Kategoriarkiv: Team HH

Team HH løsner rusta med Tango.

Det hadde seg sånn at når en ny kjøresesong nærmet seg, fant teamet ut at det kunne være greit med et rustløserkurs.  Nå er det slik at vi liker godt å vite hvor politiet til enhver tid befinner seg, når teamet virkelig kjører! Løsningen ble derfor å delta på politiets eget rustløserkurs, som politiet selv arrangerer.  Da hadde vi nemlig full kontroll på hvor purken var.  For å blidgjøre noe av fansen til Team-HH, tok vi med oss følge.  To kvinnelige motorsyklister vi kjenner godt.  Kurset ble bestilt i god tid, det skulle avholdes den siste dagen i april.

Team HH er klar for rustløser, og drar til Trøgstad-banen.  Tango MC er en motorsykkelklubb med medlemmer som jobber eller har jobbet på Trafikkorpset ved Oslo politidistrikt.

Slutten av april kom, og til alles glede med sommerlig temperatur, og oppholdsvær.  Det var det bare å avslutte jobben snarast råd, slik at vi rakk frem til gokartbanen i Trøgstad, uten bøter og prikker i førerkortet. 

Med oss på kurs har vi noe av fansen: Beate Irene Olsen nr. to fra venstre, og Mai-Britt Johansen lengst til høyre

En guide til besvær:

Hagen skulle guide fansen fra Drammen til Trøgstad.  Oppgaven skulle i utgangspunktet være svært enkel, da Hagen til og med hadde utstyrt sykkelen med GPS. Nå var det bare slik at Hagen var svært så kjøre-yr, denne dagen, og fansen hadde sin fulle hyre med å prøve å henge på. Ved avkjøringa til Ås, klarte til slutt Hagen å riste av seg en av damene, som ble grundig lurt i en avkjøring. Hun var så forbanna, at det var like greit at vi ikke fant henne igjen på ei stund.  Da vi til slutt fant henne, var det bare å kjøre før raseriet rakk å komme  sprutende ut av hjelmen. Det var heldigvis såpass langt igjen, at hun klarte å roe seg ned, før vi var framme.

Tore Huseby in action med sin kjære Solan!

Yrkesskade:

Vinteren har hatt en litt hard medfart med Huseby, som gjennom våren har vært på krykker, i forbindelse med en lei yrkesmessig pådratt meniskskade.  Huseby er imidlertid ikke rådløs, og ikke er det noe i veien med viljen heller.  Han hadde derfor funnet ut at han måtte ta sin BMW R 1100 S, for å kunne klare å gjennomføre kurset.  Denne har nemlig to store «benhvilere», i form av sylindrene som stikker ut på hver sida av boksermotoren. Den ene sylinderen kunne han dermed slenge det vonde beinet opp på, når han trengte det. En fidus BMW sine ingeniører nok ikke har planlagt, men som fungerer som bare det!

Slalåmkjøring er en av øvelsene på banen.  Her gjelder det å ha blikket på rette plass.

To Åffroadere , en gubberæser og en velstandsvespa…

Av motorsykler hadde vårt reiseselskap en ubegripelig bred variasjon denne dagen.  En av fansen stilte med den største «velstands-Vespaen » du kan tenke deg,  en Harley CVO til en kostnad av  toogtjue av Husebyes sykkel, og  nesten sju av Hagens. Den andre fansen stilte med sin vante følgesvenn «Tigeren Tommy», som du får omtrent fire stykker av for digerskuteren fra Junaiten. .

Huseby stilte som nevnt med sin sekstenårige BMW R 1100 S, og Hagen stilte med sin KTM 690 Enduro R. Spredningen av sykler kunne vel knapt nok bli bredere, men la det være sagt; på et slikt kjørekurs spiller det nesten ingen rolle hva du stiller opp med. Sykkel er sykkel!

Bendik Eika i Tango-mc instruerer en av deltakerne.  Sittestilling, forankring og blikk, er viktige elementer.

Tango MC.

Bendik Eika, som var en av instruktørene tok i mot oss.  Dette er en fritidssyssel han bedriver når han ikke frakter vår bergenske statsminister rundt land og strand – dog i limousin, ikke på motorsykkel.  Selve klubben, Tango MC, består av politifolk som kjører, eller som har kjørt motorsykkelpatrulje i Oslopolitiet. 

Vi var ikke alene på kurset denne dagen, totalt ca. tjue motorsykler møtte opp, heldigvis sammen med sine respektive førere. 

Kjøregårdsøvelser:

Etter litt praktisk informasjon, slapp vi ut på banen, hvor kjøreøvelser mellom kjegler sto på programmet. I mellom de enkelte øvelsene kunne vi fritt boltre oss i de svært trange svingere på gokartbanen. Du verden hvor lett det er å glane ned i bakken på kjeglene under slike øvelser! Særlig hver gang en skremmer livsskiten av seg selv.  Konsekvensen blir at en driter seg ut, gjør feil og blir ledd av av samtlige tilstedeværende… 

Neida – slett ikke. Men : Man banner litt inni seg hver gang en  gjør feil! Og prøver å gjøre det bedre neste gang.  Og det er jo det som er så deilig med banekjøring – en kan gjøre feil uten å daue av det. Kun selvfølelsen får seg en skrape – og det er det bare du sjøl som ser.

Mai-Britt Johansen sleper den nye «velstands-Vespaen» denne ettermiddagen. Du får toogtjue sykler av Huseby`s kaliber for en sånn.

Sporvalg og banekjøring.

Stadig nye øvelser men så: Pause! Etter at medbrakt niste var fortært – den var forresten like variert som syklene våre, alt fra brunost til kjeks, youghurt og lakrisbåter gikk ned på høykant, var det klart for sporvalg og frikjøring.  Først kjørte «gåsemor», altså sjælveste purken, med ungeflokken, altså vårs, på slep rundt banen.

Alle fikk dermed sin helt private opplæringsrunde bak lederen. Deretter var det klart for egne runder. Begrensningen i første pass var at vi kun fikk ha sykkelen i ett gir, og du skulle ikke røre bremsene!  Bremselysene glimtet til dann og vann og sladret om at en og annen fikk svingpanikk når farta ble for høy. Flaut, men dog til å leve med.

I det andre passet fikk vi bruke hele to gir, men vi hadde fortsatt ingen brems tilgjengelig. Huseby suste rundt den ene runden etter den andre med det vonde beinet trygt plassert oppe på sylinderen i en imponerende fart, mest fordi en gammal bokser på lavgir og en fører med dødsforakt og intenst kneverk, har en helsikes effektiv motorbrems. 

I siste runde var det ingen begrensninger overhodet. Halvt ut i passet kommenterte Huseby til ventende førere – «Det er da merkelig at ikke Hagen har lagt den sykkelen i bakken enda?»  

En KTM 690 med selveste Hagen på toppen er nemlig en konstruksjon som med femti graders nedlegg krever sju åtte meter med banebredde, og da blir marginene knappe.  Særlig i den dritfarta som Hagen mente måtte til for å runde hjørnene. Horna til Hagen stakk tidlig langt utafor hjelmen, og 690’en vræla både under pådrag, og ved kraftige nedgiringer.

Men omsider kom han til nasjonal sans og samling og roet ned til gjengs hastighet for dagen. Til alles tilfredsstillelse.

Rådyre treff i veikanten.

Teamet og fansen ( vel vel, tålmodige mc-damer i hvert fall)  hadde bestemt seg for å returnere til Husebys residens nede i Dalsland.  Etter kjørekurset fremsto de temmelig svingete veiene som aldeles snor-rette!  Området er forresten også uvanlig dyrerikt, i sær om aftenen, og vi fikk testet både nødbrems og unnamanøver på etappen. Flere ganger.  

Huseby «traff» sitt fjerde rådyr denne kvelden, samtlige uten gevær men med motorsykkel.  –«Alt blir en vane, også roadkill» sa Huseby, mens damene hadde stoppet  i veikanten med hvert sitt par med digre og forskremte tallerkenøyne. 

Beate Iren Olsen, eller fru Olsen som Huseby kaller henne, jakter svinger etter beste evne.

Vel framme var menyen dog ikke nydrept rådyr men svensk (fj) ertesuppe, karvekrydret norsk brennevin og tyske billigkopier av fransk champagne. 

Forsamlingen var enige om at det hadde vært en lang og begivenhetsrik dag – og ingen av oss var blitt dårligere til å kjøre motorsykkel etter kurset.

Snarere tvert imot!

Samme hvor nødig vi rent generelt anbefaler samvær med purken, det har en tendens til å bli både dyrt, dømmende og dumt, så må vi dessverre innrømme at akkurat dette kurset her, faktisk kan anbefales.

Norge mitt norge. Del II

Tekst og foto Team HH

From Florø without love:

Våre følgesvenner fra et fergeleie i en vestlandsfjord. Til venstre Gjeldfrid, som er Husebys gamle hoppe, og Til høyre «Pippi» Hagens temperamentsfulle venninne.

Etter ei natt på et delt hotellrom  i Florø, og to separate frokoster bestående av en seks-åtte tusen kalorier ( egg/brød/smør/bacon/gulost/noen wienerbrød og en halv bøtte kaffe, var det tid for takeoff.

Duoen Huseby og Hagen skremmes ikke av varmen. Vestlandet skal utforskes.

Etter frokost var Huseby så vennlig å skite på fellesdoen i kjelleren, for ikke å ødelegge den gode og kameratslige pakkestemningen på rommet, og jammen gjorde ikke Hagen det samme, formodentlig  i en annen etasje.  Det er den slags høflighet som bevarer et godt og langvarig kameratskap. Gammelmannskit er nemlig ikke til å spøke med etter en krevende utekveld i landets vestligste by.

Lunsj i Norfjoreid

Fra Florø satte vi kursen nordover og østover på Rv 614 til Svelgen og med ferge over Nordfjorden fra Isane til Stårheim. Huseby tok en dukkert før ferga kom og opplevde for første gang vestlandske strømninger som nær tok ham aldeles bort fra havneområdet for godt. Men flesk flyter, så det hele endte godt. Fra Stårheim fant vi noen snasne små bakveier opp imellom fjellsidene, før vi ankom selveste Nordfjordeid for lunsj.

Grøntfor og appelsinjuce  ble bestilt i et fåfengt forsøk på å kompensere for den gedigne frokosten.  Bare tull, for sånn mat virker ikke på teamet…

Etter å ha tenkt nøye gjennom sakene droppa vi Bergen og Ålesund som mulige reisemål. Been there, done that liksom. Vi fant ut at vi heller skulle østover og nordover – med blant annet et viktig mål for øye: Å synke så dypt som overhodet mulig.

Det dypeste stedet vi visste om var Hornindalsvatnet.

Hagen var i støtet denne dagen, og ville absolutt ikke kjøre raskeste vei.  Vi fant derfor noen fantastiske krumspringveier på nordsiden av Hornindalsvannet.  Fv. 41; en fantastisk vei, helt til vi plutselig kjørte gjennom to gårdstun, så høner og sauer skvatt alle veier.  Her langt opp i huttiheita butta vi i et strømgjerde.  Vi måtte snu, men var straks på rett kurs igjen.  Kart og GPS var i aller høyeste grad uenig.  Veien som ikke var på kartet eksisterte imidlertid på GPS’en, og heldigvis i virkeligheten også, så gjennom en splitter ny tunell ankom vi Grodås.  Ikke den tidligere målvakta, men selve stedet Grodås.  

Sola pøste ut millioner av megawatt og tempen bikka toogtredve i skyggen.

Huseby var så varm at han stupte ut av dressen og ned i vannet direkte. Der oppsto det underlige fenomenet at selv 514 meter med vann ikke var nok til å kjøle ned hele Huseby, før det var gått en god stund. Så han ble sittende med vann til halsen til både skinnet og pelsen nesten var gått i oppløsning.

Kjøreredskapen:

Litt om motorsyklene våre. Eksospotta på Hagens sykkel «mangler»  DB- killer. Den ligger behendig i garasjen der hjemme, formodentlig på grunn av generell umodenhet og levende mc-glede. Når han så gir gass i tuneller så høres det veldig tøft ut.

Husebys  MC hørtes også tøff ut. Før.

En av brearmene fra Briksdalsbreen. Jammen har den trukket seg godt tilbake siden sist vi var her.

Etter Hagens presentasjon av sin sykkel i milelange tuneller ved fullt pådrag, ble Husebys motorsykkellyd mer som en dårlig trimma gressklipper med trompetmute.  Flaut og rart, ja faktisk bare en tynn og pinlig prompelyd var å høre.

Alt er relativt. Kul motorlyd kan altså drepes. Av en enda kulere motorlyd. Men det er en fordel med det meste: Når Hagen vræler forbi med sin KTM 1290 med fullt pådrag  i tunellmørket, etterlater han en sterkduftende gass. Ikke den fra hotellrommet i Florø, neida – det er en duft fra Husebys forgangne barndom og spede ungdom som kommer tilbake: Duften av en hel rull nyavsmelt, nypanget kruttlappkrutt!

Ruta vår

Den duften som dagens barn blir snytt for hver eneste dag, stakkars.  Slikt leketøy er jo farlig nå for tida.

Et annet faktum er at Husebys Gjeldfrid ikke har pleid å streve så veldig for å henge med verken den ene eller den andre. Det har i grunnen alltid vært krefter nok bortsett fra i forbikjøringssituasjoner med røslig passasjer og tre ukers bagasje på tysk motorvei med fri fart.

En situasjon som nesten aldri forekommer, for øvrig.

Nå skal Huseby ikke si at han elsker sin Gjeldfrid.  Elske er noe man forbeholder folk og muligens enkelte dyr.  Men man kan utmerket godt bli glad i en MC.  Det som kjennes nå, etter 115 000 km er en gryende respekt. Gjeldfrid henger greit med de store syklene, selv om hun må to gir lenger ned i registeret, og rape langt kraftigere enn hun pleier.

«Gjeldfrid» het forresten opprinnelig Gjeldor, men skiftet både kjønn og navn da den endelig var nedbetalt. Hun har vist seg å være en transefrøken, som tåler utrolig mye røff behandling uten å kny, og med en stor porsjon kjøreglede som ytes tilbake og hun holde fortsatt mål i alle situasjoner.

Det er veldig morsomt, men så er hun da også påkostet langt mer enn noen av Husebyes øvrige kvinnelige erobringer her i livet.  Noe som er fortjent all den tid det har vært lite kiv og krangling disse åtte årene samlivet har vart.

Hagens supersterke 1290 er veldig orange, og såpass høy at den ikke egner seg for prøvekjøring av folk under minst seks fots høyde. Ny og fin er den også, og etter at leverandøren begynte å skjønne seg på elektronikken dens har den også vært pålitelig.  I dyreverdenen ville nok BMW’en være ei gaupe og KTM’en en tiger.

Begge er tålmodige, men kan bli farlige, om de blir tirret nok.

Gummibåtfestival og dens deltakere:

Etter å ha surfa fedrelandet i tre samfulle dager til ende, endte vi på gummibåtfestival i Stryn. Vi vet til denne dag ikke hva slags festival det egentlig var men antok at det handlet om rafting av noe slag. Der ble Hagen overfalt av to tjueårige snupper med prosenter i blodet der det skulle vært promille, og sånne blikk der begge de lyseblå gluggene var erstatta med to «Donaldkors».

Deres forehavende var at de skulle et annet sted enn akkurat der de var og de ville satt stor pris på å bli fraktet dit av to eldre motorsykkelinnehavende herrer. 

Her er det at vi begge får et faderlig og ansvarlig øyeblikk, og prediker motorsyklistenes første bud: Aldri kjøre motorsykkel uten hjelm og sikkerhetsutstyr!  Pent hår, T-skjorte og hullete shorts regnes ikke som særlig sikkert mc-utstyr, så vi fortalte jentene om mosjonens gleder og virkninger, dog uten noen særlig suksess.

Skulpturpark i Byrkjelo

Etter denne heltemodige og uselviske handlingen, så syntes vi at vi fortjente en oppmerksomhet.  Etter den gufne opplevelsen med rekene, gikk vi for pizza og øl. På et sted der vi visste fra tidligere erfaring at begge deler var av førsteklasses kvalitet.

Ulempen ved å ende opp på populære steder:

Gummibåtfestivaler medfører en viss utprøving av tålmodighet, Hagen ble dagens helt siden han klarte innkjøpsoppgaven og da han kom ut med ikke en, men to ventehalvlitere til hver, var det like før Huseby ga ham et kyss midt på truten.

Eldre herrer blir ikke bare mette av øl og pizza. De blir også trøtte, så ungdommen som festet i Stryn denne kvelden slapp å ha noe med oss å gjøre. Vi gjorde derfor akkurat som forhuden – vi trakk oss tilbake, til nok et delt husvære, denne gang ei hytte på den lokale campingplassen.

Og Hagen vet råd mot det meste – doble ørepropper gir en viss mildning av Husebys snorkeboltspetakkel.  En reduksjon fra 120 til 90 Db. skal en ikke kimse av.

Det går opp og ned her i livet. Og slikt har en pris:

Skyliften i Lone, tar deg 1100 meter rett til værs. Anlegget er spektakulært og imponerende.

Billigsalg på vafler og kaker

I en ny og blank dag, startet teamet med å kjøre turen fra Stryn til «Skylift»  i Loen. Der fikk vi oss en gratistur i en tusenmeterlang loddrett hyssing som bærer et par gondoler. Ja, det heter faktisk gondol – det samme som båtene i Venezia.  Spør ikke oss om hvorfor.

Her benytter vi forresten anledningen til å takke redaktøren i MC-Avisa for utdelingen av våre pressekort. De sparte oss for 2 x 505 kroner.  Det er penger det og.  Til de som kommer etter oss: Betal de pengene – er det klarvær vil du aldri angre på at du tok turen opp – siden det var søndag fikk vi til og med et gudsord med oss fra topprestauranten langt der oppe.

Gudene skal vite at vi begge trengte det – og like sikkert er det nok at ingen av oss fortjente det. Det meste av det teamet driver med skal visst være både syndefullt og kriminelt.  Livsglade som vi begge er. Team HH er imidlertid fortsatt, etter til sammen minst femti års presseerfaring, fortsatt barnslig henrykt hver gang vi opplever en yrkesfordel i vår skrivende hobbyvirksomhet.

På vei mot Sogndal finner vi endelig noen sølepytter, og koser oss skikkelig. Sindige sogne-kyr, skjønner nok ikke helt vitsen.

Lykken er uansett å ha godt humør og dårlig hukommelse.  Vi la Loen bak oss og kjørte så over Utvikfjellet, og ankom Sogndalsøyri, etter diverse alternative veier.  Er det en annen mulighet enn hovedveien, velges selvsagt denne, nærmest som et prinsipp. En svær flokk med kuer ble forresten skremt, etter alle kunstens regler, etter at vi fant noen svære vann-dammer vi kunne leke i på en sidevei. Og det vannet var det eneste som fantes i tørrsommeren her, nemlig smelta brevann som fossrant over elvebreddene. Annet rennende vann fantes ikke

I 1400 meters høyde treffer vi POLITI. Vi er et sted vi ikke skal være

Vi håpet vel kanskje at kuene lot seg skremme, men vestlandske kyr er så jævla sindige at det er til å gjespe av. Men teamet lekte guttunger en stund, noe som av ulike grunner faller oss mistenkelig lett.

Hagen er blid som ei lerke. Han har storkost seg over Aurlandsfjellet.

På vei over Aurlandsfjellet fikk Hagen øye på en privat vei innover og oppover fjellet. Bommen var mulig å kjøre utenom. Der oppe på nesten 1400 meter møtte vi en nokså ilter oppsynsmann med «politiskilt». Vi hadde verdens dårligste unnskyldning for å være akkurat der, men det virket, og karen så til å mildne litt. Han ville gjerne at vi skulle betale 200 kr.  Hvilket vi gjerne gjorde om vi bare hadde visst hvordan!  Ingen «Vipps»  gikk pga. manglende mobildekning, og noen pengepostkasse var ikke å se.

Huseby hadde riktignok 200 cash i lommeboka men det nevnte vi ikke noe om.

Vi tar grusveien opp til radiomasta på Aurlandsfjellet. Huseby koser seg i det fine været.

Det hele endte med at vi slapp å betale og teamet ble gode venner med mannen, som var happy bare vi dro oss ned til 1100 meter igjen.  Litt senere kjørte vi innom radiomasta på Aurlandsfjellet – et utsiktspunkt vi kan anbefale.

Deretter gikk ferden ned til Stegastein, der en trebro med glass i enden er det eneste som holder suicidale fra å hoppe i døden. Nede i Aurlandsdalen droppet vi å kjøre motorsykkel på gangstiene der fotfolket liker å rusle, og deretter var det egentlig bare å sette nesa i retning tilbake til Geilo der teamet hadde en base takket være Hagens familiehytte.

Fra taubane til taubane.

Vi var mektig imponerte over den gedigne skyliften i Loen, og fant ut at denne måtte sammenlignes.  Vi sikta oss derfor inn på Krossobanen og Rjukan. Denne er bygd i 1928, og er med dette Nord-Europas eldste «hyssingbane.»

I 32 varmegrader, er ikke en is å forakte. Etter å ha rota oss bort på alle mulige småveier smaker det ekstra godt.

Veien gikk over Imingfjell og ned Tessungdalen i friskt driv.  Det rare var at nå som vi var tilbake på Østlandet, fikk vi vestlandsvær. Det gjorde imidlertid ingenting, etter dager i en badstulignende tilværelse.  Huseby fikk nærmest normal farge i ansiktet igjen, han hadde vært konstant peonrød helt siden tropevarmen innfant seg, på tross av solide reseptforskriftsmessige sterke blodtrykksregulerende medisiner.

Ved ankomst Rjukan, tok vi igjen frem pressekort og kamera, og jammen klarte vi å lure oss unna billettkostnadene her også.  Vi sparte til sammen 300,-.  Nok til en enkel lunsj på den flotte kafeen Gvepseborg på toppen.  Det mest imponerende med Krossobanen er at det inne i gondolen står at denne lille kassa er godkjent for 25 personer.

For å si det slik: Vi hadde ikke tort å være med dersom det hadde blitt stappa inn femogtjue  Husebyer i denne hengekassa.

På vei mot Byrkjelo, ser vi opp på Briksdalsbreen som smelter i rekordfart. Elvene er fulle av smeltevann.

Imidlertid er de fleste noe mindre enn Huseby i vekt og volum, så det hele gikk bra.

Det var forresten her vi gjorde en flau tabbe – det vi skulle ha gjort var å kjøre til Kalhovd, og derfra videre til Gvepseborg, taubanens øverste punkt. Og så tatt taubanen ned og opp igjen! Det er mer enn sju mil på grus høyt til fjells – og selv om du må kjøre samme vei tilbake anbefales turen på det sterkeste.

«Tyttebæret» på Krossobanen er nok ikke så fancy som skyliften i Loen, men i 1928 var dette det hotteste.

Denne veien er åpen fra St.Hans til høsten for oss alle, mot et lite vederlag.  Men dette oppdaget Huseby først uka etter turen, da han var på en annen tur med Rjukan MC-klubb, som jo er lokalkjent i området. Ytterst irriterende – vi må nok ha en reprise i Rjukanområdet i 2019.

All lykke er tidsbegrenset og vi måtte hjemover til den strie skjorte og den havre lefse, som tyskerne sikkert sier.  Siden vi bor på ulike steder skiltes etter hvert våre veier, Huseby kjørte utenom regnskurene helt hjem til Ed i Sverige mens Hagen tok godt preparerte veier hjem til Drammen, den eneste norske byen som har skiftet status fra å være et obstrukt industrihøl til å bli et frydefullt elveparadis for sine innbyggere.

Men før dette stoppet vi på flyplassen i Notodden og koste oss med lokal kulinarisk gatekjøkkenmat av beste merke.

Teamet anså utflukten som vellykket og ga den 97 poeng av hundre mulige, og det er ingen tvil om at teamet vil arrangere flere slike turer i framtida. Team HH vil gi dette råd i sakens anledning:

Gakk hen og gjør likeså!