Grusveier og fotballfeber
Tekst: Kyrre Hagen | Foto: Kyrre Hagen og Lenka Leginova
Det var endelig klart for sommerferie. Arkitekten hadde slått av tegneprogrammet og skulle bli med Kenny på tur. Det er nemlig slik det fungerer der i gården at Arkitekten alltid har en eller annen tegningsleveranse hengende over seg, og derfor svært sjelden har tid til å dra på tur. I ferien derimot, da får PC-en endelig hvile. Dette hadde Kenny gledet seg til. Nå skulle det bli fart på sakene!



Det hadde vært litt diskusjon om hvor sommerens motorsykkeltur skulle gå. Arkitekten ville til Finland, men da satte Kenny ned bakbeina. Med bare én uke til rådighet på sykkelen nektet han å bruke store deler av ferien på E-18 til og fra Stockholm, for så å svi av en formue på ferge over Bottenviken. Kompromisset ble å utforske noen av de nye TET-sporene som svenskene hadde kommet opp med siden forrige sommer. Det skulle vise seg å by på både fine veier og enkelte overraskelser.
Godt utpå avreisedagen var endelig motorsyklene pakket og klare. Det vil si, Kennys hadde stått klar i flere timer. De krysset over til Østfold og forlot gamlelandet omtrent ved Rømskog. Rett innenfor svenskegrensa var det på tide å finne en passende plass for hengekøyene. Egentlig var de allerede litt sent ute, mente Kenny. Alle de beste plassene var opptatt av andre turister som også hadde fått den glimrende ideen om å tilbringe natten ute i det fri. Kenny, som hadde sett for seg en pils i kveldssola, måtte derfor ta til takke med utsikten over et lite vann – i skyggen.
– Det blir sol her i morgen tidlig, trøstet Arkitekten.
Da den første skuffelsen hadde lagt seg, ble kvelden riktig så fin. Dundee hadde selvfølgelig med seg fiskestanga og kunne fortelle Arkitekten at det var fritt fram for å fiske overalt i Sverige. Hun bet på og prøvde fiskestanga til Kenny. Heldigvis for dem var det bare snill fisk i dette vannet, og den beit ikke.



Etter hvert fikk de rigget opp hengekøyene med flott utsikt over vannet. Dette er noe av det beste Kenny vet. Å legge seg i køya med utsikt over et lite vann er selve definisjonen på luksus, i hvert fall når man spør ham. Han bruker alltid en liten kjepp midt under tarpen i fronten, slik at denne holdes oppe og han kan ligge der som en konge og skue utover sitt lille kongerike.
Dagen etter våknet de til at en herlig sommersol sendte strålene sine rett inn i hengekøyene. Arkitekten hadde planer om et morgenbad, men Kenny kom henne i forkjøpet og sank ned i det lunkne vannet før hun rakk å reagere. Nakenbading en tidlig sommermorgen i et nesten lunkent skogsvann er slett ikke det verste man kan foreta seg. I hvert fall ikke dersom man spør Kenny og Arkitekten. Arkitekten fikk etter hvert også tatt sitt morgenbad, og strålte av lykke.




Kart Kopland
En av Kennys venner, Sindre Kopland, hadde på et av vinterens garasjetreff demonstrert en hjemmelaget, webbasert ruteplanleggingsside. Denne hadde den fantastiske egenskapen at den kunne velge de utroligste ruter, samtidig som den var svært lite kresen på underlaget. Kort sagt: Dersom noe kunne minne om en sti eller vei, ble det med på ruta. Problemet var bare at Kenny trengte mobilsignal for å få tilgang til nettsiden. Dermed måtte de forflytte seg ut av skauen etter bading og frokost før dagens rute kunne planlegges.
Etter hvert fikk Kenny snekret sammen ei rute som blant annet inneholdt Varmskog Café. Har du ikke vært der, er det bare én ting å si: Dra til Varmskog Café! Selv om stedet ligger langt inne i de svenske skogene, er det kjent for sine fantastiske rekesmørbrød. Arkitekten mente det mest av alt lignet på en haug med reker og hardkokte egg. Men langt der nede befinner det seg altså både mengder av majones og et lite, rundt polarbrød.
Stedet er så populært at det er satt opp tau på utsiden for å organisere køen som stadig oppstår inn mot rekedisken. Etter at reker og en liten kake var fortært, satte duoen kursen mot Arvika. Kenny var godt fornøyd. Det var tross alt viktig å få i seg nok næring før de store strabasene.



Hold til høgere, Svensson!
Etter at Kopland-ruta hadde tatt dem gjennom fine, romantiske bondelandskap, endte de opp på Arvika Fordonsmuseum. Det lille museet er et hyggelig stopp for alle som har bensin i blodet og interesse for kjøretøyhistorie. Museet holder til i et vakkert restaurert industribygg fra 1923 og har en samling på over 100 kjøretøy. Her finner du alt fra gamle veteranbiler og motorsykler til mopeder, sykler, hestevogner og sleder. Utstillingen spenner over mer enn hundre år med kjøretøyhistorie.
Blant godbitene er en imponerende 16-sylindret Marmon fra 1933, en Mercedes 370 S Cabriolet fra 1931 og den lokale bilkonstruksjonen Indigo 3000. Motorsykkelentusiastene har også mye å glede seg over, med klassikere fra blant annet Norton, Indian, Husqvarna og Royal Enfield.
I første etasje sitter noen gamle gubber rundt et bord. Disse karene er nærmest å regne som fast inventar. Kenny slår av en prat og lurer på hvordan overgangen fra venstre- til høyrekjøring foregikk i 1967, da svenskene la om. Karene kunne fortelle at bilene allerede hadde rattet på riktig side, og at svenske myndigheter i lengre tid hadde forberedt befolkningen gjennom kampanjen «Hold til høgere, Svensson!».
Kenny nikket anerkjennende. Han hadde tross alt full kontroll på trafikkreglene, i hvert fall de han selv hadde behov for.




Landskamp Norge–Brasil
Siden amerikanerne hadde lagt fotball-VM til fellesferien, og Norge attpåtil hadde kvalifisert seg, var det klart for kamp mot Brasil denne kvelden. Arkitekten, som det siste året hadde begynt å interessere seg for fotball, var svært engasjert. Hun mente derfor at de måtte komme seg over grensa til Norge igjen for å se kampen sammen med andre nordmenn, helst på et sted med storskjerm. Dermed endte de opp på en campinghytte på Montebello Camping, der kampen skulle vises på et lerret i bakgården.
For en fotballkveld det ble! Norge sendte selveste Brasil ut av VM etter en dramatisk kamp i åttedelsfinalen. Stemningen sto i taket da Norge scoret sitt første mål. Etter at campingplassens gjester hadde ropt, rodd og hoppet av glede, ble målet imidlertid annullert. Det var ikke akkurat den starten Kenny hadde håpet på, men han lot seg ikke vippe av pinnen.
Nyland ble en av de store heltene da han reddet straffesparket. Erling Braut Haaland overtok showet, mens campingplassens gjester gjorde sitt beste for å bidra fra sidelinjen. I det 79. minutt steg Haaland til værs og headet inn 1–0, før han senere satte inn 2–0 med et fantastisk skudd. Brasil reduserte på straffe på overtid, men Norge vant likevel. Ødegaard slo på tromma, mens både landslaget, campingplassen og resten av Norge kunne ro og juble i ellevill seiersrus.
Tenk at vi hadde slått ut selveste Brasil! Kenny var ikke sen med å markere at dette var en historisk kveld, selv om han personlig ikke hadde bidratt med stort annet enn å holde campingstolen på plass. Etter kampen kunne campingplassens gjester vende tilbake til campingvogner, fortelt, hagenisser og utegriller. Norge hadde skrevet fotballhistorie!




Dagen etter var det igjen tid for å utforske Koplands ruteplanlegger. I tillegg til disse elleville ruteforslagene hadde Kenny også TET-rutene oppe på ActiveTabén. Men Kopland-rutene var så visst ikke noe dårligere, og tok dem med på flotte grusveier. Kenny hadde kjørt mange av disse tidligere og kjente seg igjen da de passerte Lekvattnet. Han kunne derfor lene seg litt tilbake i salen og late som om han hadde full kontroll på hvor de skulle.
Nederlandsk ysteri på Finnskogen
Her, midt i Sverige, ligger det faktisk et nederlandsk ysteri. Kenny hadde vært her tidligere med kompis Viggo, og ville gjerne vise fram den lille sjarmerende butikken til Arkitekten. Bak de noe slitne fasadene skjuler det seg nemlig en butikk som har alt fra ullsokker til matvarer og deler til motorsaga di. Men det aller mest imponerende er den digre ostedisken som fyller hele den ene veggen.
Bak disken står Jolanda. Selvsagt skal det handles ost. Arkitekten får smake den ene varianten etter den andre. Det bidrar egentlig bare til å gjøre valget enda vanskeligere. Kenny hadde for lengst bestemt seg. Han hadde ganske enkelt spurt etter et stykke av den mest populære osten. Arkitekten derimot skal smake på det meste før hun bestemmer seg. Det er tydelig at hun ikke har tenkt å la en eneste ost gå utestet.



Det er Jolanda og mannen Roland Visser som står bak osteeventyret på Finnskogen. De har blant annet fått utmerkelsen «Sveriges beste landskapsmat» for sin røkte geitost. Dette er et flott kvalitetsstempel. Ostene produseres av parets egne dyr, som lever det gode liv på Finnskogen. Produktene skal ha tilknytning til området, og råvarene skal i hovedsak komme herfra.
Det kan absolutt anbefales å ta turen innom denne sjarmerende og rolige butikken, med den hyggelige nederlandske idealisten bak kassa. Ønsker du å kjøre grusvei helt fram til «poldøra», kan varene bestilles på forhånd og hentes i samme slengen – midt inne i tykkeste Finnskogen. Jolanda er nemlig også «pick-up point» for Systembolaget.
Mens Kenny fikk sikret seg osteforsyningen, besøkte Arkitekten Finnskogmuseet på den andre siden av veien. Her fikk hun en innføring i historien om Finnskogfolket. Kenny hadde nok også hatt godt av litt historisk påfyll, men noen måtte jo passe på motorsyklene og provianten.
Finnene – kongens importerte skogsbrennere
På 1500- og 1600-tallet drev svenske konger nærmest en veritabel importkampanje av finner. Store skogområder lå øde, og kongen trengte folk som kunne befolke grensetraktene mot Norge, skaffe nye skattebetalere og helst gjøre noe fornuftig ut av all skogen. Finnene var spesialister på akkurat det siste. De praktiserte svedjebruk, en jordbruksmetode som gikk ut på å hogge ned skog, sette fyr på den og så rug i asken. En slags totalrenovering av naturen, med fyrstikker som viktigste redskap.
Svenskekongen lokket med opptil sju års skattefrihet. Finnene strømmet til og etablerte små samfunn dypt inne i skogene. Men her kommer historiens store ironi: Da sagbrukene og jernverkene oppdaget at trærne kunne omsettes i penger, ble finnene plutselig uønsket. Først hadde kongen invitert dem til å brenne skogen. Nå ville han heller selge den! Det var med andre ord ikke lenge mellom å være kongens yndlinger og å bli betraktet som et økonomisk problem. Slik gikk det med datidens importerte skogseksperter.
Etter museumsbesøket måtte de videre, og Kenny peiset på innover de svenske skogene. Kopland-ruta ga dem virkelig spennende utfordringer. Så spennende at Arkitekten til slutt stoppet og så spørrende på Kenny. Han lot seg så visst ikke affisere av det begredelige sporet. For Kenny var dette bare en liten variasjon i underlaget. Arkitekten hadde imidlertid et litt annet syn på saken. Det bekymrede blikket hennes fikk ham likevel til å innse at det kanskje var på tide å vurdere noen alternativer. Det hender faktisk at selv Kenny Dundee må ta hensyn.



Utpå ettermiddagen stoppet de for å fylle bensin og få seg en matbit i Likenäs. Her dukket det etter hvert opp tre svenske gruskjørere, godt rigget for skogstur. De slo av en hyggelig prat, og Kenny lot det tydelig skinne gjennom at svenskene nå hadde den store æren av å møte en ikke hvem som helst innen gruskjøring. Han la på for å imponere. Arkitekten, ble taus, hun hadde lært at Kennys historier gjerne vokste noen centimeter for hver gang de ble fortalt.
I neste del kjører Arkitekten og Kenny videre inn i de dype svenske skogene – eller myggens og knottens paradis, som noen vil kalle det. Her venter nye grusveier, nye utfordringer og forhåpentligvis færre overraskelser for Arkitekten. Kenny Dundee er som vanlig klar for det meste. Følg med!



















