Sommerferie på svenske grusveier – DEL 1

Grusveier og fotballfeber

Tekst: Kyrre Hagen | Foto: Kyrre Hagen og Lenka Leginova

Det var endelig klart for sommerferie. Arkitekten hadde slått av tegneprogrammet og skulle bli med Kenny på tur. Det er nemlig slik det fungerer der i gården at Arkitekten alltid har en eller annen tegningsleveranse hengende over seg, og derfor svært sjelden har tid til å dra på tur. I ferien derimot, da får PC-en endelig hvile. Dette hadde Kenny gledet seg til. Nå skulle det bli fart på sakene!

Egil og X-en er syklene til henholdsvis Arkitekten og Kenny. Her med svensk grus under hjulene.
Endelig fremme, og leiren på plass. Kenny nyter en etterlengta anker-pils i vannkanten. Nå er sommeren i gang.
Kenny har innbilt Arkitekten at man ikke trenger fiskekort i Sverige. Hun bet på kroken.

Det hadde vært litt diskusjon om hvor sommerens motorsykkeltur skulle gå. Arkitekten ville til Finland, men da satte Kenny ned bakbeina. Med bare én uke til rådighet på sykkelen nektet han å bruke store deler av ferien på E-18 til og fra Stockholm, for så å svi av en formue på ferge over Bottenviken. Kompromisset ble å utforske noen av de nye TET-sporene som svenskene hadde kommet opp med siden forrige sommer. Det skulle vise seg å by på både fine veier og enkelte overraskelser.

Godt utpå avreisedagen var endelig motorsyklene pakket og klare. Det vil si, Kennys hadde stått klar i flere timer. De krysset over til Østfold og forlot gamlelandet omtrent ved Rømskog. Rett innenfor svenskegrensa var det på tide å finne en passende plass for hengekøyene. Egentlig var de allerede litt sent ute, mente Kenny. Alle de beste plassene var opptatt av andre turister som også hadde fått den glimrende ideen om å tilbringe natten ute i det fri. Kenny, som hadde sett for seg en pils i kveldssola, måtte derfor ta til takke med utsikten over et lite vann – i skyggen.

– Det blir sol her i morgen tidlig, trøstet Arkitekten.

Da den første skuffelsen hadde lagt seg, ble kvelden riktig så fin. Dundee hadde selvfølgelig med seg fiskestanga og kunne fortelle Arkitekten at det var fritt fram for å fiske overalt i Sverige. Hun bet på og prøvde fiskestanga til Kenny. Heldigvis for dem var det bare snill fisk i dette vannet, og den beit ikke.

Å våkne på denne måten er noe av det baste Kenny vet. Solstråler som titter inn under tarpen, og flott utsikt utover et vann.
Kenny prøver fiskelykken, men fisken er snill, og biter ikke.
Leiren til Kenny og Arkitekten. X-Challengeren er Kennys trofaste følgesvenn.

Etter hvert fikk de rigget opp hengekøyene med flott utsikt over vannet. Dette er noe av det beste Kenny vet. Å legge seg i køya med utsikt over et lite vann er selve definisjonen på luksus, i hvert fall når man spør ham. Han bruker alltid en liten kjepp midt under tarpen i fronten, slik at denne holdes oppe og han kan ligge der som en konge og skue utover sitt lille kongerike.

Dagen etter våknet de til at en herlig sommersol sendte strålene sine rett inn i hengekøyene. Arkitekten hadde planer om et morgenbad, men Kenny kom henne i forkjøpet og sank ned i det lunkne vannet før hun rakk å reagere. Nakenbading en tidlig sommermorgen i et nesten lunkent skogsvann er slett ikke det verste man kan foreta seg. I hvert fall ikke dersom man spør Kenny og Arkitekten. Arkitekten fikk etter hvert også tatt sitt morgenbad, og strålte av lykke.

Kenny har lagt inn både ruter fra TET og Kopland på sin 8 tommers active tab.
De svenske skogene er fulle av ville dyr. Kenny bråstopper i det de passerer en elg…
Hvem skulle tro at det finnes sebraer i Sverige. Langt ute på landsbygda passerer Arkitekten og Kenny en.
Ruta tar dem på flotte veier gjennom nydelige kulturlandskap. Hva er vel mer typisk en rød stuga på bygda i Sverige. Kenny koser seg.

Kart Kopland

En av Kennys venner, Sindre Kopland, hadde på et av vinterens garasjetreff demonstrert en hjemmelaget, webbasert ruteplanleggingsside. Denne hadde den fantastiske egenskapen at den kunne velge de utroligste ruter, samtidig som den var svært lite kresen på underlaget. Kort sagt: Dersom noe kunne minne om en sti eller vei, ble det med på ruta. Problemet var bare at Kenny trengte mobilsignal for å få tilgang til nettsiden. Dermed måtte de forflytte seg ut av skauen etter bading og frokost før dagens rute kunne planlegges.

Etter hvert fikk Kenny snekret sammen ei rute som blant annet inneholdt Varmskog Café. Har du ikke vært der, er det bare én ting å si: Dra til Varmskog Café! Selv om stedet ligger langt inne i de svenske skogene, er det kjent for sine fantastiske rekesmørbrød. Arkitekten mente det mest av alt lignet på en haug med reker og hardkokte egg. Men langt der nede befinner det seg altså både mengder av majones og et lite, rundt polarbrød.

Stedet er så populært at det er satt opp tau på utsiden for å organisere køen som stadig oppstår inn mot rekedisken. Etter at reker og en liten kake var fortært, satte duoen kursen mot Arvika. Kenny var godt fornøyd. Det var tross alt viktig å få i seg nok næring før de store strabasene.

Rekesmørbrødene på Varmskog kafe er legendariske. Bestill et med 300 gram reker, og du er mett i flere dager. (her et med 150 gram).
Arkitekten er storfornøyd. Endelig lunsj.
Det finnes ikke bare reker i cafedisken i Varmskog. Her er også mange gode kaker.

Hold til høgere, Svensson!

Etter at Kopland-ruta hadde tatt dem gjennom fine, romantiske bondelandskap, endte de opp på Arvika Fordonsmuseum. Det lille museet er et hyggelig stopp for alle som har bensin i blodet og interesse for kjøretøyhistorie. Museet holder til i et vakkert restaurert industribygg fra 1923 og har en samling på over 100 kjøretøy. Her finner du alt fra gamle veteranbiler og motorsykler til mopeder, sykler, hestevogner og sleder. Utstillingen spenner over mer enn hundre år med kjøretøyhistorie.

Blant godbitene er en imponerende 16-sylindret Marmon fra 1933, en Mercedes 370 S Cabriolet fra 1931 og den lokale bilkonstruksjonen Indigo 3000. Motorsykkelentusiastene har også mye å glede seg over, med klassikere fra blant annet Norton, Indian, Husqvarna og Royal Enfield.

I første etasje sitter noen gamle gubber rundt et bord. Disse karene er nærmest å regne som fast inventar. Kenny slår av en prat og lurer på hvordan overgangen fra venstre- til høyrekjøring foregikk i 1967, da svenskene la om. Karene kunne fortelle at bilene allerede hadde rattet på riktig side, og at svenske myndigheter i lengre tid hadde forberedt befolkningen gjennom kampanjen «Hold til høgere, Svensson!».

Kenny nikket anerkjennende. Han hadde tross alt full kontroll på trafikkreglene, i hvert fall de han selv hadde behov for.

På Fordomsmuseum i Arvika er over 100 kjøretøyer utstilt.
Mange flotte biler og motorsykler er utstilt i lokalene.
Klassisk racer-sykkel.
Frem til 1967 hadde svenskene venstrekjøring, men bilene hadde hele tiden rattet på riktig side.

Landskamp Norge–Brasil

Siden amerikanerne hadde lagt fotball-VM til fellesferien, og Norge attpåtil hadde kvalifisert seg, var det klart for kamp mot Brasil denne kvelden. Arkitekten, som det siste året hadde begynt å interessere seg for fotball, var svært engasjert. Hun mente derfor at de måtte komme seg over grensa til Norge igjen for å se kampen sammen med andre nordmenn, helst på et sted med storskjerm. Dermed endte de opp på en campinghytte på Montebello Camping, der kampen skulle vises på et lerret i bakgården.

For en fotballkveld det ble! Norge sendte selveste Brasil ut av VM etter en dramatisk kamp i åttedelsfinalen. Stemningen sto i taket da Norge scoret sitt første mål. Etter at campingplassens gjester hadde ropt, rodd og hoppet av glede, ble målet imidlertid annullert. Det var ikke akkurat den starten Kenny hadde håpet på, men han lot seg ikke vippe av pinnen.

Nyland ble en av de store heltene da han reddet straffesparket. Erling Braut Haaland overtok showet, mens campingplassens gjester gjorde sitt beste for å bidra fra sidelinjen. I det 79. minutt steg Haaland til værs og headet inn 1–0, før han senere satte inn 2–0 med et fantastisk skudd. Brasil reduserte på straffe på overtid, men Norge vant likevel. Ødegaard slo på tromma, mens både landslaget, campingplassen og resten av Norge kunne ro og juble i ellevill seiersrus.

Tenk at vi hadde slått ut selveste Brasil! Kenny var ikke sen med å markere at dette var en historisk kveld, selv om han personlig ikke hadde bidratt med stort annet enn å holde campingstolen på plass. Etter kampen kunne campingplassens gjester vende tilbake til campingvogner, fortelt, hagenisser og utegriller. Norge hadde skrevet fotballhistorie!

Ingen skikkelig grensehandel uten en tur innom Godisfabriken
De tar inn på Montebello camping. Arkitekten har nylig blitt fotballinteressert, og vi se kampen sammen med likesinnede.
Kenny varmer opp til fotballkamp med å spise en hel pose med smågodt.
Foran storskjermen på Montebello er stemningen på topp, og det roes med jevne mellomrom.

Dagen etter var det igjen tid for å utforske Koplands ruteplanlegger. I tillegg til disse elleville ruteforslagene hadde Kenny også TET-rutene oppe på ActiveTabén. Men Kopland-rutene var så visst ikke noe dårligere, og tok dem med på flotte grusveier. Kenny hadde kjørt mange av disse tidligere og kjente seg igjen da de passerte Lekvattnet. Han kunne derfor lene seg litt tilbake i salen og late som om han hadde full kontroll på hvor de skulle.

Nederlandsk ysteri på Finnskogen

Her, midt i Sverige, ligger det faktisk et nederlandsk ysteri. Kenny hadde vært her tidligere med kompis Viggo, og ville gjerne vise fram den lille sjarmerende butikken til Arkitekten. Bak de noe slitne fasadene skjuler det seg nemlig en butikk som har alt fra ullsokker til matvarer og deler til motorsaga di. Men det aller mest imponerende er den digre ostedisken som fyller hele den ene veggen.

Bak disken står Jolanda. Selvsagt skal det handles ost. Arkitekten får smake den ene varianten etter den andre. Det bidrar egentlig bare til å gjøre valget enda vanskeligere. Kenny hadde for lengst bestemt seg. Han hadde ganske enkelt spurt etter et stykke av den mest populære osten. Arkitekten derimot skal smake på det meste før hun bestemmer seg. Det er tydelig at hun ikke har tenkt å la en eneste ost gå utestet.

Arkitekten i fint driv ute på den svenske «glasbygden»
På Finnskogen finnes et ysteri drevet av nederlendere. Her finner du oster i mange fasonger.
Arkitekten må prøvesmake alle før hun bestemmer seg. Jolanta og mannen hennes har mottatt priser for sin røkte geitost.

Det er Jolanda og mannen Roland Visser som står bak osteeventyret på Finnskogen. De har blant annet fått utmerkelsen «Sveriges beste landskapsmat» for sin røkte geitost. Dette er et flott kvalitetsstempel. Ostene produseres av parets egne dyr, som lever det gode liv på Finnskogen. Produktene skal ha tilknytning til området, og råvarene skal i hovedsak komme herfra.

Det kan absolutt anbefales å ta turen innom denne sjarmerende og rolige butikken, med den hyggelige nederlandske idealisten bak kassa. Ønsker du å kjøre grusvei helt fram til «poldøra», kan varene bestilles på forhånd og hentes i samme slengen – midt inne i tykkeste Finnskogen. Jolanda er nemlig også «pick-up point» for Systembolaget.

Mens Kenny fikk sikret seg osteforsyningen, besøkte Arkitekten Finnskogmuseet på den andre siden av veien. Her fikk hun en innføring i historien om Finnskogfolket. Kenny hadde nok også hatt godt av litt historisk påfyll, men noen måtte jo passe på motorsyklene og provianten.

Finnene – kongens importerte skogsbrennere

På 1500- og 1600-tallet drev svenske konger nærmest en veritabel importkampanje av finner. Store skogområder lå øde, og kongen trengte folk som kunne befolke grensetraktene mot Norge, skaffe nye skattebetalere og helst gjøre noe fornuftig ut av all skogen. Finnene var spesialister på akkurat det siste. De praktiserte svedjebruk, en jordbruksmetode som gikk ut på å hogge ned skog, sette fyr på den og så rug i asken. En slags totalrenovering av naturen, med fyrstikker som viktigste redskap.

Svenskekongen lokket med opptil sju års skattefrihet. Finnene strømmet til og etablerte små samfunn dypt inne i skogene. Men her kommer historiens store ironi: Da sagbrukene og jernverkene oppdaget at trærne kunne omsettes i penger, ble finnene plutselig uønsket. Først hadde kongen invitert dem til å brenne skogen. Nå ville han heller selge den! Det var med andre ord ikke lenge mellom å være kongens yndlinger og å bli betraktet som et økonomisk problem. Slik gikk det med datidens importerte skogseksperter.

Etter museumsbesøket måtte de videre, og Kenny peiset på innover de svenske skogene. Kopland-ruta ga dem virkelig spennende utfordringer. Så spennende at Arkitekten til slutt stoppet og så spørrende på Kenny. Han lot seg så visst ikke affisere av det begredelige sporet. For Kenny var dette bare en liten variasjon i underlaget. Arkitekten hadde imidlertid et litt annet syn på saken. Det bekymrede blikket hennes fikk ham likevel til å innse at det kanskje var på tide å vurdere noen alternativer. Det hender faktisk at selv Kenny Dundee må ta hensyn.

En typisk gård inne på Finnskogen. Finnene brant ned skogen å sådde rug. Nå ligger mange slike stuger og gårder inne på Finnskogen.
Finnskogflagget. En blanding av Norsk, Svensk og Finsk.
De svenske gruskjørerne blir imponerte over alle bravadene til Kenny Dundee. Historiene blir bedre for hver gang de fortelles.

Utpå ettermiddagen stoppet de for å fylle bensin og få seg en matbit i Likenäs. Her dukket det etter hvert opp tre svenske gruskjørere, godt rigget for skogstur. De slo av en hyggelig prat, og Kenny lot det tydelig skinne gjennom at svenskene nå hadde den store æren av å møte en ikke hvem som helst innen gruskjøring. Han la på for å imponere. Arkitekten, ble taus, hun hadde lært at Kennys historier gjerne vokste noen centimeter for hver gang de ble fortalt.

I neste del kjører Arkitekten og Kenny videre inn i de dype svenske skogene – eller myggens og knottens paradis, som noen vil kalle det. Her venter nye grusveier, nye utfordringer og forhåpentligvis færre overraskelser for Arkitekten. Kenny Dundee er som vanlig klar for det meste. Følg med!

Kenny – SOLO i Balkanfjellene – DEL 5

Alt har en ende…

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Det hadde begynt med en liten geografisk misforståelse når Dundee oppdaget at Balkanfjellene ikke var en del av Karpatene. For vanlige mennesker er en slik oppdagelse noe man noterer seg. For Kenny betydde det at enda et fjellområde måtte utforskes på motorsykkel. Det var bare å finne fram kartet, GPS og pakke Pernille, hans trofaste Yamaha Ténéré 700. Deretter ble kursen satt sørover.

Nå gjenstår bare sjarmøretappen opp gjennom Romania og Ungarn igjen. I denne artikkelen får du slutten, og en oppsummering av det som har skjedd.

Tilbakeblikk

Turen startet i Košice i Slovakia, med kurs mot Romania og videre til Bulgaria. Allerede på vei sørover ventet Transfăgărășan, et av Romanias store trekkplaster for motorsyklister. Den rundt 90 kilometer lange veien som ble bygget etter ordre fra Nicolae Ceaușescu, slynger seg gjennom Făgăraș-fjellene med svinger, tunneler og utsikt som får selv garvede motorsyklister som Kenny Dundee til å bli stille i hjelmen. I hvert fall et lite øyeblikk.

Kenny hadde kjørt veien før, men gjensynsgleden var stor. Mens andre motorsyklister tilsynelatende hadde bestemt seg for å nyte utsikten i sneglefart, fant Kenny raskt rytmen. Store BMW-er ble brukt som rundingsbøyer oppover fjellsiden. Det er nemlig ikke antall hestekrefter som avgjør alt, selv om BMW-eierne av og til ser ut til å mene det. En lett Yamaha med en fører som tror han er udødelig, kan utrette overraskende mye. Det må her forsiktig legges til at Kenny selv eier to BMWer, men disse befant seg altså hjemme i Norge.

Over tregrensen hadde Kenny roet tempoet. Den mektige fjelldalen åpenbarte seg, og det hadde vært tid for fotografering og beundring. Det finnes heldigvis grenser for hvor lenge selv Dundee klarer å holde blikket festet på neste sving når hele fjellheimen ligger foran ham.

Kenny skuer utover Transfăgărășan. Dalen er et mektig skue, men her er det «bussy» trafikk.
Nicolae Ceaușescu fikk bygget veien som slynger seg gjennom Făgăraș-fjellene.
De kan minne om store hundene. Men bjørnene i Făgăraș-fjellene er rovdyr, og tar gjerne en turist.

På sørsida av passet dukket også de rumenske bjørnene opp. To stykker hadde stått i ved veien, mens turister samlet seg for å fotografere og mate dem. At bjørner er ville rovdyr og ikke kosete hunder med litt ekstra pels, var Kenny fullt klar over. Han holdt god avstand., det er tross alt forskjell på å være dumdristig og å være fullstendig idiot. Hvor denne grensen går, er det imidlertid ikke alltid like enkelt å fastslå når Dundee er involvert.

MotoCamp Bulgaria – der eventyrene samles

Etter noen lange dager hadde Kenny kommet fram til MotoCamp Bulgaria, ved foten av Balkanfjellene. Her tar Ivo og Polly imot reisende fra alle verdenshjørner. Campen er en liten oase for eventyrmotorsyklister, med rom, teltplasser, verksted, garasje, bar og bibliotek fullt av reisebøker og kart. Dette ble Kennys base for et par dager, når han skulle utforske Balkanfjellene.

Selv om både veiene og omgivelsene var supre, ble det likevel menneskene som gjorde størst inntrykk på Kenny på denne turen. Rundt bordene møtte Kenny amerikanske, tyske og britiske motorsyklister som reiste i ukevis og månedsvis, gjerne med motorsykler stående parkert på forskjellige kontinenter. Bertie fra California jobbet fortsatt som 67-åring, men brukte hvert år 10–12 uker på å utforske Europa. Thomas fra Tyskland hadde funnet sin egen oppskrift på et billig liv, med vinteren gratis på en tyrkisk øy og flere måneder på motorsykkelen. Andre var på vei mot Tyrkia, Georgia eller enda fjernere reisemål.

Folk hadde motorsykler stående overalt, levde rimelig og reiste verden rundt. Flere inviterte ham på besøk. Dette var jo direkte farlig. Ikke for helsa, men for lommeboka.

Balkanfjellene – svinger, grus og kommunistisk storhetsvanvidd

Balkanfjellene, en fjellkjede som strekker seg gjennom Bulgaria fra grensen mot Serbia i vest til Svartehavet i øst. Her fant Kenny akkurat det han hadde kommet for: små, svingete veier, frodige skoger, åpne fjellsider og utsikt som stadig lokket fram nye stopp. Trafikken var beskjeden, og Pernille fikk virkelig vist hva hun var god for.

Buzludzha-monumentet, bedre kjent som UFO-en. En diger koloss, bygget på 1 432 meters høyde.
Kenny på Arch of Freedom. En 35 meter høy betongbue 1595 moh. Ligger på toppen av Goraltepe, Bulgaria.
Kenny Dundee i fri dressur innover Balkanfjellene.

Buzludzha-monumentet, bedre kjent som UFO-en. På en fjelltopp lå den gigantiske betongskålen fra kommunisttiden og så ut som et romskip. 70 000 tonn betong og 3 000 tonn stål var gått med til byggverket. Kommunistene hadde åpenbart ikke forstått at mindre av og til kan være mer.

Dundee hadde også kjørt opp Beklemeto-passet, til Arch of Freedom. Her sto en 35 meter høy betongbue på toppen av Goraltepe, Gigantiske relieffer av soldater og andre historiske skikkelser prydet sidene. Det er vanskelig å beskylde kommunistene for å ha vært beskjedne. Dersom et monument ikke kunne sees fra nabofylket, var det tydeligvis ikke stort nok.

Kongens vei – Transalpina

På returen ventet enda et høydepunkt: Transalpina. Kenny hadde egentlig planlagt en rolig hviledag i MotoCamp Sibiu, men det er vanskelig å hvile når noen forteller at det finnes en fin grusvei som kan brukes som snarvei til fjellene.

Transalpina, Kongenes vei. Kenny angriper svingene som en konge.
Det er mange motorsyklister ute å koser seg en fin solskinnsdag i september.
Utsikt fra 2145 moh. Trans Alpina.

Transalpina går gjennom Parâng-fjellene i Sør-Karpatene. På det høyeste, ved Urdele-passet, befinner man seg 2 145 meter over havet. Veien startet som en sti brukt av gjetere, ble senere militærvei og ble bygget ut under kong Carol II. Da kongen selv kjørte over fjellet i 1935, fikk veien tilnavnet Kongens vei.

Kenny kjørte passet som en konge. Svingene ble angrepet med stor entusiasme, mens fjellrygger, grønne daler og åpne vidder passerte på begge sider. Og hvorfor nøye seg med én tur når man kan kjøre både opp og ned? Transalpina leverte alt en motorsyklist kan ønske seg: flytende svinger, hårnåler, høyfjell og utsikt som nesten gjør det vanskelig å konsentrere seg om veien. Kenny hadde kommet ned igjen med et bredt glis.

Det viktigste finner du ikke på kartet

Det var likevel ikke bare veiene og monumentene som gjorde turen spesiell. På MotoCamp Sibiu møtte Kenny Olivier, en fransktysk eventyrer med en imponerende evne til å havne i trøbbel – og en enda mer imponerende evne til å komme seg ut av det igjen. Både i Georgia og Kosovo hadde han vært ille ute, men det endte med gode historier til slutt, takket være mange tilfeldige mennesker som hadde hjulpet han.

Kenny og Olivier. To eventyrere som raskt fant tonen.
Fire eventyrere rundt bordet i MotoCamp Bulgaria.
Når Peter drar av veien i Slovakia, får han hjelp av Kenny Dundee.

Det er kanskje nettopp dette som er kjernen i slike reiser. Man drar ut for å kjøre fjellveier, oppleve ukjente landskap og besøke steder man knapt visste eksisterte. Men underveis møter man mennesker med helt andre liv, prioriteringer og drømmer. Noen har motorsykler parkert på flere kontinenter, andre lever enkelt for å kunne reise mest mulig. Felles er lysten til å oppdage hva som finnes bak neste sving.

Returen til Slovakia

Turen var ennå ikke helt over. Fremdeles gjensto å kjøre Karpatene nordover igjen i Romania, før flate Ungarn skulle krysses. Eieren av Sibiu MotoCamp Doru, hjalp Kenny med å legge ruta nordover. Denne gikk gjennom koselige små landsbyer, og etter hvert på fine svingete fjellveier, mot Marizel. Plutselig kjente han seg igjen. Her var den hjelpsomme bensinstasjonen med både tekst og tale, kun på rumensk. Kenny hadde virkelig måtte klø seg i hode her på vei sørover, for noen dager siden.

Ruta nordover gjennom Karpatene
Veien går gjennom fine fjellområder.
Kenny og den store hvite hesten. Sted Mariezel Romania.
Bestill dagens lunsj på den lokale kroa. 70 NOK for treretters er ikke ille.

I Belis var det på tide med lunsj, og Kenny fant den lokale kroa der han bestilte dagens. Det ble en treretters, med suppe til forrett, kjøtt og poteter og en smultring som badet i nydelig vanilje og syltetøy til dessert. Herligheten kostet hele 35 lei, noe som tilsvarer ca 70 norske kroner. Dette er virkelig et godt tips: Se etter den lokale kroa og bestill dagens lunsj. Fungerer som juling.

Resten av dagen ble det å følge både kjente og ukjente veier nordover. Dette er et virkelig fint område, og om du finner de smale veiene som svinger de seg rytmisk og elegant over små og store åser. Kenny stoppet flere ganger underveis og sugde til seg det siste av Karpatene for denne gang. Dagen endte i Haieu, en heller usjarmerende by på grensen mot Romania. Vel innlosjert på et billig pensjonat gjøv Kenny løs på en av hermetikkboksene, han hadde i sideveska. Ute regnet det, og Kenny hadde for første gangen på turen behov for litt alenetid.

Dagen etter fulgte han småveiene opp gjennom Ungarn, til Tokaj området, som er viden kjent for sine gode viner. Kenny kjørte opp på noen utsikter, og skuet utover vinområdene. Det ble også en liten tur opp om en av områdets mange festninger; Boldogkő vára. Det er vel egentlig unødvendig å si det, men i alle disse landene her nede finner du massevis av gamle borger og slott.

I det Kenny krysser grensa til Slovakia, tas han imot av fire gamle jagere, som flyr i flotte formasjoner over han. Hvordan har de funnet ut at jeg kom akkurat nå undrer Kenny.  

På vei gjennom Tokaj på returen til Slovakia.
Hvordan viste disse akkurat når Kenny skulle komme? Må ha vært etterretning!
Tilbake i Kosice i Slovakia. Pernilles tilholdssted, og Kennys utgangspunkt for mange eventyr.
Prosesjon gjennom gatene i Kosice.

Vel tilbake i Kosice får Pernille en grundig vask, før han stuer henne bort i garasjen igjen. Sammen har de igjen krysset land, kjørt spektakulære fjellveier, fotografert bjørner, beundret kommunistiske betongkolosser og samlet nye historier. Pernille har fått kjørt seg, og Kenny har fått bekreftet at verden fremdeles er full av steder som fortjener å utforskes.

For Kenny Dundee handler ikke motorsykkelturer om å komme raskest mulig fram. De handler om å finne veiene som ikke står øverst på alle listene, oppdage det som ligger utenfor allfarvei og møte menneskene man aldri ville truffet hjemme. Og skulle man kjøre feil underveis, er det ingen grunn til å fortvile. Det finnes nye veier, nye fjellpass eller kanskje en gammel betong-UFO rundt neste sving.

Kenny Dundee – No Fixed Route. Det er ikke nødvendigvis den mest fornuftige måten å reise på. Men det er definitivt en av de morsomste. Takk for følge for denne gang.

Kenny Dundee – No Fixed Route