Kategoriarkiv: Reisebrev

Her har jeg samlet reisebrev

Sørlandsgrus og Soveposeeventyr

Tekst: Kyrre Hagen        Foto: Kyrre Hagen Frode Vestervind og Viggo Carlsen

Kenny var rastløs. Det var altfor lenge siden sist han hadde vært på tur. Selv om mange tror han lever av å kjøre motorsykkel, er virkeligheten en helt annen. Hverdagen består stort sett i å skaffe penger og jobbe ekstra, så han kan spare opp til nye eventyr.

Denne gangen hadde han fått med seg sin gode venn Frode Vestervind på en femdagers tur. Ingen av dem visste hvor de skulle, og ingenting var planlagt – bortsett fra én ting: De skulle overnatte i hengekøyer. Et perfekt opplegg i Kennys øyne.

Dagen kom, og Yr viste med all tydelighet hvilke områder de burde holde seg unna. Det måtte bli tur i sør – noe som passet Kenny bra. Han hadde jo ei hytte på det blide Sørlandet, med nydelig utsikt utover Blindleia. I tillegg var han lommekjent på grusveiene i Agder, etter mange års utforskning med motorsykkel. Nå skulle han endelig få dratt med seg Frode litt ut i «purra».

Første stopp er ved kontainerslippet i Måvatn. Her er fremdeles minner fra krigens dager.
Kenny har fått låne en Husqvarna Norden 901 Expedition for anledningen,

På lånt Husqvarna mot Agder

Kenny hadde vært smart og lånt seg en splitter ny Husqvarna Norden 901 Expedition, fra en ikke helt ukjent motorsykkelforhandler i Sandefjord. Utfordringen var å få med seg alt pikkpakket han vanligvis stuet inn på sitt «pakk-esel» av en GSA, over i de nusselige små softbaggene på Huskyen. Det endte med at en god del av det han anså som «mindre nødvendig» måtte bli igjen – og at han lånte litt bagasjeplass på Super’n til Froda. Så bar det av sted, retning Agder.

Litt øst for Neslandsvatn smatt de inn på grusen, og Kenny smilte for seg selv idet han dundret gjennom et sandparti. Dette hadde han gledet seg til lenge. Frode kom til å få seg en skikkelig overraskelse – og det stemte på en prikk. Frode var helt uforberedt og stupte ut i sanda, stiv av skrekk. Super’n var i feil gir, og Frode i feil modus – akkurat slik Kenny hadde håpet på. Men Frode, som har vært ute ei vinternatt før, berga seg så vidt.

Snart ble det stopp ved Måvatn, hvor containere fra krigens flydropp fremdeles ligger igjen som tause vitner fra en annen tid. Derfra fulgte de grusveier gjennom skogene til Gjerstad og videre til Vegårdshei. Her går veien gjennom idylliske landskap, over heier og langs blinkende vann. Siste del av etappen gikk på asfalt. Selv om Kenny visste om mange morsomheter i området, var dagen brukt opp – og en kald øl i sofaen fristet mer enn å få Frode opp i flere problemer. Men det skulle han ta igjen i morgen.

På Vestlandske hovedvei

Dag nummer to, og Kenny var i sitt ess. Nå skulle Frode virkelig få se det beste av sørlandske veier. Og bare så det er sagt: Planen var ikke bare å gjøre det vanskelig for Mr. Vestervind, men å vise ham noen av de mest underholdende adventure-veiene Norge har å by på.

På deg nr to bærer det rett til skogs på gamle Vestlandske hovedvei.
Kenny mener dette er helt innafor, og frode er storfornøyd inne i den fine skogen.
Kenny er lommekjent, og drar mr. Vestervind med seg på Agders grusveier.

Det bar rett til skogs, med en liten avstikker innom den gamle Vestlandske hovedvei. – Denne veien er lovlig nok for motorsyklister, mente Kenny skråsikkert. Frode storkoste seg der han sto på den gamle trebrua og observerte en ivrig hakkespett. Veien er sjarmerende, med solide stabbesteiner i veikanten, der den snor seg gjennom gammel skog. Deretter fulgte et helt grusnettverk vestover.

Gamleveien til Mandal og laksefiske ved elva

De nærmet seg Mandal og den koselige, gamle veien som snirkler seg nedover vestsida av Mandalselva fra Øyslebø. Har du ikke kjørt her, er dette et must. Her fiskes det laks, og det er tett mellom gapahukene langs elvebredden. De tar en pause og nyter utsikten mot elva, der vannet dovent renner forbi.

Frode langs Mandelselva sør for Øyslebø. Denne veien er en vakker strekning.
En liten nedsitt i en av de mange flotte gapahukene.
Joda, du kan få rimelig stor laks i denne elva.
Kenny nyter den rolige elva som siger forbi.

Kenny og Frode har ikke vært spesielt flinke med innkjøpene, og i dag er det 1. mai. Butikker er stengt, og de mangler både mat og propan til primusen. På vei ut mot Spangereid leter Kenny opp noen veier han ikke har kjørt før. I en garasje står en GSA parkert. Kenny snur. – Er det en ekte motorsyklist, har han sikkert en flaske propan å avse, resonnerer han. De har nemlig vært innom et knippe stengte butikker uten hell.

De trenger gass, og det får de hos Martin. Kona kommer med kaffe til oss,

Motorsyklisten viser seg å hete Martin, og er polsk. Han og kona er mildt sagt litt stive i norsk, mens barna snakker flytende sørlandsdialekt. Det blir et trivelig møte – med både propan og kaffe som resultat.

Under vann og over budsjett

Ved Spangereid tar de turen ut til Under – restauranten som ligger under vann. Her koster en middag for en familie på fire fort en liten månedslønn. Det er selvsagt helt uaktuelt for Frode og Kenny, som har et budsjett på omtrent en tiendedel – for hele langhelga. Litt artig er det at Kenny blir gjenkjent av et par andre motorsyklister på kaia. De har lest om bravadene hans i MC-avisa, og Frode småmobber ham med at han snart må begynne å skrive autografer. Kenny blir naturligvis kjempestolt.

I Flekkefjord ender de opp med thaimat – servert fra den gamle jernbanestasjonen. Gutten som driver stedet kjører Kawasaki H2, og kan stolt opplyse at den gjør 173 km/t – på førstegir. Kenny mener det er temmelig imponerende, spesielt med tanke på de svingete veiene i området. Og bare for ordens skyld: Sykkelen har seks gir.

I Spangereid møter vi Thor Egil Holtskog og Ketil von Snarseth. Thor Egil oppdager snart at han står ovenfor selveste Kenny Dundee.

Tunellstugu og korsang i Jøssingfjord

Dagens mål er «Tunellstugu» i Jøssingfjord. I en gammel tunnel kan du nemlig overnatte i hengekøye – med utsikt gjennom åpninger i fjellsida. I det de kjører inn i tunnelen, blir de møtt av korsang. Et rumensk kristent ungdomskor synger så det ljomer. Kenny og Frode har med seg en sekk ved og fyrer opp i bålpanna utover kvelden. Har du ikke vært her, er dette virkelig et sted å anbefale. Har du ikke egen hengekøye, kan du leie en: En liten vipps-overføring til ei ungdomsgruppe i Hauge gir deg tilgang til hengekøyene som oppbevares i en kasse inne i tunnelen.

Mens Frode rigger seg til med hjemmekontor på kulturhotellet i Sogndalstrand, finner Kenny en tysk motorsyklist å slå følge med.
– Vil du være med og kjøre Norges kuleste motorsykkelvei? spør Kenny.
Det vil tyskeren gjerne. Dermed bærer det ut til Rekefjord og videre på den smale veien til Gyland. Kenny elsker denne ruta, som slynger seg helt uberegnelig gjennom heiene. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Møter du en bobil, må du være kjapp på bremsen – for det er ikke plass til dere begge. Tyskeren er storfornøyd når de er tilbake i Hauge.

Vi har med oss ved, og fyrer opp i «Tunellstugu» Frode storkoser seg.
Kenny benytter anledningen til en melding hjem til Arkitekten.
Morgenstund i «Tunellstugu»

Tronåsen: Europas bratteste?

Etter lunsj følger de Fylkesvei 1 opp til Moi. Nå er det Tronåsen som gjelder – en fredet veistrekning mellom Moi og Flekkefjord. Veien går mellom elva og stedene Sira og Tronvik. Dette er en del av den gamle Vestlandske Hovedveg, og fra Tronvik opp til fylkesgrensa på toppen er det åtte skarpe svinger. Ned mot Vest-Agder-sida er det tre. Stigningen på Rogalandsida er hele 1:3 – en av de bratteste i landet. I gamle dager måtte mange biler rygge opp, fordi motoren ble for svak, og reversen hadde lavere utveksling. Det var langt mellom møteplassene, så de som kom nedover risikerte å måtte rygge i svingene.

I 1931 ble strekningen ansett som en av de farligste under Rally Monte Carlo.

Frode og Kenny setter syklene i gir og tar fatt på korketrekkerne. Du skal ikke være svetten her – dette er en av Europas bratteste veier. Lykken er desto større når de når toppen, men den er kortvarig. For nedover er det fortsatt bratt – 1:4, tilsvarende 22,5 grader helling.

Ved Bakke bru – en kjedebro fra 1844 – er det hele over. Frode, som ikke har kjørt her før, er skikkelig imponert. Dette var morsomt!

Tronåsen er en av Norges mest spektakulære veier. Har du ikke vært her har du noe spennende i vente,
På Agdersida er veien noe slakkere, men fremdeles 1 : 4.
Med utsikt utover til Sira, legger de to inn på grusveiene mot Feda.

Gjenforening ved Fyresdalsvatnet

På kveldinga ble de tre, for Kennys kompis Viggo Carlsen møtte dem ved et lite vann sør for Fyresdalsvatnet. Selv om de hadde kjørt hele dagen fra hver sin kant, svingte de inn på møtestedet nøyaktig samtidig. Plassen lå idyllisk til nede ved vannet, med flotte furutrær som perfekte opphengspunkter for hengekøyene. Frode, som fortsatt ikke hadde fått dreisen på Amok-hengekøya i Jøssingfjord, gruet seg litt til natta som ventet.
– Du må ikke ligge med beina høyt i været, lo Kenny. – Finn balansepunktet og beveg deg rolig, rådet han.

Kvelden ble riktig så trivelig, med grilling på stranda under en stjerneklar himmel.

Det ble derimot en kald natt. Kenny var glad han hadde tatt med to soveposer. Han våknet til panoramautsikt over det speilblanke vannet, mens Frode, som bare hadde en sommerpose, ikke hadde sovet et sekund. Det hadde vært minusgrader, og selv Viggo hadde kjent kulda bite litt. Etter en solid frokost pakket de ned leiren og satte kursen mot Gjøvdal, for å runde Fyresdalsvatnet.

Frode har vist havna på skråplanet på vei mot Dølemo.
Utpå kvelden møter vi Viggo, som blir med oss på resten av turen.
Det er dette som er livet,

Møte med kjente fra Finnskogen

I godt driv svingte de seg opp gjennom Gjøvdal, med Viggo i front. Brått tok de igjen et følge som stod i veikanten. Det var noe kjent med denne gjengen.
– Er vi plutselig på Finnskogen? undret Kenny, idet han kjente igjen selveste Pål M. Arnesen fra Grustur i Øst. Disse gutta var virkelig langt hjemmefra! Det ble mye latter og smil – dette var folk de hadde vært mye på tur med tidligere, men da altså i grensetraktene mot Sverige.

Inne på grusveien mellom Fyresdalsvatnet og Nisser møtte de tre en nokså hissig tiur i veikanten. Han var alt annet enn skvetten, og utfordret Kenny til kamp. Til slutt måtte de kjøre videre – med tiuren stående igjen i veikanten, triumferende. Den kampen vant han, for de tre utfordrerne hadde trukket seg.

Utsikt utover Fyresdalsvatnet,
På vei over mot Fjone møter vi denne karen. Han er rasende, men storfornøyd når vi til slutt drar videre.

Grisegod avslutning i Bø

Dagen endte som planlagt hos Grisebonden fra Bø. Han heter egentlig Bent-Iver Staurheim, og ble kjent med Kenny for noen år siden da Kenny la ut et gammelt dekk på Finn.no. Grisebonden beit på, og kjøpte det. Da Viggo på en senere tur trengte et dekk i nærheten av Bø, fikk de kjøpt ett – og etter litt gransking viste det seg å være det samme dekket Kenny hadde solgt! Handelen hadde til og med gått i pluss for Grisebonden.

De tre hadde spurt om de kunne henge opp køyene på låven, men Grisebonden ristet på hodet – det store våningshuset sto fullt av ledige soverom. Han var i storform og strålende fornøyd med å ha motorsykler på tunet. De fikk full omvisning på gården, hvor det viste seg å stå flere motorsykler parkert – bare han husket hvor. Juvelen i samlingen var en Harley-Davidson XR 1200 Sportster med oransje tank. Grisebonden gliste fra øre til øre da han rusa 1200-en og fortalte om XR-treffet han hadde vært på i Italia i fjor sommer.

Astrid raser av gårde med traktoren. Kona til Grisebonden er midt i våronna,
Det må bli ei ventepølse mens vi venter på Svinekotlettene.
Her på gården snakker vi om frittgående gris.

Snart kom den virkelige bonden inn på tunet – på en firehjuling. De rakk så vidt å hilse på Astrid, som hadde vært ute hos grisene, og bare var innom for å hente traktoren. Så bar det rett ut igjen med den digre redskapen, for det var midt i våronna, og travle tider på gården.
– Heldigvis er Astrid glad i å kjøre traktor, smilte Grisebonden.

Til middag? Ikke veldig vanskelig å gjette: Svinekoteletter – og de var grisegode.

Viggo Carlsen og Kenny Dundee. Det er ikke første gang disse gutta er på tur..
Frode i underbuksa. Det gjelder å få på seg fillene…
Det er grise-koselig på gården til Grisebonden.

Turen er over

Dagen etter tok de farvel med Frode i Bø. Kenny og Viggo satte kursen mot Sandefjord, der Kenny leverte tilbake Huskyen som hadde vært hans trofaste følgesvenn hele helga. Med det var fem fantastiske dager på tur over. Frode, som tidligere bare hadde kjørt bil i Agder, hadde nå fått erfare at dette området virkelig har mye å by på.

GOING DOWN UNDER. Kenny Dundee tar New Zealand med storm…

Touring New Zealand. Del 1

Tekst Kyrre Hagen. Foto Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Etter syv uker med kenguruer, wombats, edderkopper, slanger og australiere, var det på høy tid for Kenny Dundee og Arkitekten å vende nesa mot nye eventyr. Heldigvis sto ikke Norge på menyen ennå – New Zealand ventet! Dette landet, som minner om Norge med sine fjell og fjorder i vest, og flate områder i øst, bør være enhver motorsyklist sitt drømmeland.

Hvem er Kenny Dundee?

For de uinnvidde: Kenny Dundee er navnet jeg adopterte i Australia, fordi ingen der nede klarte å uttale mitt egentlige navn. Det høres jo unektelig tøffere ut, og gir meg en fin unnskyldning til å krydre historiene litt ekstra. Men bare så det er sagt: alt du leser her, er sant. Det lover jeg.

Forberedelser i minimalistisk kaos
Når Kenny planla denne turen tenkte han at dette var så langt av gårde, han kunne komme, og at han mest sannsynlig bare ville komme hit en gang i livet. Da måtte han jo passe på å få med seg New Zealand i samme slengen. Det var jo bare en fem timers flytur fra Australia. Tidsforskjellen mellom Norge og New Zealand er hele 12 timer, det vil si er dette er den største tidsforskjellen vi Normen kan få. Før Kenny og Arkitekten kunne sette kurs mot «kiwienes land,» må de gjennom den siste store utfordringen i Australia, på et knøttlite hotellrom nær Sydney flyplass. New Zealand har nemlig strenge regler for innreise, og alt må være skinnende rent. Det betyr en skikkelig skrubbeseanse av telt, støvler og liggeunderlag. Problemet var bare at badet var på størrelse med de på danskebåten. Å vaske et helt telt der inne var ikke lett, men etter noen intense timer med såpe og banning, var alt klart. Eller vent… Visum!?

Å kjøre motorsykkel på New Zealand er som å kjøre i den flotteste nasjonalpark. I vest stiger flotte snødekte fjell til værs, selv om det er midt på sommeren her. Arkitekten nyter det hele på sin Suzuki DR 650.

Mens Arkitekten nesten fikk hjerteinfarkt over at Dundee hadde glemt dette, kunne Kenny heldigvis redde situasjonen ved å betale seg ut av problemet på ti minutter. “For oss Dundeer ordner ting seg alltid,” smilte han fornøyd. Dermed var de klare for nytt eventyr.

Ankomst Christchurch – en støvel på hodet
New Zealand tok imot dem med grå himmel og regn. Sørøya, som er formet som en støvel på hodet (hvis du ser både Sør- og Nordøya samlet), viste seg fra sin dystre side. Kenny og Arkitekten marsjerte rett inn i «forbryterkøen» for folk med «suspekt» turutstyr. Men etter å ha vist frem de gullende rene teltpluggene, slapp de greit unna.

The Church Pub, er en omgjort kirke med glassmalerier, orgel og en bartender som serverer pints. Take me to churt står det på serveringsdamene.

Christchurch som er kjent som «Garden City,» er den største på Sørøya og full av sjarmerende parker, hager og den historiske Christchurch Botanic Gardens. Første kveld ender Dundee og Arkitekten opp på The Church Pub, en omgjort kirke med glassmalerier, et orgel og en bartender som serverer pints foran alteret. På t-skjortene til serveringsdamene står det “Take me to churt”. En trubadur spiller fengende låter, og nabobygget – et cannabis-museum – minner dem på at dette er et spesielt sted. Skal du ut å spise i Christchurch er Riverside stedet. Her finnes det en stor mathall, med et vrimlende liv, og masse forskjellig mat.

Sheffield Pies, kjent for å lage verdens beste paier, hadde en kø som strakk seg ut på veien.

Motorsykkel-magi og verdens beste paier
Neste dag hentet de hver sin motorsykkel. Hos hver sin utleier. Arkitekten blir hentet av utleieren en halvtime før avtalt, dermed må hun dra av gårde uten frokost. Verst for dem tenker Kenny. Selv kunne han spasere ned til sin utleier, der han fikk utlevert en Suzuki DL 650 V-Strom som føltes splitter ny sammenlignet med den gamle BMWén han hadde hatt i Australia.

Arkitekten og Kenny Dundee vet å kose seg på tur.

De skulle møtes i Sheffield, men snart ligger Arkitekten i rompa på Kenny. Hun er i ekstase over å få nesten samme sykkel som sist, bare nyere, penere og raskere – ifølge henne er denne i en helt annen liga. Suzuki DR 650én ser nærmest ny ut. Det var på høy tid med frokost, og da passet det bra at de ble stoppet av… paier. Sheffield Pies, kjent for å lage verdens beste paier, hadde en kø som strakk seg ut på veien. Kenny, som aldri sier nei til mat, forstår raskt hvorfor stedet er berømt, for dette var de beste paiene de noen gang har spist. Nå, når de både har fått seg sykler og frokost, kan eventyret for alvor begynne.  

Arthurs Pass – fjell og 25 millioner sauer
Så bar det vestover, mot Arthurs Pass. Horisonten dekkes av fjell som ser ut som noe tatt rett ut av en fantasi-film. «Det mangler bare Hobbiter og drager,» bemerker Kenny. Landskapet er tørt, og på jordene står enorme vanningsanlegg – stålkonstruksjoner så lange at de ser ut som de kunne ha blitt designet av en veldig ambisiøs ingeniør på rulleskøyter. «Hvordan i all verden flytter de disse greiene?» undrer Kenny.

Langs veien beiter sauer i åssidene – 25 millioner av dem, for å være nøyaktig. Fem ganger landets menneskepopulasjon! Veiene som er i topp stand, slynger seg elegant som spagetti mellom åsene og stiger til slutt opp på et høyfjellsplatå. Kenny og Arkitekten blir stadig mer begeistret og stopper ved nesten hver sving for å ta bilder og gape over utsikten. «Vi kommer aldri fram hvis vi fortsetter sånn,» ler Kenny, men begge vet at det er helt verdt det. Det er rett og slett usedvanlig vakkert. De passerer store elveleier, der veiene nesten alltid snevres inn slik at broa bare har et kjørefelt. Vannføringen i elvene er ikke så høy, og sand og grusbankene er enorme. Selv om det alltid er skiltet hvem som har forkjørsrett, utvikler Arkitekten en automatikk i å bremse inn mot disse innsnevringene, uansett om det er møtende trafikk eller om hun har forkjørsrett. Det ligger i hennes natur å aldri stole på noen.

Landskapet på New Zealand minner mye omNorge.

Stjernelys og selvlysende larver
Første natt på New Zealand blir på en camp i Jackson, med det rene teltet trygt bardunert og stjernehimmelen som tak. Kenny og Arkitekten ligger og lytter til de nye lydene fra insekter og fugler, etter å ha forsøkte å finne de berømte selvlysende larvene – «glow worms» – i skogen. Men de måtte innse at når det er bekmørkt, er det faktisk vanskelig å finne noe som helst. De har bare så vidt startet på eventyret i New Zealand, og det er allerede klart: dette landet har like mange overraskelser som svingete veier.

En Kea titter inn i teltet vårt om morgenen.

Morgenen etter blir de vekket av en frekk liten weka, som stikker hodet inn i teltet som om den eier stedet. Denne fuglen, kan i likhet med kiwi og papegøyen kea, ikke fly. Det var nemlig ingen pattedyr på New Zealand før menneskene kom. Disse fuglene var derfor ikke avhengig av å kunne fly. De hadde ingen andre fiender en rovfugler. I dag er kiwi utrydnings truet, og myndighetene har satt i gang et program for å forsøke å redde dem. Keaen derimot er ikke utrydnings truet, og den nysgjerrige fuglen kommer bort til teltet for å se om det er noe å stjele. Om den finner noe som er interessant, tar den det gjerne med seg, så Kenny må redde tannbørsten sin.

Arkitekten og Kenny Dundee vet å kose seg på tur. På vestkysten tar Arkitekten seg et bad i det Tasmanske hav.

Ferden går videre langs vestkysten på vei nummer 6. I noen partier smyger den seg langs havet og i andre svinger den seg gjennom regnskog som har fått altfor mye gjødsel. Her er det grønt – og vi snakker ikke norsk skoggrønt, men tropisk palmegrønt. Elvene er turkise, som om de var photoshoppet, og landskapet føles som en reklame for et liv uten stress.

De tar en rast ute ved havet og Arkitekten tar en forfriskende dukkert mens Kenny konsentrer seg om lunsjen. Videre går turen til Fox Glacier, der veiene er så svingete at Kenny ikke lenger klarer å ligge bak Arkitekten. Her føler han seg som en MotoGP-fører på sin Suzuki DL 650 V-Strom. Fra å være landeveiens langsomste, bak Arkitekten, er han nå en av de raskeste, tror han.

Når Kenny har fått opp teltet sitt er han ikke til å rikke.

Teltet blir satt opp med en utsikt som kunne selges som postkort: Mount Cook og Mount Tasman bader i den lave kveldssola. Kenny slår seg ned i campingstolen og erklærer: «Jeg flytter meg ikke.» Det var helt til sandfluene kom på banen. Hvis du trodde mygg og knott var ille, kan du takke flaksen for at sandfluer ikke bor i Norge. De jager deg inn i teltet, og får norsk mygg og knott til å fremstå som dine beste venner til sammenligning.

Kenny forsøker å gi bort BHén til Arkitekten

Kenny og Arkitekten våkner med samme utsikten mot fjellet, bare i et annet lys. En bedre start på dagen kan du ikke få. De ruller videre mot Wanaka, og turen inkluderer et stopp ved den legendariske Cardrona Bra Fence. Ja, et gjerde dekket med BH-er. Hvem kom på dette? Ingen vet, men det har gått fra tullete stunt til veldedighetsfenomen, og nå henger tusenvis av BH-er her. Kenny forsøkte å lirke av Arkitekten BHén hennes, for å henge den på gjerdet, men det går ikke. Han gir opp og donerer i stedet en slant til innsamlingen mot brystkreft, som nå er misjonen til BH-gjerde.

Ved det legendariske Cardorna Bra Fence forsøker Kenny å lirke av Arkitekten Bhen. Det går ikke, selv om tusenvis av kvinner tidligere har hengt Bhene sine opp her. I stedet donerer han en slant til innsamlingen mot brystkreft, som nå er misjonen til gjerde.

Ferden fortsetter gjennom et vakkert “Ringenes Herre”-landskap – bratte fjell, episke innsjøer og den slags utsikt som gjør at du stopper for å ta bilder hvert tredje minutt. Ved Lake Wakatipu ender de på et billig, men sjarmerende hotell med utsikt mot Lake Manapuri.

Arkitekten derimot trives alle best når hun kan nyte en ingefærøl fra badekaret, med utsikt mot fjellheimen.

Milford Sound

En av Kennys venner har anbefalt dem turen ut til Milford Sound, og etter frokost bærer det av sted. Veien går langs innsjøer, over heier dekket med gress og gjennom grønne tette regnskoger. Det er mildt sagt variert. I vest er de dramatiske fjellene pakket inn i regn og tåke på et helt magisk vis. Her mangler bare orkene (fra Ringenes Herre). De er ikke alene på veien. Mengder med turister i busser, biler og campingbiler er ute i samme ærend, og i det Arkitekten er klar til å ta et kjørebilde av Kenny, tyter det små asiater ut av en diger buss. De siste milene går inn gjennom en trang dal, der du virkelig får følelsen av å være nær den ville naturen.

Kenny i det dramatiske landskapet på vei mot Milford Sound.

Veien er smal, og synger seg gjennom det bratte og ville landskapet. Noen steder hugget inn i fjellet, andre steder over smale broer, og et sted gjennom en trang og mørk tunell. De kommer til Milford Sound, som er navnet på både stedet og fjorden som går inn her. Det er vakkert, og minner på mange måter litt om Lysebotn. Turistbåtene går i skytteltrafikk med alle som vil se landskapet fra vannet. Fjorden her er 291 meter på det dypeste. De ti øverste meterne er ferskvann fra elvene, og under dette er det saltvann. I dette dypet lever det absolutt ingenting, eller gjør det det? Plagsomme sandfluer på stranda, jager dem snart inn i kjøreutstyret igjen, og returen i motsatt retning blir også en fin opplevelse. En vei oppleves som regel forskjellig i motsatt retning. De finner en hyggelig plass langes et vann, og lager varm lunsj.

Litt om New Zealands historie
De første menneskene som kom til New Zealand, var polynesierne, som antas å ha ankommet rundt 1200-tallet. De brukte stjerner, havstrømmer og fuglenes trekkmønstre for å navigere. Denne bemerkelsesverdige sjøfartskompetansen gjorde det mulig for dem å oppdage og bosette seg på avsidesliggende øyer som New Zealand, som de kalte Aotearoa – «Den lange hvite skyens land». Maoriene, som dette folkeslaget kalles, brakte med seg en rik kultur og komplekse sosiale strukturer. De utviklet unike tradisjoner og kunstformer som krigsdansen haka, tatovering (moko) og utsøkte treskjæringer. Deres samfunn var organisert i stammer (iwi), og de levde hovedsakelig som fiskere, jegere og jordbrukere. I dag bor det rundt 900 000 maorier i New Zealand, noe som utgjør omtrent 17 % av landets befolkning. Mange av dem er gjenkjennelige på sine tradisjonelle tatoveringer, ofte i ansiktet. Innvandringen fra Europa til New Zealand begynte på 1800-tallet, drevet av britiske koloniseringsinitiativer. Mange europeiske nybyggere kom for å søke bedre økonomiske muligheter og for å etablere jordbrukssamfunn. Denne innvandringen har hatt en betydelig innvirkning på New Zealands demografi, kultur og økonomi, og den danner grunnlaget for dagens flerkulturelle samfunn. Møtet mellom maoriene og europeiske oppdagelsesreisende fra 1600-tallet og utover førte til dramatiske endringer for det maoriske samfunnet. Likevel fortsetter deres tidlige historie og kulturarv å spille en sentral rolle i New Zealands nasjonale identitet. I perioden 1870–76 emigrerte nærmere 1000 nordmenn til New Zealand.

Naturen på vei mot Milford Sound er av det mest spektakulære på New Zealand. Dette er landskap fra Ringenes Herre filmene. Her mangler det bare at orkene kommer ridende over slettene.

Tilbake på Manipuri Lake View Motel vil Arkitekten på puben, for også her har de bygget om en gammel kirke til pub, og den ligger, rett borti veien. Dette blir imidlertid en liten nedtur, da det er 1,5 time å vente på maten, og på den tida vil både Arkitekten og Kenny bli mannevonde. I stedet nøyer de seg med en øl på terrassen her før de vandrer tilbake, og angriper hermetikkboksene de har liggende i bagasjen. Med dette blir det middag på tradisjonelt vis. Chunky Chikcen eller Big’n Chunky Butter Chicken.

Arkitekten på vei mot Wanaka.

Neste gang? Sørøya avsluttes med Motorcycle Mecca og turen nordover til Cape Farwell.

Kenny Dundee, over og ut – foreløpig!

Sykkelen på New Zealand er leid av https//bikeroundnz.com 

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia