Kategoriarkiv: Team Viggo

Team Viggo uten Viggo. Tur 2.

Tekst og foto Kyrre Hagen

På to turer i år har to av teamets deltakere måtte klare seg uten teamets grunnstein som alltid holder roen og gjør de riktige valgene. Viggo er en skikkelig villmarkens sønn. Første tur på egenhånd hadde lært oss at Take-away kunne være en redning. Det alene er langt fra nok til å klare seg i villmarken. Vi måtte bli flinkere.

Team Viggo uten Viggo klare for survivel-adventure

Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring og bortgjemte grusveier, gjerne langt fra folk. Overnatting skal være i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Viggo har rigga sin Africa Twin med alt du kan tenke deg av utstyr. Bredden på sykkelen er som en liten bil, og det som ikke går i bredden går i høyden. I hans bagasje inngår et selvlaget kjøleskap som rommer alt det tre kompiser måtte ha behov for av mat og drikke. Kjøkkenet består av to kokeapparater, kjelesett og to skikkelige steikepanner. Viggo veit å skjemme bort kompiser, godhjerta som han er. I vriene situasjoner nøler aldri Viggo. Han kjører gjerne først på vanskelige partier med gedigne oppakning, og tar alltid kloke avgjørelser. Det var på høy tid for oss andre å bli bedre!

Flateby’n og 640’en uten langpigg.

Andre tur på egenhånd i «ødemarken».

På vår første tur i ødemarken hadde vi vært i Volda. På turen hadde vi lært at take-away kan redde en ellers dårlig planlegging. Vi hadde bomma kaffe og kaker av venner, og innlosjert oss hos studenter når det storma ute. Dessuten hadde vi lært at en god kjæreste kan være redningen for en god 17mai frokost. Vi hadde klart oss, men på ingen måte blitt noe «Lars Monsen»-typer. Vi måtte lenger inn i skauen, der ingen kunne redde oss. Da ville vi være avhengig av egne ferdigheter. Undertegnede hadde fått et skummelt GPX spor fra en «kompis» i Gruskollegiet, som skulle inneholde ei spektakulær grusrute fra Oslo til Folldal. Dette ville sikkert by på passende utfordringer.

Gutta har fått tillatelse til å passere en bom 🙂

Siden forrige tur hadde jeg blitt eier av en gammel BMW X-Challenger 650, som har trilla jorda rundt. Da Flateby’n har en gammel 640 Adventure, fant vi ut at disse var perfekte for en slik skogstur. 640’en til Flateby’n hadde forresten stått skodd med langpigg hele vinteren, uten å ha blitt brukt en eneste gang. Siden Flateby’n i tillegg hadde investert i en splitter ny Triumph 900 Rally Pro, var nok 640’en litt overasket over å tatt ut av garasjen for tur.  

Vi møttes på Lillestrøm, der ruta tok oss inn på grusveier. Snart var vi inne i skauen, og koste oss på vei nordover. Været var aldeles nydelig og syklene var fylt til randen for flere dager på tur. Ved Rokosjøen fant vi ei badestrand med passende vegetasjon for hengekøyer, i tillegg lå et fint vann der, noe det ofte gjør i nærheten av ei badestrand. Flateby’n hadde investert i eget kokeutstyr, så middagslaging var en lek. Nå skulle Viggo’n sett oss der vi satt med hvert vårt kokeapparat.

Flateby’n med eget turutstyr.

Dagen etter våknet vi til øsende regnvær. Vi sjekket på værmeldingen og så at det skulle bli bedre utover dagen. Det var ingen grunn til stress. Undertegnede hadde med ferdige porsjoner havregrøts miks, etter oppskrift fra noen garva gruskjørere han kjenner i Sandefjord. Etter sein frokost bar det igjen til skogs. Ruta var flott den, og vi suste rundt på flotte grusveier hele dagen. Viggo’n hadde lært oss at vi måtte ha en liten ankerdram ved endt dagsetappe, så ved Elverum tok vi derfor en liten avstikker ut av skauen, for å finne stedets Vinmonopol, deretter bar det rett til skogs igjen.

En dag kan vel ikke begynne bedre enn på denne måten.

Jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#.

Litt sør for Rena viste ruta oss rundt en bom, som var igjen. Det var ingen forbud-skilter her, og det gikk en grei «vei» rundt bommen. Da vi var på andre sida kom også en bil som skulle inn samme veien. Vi satte derfor av gårde for ikke å være i veien for mannen i kassebilen. Vi ville jo ikke ha noe bråk. Veien var fin fin, men ble etter hvert dårligere og dårligere. Til slutt kom vi til en ny bom, som definitivt ikke var beregnet for å kjøre rundt. Mens vi sto og klødde oss i hue, kom mannen i kassebilen opp bak oss. Han var ikke blid, rødsprengt i ansiktet og kalte os noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤# og noen #%¤¤¤%&%&/(/(/##»%. Vi forsøkte å blidgjøre fyren litt med å være vennlige, men han var ikke mottakelig. Etter å ha fotografert skiltene våre forsvant han like fort som han hadde kommet. Vi var vettaskremte, men kunne i grunnen ikke forstå at vi hadde vært så jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#. Kom vi til å bli bura inne?

Endelig oppe i høyden, på vei mot Grimsbu.

Etter Rena kom vi til et skilt der det sto privat vei, og gjennomkjøring strengt forbudt. Flateby’n ville snu, men her var det splittelse i Team Viggo. Redningen blei en forbipasserende, som vi kunne spørre om å få lov til å kjøre gjennom. Vedkommende kunne fortelle at skiltet og veien tilhørte broren, og at det var helt greit at vi kjørte. Rett før Koppang fant vi overnatting ved et lite vann. Kvelden blei hyggelig nok den, selv om vi bar preg av å ha vert noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#, den dagen. Vi satt der ganske slukøra etter all kjefta vi hadde fått. Vi hadde også begynt å spekulere i om vi hadde betalt i alle bommene, selv om vi vanligvis er veldig flinke til dette. I grunnen hadde vi dårlig samvittighet for det aller meste. Kom det til å bli vann og brød framover?

Stemningsbilde fra Folldal

Ny dag nye muligheter.

Etter frokost og morgenbad var vi igjen klare for skogens eventyr.  Flateby’n brukte fremdeles litt tid på å få opp og ned køya. Han satte øya i meg når han ville ha hjelp, men nå sjeldnere enn før. Også i dag tok ruta oss gjennom noen spennende områder. Et sted måtte vi igjen rundt en bom, men Flateby’n lot seg overtale. Han er i grunnen mye mer ordentlig en meg. I enden av veien var det satt opp store varselskilt i forbindelse med passering. Da satt Fleteby’n seg helt på bakbeina. Litt lengre framme lå det et hus inntil veien, og der lekte unga på utsida. Flateby’n mente vi kunne gå bort å spørre om lovlig passering. Det hele endte med at vi fikk tillatelse av ei ung trebarns mamma, etter å ha flørta med henne så godt vi kunne. Siste del av dagen rota vi oss over ei flott fjellpassering med litt teknisk kjøring, før vi tok inn på Grimsbu turistsenter.

Husk å betale i bompasseringene

Retur på TET.

På retur skulle vi kjøre et gammelt TET-spor fra Ringebu og sørover. Slike spor kan inneholde overraskelser, noe vi absolutt fikk fra første etappe. Som om ikke dette var nok, åpnet alle himmelens sluser seg. Da vi ankom Fåvang var vi våte som katter og sølete fra topp til tå. Det var lunsjtid, og vi fant oss derfor ei kro. Vi sjekka værmeldingene, og fant ut at det skulle bli bedre vær utpå kvelden. – Vi sitter her til det blir bra vær var mitt forslag. Det vil si fire timer. Flateby’n lot seg overtale, og det endte derfor med både lunsj, middag og dessert før vi forlot kroa. Personalet hadde nok begynt å lure på om vi planla overnatting i lokalet.

Ku-drift over Øyerfjellet

Praktfulle Øyerfjellet.

Denne ettermiddagen resulterte i en motorsykkeltur som har brent seg inn i minnet mitt som en av de fineste. Sola sto lavt, og all vegetasjon var klissvått etter det foregående regnværet. Dette ga et fantastisk lys når sola skinte på de våte omgivelsene. Det var som om hele naturen gnistret, i det vanndråper speila lyset tilbake.  Vi måtte stoppe flere ganger og nyte eksplosjonen av ulike grønnfarger.

Verktøy er viktig å ha med når du skal klare deg på egenhånd.

Etter ei stund tok vi igjen en diger kuflokk, drevet av lokale gråhåra cowboys innover fjellveien. Dette var kuer fra Øyer som ble drevet til sommerens beite. Turen deres var over 40 km, og de var heldigvis snart ved veis ende. Ku-flokken var nemlig umulig å passere. Vi kunne ikke gjøre annet enn å dilte etter. Kuene hadde vært på marsj i halvannet døgn når vi tok dem igjen, så en liten times forsinkelse kunne vi leve med.

Dagen ble lang, og snart blei det kveld. Vi var våte og kalde etter dagens regnvær og lunta var kort. Da vi fant ei hytte ved Næra slo vi til. Hytta var praktfull, og da vi fikk liv i peisen, var livet igjen bare kos. Dagen hadde vært innholdsrik på så mange måter.

Herlig overnatting ved Næra. Når det var tomt for krefter var det godt å komme innendørs.

Tøff framskjerm

Calleger’en hadde fått ny framskjerm før avreise. Den var råtøff, men mye mindre enn jeg hadde forestilt meg når jeg bestilte den. Etter dager med vann og søle i tryne, var jeg lei. Vi tok derfor turen innom Mc-Huset Nydalen der Ludvik ordna opp for oss. Jeg fikk kjøpte en splitter ny cross-skjerm av en mekaniker. Dermed var problemet løst. Snakk om service.

Også denne dagen bød på fine grusveier og noen morsomme utfordringer. Selv når BMW’en døde på ei lang strekke langt inne på skauen, beholdt vi roen og fant feilen. Vi hadde jo med oss det vi trengte av verktøy. TET-ruta tok oss til Flisa før vi måtte gi oss å satse på asfalterte veier hjem igjen.

Luns på skauen.

Hva lærte vi på andre turen?

  • En gammal 640 funker også uten langpigg.
  • Spør om lov til å kjøre dersom du har mulighet.
  • Øvelse gjør mester i å henge opp hengekøyer.
  • Spis gjerne lunsj, middag og dessert om det er dårlig vær.
  • En sykkel må være funksjonell, ikke bare tøff.
  • Ha utstyret i orden.

Vi hadde klart oss uten Teamet’s mentor og grunnstein, og vi hadde til og med blitt litt mer «Lars Monsen»-typer.

Mission was compleated…..   

Team Viggo uten Viggo. Tur 1.

Tekst og foto Kyrre Hagen

På to turer i år har to av teamets deltakere måtte klare seg uten teamets grunnstein som alltid holder roen og gjør de riktige valgene. Viggo sørger dessuten alltid for at vi har det vi trenger. Vi var klare for å bli litt mere selvstendige; og dro på tur for å overleve i villmarken.

Flateby’n og undertegnede er klare for å bli litt mere som Viggo. Til det trengs det trening.
Vi passerer Hemsedalsfjellet i god driv.

Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring (helst mye grus), bortgjemte nye veier, gjerne langt fra folk. Overnatting i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Viggo har rigga sin Africa Twin med alt du kan tenke deg av utstyr. Bredden på sykkelen er som en liten bil, og det som ikke går i bredden går i høyden. I hans bagasje inngår et selvlaget kjøleskap som rommer alt det tre kompiser måtte ha behov for av mat og drikke. Kjøkkenet består av to kokeapparater, kjelesett og to skikkelige steikepanner. Viggo veit å skjemme bort kompiser, godhjerta som han er. I vriene situasjoner nøler aldri Viggo. Han kjører gjerne først på vanskelige partier med den gedigne oppakningen, og tar alltid kloke avgjørelser. Det var på tide for oss andre å bli bedre!

Flateby’n har funnet perfekt plassering for hengekøya.

Første tur på egenhånd i «ødemarken»:

Himmelspretten kom, og jeg møtte en smørblid Flateby på Hokksund. På to fullasta sykler satte vi kursen opp Sigdal, Hallingdal og over Hemsedalsfjellet, før vi ankom Sogn og Fjordane, nå Vestland fylke. Været var aldeles nydelig og vi storkoste oss over fjell, vidder, og langs fjordene. Mat måtte vi ha, selv om det var Himmelspretten, så vi satset på innkjøp i en lokal butikk i Sogndalsområdet. Da vi ikke fant butikk i Olav Stedjes hjembygd, tenke vi at det bare var å satse på første mulighet etter Sogndal. Snakk om tabbe, det var jo himmelspretten. Vi passerte det ene stedet etter det andre uten hell. Bagasjen var like tom for mat som magene våre. Etter ferge Vangsnes – Hella, kjørte vi gjennom vakre Balestrand der jeg hadde gått på folkehøyskole i min ungdom. Her var fruktblomstringen i full gang. Vi stoppet i Høyanger, og som ved en åpenbaring oppdaget vi den lokale Take-away sjappa Scoreto, som var spesialister på pizza. Dette var vel så langt unna det vi på forhånd hadde tenkt oss i forhold til mat i ødemarken, men hva skulle vi ellers gjøre. Vi fikk heller holde kjeft om dette til Viggo.

Etter en liten times prøving og feiling er undertegnedes Amok’en oppe, og kveldstemningen kan nytes til Olav Stedje’s «O vi vandrar saman».
Morgenstemning fra Amok’en

Neste post på dagens program var å finne overnattingsplass. Her lykkes vi bedre, og etter Kjyrkjebø kom vi over Klævold kystfort der vi kunne slå opp hengekøyene med 270 graders utsikt mot Sognefjorden. Ingen av oss er akkurat noen ræcere i å henge opp køye, men etter at flere mulige trær var testa ut, kom køyene opp innenfor en liten time. Hagen hadde heldigvis oppfatta deler av helligdagsproblematikken, og kunne på ekte Viggo’s vis diske opp med både et glass vin, og en liten snaps til kvelds. Alt dette mens vi nøt låtene til Olav Stedje. Kompisene la seg passe fornøyde, uten å bekymre seg for frokosten som mangla.

Take-away er vel ikke akkurat noe for villmarkens sønner, men mat må’n ha
Ingenting å si på serveringspersonalet. Flateby’ gleder seg til mat.

Ny dag er nye muligheter.

Etter å ha fått laga kaffe på bålet kunne vi dele en slovakisk sjokolade, som min snille kjæreste hadde stukket i bagasjen min før turen. Det ble derfor en ganske fin morgenstund, selv om magene var omtrent like tomme som ettermiddagen i forveien. Vi stoppa utenfor første lokale butikk i Vadheim, der vi grådige heiv oss over innkjøpt brød og pålegg på benken rett utenfor butikkdøra. Lokale handlende kasta nysgjerrige og undrende blikk på oss.

Sparsom frokost ødelegger ikke en nydelig natt i hengekøye.

Turen hadde ikke akkurat vært noen stor øvelse i å klare seg på egenhånd så langt, så da vi oppdaget at venner av meg var innlosjert på samme kant, ba vi oss selv på kaffe og kaker i Askvoll.

Undertegnede klarer da å lage ostesmørbrød i guds frie natur.
Unge Ole Wårum møter oss i Volda. Dette blir nok en skikkelig eventyrer med årene.

Dagen var fremdeles ung, og etter bunkring i Førde gjorde vi som vi pleier å gjøre i Teamet; finne så mye rare småveier som mulig. Etter å ha sust rundt i en orgie av svinger mellom sauer og traktorer, på trange grus og asfaltveier (blant annet på Fv 513, Fv 615 og Fv 42, dette er veier vi virkelig kan anbefale), satte vi kursen mot Volda der min yngste sønn studerte. På veien hit klarte undertegnede å tilberede en herlig lunsj i det fri, på medbrakt toastjern. For å ikke gjøre samme tabbe som dagen i forveien var sønnen min blitt instruert i å gjøre innkjøp av både mat og drikke. Til Volda hadde vi også bedt unge Ole Wårum, en ung eventyrer fra Trondheim. Han var allerede kommet frem når vi ankom. Vi ble innkvartert i et naust, og storkoste oss her et par dager, mens vi skjemte bort studentene.

Flateby’n tilbreder taco til studentene. Det ble suksess!
Klar beskjed til studentene på butikken i Volda.

Retur:

Etter en retur over Strynefjellet med temperaturer nede på blåfeltet, tok vi til vett, og innkvarterte oss i hytte på Beitostølen. Værmeldingen viste øsende regn hele natta. Her ble vi også møtt av min fine kjæreste som hadde kommet oss i møte.

Verdens beste kjæreste lager frokost til oss.

Som den største kontrasten til frokosten ytterst i Sognefjorden, kunne kjæresten diske opp med den flotteste 17-maifrokost du kan tenke deg. Syklene ble pyntet med flagg, og hjemreisen ble reineste parademarsjen, til tross for at lokale regnbyger sørget for å holde temperaturen vår nede.

Klare for 17 mai

Flateby’n treffer ei dame:

På Vestringsveien sør for Leira ble vi stoppet av politi. Vi hadde ikke gjort noe galt, men måtte vente da ei kortesje på flere hundre kjøretøy passerte. Her var alt fra veteranbiler, sportsbiler, trailere, russebusser og alle andre tenkelig framkomstmidler. Flateby’n klarte å treffe ei dame som sto å venta, mens kortesja passerte. Ulempen var bare at dette var dama mi, og at måten han traff henne på var å kjøre i sykkelen hennes bakfra, da hun stoppa for å glane på møtende kjøretøy. Smellen var liten, og resulterte heldigvis kun i ei brukket skiltplate. Ut over dette gikk hjemturen smertefritt.

Hva lærte vi på turen?

  • Take-away kan redde dårlig planlegging.
  • Verdens flotteste hengekøyeplass kan nytes selv om frokosten uteblir.
  • Sats på venner for kaffe og kaker.
  • Ostesmørbrød funker både hjemme og borte.
  • Søk ly innendørs når det stormer ute.
  • Sørg for å ha verdens beste kjæreste for å sikre 17mai frokost.