En røverhistorie som nesten er sann

Av Kenny Dundee – han som fortsatt mener at kneskrap eller grussprut ut av neste sving er den beste terapi, for ALT……!

Det hele ble planlagt i vinter. Altså, «planlagt» er kanskje å ta litt hardt i. Kenny og kompis Flateby hadde blitt enige om å dra på en helgetur med småsykla, slik som i gamle dager – bare de to.

Småsykla bestod i dette tilfellet av Kennys BMW G 650 X-Challenge fra 2007 og Flatebys KTM 640 Adventure fra 2001. Gamle gubber og gamle sykler, men perfekte redskaper for overnattingsturer på grusveier langt inne i skauen, der mobildekningen forsvinner og de dårlige avgjørelsene begynner.

Mens Kenny stadig hadde gjort små forbedringer på sin trofaste 650, til daglig kjent som Xen, hadde Flatebys KTM stått bakerst i garasjen og skammet seg i et par år med lekkasje i framgaffelen. Siden Flateby ikke er mye til mekaniker, hadde Kenny måttet ta turen til Kongsberg for å hjelpe med demontering og montering av gaffelbeina før avreise. Selve byttingen av simringene ville Kenny naturligvis ikke ha noe ansvar for, så den jobben hadde blitt overlatt til folk som faktisk visste hva de drev med.

Da avreisedagen kom, hadde Flateby i et øyeblikk av optimisme invitert med en tredje mann. En sylfersk gruskjører, heretter omtalt som Mr. Olsen.

Olsen hadde latt seg rive med av alle røverhistoriene om Flatebys legendariske ferdigheter på grus. Han hadde fått inntrykk av at Flateby var omtrent hakk i hæl på legenden Pol Tarres når det gjaldt løst underlag. Som følge av denne misforståelsen hadde han investert i akkurat samme sykkel som sitt nye idol: en KTM 640 Adventure.

De møttes på Kongsberg, der Flateby bor og Mr. Olsen jobber. Kenny var naturligvis sent ute. Planene om en tidlig fredagsstart hadde kollapset under vekten av møter, dårlig tidsberegning og en pakkeprosess som burde vært gransket av havarikommisjonen.

Grisebonden fra Bø hadde også tatt turen til Kongsberg. Han ankom på sin Harley XR1200 Special Edition, utstyrt med effektpotte og noen sidebokser så stygge at selv Harley-folk unngikk øyekontakt.

Grisebonden hadde brukt hele vinteren på å slanke seg og kom direkte opp fra nudiststranda i Larvik, der han hadde spradet rundt blant likesinnede i en betydelig lettere versjon av seg selv. Den klassiske skinndressen hans var nå flere nummer for stor, men humøret var på topp.

Harleyen egnet seg omtrent like godt til Kennys planlagte rute som en snøfreser på Formel 1-bane, så etter en kort stopp skiltes veiene deres på Meheia.

Inn i skauen bar det gjennom et militært skyteområde. Kenny lå i front og ga gass. Han var raskt alene. Da han plutselig oppdaget et rødt flagg lenger inne i området, måtte han stå på stive hjul for å få stoppa Xen. Ingen grunn til å starte helga som levende skyteskive.

Etter hvert kom de andre fram, og de bestemte seg for å prøve en annen innfartsvei. Også den var stengt med blinkende rødt lys og røde flagg. Til slutt fant de en vei gjennom et hytteområde og klarte på mystisk vis å krysse hele Meheia på grus. Dette skyldtes hovedsakelig Kennys åttetommers nettbrett med fjernkontroll, som gjorde det mulig å studere kart mens han kjørte. En aktivitet som ligger et sted mellom «praktisk» og «livsfarlig».

Målet for kvelden var Seljordsvannet, men Kenny hadde planer om å krysse Reskjemheia via Tåråfjellvegen. Han ignorerte derfor skiltet som fortalte at veien var stengt. Dette fungerte helt til de møtte en gravemaskin og en dumper som hadde gravd bort halve veien og stengt resten.

Dermed satte de kursen mot Gvarv for å prøve en alternativ passering. Det fungerte også dårlig. På Søndre Vestsidavegen møtte de et nytt skilt som kunne informere om at veien hadde blitt stengt én time tidligere og ville forbli stengt hele helga.

På dette tidspunktet ga Kenny opp all rasjonell planlegging og satset på ren optimisme.

Han ga full gass over Reskjemheia med Flateby hakk i hæl. Kenny var imponert over tempoet til kompisen helt til han oppdaget at han var borte.

Noe som egentlig ikke bekymret ham nevneverdig.

Han stoppet ved Åmotsdalen for å vente på de to KTM-ene. De kom aldri.

Området krydde for øvrig av politi, siden Klassisk Suzuki hadde treff på First Camp Bø denne helga.

Da KTM-ene endelig dukket opp, viste det seg at Flatebys sykkel ikke hadde tålt den offensive kjøringa. Eksospakninger og skjøtebolt hadde kapitulert fullstendig og produsert et lydnivå som kunne vekke døde slektninger.

Tida hadde løpt fra dem. Etter mye om og men i Bø bestemte KTM-folket seg for å spise burger på CK, mens Kenny dro i forveien til det planlagte overnattingsstedet.

Der sto bommen åpen, men plassen var allerede okkupert av en speidergruppe fra ByNatur. Kenny snek seg forbi og rigget seg til i et hjørne, men ble raskt konfrontert av en ung Hitlerjugend som tydelig forklarte at de hadde leid hele området.

Heldigvis løste situasjonen seg etter at Kenny forsikret dem om at de var skikkelige folk.

For det er de jo. Stort sett.

Etter hvert kom hengekøyene opp, og Grisebonden dukket opp igjen – denne gangen på en militærgrønn DR350. Han skulle imidlertid bare på kveldsbesøk før han satte kursen mot den lokale badstua, der han igjen kunne dyrke interessen for å være naken.

Godt utpå formiddagen dagen etter dukket trioen opp på gården til Grisebonden for å reparere KTM-en.

Etter bare to og en halv time hadde de klart å få montert én skrue.

Den skulle holde eksospakningene på plass.

Etter denne tekniske triumfen serverte Grisebonden lunsj.

Nå var det på tide å utforske de mystiske grusveiene Kenny hadde fått tilsendt av en tvilsom kontakt på Sørlandet.

Det bar rett til skogs.

Etter kort tid innså Kenny & Co at dette begynte å ligne mistenkelig på ulovlig kjøring. Derfor snudde de i tide og fant noen mer lovlige alternativer.

En helt utrolig historie på brygga i Kviteseid

På brygga i Kviteseid traff de tre andre gruskjørere, omtrent som et speilbilde av dem selv, med en historie så vill at den nesten burde vært faktasjekket.

Karene hadde kjørt inn på en privat vei i samme område, til tross for at en lokal mopedist hadde advart dem om en rasende bonde.

De hadde ignorert advarselen.

Dette skulle vise seg å være en feilvurdering.

Etter å ha kjørt gjennom gårdstunet og langt inn i skauen hadde veien gradvis blitt dårligere og til slutt var den en sti. Ved ei myr var det full stopp.

Da de returnerte, hadde bonden fått øye på dem.

Førstemann kom seg forbi usett, men andremann unnslapp så vidt en knyttneve.

Tredjemann hadde ikke samme flaks.

Han ble rugbytaklet i grusen av bonden som var på størrelse med ei låvedør.

Deretter beslagla bonden nøkkelen hans og ringte politiet.

De to andre turte ikke å komme tilbake.

Dermed var en av karene gissel på tunet til den rasende bonden, omtrent en time før politiet ankom og ga motorsyklisten bot for kjøring på privat vei. Bonden var fortsatt rasende og nektet å levere tilbake nøkkelen.

Resultatet ble at politiet måtte legge bonden i jern for å få avsluttet saken. Slik at motorsyklisten kunne få igjen nøkkelen.

Dermed endte motorsyklisten med et forenklet forelegg, mens bonden kunne se fram til en betydelig mer omfattende og usikker prosess mot messingen.

Forelegget ble senere delt på tre, noe som gjorde det hele mer spiselig for den uheldige. Det skulle da også bare mangle.

Om gissel situasjonen kom til å sette varige psykiske spor, var enda et uklart kapittel.

Lærdom

• Hør på mopedister som advarer mot sinte bønder.
• Ikke kjør på ulovlige veier.
• Husk at du risikerer 8.000 kroner i bot for kjøring på privat vei med offentlig merking.
• Hvis du ikke hører på noen av disse tre første rådene, så kjør i vertfall samlet. Da kan det være at dere alle er over gårdstunet før bonden oppdager dere.

Dagen til Kenny & Co endte på stranda ved Fyresdalsvannet. Under en perfekt fullmåne satt de rundt bålet og reflekterte over dagens opplevelser, livets store spørsmål og hvor mange stengte veier det egentlig er mulig å finne i løpet av én helg.

Dagen etter begynte med at de måtte taue i gang Flateby, som hadde latt tenninga stå på hele natta. Deretter forsøkte Kenny etter beste evne å finne fine grusveier. KTM-folket hadde imidlertid gjennomgått noe som best kan beskrives som en religiøs oppvåkning. Heretter skulle det kun kjøres lovlige asfaltveier. Flateby hadde mistet all tillit til Kennys rutevalg, og Mr. Olsen var fortsatt usikker på om gruskjøring egentlig var noe for ham.

Grisebonden møtte dem i Vrådal, og etter betydelig overtalelse klarte han og Kenny å lokke KTM-folket med på én siste grusvei vest for Kviteseid.

Da også denne viste seg å være bommet, forsvant den siste resten av entusiasme hos de andre. Nå ville de bare hjem.

Det ble en tur som på ingen måte gikk som planlagt.

Og nettopp derfor kommer de til å snakke om den i årevis.