Kategoriarkiv: Reisebrev

Her har jeg samlet reisebrev

Sørafrikansk jul

19. mai 2019 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Tekst og foto Kyrre Hagen

Vi utforsker Kapp det Gode Håp på selveste julaften. I det sølvguttene synger julen inn, bestiller vi biff av vannbøffel. Lite stekt takk, med soppsaus, poteter og ferske grønnsaker. Vi har tatt juleferie og rømt til varmere breddegrader. Her er midt på vinteren; det som tilsvarer sommeren for oss. Et digert land der tusenvis av kilometer med grus og asfaltveier ligger foran oss. Landskapet er like fantastisk som det er variert. Rundt neste sving kan en flokk bavianer, eller andre ville dyr stå å vente på deg. For en juleferie…

Byen Franschoek er omkranset av grønne vinranker i alle retninger. Vi er midt inne i et av verdens største vindistrikt.

Kun en times tidsforskjell skiller Oslo og Cape Town, men mellom oss har vi en 18 timers flytur. I Cape Town er varmen omtrent som en norsk sommer; – behagelig. Med meg på turen har jeg Anne Rypdal, heretter kaldt A-Rypdal, som har vært her to ganger før. Hun har forelsket seg fullstendig i landet. Sammen har vi lagt opp en juletur, basert på hennes tidligere besøk. Hun har mye hun vil vise bort, men avstandene er store, og vi har måtte velge. Vi har åtte dager tilgjengelig med kjøring.

I Sør Afrika byttes vår julegran med et som er snekret av driv-ved. Denne skal pyntes på samme måte som vi gjør.

Vi overnatter hos en sørafrikansk familie natt til julaften. Vår julegran er byttet ut med et som er snekret av driv-ved. Denne skal de pynter de på samme måte som oss, men selvsagt uten norske flagg. Det er deilig med en lang spasertur på Bloubergstrand, som ligger rett innenfor Robben Island. Her satt Nelson Mandela innesperret i ufattelige 27 år. Fra stranden har vi fantastiske utsikt til berømte Table Mountains i syd, som er Cape Towns landemerke. Julenissen kjører forbi oss på motorsykkel, i det solen sender sine siste solstråler på oss.

Karoo Biking.

Dagen etter er det julaften, og barna i husets pynter det merkelige juletreet. Vi setter imidlertid kursen mot utleieren Karoo Biking, inne i Cape Town. Firmaet har navnet sitt fra noen enorme ørkenområder i Sør Afrika. Karoo Biking er Afrikas største BMW utleiepartner, med avdelinger i Cape Town, Johannesburg, Durban og Port Elizabeth. Inne i lokalene er det stappfullt av BMWér. De fleste er GSér, som er godt egnet for de mange grusveiene her nede. Våre sykler står klare på utsiden, disse er i god stand og nesten nye. Vi får god hjelp av den hyggelige betjeningen til å montere på vår egen GPS, samt å få på oppakningen. Dette firmaet har flere bekjente av meg benyttet tidligere. At dette er en BMW-samarbeidspartner, er en forsikring i forhold til seriøsitet. Det forplikter. Karoo Biking tilbyr ikke bare utleie av sykler, men også komplette turopplegg, med guider, overnatting og mat inkludert. Turoppleggene er fra en til seksten dager, og kan tilpasses individuelt. Her kan alle finne seg en tur, om de ønsker et ferdig opplegg. Innehaver Jurgen Muess kommer for å ønske oss god tur.

Mot Kapp det Gode Håp

Vi har valgt å legge opp vår egen tur, og setter snart kursen ut av porten, på våre to nye følgesvenner. En GS 700 til A-Rypdal og en GS 1200 til undertegnede. Vårt første mål er Kapp det Gode Håp. Veiene her slynger seg langs kysten, med storslagen utsikt over de store bølgene som slår mot klipper og strender. Dette kapp-punktet er på mange måter en turistfelle, men også vanskelig å velge bort når du først er her nede. Den portugisiske oppdageren Bartolomeu Dias rundet her i 1488, som den «første». Han kalte stedet «Stormkapp». Den Portugisiske kongen gav det senere navnet «Kapp det Gode Håp» som skulle angi at man etter forbi seilingen hadde et godt håp om å nå India.

Det koster en liten formue å komme ut i området, som er nasjonalpark. Siden det er julaften har mange fri, og køene er lange. Vi kjører helt frem og parkerer på mc-parkeringsplassen. Her kan du ta turen opp til fyrlykta som står oppe på klippene, eller stille deg i kø, for å få tatt bildet ved skiltet på stranda. Vi gidder ingen av delene, men nyter de fantastiske bølgene som slår kraftig mot land.

Vinturister

Turen tilbake går forbi den store «township`en» sør for Cape Town. Etter dette setter vi kursen inn mot vinområdene. Sør Afrika er kjent for gode viner, og er det sjette største vinproduserende land i verden. De første vinmarkene ble etablert allerede på 1600-tallet, av kolonister fra Nederland. De var spesielt interessert i vin, da de mente dette motvirket skjørbuk på lengre sjøreiser. Vi passerer den ene flotte vingården etter den andre. Mange er åpne for vinsmaking om dagen, og i tillegg er både middag og overnatting mulig.

Naturen i Sør Afrika, er variert, og spektakulær. A-Rypdel, nyter svinger og natur.

Vi ankommer vakre Franschoek. En by som er omkranset av grønne vinranker i alle retninger. Her skal vi tilbringe julaften. Vi finner en koselig restaurant, og nyter julemiddag bestående av vannbøffel midt inne i en skog av bambus. Den lokale vinen er nydelig, men ingen nisse dukker opp.

Vi er ikke de eneste skandinavene til frokost på Auberge Alouette Guesthouse. Hele seks svensker spiser frokost sammen med oss. Alle såkalte «vin-turister». Dette betyr at de reiser fra vingård til vingård, og prøvesmaker. Med seg har de hver sin «vinbibel» fra området, som guider dem på veien. Kanskje dette blir det neste når motorsyklene parkeres en gang for godt.

Garden Route.

Turen fortsetter opp fjellsiden øst for Franschoek. En hel flokk med bavianer beveger seg langs veien i det vi passerer. Du skal være forsiktig, disse dyrene kan angripe i flokk. Svingene opp fjellsiden og videre innover landet er herlige. Jeg lar bokseren få kjørt seg på de flotte veiene. A-Rypdal er imidlertid litt forsiktig. Vinter-rusta forsvinner imidlertid ganske raskt, og erstattes med et friskt tempo. Snart kjører vi inn på selveste Route 62, også kjent som Garden Route. Strekningen strekker seg fra Western Cape til Storms River i øst. Kontrastene mellom Det indiske hav og dramatikken i de vakre fjellandskapene i Klein Karoo, er fantastisk. Området har et behagelig klima, og er forholdsvis frodig. Severdighetene står i kø, det finnes hele ti naturreservater i dette område.

Barrydale

Det er varmt denne dagen, godt over 30 grader. En del transportetapper gjøres unna, gjennom de store vindistriktene rundt Robertson. Vi når dagens mål Barrydale. Gjestehus og barer ligger langs hovedgata, som er Route 62. Byen er en blanding av western og hippie-stil. Barrydale Karoo Lodge har mildt sagt spesielle rom. Sengegavlen vår består av en halv Citroen 2CV, splittet på langs.

Vi trosser varmen og kjører gjennom Zuurberg Natur Reservat. Steilbratt på den ene siden, og med dramatiske stup på den andre. Fargene er fantastiske.

A-Rypdal vet om en spennende vei gjennom Zuurberg Natur Reservat. Vi trosser varmen og setter oss på syklene igjen etter å ha lastet av bagasjen. Veien slynger seg innover en kløft, steilbratt på ene siden, og med dramatiske stup på den andre. Fargene i naturen er fantastiske. Vi er ikke alene, en flokk bavianer krysser veien, på vei opp fra elven.

Med kart, GPS og kjentkvinne, nyter vi indrefileten av Sør Afrika.

Alle steder i denne lille pittoreske og sjarmerende byen stenger tidlig på ettermiddagen. Alle skal hjem og feire jul med sine kjære. Det blir å dele en flaske vin utenfor hotellet, mens mørket senker seg.

Ronnies Sex Shop

Vi setter kursen mot Outshorn. På veien passerer vi «Ronnies Sex Shop» som er et landemerke og treffpunkt for motorsyklister. Dette er en av de rareste puber i Afrika. Den ligger midt ute i ingenting, mellom Barrydale og Ladismith. Puben fikk sitt navn da innehaveren malte Ronnie´s Shop på utsiden, med store røde bokstaver. Noen av hans venner ville gjøre ap med han, og tilføyde ordet «sex». Det skulle vise seg at kundene elsket navnet, selv om Ronnie hatet det. Da det var bra for forretningen, bestemte Ronnie seg allikevel for å beholde det. Ikke få stopper her, nettopp fordi navnet vekker oppsikt.

Det blir en varm dag, gradestokken krabber stadig oppover. Før Calizdorp er det et fantastisk veiparti, med noen heftige svinger. Vi lader BMWéne, og passerer det som måtte være i vår vei. Temperaturmåleren viser 39,5 grader. Vi har planlagt en avstikker opp kløften ved navn Seweweekspoort, men oppdager at vi har kjørt for langt. Det må litt motivasjon til for å kjøre de syv milene tilbake i denne varmen. Vi angrer imidlertid ikke. Denne grusveien snor seg noen mil gjennom en fantastisk kløft. Flere steder langs veien, kjenner du en nærmest «reveaktig» lukt. Da vet du at du ikke er langt unna ville dyr. Det blir noen korte stopp for å ta bilder. A-Rypdal som har sin opprinnelse fra Sunnmøre, tåler varmen dårlig og kler av seg nesten alle klærne hver gang vi stopper. Dette tar tid, så jeg finner ut at stoppene må begrenses til et minimum.

Kløften Seweweekspoort er trang og dramatisk. Vi kjenner på lukten flere steder, at vi er i nærheten av ville dyr.

Thabile Lodge

Noen mil etter Outshorn, når vi dagens mål; Thabile Lodge. Overnattingsstedet har en særdeles varm og lun atmosfære. Innehaver Len slår seg ned sammen med oss for en prat, sammen med to av sine firbente venner. Under reisen vår har vi funnet ut at alle Sørafrikanere, med respekt for seg selv, har minst 3 – 5 hunder. Thabile Lodge er en oase av grønne planter og blomster. Midt i området ligger restauranten. Her fra den overbygde terrassen har du en fantastisk utsikt mot Swartberg. Et hyggelig svømmebasseng ligger i hagen, mellom alle plantene. Små sittegrupper er plassert rundt over alt. Vi nyter kald sør afrikansk musserende vin.

Swartberg, det sorte fjellet

Det er ny dag, og vi setter kursen mot Swartberg. Vi følger grusveier gjennom strutsefarmer og naturreservater. Vi ser springbukker, det vil si A-Rypdal ser dem. Hun har et langt bedre øye for ville dyr enn jeg har. Jeg er alt for opptatt med å sprute grus opp bak GSén. De fleste toppene i fjellmassivet er på over 2000 moh. Det betyr at fjellet er det høyeste i Westeren Cape området.

Grusveiene slynger seg oppover fjellsiden i serpentiner-svinger. Det regner og veien er lumsk. A-Rypdal tar ingen sjanser og stopper for hver 100 meter. Her går hjelmen opp og brillene pusses, før nye 100 meter tilbakelegges. Utsikten er dessverre gjemt i tåken i dag, men når vi passerer toppen, kjører vi inn i bedre vær. Dette er et spektakulært fjellområde, med nydelig utsikt mot Great Karoo. På vei mot Prince Albert (liten by i Swartberg) har vi nydelig vær.

Treffer du en av de mange landskilpaddene, som krysser veien, kan du få deg et luftig svev. Pass deg for denne krabaten.

Fartsdumper

Også i dag passerer bavianer veien rett foran oss. På ei slette får jeg øye på en diger kul i veien. Ei stor landskilpadde krysser kjørebanen. Dette er noe du skal passe deg for. Treffer du en sånn i 100 kmt, kan du få deg et skikkelig overblikk over landskapet fra luften. Vel tilbake i Thabile Lodge, nyter vi en nydelig strutse-middag mens vi beskuer solnedgangen over Swartberg.

Malgas og Swellendam

Vi er allerede halvveis på turen, og må sette kursen vestover igjen. Denne gangen på små grusveier på nordsiden av Route 62. Veien snor seg mellom flere nasjonalparker, før vi igjen kommer til Calitzdorp. Vi passerer fine gårder, og små bortgjemte steder. Varmen er i meste laget, og A-Rypdal er nærmest kokt når vi stopper for lunsj. Det blir å jobbe for å gjenopprette væskebalanse, temperatur og humør.

Vi kjører masse flotte grusveier gjennom enorme landbruksområder. Ved Malgas, krysser vi elven Bree River, på en liten kabelferge. Mannskapet som består av to karer, trekker ferga frem og tilbake over elven. Kapasiteten er skilta med 10 tonn, men det lastes ombord fire store nedlasta suver, to motorsykler, og masse mennesker. Et lite raskt overslag tilsier at vi er flere tonn i overvekt. Dette sier jeg ingen ting om til A-Rypdal. Fra Malgas følger vi grusveier videre opp til Swellendam, hvor vi tar inn på koselig Marula Lodge.

Apartheid

Vi ser at det er stor forskjell på fattig og rik her nede. I Cape Town kjørte vi forbi Robben island der Mandela satt i 27 år. Vi har sett store slum-områder langs veien, der levestandarden ikke akkurat er som i villastrøkene langs kysten. Vi har også sett mange nye boliger, som ANC har bygget. Det er ikke tilfeldig at de fineste ligger langs veien, der en turistene kan se dem, har vi blitt fortalt. Landet er i forandring, men kanskje ikke alt til det bedre? Det går rykter om gårdeiere som har blitt myrdet, og fargede som har overtatt eiendommene. Rene massakre. Heldigvis skal ikke dette ha skjedd i områdene der vi kjører. Dette er den roligste delen av Sør Afrika. Man kan imidlertid føle at rasismen neste har blitt omvendt, i enkelte situasjoner. Folk vi snakket med, mente dette ville endre seg på sikt, men at det må flere generasjoner med utdannelse til, i den fargede delen av befolkningen. Alle menneskene vi traff på vår vei var hyggelige og imøtekommende, og vi følte oss hele tiden trygge.

Cape Agulas er Afrikas sydligste punkt, og skiller Atlanteren fra det Indiske hav.

Cape Agulhas

Atlanterhavet og det Indiske hav møtes på Afrikas sydligste punkt; Cape Agulhas. Etter en stopp her følger vi grusveier vestover langs kysten. Her har overklassen sine ferieboliger. Vegen her kalles «Whale Route», og går helt tilbake til Cape Town. Hvaler besøker sine bukter her, mens hai befolker andre. Dessverre ser vi ikke noen av delene, men landskapet er nydelig og variert.

Ekstra dag

Jeg bråstopper i et kryss. Det er noe som ikke stemmer. Jeg får ikke planen vår til å gå opp. Vi har jo beregnet at dette er siste overnatting, men det er jo bare fredag. A-Rypdal bekrefter at; -jo det er fredag, og er like overrasket som meg. Det er når du går i surr i dagene at du virkelig har kommet i ferie modus. Dette betyr at vi kan suse rundt her nede nok en dag. Vi når Hermanus på ettermiddagen. Dette er en av de aller mest populære byene under nyttårshelgen. Hit kommer snobben for å feire nyttår. Det blir en enkel overnatting, men vi får tak over hode.

Vingård

Når jeg foreslår overnatting på en vingård er A-Rypdal med på notene. Det er ikke så langt opp til Stellenbocsh, så vi legger ruta om noen områder som ser spennende ut. Først besøker vi i midlertid Bettys Bay, som er en av to pingvin-kolonier på fastlands Afrika. Vi når vingården akkurat tidsnok til middag, som kombinerer med vinsmaking. Hvit, rose og to typer rødvin til middag, er sikkert ikke helt korrekt.

På markedet i Franschoek, selges diverse hjemmesnekret «kunst». Vi gjør en stor handel.

Siste dag kjører vi de siste milene tilbake til Karoo Biking på morgenen, før syklene leveres, og vi setter kursen hjemover. Nok et eventyr er over. A-Rypdal er trist over å måtte forlate favoritt landet sitt. Sørafrika har, også for meg, svart til forventningene. Maken til juleferie har ingen av oss opplevet. Nyttårsaften feirer vi 40.000 fot over Nord-Afrika et sted.

Sør Afrika har tusenvis av kilometer med fine grusveier.

Hvorfor Sør Afrika som feriemål

Det er flere gode grunner til å besøke Sør Afrika:

For det første er landet vakkert og variert. Området vi besøkte har et behagelig mildt klima. Regnet faller jevnt året rundt og bidrar til frodighet.
Det er masse å se og oppleve.Mange naturreservater, og muligheter til å se ville dyr.
Siden du er på den sørlige halvkule, er Sør Afrika et ypperlig mål på vinteren. Da har de sin varme årstid.
Selv om flyturen er lang, er tidsforskjellen kun en time. Dette betyr at du unngår «jetlegs».
Selv om afrikaans er hoved språk snakker alle godt engelsk. Dette gjør at det er enkelt å gjøre seg forstått overalt.
Mat og overnattinger er rimelig. Vi spiste veldig mye god mat på turen. I Tillegg produserer landet veldig mange gode viner.
Enkelt å leie motorsykkel.
Bensinpriser er nesten det halve av hjemme.

Reisebrev, Team HH

Norge mitt norge. Del II

14. mars 2019 Kyrre Hagen

Tekst og foto Team HH

From Florø without love:

Våre følgesvenner fra et fergeleie i en vestlandsfjord. Til venstre Gjeldfrid, som er Husebys gamle hoppe, og Til høyre «Pippi» Hagens temperamentsfulle venninne.

Etter ei natt på et delt hotellrom i Florø, og to separate frokoster bestående av en seks-åtte tusen kalorier ( egg/brød/smør/bacon/gulost/noen wienerbrød og en halv bøtte kaffe, var det tid for takeoff.

Duoen Huseby og Hagen skremmes ikke av varmen. Vestlandet skal utforskes.

Etter frokost var Huseby så vennlig å skite på fellesdoen i kjelleren, for ikke å ødelegge den gode og kameratslige pakkestemningen på rommet, og jammen gjorde ikke Hagen det samme, formodentlig i en annen etasje. Det er den slags høflighet som bevarer et godt og langvarig kameratskap. Gammelmannskit er nemlig ikke til å spøke med etter en krevende utekveld i landets vestligste by.

Fra Florø satte vi kursen nordover og østover på Rv 614 til Svelgen og med ferge over Nordfjorden fra Isane til Stårheim. Huseby tok en dukkert før ferga kom og opplevde for første gang vestlandske strømninger som nær tok ham aldeles bort fra havneområdet for godt. Men flesk flyter, så det hele endte godt. Fra Stårheim fant vi noen snasne små bakveier opp imellom fjellsidene, før vi ankom selveste Nordfjordeid for lunsj.

Grøntfor og appelsinjuce ble bestilt i et fåfengt forsøk på å kompensere for den gedigne frokosten. Bare tull, for sånn mat virker ikke på teamet…

Etter å ha tenkt nøye gjennom sakene droppa vi Bergen og Ålesund som mulige reisemål. Been there, done that liksom. Vi fant ut at vi heller skulle østover og nordover – med blant annet et viktig mål for øye: Å synke så dypt som overhodet mulig.

Det dypeste stedet vi visste om var Hornindalsvatnet.

Hagen var i støtet denne dagen, og ville absolutt ikke kjøre raskeste vei. Vi fant derfor noen fantastiske krumspringveier på nordsiden av Hornindalsvannet. Fv. 41; en fantastisk vei, helt til vi plutselig kjørte gjennom to gårdstun, så høner og sauer skvatt alle veier. Her langt opp i huttiheita butta vi i et strømgjerde. Vi måtte snu, men var straks på rett kurs igjen. Kart og GPS var i aller høyeste grad uenig. Veien som ikke var på kartet eksisterte imidlertid på GPS’en, og heldigvis i virkeligheten også, så gjennom en splitter ny tunell ankom vi Grodås. Ikke den tidligere målvakta, men selve stedet Grodås.

Sola pøste ut millioner av megawatt og tempen bikka toogtredve i skyggen.

Huseby var så varm at han stupte ut av dressen og ned i vannet direkte. Der oppsto det underlige fenomenet at selv 514 meter med vann ikke var nok til å kjøle ned hele Huseby, før det var gått en god stund. Så han ble sittende med vann til halsen til både skinnet og pelsen nesten var gått i oppløsning.

Kjøreredskapen:

Litt om motorsyklene våre. Eksospotta på Hagens sykkel «mangler» DB- killer. Den ligger behendig i garasjen der hjemme, formodentlig på grunn av generell umodenhet og levende mc-glede. Når han så gir gass i tuneller så høres det veldig tøft ut.

Husebys MC hørtes også tøff ut. Før.

En av brearmene fra Briksdalsbreen. Jammen har den trukket seg godt tilbake siden sist vi var her.

Etter Hagens presentasjon av sin sykkel i milelange tuneller ved fullt pådrag, ble Husebys motorsykkellyd mer som en dårlig trimma gressklipper med trompetmute. Flaut og rart, ja faktisk bare en tynn og pinlig prompelyd var å høre.

Alt er relativt. Kul motorlyd kan altså drepes. Av en enda kulere motorlyd. Men det er en fordel med det meste: Når Hagen vræler forbi med sin KTM 1290 med fullt pådrag i tunellmørket, etterlater han en sterkduftende gass. Ikke den fra hotellrommet i Florø, neida – det er en duft fra Husebys forgangne barndom og spede ungdom som kommer tilbake: Duften av en hel rull nyavsmelt, nypanget kruttlappkrutt!

Den duften som dagens barn blir snytt for hver eneste dag, stakkars. Slikt leketøy er jo farlig nå for tida.

Et annet faktum er at Husebys Gjeldfrid ikke har pleid å streve så veldig for å henge med verken den ene eller den andre. Det har i grunnen alltid vært krefter nok bortsett fra i forbikjøringssituasjoner med røslig passasjer og tre ukers bagasje på tysk motorvei med fri fart.

En situasjon som nesten aldri forekommer, for øvrig.

Nå skal Huseby ikke si at han elsker sin Gjeldfrid. Elske er noe man forbeholder folk og muligens enkelte dyr. Men man kan utmerket godt bli glad i en MC. Det som kjennes nå, etter 115 000 km er en gryende respekt. Gjeldfrid henger greit med de store syklene, selv om hun må to gir lenger ned i registeret, og rape langt kraftigere enn hun pleier.

«Gjeldfrid» het forresten opprinnelig Gjeldor, men skiftet både kjønn og navn da den endelig var nedbetalt. Hun har vist seg å være en transefrøken, som tåler utrolig mye røff behandling uten å kny, og med en stor porsjon kjøreglede som ytes tilbake og hun holde fortsatt mål i alle situasjoner.

Det er veldig morsomt, men så er hun da også påkostet langt mer enn noen av Husebyes øvrige kvinnelige erobringer her i livet. Noe som er fortjent all den tid det har vært lite kiv og krangling disse åtte årene samlivet har vart.

Hagens supersterke 1290 er veldig orange, og såpass høy at den ikke egner seg for prøvekjøring av folk under minst seks fots høyde. Ny og fin er den også, og etter at leverandøren begynte å skjønne seg på elektronikken dens har den også vært pålitelig. I dyreverdenen ville nok BMW’en være ei gaupe og KTM’en en tiger.

Begge er tålmodige, men kan bli farlige, om de blir tirret nok.

Gummibåtfestival og dens deltakere:

Etter å ha surfa fedrelandet i tre samfulle dager til ende, endte vi på gummibåtfestival i Stryn. Vi vet til denne dag ikke hva slags festival det egentlig var men antok at det handlet om rafting av noe slag. Der ble Hagen overfalt av to tjueårige snupper med prosenter i blodet der det skulle vært promille, og sånne blikk der begge de lyseblå gluggene var erstatta med to «Donaldkors».

Deres forehavende var at de skulle et annet sted enn akkurat der de var og de ville satt stor pris på å bli fraktet dit av to eldre motorsykkelinnehavende herrer.

Her er det at vi begge får et faderlig og ansvarlig øyeblikk, og prediker motorsyklistenes første bud: Aldri kjøre motorsykkel uten hjelm og sikkerhetsutstyr! Pent hår, T-skjorte og hullete shorts regnes ikke som særlig sikkert mc-utstyr, så vi fortalte jentene om mosjonens gleder og virkninger, dog uten noen særlig suksess.

Etter denne heltemodige og uselviske handlingen, så syntes vi at vi fortjente en oppmerksomhet. Etter den gufne opplevelsen med rekene, gikk vi for pizza og øl. På et sted der vi visste fra tidligere erfaring at begge deler var av førsteklasses kvalitet.

Ulempen ved å ende opp på populære steder:

Gummibåtfestivaler medfører en viss utprøving av tålmodighet, Hagen ble dagens helt siden han klarte innkjøpsoppgaven og da han kom ut med ikke en, men to ventehalvlitere til hver, var det like før Huseby ga ham et kyss midt på truten.

Eldre herrer blir ikke bare mette av øl og pizza. De blir også trøtte, så ungdommen som festet i Stryn denne kvelden slapp å ha noe med oss å gjøre. Vi gjorde derfor akkurat som forhuden – vi trakk oss tilbake, til nok et delt husvære, denne gang ei hytte på den lokale campingplassen.

Og Hagen vet råd mot det meste – doble ørepropper gir en viss mildning av Husebys snorkeboltspetakkel. En reduksjon fra 120 til 90 Db. skal en ikke kimse av.

Det går opp og ned her i livet. Og slikt har en pris:

Skyliften i Lone, tar deg 1100 meter rett til værs. Anlegget er spektakulært og imponerende.

I en ny og blank dag, startet teamet med å kjøre turen fra Stryn til «Skylift» i Loen. Der fikk vi oss en gratistur i en tusenmeterlang loddrett hyssing som bærer et par gondoler. Ja, det heter faktisk gondol – det samme som båtene i Venezia. Spør ikke oss om hvorfor.

Her benytter vi forresten anledningen til å takke redaktøren i MC-Avisa for utdelingen av våre pressekort. De sparte oss for 2 x 505 kroner. Det er penger det og. Til de som kommer etter oss: Betal de pengene – er det klarvær vil du aldri angre på at du tok turen opp – siden det var søndag fikk vi til og med et gudsord med oss fra topprestauranten langt der oppe.

Gudene skal vite at vi begge trengte det – og like sikkert er det nok at ingen av oss fortjente det. Det meste av det teamet driver med skal visst være både syndefullt og kriminelt. Livsglade som vi begge er. Team HH er imidlertid fortsatt, etter til sammen minst femti års presseerfaring, fortsatt barnslig henrykt hver gang vi opplever en yrkesfordel i vår skrivende hobbyvirksomhet.

På vei mot Sogndal finner vi endelig noen sølepytter, og koser oss skikkelig. Sindige sogne-kyr, skjønner nok ikke helt vitsen.

Lykken er uansett å ha godt humør og dårlig hukommelse. Vi la Loen bak oss og kjørte så over Utvikfjellet, og ankom Sogndalsøyri, etter diverse alternative veier. Er det en annen mulighet enn hovedveien, velges selvsagt denne, nærmest som et prinsipp. En svær flokk med kuer ble forresten skremt, etter alle kunstens regler, etter at vi fant noen svære vann-dammer vi kunne leke i på en sidevei. Og det vannet var det eneste som fantes i tørrsommeren her, nemlig smelta brevann som fossrant over elvebreddene. Annet rennende vann fantes ikke

I 1400 meters høyde treffer vi POLITI. Vi er et sted vi ikke skal være

Vi håpet vel kanskje at kuene lot seg skremme, men vestlandske kyr er så jævla sindige at det er til å gjespe av. Men teamet lekte guttunger en stund, noe som av ulike grunner faller oss mistenkelig lett.

Hagen er blid som ei lerke. Han har storkost seg over Aurlandsfjellet.

På vei over Aurlandsfjellet fikk Hagen øye på en privat vei innover og oppover fjellet. Bommen var mulig å kjøre utenom. Der oppe på nesten 1400 meter møtte vi en nokså ilter oppsynsmann med «politiskilt». Vi hadde verdens dårligste unnskyldning for å være akkurat der, men det virket, og karen så til å mildne litt. Han ville gjerne at vi skulle betale 200 kr. Hvilket vi gjerne gjorde om vi bare hadde visst hvordan! Ingen «Vipps» gikk pga. manglende mobildekning, og noen pengepostkasse var ikke å se.

Huseby hadde riktignok 200 cash i lommeboka men det nevnte vi ikke noe om.

Vi tar grusveien opp til radiomasta på Aurlandsfjellet. Huseby koser seg i det fine været.

Det hele endte med at vi slapp å betale og teamet ble gode venner med mannen, som var happy bare vi dro oss ned til 1100 meter igjen. Litt senere kjørte vi innom radiomasta på Aurlandsfjellet – et utsiktspunkt vi kan anbefale.

Deretter gikk ferden ned til Stegastein, der en trebro med glass i enden er det eneste som holder suicidale fra å hoppe i døden. Nede i Aurlandsdalen droppet vi å kjøre motorsykkel på gangstiene der fotfolket liker å rusle, og deretter var det egentlig bare å sette nesa i retning tilbake til Geilo der teamet hadde en base takket være Hagens familiehytte.

Fra taubane til taubane.

Vi var mektig imponerte over den gedigne skyliften i Loen, og fant ut at denne måtte sammenlignes. Vi sikta oss derfor inn på Krossobanen og Rjukan. Denne er bygd i 1928, og er med dette Nord-Europas eldste «hyssingbane.»

I 32 varmegrader, er ikke en is å forakte. Etter å ha rota oss bort på alle mulige småveier smaker det ekstra godt.

Veien gikk over Imingfjell og ned Tessungdalen i friskt driv. Det rare var at nå som vi var tilbake på Østlandet, fikk vi vestlandsvær. Det gjorde imidlertid ingenting, etter dager i en badstulignende tilværelse. Huseby fikk nærmest normal farge i ansiktet igjen, han hadde vært konstant peonrød helt siden tropevarmen innfant seg, på tross av solide reseptforskriftsmessige sterke blodtrykksregulerende medisiner.

Ved ankomst Rjukan, tok vi igjen frem pressekort og kamera, og jammen klarte vi å lure oss unna billettkostnadene her også. Vi sparte til sammen 300,-. Nok til en enkel lunsj på den flotte kafeen Gvepseborg på toppen. Det mest imponerende med Krossobanen er at det inne i gondolen står at denne lille kassa er godkjent for 25 personer.

For å si det slik: Vi hadde ikke tort å være med dersom det hadde blitt stappa inn femogtjue Husebyer i denne hengekassa.

På vei mot Byrkjelo, ser vi opp på Briksdalsbreen som smelter i rekordfart. Elvene er fulle av smeltevann.

Imidlertid er de fleste noe mindre enn Huseby i vekt og volum, så det hele gikk bra.

Det var forresten her vi gjorde en flau tabbe – det vi skulle ha gjort var å kjøre til Kalhovd, og derfra videre til Gvepseborg, taubanens øverste punkt. Og så tatt taubanen ned og opp igjen! Det er mer enn sju mil på grus høyt til fjells – og selv om du må kjøre samme vei tilbake anbefales turen på det sterkeste.

«Tyttebæret» på Krossobanen er nok ikke så fancy som skyliften i Loen, men i 1928 var dette det hotteste.

Denne veien er åpen fra St.Hans til høsten for oss alle, mot et lite vederlag. Men dette oppdaget Huseby først uka etter turen, da han var på en annen tur med Rjukan MC-klubb, som jo er lokalkjent i området. Ytterst irriterende – vi må nok ha en reprise i Rjukanområdet i 2019.

All lykke er tidsbegrenset og vi måtte hjemover til den strie skjorte og den havre lefse, som tyskerne sikkert sier. Siden vi bor på ulike steder skiltes etter hvert våre veier, Huseby kjørte utenom regnskurene helt hjem til Ed i Sverige mens Hagen tok godt preparerte veier hjem til Drammen, den eneste norske byen som har skiftet status fra å være et obstrukt industrihøl til å bli et frydefullt elveparadis for sine innbyggere.

Men før dette stoppet vi på flyplassen i Notodden og koste oss med lokal kulinarisk gatekjøkkenmat av beste merke.

Teamet anså utflukten som vellykket og ga den 97 poeng av hundre mulige, og det er ingen tvil om at teamet vil arrangere flere slike turer i framtida. Team HH vil gi dette råd i sakens anledning:

Gakk hen og gjør likeså!

mcbilder.com

Kategoriarkiv: Reisebrev

Sørafrikansk jul

Norge mitt norge. Del II

På tur med Kyrre