Team Viggo uten Viggo. Tur 2.

Tekst og foto Kyrre Hagen

På to turer i år har to av teamets deltakere måtte klare seg uten teamets grunnstein som alltid holder roen og gjør de riktige valgene. Viggo er en skikkelig villmarkens sønn. Første tur på egenhånd hadde lært oss at Take-away kunne være en redning. Det alene er langt fra nok til å klare seg i villmarken. Vi måtte bli flinkere.

Team Viggo uten Viggo klare for survivel-adventure

Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring og bortgjemte grusveier, gjerne langt fra folk. Overnatting skal være i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Viggo har rigga sin Africa Twin med alt du kan tenke deg av utstyr. Bredden på sykkelen er som en liten bil, og det som ikke går i bredden går i høyden. I hans bagasje inngår et selvlaget kjøleskap som rommer alt det tre kompiser måtte ha behov for av mat og drikke. Kjøkkenet består av to kokeapparater, kjelesett og to skikkelige steikepanner. Viggo veit å skjemme bort kompiser, godhjerta som han er. I vriene situasjoner nøler aldri Viggo. Han kjører gjerne først på vanskelige partier med gedigne oppakning, og tar alltid kloke avgjørelser. Det var på høy tid for oss andre å bli bedre!

Flateby’n og 640’en uten langpigg.

Andre tur på egenhånd i «ødemarken».

På vår første tur i ødemarken hadde vi vært i Volda. På turen hadde vi lært at take-away kan redde en ellers dårlig planlegging. Vi hadde bomma kaffe og kaker av venner, og innlosjert oss hos studenter når det storma ute. Dessuten hadde vi lært at en god kjæreste kan være redningen for en god 17mai frokost. Vi hadde klart oss, men på ingen måte blitt noe «Lars Monsen»-typer. Vi måtte lenger inn i skauen, der ingen kunne redde oss. Da ville vi være avhengig av egne ferdigheter. Undertegnede hadde fått et skummelt GPX spor fra en «kompis» i Gruskollegiet, som skulle inneholde ei spektakulær grusrute fra Oslo til Folldal. Dette ville sikkert by på passende utfordringer.

Gutta har fått tillatelse til å passere en bom 🙂

Siden forrige tur hadde jeg blitt eier av en gammel BMW X-Challenger 650, som har trilla jorda rundt. Da Flateby’n har en gammel 640 Adventure, fant vi ut at disse var perfekte for en slik skogstur. 640’en til Flateby’n hadde forresten stått skodd med langpigg hele vinteren, uten å ha blitt brukt en eneste gang. Siden Flateby’n i tillegg hadde investert i en splitter ny Triumph 900 Rally Pro, var nok 640’en litt overasket over å tatt ut av garasjen for tur.  

Vi møttes på Lillestrøm, der ruta tok oss inn på grusveier. Snart var vi inne i skauen, og koste oss på vei nordover. Været var aldeles nydelig og syklene var fylt til randen for flere dager på tur. Ved Rokosjøen fant vi ei badestrand med passende vegetasjon for hengekøyer, i tillegg lå et fint vann der, noe det ofte gjør i nærheten av ei badestrand. Flateby’n hadde investert i eget kokeutstyr, så middagslaging var en lek. Nå skulle Viggo’n sett oss der vi satt med hvert vårt kokeapparat.

Flateby’n med eget turutstyr.

Dagen etter våknet vi til øsende regnvær. Vi sjekket på værmeldingen og så at det skulle bli bedre utover dagen. Det var ingen grunn til stress. Undertegnede hadde med ferdige porsjoner havregrøts miks, etter oppskrift fra noen garva gruskjørere han kjenner i Sandefjord. Etter sein frokost bar det igjen til skogs. Ruta var flott den, og vi suste rundt på flotte grusveier hele dagen. Viggo’n hadde lært oss at vi måtte ha en liten ankerdram ved endt dagsetappe, så ved Elverum tok vi derfor en liten avstikker ut av skauen, for å finne stedets Vinmonopol, deretter bar det rett til skogs igjen.

En dag kan vel ikke begynne bedre enn på denne måten.

Jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#.

Litt sør for Rena viste ruta oss rundt en bom, som var igjen. Det var ingen forbud-skilter her, og det gikk en grei «vei» rundt bommen. Da vi var på andre sida kom også en bil som skulle inn samme veien. Vi satte derfor av gårde for ikke å være i veien for mannen i kassebilen. Vi ville jo ikke ha noe bråk. Veien var fin fin, men ble etter hvert dårligere og dårligere. Til slutt kom vi til en ny bom, som definitivt ikke var beregnet for å kjøre rundt. Mens vi sto og klødde oss i hue, kom mannen i kassebilen opp bak oss. Han var ikke blid, rødsprengt i ansiktet og kalte os noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤# og noen #%¤¤¤%&%&/(/(/##»%. Vi forsøkte å blidgjøre fyren litt med å være vennlige, men han var ikke mottakelig. Etter å ha fotografert skiltene våre forsvant han like fort som han hadde kommet. Vi var vettaskremte, men kunne i grunnen ikke forstå at vi hadde vært så jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#. Kom vi til å bli bura inne?

Endelig oppe i høyden, på vei mot Grimsbu.

Etter Rena kom vi til et skilt der det sto privat vei, og gjennomkjøring strengt forbudt. Flateby’n ville snu, men her var det splittelse i Team Viggo. Redningen blei en forbipasserende, som vi kunne spørre om å få lov til å kjøre gjennom. Vedkommende kunne fortelle at skiltet og veien tilhørte broren, og at det var helt greit at vi kjørte. Rett før Koppang fant vi overnatting ved et lite vann. Kvelden blei hyggelig nok den, selv om vi bar preg av å ha vert noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#, den dagen. Vi satt der ganske slukøra etter all kjefta vi hadde fått. Vi hadde også begynt å spekulere i om vi hadde betalt i alle bommene, selv om vi vanligvis er veldig flinke til dette. I grunnen hadde vi dårlig samvittighet for det aller meste. Kom det til å bli vann og brød framover?

Stemningsbilde fra Folldal

Ny dag nye muligheter.

Etter frokost og morgenbad var vi igjen klare for skogens eventyr.  Flateby’n brukte fremdeles litt tid på å få opp og ned køya. Han satte øya i meg når han ville ha hjelp, men nå sjeldnere enn før. Også i dag tok ruta oss gjennom noen spennende områder. Et sted måtte vi igjen rundt en bom, men Flateby’n lot seg overtale. Han er i grunnen mye mer ordentlig en meg. I enden av veien var det satt opp store varselskilt i forbindelse med passering. Da satt Fleteby’n seg helt på bakbeina. Litt lengre framme lå det et hus inntil veien, og der lekte unga på utsida. Flateby’n mente vi kunne gå bort å spørre om lovlig passering. Det hele endte med at vi fikk tillatelse av ei ung trebarns mamma, etter å ha flørta med henne så godt vi kunne. Siste del av dagen rota vi oss over ei flott fjellpassering med litt teknisk kjøring, før vi tok inn på Grimsbu turistsenter.

Husk å betale i bompasseringene

Retur på TET.

På retur skulle vi kjøre et gammelt TET-spor fra Ringebu og sørover. Slike spor kan inneholde overraskelser, noe vi absolutt fikk fra første etappe. Som om ikke dette var nok, åpnet alle himmelens sluser seg. Da vi ankom Fåvang var vi våte som katter og sølete fra topp til tå. Det var lunsjtid, og vi fant oss derfor ei kro. Vi sjekka værmeldingene, og fant ut at det skulle bli bedre vær utpå kvelden. – Vi sitter her til det blir bra vær var mitt forslag. Det vil si fire timer. Flateby’n lot seg overtale, og det endte derfor med både lunsj, middag og dessert før vi forlot kroa. Personalet hadde nok begynt å lure på om vi planla overnatting i lokalet.

Ku-drift over Øyerfjellet

Praktfulle Øyerfjellet.

Denne ettermiddagen resulterte i en motorsykkeltur som har brent seg inn i minnet mitt som en av de fineste. Sola sto lavt, og all vegetasjon var klissvått etter det foregående regnværet. Dette ga et fantastisk lys når sola skinte på de våte omgivelsene. Det var som om hele naturen gnistret, i det vanndråper speila lyset tilbake.  Vi måtte stoppe flere ganger og nyte eksplosjonen av ulike grønnfarger.

Verktøy er viktig å ha med når du skal klare deg på egenhånd.

Etter ei stund tok vi igjen en diger kuflokk, drevet av lokale gråhåra cowboys innover fjellveien. Dette var kuer fra Øyer som ble drevet til sommerens beite. Turen deres var over 40 km, og de var heldigvis snart ved veis ende. Ku-flokken var nemlig umulig å passere. Vi kunne ikke gjøre annet enn å dilte etter. Kuene hadde vært på marsj i halvannet døgn når vi tok dem igjen, så en liten times forsinkelse kunne vi leve med.

Dagen ble lang, og snart blei det kveld. Vi var våte og kalde etter dagens regnvær og lunta var kort. Da vi fant ei hytte ved Næra slo vi til. Hytta var praktfull, og da vi fikk liv i peisen, var livet igjen bare kos. Dagen hadde vært innholdsrik på så mange måter.

Herlig overnatting ved Næra. Når det var tomt for krefter var det godt å komme innendørs.

Tøff framskjerm

Calleger’en hadde fått ny framskjerm før avreise. Den var råtøff, men mye mindre enn jeg hadde forestilt meg når jeg bestilte den. Etter dager med vann og søle i tryne, var jeg lei. Vi tok derfor turen innom Mc-Huset Nydalen der Ludvik ordna opp for oss. Jeg fikk kjøpte en splitter ny cross-skjerm av en mekaniker. Dermed var problemet løst. Snakk om service.

Også denne dagen bød på fine grusveier og noen morsomme utfordringer. Selv når BMW’en døde på ei lang strekke langt inne på skauen, beholdt vi roen og fant feilen. Vi hadde jo med oss det vi trengte av verktøy. TET-ruta tok oss til Flisa før vi måtte gi oss å satse på asfalterte veier hjem igjen.

Luns på skauen.

Hva lærte vi på andre turen?

  • En gammal 640 funker også uten langpigg.
  • Spør om lov til å kjøre dersom du har mulighet.
  • Øvelse gjør mester i å henge opp hengekøyer.
  • Spis gjerne lunsj, middag og dessert om det er dårlig vær.
  • En sykkel må være funksjonell, ikke bare tøff.
  • Ha utstyret i orden.

Vi hadde klart oss uten Teamet’s mentor og grunnstein, og vi hadde til og med blitt litt mer «Lars Monsen»-typer.

Mission was compleated…..   

En beretning fra årets Touringtreff på Beitostølen den 4-6 September 2021.

Team HH kontakter hverandre via telefon:

Huseby -” Du, det står i programmet for Touringteffet på Beitostølen at Team HH skal avholde gruskurs! Har du hørt noe om det? 

Hagen: -” Eeehh… Jaha? Vel, jeg har vel nevnt at det kunne vi sikkert…” 

Huseby: -” Ja men da har vi vel ikke noe valg da! Da blir det hundre mil på veien til helga!”

Deltakere på grustur er klar for avgang

Frydefull oppstart: 

Og det ble det også. Fredagen opprant med et vær og en værmelding man kun får om man kjenner værgudene personlig – de fire plussgradene på morran ble raskt til over tjue og sola niskinte alt den orket da teamet først møttes i Drammen, og så la i vei over Gamle Ringeriksvei og opp langsetter Randsfjorden til Dokka, og deretter via Fagernes opp til Raddison Blu Mountain Resort på Beitostølen. 

Huseby hadde tatt med seg sin gode venninne Brynje-Birgitte for å “ i det minste få en elev på det derre gruskurset”, som han sa”. Huseby er nemlig en optimist med erfaring…

Mediarot:

MC-Avisa  sin dekning av touringtreffet kom i stand på følgende vis: Hagen spør Huseby om hvem som skal skrive om touringtreffet. Huseby svarer at det er vel Jarl Hole, han er nemlig sett med et obscønt digert kamera. Teamet finner så Hole og sjekker saken. 

Han benekter at han har noe med dette å gjøre, han er her for å promotere ei bok  han har skrevet, han. 

Da kommer selveste eieren av MC-Avisa ruslende, han går under navnet Ompe og på kav rogalandsk proklamerer han: -” Nei-nei-nei, den jobben ska Team HH ta seg av!” 

Så da hadde teamet to oppgaver denne helga.  Noe vi verken var klar for, eller forberedt på. 

Tore Huseby er godt kjent på Speed Motorsenter. Han har blant annet skrevet bok om firmaets 50 år lange historie.

Men må man så må man, er Team HH sitt motto. Et motto som særlig brukes når vi ved enkelte anledninger opplever å måtte snu på skogsveiene på grunn av felte trær, sinte grunneiere, for godt plasserte bommer, eller litt for høye og lange snøskavler om våren. 

Programmet: Et forsinka femtiårsjubileum: 

Det skulle vise seg at programmet for dette treffet  var temmelig rikholdig. Ikke vet vi hvordan arrangøren, Speed MC senter i Sandefjord får dette til, men  erkjennelsen av at de endelig fikk en sjanse til å feire sitt femtiårsjubileum som motorsykkelbutikk, har tydeligvis ansporet til at alt og alle i firmaet, de er mange nok til å fylle to fotballag, har jobbet i svært lang tid med forberedelsene. 

Terje Bredal, styre leder Speed motorsenter, står på fra morgen til kveld på Touringtreffet.

Her var det noe for alle! Fredagen ble innledet med velkomst samt gjennomgang av helgens program. Her holdt Norges raskeste jente; Caroline Olsen et innlegg, og i tillegg ble boka om Kulelynets bravader presantert av forfatteren selv; Jarl Hole. For de som ikke har fått med seg tidligere historier om Kulelynet og gjengen, kan denne boka anbefales på det varmeste. Her er bøtter av guttestreker fra sekstitallet gjengitt av forfatteren. 

Humoren og situasjonene kjenner nok mange av oss igjen fra ungdomstiden. Både velkomst og middag bespisning var delt i to kohorter. 

Guide på årets grustur er ingen ringere en Espen Andersen Sæle. Motorsykkelentusiast og verksmester på Speed.

Lørdagens program var mer variert enn noensinne. Her var muligheter for guidede asfalt turer, grusturer og fotturer, i tillegg til Team HH sitt “grus-somme” kurs. Som om ikke dette var nok hadde arrangøren lagt opp til et rebusløp, der ca 40 personer deltok.  (Det skulle senere vise seg at nesten alle deltakerne her fikk premier. I hvert fall virket det slik senere da premiene ble delt ut senere på kvelden). Ved hotellet var det dessuten muligheter for prøvekjøring av de fleste 2021 modeller fra både Yamaha og BMW. 

Disse var i flittig bruk hele dagen, og heldigvis hadde Bredal ordnet det slik at lensmannen var opptatt med noe annet. 

Mote på på to hjul. Caroline Olsen poserrer, mens Maria Heimvik Sæle introduserer

Til og med en mannekengoppvisning  av kjøreutstyr ble gjennomført på slutten av dagen. 

Her stilte Speeds medarbeidere og venner opp, og presenterte en mengde kjøreklær, mens Maria Heimvik Sæle  fra Speed i detalj kunne beskrive det som var verd å vite om både hjelmer, klær, støvler og hansker. 

Vi må bare berømme Speed for det varierte tilbuder denne lørdagen. 

Team HH ønsker deltakerne velkommen til gruskurs

Gruskurset: 

Siden Gruskurset var Team HH’ ansvar var gleden stor da vi faktisk fikk flere påmeldte enn Brynje-Birgitte. Hele 23 deltakere måtte fordeles på to lag, og Huseby tok seg av de ferskeste og Hagen av dem som hadde litt erfaring. 

Tore Huseby instruerer sine kursdeltakere.

Etter noen øvelser som handlet om blikk, balanse og brems la vi i vei. Husebys lag hadde en troppsfører som ikke hadde en anelse om hvor han skulle, noe han var ærlig på overfor gruppa, uten at det så ut til å skremme dem noe større. Etter 3,5 time gikk det hele bra med et lite unntak som Google Map fikset opp i. 

Nybegynnere klare for Beitostælens grusveier

Mens Huseby hadde lagt beslag på alle damene, og dem som følte seg mest urutinert på grus, besto Hagens lag av førere med litt mer erfaring. 

Fokus på denne gruppa var allikevel de samme momentene som i Huseby’s gruppe; blikk, balanse og brems. 

Gruskjøring er ferskvare, og selv de mest rutinerte trengte en oppfriskning. Når noen nonchalant bremset enkelt i grusen, fikk de klar beskjed om å skjerpe seg. 

Det var en skikkelig nødbrems som skulle øves inn. Dermed var det bare å skjerpe seg.  

Da Hagen mente gruppa var klar for tur, satte de av sted mot gruseventyret. 

Team HH’s Kyrre Hagen er klar for gruskurs.

For å få testet ny kunnskap tok gruppa avslutningsvis turen opp slalåmbakken på Beitostølen. 

Bredal hadde sagt at dette visstnok var greit, selv om vi fikk en del blikk på veien. 

Tilbakemeldingene fra deltakerne var såpass positive at Team HH ble litt mistenksomme. Hadde vi virkelig gjort noe riktig denne gangen? Eller følte deltakerne at de måtte skryte for å trøste teamet? 

Dette spørsmålet vil nok for all evighet stå ubesvart…

Prøvekjøringer

Selv om Hagen fikk tatt noen nye modeller ut på tur, var det to prøvekjøringer som toppet det hele. Den første var en tur på Benn Inge Veldes fantastiske BMW sidevognssykkel, med over 200 000 km i loggen.  

Prøvekjøring av sidevognssykkel

Turen hadde Hagen blitt lovet i fjor, men da Hagen sto opp var Velde halvveis tilbake til  Veivågen. 

Den andre var på en av Hagens gamle Tenere 1200’er, en sykkel han har forlengst solgt, men ikke helt har klart å glemme. 

Hagen fant igjen en av sine gamle sykler. Det ble en koselig prøvetur.

Det er ikke bare nye sykler som er stas å prøve. Hagen smilte fra øre til øre, og var lykkelig resten av kvelden. 

Jubileumsmiddagen lørdag: 

Etter at dagens  ulike programtilbud var gjennomført , ble det servert en omfangsrik treretters meny, som skulle vise seg å serveres sammen med konferansier Tommy Steine sitt innholdsrike show, noe som gjorde at måltidet tok så lang tid av Team HH var akkurat like sultne da vi hadde spist, som vi var da serveringen begynte. Men det gjorde ikke så mye for showet var bra, det. 

Huseby ble mest rørt over skjebnen til Caroline Olsen som fortalte om sin karriere, som vi i dag vet har endt med å havne på hylla på grunn av hun ikke er helt restituert fra sine mange skader.  Hvis Huseby i det hele tatt har noen helter i livet, så er lille store Caroline en av dem. Hennes gjennomføringsevner på å nå sine mål i livet mangler sidestykke. 

Ellers ble selvsagt årets Norgesmester Ole Bjørn Plassen, Carolines samboer, presentert på scenen. Plassen er sponset av Speed Motorsenter, og kjører jo selvsagt Yamaha R1M. 

Ole Bjørn presiserte at resultatene var like mye teamets prestasjon som hans egen. Han kunne dessuten røpe at samboer Caroline hadde vel så mye konkurranseinstinkt som han selv. Dette gjør det jo ekstra synd at ikke paret har fått gjort opp på racerbanen.

Terje Bredal i fri dressur

Ut over dette kunne Terje Bredal fortelle litt om sin historie i Speed Motorsenter, og om en fantastisk holdning blant firmaets ansatte. Nettopp denne holdningen og servicen som ytes, gjør at Speed har kunder langt ut over det som er et naturlig nedslagsfelt for bedriften. I tillegg har en konkurs-moden bedrift blitt snudd til suksess.  

Gjennom hele programmet var Tommy Steine innom og fortalte morsomme historier, som fikk salen i godt humør. Han fremførte dessuten noen flotte sanger deriblant en selvkomponert sang om Speed Motorsenter.  

Da festmiddagen i Beitohallen omsider var avsluttet hygget mange treffets deltakere seg i baren og resepsjonen utover kveldens sene timer. Det er alltid hyggelig å treffes på touringtreffet. 

Deltaker som koser seg på prøvekjøring

Hva med neste års Touringtreff

Da Speed lanserte Touringtreffet forsøkte de å få med flere forhandlere for å gjennomføre arrangementet, men det var ingen andre som var villige til å stille opp. Bredal & Co tok derfor kontakt med Raddison Blu Mountain Resort på Beitostølen, og inngikk en avtale om å gjennomføre arrangementet i fem år. Nå er disse fem årene gått, det blir derfor spennende å se hva som vil skje med neste års arrangementet. 

Mc-avisas Kyrre Hagen og lille Ole Andreas Isdahl.

Da vi spurte noen av deltakerne på treffet hva som var det beste med arrangementet, var dette noen av svarene: 

  • Programmet er utrolig bra. Her er det veldig mange aktiviteter å velge i .  Dette gjør at dette treffet passer til så mange. 
  • Det er utrolig trivelig å treffe igjen folk du har vært på Touringtreffet sammen med. Både her oppe, og også andre steder når jeg er på tur. 
  • Det er en utrolig god atmosfære på hotellet, og det er veldig hyggelig her. 
  • Beliggenheten gjør at det Touringtreffet er tilgjengelig for folk fra mange steder i landet. 

Vi forstår at Beitostølen er langt unna Sandefjord, og at Speed har mye logistikk for å få alt på plass her oppe. Vi har imidlertid tillit til at arrangementet blir av god kvalitet uansett hvor det måtte bli. Speed er jo kjent for kvalitet og service. Dette har de vist i fem år på Beitostølen. 

Alt har en ende, også Touringtreffet. 

Team HH holdt følge til Gol. Her ble det et tårevått farvel for denne gang. 

Begge skulle hjem, selv om Hagen bare skulle til Drammen. 

Da Huseby nådde garasjen der hjemme i Sveriganistan, hadde akkurat hundre mil tikket inn på telleren. 

Det er litt langt for en liten helg, men jammen var det verdt det!

På tur med Kyrre