Kategoriarkiv: Team HH

Team HH på oppdagelsesferd i de svenske skoger:

Team HH så ingen grunn til at en helg skulle stå ubrukt. To sms’er på en fredag ettermiddag var alt som trengtes:


Hagen: Sover i skauen et sted i natt. Bli med?

Huseby: OK. Møtes i Tøckfors.

Tekst:Tore Huseby. Foto: Kyrre Hagen


Noen turer er planlagt. Andre er spontane. Hagen og Huseby møttes som avtalt i Töcksfors for en colabrus og en pizza. Og utførte der et studie av lokalbefolkningen som så ut til å like Volvo, EPA-traktorer, mopeder uten potte og liknende.

Spesialtilpasninger:
Hagen hadde for anledningen investert i et sett spesialstøpte ørepropper. Disse var han ikke særlig fornøyd med, de dempet ikke lyd i særlig grad, og de var plagsomt vonde å putte inn i ørene. Han var kort og godt svært misfornøyd. Dyre var de også. Derfor var gleden stor da Huseby, nokså diskret, kunne fortelle at ikke bare hadde han puttet høyre propp i venstre øre og omvendt. Han hadde også klart det kunststykket å sette begge to inn bak fram! Da dette ble ordnet opp i ble som ved et trylleslag Hagen svært fornøyd med sin nye investering.

Hagen er lite interessert i å ha Huseby inn i hengekøya si. Å gamble på teltplass hos kompisen er risikosport.

Leirstedsjakt:
Med den saken i orden, dro vi så nordover om Årjäng og oppdaget et vann der Hagen sjekka overnattingsmulighetene til venstre, og Huseby til høyre.
Da begge hadde sjekket og funnet hver sin helt ideelle plass stoppet begge motorene på sykkelen på hvert sitt sted – samtidig, og ingen av dem hørte dermed den andre…
Noe som egentlig var begges plan. Å høre den andre altså….
Etter flere minutter i dørgende stillhet ble det til at begge startet opp syklene, dro videre i den andres retning og plutselig møttes overraskende på midten i ei drittfart på en bakketopp.
Det ble bråbrems og munter stemning, det er artigere med to idioter enn bare en.
Muligens…

Etter spontan planlegging, er Team-HH samlet og gjensynsgleden er stor. Vi finner en odde og overnatter i de svenske skoger.

Superb planlegging:
Hagen fant denne gang den beste plassen og der oppdaget Huseby at selv om han var i n v i t e r t på tur i de svenske skoger betydde det ikke på noen måte at verten hadde sørget for seng og tak over hodet til andre enn seg selv.
Huseby måtte derfor, etter et nødvendig aftenbad og ei halv rødvin og to øl, ta til takke med å ende opp som knottmat under åpen himmel. Temmelig blodfattig våknet han få timer senere og oppdaget at det eneste som skapte mørket, var han egne øyelokk.
Siden de nå var åpne var resten av natta bare sånn passe.
Hagen hadde i et anfall av dårlig samvittighet overlatt den kostbare luftmadrassen sin til Huseby, noe han klaget intenst på om morran: – «Det har vært så kaldt i natt!».
Noe Huseby egentlig ga fullstendig blanke i, siden denne tøysemannen ikke hadde passet på å ta med kåk til to i skogens dype ro, i sin egen invitasjon.

Mopeder i alle slag.

Kaffens og isens vidunderlige virkning:
Da morran endelig innfant seg, hadde Huseby en liten fest på selvlaget kaffe. Og serverte grøt til begge fra den medbragte tørrmatprovianten. Denslags gir pavlovske reflekser. For etter kaffe – kommer alltid et høyst nødvendig dobesøk! Et forsøk på å ta med våtservietter en tur i skogen ble mislykket. Ingenting skjedde, for å si det slik.
Hygiene er viktig på mc-turer, året rundt! Så den saken måtte utsettes til seinere på dagen.
At Huseby hadde glemt toalettmappa OG medisinene sine var et problem som var til å leve med. Medisinene kunne alltids vente til kvelden, og tennene til Huseby ble faktisk gullende rene etter at han en stund hadde ligget i støvskyen bak Hagen og tygget flittig på sand og støv i store mengder. Så store at Huseby i sitt stille ga Hagen en tysk yrkestittel, «Überstaubmacher! «

Ikke ofte dumper du bortom en matstasjon med pølser i de svenske skoger. Hagen bråstopper.

Å finne fram:
Det skulle vise seg at GPS-kartet til Hagen, sammen med Husebys lokalkunnskap var en uslåelig kombinasjon – de fant den ene grusveien etter den andre. Noen av disse veiene hadde nok fått være i fred i årevis, et par av dem bar preg av å være gamle hulveier. Men teamet dro trøstig videre i et forrykende godt humør over å slippe å gjøre vendereis.
Noe senere utover dagen, etter en bensin & ispause, lå Huseby forrest, og da Hagen tok ham igjen, hadde han slengt fra seg sykkelen og for i fullt sprang innover skauen med våtserviettene i handa – ispinnen hadde fått i gang igjen fordøyelsen i rakettfart og nå gjaldt det som det aldri hadde gjeldt!
Sekretess er viktig, så Hagen skjønte tegninga, dempet farta og stoppet en kilometer lenger framme for å vente til mission var accomplished.

Mopeder i alle slag
Vi dumper borti et mopedrally, og Huseby sloss med svenskene i konkurranse «kulepenn ned i ølflaske»
Ledertrioen på vei ut fra matstasjon.

Overraskende rally:
Er det noe du aldri finner i de dype svenske skoger så er det to mann strategisk oppstilt med egen pølsebu.
Vanligvis.
Men akkurat i dag fant teamet det!
Det skulle vise seg at disse gutta var en post på et mopedrally, der det både var en matstasjon – og en konkurranse der man skulle plassere en kulepenn som hang i snøret på ei fiskestang oppi ei vinflaske. Huseby kan love at dette er tilnærmet umulig.
Å spise svensk bokspølse/burkkorv går derimot glimrende. Teamet fikk seg hver sin gratispølse, tok noen bilder og gjorde et intervju med nøkkelpersonene og dro så videre.
I deres videre fremferd fikk de også gleden av å blåse livet av de stakkars mopedistene da de ble passert i 2,3 x maks mopedhastighet, på tvilsomme veier.

Heldigvis var ikke dette skilta den retningen vi kom.

Vinterføre i august?
Apropos tvilsomme veier – Huseby hadde fremdeles maks luft i begge dekk etter en tur Baltikum rundt, og disse overoppblåste landeveisdekkene var egentlig helt ubrukelige til gruskjøring. Det han burde gjøre var å slippe ut ti pund i begge, men han valgte å se sportslig på det: Ingen ting er gøyere enn å trene skikkelig vinterføre på skikkelige svenske grusveier tidlig i august. Så lufta, som forøvrig var norsk, fikk bli i dekkene til turen var unnagjort. En annen forklaring er at Huseby var for lat til å gidde å slippe ut lufta. Muligens stemmer begge.

Vi finner til sammen 27 mil med herlige grusveier denne lørdagen.


Dagen gikk med til å oppdage nye og ukjente grusveier i Värmland og Dalsland. Dere som bor østpå – være klar over at om du tar E 18 mot Stockholm så er du i den svenske villmarken bare du er et par tre mil inne på svensk side! Både på høyre og venstre side av E 18 finnes titusenvis av skoger og grusveier som bare ligger der, fritt til å bruke for enhver som vil og har lyst. Teamet gravde for sin del fram ca. 25 mil ukjente veier i traktene. Ruta gikk fra Töcksfors via Årjäng, rundt sjøen Stora Gla og så sørover igjen der vi til slutt krysset E 18 på nytt og fortsatte på grusveier hele veien ned til Dals Långed i Dalsland. Dette er Husebys hjemtrakter så herfra gikk det via grus nesten hele veien tilbake til Ed i Dalsland, der Huseby har sitt hjem.

Huseby monterer sideveska etter å ha tatt den av. Vi måtte snu da dette var bomvei.

Været:
Nå må det innrømmes at været var noe blandet på turen. 99, 99 % av turen var det opphold og sol for teamet. Imidlertid, da det gjensto sytten meter omtrent, kom det to regndrypp, men det var også alt. Teamet mener at såpass får man faktisk godta – Norge er jo et værmessig ustadig land!

Vi finner til sammen 27 mil med herlige grusveier denne lørdagen.

Konklusjon:
Det er utrolig hva team HH rekker på et døgn: Middag, rødvinsaften ved stille vann, aftenbad, frokost, lunsj, tjuefem mil med grus og omtrent det samme på svingete asfaltveier, deltakelse i mopedrally samt tørrtannpuss i farta.
Team HH var skjønt enige om at bedre enn dem hadde ingen det denne helga. Og enda var lørdagskvelden og søndagen igjen!
Men det får bli en annen historie.

Team HH tester luksus-touringlivet!

Team HH trives best på alskens dårlige drittveier, gjerne med mye grus og søle. Tar veien slutt, eller blir nesten ufremkommelig, er teamet i sitt ess. Nå ville vi teste touring, og etter å ha mast oss plass på årets Touringtreff, var neste utfordring å skaffe turingsykler. Den biffen fiksa vi lett..

Tekst og foto Tore Huseby og Kyrre Hagen

Vi la en listig plan ved appellere til arrangørens dårlig samvittighet og vips, så hadde vi ordna oss hvert vårt hotellrom på selveste Radisson Blu. Det skulle forresten bare mangle, her sliter og strever vi for avisa med å plage oss selv med å kjøre all verdens motorsykler i hele den vide verden for avisa og for leserne. 

Da aksepterer vi simpelthen ikke å sitte hjemme og ikke få være med på moroa.

Riktig sykkel til riktig kjøring 

Neste utfordring ble å komme seg standsmessig til fjells. Nå besitter ikke teamet touringsykler i vanlig forstand. Sjøl om vi kjører tur med de syklene vi nå engang har. Våre tohjulte venner er mest vant til å bevege seg ut i «grønnsak-åkeren», og minner vel mere om landbruksredskap enn elegante touringsykler. 

Dette løste seg imidlertid enkelt da Hagen allerede hadde en BMW RT 1250 fra Speed Motorcenter til testkjøring. Denne kunne han da godt kjøre til Beitostølen.  Da Yamaha kontaktet Teamet for å få fraktet en MT-10 Touring oppover, hadde i grunnen saken løst seg selv når Huseby plukket med seg denne på veien nordover.

Hagen presser Bimmeren gjennom svingene.

Avreisebesvær.

Fredagen kom, og en peonrød Huseby dukker opp hos Hagen ved lunsjtider. Han hadde benytta en hel sensommerdag ute i båten sin borte i Sverige, og hadde like greit sovna ombord. Dette straffa seg og nå lyste han opp som ei fyrlykt, enda det var midt på dagen, til Hagens boblende munterhet. Han hadde imidlertid fått fatt på Yamahaen, den var utstyrt med en halvslitte dekk og bare en liter bensin. Sikkert fordi Yamaha ønsket å gi et autentisk langturspreg på opplevelsene som ventet oss. Den ene literen hadde Huseby fått til å rekke helt til Drammen. Begge syklene var utstyrt som to ekte touringsykler, med både toppkofferter og sidevesker, slik det skal være. Sykler med til sammen såvidt under tre hundre hester og et drøyt halvt tonns egenvekt hadde vi nå til disposisjon helge helga til ende.  Ruta ble lagt over Jevnaker, vest for Randsfjorden opp gjennom søndre og nordre land, over til Dokka, et sted der de lokale flyktningene visstnok kalles for “nødlænninger

Huseby dikterer opplevelsene, mens han skuer utover Randsfjorden.

Side om side.

Nord for Klekken ville teamet finne ut hvilken som var raskest av de to syklene. Her er det to kjørefelt opp en lang bakke.  Hagen ante uråd og var på hugget i det Huseby satset på et overraskelsesmoment. Det var nok imidlertid Huseby som ble mest overrasket da MTéns forhjul bare ville til værs, mens Huseby jo ville forbi… BMW’en har adskillig flere kilo som holder forhjulet nede, og merkelig nok,  ble det dødt løp opp.

Det jobbes under stoppene i det travle teamet..

Så trillet teamet via Leira over til Fagernes, der vi valgte bakveiene fra Ryfoss og opp til Beitostølen. Et stykke av veien her fikk vi testet hele vandringa på demperne – et sted følte Huseby at bunnpanna på Yamahaen strøk lakken av seg og vel så det.  Der Huseby bånna demperne, befant Hagen seg flere ganger vektløs en hel meter over BMWén.

Er overraskende, men ikke helt uvant opplevelse i dette teamet. Men vanligvis skjer dette i skauen, ikke på asfalten!

Huseby i fint driv på MT-10 Touring

Yamaha 

Vi oppdaget snart at Yamaha MT 10 Touring er en så rask motorsykkel at man med riktige innstillinger sannsynligvis kan tilbakelegge tre ukers ferie på mindre enn ti dager.  Dette er sannelig en ulv i fåreklær, de over 160 HK medvirker i samlet flerspann rett ned i bakhjulet, og det var klin umulig å ikke gjøre det samme med fartsgrensene som staten gjør med bilavgiftene: Legge til så mange prosent at det blir flaut å snakke om det.  At originalveskene var litt i minste laget og at dekkene var godt slitt allerede etter 520 mil og at sykkelen med denne kjøringa var i tørsteste laget, gjorde ikke noe. 

Cocpit på Yamaha MT-10 Touring

Vi kunne bant på at sykkelen veidde under 200 kilo. Det gjorde den ikke, men den var likevel en hel passasjer lettere enn BMW’en, og utstyrt med all den elektronikk i verden som trengs for å unngå tryning, steiling, hjulslipp, sprettdempere og annet.

Kampen sto derfor mer i mellom trangen til å tenke, “ Jeg pisker denne sykkelen det den er god for, for det er jo ikke min sykkel” til tanken om at” Her må jeg ta det piano for jeg vil ikke risikere å skade en sykkel som ikke er min”. Heldigvis er teamet erfarne nok til å merke seg det aller viktigste: -”Jeg kjenner ikke denne sykkelen godt nok til å leke med den sånn som jeg har lyst til, for da kan det hende at både vi og sykkelen får smake mer grøftepurre enn noen av oss tåler…

Og med den tanken lengst fram i hodet, kom vi oss greit fram med Yammisen… 

Det er faktisk ikke helt umulig at Yamaha betyr: Jæ Må Ha! Teamet kan ikke japansk så vi må bare gjette…

Førermiljøet på BMW R 1250 RT

Bimmeren:

En BMW 1250 RT ved siden av en Yamaha MT 10 Touring er som å sette en kamel opp imot en gaselle.  Svær, brei, tung og diger står den der og ruver som en lat moskus på Dovre. Og designet fikk faktisk den modne Hagen, som liker å framstå som litt ungdommelig og fresh med sine orange “reddi tu ræjs”- østerrikere hjemme i garasjen sin, til å bli hele femten år eldre da han satte seg på sykkelen!

Huseby kunne plutselig skimte grå hår på Hagen innunder hjelmen! Det var ikke til å fatte.

Hvem den ultimate Touringsykkelen kommer ann på formålet

MEN: I det øyeblikk Hagen bestiger denne tyske dovrestuten og får snurr på greiene så fyker sykkelen avgårde i en forrykende fart. Ikke bare på rettstrekkene, nei også i svingene går det så det hyler om ørene! Så fort BMW R 1250 ruller blir den nesten vektløs og de 285 kiloene fordufter helt, den vibrerer knapt, de 136 hestekreftene kjeppjager både mann og maskin rundt svingene nesten like lett som Yamahaen. Men bare nesten!  

Unge mennesker som griner på nesa av gubbesykler som BMW R 1250 RT ville fått sjokk om de hadde prøvd en.

På tross av at det kjennes som om gasswiren (som formodentlig ikke finnes der i virkeligheten) er laget av seig gummistrikk, så er det ingen tvil om at en av verdens beste, raskeste og behageligste touringsykler gjemmer seg inni alt det digre kåpestæsjet som BMW har snekra i hop.

Den eldste i teamet, Huseby blir verken eldre eller yngre av å kjøre BMW noe som tyder på at han er midt i målgruppa for merket. Målgruppa er velstående nok, de vil fort fram på en behagelig måte men vil ikke ha noe oppstuss omkring saken.

Team HH tester touring luksuslivet

Målgang:

Det var jo høst og de lokale bøndene hadde derfor strødd rikelig med enorme mashmallows utover i det ujevne terrenget.  De digre hvite ballene er jo runde, i det minste den ene veien, og det er umulig å la være å tenke på at om en av de begynner å rulle, så vil teamet risikere en brå avslutning. Men det gikk bra-alle traktoreggene holdt seg der de var plassert.

Nesten uten regn når vi når vi så målet, som er høyfjellshotellet på Beitostølen. Der er det tett med folk som håper å få en behagelig touringhelg, og det er her hevnen slår til: 

Duellantene

Både Huseby og Hagen tildeles oppgaver som ikke bare tvinger teamet til aktiviteter hele lørdagen til ende, men også gir kraftige begrensninger på mulighetene til å feste på fræddan. Huseby som turguide på grus, og Hagen som grusinstruktør på GS Experiences Light.

Det artige med dette er jo at ingen i teamet er spesielt godt kjent i området med annet en den fuktige lysløypa på de lokale hotellene fra tidligere års utskeielser og den ruta er det så vidt oss bekjent ikke mulig å kjøre med motorsykkel.

Så om du skulle komme til å lese i avisene om at en gruppe på femti motorsyklister forsvant i de Valdreske fjellpartier så vet du hvem som har skylda for dette.

Å nei! Det er ikke teamets skyld. Det er Speed motorcenter og Yamaha Norge, i tett samarbeid med ledelsen i MC-avisa! 

Sånne folk må da passe litt bedre på hvem de velger til å guide, ikke sant?








vel?