DEL 1. Avreise

Tekst og foto Kyrre Hagen

Kenny hadde igjen planlagt en tur med Pernille. Flybilletter var bestilt, og planen var å reise solo i september. Det hadde han gjort før, og det hadde stort sett gått bra. At det noen ganger hadde gått litt mindre bra, var det ingen grunn til å henge seg opp i. Det viktigste var at Kenny hadde kommet hjem igjen, og da kunne man vel egentlig regne turen som vellykket.

Det hadde imidlertid holdt på å gå skikkelig galt da Romania kom opp på Asker MC-klubbs vårmøte, der sommerens aktiviteter skulle planlegges. Flere i klubben snakket varmt om Romania som mulig reisemål for høstturen, og plutselig hadde alle vendt seg mot Kenny. Han måtte innrømme at han allerede hadde kjøpt flybilletter til Romania i september. Petter hadde påtatt seg ansvaret for klubbens tur, og Kenny ble derfor svært lettet da Petter etter hvert konkluderte med at Romania lå for langt unna for en ukestur.

Kenny hadde dermed landet på beina. Igjen. Han kunne fortsette å glede seg til sin egen tur, uten å måtte forklare for en hel motorsykkelklubb hvorfor det egentlig var nødvendig å bruke en uke på å kjøre til Romania når man kunne fly dit på noen timer.

Kenny liker riktignok å reise alene, men det betyr ikke at han liker å være alene. Det er en vesentlig forskjell. På Balkan er engelskkunnskapene generelt ganske beskjedne, og på en tidligere tur hadde Kenny kjørt innom alle landene i området uten å få praktisert særlig mye engelsk. Det meste av den internasjonale kommunikasjonen hadde foregått i resepsjonen på hotellene, der engelsken stort sett hadde blitt brukt til å sjekke inn, sjekke ut og betale.

Denne gangen hadde han derfor planlagt å bo mest mulig på MC-camper. Der ville han møte andre motorsyklister, og de hadde som regel et langt bedre forhold til engelsk enn folk flest. Dessuten mente Kenny at man faktisk kom lettere i kontakt med mennesker når man reiste alene. Det var bare å stoppe opp et sted, så ordnet det seg. I verste fall kunne man alltids peke, smile og håpe på det beste. Før avreise hadde Kenny forsikret seg om at det var plass på to MotoCamper: én i Sibiu i Romania og én i Idilevo i Bulgaria. Dermed var alt klart. Nesten.

På ratata

Den siste uka før avreise hadde Kenny nemlig deiset i bakken med motorsykkelen sin. I parkert stilling. Det var ikke den mest imponerende ulykken Kenny hadde vært borti, men den var til gjengjeld såpass vond at han en stund lurte på om han hadde brukket ryggen. En mer forsiktig mann ville kanskje tatt dette som et tegn på at motorsykkelturen burde utsettes. Kenny tok det mer som et spørsmål om hvor mye smerte han kunne leve med. Dermed kom han seg på flyet.

Flyvningen til Košice i Øst-Slovakia gikk overraskende bra. Ryggen holdt, og Kenny var på plass. Nå var planen enkel: Han skulle ta én dag av gangen og se hvor langt han kom. Det var en strategi Kenny hadde hatt stor nytte av tidligere. Den har den fordelen at man slipper å planlegge for alt som kan gå galt.

Dagen etter var han tidlig på beina og tok trikken opp til garasjen, der Pernille sto spent og ventet. Hun hadde nok begynt å lure på om han faktisk kom. Men klokka 08.00 dukket Kenny opp, batteriet ble koblet til, og Pernille startet med et brøl. En time senere var bagasjen stablet på plass. Kenny hadde med seg det viktigste av klær og utstyr, i tillegg til litt hermetikk og annen mat fra den lille butikken i første etasje der de har leiligheten sin. Man vet aldri når neste måltid dukker opp. Så var det bare å sette seg på sykkelen og suse ut av byen.

Kursen gikk mot Romania, på de samme veiene Kenny hadde kjørt nordover på etter årets påsketur. Målet var Balkanfjellene i Bulgaria, sør for Karpatfjellene. Kenny hadde først trodd at Balkanfjellene var en del av Karpatene, men det viste seg altså å være feil. Det var en helt egen fjellkjede, omtrent 40 mil sør for de rumenske Karpatene og sør for Donau. Det er ikke alltid Kenny har alle detaljene på plass før han drar. Men han drar.

Litt utenfor Košice tok Kenny igjen Peter på en liten Keeway 250. Kenny visste ikke da at han het Peter, men de skulle snart bli bedre kjent. Den lille Keewayen holdt god fart på de svingete og våte småveiene, og Kenny syntes det var imponerende hva slovaken fikk ut av den lille maskinen.

Så kom en brå sving. Peter stivnet. Og da var løpet kjørt.

Keewayen forlot veien, og Peter forsvant ut i åkeren. Heldigvis gikk det bedre enn Kenny fryktet. Peter mente det var glatt, men Kenny mente nok at Peter hadde gjort omtrent alle de klassiske feilene man kan gjøre når man blir redd i en sving. Han stivnet, sluttet å styre og lot motorsykkelen finne sin egen vei. Det er sjelden en god plan.

Kenny fikk hjulpet Peter opp og sjekket at han fortsatt var i stand til å kjøre. Det var han. Dermed kunne de fortsette, og som så ofte på slike turer ble et lite uhell starten på et nytt bekjentskap.

Ungarn ble krysset på småveier, og Kenny og Pernille fulgte den samme ruta som han hadde kjørt nordover i april. Underveis spiste han langos sammen med et polsk par på en KTM 790. Polakken fortalte at han snart skulle til Norge for å jobbe. Hver høst dro han opp for å hjelpe til med slakt av vilt, blant annet elg og reinsdyr. Han skulle bo på Åmot, som tilfeldigvis lå like i nærheten av Kenny. Motorsyklister trenger ikke mye tid for å finne noe å snakke om. Et kart, en motorsykkel og litt mat er som regel nok.

Snart krysset Kenny grensen til Romania, et land han hadde lært seg å sette mer og mer pris på. Skogene var fantastiske. Nesten ingen vegetasjon på bakken, bare stammer tett i tett og et irrgrønt tak over det hele. Det føltes nesten som å kjøre innendørs, tenkte Kenny.

Så sto det plutselig et digert villsvin langs veien. Kenny slakket av, snudde og kjørte tilbake. Dette var ikke en liten skoggris som tilfeldigvis hadde rotet seg bort. Dette var en skikkelig rugg. Kenny var glad for at det sto et gjerde mellom ham og dyret, men gjerdet var tydeligvis ikke noe villsvinet hadde bedt om. Det ruslet rolig rundt og så ut til å være helt uinteressert i Kenny. De sto en stund og betraktet hverandre. Kenny på sin side av gjerdet. Villsvinet på sin. Det var en passende avstand.

Etter hvert ruslet grisen videre, og Kenny kunne fortsette. Han hadde fått sett nok på den til at han ikke trengte å komme nærmere. Selv Kenny har grenser, og 300 kilo gris hadde uansett vært i meste laget.

Etter hvert måtte han imidlertid ta en nærmere titt på Pernille. Hun hadde begynt å smette ut av første gir og tilbake i fri, og Kenny mistenkte at dette skyldtes justeringen han hadde gjort på girpedalen sist han var her nede. Han bestemte seg derfor for å finne et sted der han kunne undersøke saken. Ved en stor gård i utkanten av en by stoppet han. Her måtte det da finnes noen som hadde verktøy tilgjengelig.

Inne på gårdstunet møtte han unggutten Lukas, som var på besøk hos bestefaren sin. Lukas kjørte en Yamaha R125 og kunne vise fram flere motorsykler på gården. Både faren og onkelen hans hadde sykler stående der. Lukas fortalte at han hadde kjørt 13 timer på Yamahaen fra Tyskland, der han bodde, til bestefaren. Deretter hadde han og bestefaren vært på en firedagers tur, hver på sin egen motorsykkel. Det var tydelig at Kenny hadde kommet til rett sted.

Lukas og bestefaren lånte ham verktøy, og snart var bunnbeskytteren modifisert slik at girpedalen fikk bedre klaring. Etter kaffe og motorsykkelprat kunne Kenny fortsette. Det er en av fordelene med å kjøre rundt på motorsykkel. Man trenger ikke alltid å vite hvor man skal. Det holder å stoppe et sted der det står en motorsykkel.

NO FIXED ROUTE, som Kenny bruker å si.

Før turen hadde Kenny tenkt at han kunne kjøre helt til Sibiu på én dag. Men ryggen hadde andre planer. Etter hvert hadde han innsett at det kanskje ikke var verdens beste plan å sitte på motorsykkel fra morgen til kveld etter å ha deiset i bakken bare noen dager tidligere. Han siktet seg derfor inn på det samme overnattingsstedet der han, Olsen og Veaasen hadde tilbrakt den siste natten sammen på forrige tur. Vertskapet hadde vært særdeles hyggelig, og maten hadde vært god.

Det var bare én liten detalj Kenny ikke hadde tatt høyde for. Det var lørdag og bryllup på kroa. Stedet var fylt av festkledde mennesker. Her var det bryllup. Ikke et lite bryllup heller. Et gedigent bryllup.

Betjeningen kjente igjen Kenny fra i våres og kunne fortelle at de dessverre ikke hadde noe rom ledig. De kunne også fortelle at Kenny neppe ville ha ønsket å bo der uansett. Festen kom til å vare minst til klokka fire om morgenen. Kenny takket for informasjonen og fant seg et lite pensjonat i nærheten. Deretter kjørte han tilbake til restauranten for å spise.

Fest på slovakisk

Mett etter den merkeligste pizzaen Kenny noen gang hadde spist – pizza med pepperoni og pommes frites – ankom han det lille pensjonatet utpå kvelden. I mellomtiden hadde fire slovakiske motorsyklister også tatt inn på pensjonatet. Kenny hadde ikke mye tro på at han ville klare å få til noen samtale med dem. Slovakiske menn er nemlig livredde for å snakke engelsk.

Heldigvis gjorde noen øl og noen runder med slivovica positive utslag, og da Kenny i tillegg ringte opp Arkitekten for å oversette fra slovakisk, var lykken gjort. Det ble både tre og fire slivovica-snaps før motorsyklistene til slutt kom seg i seng. Kenny hadde opprinnelig tenkt å legge seg tidlig for å være uthvilt til neste dag. Men det er ikke alltid man får gjort alt man hadde planlagt.

Dagen etter tok han farvel med sine nye slovakiske venner i «Enjoy Riders» og satte kursen sørover. Rundt en sving sto plutselig en diger hjorteokse og stirret på ham. Den var enorm, og Kenny rakk å telle 14 tagger før dyret forsvant inn i skogen. Magisk, konstaterte Kenny. Så fortsatte han oppover gjennom de tette skogene på noen av de trangeste og fineste veiene han hadde funnet på turen.

Etter Belis begynte Pernille å mase om bensin. Kenny fant til slutt en stasjon i Mărișel. Den var ubemannet og hadde en automat med både tekst og tale. Det burde egentlig vært enkelt. Problemet var bare at alt var på rumensk.

Kenny sto foran automaten og trykket på det han mente så riktig ut. Automaten svarte på rumensk. Kenny trykket litt mer. Automaten svarte igjen. Etter hvert sto frustrasjonen skrevet i ansiktet hans, og han var nær ved å gi opp. Til slutt knakk han koden og fikk fylt opp Pernille. Det er ikke sikkert Kenny helt visste hva han hadde trykket på. Men bensin fikk han.

Resten av dagen brukte han på de samme herlige veiene som han og kompisen Viggo hadde kjørt året før. Den gangen hadde det regnet. Nå var forholdene helt annerledes, og etter hvert satt Kenny og gapskrattet inne i hjelmen. Dette var akkurat slik en motorsykkeltur skulle være: smale veier, masse svinger, fjell og skog – og en motorsykkel som gikk dit Kenny pekte. Det gikk så det plystra.

Godt utpå ettermiddagen ankom han Motocamp Sibiu. Der traff han igjen verten Doru, som hadde holdt av det beste rommet sitt til Kenny. Da fikk det heller være at det sto «Harley-Davidson» på døra.

I løpet av kvelden ankom også et par franske karer, en tysker og en bulgarsk motorsyklist campen. De to sistnevnte fikk i tillegg besøk av en lokal motorsyklist som viste film av at han holdt på å kjøre seg i hjel. Rumeneren skrøt hemningsløst av egne ferdigheter, og Kenny gikk ganske snart lei av å høre på ham. Kenny har ingenting imot folk som er flinke på motorsykkel, men når en mann begynner å vise film av hvor nær han har vært døden, samtidig som han forklarer hvor fantastisk flink han selv er, har Kenny begrenset interesse.

Før han krøp til køys, får han Andreas, tyskeren som jobber som motorsykkelguide på heltid, til å legge opp en rute for seg i Balkanfjellene. Denne mannen er lommekjent i området og visste nøyaktig hvilke veier Kenny burde kjøre. Det var jo akkurat det Kenny trengte: en lokal kjentmann, en full tank og en motorsykkel som forhåpentligvis fortsatte å fungere.

Ryggen får bare henge med så godt den kan. Nå er det bare å glede seg.

Neste morgen skulle Kenny sette kursen mot Balkanfjellene. På vei ned skulle han samtidig krysse Transfăgărășan, en av de mest spektakulære fjellveiene i Romania. Det var duket for nye svinger, nye mennesker og nye muligheter for Kenny til å gjøre ting som en litt mer forsiktig motorsyklist kanskje ville tenkt seg om to ganger før han gjorde.

Men det får du lese mer om i neste reisebrev.