A4+ og TwinPegs til start i Africa Eco Race

Tekst og foto Kyrre Hagen

Gutta i A4+ og den norske gründeren Kai Ingvald Flateland har et mål felles; de vil gjennomføre Africa Eco Race. Team A4+ som utøvere, og Kai Ingvald vil ha sine TwinPegs på en rally-sykkel som går i mål i Dakar, i et av verdens aller tøffeste løp.

Original fothviler demonteres, før arbeidet kan starte. Alt dokumenteres på film.

Vi møter både Kai Ingvald og teamet i en garasjen der A4+ har tilholdssted. Midt på gulvet står en KTM Rally Factory Replica 450, og langs veggene står dekk og mousse stablet til taket. Verktøybenkene er fylt med reservedeler, verktøy, film og redigeringsutstyr.

A4+ lager en liten signatur

Vi har tidligere skrevet om Kai Ingvald, og det flotte produktet hans TwinPegs for adventure og enduro. Ideen er ganske enkelt en ekstra fothviler litt bak hovedfothvileren, som gir fører mer støtte under foten. Fører vil dermed ha bedre kontroll og balanse, og spare krefter ved stående kjøring. Det er lettere å flytte vekt mot bakhjulet ved klatring, eller kjøring i sand. «Ride Faster Further» er slagordet til TwinPegs, og i et langt løp som Africa Eco Race er det viktig å spare krefter der man kan. Så man har overskudd til å kjøre fort og sikkert også mot slutten av dagen, dag etter dag.

A4+ representert ved Richard Skarpaas og Joachim Huseby Hellsten er to militærveteraner og kamerater, med lang fartstid fra Forsvaret.

A4+ må presenteres: Richard Skarpaas og Joachim Huseby Hellsten er to militærveteraner og kamerater, med lang fartstid fra Forsvaret. Drømmen om å kjøre Africa Eco Race, har lenge vært en felles drøm for de to kompisene. Noe de har ønsket å realisere sammen. Kameratskap, tøffe prioriteringer og gjennomføringsvilje er faktorer som er sentrale for å lykkes med prosjekt. Selvsagt må også familiene være en del av prosjektet.  

Gutta må gjøre all skruing underveis selv.

Richard har siden barnsben av vært interessert i motorsykler og mekanikk. Fram til han ble familiefar hadde han møkkete mekanikerhender nærmest hver eneste dag. Richard er en detaljfokusert mekaniker, men en grenseløs villbasse når det skal testes. Richard har ofte stått og heiet på sidelinjen når venner har gjort det bra innenfor motorsport og idrett. Nå har han bestemt seg for at det er hans tur til å «skinne» litt i Afrika.

Joachim lever det som mange definerer som det perfekte liv, med familie, jobb og bolig. Han er imidlertid ikke helt klar for «bare» A4 livet enda, og sammen med kompiser og familien ønsker han å vise hva man kan oppnå om eventyrlysten og viljen er sterk nok. Som nybakt småbarnspappa skjønte Joachim at om prosjektet noen gang skulle bli noe av, måtte det bli nå.

Kai Ingvald Flateland, med sitt firma TwinPegs er en av sponsorene. Han vil at de norske gutta skal være de første som gjennomfører et slikt kravende Rally med TwinPegs. Her forberedes montering av nye TwinPegs
Litt tillpassning av lengde på bolter ble gjordt på stedet.

Etter at to KTM Rally sykler til den nette sum av kr. 750.000,- var innkjøpt, fant de to kompisene ut at de ville ha bedre sjanser for å gjennomføre dersom de stilte med eget team. Kompisene Martin Iversen og Kim Annar Aas kom til på laget, henholdsvis som kameramann og sjåfør, og en Mercedes Sprinter ble innkjøpt. Henger har de fått låne. All skruing underveis må de fire kammeratene klare sammen, da de ikke har med mekaniker.

Kai Ingvald og førerene i A4+ monterer og kontrollerer de nye pedalene. Dette ser lovende ut.  «Ride Faster Further» er slagordet til TwinPegs. Akkurat det gutta i A4+ trenger.  

At løpet blir ekstremt tøft, utmattende og krevende på alle vis, er teamet forberedt på. Og de har lært at det også er svært mye som skal på plass før man står på startstreken. De aller fleste med denne drømmen detter av lasset lenge før de når så langt. Gutta vil vise at kameratskap, gjennomføringsvilje og erfaring med å løse krevende oppdrag, er det som skal til for å løse den formidable oppgaven det er å etablere et rallyteam, og å fullføre Africa Eco Race.  

Kai Ingvald er ganske fornøyd med resultatet. Dette blir en super plassering for slitne Dakar-bein.

Samarbeidet mellom TwinPegs og A4+ kom på plass etter at Kai Ingvald fikk nyss om planene deres, og tok kontakt. Han hadde som mål å ha norske førere over målstreken i Dakar, med TwinPegs på sykkelen. For TwinPegs er et helnorsk produkt. Han har klokkertro på at gutta i A4+ har det som skal til for å klare dette, og er en av sponsorene.

 For første gang i historien blir TwinPegs montert på en KTM 450 Rally Factory Replica. Det ser virkelig bra ut.

Denne kvelden fikk vi gleden av å være med på at nyutviklede TwinPegs for første gang ble montert på en KTM 450 RFR. Kai Ingvald og gutta i teamet var ivrige, og hver minste lille bevegelse ble filmet underveis. Kai Ingvald gjorde de første forberedelsene i august mens hovedarbeidet har skjedd fra romjulen av. Maskineringen var ferdig dagen i forveien, og overflatebehandlingen samme dag. Med unntak av et par bolter som måtte tilpasses på lengde var alle delene perfekte, og det var vanskelig å begripe at ikke dette var standard hyllevare. Gutta i A4+ virket særdeles fornøyde, men isete veier på utsiden satte en stopper for testing denne kvelden.

Arrangøren har utsatt årets arrangement i mars. I stedet går startskuddet 30 desember i Marokko, og det lille prosjektet til A4+ har vokst til en investering på 2,4 millioner. Noe de foreløpig har måtte ta av egne lommer, samt noe støtte fra sponsorer og venner, men det er fremdeles ledig reklameplass både på sykler, bil og henger. Uansett, de skal til Dakar!

Vi i mcbilder.com fikk også teste ståendeposisjon

Vi i mcbilder.com ønsker både A4+ og TwinPegs lykke til med prosjektet!

En helt Gresk julereise.

Tekst: Kyrre Hagen.  Foto Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Vi hadde fått nok av kuldegrader og høye strømpriser derfor satte vi kursen mot Peloponnes, et veldig spennende område om du ønsker å se Hellas fra motorsykkelsete. Denne halvøya er som en miniatyr av landet, med alt du finner i de andre regionene på ett sted. Landskapet er varierende, med klipper langs sjøen og høye fjell i innlandet. Mellom alt dette finner du flotte motorsykkelveier.   

Det å stå opp kl. 02.00 om natten for å kjøre til Gardermoen er utfordrende, men når du vet at du skal avslutte dagen med et par timer på motorsykkel, finner du motivasjon. Etter mellomlanding i København nærmet vi oss Athen. Vi i denne anledningen er jeg og Arkitekten, som også er kjæresten min; Lenka Leginova. Heldigvis for meg er hun rå på å orientere seg i millionbyers metrosystemer, så snart kunne vi gå av 200 meter unna utleieren Andeli Motortouring, midt inne i Athen. Kostas som vi hadde hatt kontakt med, viste seg å være en særdeles hyggelig fyr, i tillegg til å være en skikkelig motorsyklist. Nå henger jo dette ofte sammen og vi fikk mange tips som vi merket av på kartet. (Mange av dem fulgte vi i dagene som kom).

Det å sette seg på en «ny sykkel» og navigere seg ut av en by med fire millioner mennesker, er nok kanskje en av turens største utfordringer, men med Arkitekten i spissen kom vi oss ut av Athen, og i det mørket senket seg la vi milene mot Peloponnes bak oss. Tenk, vi var allerede på tur.  

Korintkanalen

Halvøya Peloponnes starter ved Korintkanalen som går mellom Korintbukta og Saroniabukta i Egeerhavet, og skjærer gjennom det smale Korinteidet, som skiller halvøya Peloponnes fra resten av fastlandet. Den 6,3 km lange kanalen sto ferdig i 1893 etter 12 års bygging. Planene for kanalen hadde da eksistert helt siden år 600 før Kristus. Kanalen gjør faktisk Peloponnes om fra å være en halvøy til å bli en øy. Vi går ut på en av broene som krysser kanalen og ser 90 meter ned i den imponerende kløften med loddrette vegger. Arkitekten, som lider en smule av høydesyke, holder seg langt unn rekkverket.

Dolines of Didyma.

Vi våkner opp i Elenis og inntar frokost på kafeen tvers over gata. Deretter setter vi kursen sørover kystens langs den østligste av Peleponnese´s fingre, der Arkitekten har snust opp noen hull i bakken. De to kratrene, Doliner (som betyr tvillinger), kan sees noen kilometer før den pittoreske landsbyen Didyma. Synkehullene er sjeldne geologiske fenomener, skapt av naturlige erosjonsprosesser. Vi finner inngangen – en hvitkalket tunnel med trapper ned i bakken. Snart er vi nede i det gigantiske frodige grønne hullet. Langs de bratte sidene ligger to hulekirker, som er bygget under de loddrette doline-veggene. De steinete veggene holder sammen som betong! Den andre «dolinen» i fjellsiden er ganske annerledes. Her er det mer tradisjonelle bergarter. Begge hullene har fenomenal akustikk.    

Full «parkering» på Moni Agiou Dimitriou Augou.

Det neste som skal besøkes er klosteret Moni Agiou Dimitriou Augou. Veien som ser lovende ut på kartet, viser seg snart å være en lang grusvei. Den er ganske rufsete i partier, men vi kommer omsider hele frem til klosteret, som ligger spektakulært til inn i fjellsiden. En av bygningene er åpne, og har vært boligdelen av klosteret. Rommene er bittesmå, her er det akkurat plass til en seng og en stol, og man må krype inn gjennom 120 cm høye dører. Til gjengjeld får man en fantastisk utsikt over ravinen på utsiden. Noen rom er fremdeles møblert. Det skal også være hodeskaller her, men de finner vi heldigvis ikke.

Etter klosterbesøket har vi to valg. Enten en lang grusvei tilbake, som går motsatt vei av ruta, eller å fortsette veien som går i bratte serpentiner ned fra klosteret – i den retningen vi skal. Arkitekten velger den korteste men bratteste ruta. De første meterne av veien går rett inn i en bratt sving, mot et stup. Arkitekten, som har høydeskrekk, får fullstendig parkering på toppen av bakken. For dere som har sett Finnmarksløpet på TV, vet dere at dette er når hundespannet legger seg ned for å hvile, og ikke er til å rikke uansett hvordan hundeføreren prøver å oppmuntre. Arkitekten er heller ikke til å rikke, uansett hvordan jeg motiverer. Hun ber meg pent om å holde kjeft, og etter mange minutter vegring og banning tar hun en runde på parkeringen før hun snirkler seg ned de første meterne av bakken. Etter dette takler hun de bratte hårnålene på en imponerende måte, og vi koser oss videre på flotte grusveier.

Vi når Nafplio, som er dagens mål. Byen var faktisk den første hovedstaden i det moderne Hellas. Her møter vi et opptog av barn. De bærer figurer som illustrerer Kallikantzaros, greske rampenisser. Skikken innebærer at illeluktende rampenisser skremmes vekk med klang og synging. Joda; du kan trygt si at gresk julefeiring er annerledes en vår.

Julaften i Monemvasia.

Etter frokost får vi oppleve en annen gresk juletradisjon; Kaleda, noe lignende vår julebukk. Tre gutter synger og spiller på triangler for gatas innbyggere. For dette får de en belønning i form av mynter. Vi kjør ut av Nafplio der alt virker som en vanlig lørdag, for selve julen feires på første juledag. Veiene snor seg som spagetti langs den flotte kysten sørover. Først ute blant de bratte klippene, så litt inn mellom olivenlunder. Lufta er ubeskrivelig frisk og deilig, og det er virkelig herlig å være på motorsykkeltur. Tenk; vi er i slutten av desember. Vi stopper for å tanke syklene i Leonidio. Dette er en travel og spennende by, med trange, uryddige og sjarmerende gater. Her er det ikke mange steder to biler kan passere hverandre. Det er kafeer og små butikker overalt, med inngang rett fra den travle gata. Leonidio er faktisk en by vi kunne tenke oss å overnatte i, om vi hadde visst hvor sjarmerende den var på forhånd. Fra Leonidio snor veien seg i fantastiske svinger opp en bratt ravinedal. Det er ikke en eneste slette på denne veien, og fjellsidene er bratte. Fargene i bergene varierer mellom brunt, rødt, gult og grått, i spedd grønt fra busker og kaktuser. Et stykke oppe i dalen får vi øye på klosteret Elonas, som klorer seg fast i en stupbratt fjellvegg. Vi krysser fjellpasset Elonis, veiens høyeste punkt; 1250 moh.

Dagens mål er Monemvasia, men vi har ikke valgt den raskeste veien. I stedet har vi gått for de små veiene som er hvite på kartet. Naturen er vakker, veiene smale og svingete, med flotte utsikter. Landsbyene vi passerer er svært pittoreske. Gatene mellom husene er ikke bredere enn de akkurat må være, og trær henger inn fra sidene. Her er det ingen turister og så få biler at vi blir mindre overrasket av å møte en geiteflokk enn en bil. Her gjetes de med moped, og geitene går midt i veien.

Julebåter: I en av landsbyene får Arkitekten øye på en båt langs veien. Dette har vi sett etter en stund. Fra gammelt av har det nemlig vært en skikk i Hellas, at man pyntet båter på St Nikolaus dag (6. desember), som et ønske om lykkelig hjemkomst av sjøfolket til jul. Disse båtene sto pynta helt til nyttår, var vanligere enn juletrær. Nå er tradisjonen nærmest borte, så selv om båten er ganske shabby, er Arkitekten glad for at vi endelig klarte å finne en.

Like før julekvelden senker seg når vi Monemvasia, en kjent turistby på en øy utenfor fastlandet. Byen ligger bak en borg og gatene er så smale og bratte at de ikke tillates kjøretøy her ute. Vi finner oss en veldig koselig restaurant drevet av en gammel dame, som lager gresk julemiddag til oss; fargerik salat, ovnsstekt svineskuldre, poteter og en slags innbakt ost.

Hellas sydkapp.

På vei ut på den nest vestligste fingeren av Peloponnese, følger vi de smale veiene på østsiden av fingeren. Igjen snor de seg ut og inn mellom bratte klipper, i tillegg til at de snirkler seg like mye opp og ned i heftige serpentinersvinger. Selv om vestsiden av denne fingeren er den som vanligvis anbefales, er faktisk den østlige minst like bra for oss motorsyklister. Vi får en flott utsikt ut mot kapp-punktet. Veiene ned hit er stupbratte, uten noen form for autovern eller annen sikring. Den høyderedde Arkitekten snegler seg nedover bakkene og plasserer seg hele tiden i kjørefeltet lengst unna kanten.

Vi kjører så langt ut mot kapp-punktet som mulig. Dette er faktisk det nest sydligste i Europa. Vi treffer to greske motorsyklister her, begge på Kawasaki KLE 650ér. De er pratsomme og hyggelige og kommer med masse anbefalinger om hvor vi bør kjøre. Gutta har vært så oppslukt av turen hit, at de helt har glemt å følge med på hvor mye bensin de har. På vei ut til kapp-punktet har de begge kjørt på reserven. Jeg hjelper dem litt med bensin ved å fylle opp ei flaske med slangen jeg har med meg. Dette har de aldri sett før og blir veldig imponerte.

Nordover igjen følger vi vestsiden av fingeren. Det er virkelig vakkert og etter hvert som sola står lavere på himmelen blir det bare vakrere og vakrere. Kvelden nærmer seg raskere enn vi nærmer oss Kalamata, så vi tar en «last minute booking» i nærmeste landsbyen – Kardamili. På vei hit får vi en fantastisk solnedgang. Den lave sola farger alle fjellene rosa, det er helt spektakulært. Vi stopper og ser den røde sola forsvinne i havet. Fremme ved hotellet, må vi vente litt mens rommet gjøres i stand. Vi kjøper en øl i kiosken som vi deler nede på stranda. Her er himmelen fremdeles rød mot horisonten, samtidig som en smal nymåne og noen stjerner har kommet til syne på den mørkere delen av himmelen.

Den siste fingeren.

Veien slynger seg opp i fjellene med spektakulær utsikt på veien mot byen Kalamata. Vi er midt i et gigantisk olivendistrikt. Overalt risikerer du at en gammel traktor eller pickup, med sekker fylt til randen av oliven, kommer ut i veien rett foran deg. Vi har sett hvordan innhøstingen foregår. Bøndene legger nett ut på bakken under trærne. Deretter bruker de noen stenger med roterende hoder, der små utstikkende pinner løsner olivenene. I dette område ligger det mange presserier som lager olivenolje langs veien. En slags tobakk-aktig lukt sprer seg fra haugene med utpressede olivenrester.

Veien på østsiden av fingeren er fin og svingete. Landsbyene er små med mange fine hus. Alt preges av innhøsting av oliven i kombinasjon med jul. Vi når det sydligste punktet, der veien dreier nordover igjen. Her blir landskapet flatere og kjedeligere. Vi konkluderer med at den vestligste fingeren på Peloponnese er den minst interessante. Det ligger imidlertid en masse flotte strender her. En av de som er virkelig verdt å besøke er den over 700m lange Voidokilias som ligger i en nesten lukket sirkelform. Lokale folk sier at dette er et ideelt sted for å se på solnedgang. Dette er også et naturreservat til den sterk truede Glattkarett skilpadden.

Mygg og Olympiske leker.

Olympia er byen der de olympiske lekene oppsto. Vi ankommer i det solen går ned. Arkitekten vil prøve å fange noen bilder mens det enda er lyst, jeg venter ved syklene. I det sola forsvinner våkner hele byens myggbesetning til live. De vil ha en Normann, nemlig meg, og mens Arkitekten er helt oppslukt av å ta bilder, blir jeg helt oppslukt av mygg.

Olympiske lekene er 2700 år gamle og ble avholdt her hvert fjerde år i 1160 år! Det er flere sagn om hvordan lekene ble til, men de ble gjennomført som et ritual for å hedre gudene. De øverste gudene i Gresk mytologi var Zeus og Hera. Begge barn av Kronos og Rhea. Søsken altså. Zeus fikk allikevel lurt Hera til å gifte seg med han, for å kunne bli enda mektigere. Bryllupsnatta varte angivelig i 300 år og resulterte i tre barn. Men Zeus var notorisk utro og satte mange halvguder ut i livet, med kvinner på jorda, noe Hera naturligvis ble både sur og sjalu for. Dette gjorde også at greinene på heltenes slektstrær gikk i de merkeligste retninger. Zeus var far til Herkules, mens moren hans var en jordisk kvinne som var barnebarn til Perseus, sønnen til Zeus og en annen kvinne, som betyr at Zeus er både far og tippoldefar til Hercules. Akkurat som i sangen til Øystein Sunde altså. Skal du lese noe mer skandaløst enn Se og Hør, er det bare å finne frem Greske eposer.

Inn i Arcadiafjellene.

Vi setter kursen innover halvøya, i retning de høye fjellene. Arkitekten har et par klare mål for dagen. Det første er tempelet Apollo Epicurius som ligger høyt oppe i fjellet, og på vei dit har vi lagt opp ei rute som bare går på småveier. Veiene spreller seg som sølvglinsende høvelspon, de nærmest danser gjennom landskapet i de villeste kruseduller. Det går opp og ned, og hit og dit. Den ene svingen tar den andre. Overalt vokser oliventrær. Det føles som å kjøre i et renessansemaleri. Veien stiger raskt oppover i fjellet, på det høyeste er vi på 1160 moh. På denne årstiden skulle det ikke vært mulig å kjøre motorsykkel her. Disse fjellene skulle vært dekket av snø. I stedet viser det 17 grader i displayet på motorsykkelen. Det 2450 år gamle Apollotempelet står høyt oppe på en fjelltopp 1130 moh. Selve tempelet var i ferd med å rase helt sammen da man i 1987 bygde et telt over konstruksjonen og støttet opp søylene som var i ferd med å rase sammen. Apollo var forresten solguden som hadde helbredende evner.

Moni Timiou Prodromou klosteret´s sinte esel.

I Arcadiafjellene kjører vi gjennom stemningsfulle fjellandsbyer. Den første er Stemnitsa, hvor det vrimler av folk. Men vi har et mål igjen før vi tar kvelden. Det er Moni Timiou Prodromou klosteret. Veien ned til klosteret går i skarpe serpentinene i en bratt fjellside. Selvsagt har de ikke satt opp noen form for autovern, noe som igjen fører til at Arkitekten kjører i kjørefeltet lengst unna stupet. Det siste stykke ned til klosteret må vi gå til fots. Her innunder ei fjellhylle, i det steile fjelllandskapet, har munkene funnet ut at de vil bo. For å komme ned hit, går stien zikk-zakk ned fjellskråningen. Det er stupbratt og man lurer virkelig på hvordan noen har funnet ut at et kloster skal ligge akkurat her. Stien flater ut, og så får man øye på det – over seg, under et overheng av fjellet. En liten hovedbygning fikk plass på ‘flata’, og selve munkeboligene ser rett og slett ut som måkereir, klistra inn i fjellsida. Hvordan kan man sove her uten å være redd for at det hele skal rase ut.

Munkene bruker esler for å frakte ting opp og ned de bratte bakkene. På vei tilbake sperrer et av disse veien for alle som vil forbi. Ikke kan du gå bak det, for da sparker det, og ikke kan du gå foran det, for da biter det. Og det viker ikke en centimeter. Det bygger seg opp en kø på stien. Jeg tar til slutt hjelmen og bruker den for å presse eselet ut til siden. Det protesterer litt før det resignerer. Så kan jeg holde det tilbake mens alle på stien kommer forbi.

Den siste etappen til Dimitsana kjører vi på grusvei. Her er det spektakulært å kjøre, fordi det er så bratt på utsiden av veien. Vel fremme tar vi inn på koselig gjestehus med ekte fjellstemning. Det tusser av grekere på juleferie her, og prisene er mye høyere enn ute ved kysten. Grekerne drar nemlig til fjells i jula. Det blir nok en hyggelig kveld med god gresk mat.

Gjennom fjellene.

Vi er tidlig oppe og avsted. Temperaturen er lav og vi kommer inn i skyggepartier med rim på veiene. Her er det bare å ta det med ro. Vi kommer opp til innsjøen Ladona, et praktfullt område med fin utsikt. Videre blir veiene smalere og smalere før vi tar inn på en grusvei, som viser seg å bli ganske utfordrende. Belønningen blir en fantastisk utsikt mot Aroania-fjellene med flere fjelltopper på over 2300 meter. Dette er nok den mest betagende utsikten på turen så langt. Vi stopper opp og nyter den.

I Kleitoria finner vi ut at vi like så godt vil overnatte. Her er det nærmest ingen utenlandske turister, noe som byr på litt språkutfordringer på den lille restauranten vi besøker. Vi er de eneste gjestene, men snart fylles lokalene opp med greske familier som skravler i vei. Dette er nok så nærme den ekte greske folkesjela vi kommer.

Neste dag setter vi kursen mot de 2000 meters høye toppene i Killyni fjellet. Det blir en flott dag med fin utsikt mot tinder som rager høyt over tregrensa. Landskapet byr på mange variasjoner. Fra fjellserpentiner, gjennom flate våtmarksområder omgitt av høyder og vingårder. Landsbyene har litt annen karakter enn de vi har passert i syd og i fjellene. Det er i det hele tatt spennende hvor stor variasjon vi har opplevd gjennom denne turen på Peloponnes.

Arkitekten er enda ikke helt ferdig med gamle bygg, så vi besøker ruinene i Archaia Nemea. Byen hadde på samme måte som Sparta og flere andre byer her nede, tilsvarende idrettsanlegg med konkurranser som Olympia. Sånn sett kunne det like godt blitt nemeiske leker i stedet for olympiske leker, om historien tok en annen retning.

Siste overnattingen blir på samme hotell, som den første. Det litt slitne Hotel Sea View i Elenis, med den fantastiske morgensolen, og den flotte utsikten over Middelhavet. Den gamle dama kjenner oss igjen, og smiler bredt til oss. Nå har vi faktisk rundet Peloponnese.

Retur Athen

Siste kjøredag preges alltid av at man må tilbake og levere syklene til et spesielt klokkeslett. Dette gir ikke rom for den største kreativiteten, men etter Korint følger vi veiene langs kysten som blir smalere og smalere, og til slutt går over til å bli grusveier. Dette er noe vi har opplevd mange ganger før på turen. Den flotteste hovedvei kan gå over til å bli de trangeste gater gjennom små landsbyer. Med en halvtimes margin ruller vi inn i lokalene til Andeli Mototouring der Kostas venter på oss.

Til deg som ble nysgjerrig på å besøke denne delen av Hellas, kan vi bare si at Peloponnese er en fantastisk halvøy som gir en god smakebit av hele Hellas. På denne halvøya har du alt. En fantastisk kystlinje, små og store byer. Spisse landskap med høye fjell, og flate landskap med flotte strender som strekker seg ut i havet. Noen steder preges naturen av tørke, mens andre områder er svært så frodige. Som motorsyklister har vi stortrivdes i denne variasjonen, og det har virkelig vært mye å se.

Takk for følge!

Fakta:

Når på året:

Den beste tiden å kjøre motorsykkel i Hellas er på våren og høsten. Mars til mai og september til og med oktober er perfekt.

Reise til Athen:

I sesongen mars til oktober er det enkelt med flybilletter. Utenom dette må du belage deg på mellomlanding. Vi betalte kr 3.550,- t/r med SAS.

Motorsykler:

Vi leide sykler hos www.anderlimotortouring.gr. Dette firmaet var utrolig serviceinnstilte og seriøse, og kan anbefales. Pris på Africa Twin 1100 Adventure Sport 130 euro pr. dag, mens en CB 500 X kostet 62 euro.

Veistandardard og trafikk:

Veiene i Hellas er svært varierende. Hovedveiene er i veldig god kvalitet. Vi ønsket å finne småveier, og de er det veldig mange av. Liker du grusveier har Hellas virkelig mye å by på, og det er ingen forbud mot å kjøre på disse. Vær oppmerksom på at forsikringen ikke dekker kjøring på grus. Pass deg for villsvin i skumringen.

Steder å besøke:

Vår liste er på ingen måte fullstendig, for på denne halvøya er det virkelig mye å se. Noen utvalgte: Korint, Olympia, Epidaurus og Mycenae er en selvfølge. Litt mindre kjent er havnebyene Nafplio, Monemvasia og Methoni festningen. De autentiske landsbyene i fjellene, Dimitsana, Stemnitsa, Vytina og Karytaina i Arcadia, Kosmas og Leonidio i Parnon-fjellet, med gater i stein og lokale matprodukter, bare må oppleves.

Utbredt ortodoks eremit-kultur ga halvøya mange klostere med de utroligste plasseringene, som er morsomme å besøke.

Man bør også få med seg den sørligste fingeren Mani og serpentinveiene i fjellene i Arkadia.

Overnattinger:

Dobbeltrom kr. 500 – 1.200,-. De eneste nettene vi hadde bestilt på forhånd, var første og siste overnatting.

Spis lokalt

Gresk mat er variert og spennende. Ta sjansen og spis lokal gresk mat. Bestill gjerne flere retter, og del. Da får du smake på mye. Spør om anbefalinger. Frokost på kafe ca. kr. 100,- . Lunsj ca. kr 150,-, og middag fra kr. 2-300,-.

På tur med Kyrre