Kategoriarkiv: Team Viggo

Vinter-touring!

Med Team Viggo til Primustreffet

Tekst: Kyrre Hagen.  Foto: Kyrre Hagen (og Tom Inge Sevaldrud)

Kan man dra på motorsykkel tur på vinteren? Er ikke det kaldt da? Svaret er – Ja det kan du, og det kan være kaldt. Men det kan også være fint, og veldig hyggelig. Om dette er noe for deg finner du kanskje ut av ved å lese denne historien.

Vinteren er lang, men den har heldigvis noen innslag av mc-kjøring, for mitt vedkommende. Etter et mislykka forsøk på «Nyttårstreffet», der jeg måtte gjøre vendereis på grunn av korona, var jeg heltent på Primustreffet.Årets treff var dessuten det femtiende i rekken, noe som var verd en skikkelig feiring. 

Denne sykkelen har vært her før.

Mye utstyr:

Du trenger å ha med deg mye for å campe ute på vinteren. Derfor er det også overvekt av sykler med sidevogn på vintertreffene. Da jeg ikke eier noen sidevogn, er et godt alternativ å være flere på tur for å fordele utstyr. Derfor fikk jeg med meg min venn Viggo Carlsen på tur; selveste sjefen i «Team Viggo». Han var gira på kjøring og treff, og fikk ved et mirakel bytta bort barnehelg. At det er greit å være to, følger av den minimalistiske pakkelista under: (lista er på ingen måte utfyllende, for det er i grunnen ingen grenser for hva folk har med seg på vintertreff)

Turutstyr (hus og møbler +++):

  • Spade
  • Lavvo, tilpasset årstid
  • Snøplugger
  • Parafinlampe
  • Parafin
  • Vedovn til lavvo
  • Øks / sag
  • Feltseng/ reinskinn
  • Sovepose, (med innerpose)
  • Bord + stol
  • Dopapir

Kjøkkenutstyr:

  • Primus, gjerne flere
  • Kjelesett, oppvaskmiddel og skrubb
  • Tallerkensett med bestikk, kopp, sukker, salt og pepper
  • Stormlighter
  • Tollekniv
  • Vann, hvis du ikke smelter snø da. (Hold deg unna gul snø)
  • Mat (for det lages mye mat på Primustreffet)
  • Kaffe, te og eventuelt andre drikkevarer.

Klær:

  • Varme klær, lue, votter.
  • Ekstra sokker.
  • Fotposer / støvler (ekstra)
  • Varmedress

Øvrig utstyr:

  • Toalettsaker 
  • Ladere
  • Hodelykt
  • Startkabler
  • Slepetau
  • Verktøy
  • Rep. sett for punktering
  • Reservedeler ut fra sykkelens behov

Et godt råd; – ikke prøv deg med gassapparat på Primustreffet. Det funker dårlig, og er dessuten ikke lov. For mange år siden dukket en kar opp med gassapparat. Dette apparatet ble destruert ved hjelp av hagleskudd, og personen utvist fra Norsk Primus Union for evig og alltid.

Første del av turen var som en sommerdag. Her en stopp langs Holsfjorden.

På tur med en kenguru:

Viggo har bare en sykkel, en Africa Twin 1100, og mens han rigga Arica´n med piggdekk, bytta jeg kjede og drev på XTén. Den hadde stått rolig i garasjen siden koronaturen i januar, og med kjede fullt av salt var dette helt ferdig. Et direkte resultat av salta veier.

En Africa Twin som gjør kenguru hopp må utbedres

Ved avreise var Viggo overrasket over kjøreegenskaper på Hondaén, den var blitt som en australsk kenguru. Viggo hadde vært oppe i garasjen til Flateby´n (det siste medlemmet i teamet), og rappa et splitter nytt TKC 80 dekk som Flateby´n hadde gjemt unna. Dekket som var blitt utstyrt med Felleskjøpets skrupigger, hadde ikke lagt seg rett på felgen, og nå hoppa den søkklasta sykkelen som en kenguru. Sånn kunne vi ikke ha det, og utbedringer ble gjort ved hjelp av skrutrekker og en skvett Salo.

Endelig var vi på veien, og kosta over Skaret til Holsfjorden. Her tok vi oss en pause i det flotte solskinnet, mens vi kunne nyte utsikten mot Utøya. Her var det ikke mye som minnet om vinter. På Hallingby ble de allerede fullasta syklene fylt ytterligere med livsnødvendig proviantering av ymse slag.

På is og snø:

Det var ikke snø i veien før vi kom til Bjonevika. Men herfra var det is og snødekte veier de siste mila opp til Fjorda. Dette ble en spennende tur med de tungt lasta syklene, og der det lå snø oppå isen var det ekstra spennende. Viggo hadde ikke med seg mindre enn vanlig, og et forsiktig anslag er at ekvipasjen veide rundt 500 kg. Da var et digert telt, feltseng, kjøleskap, kjøkken med flere bluss og to steikepanner inkludert. Lasset ble en utfordring opp de siste bakkene. Jeg fulgte med i speilet, og så til min forbauselse at han plutselig var på vei nedover igjen, før han la sykkelen pent ned i brøytekanten.

Vi var ikke de første som ankom Primustreffet. Her var det allerede masse folk, noen hadde kommet allerede på onsdag. En ting som er skikkelig lurt når du kommer til et slikt treff, er å vente med å slukke tørsten, til «hus» og møbler er på plass. Ellers blir det sjelden noe skikkelig greie på dette.

Silvio Ventuei, Renate Cusinato og Lorenzo Moretti var nok treffets lengst kjørte. De tre er fra Bolgnia, og hadde like godt kjørt om Nordkapp.

Elleve nasjoner og langveisfarende italienere:

Fjorda ligger idyllisk til på fjellet mellom Sperillen og Randsfjorden. Med åpne grenser, ble årets treff av den gode gamle sorten. Det er ikke bare Nordmenn som drar på motorsykkeltur på vinteren. Hele elleve nasjoner representert og alle koste seg i området rundt den lille skogsbilveien, der treffet er lokalisert. Nærmere 90 sykler var innom treffet, rundt halvparten av deltakerne var utlendinger. Vi snakket med tre karer som hadde kjørt helt fra Bolognia i Italia. Silvio Ventuei, Renate Cusinato og Lorenzo Moretti, hadde kjørt gjennom Sverige og opp til Nordkapp før de ankom Primus. Så langt ca. 3.500 km, og enda hadde de godt over 1.000 km hjem igjen. Turen hadde tatt en måned. I Sverige hadde den ene sykkelen havarert på vei oppover. Derfor var alle tre på en sykkel. Til gjengjeld var dette en BMW GLT 1600 med påmontert sidevogn registrert for fire. Tre voksne mannfolk i et tremannstelt i en måned er imidlertid imponerende. Da snakker du om ordentlig vinter-touring da.  

Italienske pirater

Selv om flertallet var menn, tipper jeg at ca. 10% av de ca. 120 deltakerne var kvinner. Jeg så imidlertid ingen damer som kjørte sykkel selv. Dette burde vært gjort noe med, så herved kommer en oppfordring til WIMA.

Tor Lærum lot kona Kjersti Juelsen ligge ytterst. Her i prat med Henrik Svendsen.

La kjerringa ligge ytterst:

Gradestokken varierte i år, som andre år, ganske mye. Påskestemning på dagen, og minus 20,5 grader natt til lørdag. Da er det lurt å gjøre som Tor Lærum, som hadde kona med på treffet for første gang. Tor lot kona ligge ytterst mot teltduken, mens han selv la seg mellom kona og ovnen i midten på lavvoen. Tor var god og varm, mens kona var blåfrossen. Du lærer av sånt, og kona gjør neppe samme feilen neste år. Natt til søndag var det kun et par minus, noe som nesten føles som ei sommernatt i denne sammenhengen.

Håvard Rødskjær kokkelerer 75% av helga.

Hva gjør man på Primustreffet:

Å reise på et slikt treff på vinteren er virkelig noe for seg selv. U-jålete folk som bokstavelig talt har vært ute ei vinternatt før. Alle snakker med alle, og de morsomme historiene som fortelles rundt bålet om kvelden, blir bedre og bedre for hvert år. Primustreffet skiller seg bare fra andre treff på flere måter: Det er vinter og det må du forholde deg til dette på alle områder. Dette betyr også muligheter andre aktiviteter, du kan gå på ski eller truger, grave snøhule, lage hopprenn og mye mer. Mange nøyer seg allikevel med å rusle rundt i leiren å snakke alle de hyggelige folkene som er på treffet, ja for det er virkelig en spesiell gjeng denne lille kjernen som kjører om vinteren. Her er også mange fiffige oppfinnelser og innretninger på syklene. Hva sies om sideveske konstruert som kokeapparat med flere bluss, eller lokket på sidevogna som blir som et langbord. Syklene har også ulike forbedringer for å ferdes på vinterveier, som ski, kjettinger m.m. Oppfinnsomheten har i grunnen ingen grenser.

Trivelig gjeng
Tining av øl må til etter minus 20,5 grader.

Ellers består mye av dagen i å tine mat og drikke som har frosset i løpet av natta. I år var det aller meste av medbrakt øl frosset, og eggene vi skulle bruke til frokost, var frosset harde som stein. Matlaging er forresten en stor aktivitet under treffet, og noen av karene jeg kjenner bruker bortimot 75 % av tiden på å enten lage eller spise mat her.  

Odd Annes Kristiansen var på sitt 49ende Primustreff. Nils Eckhoff med Moto Guzzi i bakgrunnen var også med på det aller første Primustreffet.

Veteraner:

Årets primustreff var, som tidligere nevnt, det femtiende i rekken, og fremdeles møter folk som hadde vært på det aller første treffet opp. Vi traff på Odd Annar Kristiansen fra Raufoss, som var med for 49énde gang. Han hadde bare skulka en gang, da Primustreffet og Krystallrally havna på samme helg. Da ble valget vanskelig. Til stede var også Nils Eckhoff som også var med på det første Primustreffet i 1973. Nils er den som utstyrer deltakerne på treffet med klistremerker. På det første Primustreffet skal det ha vært ca. 12 sykler ifølge Odd Annar. Han fortalte oss at også Vedsamlertreffet, som arrangeres på samme plassen i slutten av oktober, snart har vært arrangert like mange ganger.  Tidligere ble det også arrangert et gummibåttreff på sommeren her noen år. Fjorda er jo et padleeldorado om sommeren, og deltakerne hadde med seg gummibåter som de padla rundt med.

Marius Von Hirch på Tempo Corvette, Oscar Roen Lium på Gilera og Jan Olav Vestli på Aprillia, står for rekruteringen.

Rekrutering:

Det er også hyggelig at det er rekrutering til treffet. Vi snakka med fire unge karer fra Dokka, som ankom på mopeder til treffet. Alle var innstilt på lappen på tung sykkel, og jeg er usikker på hvor mange ganger de passerte teltet vårt i løpet av helga. Det er herlig at Primustreffet er tilbake i gammelt gjenge. Alle deltakerne så ut til å ha en kald men strålende helg.

Retur:

Så var treffet ferdig for denne gang, og vi satte kursen hjemover. I et flott vær kjørte vi rundt Tyrifjorden og Vikersund, før vi igjen var hjemme i Drammen. En herlig kjøretur, og best av alt; det var vår i lufta, noe som igjen betyr nye eventyr i sikte.

Klassisk hustelt fra 50 tallet

-Joda; det går absolutt an med litt vinter-touring!

Team Viggo uten Viggo. Tur 2.

Tekst og foto Kyrre Hagen

På to turer i år har to av teamets deltakere måtte klare seg uten teamets grunnstein som alltid holder roen og gjør de riktige valgene. Viggo er en skikkelig villmarkens sønn. Første tur på egenhånd hadde lært oss at Take-away kunne være en redning. Det alene er langt fra nok til å klare seg i villmarken. Vi måtte bli flinkere.

Team Viggo uten Viggo klare for survivel-adventure

Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring og bortgjemte grusveier, gjerne langt fra folk. Overnatting skal være i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Viggo har rigga sin Africa Twin med alt du kan tenke deg av utstyr. Bredden på sykkelen er som en liten bil, og det som ikke går i bredden går i høyden. I hans bagasje inngår et selvlaget kjøleskap som rommer alt det tre kompiser måtte ha behov for av mat og drikke. Kjøkkenet består av to kokeapparater, kjelesett og to skikkelige steikepanner. Viggo veit å skjemme bort kompiser, godhjerta som han er. I vriene situasjoner nøler aldri Viggo. Han kjører gjerne først på vanskelige partier med gedigne oppakning, og tar alltid kloke avgjørelser. Det var på høy tid for oss andre å bli bedre!

Flateby’n og 640’en uten langpigg.

Andre tur på egenhånd i «ødemarken».

På vår første tur i ødemarken hadde vi vært i Volda. På turen hadde vi lært at take-away kan redde en ellers dårlig planlegging. Vi hadde bomma kaffe og kaker av venner, og innlosjert oss hos studenter når det storma ute. Dessuten hadde vi lært at en god kjæreste kan være redningen for en god 17mai frokost. Vi hadde klart oss, men på ingen måte blitt noe «Lars Monsen»-typer. Vi måtte lenger inn i skauen, der ingen kunne redde oss. Da ville vi være avhengig av egne ferdigheter. Undertegnede hadde fått et skummelt GPX spor fra en «kompis» i Gruskollegiet, som skulle inneholde ei spektakulær grusrute fra Oslo til Folldal. Dette ville sikkert by på passende utfordringer.

Gutta har fått tillatelse til å passere en bom 🙂

Siden forrige tur hadde jeg blitt eier av en gammel BMW X-Challenger 650, som har trilla jorda rundt. Da Flateby’n har en gammel 640 Adventure, fant vi ut at disse var perfekte for en slik skogstur. 640’en til Flateby’n hadde forresten stått skodd med langpigg hele vinteren, uten å ha blitt brukt en eneste gang. Siden Flateby’n i tillegg hadde investert i en splitter ny Triumph 900 Rally Pro, var nok 640’en litt overasket over å tatt ut av garasjen for tur.  

Vi møttes på Lillestrøm, der ruta tok oss inn på grusveier. Snart var vi inne i skauen, og koste oss på vei nordover. Været var aldeles nydelig og syklene var fylt til randen for flere dager på tur. Ved Rokosjøen fant vi ei badestrand med passende vegetasjon for hengekøyer, i tillegg lå et fint vann der, noe det ofte gjør i nærheten av ei badestrand. Flateby’n hadde investert i eget kokeutstyr, så middagslaging var en lek. Nå skulle Viggo’n sett oss der vi satt med hvert vårt kokeapparat.

Flateby’n med eget turutstyr.

Dagen etter våknet vi til øsende regnvær. Vi sjekket på værmeldingen og så at det skulle bli bedre utover dagen. Det var ingen grunn til stress. Undertegnede hadde med ferdige porsjoner havregrøts miks, etter oppskrift fra noen garva gruskjørere han kjenner i Sandefjord. Etter sein frokost bar det igjen til skogs. Ruta var flott den, og vi suste rundt på flotte grusveier hele dagen. Viggo’n hadde lært oss at vi måtte ha en liten ankerdram ved endt dagsetappe, så ved Elverum tok vi derfor en liten avstikker ut av skauen, for å finne stedets Vinmonopol, deretter bar det rett til skogs igjen.

En dag kan vel ikke begynne bedre enn på denne måten.

Jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#.

Litt sør for Rena viste ruta oss rundt en bom, som var igjen. Det var ingen forbud-skilter her, og det gikk en grei «vei» rundt bommen. Da vi var på andre sida kom også en bil som skulle inn samme veien. Vi satte derfor av gårde for ikke å være i veien for mannen i kassebilen. Vi ville jo ikke ha noe bråk. Veien var fin fin, men ble etter hvert dårligere og dårligere. Til slutt kom vi til en ny bom, som definitivt ikke var beregnet for å kjøre rundt. Mens vi sto og klødde oss i hue, kom mannen i kassebilen opp bak oss. Han var ikke blid, rødsprengt i ansiktet og kalte os noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤# og noen #%¤¤¤%&%&/(/(/##»%. Vi forsøkte å blidgjøre fyren litt med å være vennlige, men han var ikke mottakelig. Etter å ha fotografert skiltene våre forsvant han like fort som han hadde kommet. Vi var vettaskremte, men kunne i grunnen ikke forstå at vi hadde vært så jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#. Kom vi til å bli bura inne?

Endelig oppe i høyden, på vei mot Grimsbu.

Etter Rena kom vi til et skilt der det sto privat vei, og gjennomkjøring strengt forbudt. Flateby’n ville snu, men her var det splittelse i Team Viggo. Redningen blei en forbipasserende, som vi kunne spørre om å få lov til å kjøre gjennom. Vedkommende kunne fortelle at skiltet og veien tilhørte broren, og at det var helt greit at vi kjørte. Rett før Koppang fant vi overnatting ved et lite vann. Kvelden blei hyggelig nok den, selv om vi bar preg av å ha vert noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#, den dagen. Vi satt der ganske slukøra etter all kjefta vi hadde fått. Vi hadde også begynt å spekulere i om vi hadde betalt i alle bommene, selv om vi vanligvis er veldig flinke til dette. I grunnen hadde vi dårlig samvittighet for det aller meste. Kom det til å bli vann og brød framover?

Stemningsbilde fra Folldal

Ny dag nye muligheter.

Etter frokost og morgenbad var vi igjen klare for skogens eventyr.  Flateby’n brukte fremdeles litt tid på å få opp og ned køya. Han satte øya i meg når han ville ha hjelp, men nå sjeldnere enn før. Også i dag tok ruta oss gjennom noen spennende områder. Et sted måtte vi igjen rundt en bom, men Flateby’n lot seg overtale. Han er i grunnen mye mer ordentlig en meg. I enden av veien var det satt opp store varselskilt i forbindelse med passering. Da satt Fleteby’n seg helt på bakbeina. Litt lengre framme lå det et hus inntil veien, og der lekte unga på utsida. Flateby’n mente vi kunne gå bort å spørre om lovlig passering. Det hele endte med at vi fikk tillatelse av ei ung trebarns mamma, etter å ha flørta med henne så godt vi kunne. Siste del av dagen rota vi oss over ei flott fjellpassering med litt teknisk kjøring, før vi tok inn på Grimsbu turistsenter.

Husk å betale i bompasseringene

Retur på TET.

På retur skulle vi kjøre et gammelt TET-spor fra Ringebu og sørover. Slike spor kan inneholde overraskelser, noe vi absolutt fikk fra første etappe. Som om ikke dette var nok, åpnet alle himmelens sluser seg. Da vi ankom Fåvang var vi våte som katter og sølete fra topp til tå. Det var lunsjtid, og vi fant oss derfor ei kro. Vi sjekka værmeldingene, og fant ut at det skulle bli bedre vær utpå kvelden. – Vi sitter her til det blir bra vær var mitt forslag. Det vil si fire timer. Flateby’n lot seg overtale, og det endte derfor med både lunsj, middag og dessert før vi forlot kroa. Personalet hadde nok begynt å lure på om vi planla overnatting i lokalet.

Ku-drift over Øyerfjellet

Praktfulle Øyerfjellet.

Denne ettermiddagen resulterte i en motorsykkeltur som har brent seg inn i minnet mitt som en av de fineste. Sola sto lavt, og all vegetasjon var klissvått etter det foregående regnværet. Dette ga et fantastisk lys når sola skinte på de våte omgivelsene. Det var som om hele naturen gnistret, i det vanndråper speila lyset tilbake.  Vi måtte stoppe flere ganger og nyte eksplosjonen av ulike grønnfarger.

Verktøy er viktig å ha med når du skal klare deg på egenhånd.

Etter ei stund tok vi igjen en diger kuflokk, drevet av lokale gråhåra cowboys innover fjellveien. Dette var kuer fra Øyer som ble drevet til sommerens beite. Turen deres var over 40 km, og de var heldigvis snart ved veis ende. Ku-flokken var nemlig umulig å passere. Vi kunne ikke gjøre annet enn å dilte etter. Kuene hadde vært på marsj i halvannet døgn når vi tok dem igjen, så en liten times forsinkelse kunne vi leve med.

Dagen ble lang, og snart blei det kveld. Vi var våte og kalde etter dagens regnvær og lunta var kort. Da vi fant ei hytte ved Næra slo vi til. Hytta var praktfull, og da vi fikk liv i peisen, var livet igjen bare kos. Dagen hadde vært innholdsrik på så mange måter.

Herlig overnatting ved Næra. Når det var tomt for krefter var det godt å komme innendørs.

Tøff framskjerm

Calleger’en hadde fått ny framskjerm før avreise. Den var råtøff, men mye mindre enn jeg hadde forestilt meg når jeg bestilte den. Etter dager med vann og søle i tryne, var jeg lei. Vi tok derfor turen innom Mc-Huset Nydalen der Ludvik ordna opp for oss. Jeg fikk kjøpte en splitter ny cross-skjerm av en mekaniker. Dermed var problemet løst. Snakk om service.

Også denne dagen bød på fine grusveier og noen morsomme utfordringer. Selv når BMW’en døde på ei lang strekke langt inne på skauen, beholdt vi roen og fant feilen. Vi hadde jo med oss det vi trengte av verktøy. TET-ruta tok oss til Flisa før vi måtte gi oss å satse på asfalterte veier hjem igjen.

Luns på skauen.

Hva lærte vi på andre turen?

  • En gammal 640 funker også uten langpigg.
  • Spør om lov til å kjøre dersom du har mulighet.
  • Øvelse gjør mester i å henge opp hengekøyer.
  • Spis gjerne lunsj, middag og dessert om det er dårlig vær.
  • En sykkel må være funksjonell, ikke bare tøff.
  • Ha utstyret i orden.

Vi hadde klart oss uten Teamet’s mentor og grunnstein, og vi hadde til og med blitt litt mer «Lars Monsen»-typer.

Mission was compleated…..