Kategoriarkiv: Diverse mc

Vestlandet på sitt beste

Tekst og foto Kyrre Hagen

Med pinse og 17 mai på samme helg pynta vi syklene og la i vei vestover. Værmeldingen viste en ting, nemlig sol. Dermed hadde vi rammene for den beste Vestlandsturen du kan tenke deg. Denne gangen i den sydligste delen av Vestlandet.

Syklene pyntet til 17 mai-tog på sørlandet.

Planlegginga foregikk på undertegnedes spisebord, ved at vi første spiste mengder med pizza, og deretter ryddet bordet og erstatter pizza med kart. Turen skal bestå av fem kjøredager, og fire overnattinger. Derfor plasseres salt, pepper, oregano og tannstikker på kartet for å markere overnattingene. Det er en selvfølge at det skal være fine veier mellom overnattingene, men vi snakker om Vestlandet så dette ordner seg alltid. Litt spesielt dette året var at 17 mai hang sammen med pinse. Dermed fikk deltakerne beskjed om å pynte syklene. Oppmøte og starten for turen ble Sørlandets perle Homborsund. Her samlet deltakerne seg 16 mai, klare for nasjonaldagen.

Vi møter første 17 mai tog i Høvåg

Frokost til «Ja vi elsker»

Vi vekket de siste syvsoverne til «Ja vi elsker» for full musikk. Syklene var pyntet etter alle kunstens regler, og deltakerne så frem til å kjøre i tog, vel vitende om at vi snart kom til å møte flere motgående 17 mai-tog, og dette skjedde etter bare noen få mil. Her kunne vi rope hurra sammen med den bunadskledde lokalbefolkningen, og vi hadde jo mc-bunaden på. Vi fulgte kysten til Høllen i Søgne, men etter at iskremen her var vel førtært, syns vi at vi hadde gjort plikten vår og vel så det, i diverse 17-mai-tog.  

Det er ikke ofte du kan sitte ute på Lista. Her blåser det alltid.

Dagens mål var befalsforlegningen på Lista flystasjon, der vi hadde leid rom til alle 10, men nå er det nå sånn at det er mange veier til Lista, og undertegnede har kjørt motorsykkel på de fleste små-veier i Agder. Derfor ble det en underholdende rute fra Søgne til Lista, og nå var farten en helt annen enn musikkorpset i Høvåg. Om Tronstadvegen fra Nodeland til Øyslebø, eller Lidraget fra Haddeland til Kvinesdal sier deg noe, vet du at dette blir det skikkelig 17mai stemning av. Og skal du gjøre noe ut av turen fra Lyngdal til Lista, er det bare å legge turen utenom Bjørnevågsveien til Farsund. Det gjorde vi, til noen av gruppas store glede, og andres fortvilelse. Her er det nemlig grusveier. Når dette er sagt er det vel på tide å presentere turens deltakere:

Brynje-Birgitte, også kaldt Beate Iren Olsen, er en av gruskjørerne i Norge med høyest skuldre. Hun er alltid blid, nesten, og nekter for å kunne noe om strømproblemer på motorsykkel, selv om hun er elektroingeniør av yrke. Sykkel; Triumph Tiger GT Pro, også kaldt Velte-Petter.

Anne Swang har ingen kallenavn men elsker Ducati og hater grus. Dette er en liten nøtt da undertegnede jo kjører på grus så ofte han kan. Situasjonen blir derfor at Anne hater meg om vi ved en «feiltakelse» kommer ut på grus, mens jeg blir overlykkelig over å ha funnet en ny grusvei. Anne kjører Ducati monster 950 med kallenavn mopeden. 

Jon Olsen på vei mot Røldal. Dette er en herlig fjellovergang.

Anita Olset er et råskinn på motorsykkel. Irriterende nok er alltid lyset hennes i speilet til den som skulle være dum nok til å prøve å kjøre fra henne. Anita kjører en BMW RS 1250, og den håndterer hun så lett som ingenting. Anita er en snill, men en veldig streng dame, noe som neste deltaker er veldig tiltrukket av.

Jon Olsen elsker strenge damer, og på en Vestlandstur for noen år siden sjekka han opp Anita Olset, ehhh, eller hun sjekka opp han. Uansett, de to har blitt et uadskillelig par, som farter land og strand runt på sine motorsykler. Jon kjører BMW GSA 1250, noe han gjør veldig bra. Han liker å kjøre grus, men hvis Anita er med liker han ikke å kjøre grus.

Viggo Carlsen er sjefen i Team Viggo som undertegnede er en del av. Viggo elsker Honda, automat, TKC-70 og musikk. Han er en fantastisk kokk, og laster gjerne sin Africa Twin 1100 opp med en enorm oppakning. Viggo satser alltid liv og remmer på å henge på med den som ligger først.

Tom Flateby er også medlem i eksklusive Team Viggo. Flateby´n er etter hvert blitt en habil gruskjører, og selv om vi andre ikke trodde det var mulig, har han tilegnet seg evner til å klare seg selv i villmarken på motorsykkeltur. Flateby´n kjører en Triumph Tiger 900 Rally Pro.

Morten sjekker om brøytekantene holder.

Morten Veaas er direktør av tittel, men elsker disse turene der han reiser med gode venner i all enkelthet. Dette i kontrast til Mortens hverdag der det meste stort sett dreier seg om luxus-hoteller, bobler og fete biler. Morten kjører en BMW GSA 1250, som stadig står i ro i garasjen og lurer på hvor det blir av Morten.

Jon Storheil er kanskje den beste mc-føreren av oss alle. Jon hater å stå opp om morgenen, men elsker svinger på motorsykkel. Det må også nevnes at han er nordlending, med en vanvittig tørr og morsom humor. Jon har alltid en kommentar, og slipper alltid unna med den. Jon kjører BMW R1200 når han ikke sitter på toget.

Undertegnede er arrangør og siste deltaker på lista. Om noen er mc-fil, må det være han.

After-bike på Lista flystasjon

Lista flystasjon

Vi ankommer Lista i et helt nydelig vær. Vi skal overnatte på befalsmessa på Lista flystasjon, som nå er Lista Vandrerhjem. Dette er en del av den gamle flystasjonen, som var operativ helt fram til 2007. 10. mars 1941 landet de første tyske jagerflyene her, og 1. juli 1996 ble flystasjonen nedlagt. Det er ikke ofte du kan sitte ute på Lista, men i dag kan vi det, så det blir after-bike før vi tar oppdagelsesferden i den gamle bygningen. Befalsmessa er en magisk bygning, og en reise 50 år tilbake i tid. Her er en svær ballsal, et digert kjøkken, messe med gedigne Chesterfield salonger og til og med en egen pub. Alt dette har vi for oss selv på selveste 17 mai. I denne varmen står spekemat på menyen, som serveres i puben. Senere utpå kvelden synker vi ned i de digre Chesterfield-møblene i salongen. Det er kult å samles her, og tenke på all historien som henger igjen i veggene. Her har nok skjedd litt av hvert opp gjennom tiden. Mellom Befalsmessa og flystripa ligger de gamle hangarene fra andre verdenskrig som digre forhistoriske dinosaur-skulpturer. Vi ser dem mot horisonten i det det mørkner.

Hangarene på Lista Flystasjon er som gedigne dinosaurer fra en svunnen tid.
Gutta krutt

Nordsjøveien

Når du er i dette område er det umulig å ikke kjøre fylkesvei 44 også kaldt Nordsjøveien vestover. Veien er en orgie av trange smale veier, og snor seg inn i alle bukter og over alle heier. Vei-ingeniørene som står bak denne skulle hatt sin fortjenestemedalje fra oss motorsyklister, for denne veien er virkelig en gave til oss. Om du ikke har fått nok av svinger når du kommer til Hauge i Dalane, kan du følge Fv 33 herfra til Rekefjord og videre til Gyland. Har du ikke fått nok svinger da, blir du aldri fornøyd. Denne veien er som en berg og dalbane på hjul. Jeg sender Viggo i front. Han har de breieste veskene og er mest hissig på gassen. Det er ganske underholdende å ligge bak, og betrakte hvor fort han klarer å reagere nå vi møter bobiler og annen motgående trafikk.

I fergekø på Hjelmeland

Svelviksund Drammen over Frafjord

Vi ankommer Lauvik der vi skal ta ferge over til Oanes. Køen med biler er lang, men vi kjører selvsagt fremst i køen. Å se 10 motorsykler stille seg først i køen, når du har ventet 2 timer på ferge blir for mye for enkelte, så vi må tåle litt kjeft. Når vi ser størrelsen på ferga som betjener strekningen forstår vi hvorfor. Det er jo den bitte-lille Svelviksund fra Drammen som klapper til kai. Båten har knapt plass til ti biler. De fleste av oss har tatt denne mange ganger før, den gangen den betjente strekningen Svelvik – Verket. Uansett er det slik at vi motorsyklister ikke tar plassen til noen biler, så vi blir stablet ut til sidene, og kommer over på første avgang.

Vakre Røldalsfjellet

Tanta til Beate

Hjelmeland er hjemplassen til Brynje Birgitte, og hun har alliert seg med tanta si, som har ventet med spenning hele dagen, på at ti motorsykler skal ankomme eiendommen hennes slik at hun kunne fylle dem opp med lapskaus. Gode å mette setter vi kursen over Gullingen mot Suldal. Denne veien er fantastisk både opp og ned av fjellet, og du har en flott utsikt dersom du tar deg tid til å nyte den. Jeg gir litt på gjennom svingene, og Viggo som kjører på knastedekk har sin fulle hyre med å henge med, men den karen nekter selvsagt å gi seg.

Flateby´n i godt driv, Over Røldalsfjellet er det for tiden venstrekjøring.

Ved Mo feriehytter i Suldal ventet rørleggeren på oss. Det er Per Martin Stensrud, som normalt er med på disse turene. Han vil være med oss på siste del av turen som blir om Sauda til Røldal som må være en av Norges fineste fjelloverganger. Denne veien har ikke vært åpen mange dagene, og brøytekantene er flere meter høye i enkelte partier. Vannene er fremdeles islagte, med overvann som lager store turkise felter utpå isen. Fra Haukeli kjører vi om Arabygdi og Totak, en vei vinteren har vært ganske slem med. Telehivene får vanlige gatesyklene til å sveve, der adventure-syklene bare cruiser over. Øyfjell, Dalen og Bandaksli er en god oppskrift på vei til Vrådal Panorama og siste overnattingen.

Grisebonden fra Bø ankommer Vrådal Panorama.

Grisebonden fra Bø

På fjorårets tur ble vi reddet av Grisebonden fra Bø, også kjent som Bent-Iver Staurheim. Grisebonden driver stort med økologisk frittgående gris under navnet Kolonihagen i Rema 1000 kjeden, og jeg hadde blitt kjent med han noen år i forveien, da han kjøpte et gammelt dekk av meg. Det hadde fulgte med et hjul jeg kjøpte fra Italia. Da Viggo punkterte for andre gang under forrige års tur, ringte jeg Grisebonden som hadde et dekk liggende. I etterkant viste det seg å være det samme gamle dekket som jeg hadde solgt han noen år i forveien. I år inviterte vi han derfor på Carbonara alla Carlsen. Grisebonden takka ja og dukket opp på sin Harley XR 1200. Grisebonden fortalte entusiastisk at han skulle på XR treff i Italia bare ei uke senere. Det ble en hyggelig siste kveld i Vrådal Panorama, med prat om både griser og motorsykler.  

Carbonara alla Carlsen

Så går det som det ofte går på disse turene. Siste kjøre dag drar vi hver til vårt. Kort oppsummert kan vi bare si at maken til vær har vi aldri hatt på disse turene, og veiene var helt fantastiske. Sjekk gjerne ruta. Den kan anbefales.   

Sjefen må sove ute

Ny tøff utfordrer i klassen!

Fjellveiene slynger seg innover vidda. Dette er første helga de er åpne, og vi har tatt med oss Suzukis nye utfordrer i den mellomstore adventure klassen. Vi klarer ikke å la vær, men sender kladaser med grus ut av svingene og over bakketoppene. Det blir noen herlige dager i fjellet, der vi blir godt kjent med den nye modellen.

Tekst: Kyrre Hagen
Foto: Lenka Leginova


Forventningene til nye Suzuki V-Strom 800 DE er skyhøye. Endelig har produsenten kommet opp med en adventure sykkel i den harde 700-900 klassen, med 21» framhjul, høy bakkeklaring og lang fjæringsvei. Dette
har vi ventet lenge på. Selv om V-Strom modellene har blitt populære, har ikke Suzuki hatt en eventyrsykkel som håndterer de mest krevende underlagene. Det er nettopp det denne nye V-Strom 800 DE skal kunne tilby.


Utseendemessig skiller den nye 800en seg en god del fra sine V-Strom søsken. Den ser i mine øyne smekrere og lettere ut. Tankene går raskt tilbake til den tøffe klassiske DR 800 modellen fra 90 tallet. Bensintanken på denne modellen hang sammen med en høy forskjerm i samme linje, som et nebb. Dette sammen med en bratt liten vindskjerm var karakteristisk for modellene. De så virkelig ut som noe for seg selv og var på mange måter den stygge andungen. Historien har i ettertid vist at designet var forut for sin tid, og har blitt kopiert på svært mange adventure modeller, med BMW i spissen. En vesentlig ting skiller allikevel disse syklene. Dr. Big tilnavnet kom av den gigantiske en-sylindra motoren, mens DE 800 har Suzukis første parallell-twin.
DE 800 ser moderne og tidsriktig ut. Gullfarga forgafler og eikefelger er alltid kult. Den har synlig gitter bakramme og litt kantete design
både på sidepaneler, tank og nebb. Hele utseendet minner mer om det vi på 80 og 90 tallet kalte «Offroadere». Samtidig har sykkelen mange moderne komponenter. Under det lille kåpeglasset sitter to frekke små ledlyktene i front, som er hentet fra GSX-S1000, og bak kåpeglasset sitter et nytt og moderne TFT display. Motoren har fin finich og er godt
eksponert fra sidene. Den har beskyttelse fra undersiden både av ramme og bukplate i sort plast. Tank og deksler er en miks mellom blanke lakkerte deler og matt plast i ulike farger. Akkurat fargevalgene på modellene er for meg en liten gåte, og for min del er fargevarianten jeg har på test den peneste.


Ny motor

Motoren er en helt ny konstruksjon og den første paralell-twinen fra denne produsenten. Den er pen i seg selv, og sitter nydelig integrert i ramma, godt beskyttet. Slagvolumet er på 776cc. med en ytelsene på 84hk ved 8500 omdreininger. Maks dreiemoment er 78 NM tilbys ved 6800 omdreininger. Ikke det frekkeste i klassen, men krefter som er til
å leve med på en sykkel til dette formålet, og kreftene er der du trenger dem. Motoren har ny innovasjon. Den er konstruert slik at noe luft passerer stempelringene og havner i veivhuset. Her komprimeres den,
og sendes tilbake for å blande seg med ny luft som kommer inn fra luftfilteret. Bensinpumpa presser bensinen gjennom bensinfilteret, og regulerer trykket på bensinen til 343 kPa. Det er dermed høyt trykk til injektorene. Motoren er selvsagt godkjent i forhold til Euro 5.
Elektronikken porsjonerer responsen fra motoren i tre nivåer; A, B og C, der A er det mest aggressiv, og C er et program beregnet for regn og glatte veier. Når det gjelder antispinn kan føreren kan velge en av fire moduser eller å deaktivere antispinn helt. De fire aktive modusene er forskjellige når det gjelder spinnfølsomhet på bakhjulene. Det handler om hvor raskt systemet skal gripe inn. Eller om det skal gripe inn overhodet. Modus 1 er den laveste følsomheten som tillater en viss
grad av bakhjulsspinn og er best egnet for gode veiforhold. Modus 2 har er moderat og Modus 3 har det høyeste følsomhetsnivået for dårlige eller glatte veiforhold. Grusmodus (G) er en ekstra antispinn-innstilling som forsinker tenningstidspunktet og skal gjøre gruskjøringen enklere og mer underholdende for nybegynnere. OFF kobler ut alle antispinn-funksjoner. Av annen elektronikk kan vi nevne en ny 5 tommers farge TFT skjerm og quickshifter som virker både opp og ned.


Fult justerbare dempere.
Noe som er en forutsetning på dårlige veier, er skikkelige dempere. Her tilbyr 800en Showa demperne med hele 220 mm fjæringsvei, både foran og bak. Alt fult justerbart i forhold til forspenning retur og kompresjon. Dette sammen med bakkeklaring på 220mm, bør gjøre den nye Suzukién velegnet for dårlige underlag. Felgene har eikene midtmontert,
og krever dekk med slanger. Dimensjonene på Dunlop TRAILMAX MIXTOUR-dekkene kjenner vi igjen fra flere av konkurrentene i
denne klassen; 90/90 x 21 foran og 150/70 x 17 bak.


Testkjøring

Vi har måtte vente litt på denne sykkelen, men endelig kan vi hente den hos importøren Arne Sande. Modellen har vært både forsinket og etterspurt, derfor var det deilig å endelig kunne dra å hente den i midten av juni. Vi skal ha sykkelen i over en uke, noe som virkelig ville gi meg mulighet til å oppdage både styrker og svakheter på maskinen. Selvsagt hadde jeg lest spesifikasjonene når Suzuki lanserte den i vinter, men etter dette hadde jeg latt være å se på den. Forhåndsinformasjon var dermed slettet fra hjernen, etter flere andre tester i mellomtiden. Dette
ser jeg på som en fordel. Da er man ikke forutinntatt før man begynner, men har i stedet et åpent sinn. Jeg setter meg godt til rette, og oppdager
det brede styret. Jeg må si jeg digger dette på denne type sykler. Man får en umiddelbar en følelse av kontroll. Sete kjentes komfortabelt, og gir meg god plass til beina uten at knevinklene blir for skarpe. Setehøyden er
ikke mer en 855mm til tross for en bakkeklaring på 220mm. Dette bør være overkommelig for de fleste, og er ikke høyt til å være en adventure. Foran meg sitter en slank tank og foran denne igjen et enkelt og forholdsvis lite instrument. Alt virker på en måte minimalistisk, og ikke mer enn du trenger. Bak den lille vindskjermen stikker det opp en kraftig bøyle til å montere navigasjonsutstyr. Denne er solid og vil garantert kunne tåle det meste av det du har tenkt på å plassere der.

Jeg setter sykkelen i gir og bruker resten av ettermiddagen på å jakte etter småveier både på asfalt og grus. Suzukien virker kvikk og rask. Jeg bruker litt tid for å venne meg til innstillingene på bremser, motorrespons og antispinn, men når jeg først har lært meg dette må jeg si at jeg blir overrasket over hvor enkelt og oversiktlig det er. Her er det ikke ferdig kjøreprogrammer, men muligheter for selv å velge i disse tre parameterne. Når tenningens slås av beholdes endringene, men unntak av ABS. EU-regler gjør at denne alltid er på når du vrir om nøkkelen.
Når helgen kommer, laster jeg opp for langtur. Nå skal sykkelen testes til det den er tenkt til. Dager med kjøring på varierte veier fra asfalt til dårlige traktorveier. Fjellveiene i Numedal og Hallingdal har akkurat åpnet, og jeg ser frem til noen fantastiske dager i fjellene.


Først litt om kjøring på asfalt.
DE 800 kjennes veldig stabil og fin ut på asfalt. Noe som ofte gjør at jeg er litt forsiktig med sykler med 21 tommers forhjul, er at de har forholdsvis lite gummi-kontakt med bakken foran. På denne sykkelen tenker jeg ikke over dette i det hele tatt. Jeg opplever aldri dårlig grep. Jeg syns sykkelen akselererer bra ut av svingene, og er lett håndterlig,
alt virker veldig stabilt og nøytralt. Det er ingen problemer å kjøre aktivt med denne på svingete veier. Demperne er sporty satt opp. Litt for sporty for rein turkjøring. Men dette kommer jeg tilbake til. Når det gjelder kjørekomfort utenom demperne, kan jeg nevne at sete er veldig bra, og det samme med beinvinkelene. Den lille vindskjermen overrasker
meg også. Til tross for at den er liten gjør den en god jobb foren meg. Speilene er lette og lese, og instrumentet tydelig og lettlest med god informasjon. Tyngdepunktet kjennes bra ut, langt lavere en mange av konkurrentene i klassen. Quickshifter som fungerer både opp
og ned er herlig når du har det «travelt». Og når du først har hatt dette på en motorsykkel vil du nødig være uten.


På grus
Vi kjører noen flotte grusveier i fjellet der jeg tester ut ulike oppsett på motorrespons, antispinn og ABS. G-modus på antispinn vil være en god venn for ferske gruskjørere. Her kan du få til hjulspinn uten at du vil klare å få for mye utslag. For mitt vedkommende, ble ganske raskt favorittinnstillingene å slå av både ABS og antispinn. (ABSen slår seg imidlertid bare av på bakhjulet). Motorrespons så jeg ingen grunn til å redusere, men beholdt denne i A, som er det mest aggressive. Dette
gjorde at jeg kunne leke meg temmelig mye på grusen. Dekkene fungerte greit til de fleste underlag, men sykkelen svømte litt av sted på partier der veien var sølete. Demperoppsettet på sykkelen ble for stivt på sykkelen på denne kjøreturen, og jeg måtte få importøren til å sende meg standardoppsettet, slik at jeg kunne starte forfra. Det viste seg at noen nok hadde gjort endringer her, for da jeg fikk stilt demperne i standard ble sykkelen mye mer harmonisk, og fulgte underlaget på grus mye
bedre.


Med passasjer
Tilbakemelding fra passasjer på en av turene var at baksetekomforten er god. Sete er bredt og behagelig, og du sitter ganske høyt over føreren. Det er gode håndtak på siden, som gjør at du kan skifte «stilling». Som fører var det også behagelig å ha på passasjer. Selv om denne testturen ikke var spesielt lang, var opplevelsen positiv både for passasjer og
fører.

Testføreren mener:
Etter halvannen uke med nye Suzuki DE 800 V-Strom, ble jeg gode venner med denne mellomstore adventureren fra Suzuki. Endelig har de kommet opp med noe som fungerer bra, også på ruskete og krevende underlag. Dessverre viser badevekta at den gjerne skulle ha slanket seg 20 kg, sammenlignet med mange av konkurrentene. Sykkelen fungerer imidlertid langt utover det som er grensene til en vanlige adventurefører. Motoren kjennes kvikk, og kjøreegenskapene er i aller høyeste grad med på notene både på grus og asfalt. Det å kunne gjøre innstillinger både i
antispinn, motorrespons og ABS mens du er i fart er veldig brukervennlig. Dette liker jeg veldig godt, og måten Suzuki har løst dette på syns jeg er veldig bra. Instrumentet er lettlest og quickshifteren gjør at du kan være veldig rask når du har det «travelt». Jeg liker dessuten at mye elektronikk er standard på sykkelen, og i forhold til dette er prisen hyggelig. Alt i alt en veldig bra pakke som vil kunne glede mange, og med Suzuki-kvalitet vet vi at vi snakker om et veldig pålitelig reisefølge.

SPESIFIKASJONER

Pris:                       169.900,-

Farger:                 Grå, Gul og Sort

Motor

Effekt                                                    84 hk / 8500 omdreininger

Slagvolum                                          776 ccm

Tankvolum                                         20 liter

Dreiemoment                                   78 Nm / 6800 omdreininger

Boring/slag                                        84 x 70 mm

Utslipp                                                 104 g/km

Gir:                                                        6

Mål og vekt

Setehøyde                                          855 mm

Vekt                                                      230 kg

Vandring framhjul:                          220 mm

Vandring bakhjul:                            220 mm

Bakkeklaring                                      220 mm

Akselavstand                                    1570 mm

Styrevinkel                                         28 grader

Bremser foran:                                 Doble 2 stemplers Nissin kalipere

Bremser bak:                                     Enkel 260 mm skive med enkel stemplet Nissin kaliper

Bredde                                                 975 mm

Høyde                                                  1310 mm

Lengde                                                 2345 mm

Dimensjoner forhjul                       90/90-21M/C 54H tube type

Dimensjoner bakhjul                     150/70R17M/C 69H tube type

Kraftoverføring:                                D.i.d. O-ring kjede.