Alle innlegg av Kyrre Hagen

Vestlandet på sitt beste

Tekst og foto Kyrre Hagen

Med pinse og 17 mai på samme helg pynta vi syklene og la i vei vestover. Værmeldingen viste en ting, nemlig sol. Dermed hadde vi rammene for den beste Vestlandsturen du kan tenke deg. Denne gangen i den sydligste delen av Vestlandet.

Syklene pyntet til 17 mai-tog på sørlandet.

Planlegginga foregikk på undertegnedes spisebord, ved at vi første spiste mengder med pizza, og deretter ryddet bordet og erstatter pizza med kart. Turen skal bestå av fem kjøredager, og fire overnattinger. Derfor plasseres salt, pepper, oregano og tannstikker på kartet for å markere overnattingene. Det er en selvfølge at det skal være fine veier mellom overnattingene, men vi snakker om Vestlandet så dette ordner seg alltid. Litt spesielt dette året var at 17 mai hang sammen med pinse. Dermed fikk deltakerne beskjed om å pynte syklene. Oppmøte og starten for turen ble Sørlandets perle Homborsund. Her samlet deltakerne seg 16 mai, klare for nasjonaldagen.

Vi møter første 17 mai tog i Høvåg

Frokost til «Ja vi elsker»

Vi vekket de siste syvsoverne til «Ja vi elsker» for full musikk. Syklene var pyntet etter alle kunstens regler, og deltakerne så frem til å kjøre i tog, vel vitende om at vi snart kom til å møte flere motgående 17 mai-tog, og dette skjedde etter bare noen få mil. Her kunne vi rope hurra sammen med den bunadskledde lokalbefolkningen, og vi hadde jo mc-bunaden på. Vi fulgte kysten til Høllen i Søgne, men etter at iskremen her var vel førtært, syns vi at vi hadde gjort plikten vår og vel så det, i diverse 17-mai-tog.  

Det er ikke ofte du kan sitte ute på Lista. Her blåser det alltid.

Dagens mål var befalsforlegningen på Lista flystasjon, der vi hadde leid rom til alle 10, men nå er det nå sånn at det er mange veier til Lista, og undertegnede har kjørt motorsykkel på de fleste små-veier i Agder. Derfor ble det en underholdende rute fra Søgne til Lista, og nå var farten en helt annen enn musikkorpset i Høvåg. Om Tronstadvegen fra Nodeland til Øyslebø, eller Lidraget fra Haddeland til Kvinesdal sier deg noe, vet du at dette blir det skikkelig 17mai stemning av. Og skal du gjøre noe ut av turen fra Lyngdal til Lista, er det bare å legge turen utenom Bjørnevågsveien til Farsund. Det gjorde vi, til noen av gruppas store glede, og andres fortvilelse. Her er det nemlig grusveier. Når dette er sagt er det vel på tide å presentere turens deltakere:

Brynje-Birgitte, også kaldt Beate Iren Olsen, er en av gruskjørerne i Norge med høyest skuldre. Hun er alltid blid, nesten, og nekter for å kunne noe om strømproblemer på motorsykkel, selv om hun er elektroingeniør av yrke. Sykkel; Triumph Tiger GT Pro, også kaldt Velte-Petter.

Anne Swang har ingen kallenavn men elsker Ducati og hater grus. Dette er en liten nøtt da undertegnede jo kjører på grus så ofte han kan. Situasjonen blir derfor at Anne hater meg om vi ved en «feiltakelse» kommer ut på grus, mens jeg blir overlykkelig over å ha funnet en ny grusvei. Anne kjører Ducati monster 950 med kallenavn mopeden. 

Jon Olsen på vei mot Røldal. Dette er en herlig fjellovergang.

Anita Olset er et råskinn på motorsykkel. Irriterende nok er alltid lyset hennes i speilet til den som skulle være dum nok til å prøve å kjøre fra henne. Anita kjører en BMW RS 1250, og den håndterer hun så lett som ingenting. Anita er en snill, men en veldig streng dame, noe som neste deltaker er veldig tiltrukket av.

Jon Olsen elsker strenge damer, og på en Vestlandstur for noen år siden sjekka han opp Anita Olset, ehhh, eller hun sjekka opp han. Uansett, de to har blitt et uadskillelig par, som farter land og strand runt på sine motorsykler. Jon kjører BMW GSA 1250, noe han gjør veldig bra. Han liker å kjøre grus, men hvis Anita er med liker han ikke å kjøre grus.

Viggo Carlsen er sjefen i Team Viggo som undertegnede er en del av. Viggo elsker Honda, automat, TKC-70 og musikk. Han er en fantastisk kokk, og laster gjerne sin Africa Twin 1100 opp med en enorm oppakning. Viggo satser alltid liv og remmer på å henge på med den som ligger først.

Tom Flateby er også medlem i eksklusive Team Viggo. Flateby´n er etter hvert blitt en habil gruskjører, og selv om vi andre ikke trodde det var mulig, har han tilegnet seg evner til å klare seg selv i villmarken på motorsykkeltur. Flateby´n kjører en Triumph Tiger 900 Rally Pro.

Morten sjekker om brøytekantene holder.

Morten Veaas er direktør av tittel, men elsker disse turene der han reiser med gode venner i all enkelthet. Dette i kontrast til Mortens hverdag der det meste stort sett dreier seg om luxus-hoteller, bobler og fete biler. Morten kjører en BMW GSA 1250, som stadig står i ro i garasjen og lurer på hvor det blir av Morten.

Jon Storheil er kanskje den beste mc-føreren av oss alle. Jon hater å stå opp om morgenen, men elsker svinger på motorsykkel. Det må også nevnes at han er nordlending, med en vanvittig tørr og morsom humor. Jon har alltid en kommentar, og slipper alltid unna med den. Jon kjører BMW R1200 når han ikke sitter på toget.

Undertegnede er arrangør og siste deltaker på lista. Om noen er mc-fil, må det være han.

After-bike på Lista flystasjon

Lista flystasjon

Vi ankommer Lista i et helt nydelig vær. Vi skal overnatte på befalsmessa på Lista flystasjon, som nå er Lista Vandrerhjem. Dette er en del av den gamle flystasjonen, som var operativ helt fram til 2007. 10. mars 1941 landet de første tyske jagerflyene her, og 1. juli 1996 ble flystasjonen nedlagt. Det er ikke ofte du kan sitte ute på Lista, men i dag kan vi det, så det blir after-bike før vi tar oppdagelsesferden i den gamle bygningen. Befalsmessa er en magisk bygning, og en reise 50 år tilbake i tid. Her er en svær ballsal, et digert kjøkken, messe med gedigne Chesterfield salonger og til og med en egen pub. Alt dette har vi for oss selv på selveste 17 mai. I denne varmen står spekemat på menyen, som serveres i puben. Senere utpå kvelden synker vi ned i de digre Chesterfield-møblene i salongen. Det er kult å samles her, og tenke på all historien som henger igjen i veggene. Her har nok skjedd litt av hvert opp gjennom tiden. Mellom Befalsmessa og flystripa ligger de gamle hangarene fra andre verdenskrig som digre forhistoriske dinosaur-skulpturer. Vi ser dem mot horisonten i det det mørkner.

Hangarene på Lista Flystasjon er som gedigne dinosaurer fra en svunnen tid.
Gutta krutt

Nordsjøveien

Når du er i dette område er det umulig å ikke kjøre fylkesvei 44 også kaldt Nordsjøveien vestover. Veien er en orgie av trange smale veier, og snor seg inn i alle bukter og over alle heier. Vei-ingeniørene som står bak denne skulle hatt sin fortjenestemedalje fra oss motorsyklister, for denne veien er virkelig en gave til oss. Om du ikke har fått nok av svinger når du kommer til Hauge i Dalane, kan du følge Fv 33 herfra til Rekefjord og videre til Gyland. Har du ikke fått nok svinger da, blir du aldri fornøyd. Denne veien er som en berg og dalbane på hjul. Jeg sender Viggo i front. Han har de breieste veskene og er mest hissig på gassen. Det er ganske underholdende å ligge bak, og betrakte hvor fort han klarer å reagere nå vi møter bobiler og annen motgående trafikk.

I fergekø på Hjelmeland

Svelviksund Drammen over Frafjord

Vi ankommer Lauvik der vi skal ta ferge over til Oanes. Køen med biler er lang, men vi kjører selvsagt fremst i køen. Å se 10 motorsykler stille seg først i køen, når du har ventet 2 timer på ferge blir for mye for enkelte, så vi må tåle litt kjeft. Når vi ser størrelsen på ferga som betjener strekningen forstår vi hvorfor. Det er jo den bitte-lille Svelviksund fra Drammen som klapper til kai. Båten har knapt plass til ti biler. De fleste av oss har tatt denne mange ganger før, den gangen den betjente strekningen Svelvik – Verket. Uansett er det slik at vi motorsyklister ikke tar plassen til noen biler, så vi blir stablet ut til sidene, og kommer over på første avgang.

Vakre Røldalsfjellet

Tanta til Beate

Hjelmeland er hjemplassen til Brynje Birgitte, og hun har alliert seg med tanta si, som har ventet med spenning hele dagen, på at ti motorsykler skal ankomme eiendommen hennes slik at hun kunne fylle dem opp med lapskaus. Gode å mette setter vi kursen over Gullingen mot Suldal. Denne veien er fantastisk både opp og ned av fjellet, og du har en flott utsikt dersom du tar deg tid til å nyte den. Jeg gir litt på gjennom svingene, og Viggo som kjører på knastedekk har sin fulle hyre med å henge med, men den karen nekter selvsagt å gi seg.

Flateby´n i godt driv, Over Røldalsfjellet er det for tiden venstrekjøring.

Ved Mo feriehytter i Suldal ventet rørleggeren på oss. Det er Per Martin Stensrud, som normalt er med på disse turene. Han vil være med oss på siste del av turen som blir om Sauda til Røldal som må være en av Norges fineste fjelloverganger. Denne veien har ikke vært åpen mange dagene, og brøytekantene er flere meter høye i enkelte partier. Vannene er fremdeles islagte, med overvann som lager store turkise felter utpå isen. Fra Haukeli kjører vi om Arabygdi og Totak, en vei vinteren har vært ganske slem med. Telehivene får vanlige gatesyklene til å sveve, der adventure-syklene bare cruiser over. Øyfjell, Dalen og Bandaksli er en god oppskrift på vei til Vrådal Panorama og siste overnattingen.

Grisebonden fra Bø ankommer Vrådal Panorama.

Grisebonden fra Bø

På fjorårets tur ble vi reddet av Grisebonden fra Bø, også kjent som Bent-Iver Staurheim. Grisebonden driver stort med økologisk frittgående gris under navnet Kolonihagen i Rema 1000 kjeden, og jeg hadde blitt kjent med han noen år i forveien, da han kjøpte et gammelt dekk av meg. Det hadde fulgte med et hjul jeg kjøpte fra Italia. Da Viggo punkterte for andre gang under forrige års tur, ringte jeg Grisebonden som hadde et dekk liggende. I etterkant viste det seg å være det samme gamle dekket som jeg hadde solgt han noen år i forveien. I år inviterte vi han derfor på Carbonara alla Carlsen. Grisebonden takka ja og dukket opp på sin Harley XR 1200. Grisebonden fortalte entusiastisk at han skulle på XR treff i Italia bare ei uke senere. Det ble en hyggelig siste kveld i Vrådal Panorama, med prat om både griser og motorsykler.  

Carbonara alla Carlsen

Så går det som det ofte går på disse turene. Siste kjøre dag drar vi hver til vårt. Kort oppsummert kan vi bare si at maken til vær har vi aldri hatt på disse turene, og veiene var helt fantastiske. Sjekk gjerne ruta. Den kan anbefales.   

Sjefen må sove ute

Carving på Sardinske veier

MC avisa tester nye Yamaha Niken GT

Tekst: Kyrre Hagen.
Foto: Yamaha

Etter noen timer med den nye Niken, har skepsisen har gått over til uforbeholden tillit. Ja jeg er faktisk ikke lengere det minste i tvil om at Niken vil beholde vei-grepet UANSETT. Svingene ligger tett som hagel og vi nærmest carver gjennom dem. Her er det bare å legge ned til gnistregnet ligger igjen etter fotpinnene. Dette hadde sett tøft ut i mørke.


Presselanseringen av den oppgraderte nye Niken er lagt til øya Sardinia, den grønne koselige øya vest for fastlands Italia. Ikke helt tilfeldig, da øya består av runde fine åser og
fjellformasjoner med masse flotte veier. Her er det sommerlig og motorsykkelsesongen
er for lengst i gang. De beste rammene for en vellykket testkjøring.

Da Yamaha lanserte sin Niken modell i 2018, vakte sykkelen oppsikt. Ingen hadde noen gang sett en sykkel med et slikt frontparti. Den hadde på mange måter noe «Transformers-aktig» over seg. Vel hadde Can-Am sin Spyder, men den la seg ikke ned i svingene slik du kan gjøre med Niken. Geir Brudeli fra Hokksund hadde også funnet opp et lignende konsept og solgte patenten til Yamaha, men heller ikke dette systemet ble benyttet på Niken. I stedet hadde Niken en kombinasjon av Ackermann systemet som brukes på biler, der et geometrisk arrangement i styringen gjør at det innerste hjulet kjører med en annen radius enn det ytterste, og i tilegg en konstruksjon som gjorde at du kunne legge sykkelen ned. Et komplisert system bestående av stag, oppheng og koblinger. Som om ikke dette var nok er det også doble støtdempere på hver side av forhjulene. Om denne forklaring ga mening vet vi ikke, men kort fortalt er forstillingen en komplisert konstruksjon med mange bevegelige deler. For å gjøre en sammenligning med Yamaha´s egen Tracer 9 GT, som har «samme» motor, veier Niken nesten 50 kg mere. Det aller meste av dette ligger i fronten. Til tross for dette oppnår en fører på 75kg 50/50 vektfordeling mellom bak og forhjulene.

To hjul i fronten gir et utrolig feste. Jeg får raskt stor tillit til denne, og dette gjør at jeg aldri er redd for å «miste» fronten. Her kan du kjøre virkelig sportslig.

Etter noen timer med den nye Niken, har skepsisen har gått over til uforbeholden tillit. Ja jeg er faktisk ikke lengere det minste i tvil om at Niken vil beholde vei-grepet UANSETT. Svingene ligger tett som hagel og vi nærmest carver gjennom dem. Her er det bare å legge ned til gnistregnet ligger igjen etter fotpinnene. Dette hadde sett tøft ut i mørke.
Med Niken har Yamaha bevist at de ønsker å tenke nytt og utvikle motorsykler med
ekstreme egenskaper. De sier selv at de vil utforske og utfordre markedet. Niken prosjektet er et bevis på akkurat dette. Den har ikke blitt noen storselger, men det at de nå oppgraderer modellen, er et bevis på at de fremdeles har tro på konseptet.

Den nye versjonen av Yamaha Niken er en utrolig kul motorsykkel. Den er komfortabel, og svelger de fleste underlag helt bekymringsløst. Med den oppgraderte motoren har sykkelen fått seg en skikkelig oppgradering.

Ved første øyekast ser ikke den nye modellen vesentlig endret ut sammenlignet med den
gamle, men Yamaha viser på pressekonferansen at ganske mye er forandret. Av de største forandringene er en helt ny og sterkere ramme, der motoren er lent 5 grader fremover. Dermed er tyngdepunktet i sykkelen forbedret. Motoren har fått 42 cc større slagvolum og mer roterende masse. Dermed nås det maksimale dreiemomentet 1500 omdreininger tidligere. Den spesielle forstillingen er uforandret, noe som forteller oss at konseptet er vel gjennomprøvet før de turte å slippe den første generasjonen ut på markedet.
Nytt er også at Niken har fått quckshifter som fungerer både opp og ned.

Niken har fått en 7 tommers TFT skjem med mange funksjoner. Blant annet kartvisning.


Instrumentet er nå en 7 tommers TFT skjerm, som gir deg nye muligheter sammenlignet
med den gamle. Du kan velge mellom tre ulike layouter. Du får opp kjøreinformasjon og kan gjøre ulike innstillinger på elektronikken som påvirker sykkelens kjøreegenskaper. Skal du ha fullt utbytte av displayet må du imidlertid laste med Yamaha «My ride» appen. Med denne kan du bruke skjermen til å styre musikk, lese meldinger fra telefonen, betjene samtaler på telefonen, samt få opp informasjon om været, m.m. Installerer
du appen Garmin Motorize App får du også mulighet til å benytte skjermen til navigasjon
med kartvisning. Denne appen krever abonnement som koster ca. 50 kr. pr. måned. Når
du bruker disse appene kreves det at mobilen er tilkoblet sykkelen via Bluetooth eller wifi. Knapper og brytere er nye på Niken er fine og brukervennlige. Betjening av kjøremoduser gjøres på en egen knapp. Cruisekontroll styres via tre knapper og all funksjonalitet på TFT skjermen styres via en joystick som lar deg navigere i fire retninger, samt bekrefte valgene ved å trykke den inn i sentrum.

Vindskjermen på den nye modellen er kan justeres 7 cm. Justeringen skjer manuelt.  

Vindskjermen har justeringsmuligheter, og betjenes manuelt. Den kan skyves 7 cm opp eller ned. Niken har også fått nye sidevesker. Dette er de samme som du finner på Tracer 9 GT modellene. Hver av disse rommer 30 liter. De er slanke og med pene lakkerte paneler på sidene. Hver veske har plass til en helhjelm. Sykkelen leveres nå i YAMAHA BLACK, og med detaljer både bronse fargede og sorte detaljer. Lykter og blinklys er frekt integrerte. Den ser skikkelig lekker ut, med et hypermoderne nesten Ailien-aktig utseeende. At Yamaha også leverer en god del tilleggsutstyr er vel nærmest unødvendig å si. Det er bare å gå inn på konfiguratoren deres å velge.

Prøvekjøring

Når vi ankom flyplassen i Olbia, fikk vi en rask innføring i modellen, før vi satt oss på syklene og dro direkte på tur. Selv hadde jeg kjørt den første modellen kun noen kilometer på en demokjøring. Ikke nok til å bli dus med den. Jeg husker jeg syns den virket noe tung i fronten, samtidig som jeg savnet litt krefter. I det jeg tar den nye Niken av støtta kjenner jeg igjen litt av den følelsen. Selv om den med sine 270 kg kjøreklar vekt, ikke er noe tyngre enn tradisjonelle touringsykler. Den er allikevel forholdsvis høyreist og får derfor tyngdepunktet litt høyt.

Med Niken viser Yamaha at de ønsker å tenke nytt, og utfordre markedet. Det avanserte hjulopphenget gjør at innerhjulet følger en annen svingradius en det ytterste. Et komplisert og kostbart system. 

Jeg venner meg raskt til sykkelen, som oppfører seg eksemplarisk i fart. Jeg føler allikevel
at den legger seg ned litt tregere ned sammenlignet med tradisjonelle sportstourere.
Jo høyere hastigheten blir jo mindre opplever jeg dette, og det går i inspirert tempo på
spagettiveiene i det grønne landskapet. Jeg har startet kjøringen i Street modus, men savner igjen litt respons i motoren. Når jeg setter sykkelen i Sport blir det hele bedre. Jeg merker klart forskjell fra den første generasjonen. Noe av det jeg raskt legger merke til ar at Niken tar ujevnheter i veien på en helt annen måte enn en vanlig motorsykkel. Dette skyldes at alle hjul har sin egen «kjørebane». Med en tradisjonell sykkel havner jo alltid begge hjula oppi samme hull eller sprekk i asfalten. På Niken treffer du aldri oppi samme ujevnhet med hjulene. (bortsett fra om det er et stort hull i veien da). Alle ujevnheter deles nærmest på tre. Dette gjør at jeg etter hvert ikke bryr meg særlig mye om hvordan underlaget ser ut. Niken spiser veien uansett, med hull og sprekker, og jeg kan heller konsentrere meg om hvilke retning veien må ta, og hvor mye jeg må svinge.

Oppgradert motor gjør kjøreopplevelsen bedre.

Niken svinger virkelig godt. Forhjulene er 15 tommer store mens bakhjulet er 17. Yamaha forteller oss på pressekonferansen at dette har vært et valg for å få den så kvikkstyrt som mulig, samtidig som ikke stabiliteten blir dårlig på slettene. Dette syns jeg de har lykkes bra med. Jeg har undret meg over hvor mye nedlegg forstillingen tåler, før ett av dekkene vil lette fra bakken. Etter hvert som jeg får tillit til sykkelen oppdager jeg at fotpinnene går i asfalten før dette blir et problem. Senere får jeg opplyst at nedleggsvinkelen er hele 45
grader. I og med at fothvilerne skrubber før et av forhjulene forlater bakken vil dette ikke
bli noe problem, og jeg kan forsikre om at når først tilliten til fronten på Niken er etablert,
blir nedleggene ganske heftige. Jo lengere utpå dagen vi kom jo mere tillit hadde vi til fronten på Niken. Jeg reflekterte da litt over hva som vil skje dersom bakparten slipper taket. For noen år siden lånte jeg en Polaris Slingshot hos CBP i Skien. Dette er en lav trehjuls bil, som på samme måte som Niken har to hjul i front. Slingshoten lå på veien som en klegg, og jeg brukte mine beste motorsykkelveier for å underholde meg selv, og utfordre Slingshoten. Så i en sving på vei mot Kragerø fra Drangedal, slipper bakhjulet på våt asfalt. Jeg tenkte umiddelbart – Nå har du gjort det! Til min forundring ordnet traction controllen det hele, på forbløffende måte, og jeg fikk rettet opp og kjørte videre. Nå fikk jeg aldri et slikt slipp på Niken, men sykkelen har også traction kontroll og jeg er overbevist om at slike avanserte systemer vil hjelpe Niken på samme måte.

Når det gjelder demperne på Niken fungerer også disse bra. Alle tre hjul følger sitt eget kjørespor, dermed kan demperne jobbe hver for seg i sitt hjulspor, og slipper å måtte takle samme problem som det andre hjulet som på en tradisjonell sykkel. Også bremsene fungerte bra i alle situasjoner jeg testet dem. Her har hvert forhjul sin bremseskive, og i tillegg har bakhjulet en egen. På minussiden på Niken syns jeg speilene er. Disse sitter nede foran og under styre, og jeg syns jeg så litt mye av underarmene mine i dem. I tilegg var joysticken litt for enkel å forveksle med blinklysbryteren.

Sittestillingen på sykkelen er oppreist og romslig. Sete ble hardt etter en drøy time, men om du flytter deg litt bakover er det bredt, og har mer å fordele vekten din på. Førermiljøet utover speilene er veldig bra, og det er veldig enkelt å bytte kjøremoduser, samt komme inn i menyene.


Hvem er det så denne sykkelen passer for?
For det første må du ha samme mot som Yamaha for å tørre å satse på en slik sykkel.
Du må ikke bry deg om hva andre mener. Til gjengjeld vil du få en motorsykkel med et
helt unikt veigrep, der du i langt mindre grad trenger å tenke på hvordan underlaget er.
Her kan du heller konsentrere deg om hvor veien går. Du vil få en sykkel som takler underlag på en helt spesiell og bra måte, og i tilegg vil du få mye oppmerksomhet for sykkelen, som vi syns er veldig kul.

Testføreren mener:
Niken er en veldig kul motorsykkel, og gir deg raskt tillit. Faktisk så mye tillit at da jeg dagen etter skulle ut å kjøre en tradisjonell motorsykkel, var min første tanke at i dag kan jeg ikke kjøre like raskt som med Niken. Dette sier ikke så lite. Oppgraderingen på motoren er veldig positiv, det samme er det nye instrumentet. Jeg ble positivt overrasket
etter en dag på denne sykkelen, og mine fordommer forsvant fullstendig. Kort sagt en kul og spesiell motorsykkel med rått grep i svingene.

Spesifikasjoner:

Farger: YAMAHA Black
Motor: Væskekjølt, 3 sylindre, 4-takt
DOHC
Slagvolum: 890cc
Boring/ slaglengde: 78 mm/ 62.1 mm
Kompresjonsforhold: 11.5 : 1
Effekt: 114,9 hk ved 10.000
Moment: 93 Nm ved 7.000
Girkasse: Konstant utveksling, 6-trinns
CO2 Utslipp: 135 g/km
Drivstofforbruk: 5,8l/100km
Drivstofftank: 18 Liter
Kraftoverføring: Kjede
Fjæringsvei Foran: 110 mm
Fjæringsvei Bak: 125 mm
Nedleggsvinkel: 45 grader
Bremser foran: Doble hydrauliske skivebremser, Ø 298 mm
Bremser bak: Hydraulisk skivebrems, Ø
245 mm
Akselavstand: 1510 mm
Setehøyde: 825 mm
Kjøretøyvekt: 270 kg
Pris: Kr. 249,900,-