Kategoriarkiv: Team HH

Team HH i høyden

Denne artikkelen ble skrevet før Mc-avisas kjære kollega Tore Huseby´s bortgang. Artikkelen blir nok derfor noe av det siste fra Team HH.

Av Team HH:

Noen liker å se landet sitt litt ovenfra. Team HH hører til blant disse. I denne artikkelen vil vi forsøke å dele opplevelsene med dere lesere, og da helst på en måte som gjør at dere kjenner dere igjen, alternativt saler opp sykkelen og legger i vei hvis dere ikke allerede har vært der en eller flere ganger.

Team-HH i farta. Vi er ute for å sjekke opp norske fjelloverganger.

Vi plukker ut hele femten fjelloverganger, og begynner med den merkeligste:

Veien over Ifjordfjellet:

Dette fjellet i Finnmark er i grunnen ei vidde, og ikke er det spesielt høyt heller. 370 beskjedne meter over havet, og det er sommerstid nesten ubegripelig at man hele oppveksten daglig hørte på radio at «Vegen over Ifjordfjellet var stengt på grunn av storm». 

En av Husebys favoritter..

I begynnelsen var dette kun en sommervei fra Øst-Finnmark, og den var klar for bruk allerede i 1937. Fjellovergangen er en del av praktfulle FV 98, og går fra Ifjord til Smalfjord, en strekning på knappe seks mil.  Veien vant faktisk «Vakre vegers pris» i 2016, etter en omfattende oppgradering.

70 beskjedne meter over havet, og det er sommerstid nesten ubegripelig at man hele oppveksten daglig hørte på radio at «Vegen over Ifjordfjellet var stengt på grunn av storm». 

Dette er vidunderlige områder for folk som vil være i fred, og opplevelsen av å sitte på toppen av verden når en kjører der, er uslåelig – og opp imot ubeskrivelig.

E 134 over Haukelifjell:

Etter at stamvegen Oslo-Bergen ble definert å gå her er det bare et tidsspørsmål før denne veien blir kun et minne.  Det legges planer om firefelts motorvei med kjøretid på fire timer mellom de to byene. Et paradis for bilister, men døden selv for oss på to hjul. Åssen de har tenkt å fikse været derover, er oss et mysterium – det kan være ekstremt værhardt over Haukeli vinterstid.  Men det er nå en annen sak… 

Veien over Haukeli en vakker sommerdag. Bilde tatt av Bjørnar Brunsvik.

Men ennå er det ikke for seint å kose seg over Haukeli, og høydepunktet Dyrskarvegen er fortsatt tilgjengelig. Og høyt elsket av Team HH!  Og for dere med grusskrekk – veien er nå (dessverre for noen) asfaltert på grunn av tunnelarbeider som en tid tvang trafikken utenom disse. Der er også det høyeste punktet, på 1160 m.o.h. Og vil vel bli det også i framtida, formoder vi. Ved flere anledninger har vi kjørt over Haukeli på natta på forsommeren og de enorme partiene med snø i høyfjellet bryter vakkert mot svart stein – det er litt som å være en millimeter stor motorsyklist som kjører over ryggen på en diger spekkhogger. Nedturene på reisa er tunnelene, Vågslid og Haukelitunnelene. , om det da ikke er svært kaldt – for da varmer de godt.

Et tips er å finne veiene som går utenfor tunellene.

Riksvei 51 over Valdresflya:

Når en kommer sørfra og opp til Beitostølen er det alltid forventninger til “Den Store Fjellovergangen Flya”, landets høyestliggende gjennomgående bilvei. Spenningen er knyttet til “Dei Faste Postane”, som å stoppe på det høyeste punktet for fotografering, samt å kjøre nedom Ridderspranget. Nytt er imidlertid muligheten for stopp på den nye kafeen “Flye 1389”, der en kan se milevis i alle retninger.

Valdresflye i all sin prakt

Det kan dessuten være fristende å kjøre bort om Gjendesheim, for å ta en is på brygga, der tusenvis av travle turister hvert år starter turen over Besseggen. Vi trenger jo derimot bare å kjøre videre når isen er fortært.  Det fantastiske med Flya er jo også at når en endelig er kommet over, så er mulighetene legio – enten man vil bestige Blåhøi, eller kjører nasjonalparken nordover mot Lesja, østover mot Grimsdalen eller vestover mot hva som helst – Geiranger for eksempel. Det må innrømmes at Team HH også har erfart å kjøre over hele flya uten å se noen verdens ting.

Kart som viser veien over landets høyestliggende bilvei.

Været er så omskiftelig der oppe. Men på sommerstid er skitværet ofte kortvarig. Så vent på Beito eller i Vågå til det blir klarvær. De har alle rettigheter begge steder… 

Saltfjellet. 

Det er E6 som går over Saltfjellet og den er absolutt et skue verdt. E6 er nemlig bare kjedelig sørpå! Strekket fra Dunderlandsdalen og hele veien opp til Lønsdalen er vakker. Det gøye med Saltfjellet er at der kan du se lokene på Nordlandsbanen dra vogner over fjellet, ikke med strøm slik vanlig er, men med digre dieselmotorer i lokene. Og: Polarsirkelen der er selvfølgelig verdt en stopp! 

Hagen slapper av og tenker på ett eller annet kanskje.

Herfra og nordover er det lyst hele døgnet – hvis du reiser sommerstid. Og det gjør du nok, hvis du er på motorsykkeltur! Selve veien går en kilometer lavere enn toppen på Saltfjellet på sine 1751 m.o.h., men selv i turistsesongen oppleves fjellovergangen som en øde milepæl mellom sør og nord i landet – og mellom lys og mørke.

Veien er like gammel som kong Harald, altså fra 1937,

Mens du kjører der kan du jo huske på at veien er like gammel som kong Harald, altså fra 1937, men skikkelig asfalt kom først der i 1972!  Når Saltfjellet først er passert, så kommer Rognan og Fauske fort til deg. Og i Fauske må du velge: Bodø, og kysten via hurtigruta, eller strake veien nordover via Narvik til Troms og Finnmark? Husk også at Svartisen dekker mye av Saltfjellet, og at du også kan kjøre fra Narvik inn i Sverige mot Kiruna om det skulle passe sånn! Huseby har ikke mange fartsbøter, men den gjeveste av dem er fra Fauske en stille søndag morgen. Den eneste som svevde i livsfare var lensmannen som målte farta da Huseby passerte sentrum 11 km over fartsgrensa. Alle andre sov nemlig.

E6 over Dovrefjell. 

Første gangen vi kjørte denne strekningen var vi ikke helt klar over stedets særegne fauna. Vi stoppet og tok bilder er noen enormt digre geiter som sto knappe femti meter fra vegkanten. 

Bilde tatt av Jonny Larsen på sin vei over Dovrefjell

Vi tok til og med fram vårt samtidskamera, ( 197?) og forsøkte å  fange motivet på bilder. 

At vi ikke ble drept, var antakelig bare flaks. Geitene var nemlig moskusokser, og får de først opp farta så er to unge mennesker på motorsykkel et meget lett bytte. Men et artig minne er det, og ved seinere passeringer har dessverre “geitene” vært et noe fjernere skue.

Veien drar seg over 1100 m.o.h., men man ser opp til både høyre og venstre temmelig digre fjellpartier. 

Dovrefjell er i tillegg til å skille mellom sør og midt-norge også et viktig værskille! 

Første gangen vi kjørte denne strekningen var vi ikke helt klar over stedets særegne fauna. Vi stoppet og tok bilder er noen enormt digre geiter som sto knappe femti meter fra vegkanten. 

På en tur sørover opplevde vi faktisk et Dovrefjell der det kun var to farger. Hvit snø, og orange høstløv. Snøen var det smeltende slaget heldigvis – og fra Dombås til Ringebu, en strekning på knappe ti mil, steg temperaturen med 0,33 grader pr km, slik at vi på Ringebu måtte ta en stopp og fjerne fire lag med tøy.  Der var det nemlig blitt 29 varmegrader! I mange år var høydepunktet å stoppe på Dombås når en var på vei sørover for å ete rømmegraut, og det kan anbefales fortsatt. 

Det eneste som er litt dumt med Dovre nordover, er man faller ned i Oppdal, og strekket derfra til Trondheim er vel bare sånn passe interessant for en langfarende med fjerne mål i sikte.  Heldigvis kan man nyte Trondheim by, og derfra nyte kystriksveien, altså FV 17 videre nordover, der du kan rulle og kjøre i fantastisk natur hele veien nesten opp til Bodø! 

Ørneveien

Ørnevegen er navnet på den bratte vegstrekninga oppgjennom lia fra Geiranger mot Eidsdal på riksvei 63. Når du er lei av å se på cruiseskip eller spise hamburger i Geiranger, venter en kjempefin veistrekning på deg. Her slynger veien seg i elleve hårnålsvinger fra Geirangerfjorden og opptil det høyeste punktet på strekningen 620 m.o.h ved Korsmyra. Veien ble åpnet 15.september 1955 og ga bygda Geiranger helårs vegsamband.

Å stoppe i Ørnesvingen er populært.

Veien ble en attraksjon fra første dag, og fikk navnet Ørnevegen på grunn av at den øverst oppe gjekk gjennom et område som det tradisjonelt hadde vært mye ørn. Navnet illustrerer også noe vilt og spektakulært som trafikantene vil oppleve, særlig om de stanser i Ørnesvingen som er den øverste hårnålsvingen. Her er det tilrettelagt slik at man kan få nyte den storslåtte utsikten mot Geiranger, Geirangerfjorden, fossene de syv søstre og fjellgården Knivsflå eller nyte synet av de mange cruiseskipa på fjorden under.

Hårnårlene snor seg herlig opp denne fjellsiden.

Team HH har faktisk tatt seg tid til å nyte denne flotte utsikten på en av sine turer, men som regel ligger vi så langt nede i svingene som mulig, og banner dersom vi kommer bak en bobil. Ørnevegen har på det bratteste en stigning på 10 % og er betegnet som en av våre Nasjonal Turistveier. 

Gamle Strynefjellsveien

Ønsker du å kjøre en av Norges vakreste fjelloverganger er Gamle Strynefjellsvei et must. Da turismen begynte å bli en viktig næring for fjordbygdene de siste tiåra av 1800-tallet, dukket de første tankene om en kjøreveg over Strynefjellet opp. I 1881 ble det derfor vedtatt å bygge en vei, og rallare fra Sverige og lokale krefter gikk i gang med det tunge anleggsarbeidet.

Flott dag på Gamle Strynefjellsvei

Veien er et mesterstykke av ingeniørkunst fra svunnen tid. Vegen stod klar i 1894, og den fremstår fremdeles ganske urørt. Her finner du gamle håndlagde murer, og stabbesteiner som står i lange rekker langs vegen. Dette er autovern fra en tid da hest og kjerre var vanligere enn bil. Spor av gamle kløvstier som ble brukt til ferdsel mellom øst og vest, går rett ved siden av veien. På Gamle Strynefjellsvegen finner du også gamle steinheller som reisende brukte til overnatting. Dette er dessuten en grusvei, noe som gir teamet en mulighet til å legge inn grussladder i noen av svingene. Men området er så vakkert at Hagen ofte blir litt sentimental på denne strekningen, og selv Huseby blir taus av beundring.

Gamleveien mellom Grotli og Strynsvatn.

Landskapet har store kontraster. I øst er landskapet rundt, mens i vest er det stupbratte fjellsider. Når fjellet skifter til høstdrakt er Gamle Strynefjellsvegen virkelig praktfull. Naturen er alltid like vakker, men høstfargene gir en heilt egen glød og opplevelse. Det er fine utsiktspunkter ved Øvstefossen og Videfossen. Dekke på Norges eldste turistvei består både av grus og asfalt, men kvaliteten her er så bra at den virkelig kan kjøres av alle. 

Tindeveien

Tindevegen har ingenting med Tinder å gjøre. Dette er en liten men veldig fin fjellvei som slynger seg opp fra Øvre Årdal i retning Turtagrø. Når du kommer opp på snaufjellet finner du ei lita bu med en bomstasjon. Veien er nemlig i privat eie. Som oftes er denne bommen ubetjent, men av frykt for tapte bom-inntekter er bommen ofte betjent. Da sitter det en kar å følger med at vi motorsyklister ikke kjører gjennom med mer enn et kjøretøy av gangen, noe vi i Team HH gladelig hadde gjort for å spare noen daler. Vi har hørt rykter om en illsint bomvakt som har kommet etter snikere på sin gamle Tempo.

Ikke prøv å snik deg forbi bommene på Tindeveien.

Tindeveien er sesongåpen fra ca. 1. mai til 1. november. Opp fra Øvre Årdal snirkler veien seg i trange skarpe hårnålsvinger, og vi har hørt om flere som har veltet i disse svingene. Etterhvert kommer du opp på et høyfjellsplatå, med flott utsikt. Veienes høyeste punkt er 1315 m.o.h. Til sist ser du ned på Turtagrø som er veiens endepunkt.

Veien fra Øvre Årdal til Turtagrø er en opplevelse.

Tindevegen utgjør en del av den korteste landforbindelsen mellom Bergen og Trondheim og er en populær turistveg med kort avstand fra Sognefjorden til Jotunheimens topper. Om du skal videre ned til Skjolden kan det allikevel være en ide å ta turen opp til utsiktspunktet Nedre Oscarshaug. 

Vikafjellet Rv 13

Veien over Vikafjellet er en av Norges vakre fjelloverganger. Vi syns kanskje det aller flotteste er å kjøre retning Voss til Vik.

Huseby så rørt at han måtte stoppe flere ganger på vei nedover. Det var så vakkert at han ble våt i øynene, og måtte ta seg grundig sammen når Hagen kom opp på siden av ham.

Veien tar av mot Myrkdalen i Vinje. Herfra går den opp gjennom et flott kulturlandskap, og passerer Myrkdalen fjellandsby med alpinanleggene her. Deretter blir bebyggelsen ganske så glissen, og på vei opp fjellet får du også en stigning med hårnålssvinger.

Veien over Vikafjell. Her kommer du opp på over 1300 meter.

Toppen passeres i en tunnel, men utsikten mot Sognefjorden som åpenbarer seg når du kommer ut av denne er fantastisk. Denne har du mer eller mindre med deg hele veien ned til Vik. Da Team HH kjørte denne veien i 2018 var Huseby så rørt at han måtte stoppe flere ganger på vei nedover. Det var så vakkert at han ble våt i øynene, og måtte ta seg grundig sammen når Hagen kom opp på siden av ham. Men han blånekta på forholdet selvfølgelig. Man er da en herre! 

Bjørgavegen Lærdal til Aurland

På sommerhalvåret er veien over fjellet mellom Aurland og Lærdal vel verdt turen. Veien er smal og svingete opp fra begge sider, og ofte kjører du forbi enorme brøytekanter. På en av teamets turer over dette fjellet fikk Hagen øye på en privat vei som forsvant innover og oppover. Bommen var mulig å kjøre utenom. Og da gjorde vi det!

Huseby er like blid etter å ha blitt skjelt ut av lokal oppsynsmann.

Der oppe på nesten 1400 meter møtte vi imidlertid en nokså ilter oppsynsmann med «politiskilt». Vi hadde verdens dårligste unnskyldning for å være akkurat der, men den virket, og karen så til å mildne litt. Han ville gjerne at vi skulle betale 200 kr.  Hvilket vi gjerne gjorde om vi bare hadde visst hvordan!  Ingen «Vipps» gikk pga. manglende mobildekning, og noen pengepostkasse var ikke å se. 

Huseby hadde riktignok 200 cash i lommeboka men det nevnte vi ikke noe om. Det hele endte med at vi slapp å betale og teamet ble gode venner med mannen, som var happy bare vi dro oss ned til 1100 meter igjen.  Et annet sted å anbefale på denne overgangen er å ta grusveien opp til radiomasta på Aurlandsfjellet – et utsiktspunkt vi kan anbefale. På veien opp fra Aurland finner du trebrua på Stegastein.

Gamleveien mellom Lærdal og Aurland.

Et glass i enden er det eneste som holder suicidale fra å hoppe i døden. Utsikten til Sognefjorden er magisk også herfra på en fin sommerdag.

Gaularfjellet. Fv 13

Gaularfjellet er en av Team HH sine favoritter blant norske fjelloverganger. Veien på Balestrandsida er kjent for sine ni hårnålssvinger.  Sist teamet kjørte her, testet vi forresten hvor fort det var mulig å kjøre gjennom svingene. Gjeldfrid, den gamle GS800’en til Huseby, ble piska det eieren var kar om. Vel oppe på toppen forsøkte vi å late som ingenting, men inni oss hoppa og spratt «guttungene» av fryd.  Olja på framgaffelen til Husebys motorsykkel, oppnådde imidlertid samme temperatur, som frityrgryta på Sydney Gatekjøkken i Drammen, så mer demping på denne sykkelen ble det ikke før natta rakk å kjøle ned olja i framgaffelen. Gjeldfrid ble reine hoppegåsa! 

Gaulafjellet med flott utsiktspunkt over Sognefjorden.

Utsikten fra Gaular er formidabel. Her ser du Sognefjorden, og fjella rundt. På kanten balanserer et enormt trekanta betongflak. Det er omtrent 800 kvadratmeter stort, og ligger på 700 meters høyde. Ideen bak flaket skal være et enormt piknikteppe, med sitteplasser. På veien videre over fjellet kan du se mange fine fosser. Gangbrua over er Likholfossen er solid, og det er spektakulært å gå over når vannføringen er stor. Altså før sommerferien starter!  Gaularfjellet til Viksdalen kan du også følge Fossestien, om du liker å vandre til fots. Denne stien tar deg forbi 14 fosser, og syv større vann, og følger en av hovedvassdragene i Gaular. 

Fv 651 over Gaustatoppen og  Fv 37 Rjukan til Rauland

Gaustatoppen er ikke bare et yndet mål for toppturentusiaster. Fylkesvei 651 er også en særdeles morsom motorsykkelvei, samme hvilke vei du kjører den. Starter du i Sauland, snor veien seg først opp til Tuddal. En ganske underholdende strekning, men herfra blir det bare bedre. Etter at du har passert Tuddal Høyfjellshotell kommer det først noen hårnålssvinger før du etterhvert kommer opp på snaufjellet. Vegens høyeste punkt er 1260 moh, og er med det en av landets høyestliggende veger.  

Gaustadtoppen innen rekkevidde.

I det veien bikker nedover igjen passeres Stavros og den store parkeringen for Gaustatoppens vandrere på sommeren. 

Du passerer dessuten jernbanen som går opp på toppen inne i fjellet. Dette kan jo være et artig avbrekk på turen om du er villig til å punge ut for billetten. Veien ned fra toppen byr på fantastisk utsikt til Rjukan og Tinnsjøen. Er du ikke mett etter denne overgangen passer det fint å fortsette gjennom Rjukan på Fylkesvei 37. Her er det mange muligheter til aktiviteter, som en tur med Krossobanen. Besøk på Vemork og Tungtvannsmuseet. 

Å kappkjøre opp Gaustadtoppen, det er morsomt det.

Veien snor seg bratt opp fjellsida i flotte hårnålssvinger. Vel oppe kan du beskue Rjukanfossen og Maristijuvet. Det slippes sommerstid en beskjeden mengde vann i fossen til glede for turistene. 

Vel oppe på fjellet får du en herlig følelse i det du passerer Møsvatn, og Vierli. Fjellpartiet inn over Varland og Skinnarland er dessuten et av Hardangerviddas fineste. 

Aursjøvegen fra Litledalen til Eikesdalen

Vi i Team HH elsker grusveier, og må derfor ta med et par vakre grusveier avslutningsvis. Om du startet i Sunndalsøra, og setter kursen opp Litledalen i sørlig retning, kommer du kommer raskt inn på flotte grusveier, som tar deg opp hårnålsvinger til fjellet. Snart er vi på 1800 meters høyde.

Aursjøveien. En fantastisk grusvei.

Her passerer vi flere vann, før vi kommer til Aursjøen. Landskapet består av runde rolige topper, og områder med vidde preg. Et behagelig område om du liker å gå i fjellet. Det finnes også overnattingsmuligheter ved Aursjøhytta som er betjent på sommerhalvåret. Etter Aursjøen dreier veien vestover og nord igjen. Utsikten mot Eikesdalenog Eikesdalsvatnet er fantastisk der de bratte fjellsidene, stuper ned i denne trange vestlandsdalen. Stemningen er trolsk.

Veien mellom Sunndalsøra og Eikesdalen. Et lite paradis.

Denne fantastiske grusveien er langt bortimot 7 mil lang. Grusen er fast og fin, og tillater god fart. Veien ned til Eikesdalen er mer kronglete enn opp fra Sunndalsøra. Her ligger ganske mange hårnålsvinger, og turen opp herfra kan være vel så underholdende som andre veien. 

Grimsdalen

En av Norges flotteste daler er Grimsdalen. Denne vegstrekningen er i grunnen like fin uansett hvilke vei du kjører den. Strekningen går fra Dovre i vest til Folldal i øst. Det er noen flotte utsiktspunkter langs veien, spesielt når du kommer vestfra og har passert toppen.,

En av Norges naturskjønneste dalfører.

Grimsdalen er utrolig naturskjønn der den passerer stølsområder, før den åpner seg og gir deg en fantastisk utsikt i syd mot flere topper over 2000 moh. Du finner flokker med både kyr, sau og hester langs denne veien. De sistnevnte er kjælne og tar gjerne imot litt kos om du stopper.  Team HH er glade i mat, og rømmegrøten på Grimsdalshytta er å anbefale.

Veien går fra Folldal til Dovre. Eller motsatt.

Om du ikke liker grus skal du holde deg unna denne. Dette er nemlig en privat grusvei over fjellet. Men den er fin, og ikke noe problem å krysse med alle typer sykkel.

Galdhøpiggvegen

Skal du virkelig opp på Norges høyeste vei må du kjøre opp til Juvasshytta. Da Hagen kjørte her i 2020 var det et ganske friskt tempo. Han måtte reise seg i enkelte partier, for ikke å «ta av» fra sykkelen, for deretter å bunne demperne. Dette endte med at demperne på sykkelen ble byttet før 21 sesongen, for slik kan vi jo ikke ha det. 

Utsikt fra Galdhøpiggveien.

Allerede i 1934 begynte Knut K. Vole å bygge vei opp hit. Folk trodde han var gal. Med spade, hakke og trillebår satte han i gang. I bygda fantes visstnok de som av skadefryd gleda seg til han skulle ødelegge seg på arbeidet. 

De sa de skulle forgylle den første bilen som kom opp til Juvasshytta, men de holdt ikke ord, når veien sto ferdig i 1936. 

Norges høyeste vei.

I dag er veien asfaltert fra starthøyden 550 moh. til slutthøyden 1840 moh, og med dette er den Norges høyest beliggende veistrekning. Galdhøpiggvegen, som veien heter, slynger seg lekent oppover lia fra Galdhøsanden. Utsikten fra toppen av fjellsida er formidabel, der vi skuer over mot Reinheimen og Dovre. 

Troppene samles på toppen, og er godt fornøyde. Her oppe ligger slalomløpene i sommerskisenteret fremdeles hvite, oppunder Galdhøpiggen.

Avslutningsvis: 

Hver sommer ses det kjøretøyer fra fjerntliggende land besøke Norge. De er utstyrt som feltvogner med tre reservehjul, drivstoffkanner, diverse militære effekter, spade og mat og vann for fire uker. 

Takk for følge, og for herlige artikler med min gode venn Tore Huseby.

Disse folka må formodentlig bli noe skuffet når det viser seg at du fint kan kjøre til Nordkapp over samtlige norske fjell med en helt standard Toyota.  Eller en helt alminnelig streetbike fra Japan. Eller en Vespa for den del. Veiene er gode, det er grei infrastruktur og bensin og mat finnes de fleste steder i vårt langstrakte land. Og det, dere – det er bra! For da kan DU bli kjent i eget land. Uansett hva slags motorsykkel du måtte ha! Ikke glem at som nordmann er du ekspert i hvilken mat som er billigst, åssen leverposteiemballasjen ser ut og du begriper nesten alle norska dialekter sånn noenlunde. Så derfor: God tur, hilsen Team HH!  

En beretning fra årets Touringtreff på Beitostølen den 4-6 September 2021.

Team HH kontakter hverandre via telefon:

Huseby -” Du, det står i programmet for Touringteffet på Beitostølen at Team HH skal avholde gruskurs! Har du hørt noe om det? 

Hagen: -” Eeehh… Jaha? Vel, jeg har vel nevnt at det kunne vi sikkert…” 

Huseby: -” Ja men da har vi vel ikke noe valg da! Da blir det hundre mil på veien til helga!”

Deltakere på grustur er klar for avgang

Frydefull oppstart: 

Og det ble det også. Fredagen opprant med et vær og en værmelding man kun får om man kjenner værgudene personlig – de fire plussgradene på morran ble raskt til over tjue og sola niskinte alt den orket da teamet først møttes i Drammen, og så la i vei over Gamle Ringeriksvei og opp langsetter Randsfjorden til Dokka, og deretter via Fagernes opp til Raddison Blu Mountain Resort på Beitostølen. 

Huseby hadde tatt med seg sin gode venninne Brynje-Birgitte for å “ i det minste få en elev på det derre gruskurset”, som han sa”. Huseby er nemlig en optimist med erfaring…

Mediarot:

MC-Avisa  sin dekning av touringtreffet kom i stand på følgende vis: Hagen spør Huseby om hvem som skal skrive om touringtreffet. Huseby svarer at det er vel Jarl Hole, han er nemlig sett med et obscønt digert kamera. Teamet finner så Hole og sjekker saken. 

Han benekter at han har noe med dette å gjøre, han er her for å promotere ei bok  han har skrevet, han. 

Da kommer selveste eieren av MC-Avisa ruslende, han går under navnet Ompe og på kav rogalandsk proklamerer han: -” Nei-nei-nei, den jobben ska Team HH ta seg av!” 

Så da hadde teamet to oppgaver denne helga.  Noe vi verken var klar for, eller forberedt på. 

Tore Huseby er godt kjent på Speed Motorsenter. Han har blant annet skrevet bok om firmaets 50 år lange historie.

Men må man så må man, er Team HH sitt motto. Et motto som særlig brukes når vi ved enkelte anledninger opplever å måtte snu på skogsveiene på grunn av felte trær, sinte grunneiere, for godt plasserte bommer, eller litt for høye og lange snøskavler om våren. 

Programmet: Et forsinka femtiårsjubileum: 

Det skulle vise seg at programmet for dette treffet  var temmelig rikholdig. Ikke vet vi hvordan arrangøren, Speed MC senter i Sandefjord får dette til, men  erkjennelsen av at de endelig fikk en sjanse til å feire sitt femtiårsjubileum som motorsykkelbutikk, har tydeligvis ansporet til at alt og alle i firmaet, de er mange nok til å fylle to fotballag, har jobbet i svært lang tid med forberedelsene. 

Terje Bredal, styre leder Speed motorsenter, står på fra morgen til kveld på Touringtreffet.

Her var det noe for alle! Fredagen ble innledet med velkomst samt gjennomgang av helgens program. Her holdt Norges raskeste jente; Caroline Olsen et innlegg, og i tillegg ble boka om Kulelynets bravader presantert av forfatteren selv; Jarl Hole. For de som ikke har fått med seg tidligere historier om Kulelynet og gjengen, kan denne boka anbefales på det varmeste. Her er bøtter av guttestreker fra sekstitallet gjengitt av forfatteren. 

Humoren og situasjonene kjenner nok mange av oss igjen fra ungdomstiden. Både velkomst og middag bespisning var delt i to kohorter. 

Guide på årets grustur er ingen ringere en Espen Andersen Sæle. Motorsykkelentusiast og verksmester på Speed.

Lørdagens program var mer variert enn noensinne. Her var muligheter for guidede asfalt turer, grusturer og fotturer, i tillegg til Team HH sitt “grus-somme” kurs. Som om ikke dette var nok hadde arrangøren lagt opp til et rebusløp, der ca 40 personer deltok.  (Det skulle senere vise seg at nesten alle deltakerne her fikk premier. I hvert fall virket det slik senere da premiene ble delt ut senere på kvelden). Ved hotellet var det dessuten muligheter for prøvekjøring av de fleste 2021 modeller fra både Yamaha og BMW. 

Disse var i flittig bruk hele dagen, og heldigvis hadde Bredal ordnet det slik at lensmannen var opptatt med noe annet. 

Mote på på to hjul. Caroline Olsen poserrer, mens Maria Heimvik Sæle introduserer

Til og med en mannekengoppvisning  av kjøreutstyr ble gjennomført på slutten av dagen. 

Her stilte Speeds medarbeidere og venner opp, og presenterte en mengde kjøreklær, mens Maria Heimvik Sæle  fra Speed i detalj kunne beskrive det som var verd å vite om både hjelmer, klær, støvler og hansker. 

Vi må bare berømme Speed for det varierte tilbuder denne lørdagen. 

Team HH ønsker deltakerne velkommen til gruskurs

Gruskurset: 

Siden Gruskurset var Team HH’ ansvar var gleden stor da vi faktisk fikk flere påmeldte enn Brynje-Birgitte. Hele 23 deltakere måtte fordeles på to lag, og Huseby tok seg av de ferskeste og Hagen av dem som hadde litt erfaring. 

Tore Huseby instruerer sine kursdeltakere.

Etter noen øvelser som handlet om blikk, balanse og brems la vi i vei. Husebys lag hadde en troppsfører som ikke hadde en anelse om hvor han skulle, noe han var ærlig på overfor gruppa, uten at det så ut til å skremme dem noe større. Etter 3,5 time gikk det hele bra med et lite unntak som Google Map fikset opp i. 

Nybegynnere klare for Beitostælens grusveier

Mens Huseby hadde lagt beslag på alle damene, og dem som følte seg mest urutinert på grus, besto Hagens lag av førere med litt mer erfaring. 

Fokus på denne gruppa var allikevel de samme momentene som i Huseby’s gruppe; blikk, balanse og brems. 

Gruskjøring er ferskvare, og selv de mest rutinerte trengte en oppfriskning. Når noen nonchalant bremset enkelt i grusen, fikk de klar beskjed om å skjerpe seg. 

Det var en skikkelig nødbrems som skulle øves inn. Dermed var det bare å skjerpe seg.  

Da Hagen mente gruppa var klar for tur, satte de av sted mot gruseventyret. 

Team HH’s Kyrre Hagen er klar for gruskurs.

For å få testet ny kunnskap tok gruppa avslutningsvis turen opp slalåmbakken på Beitostølen. 

Bredal hadde sagt at dette visstnok var greit, selv om vi fikk en del blikk på veien. 

Tilbakemeldingene fra deltakerne var såpass positive at Team HH ble litt mistenksomme. Hadde vi virkelig gjort noe riktig denne gangen? Eller følte deltakerne at de måtte skryte for å trøste teamet? 

Dette spørsmålet vil nok for all evighet stå ubesvart…

Prøvekjøringer

Selv om Hagen fikk tatt noen nye modeller ut på tur, var det to prøvekjøringer som toppet det hele. Den første var en tur på Benn Inge Veldes fantastiske BMW sidevognssykkel, med over 200 000 km i loggen.  

Prøvekjøring av sidevognssykkel

Turen hadde Hagen blitt lovet i fjor, men da Hagen sto opp var Velde halvveis tilbake til  Veivågen. 

Den andre var på en av Hagens gamle Tenere 1200’er, en sykkel han har forlengst solgt, men ikke helt har klart å glemme. 

Hagen fant igjen en av sine gamle sykler. Det ble en koselig prøvetur.

Det er ikke bare nye sykler som er stas å prøve. Hagen smilte fra øre til øre, og var lykkelig resten av kvelden. 

Jubileumsmiddagen lørdag: 

Etter at dagens  ulike programtilbud var gjennomført , ble det servert en omfangsrik treretters meny, som skulle vise seg å serveres sammen med konferansier Tommy Steine sitt innholdsrike show, noe som gjorde at måltidet tok så lang tid av Team HH var akkurat like sultne da vi hadde spist, som vi var da serveringen begynte. Men det gjorde ikke så mye for showet var bra, det. 

Huseby ble mest rørt over skjebnen til Caroline Olsen som fortalte om sin karriere, som vi i dag vet har endt med å havne på hylla på grunn av hun ikke er helt restituert fra sine mange skader.  Hvis Huseby i det hele tatt har noen helter i livet, så er lille store Caroline en av dem. Hennes gjennomføringsevner på å nå sine mål i livet mangler sidestykke. 

Ellers ble selvsagt årets Norgesmester Ole Bjørn Plassen, Carolines samboer, presentert på scenen. Plassen er sponset av Speed Motorsenter, og kjører jo selvsagt Yamaha R1M. 

Ole Bjørn presiserte at resultatene var like mye teamets prestasjon som hans egen. Han kunne dessuten røpe at samboer Caroline hadde vel så mye konkurranseinstinkt som han selv. Dette gjør det jo ekstra synd at ikke paret har fått gjort opp på racerbanen.

Terje Bredal i fri dressur

Ut over dette kunne Terje Bredal fortelle litt om sin historie i Speed Motorsenter, og om en fantastisk holdning blant firmaets ansatte. Nettopp denne holdningen og servicen som ytes, gjør at Speed har kunder langt ut over det som er et naturlig nedslagsfelt for bedriften. I tillegg har en konkurs-moden bedrift blitt snudd til suksess.  

Gjennom hele programmet var Tommy Steine innom og fortalte morsomme historier, som fikk salen i godt humør. Han fremførte dessuten noen flotte sanger deriblant en selvkomponert sang om Speed Motorsenter.  

Da festmiddagen i Beitohallen omsider var avsluttet hygget mange treffets deltakere seg i baren og resepsjonen utover kveldens sene timer. Det er alltid hyggelig å treffes på touringtreffet. 

Deltaker som koser seg på prøvekjøring

Hva med neste års Touringtreff

Da Speed lanserte Touringtreffet forsøkte de å få med flere forhandlere for å gjennomføre arrangementet, men det var ingen andre som var villige til å stille opp. Bredal & Co tok derfor kontakt med Raddison Blu Mountain Resort på Beitostølen, og inngikk en avtale om å gjennomføre arrangementet i fem år. Nå er disse fem årene gått, det blir derfor spennende å se hva som vil skje med neste års arrangementet. 

Mc-avisas Kyrre Hagen og lille Ole Andreas Isdahl.

Da vi spurte noen av deltakerne på treffet hva som var det beste med arrangementet, var dette noen av svarene: 

  • Programmet er utrolig bra. Her er det veldig mange aktiviteter å velge i .  Dette gjør at dette treffet passer til så mange. 
  • Det er utrolig trivelig å treffe igjen folk du har vært på Touringtreffet sammen med. Både her oppe, og også andre steder når jeg er på tur. 
  • Det er en utrolig god atmosfære på hotellet, og det er veldig hyggelig her. 
  • Beliggenheten gjør at det Touringtreffet er tilgjengelig for folk fra mange steder i landet. 

Vi forstår at Beitostølen er langt unna Sandefjord, og at Speed har mye logistikk for å få alt på plass her oppe. Vi har imidlertid tillit til at arrangementet blir av god kvalitet uansett hvor det måtte bli. Speed er jo kjent for kvalitet og service. Dette har de vist i fem år på Beitostølen. 

Alt har en ende, også Touringtreffet. 

Team HH holdt følge til Gol. Her ble det et tårevått farvel for denne gang. 

Begge skulle hjem, selv om Hagen bare skulle til Drammen. 

Da Huseby nådde garasjen der hjemme i Sveriganistan, hadde akkurat hundre mil tikket inn på telleren. 

Det er litt langt for en liten helg, men jammen var det verdt det!