toliters Toyota  bilmotor som er påsatt et gir, en lang aksel  og en propell.  Det eneste som er sikkert er at om motorfestet ryker vil hele greia fly over oss og gi oss en sveis ingen av oss har hatt tidligere.   Tore er derfor litt skeptisk, men snart flyr vi lavt over vannflaten til nabolandet Laos. Etter en tur i land der på et noe sørgelig og fattigslig marked, fortsetter denne ville ferden på Mekongs bredder.  Vi glaner over til Burma også,  et land vi skal komme innom med motorsyklene seinere.  I disse områdene er ikke få kilo opium smuglet over opp gjennom årene. Vi er midt i det Gylne Triangel, opphavet til mye av stoffmisbruket i den moderne vestlige verden.

Elveskipper og Tore får bakoversveis på Mekongelva. Det vil si; Tore kunne hatt bakoversveis…
Elveskipper og Tore får bakoversveis på Mekongelva. Det vil si; Tore kunne hatt bakoversveis…

 

 

 

 

 

 

 

Nedkjølt i Myanmar:

Navigasjon og stedsnavn er som nevnt ikke vår største styrke, og en dag overnatter vi i helt feil by i forhold til planlagt. Ikke rart at vi ikke fant det nøye beskrevne hotellet, selv etter flere forsøk. Kvelden slår vi i hjel mens vi forsøker å forstå en kinesisk motorsyklist som vil bli venn med oss. Dagen etter våkner vi til overskyet vær, og ikke lenge etter regner det. Frokost er ikke inkludert, og vi kjører derfor på tom mage opp til grensebyen mot Burma og Mai Sai. Her inntas frokosten, mens betjeningen stadig ofrer til åndene på en liten hylle inne i kafeén. Åndene er tydeligvis glad i røkelse, rødbrus og all verdens annet snadder. Nå står en liten fjellvei langs den burmesiske grensen for tur. En lokal mopedist forbarmer seg over oss, og geleider oss på rett vei. Anvisningen fra de tidligere nevnte danskene er nemlig denne: -«Kjør til Mai Sai, sett så  nesa mot grensa til Burma, sving hardt babord rett før  –  og kjør deretter inn i en innelukket basar som blir trangere og trangere, og når du tror du ikke kommer lenger og folk begynner å bli passe grinete rundt deg, da kommer du ut på den andre siden og DER er veien dere skal kjøre.»  Sitat slutt. Den lokale mopedisten bekreftet at anvisningen stemte, og nå var vi jaggu i riktig by også.

På grensa til Burma var det kort stopp og så god tur videre.
På grensa til Burma var det kort stopp og så god tur videre.

Vi kommer raskt opp i høyden. Veien går i flere partier innom selve Burma, og det er ikke få militær-poster underveis. Når vi sier at vi er fra Norge, får vi hyggelige smil tilbake. Norsk tilstedeværelse har tydeligvis aldri utgjort noen reel trussel i disse områdene. Temperaturen faller ned mot pluss 2 grader, og tåka ligger tykk. De krappe hårnålssvingene avslører seg i det du er halvveis inne i dem. Heldigvis er møtende trafikk kun en eneste moped  – på hele grenseturen. Vi mistenker at denne ruta er fantastisk i bedre vær, der den slynger seg høyt opp i fjellene. Vi ser bare rett ut i tåka. Det er lett å se hvilke partier som er i Burma. Her er veien dårligere, og full av rusk og rask. Mens veien på thailandsk side er ordentlig og ryddig.  Kyrre er etterhvert så nedkjølt at hverken fingre eller tær fungerer. Baggen bakpå er tom. Alt tøy er på. Til og med Tore, som standby kjører med åpen jakke. er lettet når vi kommer ned i varmen igjen, til herlige fem plussgrader.

Alt har en ende:

Det er siste kjøredag og vi har rota oss ganske langt nordover, i en liten ekstrasløyfe som så forlokkende ut på kartet men siden, da vi våkner på et hotellrom, der ute- og innetemperatur til sammen holder ti grader (fem ute og fem inne), og det siler ned fra oven i store mengder, så blir det liksom til at en begynner å tenke på de sytten milene ned til der vi leide syklene som en liten påkjenning. Atten timer uten spise, siden vi tok inn på et pent sted som var uten matservering , men med rikelig drikke.  Vi har derfor livnært oss på lokalt øl og ei gammal kjekspakke, og via nabokjerringa til stedet, høytidelig bestilt frokost. Som viste seg å bestå av stekt egg samt en masse merkelig hermetikk som muligens besto av crabstick, tunfisk og mais.  Kyrre begynte å lure på å leie lastebil for å la oss og syklene frakte sørover, men her slo Tore fast at det kunne han bare glemme. Vi var på MC-tur, ikke lastebiltur.  Dessuten hadde jeg sett såpass mange lastebiler i aksjon at jeg anså dette som det mest risikable valget av alle trafikksikkerhetsmessig. Teamet samlet seg raskt om eneste mulige løsning: Vi kjører!

Blide gutter på tur. Team H/H delte rom, mat. øl og nesten tannbørste i to uker uten et eneste ukvemsord. Uten forhåndstrening!
Blide gutter på tur. Team H/H delte rom, mat. øl og nesten tannbørste i to uker uten et eneste ukvemsord. Uten forhåndstrening!

Så vi gjorde som vi alltid pleier en dårlig norsk sommer: Vi salte på syklene og kjørte helt fram i plaske- og skitværet. Drøye tre timer seinere var syklene levert og vi fikk oss skikkelig mat ( Mc-Donalds), skikkelig kaffe ( Starbucks) og tørre og reine klær ( egen ullgarderobe tidligere gjensatt i utleielokalene) .  Vel vitende om at vi hadde tusen inntrykk å fordøye etter ei uke i den mest fantastiske motorsykkelnatur du kan tenke deg.  Og omsider tørre og varme.  Nå skulle vi fly videre ned til Thailands sydlige strender for å ta ei ny uke der. Men det, er en helt annen historie.

Kyrre ønskes velkommen til Laos.
Kyrre ønskes velkommen til Laos.

 

Kjekt å vite om motorsykkeltur i Thailand:

Fly: Norwegian flyr direkte fra Gardermoen til Bangkok for drøye 5.000,- kroner, tur – retur. Bestill med mat inkludert, du skal nemlig fly en god stund. Ca. 12 timer. Fra Bangkok flyr du videre til Chiang Mai. Vi fløy med Thai Air til helt overkommelige priser. Flytid ca. 50min.

Motorsykkelleie: Det myldrer av utleiebutikker i Chiang Mai. For 600 – 1500 bath pr dag, har butikkene et godt utvalg opp til ca. 650ccm. 1 Nok =  ca. 4 Bath.

Etter atten timer er all mat god. Også sukret loff med egg crabstick og annen tilfeldig hermetikk.
Etter atten timer er all mat god. Også sukret loff med egg crabstick og annen tilfeldig hermetikk.

Mat og drikke: Stopper du og spiser langs veien, er dette latterlig billig, og godt. Spis det du får, det er nemlig dønn umulig å forklare hva du vil ha. For under en norsk tier kan du kjøre mett og god videre.

Slange på flaske er en gammel god kjenning i turistsjappa
Slange på flaske er en gammel god kjenning i turistsjappa

Byer: Thailand har en befolkning på ca. 66 millioner mennesker. Du finner allikevel få store byer i Nord Thailand.  Chiang Mai med ca. 200.000 innbyggere var den største byen vi var innom. Byer på 5 – 6.000 innbyggere er langt mere vanlig.

Overnatting: Hoteller er stort sett enkle å finne. Vi fikk tips fra utleieren, om hvilke byer vi kunne overnatte i. Vi betalte fra 600 – 1500 Bath for dobbeltrom. Frokost er stort sett inkludert.

En kineser på ferie ville bli vår venn bade på fjasboka og ellers. Han greidde å lure en av oss, så kanskje det kan bli en fremtidig tur til Tibet.
En kineser på ferie ville bli vår venn bade på fjasboka og ellers. Han greidde å lure en av oss, så kanskje det kan bli en fremtidig tur til Tibet.

Bekledning: Vi fikk erfare at Thailand kan by på kjølig og bløtt vær også. Utstyret du har med bør tåle fra 2 – 35 grader. Selv om regntøy som oftest er overflødig vil det havne i bagasjen vår neste gang.  Ja, det kan til og med hende vi tar med vinterhanskene!

Bønn, høflighet og ydmykhet er prisverdige saker I Thailand.
Bønn, høflighet og ydmykhet er prisverdige saker I Thailand.

 

 

 

 

 

 

 

 

Mc-avisa nr. 4 – 2016

Thailand 2016. Del 1

 

Thailand Nord og Det Gylne Triangel .

Motorsykkellandet der ånder møtes. Del 1

 

Av Kyrre Hagen og Tore Huseby.

( Heretter kalt Team H/H)

Vi hadde fått tips om at Thailand nord var et eldorado for motorsykkelkjøring. Og at midtvinters var tida da varmen ikke var fullt så trykkende som ellers, en påstand vi snart skulle lære at stemte noe mer enn vi satte pris på. Men å kjøre hele veien ned var uaktuelt – det tar minst en måned. Så det ble fly og MC-leie.

Vi har fått utdelt de bestilte syklene og prøver å få bagasjen vår stablet opp. Utleiesteder vrimler det av i Chiang Mai.
Vi har fått utdelt de bestilte syklene og prøver å få bagasjen vår stablet opp. Utleiesteder vrimler det av i Chiang Mai.

Det viser seg at et sete i Norwegians nye Dreamliner koster tre kroner mila, tre tretti om du skal ha mat. Billigere kan man neppe reise kvarte jorda rundt. På litt under et døgn, og for under sju til ni tusen kroner har du tur-returbillett Norge Thailand, samt motorsykkel til fri disposisjon i en hel uke. Prisforskjellene handler om grad av forsikring samt hvor dyr/stor sykkel du ønsker å leie.

Trøbbel med thailandske stedsnavn.

Tuk-tuk drosjene tar deg dit du vil, for nesten ingen penger.
Tuk-tuk drosjene tar deg dit du vil, for nesten ingen penger.

Vi fløy til Bangkok, skiftet fly der til en by lenger nord som heter Chiang Mai. Tanken var å kjøre i de nordlige områdene, der Laos, Burma og Thailand møtes. Dette er områder som ligger til dels høyt og med et nokså annerledes januarvær enn det turistfellene nedi den Thailandske gulf kan by på. Kartplanleggingen viste at vi begge lider av asiatisk predemens – det var skvatt umulig å memorere et eneste stedsnavn. Kulepenn og huskelapp er eneste mulighet. Og utallige repetisjoner der vi spurte hverandre: Hva i heite het nå den plassen vi skal til da? Å spørre Thaiene er litt så som så. Spør du om veien til Tønsberg får du kanskje svaret på veien til Kongsberg. Eller Drammen. Forklaringen på dette fenomen er thaienes utsøkte høflighet – enhver som spør om noe har krav på et svar. Thaienes engelsk er riktignok dårlig, men den er langt bedre enn vår thai.

Denne karen I Team H/H derimot leser veldig bra. Men husker ikke en fordømt ting av det han har lest, så vi er like langt egentlig…
Denne karen I Team H/H derimot leser veldig bra. Men husker ikke en fordømt ting av det han har lest, så vi er like langt egentlig…

Vi hadde også leid en GPS for trettifem kroner, og det var den da også verd. Avstander over tre kilometer fiksa den ikke i det hele tatt, og avstander under det var også så som så.  Å angre på at de fire perfekte GPS’ene vi til sammen eide lå igjen hjemme var for seint. Så det ble å navigere på gamlemåten: Prøve – og feile. En metode som innimellom gir de mest fantastiske resultater.

Links trafikk:

_DSC8874Team H/H hadde begge tidligere erfaring med venstrekjøring, og det i flere ulike land. Erfaringen til Kyrre var riktignok kun i forbindelse med forbikjøringer. Pragmatisk venstrekjøring a la thai var helt nytt for oss begge. Lette motorsykler og mopeder kjørte i begge retninger samtidig på begge sider av veien utenfor kantlinjene på hovedveiene. Med og uten sidevogner, tilhengere og andre innretninger som kan frakte større gjenstander. Inne i kjørefeltene er det ofte plass til to i bredden, men trafikken går nå i hvert fall bare i en retning i respektive kjørefelt. _DSC8836Det er da noe. Forbikjøringer er ytterst spennende for du vet ikke alltid om det er to, tre, eller seks kjøretøyer i bredden i det øyeblikket du gir gass og vil forbi. Disse endringene skjer med lynets hastighet og kommer ofte nokså overraskende på en trygghetsnarkoman skandinav. I tall er skadestatistikken omtrent elleve ganger høyere enn her hjemme, og det er egentlig ikke så verst. Men la det være sagt: Den forsiktige motorsyklist med angst for improvisasjoner bør droppe å legge mc- ferien sin her. Likevel ble vi raskt enige om at thaikjøring slett ikke er noe stort problem, når en bare har lært seg grunnreglene:  A: Er noe mulig, vil alltid thaiene prøve om det går. B: Den sterkeste bestemmer alltid.

Rutevalget:

Kart ThailandsturEtter å ha «døgnet» på turen ned, tok vi syklene ut hos utleier Tonys Big Bikes. Dette utleiefirmaet hadde vi valgt fordi de hadde en ryddig hjemmeside. Starter du turen fra Chiang-Mai er det imidlertid helt unødvendig å forhåndsbestille sykler. Det finnes nemlig en rekke utleiesteder, med atskillig bedre utvalg av sykler enn hos Tony. Vi skrev under på den dårligste forsikringsdekningen du kan få formulert med ord, og la ut i det tidligere beskrevne trafikkbilde, med dødsforakt. Du våkner litt av sånt, selv etter å ha «døgnet.»

Doi Inthanon.

Turen nå gikk sør og vestover mot Thailands høyeste fjell Doi Inthanon 2565 moh. Vi kom etterhvert inn på smalere veier, og det hele ble nokså trivelig. Dette er da også nasjonalparkområder og svært vakre steder. De brede smilene kom raskt på plass der veien slynget seg, bratt og svingete oppover. Tore merket raskt Kawaen`s begrensninger. 250 kubikk krever at du er på hugget om du skal opprettholde sånn noenlunde verdig fart i oppoverbakke.

Sving er sving selv om det er venstrekjøring, og i lange partier tok det aldri slutt.
Sving er sving selv om det er venstrekjøring, og i lange partier tok det aldri slutt.

Her gjaldt det å holde turtallet oppe og å unngå unødige oppbremsinger! Da daua nemlig sykkelen helt og en måtte begynne helt forfra.  Det er jo heller ikke akkurat et pre å veie over 120 kilo inkludert kjøreskinn, hjelm støvler og så videre, men så lenge turtallet sto på kronisk angstskrik og evig smerte a la Munch, så gikk sykkelen overraskende greit. Elektronisk motorstyring er en gave til tjukkaser med for liten motorsykkel!

Etter å ha nytt høyfjellsluften noen få øyeblikk satte vi kursen videre mot vest, og ankom Mae Sarieng akkurat i det dagen var brukt opp. Sola går ikke ned i Thailand. Den faller, og det skjer raskt. Dagens noe krøllete kjøreetappe ble ca. 320 km, noe vi var svært fornøyd med, etter å ha rotet oss inn i diverse Chiang- eller -Mae-byer.

Det var umulig å holde greie på alt sammen.

Den skal tidlig krøkes den som god thai skal bli. Denne pjokken er trafikksikret etter thaistandard – han har lue i det kalde været.
Den skal tidlig krøkes den som god thai skal bli. Denne pjokken er trafikksikret etter thaistandard – han har lue i det kalde været.

Mae Hong Son, et MC-eldorado.

I de nordvestre områdene av Thailand er utsikten pustestoppende vakker.
I de nordvestre områdene av Thailand er utsikten pustestoppende vakker.

Neste dags kjøreetappe skulle ta oss til Mae Hong Son, en vei som gikk rett nordover. Gjennom et kort men fyndig førermøte, kom vi frem til at dette nok var litt for enkelt, og la opp til en avansert avstikker lengre opp i fjellene. Vi ville jo ha litt utfordringer. Utfordringene viste seg etterhvert å være mer enn store nok for teamet, og vi kjørte oss fullstendig ut på bærtur, og brukte faktisk litt tid på å kjenne etter om tennene fortsatt satt fast i kjeften da vi foretok en såkalt «endringsvurdering» og snudde. Trøsten er at om du først skal du på bærtur i dette området, så var dette et utmerket sted. Utsikten var fantastisk, selv om selve veiene etter hvert ble borte for oss.

En av stedene vi rotet oss helt bort og der både tenner, skruer og bolter fikk testet seg noe voldsomt.
En av stedene vi rotet oss helt bort og der både tenner, skruer og bolter fikk testet seg noe voldsomt.

 

Som vanlig har vi kjørt oss bort, og stopper denne karen for å få hjelp. Da vi snakket var han plutselig døv. Da vi viste ham kartet var han svaksynt. En fattig stakkar som bodde pokkerivoll, sammen med kona si.
Som vanlig har vi kjørt oss bort, og stopper denne karen for å få hjelp. Da vi snakket var han plutselig døv. Da vi viste ham kartet var han svaksynt. En fattig stakkar som bodde pokkerivoll, sammen med kona si.

De bare sluttet liksom. Vi rakk forresten en høyst nødvendig lunsj der ute i ingenmannsland, mens blodsukkeret var kritisk lavt. Medbrakt Wasa knekkebrød med makrell i tomat. Tores sikringskost. Lokal ekspertise vi påtraff hadde aldri sett et kart før, og var til liten hjelp da vi heller ikke lyktes å finne et egnet tegnspråk å kommunisere med. Det ble derfor å stikke halen mellom beina, og kjøre samme vei tilbake. Strake veien opp til Mae Hong Son var imidlertid ikke mye strak, og slettes ingen nedtur. Her var det svinger i flotte kombinasjoner, og på fin asfalt. Reneste racerbanen i partier. Dagens etappe ca. 240 km.

Dette tempelet er et skue, der det speiler seg i det lille vannet midt i Mea Hong Son, etter mørkets frembrudd.
Dette tempelet er et skue, der det speiler seg i det lille vannet midt i Mea Hong Son, etter mørkets frembrudd.

3934 Svinger:

Disse rutene er verd å få med seg. Klistremerker var å få kjøpt. Den ene er feilstavet, gjett hvilken!
Disse rutene er verd å få med seg. Klistremerker var å få kjøpt. Den ene er feilstavet, gjett hvilken!

Snakk om å dumpe borti motorsykkelrute de lux! Ingen i team H/H hadde noen gang hørt om 1864 Curves eller 2070 Curves. Den sørlige ruten fra Hot, gjennom Mae Sarieng til Mae Hong Son, er visstnok viden kjent i verden. Ikke nok med det. Fra samme by snor det seg en rute videre gjennom Pai og Soppang på 2070 Curves. Legger man rutene sammen består denne av hele 3934 svinger. Vi kjørte de aller fleste av disse, men kom raskt ut av tellingen. Fantastisk var det uansett, ett svingeldorado som aldri tok slutt. Og der det er svinger, er det også bakker!

Veidekket var litt varierende, men stort sett veldig bra. Svingene alt fra krappe, til store og oversiktlige. Veiene er som hovedregel feildosert. Thaiene bygger så billig som mulig, og kompenserer med spennende kjøreopplevelse. Vi opplevde begge flere hjulslipp underveis. Om dette skylles kvaliteten på dekkene, veibanen eller begge deler var usikkert. Men når alt satt som det skulle var det bare å mate på og nyte denne fantastiske veien.

Tore og Per jager svinger. Susanne nøyer seg med å være passasjer i dag.
Tore og Per jager svinger. Susanne nøyer seg med å være passasjer i dag.

Dansk ekspertise:

Under vår ferd møtte vi et ektepar fra Danmark på tur. Per og Susanne Emborg. De var på sin femtende motorsykkeltur i Thailand. Fra dem var det mye kunnskap å hente for oss førstereisgutter. Da de fortalte oss at de skulle ta en liten kjøretur i nærområdet dagen etter, slang vi oss med. Det skulle vi ikke angre på.

Langhalsene fra Burma.

Vår nyvunne venn Per med en ung Kayaw-kvinne, som er pyntet etter alle kunstens regler.
Vår nyvunne venn Per med en ung Kayaw-kvinne, som er pyntet etter alle kunstens regler.

Første stopp på vår firerbandeferd var å besøke en Kayaw landsby. Dette er politiske flyktninger fra Burma/Myanmar og de er kjent for minst en ting: De smidde ringene som kvinnene bærer rundt halsen, og som i løpet av et langt liv medfører at om ringene fjernes, kveles personen fordi de ikke lenger har muskler som kan holde hodet oppe.

Hyttene I Kayawlandsbyen er enkle og fattigslige.
Hyttene I Kayawlandsbyen er enkle og fattigslige.
En ekte Kayaw-kvinne med lang hals og et for oss ukjent tradisjonelt instrument laget av blytungt treverk. Det veide mellom seks og åtte kilo.
En ekte Kayaw-kvinne med lang hals og et for oss ukjent tradisjonelt instrument laget av blytungt treverk. Det veide mellom seks og åtte kilo.

Landsbyen deres var i virkeligheten en turistfelle hvor vi med vanlige halser kunne se og oppleve klær, folk med lange halser, en elefant, et marked, noen våpen, enkle hytter og mennesker som levde daglig av å bli glodd på og på tross av dette åpenbare ubehaget, smilte tilbake og var kremmere på heltid.  Heldigvis viste det seg at de fleste yngre jentene hadde faket halsringene, de brukte et metallbrett som så ut som halsringer men som bare var bundet med hyssing i nakken. Så verden går åpenbart framover.

Videre gikk ferden langs veier som var merket med thailandske og kongelige flagg, langt opp på en fjelltopp. Vi fikk høre at prinsen skulle komme hit om noen dager, og tusenvis av flagg ble satt opp på hver femtiende meter langs ruta, sikkert for at han skulle finne fram, kom vi til.

Siden prinsen skulle besøke området neste dag var mil etter mil av veien dit pynta med tusenvis av flagg. Overflødiggjør GPS slikt noe, men er veldig ressurskrevende på andre måter.
Siden prinsen skulle besøke området neste dag var mil etter mil av veien dit pynta med tusenvis av flagg. Overflødiggjør GPS slikt noe, men er veldig ressurskrevende på andre måter.

Dryppsteinsgrotter:

De blå fiskene fant vi i flere av grottene. De liker grønnsaker selv, men er visstnok giftige. Så vegetarkost er nok ikke så sunt som man skal ha det til.
De blå fiskene fant vi i flere av grottene. De liker grønnsaker selv, men er visstnok giftige. Så vegetarkost er nok ikke så sunt som man skal ha det til.

Thailand i nord er full av fantastiske dryppsteinsgrotter, det er bare å velge. Siste stopp på dagen var en grotte der det myldret av temmelig store og blå fisker, med ulike mønstre. Det var skiltet med at fisken var giftig, og ikke spiselig for mennesker. Fisken spiste imidlertid alt vi kastet ut til dem, dette var «vill oppdrettsfisk», i ordets rette betydning.

Syklene:

Vi hadde valgt to ganske ulike sykler: Tore som aldri rager særlig langt over bakken, hadde gått for en snerten Kawasaki Z 250. Fjæringen var i praksis i bunnen, fra det øyeblikk han satte seg på sykkelen. Kyrre hadde tatt litt hensyn til sin stolpeformede kropp, og fått bretta de lange beina opp på en Honda CB 500 X. th10Hondaen hadde et hav av moment sammenliknet med den lille Kawa´n, og fin beinplass. I grunn overrasket denne sykkelen stort på hele turen. 500 kubikk er sjarmerende, og ikke til å kimse av. Et osean av kjøreglede har Honda her plassert mellom hjulene.

Kawa´n imponerte bare ved å overleve turen. Konstant maks turtall i lave hastigheter opp bratte bakker må ha vært litt av en påkjenning for den stakkars maskinen. Mange av oss vil jo gjerne ha minst tusen kubikk mellom beina.

I nasjonalparken var det fire- fem elvekrysninger og da er det gøy å sprute litt.
I nasjonalparken var det fire- fem elvekrysninger og da er det gøy å sprute litt.

Vi opplevde at det er totalt unødvendig for å få en god og morsom kjøreopplevelse. Minuset med disse syklene er at produsentene har gjort alt for å skape billige motorsykler. Dette gir seg spesielt utslag når syklene presses på litt svingete humpete veier. Da henger rett og slett ikke fjæringskomponentene med, og vi måtte rett som det var slakke på gassen. Med tanke på den den nærmest manglende forsikringsdekningen, ble det rett og slett for spennende.

Mat og sånn:

Man skjønner jo at det er mat. Men hva slags? Vi fant ut at hele høna lå oppi her. Bortsett fra fjær, nebb og klør da…
Man skjønner jo at det er mat. Men hva slags? Vi fant ut at hele høna lå oppi her. Bortsett fra fjær, nebb og klør da…

Når en ikke snakker språket, ikke kan lese alfabetet og ikke alltid kan lukte seg fram til menyen så er det å spise nokså spennende i Thailand. Mat selges så godt som overalt, og det er billig og nærende. Men etter å ha spist en krydra hønsesuppe der ALT på høna minus fjæra ble brukt så blir det liksom til at en får litt lange tenner når en skal teste ut ukjent mat på ukjent sted. Thaiene krydrer tøffere enn vi er vant til. Det velkjente trikset med å unngå isbiter for å ikke få jallamage, samt bare drikke vann fra uåpna flasker er vel og bra. Men alt av grønnsaker skylles jo i vanlig vann så helt lett er dette ikke. Det enkleste er å gi litt blaffen og ta elendigheta som den kommer, samt ikke være kresen. Alle må spise og la det være sagt: Med et par små unntak var all maten vi spiste god.

Sørover på 1864 Curves:

2016-02-08 07.29.52Etter oppholdet i Mae Hong Son satte vi kursen mot de mere nordøstlige områdene av Thailand. I dag skulle vi kjøre de 1864 kurvene mot Pai, og derfra sørover retning Chiang Mai. Vi var tidlig på veien, og været var nydelig og varmt. Denne dagen, ble en av de fineste kjøredagene. Ruten består i en orgie av svinger, tett i tett. Stort sett går veien inne i tett skog, og det er ikke mange stedene du har god utsikt, men på enkelte partier kommer du høyt, og da åpenbarer det seg en flott utsikt. Tregrensa er nok på mange tusen meter så langt sør. Her avslører landskapet flotte grønnkledde fjell, som dette området består av. Svingene krever sin mann, og vi opplevde begge hjulslipp på strekningen. I andre partier satt alt som det skulle, og smilene var på maks.

Grotter igjen:

Guiden vår kunne fyre Petromax og ville nok fått plass i enhver sidevogn til Primustreffet.
Guiden vår kunne fyre Petromax og ville nok fått plass i enhver sidevogn til Primustreffet.

Ca. halvveis til Pai tok vi av veien nordover, og besøkte Tham Lod Cave. . Den lille veien inn til grotta var smal og morsom der den snodde seg en snau mil innover i skogen. Vår knøttlille og høygravide guide, kunne ikke akkurat mye engelsk, men tok oss med på en flåtetur gjennom den store grotta.

Der grotten tok slutt kunne vi se dagslys igjen, samt vende om tilbake til utgangspunktet. Over oss hang tusenvis av flaggermus i taket.
Der grotten tok slutt kunne vi se dagslys igjen, samt vende om tilbake til utgangspunktet. Over oss hang tusenvis av flaggermus i taket.

Hun fyra erfarent opp en Petromax lampe, som effektivt lyste opp tak og vegger i grotta. Oppunder taket hang flaggermus tett i tett, mellom flotte saltkrystaller. Stiene og trappene inne i grotta var dekket av en seig «batshit» guffe over alt, og i vannet var det også her, et mylder av fisk. Det er en egen følelse å bli skiti og miget på av noen tusen pattedyr som henger over hodet ditt…

Thaiene dyrker te og ris i disse nordlige områdene. Vakrere jordbruksområder skal du vel lete lenge etter.
Thaiene dyrker te og ris i disse nordlige områdene. Vakrere jordbruksområder skal du vel lete lenge etter.

I stedet for å kjøre ned til Chiang Mai igjen overnattet vi i den lille byen Chiang Dao.  Der skulle vi oppleve at været lot oss i stikken. Men mer om det i neste nummer.     Klikk her for Del 2

Mc-avisa nr. 3  – 2016