Sørafrikansk jul

Tekst og foto Kyrre Hagen

Vi utforsker Kapp det Gode Håp på selveste julaften. I det sølvguttene synger julen inn, bestiller vi biff av vannbøffel.  Lite stekt takk, med soppsaus, poteter og ferske grønnsaker. Vi har tatt juleferie og rømt til varmere breddegrader.  Her er midt på vinteren; det som tilsvarer sommeren for oss. Et digert land der tusenvis av kilometer med grus og asfaltveier ligger foran oss.  Landskapet er like fantastisk som det er variert.  Rundt neste sving kan en flokk bavianer, eller andre ville dyr stå å vente på deg.  For en juleferie… 

Byen Franschoek er omkranset av grønne vinranker i alle retninger.  Vi er midt inne i et av verdens største vindistrikt. 

Kun en times tidsforskjell skiller Oslo og Cape Town, men mellom oss har vi en 18 timers flytur.  I Cape Town er varmen omtrent som en norsk sommer; – behagelig.  Med meg på turen har jeg Anne Rypdal, heretter kaldt A-Rypdal, som har vært her to ganger før.  Hun har forelsket seg fullstendig i landet.  Sammen har vi lagt opp en juletur, basert på hennes tidligere besøk.  Hun har mye hun vil vise bort, men avstandene er store, og vi har måtte velge.  Vi har åtte dager tilgjengelig med kjøring. 

I Sør Afrika byttes vår julegran med et som er snekret av driv-ved.  Denne skal pyntes på samme måte som vi gjør.

Vi overnatter hos en sørafrikansk familie natt til julaften. Vår julegran er byttet ut med et som er snekret av driv-ved.  Denne skal de pynter de på samme måte som oss, men selvsagt uten norske flagg.  Det er deilig med en lang spasertur på Bloubergstrand, som ligger rett innenfor Robben Island.  Her satt Nelson Mandela innesperret i ufattelige 27 år.  Fra stranden har vi fantastiske utsikt til berømte Table Mountains i syd, som er Cape Towns landemerke.  Julenissen kjører forbi oss på motorsykkel, i det solen sender sine siste solstråler på oss. 

Karoo Biking.

Dagen etter er det julaften, og barna i husets pynter det merkelige juletreet.  Vi setter imidlertid kursen mot utleieren Karoo Biking, inne i Cape Town.  Firmaet har navnet sitt fra noen enorme ørkenområder i Sør Afrika.  Karoo Biking er Afrikas største BMW utleiepartner, med avdelinger i Cape Town, Johannesburg, Durban og Port Elizabeth.  Inne i lokalene er det stappfullt av BMWér.  De fleste er GSér, som er godt egnet for de mange grusveiene her nede.   Våre sykler står klare på utsiden, disse er i god stand og nesten nye.  Vi får god hjelp av den hyggelige betjeningen til å montere på vår egen GPS, samt å få på oppakningen.  Dette firmaet har flere bekjente av meg benyttet tidligere.  At dette er en BMW-samarbeidspartner, er en forsikring i forhold til seriøsitet. Det forplikter.  Karoo Biking tilbyr ikke bare utleie av sykler, men også komplette turopplegg, med guider, overnatting og mat inkludert.  Turoppleggene er fra en til seksten dager, og kan tilpasses individuelt.  Her kan alle finne seg en tur, om de ønsker et ferdig opplegg.  Innehaver Jurgen Muess kommer for å ønske oss god tur.  

Kapp det Gode Håp

Mot Kapp det Gode Håp

Vi har valgt å legge opp vår egen tur, og setter snart kursen ut av porten, på våre to nye følgesvenner.  En GS 700 til A-Rypdal og en GS 1200 til undertegnede.  Vårt første mål er Kapp det Gode Håp.  Veiene her slynger seg langs kysten, med storslagen utsikt over de store bølgene som slår mot klipper og strender.  Dette kapp-punktet er på mange måter en turistfelle, men også vanskelig å velge bort når du først er her nede.  Den portugisiske oppdageren Bartolomeu Dias rundet her i 1488, som den «første».  Han kalte stedet «Stormkapp».  Den Portugisiske kongen gav det senere navnet «Kapp det Gode Håp» som skulle angi at man etter forbi seilingen hadde et godt håp om å nå India.

Det koster en liten formue å komme ut i området, som er nasjonalpark.  Siden det er julaften har mange fri, og køene er lange.  Vi kjører helt frem og parkerer på mc-parkeringsplassen. Her kan du ta turen opp til fyrlykta som står oppe på klippene, eller stille deg i kø, for å få tatt bildet ved skiltet på stranda.  Vi gidder ingen av delene, men nyter de fantastiske bølgene som slår kraftig mot land. 

Ruta vår

Vinturister

Turen tilbake går forbi den store «township`en» sør for Cape Town. Etter dette setter vi kursen inn mot vinområdene.  Sør Afrika er kjent for gode viner, og er det sjette største vinproduserende land i verden. De første vinmarkene ble etablert allerede på 1600-tallet, av kolonister fra Nederland.  De var spesielt interessert i vin, da de mente dette motvirket skjørbuk på lengre sjøreiser.  Vi passerer den ene flotte vingården etter den andre.  Mange er åpne for vinsmaking om dagen, og i tillegg er både middag og overnatting mulig.  

Naturen i Sør Afrika, er variert, og spektakulær. A-Rypdel, nyter svinger og natur.

Vi ankommer vakre Franschoek.  En by som er omkranset av grønne vinranker i alle retninger.  Her skal vi tilbringe julaften.  Vi finner en koselig restaurant, og nyter julemiddag bestående av vannbøffel midt inne i en skog av bambus.  Den lokale vinen er nydelig, men ingen nisse dukker opp. 

Vi er ikke de eneste skandinavene til frokost på Auberge Alouette Guesthouse. Hele seks svensker spiser frokost sammen med oss. Alle såkalte «vin-turister». Dette betyr at de reiser fra vingård til vingård, og prøvesmaker.  Med seg har de hver sin «vinbibel» fra området, som guider dem på veien. Kanskje dette blir det neste når motorsyklene parkeres en gang for godt.  

Garden Route eller Route 62

Garden Route.

Turen fortsetter opp fjellsiden øst for Franschoek. En hel flokk med bavianer beveger seg langs veien i det vi passerer.  Du skal være forsiktig, disse dyrene kan angripe i flokk.  Svingene opp fjellsiden og videre innover landet er herlige. Jeg lar bokseren få kjørt seg på de flotte veiene.  A-Rypdal er imidlertid litt forsiktig.  Vinter-rusta forsvinner imidlertid ganske raskt, og erstattes med et friskt tempo.  Snart kjører vi inn på selveste Route 62, også kjent som Garden Route.  Strekningen strekker seg fra Western Cape til Storms River i øst.  Kontrastene mellom Det indiske hav og dramatikken i de vakre fjellandskapene i Klein Karoo, er fantastisk.  Området har et behagelig klima, og er forholdsvis frodig.  Severdighetene står i kø, det finnes hele ti naturreservater i dette område.  

Morsomt hotellrom i Barrydale

Barrydale

Det er varmt denne dagen, godt over 30 grader.  En del transportetapper gjøres unna, gjennom de store vindistriktene rundt Robertson. Vi når dagens mål Barrydale.  Gjestehus og barer ligger langs hovedgata, som er Route 62. Byen er en blanding av western og hippie-stil.  Barrydale Karoo Lodge har mildt sagt spesielle rom.  Sengegavlen vår består av en halv Citroen 2CV, splittet på langs.  

Vi trosser varmen og kjører gjennom Zuurberg Natur Reservat. Steilbratt på den ene siden, og med dramatiske stup på den andre.  Fargene er fantastiske.                                                                                

A-Rypdal vet om en spennende vei gjennom Zuurberg Natur Reservat. Vi trosser varmen og setter oss på syklene igjen etter å ha lastet av bagasjen.  Veien slynger seg innover en kløft, steilbratt på ene siden, og med dramatiske stup på den andre.  Fargene i naturen er fantastiske.  Vi er ikke alene, en flokk bavianer krysser veien, på vei opp fra elven.  

Med kart, GPS og kjentkvinne, nyter vi indrefileten av Sør Afrika. 

Alle steder i denne lille pittoreske og sjarmerende byen stenger tidlig på ettermiddagen. Alle skal hjem og feire jul med sine kjære.  Det blir å dele en flaske vin utenfor hotellet, mens mørket senker seg. 

En av Afrikas merkeligste puber, ligger langs Route 62; Ronnies Sex Shop. 

Ronnies Sex Shop

Vi setter kursen mot Outshorn.  På veien passerer vi «Ronnies Sex Shop» som er et landemerke og treffpunkt for motorsyklister.  Dette er en av de rareste puber i Afrika. Den ligger midt ute i ingenting, mellom Barrydale og Ladismith.  Puben fikk sitt navn da innehaveren malte Ronnie´s Shop på utsiden, med store røde bokstaver.  Noen av hans venner ville gjøre ap med han, og tilføyde ordet «sex».  Det skulle vise seg at kundene elsket navnet, selv om Ronnie hatet det.  Da det var bra for forretningen, bestemte Ronnie seg allikevel for å beholde det. Ikke få stopper her, nettopp fordi navnet vekker oppsikt. 

Det blir en varm dag, gradestokken krabber stadig oppover. Før Calizdorp er det et fantastisk veiparti, med noen heftige svinger. Vi lader BMWéne, og passerer det som måtte være i vår vei.  Temperaturmåleren viser 39,5 grader.  Vi har planlagt en avstikker opp kløften ved navn Seweweekspoort, men oppdager at vi har kjørt for langt.  Det må litt motivasjon til for å kjøre de syv milene tilbake i denne varmen.  Vi angrer imidlertid ikke.  Denne grusveien snor seg noen mil gjennom en fantastisk kløft. Flere steder langs veien, kjenner du en nærmest «reveaktig» lukt.  Da vet du at du ikke er langt unna ville dyr. Det blir noen korte stopp for å ta bilder.  A-Rypdal som har sin opprinnelse fra Sunnmøre, tåler varmen dårlig og kler av seg nesten alle klærne hver gang vi stopper.  Dette tar tid, så jeg finner ut at stoppene må begrenses til et minimum.  

Kløften Seweweekspoort er trang og dramatisk.  Vi kjenner på lukten flere steder, at vi er i nærheten av ville dyr. 

Thabile Lodge

Noen mil etter Outshorn, når vi dagens mål; Thabile Lodge.  Overnattingsstedet har en særdeles varm og lun atmosfære.  Innehaver Len slår seg ned sammen med oss for en prat, sammen med to av sine firbente venner.  Under reisen vår har vi funnet ut at alle Sørafrikanere, med respekt for seg selv, har minst 3 – 5 hunder.  Thabile Lodge er en oase av grønne planter og blomster.  Midt i området ligger restauranten. Her fra den overbygde terrassen har du en fantastisk utsikt mot Swartberg.  Et hyggelig svømmebasseng ligger i hagen, mellom alle plantene.  Små sittegrupper er plassert rundt over alt.  Vi nyter kald sør afrikansk musserende vin. 

Swartberg, det sorte fjellet

Det er ny dag, og vi setter kursen mot Swartberg.  Vi følger grusveier gjennom strutsefarmer og naturreservater.  Vi ser springbukker, det vil si A-Rypdal ser dem. Hun har et langt bedre øye for ville dyr enn jeg har.  Jeg er alt for opptatt med å sprute grus opp bak GSén.  De fleste toppene i fjellmassivet er på over 2000 moh. Det betyr at fjellet er det høyeste i Westeren Cape området.  

Grusveiene slynger seg oppover fjellsiden i serpentiner-svinger.  Det regner og veien er lumsk.  A-Rypdal tar ingen sjanser og stopper for hver 100 meter. Her går hjelmen opp og brillene pusses, før nye 100 meter tilbakelegges.  Utsikten er dessverre gjemt i tåken i dag, men når vi passerer toppen, kjører vi inn i bedre vær. Dette er et spektakulært fjellområde, med nydelig utsikt mot Great Karoo.  På vei mot Prince Albert (liten by i Swartberg) har vi nydelig vær. 

Treffer du en av de mange landskilpaddene, som krysser veien, kan du få deg et luftig svev. Pass deg for denne krabaten. 

Fartsdumper

Også i dag passerer bavianer veien rett foran oss.  På ei slette får jeg øye på en diger kul i veien. Ei stor landskilpadde krysser kjørebanen.  Dette er noe du skal passe deg for.  Treffer du en sånn i 100 kmt, kan du få deg et skikkelig overblikk over landskapet fra luften. Vel tilbake i Thabile Lodge, nyter vi en nydelig strutse-middag mens vi beskuer solnedgangen over Swartberg. 

Malgas og Swellendam

Vi er allerede halvveis på turen, og må sette kursen vestover igjen.  Denne gangen på små grusveier på nordsiden av Route 62.  Veien snor seg mellom flere nasjonalparker, før vi igjen kommer til Calitzdorp.  Vi passerer fine gårder, og små bortgjemte steder.  Varmen er i meste laget, og A-Rypdal er nærmest kokt når vi stopper for lunsj.  Det blir å jobbe for å gjenopprette væskebalanse, temperatur og humør. 

Vi kjører masse flotte grusveier gjennom enorme landbruksområder.  Ved Malgas, krysser vi elven Bree River, på en liten kabelferge.  Mannskapet som består av to karer, trekker ferga frem og tilbake over elven.  Kapasiteten er skilta med 10 tonn, men det lastes ombord fire store nedlasta suver, to motorsykler, og masse mennesker.  Et lite raskt overslag tilsier at vi er flere tonn i overvekt.  Dette sier jeg ingen ting om til A-Rypdal.  Fra Malgas følger vi grusveier videre opp til Swellendam, hvor vi tar inn på koselig Marula Lodge.  

Det finnes mye liv i havet her nede. 

Apartheid

Vi ser at det er stor forskjell på fattig og rik her nede.  I Cape Town kjørte vi forbi Robben island der Mandela satt i 27 år.  Vi har sett store slum-områder langs veien, der levestandarden ikke akkurat er som i villastrøkene langs kysten.  Vi har også sett mange nye boliger, som ANC har bygget.  Det er ikke tilfeldig at de fineste ligger langs veien, der en turistene kan se dem, har vi blitt fortalt.  Landet er i forandring, men kanskje ikke alt til det bedre?  Det går rykter om gårdeiere som har blitt myrdet, og fargede som har overtatt eiendommene.  Rene massakre.  Heldigvis skal ikke dette ha skjedd i områdene der vi kjører.  Dette er den roligste delen av Sør Afrika.  Man kan imidlertid føle at rasismen neste har blitt omvendt, i enkelte situasjoner.  Folk vi snakket med, mente dette ville endre seg på sikt, men at det må flere generasjoner med utdannelse til, i den fargede delen av befolkningen.  Alle menneskene vi traff på vår vei var hyggelige og imøtekommende, og vi følte oss hele tiden trygge. 

Cape Agulas er Afrikas sydligste punkt, og skiller Atlanteren fra det Indiske hav.

Cape Agulhas

Atlanterhavet og det Indiske hav møtes på Afrikas sydligste punkt; Cape Agulhas. Etter en stopp her følger vi grusveier vestover langs kysten.  Her har overklassen sine ferieboliger.   Vegen her kalles «Whale Route», og går helt tilbake til Cape Town.  Hvaler besøker sine bukter her, mens hai befolker andre. Dessverre ser vi ikke noen av delene, men landskapet er nydelig og variert.  

Ekstra dag

Jeg bråstopper i et kryss.  Det er noe som ikke stemmer.  Jeg får ikke planen vår til å gå opp. Vi har jo beregnet at dette er siste overnatting, men det er jo bare fredag.  A-Rypdal bekrefter at; -jo det er fredag, og er like overrasket som meg.  Det er når du går i surr i dagene at du virkelig har kommet i ferie modus.  Dette betyr at vi kan suse rundt her nede nok en dag.  Vi når Hermanus på ettermiddagen.  Dette er en av de aller mest populære byene under nyttårshelgen. Hit kommer snobben for å feire nyttår.  Det blir en enkel overnatting, men vi får tak over hode.  

Vi overnatter på en av Sør Afrikas mange vingårder som til byr overnatting og prøvesmaking.

Vingård

Når jeg foreslår overnatting på en vingård er A-Rypdal med på notene. Det er ikke så langt opp til Stellenbocsh, så vi legger ruta om noen områder som ser spennende ut.  Først besøker vi i midlertid Bettys Bay, som er en av to pingvin-kolonier på fastlands Afrika. Vi når vingården akkurat tidsnok til middag, som kombinerer med vinsmaking. Hvit, rose og to typer rødvin til middag, er sikkert ikke helt korrekt.  

På markedet i Franschoek, selges diverse hjemmesnekret «kunst». Vi gjør en stor handel. 

Siste dag kjører vi de siste milene tilbake til Karoo Biking på morgenen, før syklene leveres, og vi setter kursen hjemover.  Nok et eventyr er over. A-Rypdal er trist over å måtte forlate favoritt landet sitt.  Sørafrika har, også for meg, svart til forventningene.  Maken til juleferie har ingen av oss opplevet.  Nyttårsaften feirer vi 40.000 fot over Nord-Afrika et sted. 

Sør Afrika har tusenvis av kilometer med fine grusveier. 

Hvorfor Sør Afrika som feriemål

Det er flere gode grunner til å besøke Sør Afrika:  

  • For det første er landet vakkert og variert. Området vi besøkte har et behagelig mildt klima. Regnet faller jevnt året rundt og bidrar til frodighet.  
  • Det er masse å se og oppleve.Mange naturreservater, og muligheter til å se ville dyr. 
  • Siden du er på den sørlige halvkule, er Sør Afrika et ypperlig mål på vinteren. Da har de sin varme årstid.  
  • Selv om flyturen er lang, er tidsforskjellen kun en time. Dette betyr at du unngår «jetlegs».
  • Selv om afrikaans er hoved språk snakker alle godt engelsk. Dette gjør at det er enkelt å gjøre seg forstått overalt. 
  • Mat og overnattinger er rimelig.  Vi spiste veldig mye god mat på turen.  I Tillegg produserer landet veldig mange gode viner. 
  • Enkelt å leie motorsykkel.
  • Bensinpriser er nesten det halve av hjemme.  

Herlig adventure nyhet

Test av MOTO GUZZI V85 TT

Tekst: Kyrre Hagen.  

Foto: Kyrre Hagen og Moto Guzzi

Vi passere Neslandsvatn, etter alle de nydelige svingene fra Drangedalsveien retning Kragerø. Guzzi´en er med på notene. Etter avkjøringa mot Gjerstad er snart asfalten slutt.  Jeg setter kjøremodus i offroad og reiser meg på fothvilerne, for å få størst kontroll over sykkelen.  Selv om sykkelen er utstyrt med nærmest rene gatedekk, suser vi av gårde gjennom skogen, helt udramatisk. Testturen av Moto Guzzi V85TT har så vidt begynt.

rhdr

Jeg henter sykkelen hos Loxkel AS på Kolbotn. Jeg er litt skuffet over at dette ikke er den fargesprakende utgaven, som har fått så mye oppmerksomhet.  Vårt eksemplar er den sølvfarga trauste matte varianten. Uansett; – Nå skal vi finne ut hva sykkelen duger til. 

Når vi snakker om V85TT, skjønner de aller fleste at dette er en 850ccm motorsykkel, med tverrstilt v-motor, som er Moto Guzzis signatur.  Sykkelen er en middels stor Adventure sykkel, med forholds vist lavt tyngdepunkt. 

Sykkelen overrasker med sin presisjon og svært stabile kjøreegenskaper. 

Det er ikke så ofte den snart 100 år gamle fabrikken Moto Guzzi slipper en nykommer av dette kaliberet. Det var på Eicma messa i 2007 at Moto Guzzi lanserte sin første sykkel i Adventure segmentet.  Et monster på 1200ccm.  Nå er det endelig klart for en litt mindre versjon, som forhåpentligvis vil treffe flere. Mange har lagt merke til den, særlig på grunn av de spreke fargene den er lansert med.  Vår utgave mangler altså dette, og blir dessverre litt mere som ei nøytral grå mus.  Men for all del, mange vil nok kanskje foretrekke mindre fargespetakkel. Sykkelen er pen på alle måter, bare ikke like tøff. 

Den tverrstilte motoren er klar for Euro 5

Ny teknologi, integrert i klassisk utseende

Designet skal reflektere tradisjon og stilen til Moto Guzzi, samtidig som ny teknologi og moderne funksjoner er integrert.  Sykkelen har fine proposisjoner og jeg må si at den virker tiltalende.  De maskinerte delene er av høy kvalitet.  Foran har sykkelen en dobbel lykt, med DRL LED-lys. Ørna i Moto Guzzi logoen er en lekker del av lykta.  Lykta er festet i en pene lakkerte rør-gitter rammer på begge sider.  Lyset er dessuten godt på sykkelen, både når du kjører, og i forhold til å bli sett.  Baklykta sexy utformet som to runde former som går i hverandre, dette kan italienerne.  Blinklysene er slanke og pene, og er heldigvis selvkansellerende.  Over hovedlykta sitter en lav vindskjerm i sotet plast.  

Noe av det første du legger merke til når du setter deg på sykkelen er den høye finishen på bryterne på styre.  Disse har en omramming i eloksert metall, eller ser i hvert fall ut som dette.  Det er lekkert og for seg gjort.  

V85TT er utstyrt med helt ny digital instrumentering. Med dette setter Moto Guzzi kusen inn i fremtiden. Selve delen av instrumentet som er TFT skjerm, kunne etter min mening vært større, men rundt displayet sitter varsel og indikasjonslampene.  Instrumentet er, lettlest og oversiktlig, og du må smile når du vrir om nøkkelen. Sykkelens logo danser over skjermen. Skjermen kan justeres i forhold til lysstyrke, og slår seg over på mørk bakgrunn i tuneller, eller når det er mørkt. Menyene er lette å navigere.  Du kan velge mellom 3 ulike kjøremoduser, road, rain og offroad.  I siste modus slås ABS av på bakhjulet.  Det finnes vist nok også muligheter til navigasjon, men dette var ikke integrert på vårt eksemplar. 

Mc-avisa test mai 2019

Hjulene er selvfølgelig eikefelger, noe det skal være på en ekte adventure. 19 tommer foran og 17 tommer bak. Felg-ringene er sortlakkerte, og originalt sitter Metzler Tourance NR XT påmontert.  Over forhjulet sitter en pen lakkert forskjerm.  Fasongen på tanken har mye til felles med andre Guzzi modeller, og under denne stikker den karakteristiske motoren ut, med en sylinder til hver side.  Jeg nevnte så vidt salen som er god å sitte på, men denne er også lekkert designet. En påsydd kant skiller fører fra passasjer en som sitter på en litt høyere del av sete. 

Alt i alt ser du at Moto Guzzién er laget med kjærlighet, og at alle deler er kvalitet.  Her snakker vi ikke om masseproduserte sykler på samme måte som mange andre merker.  Dette er nærmest som håndarbeid å regne. 

V85TT har en helt ny stålrørramme, denne er forankret i motoren.  I følge fabrikken har de skapt en stiv struktur som gjenoppretter presisjon og stabilitet på veien.  Den skal også gi robusthet, og skape riktig følelse i terrengkjøring.  Bakdemperen sitter frekt ned på høyre side av baksvingen. På venstre side er kardangen en del av baksvingen.  Både fordempere og bakdemperen er justerbare.  Det er forresten mulig å oppdatere din V85TT med öhlinere, levert fra fabrikk. 

Selv om sykkelen er utstyrt med gatedekk, suser vi av gårde gjennom skogen, helt udramatisk.

Vårt eksemplar har fått påmontert lekre originale sølvlakkerte alubokser.  Disse rommer greit det jeg har tenkt å ha med meg på denne turen.  Moto Guzzi er pent presset inn i metallet.  Feste punkter for baggasje oppå boksene mangler imidlertid. Dessverre passer ikke tenningsnøkkelen i boksene, men låser og låse-mekanismen virker solid.  Finich er som alt annet på denne sykkelen nydelig. 

Moto Guzzi V85TT er nærmest for håndarbeid å regne. Detaljer og finish er nydelig. 

Tverrstilt luftkjølt motor, klar for Euro 5.

Motoren er en to-sylindret 90 ° tverrgående luftkjølt 850cc som, som nå er utstyrt med 2 ventiler pr. Den er redesignet og yter nå 80 hk. Den har et dreiemoment på det samme. Kraften er ifølge Moto Guzzi på et bredt område, og skal sikre en responsiv akselerasjon, som merket er kjent for. sylinder.  Motoren har euro 4 godkjenning, men er klargjort for Euro 5.  Denne vil derfor henge med noen år fremover.  

Hvordan fungerer sykkelen

Vi starter motoren, og kjenner med en gang sidebevegelsene i den tverrstilte motoren.  Sykkelen settes i gir, og vi legger ut på en 100 mils testtur. Nå skal vi virkelig finne ut hva som bor i nykommeren.  Selv med mine 188cm finner meg godt til rette på Guzzién. Sete kjennes passe hardt, og har en liten støtte mot passasjerdelen.  Jeg må si at jeg gjennom hele testen er ganske imponert over sete. Jeg sitter mange timer av gangen på sykkelen, og får ikke tresmak en eneste gang.  Setehøyden er på 83 cm. Dette er ikke mye på en adventure sykkel, og vil nok tiltale mange. Om du vil justere setehøyden, gjøres dette ved å kjøpe lavere eller høyere sal. 83 cm er standard.

Veskesett er tilvalg. De virker å være av god kvalitet.

Styre har perfekt posisjon for meg når jeg sitter.  Etter hvert skal det vise seg at det ikke er så verst under stående kjøring heller.  V85TT er i all hovedsak en tursykkel som tåler røft underlag.  Her er det lite sannsynlig at du blir stående i alt for lange perioder av gangen.  Skal du stå mye, vil jeg anbefale å justere styre en tanke, eventuelt montere styreforhøyere.  

Vi cruiser avsted på motorvei den første etappen.  Jeg kobler inn fartskontrollen, som betjenes fra venstre styreholk.  Den er lett å aktivere og du kan finjustere ved å trykke bryteren opp eller ned.  Vinbeskyttelsen fungerer helt greit.  Kåpeglasset, er ikke veldig høyt og gjør at du blir sittende med hode i fartsvinden. Heldigvis påvirkes ikke dette av forstyrrende turbulenser for meg.  Det er mulighet til å kunne justere vinkelen på kåpeglasset.  

Bakdemperen er justerbar, og elegant plassert på høyre side av baksvingen. 

Når vi tar den ut på mere svingete veier, opplever vi hvor presis og stabil den er.  Uansett hvordan vi presser den henger Guzzien med, og demperne sørger for god bakkekontakt.  Bortsett fra å kjøre min lettskremte fotograf noen meter bortover en grusvei, testet jeg ikke sykkelen med passasjer.  

Vi snakker om kjøreklar vekt på 239kg, og en motor på 80hk.  Det er på ingen måte en R sykkel vi raser rundt på.  Dreiemomentet er bra, og kreftene er akkurat der du trenger dem. Det er litt som å kjøre en seigliva diesel, i positiv betydning.  Motoren drar seg lett opp fra selv lave turtall, men det er mellom 5 og 7000 omdreininger det skjer mest.  Jeg liker også lyden fra motoren svært godt.  Den maler som en stor katt under meg. 

Herlig drag ut av svingene..

Moto Guzzi´s mål er å gjøre motorsykkelreisen til den mest perfekte, der du og din motorsykkel kan oppdager unike og uventede steder i perfekt samspill.  Guzzi dediker sykkelen til de som liker å sette fingeren på kartet uten å stoppe når asfalten stopper. 

Speilene må nevnes i testen. De er sitter godt ut på sidene, og gir deg svært god oversikt bakover.  Jeg får under min testtur følge av tre kammerater, og Guzzien piskes godt.  Vi stuper inn i svingene med dødsforakt, dekkene har god kontakt med bakken.  Skal du stoppe har heldigvis ikke Moto Guzzi spart på noen ting, men utstyrt V85TT med doble 320mm ventilerte flytende skiver, og radialmonterte firestempla bremsekaliptere fra Brembo.  Bak sitter en 260mm skive med tostempla kalipter. Sykkelen stopper på et øyeblikk når du trenger det, og er dessuten lette å dosere. 

På veien mot Vegårdshei angripes vi av en hissig Tiur.  Denne ser Guzzién som en arg konkurrent.    

På grusen med kåt tiur

Vår testtur går hovedsakelig i Telemark og Aust Agder.  Dette er veier jeg er godt kjent på, og jeg legger inn noen etapper med grus.  På vei fra Gjerstad til Vegårdshei står en ilter tiur i veikanten.  Vi stopper for å fotografere.  I det vi kjører forbi brysker den seg opp, og angriper akkurat som om det skulle være en hvilken somhelst rival.  Den er midt sagt forbanna, og selvsikker som bare det.  En Moto Guzzi med fører er ingen umulig oppgave for en kåt tiur.  

På grusen kjenner jeg raskt hvor tung sykkelen er.  Dette gir imidlertid dekkene godt grep.  Å få sykkelen til å spinne er derimot mere utfordrende.  Med bak bremsen kan du derimot låse bakhjulet når du har behov for dette.  Å stå på sykkelen er helt greit.  Med det lave tyngdepunktet kjennes det nesten ut som å kjøre en GS.  Dette gjør sykkelen enkel å manøvrere i sakte fart og ved parkering.  Noen ekte offroader er etter min mening ikke V85TT.  Dette er en god tur sykkel som også utmerket kan frakte deg på dårlige veier, og på grusveier.  Skal du kjøre virkelig aktivt på grus velger du noe annet.  En annen ting som irriterer ved bruk på grusveier, er det lille avtrykket sidestøtta gir.  Er underlaget løst, må du legge noe under støtta. Slikt kan imidlertid enkelt utbedres. 

Spesifikasjoner:

  • Pris: kr 179.000,- 
  • Motor: Tverrstilt 90°, 853cc V-twin, 2 ventiler pr sylinder. 
  • Borring og slaglengde: 84 x 77mm.
  • Kompresjon: 10.5:1
  • Effekt: 59kW (80hp) ved 7750 omdreininger.
  • Dreiemoment: 80Nm ved 5000rpm
  • Tankvolum: 21 liter (inkludert 5L res)
  • Økonomi: 4.9L/100km
  • CO2 utslipp: 118g/km
  • Kraftoverføring: tørr kløtsj, 6-speed
  • Ramme: Stål
  • Setehøyde: 830mm
  • Tørrvekt: 208kg
  • Kjøreklar vekt: 229kg
  • Demper oppsett foran: 41mm hydrauliske teleskop dempere, med justerbar forspenning, og justerbar returdemping. 
  • Demperoppsett bak: Enkel demper fullt justerbar forspenning og retur. Dobbel svingarm type box-type aluminum, single shock, 170mm fjæringsvei.
  • Bremser: ABS foran og bak. Dobble 320mm flytende skiver, med Brembo 4 stemplede radial-monterte kaliptere foran.  Enkel 260mm flytende skive bak med 2 stempla kalipter. 
  • Hjul: 2.50” x 19”; 4.25” x 17”, eikehjul
  • Dekk: 110/80 – R19, 150/70 – R17
Vi jager svinger langs Vrådalsvannet.  V85TT har godt drag ut av svingene. 

Testføreren mener: 

V85TT imponerer med sin presisjon, og svært stabile kjøreegenskaper.  Den kan presses overraskende mye, og føles trygg og forutsigbar selv under aktiv kjøring.  Som turkamerat er den med på notene og byr på nydelig komfort.  Liker du nydelige detaljer vil du nyte Guzzi´ns finish og design. Her snakker vi om nærmest håndlaget kvalitet.  Motoren overrasker med sitt jevne drag.  Her har du en sykkel det ikke går 20 av på dusinet, men en sykkel som vil gjøre at du skiller deg ut.  Mange uvitende vet ikke hva de går glipp av.  Jeg blir lett glad i motorsykler, og denne Guzzien er ikke noe unntak.  Jeg stor koster meg når jeg nærmest cruiser av gårde på landeveien på lavt turtall, og kjenner de nydelige vibrasjonene fra motoren. Jeg storkoser meg også når jeg kjører på de mest svingete favorittveiene mine, og tyner sykkelen det den var god for. Den sviktet ikke, og får etterhvert min fulle tillit.  Den frakter deg greit på grusveiene, selv om den ikke er det hvasseste redskapen du kan velge.  Da temperaturene stort sett var mellom 2 og 7 grader, skulle jeg ønske meg varmeholker som standard. Det har den ikke.  Den har heller ikke original hovedstøtte.  Alt i alt ble vi gode venner, og jeg gir tommel opp for Moto Guzzi V85TT.

På tur med Kyrre