Stikkordarkiv: Adventure

Til topps med mc-avisa

Tekst Kyrre Hagen. Foto Kyrre Hagen og Knut de Presno.

Natur så vakker at den tar pusten fra deg. Et landskap så karrig at de fleste planter for lengst har gitt opp. De mest spektakulære veier du kan tenke deg. En av de ultimate mc-opplevelsene må vel være å kjøre på den høyest farbare veien i verden. Her kan du lese litt om forberedelsene til turen som skal ta oss over Khardung La 5606 moh.

En spendt gjeng møtes til informasjonsmøte ved Roald Amundsens minne.
En spendt gjeng møtes til informasjonsmøte ved Roald Amundsens minne.

Som mange andre motorsyklister har du vel hatt ulike mc-opplevelser høyt oppe på ønskelista. Vi ser bilder, og drømmer oss bort i eksotiske reisemål. Et av de mest eventyrlige må vel være å kjøre verdens høyeste motorsykkeltur.  Nå skal vi i mc-avisa på tur med Indian Adventure, for å kjøre akkurat denne turen, sammen med deres deltakere. I slutten av august braker det løs, med start fra Delhi i India.  Herfra starter reisen som skal ta oss opp i Himalaya.

Vi ankommer Roald Amundsen Minne på Torp (Østfold), en søndag formiddag i midten av juni. Her møtes ekspedisjonsdeltakerne for første gang. 22 forventningsfulle ungdommer i god alder kommer til syne når hjelmene tas av. Samtlige virker å være i strålende humør, og det skulle da også bare mangle. Denne gjengen har tatt skrittet, og meldt seg på det som bør bli den ultimate motorsykkelopplevelsen. Jim og Knut fra Indian Adventure tar blidt imot gjengen. Vi skal nok bli godt kjent med hverandre gjennom en tur på 16 dager.

Syklene

fh8På turen skal vi benytte den fantastiske adventuresykkelen Royald Endfield 500 Bullet. Denne eventyrsykkelen har rundt 25 hestekrefter. Her kommer grusen til å sprute rundt hjulene når vi spinner ut av svingene. Det enkleste er ofte det beste, er filosofien rundt Endfielden. Høyteknologien er begrenset til et enkelt elektrisk anlegg, med 1 sikring. 3 mekanikerne deltar på turen sammen med en haug av reservedeler.  Det viktigste på syklene, utenom at de kan ta seg fremover, er at hornet virker. Med dette skal du nemlig gi fra deg livsviktige signaler til hastende Indiske lastebilsjåfører, som frakter likt og ulikt på alt for smale veier, i alt for høye hastigheter.

Høyde

Høydeprofilen viser toppene vi skal over på turen.

På informasjonsmøte gjennomgås en rekke detaljer rundt ekspedisjonen. Høyde er sentralt i planleggingen. Vi skal akklimatisere oss ved å gradvis sove i større høyder. Sovehøydene starter på 2000 moh. og øker gjevt opp til 4500 moh. som er siste overnatting før vi passerer toppen på 5606 moh. Dette er til sammenligning 300 meter høyere en Base Camp Mont Everest. Høydesyke er ikke å spøke med, og kan i verste fall ha dødelig utgang. Ekspedisjonen har selvsagt med surstoff, og medisiner for dette. Her er det langt til hjelp om noe skulle oppstå. Høyden vil helt klart prege syklene, og justeringer er helt nødvendig underveis.

Veiene

fh6I følge ekspedisjonslederne skal vi ut på relativt ruskete veier. Farer som hull, utraste veier og usikra kanter er bare noe av det som venter oss. Stedvis renner bekker og elver over veien, og det er en fordel å ha trening i stående kjøring. Venstrekjøring er et annet tema, men med kjentmann foran er dette sjelden noe problem. Etterhvert som vi kommer opp i høyden vil vi møte særs lite trafikk, og vil i praksis kunne velge kjørefelt selv. Et alvorlig uhell her oppe i høyden vil imidlertid kunne få store konsekvenser, da hjelp kan være flere dager unna. Ta med plaster og Paracet er vårt råd.

Overnattinger

Etter hvert som vi kommer opp i høyden reduseres muligheten for å ta inn på hotell. Til slutt er ikke dette noe alternativ i det heletatt. Her er det telt og god sovepose som gjelder. Som bonus slipper vi mobildekning og wifi. Noe som av og til kan kjennes som en befrielse i en hektisk hverdag. Air Condition byttes ut med nattetemperaturer godt under null. Du slipper å ligge med åpent vindu med andre ord.

Alt dette og mye annet vil du kunne lese om, dersom mc-avisas utskremte vender tilbake til gamlelandet som forutsatt.

Spørsmål til noen av deltakerne:

Birgit Sannes (Skien)

Birgit Sannes gleder seg til naturopplevelsene i Himalaya, men er litt spendt på hvor dårlige veiene er.
Birgit Sannes gleder seg til naturopplevelsene i Himalaya, men er litt spendt på hvor dårlige veiene er.

Hvordan har du kommet på å melde deg på denne turen?

Det var kjæresten min som overtalte meg til å bli med på dette. Etter hvert har jeg fått skikkelig lyst på turen. Kjenner en skrekkblandet fryd i forhold til å dra på denne turen.

Hva gleder du deg mest til?

Jeg tror det blir en utrolig naturopplevelse. Et minne for livet.

Hva gruer du deg mest til?

Jeg gruer meg mest til stup, og dårlige svingete veier på grus.

Har du kjørt mc i mange år?

Nei, jeg har kjørt mc i 5 år, etter at kjæresten min fikk meg med på det. Er med andre ord klar for Himalaya etter 5 år på motorsykkel. Har vært på tur til alpene tidligere.

Sigmund Aunan (Oslo)

Sigmund Aunan, tar sikte på en tilværelse som en ekstrempensjonist, rundt i verden på motorsykkel.
Sigmund Aunan, tar sikte på en tilværelse som en ekstrempensjonist, rundt i verden på motorsykkel.

Hvordan har du kommet på å melde deg på denne turen?

Snuste litt på nettet og fant turen der. Jeg har lenge hatt en drøm om mc tur «ut i det blå». Møtte Indian Adventure på mc-messen. 

Du blir jo pensjonist denne sommeren. Er dette en del av det å realisere pensjonistlivet?

Ja dette er en del av pensjonistlivet. Nå har jeg tid og mulighet til i noen år, å kjøre mc og utforske verden. Nå skal jeg ha noen år som biker både på og ved siden av asfalten – og     gjerne til fjerne strøk.

Hvilke forventninger har du til turen?

Da jeg har litt dårlige knær, er mc blitt middelet mitt til å oppleve natur.  MC gir en fantastisk mulighet til frihet og opplevelser.  Jeg forventer noen flotte naturopplevelser.  

Tenk deg å skue utover fjellene foran oss. Og så er det ikke Jotunheimen. Det er Himmalaya. Drømmer om å kjøre silkeveien en gang.                             

Hvilke mc erfaring har du?

Har kjørt mer eller mindre hele livet, men på asfalt. Har kjørt aktivt de siste 13 årene. Har kjørt mye forskjellig, men de siste årene har det vært Harley. Kjøpte meg en KTM 690 enduro i år. Det er den morsomste sykkelen jeg har hatt noen gang. KTM`n gir en utrolig frihetsfølelse. Og så kan jeg løfte den opp alene når jeg velter. 

Hva gleder du deg mest til?

Naturopplevelsen. Menneskene. Kulturen. Fellesskapet. Mc kjøring på en annen måte enn jeg noen gang har gjort før. Dette blir et minne for livet.

Marianne Hestvik (Averøya)

Marianne Hestvik skal legge seg i hard trening for gruskjøring før turen. Hun ser frem mot et fantastisk eventyr, og reiser videre på egenhånd i India etter turen.
Marianne Hestvik skal legge seg i hard trening for gruskjøring før turen. Hun ser frem mot et fantastisk eventyr, og reiser videre på egenhånd i India etter turen.

Hvordan har du kommet på å melde deg på denne turen?

Jeg ble kjent med en herlig dame i fjor på Ryperittet som hadde vært med på tur med Indian Adventure før. Hun mente dette var en tur for meg. Var i kontakt med Knut i høst, men så byttet jeg jobb på grunn av nedturen i olje og gass, og trodde det ikke ble tur på meg. Men så kom min nye leder og spurte om når jeg ville ha ferie, og plutselig var jeg påmeldt som sistemann i gruppa likevel.

Hvor langt har du kjørt for å være med på dette møte?

Jeg har kjørt fra Averøya, utenfor Kristiansund. Var en tur innom Våler på TT Classic i går og så ble det en fin grustur over skogen til Hønefoss med en annen dame fra Rypegjengen. Jeg skal kjøre tilbake nå etter møtet.

Hvilke forventninger har du til turen, og hva gleder du deg mest til?

I løpet av dette møtet har det gått opp for meg hvilket eventyr vi skal ut på. En herlig gjeng med MC førere, som skal få oppleve storslått natur, fremmede kulturer og ikke minst kjøre mc. Dette må da være den ultimate ferien?

Hva gruer du deg mest til?

Gruer meg? Dette kan da bare bli bra!

Hva tror du blir den største utfordringen for deg?

Jeg kunne gjerne hatt mer erfaring med gruskjøring, men med vilje og godt humør kommer en langt. Har ett kne som skrangler litt av og til, så her er det bare legge seg i treningen og kjøre så mye som mulig på grus i sommer.

Ja også er jeg spent på hva jeg skal gjøre uka etter selve MC turen, for da reiser jeg videre alene for å «oppdage» India.

 

Thailand del 2

Thailand Nord og Det Gylne Triangel .

motorsykkellandet der ånder møtes. Del 2

Av Kyrre Hagen og Tore Huseby.

( Heretter kalt Team H/H)

Teamet har i løpet av forrige nummer forvillet seg opp i Chiang Rai-regionen og sikter mot Det Gylne Triangel. Men været er lumskt og dystert, og Yr.no har ødelagt mange motorsykkeldrømmer. Vår lille drøm om nå selveste Narkotikasmuglerlandet – vil det bli noe av?

Shiva og Buddha i store glassfiberutførelser.

Det blåser opp:

Vi sjekker værmeldingene på yr.no, og rammes umiddelbart av «værsyken». Denne oppstår ved å stadig å gå inn på www.yr.no for å sjekke hvor dårlig været skal bli. Overalt i Nord-Thailand var det meldt regn og iskaldt. Det ble uro i Team H/H, og en rekke alternativer ble vurdert. Det var i grunnen ikke annet å gjøre i lille Chiang Dao, enn å deppe, og grue seg. Regntøy hadde vi droppa å ta med, og det lille vi hadde av varmt tøy hadde vi lagt igjen hos utleier Tony, da temperaturen jo var over 30 grader da vi forlot Chiang Mai. Dessuten kjørte Tore med jakka åpen, da dennes glidelås hadde slått seg vrang, og blitt helt ødelagt første dagen av turen. Det er grenser for hva en kan holde ute med en bagasjetropp, og vann er ikke på den lista. Vi var med andre ord langt nede i en depresjon. Som skulle vise seg å bli av kortere varighet enn først fryktet.

Vi sikter mot det Gylne Triangel:

Men så: Vi våkner overrasket og brålykkelige til et strålende vær i Chiang Dao. Ingenting tyder på at det dårlige været som er meldt skal slå til. Ny plan: Vi drar på planlagt rute likavæl! Vi pakker på syklene, og blir enig om å sette kursen nordover til grenseområdene mot Burma. Vi har flere alternativer denne dagen. Et er raskeste veien til grensa, et annet er den opprinnelige ruta som Per og Susanne har lagt opp til oss. Per og Susanne er som før nevnt, et dansk ektepar med 15 års erfaring fra kjøring i Thailand.

Siden det flotte været gjør at gårsdagens værsyke, som vi pådro oss, er glemt. Vi bestemmer oss derfor for å sette nesa mot Det Gylne Triangel. Ikke engang den sprengte kjørejakka til Tore stopper oss. Vi velger noen flotte fjellveier på ferden opp mot Mae Sai.

Tore sjekker ut et par fjellhytter I 2000 meters høyde , men de er i litt for dårlig stand.
Tore sjekker ut et par fjellhytter I 2000 meters høyde , men de er i litt for dårlig stand.

Kamikazetrafikk a la thai:

Vi har blitt godt vant til venstrekjøringen, og thailandsk kjørekultur de siste dagene. At trafikken kan gå i motsatt retning utenfor hvitstripa, og at det plutselig kan være opptil seks kjøretøy i bredden bryr oss ikke det minste lengre. Det er liksom blitt selvsagt, og en del av det som bare skjer. Minibussførere som kappkjører, fullstendig likegyldige til sine livredde passasjerer, der de foretar ville forbikjøringer i blinde venstresvinger. Kyrre var sikker på at han skulle få testa offroadferdighetene sine, når han kjørte forbi en diger tankbil. Veien var stupbratt, og den thailandske tankbilsjåføren fant plutselig ut han ville kjøre forbi en diger buss samtidig. Tore fikk testa bremsene, på den lille Kawa´n med en herlig stoppie foran en av landets millioner pickuper som helt overrumplende la seg ut. Her er det den sterkeste som overlever. Vi slapp unna med skrekken, og enda litt lærdom om at alt som kan skje på disse veiene – det skjer. Thaiene er ikke skvetne. Alt dette foregår på de mest svingete veiene du kan tenke deg, i disse grønnkledde fine fjellene som ligger her nord i Thailand. Hjulslipp har blitt dagligdags. Om dette skyldes dekk av thaikvalitet (laget for å kunne rulle «minst 50.000 km»), asfalten, eller nedfall fra alle løvtrærne som henger over veien alle steder, finner vi ikke helt ut av, men når dekkene sitter og adrenalinsøkende thaisjåfører er ute av syne, er det bare å nyte. Det er nemlig beskjedent med trafikk på de beste MC-veiene.

Bensin som fylles av pene damer som nøyer seg med Kr 7,49 pr liter gleder teamet jevnlig.
Bensin som fylles av pene damer som nøyer seg med Kr 7,49 pr liter gleder teamet jevnlig.

Race mot lokale helter:

Det er ikke sjelden Team H/H må stoppe i veikanten for å kikke på kartet, da ingen av oss eier evne til å memorere de lokale stedsnavn mer en 30 sekunder av gangen. Mens vi står der og forsøker å memorere de thailandske stedsnavnene, kommer en Repsol Honda CBR 1000 RR tett fulgt av en Hayabusa, og en rekke andre thailandskregistrerte motorsykler opp på siden av oss. Sykler på denne størrelsen er et sjeldent syn her, de fleste nøyer seg med 110 cc.  De tar av akkurat samme retning som vi skal. Fristelsen blir for stor, og vi legger oss på hjul. Om ikke de små syklene våre har fått kjørt seg før på turen, opplever de nå en tur de seint vil glemme. Gutta har skinndresser, og henger inn i svingene for å riste oss av seg. Kyrre ligger etter hvert oppe i rumpa på hayabusaen, og turtallet på den lille hondaen er hysterisk ut av svingene, for å ha krefter nok til å henge på.  Tore blir liggende litt lengre baki feltet. Fysiske lover gjør det rett og slett umulig å kompensere sykkelens manglende effekt, med 40 års kjøreerfaring, men det er ikke så mye om å gjøre.  Vi stopper i Doi Mae Salong, og får oss en liten prat. Gutta kommer fra Chiang Mai, og her møter vi nok thaier med litt flere penger enn gjennomsnittet for innbyggerne i dette landet. Disse folka er betydelig yngre enn oss og fikk seg nok en overraskelse ved at det norske gamlehjemmet på to personer hang sånn noenlunde med på halvville og halvglatte fjellveier. Halvdelen av team H/H (les Kyrre) var blidere enn noen gang og den andre halvdelen var ikke direkte grinete han heller, selv om alt han klarte å legge bak seg var en ung slyngel på Kawasaki 300. De gamle er fortsatt eldst. Så får det heller være at vi fortsatte i et adskillig mer sedat tempo etter at våre veier skiltes, noe vi mistenker at våre nyvunne venner ikke kom til å gjøre.

Thaiene dyrker te og ris i disse nordlige områdene. Vakrere jordbruksområder skal du vel lete lenge etter.
Longtailbåt på Mekongelva. Vi ba om den raskeste, og det gikk unna.
Longtailbåt på Mekongelva. Vi ba om den raskeste, og det gikk unna.

40 knop på Mekong floden:

Tilfeldig stopper vi langs Mekongfloden, akkurat i grensepunktet mellom Thailand, Burma og Laos. Kyrre foreslår en båttur, og om litt har vi leid Mekongflodens hurtigste «long tail boat» (med styrmann) og setter ut på floden i hinsides fart. Det dreier seg om en toliters Toyota  bilmotor som er påsatt et gir, en lang aksel  og en propell.  Det eneste som er sikkert er at om motorfestet ryker vil hele greia fly over oss og gi oss en sveis ingen av oss har hatt tidligere.   Tore er derfor litt skeptisk, men snart flyr vi lavt over vannflaten til nabolandet Laos. Etter en tur i land der på et noe sørgelig og fattigslig marked, fortsetter denne ville ferden på Mekongs bredder.  Vi glaner over til Burma også,  et land vi skal komme innom med motorsyklene seinere.  I disse områdene er ikke få kilo opium smuglet over opp gjennom årene. Vi er midt i det Gylne Triangel, opphavet til mye av stoffmisbruket i den moderne vestlige verden.

Elveskipper og Tore får bakoversveis på Mekongelva. Det vil si; Tore kunne hatt bakoversveis…
Elveskipper og Tore får bakoversveis på Mekongelva. Det vil si; Tore kunne hatt bakoversveis…

 

 

 

 

 

 

 

Nedkjølt i Myanmar:

Navigasjon og stedsnavn er som nevnt ikke vår største styrke, og en dag overnatter vi i helt feil by i forhold til planlagt. Ikke rart at vi ikke fant det nøye beskrevne hotellet, selv etter flere forsøk. Kvelden slår vi i hjel mens vi forsøker å forstå en kinesisk motorsyklist som vil bli venn med oss. Dagen etter våkner vi til overskyet vær, og ikke lenge etter regner det. Frokost er ikke inkludert, og vi kjører derfor på tom mage opp til grensebyen mot Burma og Mai Sai. Her inntas frokosten, mens betjeningen stadig ofrer til åndene på en liten hylle inne i kafeén. Åndene er tydeligvis glad i røkelse, rødbrus og all verdens annet snadder. Nå står en liten fjellvei langs den burmesiske grensen for tur. En lokal mopedist forbarmer seg over oss, og geleider oss på rett vei. Anvisningen fra de tidligere nevnte danskene er nemlig denne: -«Kjør til Mai Sai, sett så  nesa mot grensa til Burma, sving hardt babord rett før  –  og kjør deretter inn i en innelukket basar som blir trangere og trangere, og når du tror du ikke kommer lenger og folk begynner å bli passe grinete rundt deg, da kommer du ut på den andre siden og DER er veien dere skal kjøre.»  Sitat slutt. Den lokale mopedisten bekreftet at anvisningen stemte, og nå var vi jaggu i riktig by også.

På grensa til Burma var det kort stopp og så god tur videre.
På grensa til Burma var det kort stopp og så god tur videre.

Vi kommer raskt opp i høyden. Veien går i flere partier innom selve Burma, og det er ikke få militær-poster underveis. Når vi sier at vi er fra Norge, får vi hyggelige smil tilbake. Norsk tilstedeværelse har tydeligvis aldri utgjort noen reel trussel i disse områdene. Temperaturen faller ned mot pluss 2 grader, og tåka ligger tykk. De krappe hårnålssvingene avslører seg i det du er halvveis inne i dem. Heldigvis er møtende trafikk kun en eneste moped  – på hele grenseturen. Vi mistenker at denne ruta er fantastisk i bedre vær, der den slynger seg høyt opp i fjellene. Vi ser bare rett ut i tåka. Det er lett å se hvilke partier som er i Burma. Her er veien dårligere, og full av rusk og rask. Mens veien på thailandsk side er ordentlig og ryddig.  Kyrre er etterhvert så nedkjølt at hverken fingre eller tær fungerer. Baggen bakpå er tom. Alt tøy er på. Til og med Tore, som standby kjører med åpen jakke. er lettet når vi kommer ned i varmen igjen, til herlige fem plussgrader.

Alt har en ende:

Det er siste kjøredag og vi har rota oss ganske langt nordover, i en liten ekstrasløyfe som så forlokkende ut på kartet men siden, da vi våkner på et hotellrom, der ute- og innetemperatur til sammen holder ti grader (fem ute og fem inne), og det siler ned fra oven i store mengder, så blir det liksom til at en begynner å tenke på de sytten milene ned til der vi leide syklene som en liten påkjenning. Atten timer uten spise, siden vi tok inn på et pent sted som var uten matservering , men med rikelig drikke.  Vi har derfor livnært oss på lokalt øl og ei gammal kjekspakke, og via nabokjerringa til stedet, høytidelig bestilt frokost. Som viste seg å bestå av stekt egg samt en masse merkelig hermetikk som muligens besto av crabstick, tunfisk og mais.  Kyrre begynte å lure på å leie lastebil for å la oss og syklene frakte sørover, men her slo Tore fast at det kunne han bare glemme. Vi var på MC-tur, ikke lastebiltur.  Dessuten hadde jeg sett såpass mange lastebiler i aksjon at jeg anså dette som det mest risikable valget av alle trafikksikkerhetsmessig. Teamet samlet seg raskt om eneste mulige løsning: Vi kjører!

Blide gutter på tur. Team H/H delte rom, mat. øl og nesten tannbørste i to uker uten et eneste ukvemsord. Uten forhåndstrening!
Blide gutter på tur. Team H/H delte rom, mat. øl og nesten tannbørste i to uker uten et eneste ukvemsord. Uten forhåndstrening!

Så vi gjorde som vi alltid pleier en dårlig norsk sommer: Vi salte på syklene og kjørte helt fram i plaske- og skitværet. Drøye tre timer seinere var syklene levert og vi fikk oss skikkelig mat ( Mc-Donalds), skikkelig kaffe ( Starbucks) og tørre og reine klær ( egen ullgarderobe tidligere gjensatt i utleielokalene) .  Vel vitende om at vi hadde tusen inntrykk å fordøye etter ei uke i den mest fantastiske motorsykkelnatur du kan tenke deg.  Og omsider tørre og varme.  Nå skulle vi fly videre ned til Thailands sydlige strender for å ta ei ny uke der. Men det, er en helt annen historie.

Kyrre ønskes velkommen til Laos.
Kyrre ønskes velkommen til Laos.

 

Kjekt å vite om motorsykkeltur i Thailand:

Fly: Norwegian flyr direkte fra Gardermoen til Bangkok for drøye 5.000,- kroner, tur – retur. Bestill med mat inkludert, du skal nemlig fly en god stund. Ca. 12 timer. Fra Bangkok flyr du videre til Chiang Mai. Vi fløy med Thai Air til helt overkommelige priser. Flytid ca. 50min.

Motorsykkelleie: Det myldrer av utleiebutikker i Chiang Mai. For 600 – 1500 bath pr dag, har butikkene et godt utvalg opp til ca. 650ccm. 1 Nok =  ca. 4 Bath.

Etter atten timer er all mat god. Også sukret loff med egg crabstick og annen tilfeldig hermetikk.
Etter atten timer er all mat god. Også sukret loff med egg crabstick og annen tilfeldig hermetikk.

Mat og drikke: Stopper du og spiser langs veien, er dette latterlig billig, og godt. Spis det du får, det er nemlig dønn umulig å forklare hva du vil ha. For under en norsk tier kan du kjøre mett og god videre.

Slange på flaske er en gammel god kjenning i turistsjappa
Slange på flaske er en gammel god kjenning i turistsjappa

Byer: Thailand har en befolkning på ca. 66 millioner mennesker. Du finner allikevel få store byer i Nord Thailand.  Chiang Mai med ca. 200.000 innbyggere var den største byen vi var innom. Byer på 5 – 6.000 innbyggere er langt mere vanlig.

Overnatting: Hoteller er stort sett enkle å finne. Vi fikk tips fra utleieren, om hvilke byer vi kunne overnatte i. Vi betalte fra 600 – 1500 Bath for dobbeltrom. Frokost er stort sett inkludert.

En kineser på ferie ville bli vår venn bade på fjasboka og ellers. Han greidde å lure en av oss, så kanskje det kan bli en fremtidig tur til Tibet.
En kineser på ferie ville bli vår venn bade på fjasboka og ellers. Han greidde å lure en av oss, så kanskje det kan bli en fremtidig tur til Tibet.

Bekledning: Vi fikk erfare at Thailand kan by på kjølig og bløtt vær også. Utstyret du har med bør tåle fra 2 – 35 grader. Selv om regntøy som oftest er overflødig vil det havne i bagasjen vår neste gang.  Ja, det kan til og med hende vi tar med vinterhanskene!

Bønn, høflighet og ydmykhet er prisverdige saker I Thailand.
Bønn, høflighet og ydmykhet er prisverdige saker I Thailand.

 

 

 

 

 

 

 

 

Mc-avisa nr. 4 – 2016