Del 2 Transfăgărășan
Tekst og foto: Kyrre Hagen
Kenny hadde gått og sett på fjellområdene sør for Karpatene. Balkanfjellkjeden går omtrent vest–øst gjennom Bulgaria, fra grensen mot Serbia i vest til Svartehavet ved Cape Emine i øst. Den er rundt 550–560 kilometer lang og ligger hovedsakelig i Bulgaria, med en vestlig del i Serbia. Hit ville Kenny Dundee.
Han hadde så vidt tøtsjet innom disse fjellene på sin første tur på Balkan i 2024. Først hadde han trodd at fjellkjeden var en del av Karpatene, men det er den ikke. Da han først hadde blitt klar over dette, måtte det selvfølgelig bli en ny tur nedover for å utforske området.
Kenny startet fra Košice i Slovakia 5. september. Der hadde Pernille stått og ventet. Det hadde vært et lite under at han i det hele tatt hadde kommet seg hit, for uka før hadde Dundee deiset i bakken og slått seg noe infernalsk i ryggen. Men ved hjelp av noen piller han hadde fått av kompisen Viggo, hadde han tatt brodden av de verste smertene. Etter å ha krysset Ungarn og halve Romania var han på mirakuløst vis kommet seg til MotoCamp Sibiu.
Kenny var tidlig oppe. Kvelden i forveien hadde han måttet høre på en idiot av en rumener som mente han var et unikum til å kjøre motorsykkel. Han hadde vist film av seg selv, der han hadde sett døden i øynene og unnsluppet med ren griseflaks. Idiot, hadde Kenny konkludert, og gått og lagt seg. Men på vei til sengs hadde han fått motorsykkelguiden Andreas fra «Edelweiss» til å lage ei rute for seg i Balkanfjellene.
Transfăgărășan
Etter en rask frokost lastet han opp sykkelen, tok farvel med Doru og de kjelne, søte kattene på MotoCampen. Nå ble kursen satt mot Romanias stolthet, Transfăgărășan.
Veien ble bygget fra 1970 til 1974 under Nicolae Ceaușescu og snor seg som en 90 kilometer lang slange gjennom fjellet Făgărășan. Det er grønt og storslagent, og veien imponerer alle som kjører over den. Kenny kjørte her første gang for et år siden, og hadde gledet seg til å gjenta turen.
Det eneste negative med dette passet er at det er så populært. Her kryr det av turister. Motorsykler, biler og bobiler overalt. Skal du hit, bør du faktisk unngå helgene og være tidlig ute om morgenen for å slippe unna noe av trafikken.
Kenny stopper litt i veikanten og blir passert av en lang rekke motorsyklister. Alle på store BMW-er. De har brasilianske flagg festet på oppakningen.
Den nederste delen av Transfăgărășan går gjennom en skog av enorme grantrær. Veien slynger seg opp gjennom fjellsiden i runde, fine svinger. Ikke altfor krappe, men krappe nok til at uerfarne motorsyklister er nede i ganske lave hastigheter i en del av dem.
Det gjelder ikke for Kenny Dundee denne morgenen. Han er i storslag og kaster Pernille inn i svingene. Det går så fort som T7-en klarer oppover fjellsiden. Nedgiringer for å ha riktig turtall inn mot svingene, og så flittig bruk av quickshifteren ut av dem. Det går så det plystrer opp gjennom skogen.
Snart er alle brasilianere og andre veifarende passert av den «lille» Yamaha-en, med halvparten så mange hester.
Kenny storkoser seg inne i hjelmen. Man trenger virkelig ikke noe mer. Pernille er fantastisk.
Etter hvert kommer han over tregrensen, og den vakre Transfăgărășan-dalen åpenbarer seg. Det er et mektig skue. Herfra går ferden i et helt annet tempo. Det er ingen vits i å ikke nyte dette vakre landskapet.
Kenny stopper med jevne mellomrom for å ta bilder og samtidig suge til seg denne flotte opplevelsen. Det er bare én ting å si: Har du ikke vært her, har du en flott opplevelse i vente. Dette passet er et must for oss motorsyklister.
Bjørnene
På toppen stopper Kenny ved en av bodene som selger mat rett fra grillen. Han har lyst på en rumensk, grillet pølse, selv om dette er en turistfelle. Han bryr seg ikke om at maten her oppe koster fire ganger så mye som andre steder i Romania.
Deretter setter han kursen gjennom Bâlea-tunnelen, som ligger på veiens høyeste punkt, 2 042 meter over havet.
Sørsiden av passet er også flott, selv om den ikke er like spektakulær. Etter hvert kommer Kenny ned i skogen igjen. Denne gangen kjører han på østsiden av Vidraru-sjøen. Det var i disse områdene de så bjørn i fjor.
Det er et stort problem med bjørner i dette området. Turistene stopper på avkjøringslommene langs veien og mater dem. Bjørnene oppfører seg på mange måter som store hunder og virker derfor ufarlige. Men det er de ikke. Dette er rovdyr du skal passe deg for.
For to år siden la en italiensk motorsyklist ut en selfie av seg selv med en bjørn i bakgrunnen. Samtidig som innlegget var ferdig, var bjørnen over ham og slepte ham nedover lia. Han overlevde ikke.
Så bremser trafikken opp. Kenny aner hva som er i vente. Der, i veikanten, står to bjørner ved siden av en bil. Kenny stopper og tar bilder. Han er bare 25 meter unna bjørnene og er klar til å kjøre ved den minste antydning fra dem. Det er mulig andre ville valgt å holde litt større avstand. Men nå er det altså Kenny vi snakker om.
Over slettelandet til Bulgaria
Etter flere mil gjennom svingete skogsveier kommer Kenny til slutt ut på Den valakiske sletten, som strekker seg helt ned mot Bulgaria.
Totalt skal han kjøre 64 mil denne dagen, så det passer bra å få unna noen effektive mil. Snart krysser han Donau over Giurgiu–Ruse-broen, og dermed også grensen til Bulgaria. Fremdeles gjenstår det 15 mil av dagens etappe.
MotoCamp Bulgaria
MotoCamp Bulgaria ligger i den lille landsbyen Idilevo, ved foten av Stara Planina, Balkanfjellene. Campen er etablert av motorsyklister og har gjennom mange år blitt et kjent samlingssted for eventyrere. I dag drives stedet av Polly og Ivo.
Stedet er spesielt. Her kan du leie rom eller campe. Det finnes verksted, garasje, bar og bibliotek med reisebøker og kart. De har også en liten butikk hvor du får kjøpt dekk, olje og de mest nødvendige tingene du måtte trenge til motorsykkelen.
Stedet er først og fremst laget for eventyrmotorsyklister på langtur. Både de som bare trenger en overnatting, og de som vil bruke Idilevo som base for turer i Bulgaria og videre til Romania, Serbia, Hellas og resten av Balkan.
Kenny blir tatt imot av Ivo, som innlosjerer ham på Honda-rommet. Her er det til og med motorsykler på sengetøyet.
Fire eventyrere
Etter at Kenny er installert, tar han turen ned i baren, der han slår i hjel kvelden sammen med tre interessante motorsyklister.
Bertie fra California
Bertie er 67 år og fremdeles i jobb. Han er utdannet ingeniør og forteller at han fortsatt jobber. Koronaen gjorde at han mistet jobben, og ble gående arbeidsledig i to år. Nå må han jobbe noen år til før han har råd til å pensjonere seg.
Bertie har en eldre BMW GSA 1150 stående i Ulm i Tyskland. Dette er hans andre motorsykkel i Europa. Den første var en gammel Transalp, men den brøt til slutt sammen. Etter dette skaffet han seg BMW-en.
Hvert år kommer Bertie til Europa og reiser rundt i 10–12 uker. Han kan seks språk, noe som gjør at han kan kommunisere med mange mennesker. Nå er han på vei tilbake fra Armenia, der han har oppholdt seg i fire uker.
Bertie har donert penger til en skole i Armenia, men det har vist seg at det aldri ble noen skole av disse pengene. Mens han var i landet, tok han private timer for å lære seg språket.
Bertie er en skikkelig eventyrer og bor mye i telt underveis. Hvert år overnatter han på denne campen. Han forteller Kenny at han bruker cirka 3 000 dollar på disse ukene i Europa. Flybillettene skaffer han seg gratis, fordi han har en eventyrlig mengde bonuspoeng fra tidligere jobbreiser.
Bertie forteller Kenny at han godt kan ha en sykkel stående hos ham i California. Dette får Kenny til å tenke.
Thomas
En annen av karene er tyskeren Thomas, som kjører en ganske ny Ural med sidevogn. Thomas er 57 år gammel og bor i en campingvogn i Tyrkia.
Da et tidligere ekteskap havarerte, tok Thomas sin del av oppgjøret og bestemte seg for å leve så billig som mulig. Pengene skulle nemlig holde helt frem til han ble pensjonist.
Dette resulterte i at han fant seg en øy i Tyrkia, der han kunne bo gratis mot at han tok seg av noen oppgaver i et naturreservat. Nå bor Thomas der hele vinteren, men fire måneder hvert år reiser han rundt i verden på motorsykkelen sin.
Thomas forteller at bensin til sykkelen utgjør cirka en tredjedel av reisebudsjettet hans. Resten går til overnattinger, mat og vedlikehold av sykkelen. Et svært annerledes liv enn det de fleste lever. Kenny konkluderer med at det finnes to måter å komme seg rundt i verden på motorsykkel.
Den enkle måten er å ha masse penger tilgjengelig.
Den andre er å bruke minimalt med penger.
Kenny vurderer åpenbart hvilken av metodene som passer best for ham.
Luke fra Pennsylvania
Siste mann rundt bordet er Luke. Han spanderer øl på alle gutta.
Luke er pensjonist og har en BMW RT 1200, som akkurat har fått nye dekk rett her nede i gata. Sykkelen har han stående hos en kompis i Sveits.
Akkurat nå er han på vei mot Tyrkia. Planen er Cappadocia og videre opp til Georgia. Luke skal ikke tilbake til Sveits før om syv uker.
Luke forteller at han opprinnelig er fra Romania, men har levd hele sitt voksne liv i USA. Han forteller om Philadelphia, arbeidsledighet og Trump.
Han mener menneskene der trenger noe å tro på, og at Trump har gitt dem akkurat dette. Han har selv stemt på Trump, men er ikke lenger like sikker.
Det er imidlertid ikke rart at folk stemmer på ham, mener Luke. All industrien som holdt liv i området, er borte.
Også Luke inviterer Kenny over til USA.
Kenny begynner å ane et mønster.
Folk rundt bordet har motorsykler stående overalt i Europa, reiser i månedsvis, bor billig og inviterer ham til å komme på besøk. Dette kan fort bli dyrt.
Om du skulle lure på hvem den siste av de fire eventyrerne er, er det vel ingen tvil. Det er jo Kenny Dundee.
Etter en veldig spennende og hyggelig kveld er det på tide å gå til sengs. I morgen venter Balkanfjellene.
Men akkurat det får du lese mer om i del 3.
