Touring New Zealand – Del 2

Tekst: Kyrre Hagen | Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Etter uker med støvete outback, giftige slanger og kenguruer, hadde Kenny Dundee og Arkitekten endelig landet på New Zealand – en øy som kunne friste med keaer, possums, majestetiske fjell og elver så blågrønne at de nesten så redigerte ut. Australia var et eventyr i seg selv, men nå var det klart for siste kapittel i reiseserien Going Down Under.

De hadde hentet motorsyklene i Christchurch, og til sin store glede oppdaget de at disse syklene var i vesentlig bedre stand enn de trofaste, men nokså medtatte farkostene de hadde brukt i Australia. Turen hadde gått raskt vestover – ikke én, men to ganger – og den ville vestkysten av Sørøya bød på natur i verdensklasse.

Sørøya er riktignok ikke enorm, men det var likevel nok av spennende steder til å fylle de to ukene de hadde til rådighet. Det ble derfor bestemt at Nordøya fikk vente til neste gang. Fokus var nå rettet mot Sørøyas storslåtte landskap – og det med god grunn. Mye ved New Zealand minner om Norge: Østkysten er tørr og nesten støvete sammenlignet med den frodige og ville vestkysten. Fjellene ruver høyt – høyest av dem alle er Mount Cook, eller Aoraki, med sine 3 724 meter over havet. Dette ikoniske fjellet ligger i de Sørlige Alpene, som strekker seg som en ryggsøyle langs vestkysten, og er en del av Aoraki/Mount Cook nasjonalpark. Herfra renner utallige elver ned mot kysten – og felles for dem alle er en nærmest uvirkelig blågrønn farge, som skyldes finmalte steinpartikler fra breene. Vestkysten er både dramatisk og frodig, med tett regnskog som minner om norske barskoger – bare med palmer, bregner store som trær og en og annen bråkete papegøye.

Et av høydepunktene hadde vært kjøreturen over til Milford Sound, en av landets mest spektakulære og populære naturopplevelser. Etter mange dager med sol og blå himmel, føltes det nesten hjemmekoselig å møte skikkelig vestlandsvær akkurat her. Regn i bøtter og spann, tåke som danset mellom fjelltoppene, og en vei som bukter seg som en fuktig slange mellom klipper og fossefall. Etter mange mil med kjøring og knusktørre motorsykkelseter (nå godt fuktet), meldte behovet seg for en liten pause. Arkitekten, som trofast hadde holdt følge med Kenny Dundee gjennom fjell og dal, begynte å drømme om en dag med minimal bevegelse og maksimalt med ro. Dundee derimot, hadde et bestemt mål i sikte: Et helt spesielt motorsykkelmuseum helt sør på øya. Løsningen ble enkel – det var på tide å gå hver sin vei. For en dag, vel å merke.

Classic Motorcycle Mekka & John Britten

Kenny Dundee hadde lenge hatt et mål om å se en Britten V1000 i virkeligheten. Derfor var det ingen tvil om at han måtte legge turen sørover til Invercargill, mens Arkitekten benyttet anledningen til en rolig dag uten eksospust og hjelmfrisyre.

Inne på Classic Motorcycle Mekka var det som om tiden hadde stoppet – eller snarere, kjørt rett inn i en velsmurt tidsmaskin. Midt blant over 320 strøkne klassikere sto den: Britten V1000. Et mekanisk mesterverk designet og bygget i Christchurch av John Britten, et navn som fortsatt nevnes med andakt blant motorsykkelentusiaster.

Sykkelen var spekket med nyvinninger: karbonfiber-ramme, monocoque-design og en 1000cc V-twin som leverte over 160 hestekrefter. Det ble kun produsert ti eksemplarer av den banebrytende modellen, og et av de tre som fortsatt befinner seg på New Zealand er stolt utstilt her. Museet eies av Joc O’Donnell – en dame med sans for både stil og motorlyd. Dundee ble gående i timesvis og tok inn alt fra italienske linjer til britisk krom. Til slutt måtte han likevel rive seg løs for å møte Arkitekten igjen – som på sin side hadde hatt en strålende dag uten Kenny.

Kiwi-safari og fuglelykke i Queenstown

Dagen etter gikk turen videre nordover langs den spektakulære Lake Wakatipu. Siden Arkitekten har en forkjærlighet for fugler – særlig de med nasjonalsymbolstatus og litt lav flyveevne – måtte de gjøre et stopp i Queenstown. Her finnes det nemlig et spesialbygd mørkehus hvor man kan oppleve den sagnomsuste kiwien i sitt rette element: total mørke. Kiwi-fuglen er nattaktiv og har aldri trengt å lære seg å fly, siden den levde uten naturlige fiender før menneskene kom. I dag er den truet, og parken de besøkte hadde et rehabiliteringsprogram hvor fuglene får fire år i trygghet før de slippes fri igjen. Arkitekten ruslet rolig rundt i halvmørket og betraktet de pelskledde småfuglene som rotet rundt i løvet etter mat. Kenny Dundee, som syntes én kiwi er mer enn nok, begynte etter hvert å trippe mot utgangen. Naturen og veien kalte igjen.

Gjennom kløfter og over pass – Karangahake Gorge og Lindis Pass

De to eventyrerne satte kursen videre inn i Karangahake Gorge – et landskap så dramatisk og vakkert at det kunne vært kulissene til en fantasifilm. Elva under dem glitret i blågrønt, og fjellveggene reiste seg loddrett på begge sider. Veien krøp seg frem som en nervøs slange mellom fjellene. Derfra gikk ferden videre over Lindis Pass, som binder sammen Otago og Canterbury-regionene. Med sine 971 meter over havet er dette en av de høyeste hovedveiene i landet. Landskapet her var bølgende og åpent, dekket av gyllen tussockgress, og badet i lav sol. Skyggene ble lange, kontrastene dype, og naturen virket nærmest uvirkelig. De lot syklene gli gjennom det bølgede landskapet, og smilte av alle de flotte inntrykkene.

Svinger, fjell og vinder

Neste dag får Kenny Dundee og Arkitekten en uforglemmelig utsikt over Lake Pukaki – og der, som en konge i horisonten, ruver Mount Cook. Det turkise vannet i innsjøen, farget av mineraler fra breens smeltevann, glitrer mot de snødekte toppene i det fjerne. Dette er en av New Zealands mest ikoniske utsikter, og med god grunn – det hele ser nesten malplassert ut i den virkelige verden. Uvirkelig vakkert. Akkurat sånn mange ser for seg New Zealand.

Turen går videre nordover langs småveier som skjærer gjennom innlandet. Landskapet åpner seg i brede panoramaer, og dagen fylles med utsikter som får selv den mest garvede motorsyklist til å glemme å tenke på selve kjøringen. Veiene bukter seg som strømmer mellom fjellene i et evig dansende mønster – et paradis for en med sans for svinger. Veidekket er godt, trafikken minimal, og den eneste grunnen til å sakke farten er naturens skjønnhet, som hele tiden tvinger dem til å stoppe og nyte.

Når de nærmer seg Rakaia River, treffer en kraftig vind dem fra siden. Det er Canterbury Nor’wester som melder sin ankomst – en varm og kraftig fønvind som blåser fra vest når det regner i fjellene. Den presser seg gjennom landskapet fra vest mot øst, og akkurat dette området er kjent for noen av de sterkeste vindkastene i hele New Zealand.

Varmen gjør at de bestemmer seg for å kjøre ned til elva for en dukkert. Det kalde, turkisblåe vannet gir en etterlengtet nedkjøling, og mens de tørker i sola, slår de av en prat med en lokal dame som forklarer mer om vinden – et kjent og fryktet fenomen her. Etterpå fortsetter de til Amberley, som er dagens mål.

Neste dag bærer det igjen vestover, over det vakre Weka Pass, med sine dramatiske kalksteinsformasjoner og bølgende åser. Utsikten er så storslått at de må stoppe flere ganger – bare for å ta det hele inn. Midt i idyllen stopper plutselig Arkitekten. Sykkelen har stilnet uten forvarsel. Dundee mistenker raskt det åpenbare – de har kjørt langt siden forrige bensinfylling. Når krana settes på reserve, våkner motoren til live igjen. På neste bensinstasjon blir det både drivstoff og lunsj. Som vanlig har de med seg niste – ingen avhengighet av kafeer eller åpningstider.

Etter en kort rast ved veien går turen videre, og ved Reefton skilles de igjen for en liten stund. Arkitekten tar en kortere rute til Westport, mens Dundee fortsetter langs State Highway 6 mot Greymouth. Denne veien er en perle – den følger kystlinjen tett, med utsikt mot Tasmanhavet på venstre side og dramatisk regnskog på høyre. Bratte klipper, ville steinformasjoner og endeløse, øde strender preger landskapet. Frodig vegetasjon strekker seg helt ned til sjøen, og bølgene fra det åpne havet slår kontinuerlig mot land. Salt dis driver inn over veien, men det hindrer ikke Dundee fra å stoppe – igjen og igjen – for å ta bilder av landskapet som ikke ser ut til å ha forandret seg på tusenvis av år.

Gullgraving og serpentinorgier

I Westport har Kenny Dundee og Arkitekten funnet et rimelig backpacker-hotell for natten. Her er gjennomsnittsalderen godt under deres egen, og kjøkkenet koker – bokstavelig talt – over av ungdommer fra hele verden som tryller frem pasta i alle mulige varianter. Det er tross alt det billigste man kan leve på når budsjettet er stramt og eventyrene mange.

Etter frokost setter de kursen østover langs Highway 6, og følger Buller River inn i dalen. Elva slynger seg gjennom et dramatisk landskap, og ved en smal hengebro tar de en pause. Broa er tynn og ser nesten ut som den skulle vært laget for lek – perfekt for Dundee å tøffe seg litt på. Han tar noen skritt ut midt på og begynner å rugge på konstruksjonen, men gir seg brått når han ser blikket til Arkitekten. Den vettskremte uttrykket sier mer enn tusen ord, og Dundee trer øyeblikkelig tilbake i rollen som ridderlig turkamerat.

Langs elva finnes det spor etter tidligere tiders gullfeber, og gullvasking foregår fortsatt. På et informasjonsskilt finner de et bilde av “Biddy of the Buller”, som angivelig skal være søsteren til bestemoren til Pål M. Arnesen fra Grustur i Øst – i hvert fall ifølge lokale myter og en viss entusiastisk motorsyklist. Selv om historien er mest tull, er den likevel et morsomt innslag, og gullvaskerne ute på flåten ser ut som de kunne vært direkte etterkommere.

Etter en vakker ferd gjennom Motueka Valley, når Arkitekten og Dundee frem til Motueka. Her overnatter de på WF Moss Scenic Reserve – en såkalt “free camp” som i teorien er forbeholdt “self-contained vehicles” (bobiler og campervans med toalett og avfallssystem). Duoen reiser lett, og har på ingen måte slike fasiliteter, men viser hensyn og etterlater seg ingenting. Plassen er full av unge eventyrere, og ved siden av teltet deres har en livlig kiwi gjort seg ekstra komfortabel med et bredt smil og muligens noe mer enn vann i blodet. Han deler likevel et godt tips før kvelden: Cobb Valley – et avsidesliggende, vakkert område nordvest i nasjonalparken.

Neste morgen er stemningen roligere. Den samme kiwien har funnet sitt zen-nivå, og et par unge gutter har sovet i hengekøyer som de har surret fast mellom Hiace’en og noen busker. Den gamle varebilen er langt fra self-contained, men den er hjem nok for de unge eventyrerne.

Kenny og Arkitekten legger veien tilbake til Highway 60, som slynger seg over Takaka Hill i tette serpentiner. Dette er en strekning som får motorentusiaster til å smile bredt – og Kenny Dundee til å glemme at han reiser ifølge. V-Stromen får kjørt seg oppover bakkene, og Arkitekten blir hengende et stykke bak, mest på grunn av landskapets overveldende skjønnhet og kanskje også en god dose fornuft. Fjellovergangen er et eldorado for svingelskere, og utsikten fra toppen er, ja – vakker. Det nytter kanskje ikke lenger å beskrive landskapet som “vakkert”, for det er blitt sagt så mange ganger, men i dette tilfellet er det faktisk ingen annen dekkende beskrivelse. Det er vakkert. Punktum.

Gjennom jungel, ut mot havet og videre alene

Etter Takaka tar Kenny og Arkitekten av mot Cobb Valley – en avstikker de ikke angrer på. Veien inn i dalen er så smal og trang at det til tider føles som om de kjører mellom vegger av fjell. Nede i dalbunnen klukker Takaka River fredelig, og flere steder følger veien elvebredden tett, som om den vurderer å vasse. Andre ganger klatrer den høyt opp i fjellsiden, og gir utsikt over et vilt og tettvokst landskap. Ved Cobb Powerstation tar asfalten slutt. Herfra og opp til dammen går det en anleggsvei – og landskapet endrer karakter. Regnskogen blir tettere, stien smalere, og alt minner mer om jungel enn om sørøysk høyland.

Over Cobb Dam åpenbarer det seg et landskap som er både rått og poetisk. Når de ruller videre nordover, er målet klart: Cape Farewell – det nordvestligste punktet på Sørøya. Her stuper klippene nesten loddrett ned i havet, og vinden pisker over gressheiene, der trær ikke får feste. De klatrer opp på en av de mer stabile kollene, og blir stående i stillhet. Dundee forestiller seg kvinnene som en gang sto her og vinket farvel til menn som forlot kysten for å møte verdenshavene. Dagen ender opp på Kina Beach, der verten Jenny ønsker dem velkommen. Campingen er enkel og ekte, med bare et par meter til stranden. Solnedgangen setter himmelen i brann, og morgenen etter våkner de til bølgeskvulp og gyllent lys i teltduken.

Nå venter østsiden av Sørøya. De starter nord i et landskap som bølger opp og ned i grønne, frodige fjell. Veiene er smale og svingete, og fjellene ser nesten ut som om de er designet av en eventyrarkitekt. Begeistringen når nye høyder når de treffer kysten. Her går vei og jernbane side om side, så tett at Kenny nesten kan strekke ut hånden og berøre jernbanesvillene. Dette må være en av verdens vakreste jernbanestrekninger. Det som skulle bli en litt monoton transportetappe, blir i stedet en dag med oppdagelser og glede. De sjekker inn på et lite motell i Kaikōura – kjent for hvaler og havbris. Dette er siste kveld på tur sammen. Neste morgen skal Arkitekten levere fra seg motorsykkelen.

Avskjed og etterklang

Siste felles etappe går rolig sørover mot Rangiora. Men i kjent stil tar Kenny og Arkitekten en avstikker fra hovedveien. Mellom bølgende åser finner de vakre grusveier, og spiser lunsj i veikanten i sola. Deretter er det farvel. Hun setter kursen mot flyplassen, mens Dundee har en siste kjøredag alene.

Han drar østover, ut mot Akaroa-halvøya, og får det som må være den perfekte avslutningen på et eventyr. Her slynger veiene seg opp til utsiktspunkter hvor man ser utover turkise fjorder. Vannet, til tross for at det er Stillehavet, har temperaturer som kunne vært hentet fra en sørlandsk sommerdag. Kenny lar timene fly mens han nyter hver kilometer og hver utsikt, og rekker akkurat tilbake til Christchurch og sykkelutleieren i tide.

Ved utleiekontoret står en ny gjeng, spente og travle. De gransker motorsykler, studerer kart, og diskuterer ruter. Dundee ser på dem med et lite smil – de ser akkurat ut som ham selv for fjorten dager siden. Klar for eventyr, uten helt å vite hva som venter. Han nikker for seg selv. Det er sånn det skal være.

Oppsummering – Going Down Under

Når på året?
Både Australia og New Zealand er fantastiske reisemål, men vær oppmerksom på årstidene. Når det er vinter hos oss, er det sommer der. Dette betyr at enkelte områder i Australia kan bli ubehagelig varme. Skal du besøke de tropiske delene av Australia, er det best å reise på vår sommer – da er det vinter der nede. For New Zealand er vinteren vår og deres sommer helt perfekt. Klima og temperaturer minner mye om Norge i juli.

Ha god tid!
Oseania har enormt mye å by på. Australia er dessuten enormt i størrelse – du trenger tid. Vi hadde seks uker i Australia, og det var ikke en dag for mye. På New Zealand skulle vi gjerne hatt en hel måned. Når du først tar turen til andre siden av kloden, bør du ikke ha dårlig tid.

Motorsykkel
Jeg vurderte å sende egen sykkel ned, men kostnadene for frakt ble altfor høye. Vi endte derfor med å leie.
I Australia leide jeg en BMW F800GS, og på New Zealand en Suzuki DL 650 V-Strom. Arkitekten kjørte Suzuki DR 650 begge steder.
Skal jeg tilbake, blir det nok en DR 650 på meg også. Den er enkel, lett og perfekt til formålet.

Kostnader
Prisnivået er omtrent som hjemme i Norge. Mat, bensin, overnatting og motorsykkelleie ligger på samme nivå. Det er med andre ord ikke billig, men det finnes gode muligheter for camping – særlig på New Zealand – og det bidrar til å holde kostnadene nede.

Folkene
Både aussier og kiwier er fantastisk hyggelige folk. Det er lett å komme i prat, og vi møtte mange fine folk, spesielt gjennom Bunk a Biker-nettverket. Hvis du liker å reise sosialt og være åpen, får du gode opplevelser.

Turen er over. Hele ni uker har jeg vært på farten – først gjennom Australia, så på New Zealand. En reise som overgikk alt vi hadde forestilt oss. En reise som fikk meg til å glemme alt der hjemme. En reise hvor dagene fløt over i hverandre, og jeg til tider ikke engang visste hvilken dag det var. En reise som har gitt oss minner for livet, og vi håper du som leser har kjent litt av eventyret smmen med oss.

Motorsykkelen på New Zealand er leid fra: https//bikeroundnz.com

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia.

Hilsen Kenny Dundee, New Zealand…