Kategoriarkiv: Reisebrev

Her har jeg samlet reisebrev

Diverse mc, Reisebrev, Team Viggo

Team Viggo uten Viggo. Tur 2.

Legg igjen en kommentar

Tekst og foto Kyrre Hagen

På to turer i år har to av teamets deltakere måtte klare seg uten teamets grunnstein som alltid holder roen og gjør de riktige valgene. Viggo er en skikkelig villmarkens sønn. Første tur på egenhånd hadde lært oss at Take-away kunne være en redning. Det alene er langt fra nok til å klare seg i villmarken. Vi måtte bli flinkere.

Team Viggo uten Viggo klare for survivel-adventure

Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring og bortgjemte grusveier, gjerne langt fra folk. Overnatting skal være i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Viggo har rigga sin Africa Twin med alt du kan tenke deg av utstyr. Bredden på sykkelen er som en liten bil, og det som ikke går i bredden går i høyden. I hans bagasje inngår et selvlaget kjøleskap som rommer alt det tre kompiser måtte ha behov for av mat og drikke. Kjøkkenet består av to kokeapparater, kjelesett og to skikkelige steikepanner. Viggo veit å skjemme bort kompiser, godhjerta som han er. I vriene situasjoner nøler aldri Viggo. Han kjører gjerne først på vanskelige partier med gedigne oppakning, og tar alltid kloke avgjørelser. Det var på høy tid for oss andre å bli bedre!

Flateby’n og 640’en uten langpigg.

Andre tur på egenhånd i «ødemarken».

På vår første tur i ødemarken hadde vi vært i Volda. På turen hadde vi lært at take-away kan redde en ellers dårlig planlegging. Vi hadde bomma kaffe og kaker av venner, og innlosjert oss hos studenter når det storma ute. Dessuten hadde vi lært at en god kjæreste kan være redningen for en god 17mai frokost. Vi hadde klart oss, men på ingen måte blitt noe «Lars Monsen»-typer. Vi måtte lenger inn i skauen, der ingen kunne redde oss. Da ville vi være avhengig av egne ferdigheter. Undertegnede hadde fått et skummelt GPX spor fra en «kompis» i Gruskollegiet, som skulle inneholde ei spektakulær grusrute fra Oslo til Folldal. Dette ville sikkert by på passende utfordringer.

Gutta har fått tillatelse til å passere en bom 🙂

Siden forrige tur hadde jeg blitt eier av en gammel BMW X-Challenger 650, som har trilla jorda rundt. Da Flateby’n har en gammel 640 Adventure, fant vi ut at disse var perfekte for en slik skogstur. 640’en til Flateby’n hadde forresten stått skodd med langpigg hele vinteren, uten å ha blitt brukt en eneste gang. Siden Flateby’n i tillegg hadde investert i en splitter ny Triumph 900 Rally Pro, var nok 640’en litt overasket over å tatt ut av garasjen for tur.  

Vi møttes på Lillestrøm, der ruta tok oss inn på grusveier. Snart var vi inne i skauen, og koste oss på vei nordover. Været var aldeles nydelig og syklene var fylt til randen for flere dager på tur. Ved Rokosjøen fant vi ei badestrand med passende vegetasjon for hengekøyer, i tillegg lå et fint vann der, noe det ofte gjør i nærheten av ei badestrand. Flateby’n hadde investert i eget kokeutstyr, så middagslaging var en lek. Nå skulle Viggo’n sett oss der vi satt med hvert vårt kokeapparat.

Flateby’n med eget turutstyr.

Dagen etter våknet vi til øsende regnvær. Vi sjekket på værmeldingen og så at det skulle bli bedre utover dagen. Det var ingen grunn til stress. Undertegnede hadde med ferdige porsjoner havregrøts miks, etter oppskrift fra noen garva gruskjørere han kjenner i Sandefjord. Etter sein frokost bar det igjen til skogs. Ruta var flott den, og vi suste rundt på flotte grusveier hele dagen. Viggo’n hadde lært oss at vi måtte ha en liten ankerdram ved endt dagsetappe, så ved Elverum tok vi derfor en liten avstikker ut av skauen, for å finne stedets Vinmonopol, deretter bar det rett til skogs igjen.

En dag kan vel ikke begynne bedre enn på denne måten.

Jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#.

Litt sør for Rena viste ruta oss rundt en bom, som var igjen. Det var ingen forbud-skilter her, og det gikk en grei «vei» rundt bommen. Da vi var på andre sida kom også en bil som skulle inn samme veien. Vi satte derfor av gårde for ikke å være i veien for mannen i kassebilen. Vi ville jo ikke ha noe bråk. Veien var fin fin, men ble etter hvert dårligere og dårligere. Til slutt kom vi til en ny bom, som definitivt ikke var beregnet for å kjøre rundt. Mens vi sto og klødde oss i hue, kom mannen i kassebilen opp bak oss. Han var ikke blid, rødsprengt i ansiktet og kalte os noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤# og noen #%¤¤¤%&%&/(/(/##»%. Vi forsøkte å blidgjøre fyren litt med å være vennlige, men han var ikke mottakelig. Etter å ha fotografert skiltene våre forsvant han like fort som han hadde kommet. Vi var vettaskremte, men kunne i grunnen ikke forstå at vi hadde vært så jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#. Kom vi til å bli bura inne?

Endelig oppe i høyden, på vei mot Grimsbu.

Etter Rena kom vi til et skilt der det sto privat vei, og gjennomkjøring strengt forbudt. Flateby’n ville snu, men her var det splittelse i Team Viggo. Redningen blei en forbipasserende, som vi kunne spørre om å få lov til å kjøre gjennom. Vedkommende kunne fortelle at skiltet og veien tilhørte broren, og at det var helt greit at vi kjørte. Rett før Koppang fant vi overnatting ved et lite vann. Kvelden blei hyggelig nok den, selv om vi bar preg av å ha vert noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#, den dagen. Vi satt der ganske slukøra etter all kjefta vi hadde fått. Vi hadde også begynt å spekulere i om vi hadde betalt i alle bommene, selv om vi vanligvis er veldig flinke til dette. I grunnen hadde vi dårlig samvittighet for det aller meste. Kom det til å bli vann og brød framover?

Stemningsbilde fra Folldal

Ny dag nye muligheter.

Etter frokost og morgenbad var vi igjen klare for skogens eventyr.  Flateby’n brukte fremdeles litt tid på å få opp og ned køya. Han satte øya i meg når han ville ha hjelp, men nå sjeldnere enn før. Også i dag tok ruta oss gjennom noen spennende områder. Et sted måtte vi igjen rundt en bom, men Flateby’n lot seg overtale. Han er i grunnen mye mer ordentlig en meg. I enden av veien var det satt opp store varselskilt i forbindelse med passering. Da satt Fleteby’n seg helt på bakbeina. Litt lengre framme lå det et hus inntil veien, og der lekte unga på utsida. Flateby’n mente vi kunne gå bort å spørre om lovlig passering. Det hele endte med at vi fikk tillatelse av ei ung trebarns mamma, etter å ha flørta med henne så godt vi kunne. Siste del av dagen rota vi oss over ei flott fjellpassering med litt teknisk kjøring, før vi tok inn på Grimsbu turistsenter.

Husk å betale i bompasseringene

Retur på TET.

På retur skulle vi kjøre et gammelt TET-spor fra Ringebu og sørover. Slike spor kan inneholde overraskelser, noe vi absolutt fikk fra første etappe. Som om ikke dette var nok, åpnet alle himmelens sluser seg. Da vi ankom Fåvang var vi våte som katter og sølete fra topp til tå. Det var lunsjtid, og vi fant oss derfor ei kro. Vi sjekka værmeldingene, og fant ut at det skulle bli bedre vær utpå kvelden. – Vi sitter her til det blir bra vær var mitt forslag. Det vil si fire timer. Flateby’n lot seg overtale, og det endte derfor med både lunsj, middag og dessert før vi forlot kroa. Personalet hadde nok begynt å lure på om vi planla overnatting i lokalet.

Ku-drift over Øyerfjellet

Praktfulle Øyerfjellet.

Denne ettermiddagen resulterte i en motorsykkeltur som har brent seg inn i minnet mitt som en av de fineste. Sola sto lavt, og all vegetasjon var klissvått etter det foregående regnværet. Dette ga et fantastisk lys når sola skinte på de våte omgivelsene. Det var som om hele naturen gnistret, i det vanndråper speila lyset tilbake.  Vi måtte stoppe flere ganger og nyte eksplosjonen av ulike grønnfarger.

Verktøy er viktig å ha med når du skal klare deg på egenhånd.

Etter ei stund tok vi igjen en diger kuflokk, drevet av lokale gråhåra cowboys innover fjellveien. Dette var kuer fra Øyer som ble drevet til sommerens beite. Turen deres var over 40 km, og de var heldigvis snart ved veis ende. Ku-flokken var nemlig umulig å passere. Vi kunne ikke gjøre annet enn å dilte etter. Kuene hadde vært på marsj i halvannet døgn når vi tok dem igjen, så en liten times forsinkelse kunne vi leve med.

Dagen ble lang, og snart blei det kveld. Vi var våte og kalde etter dagens regnvær og lunta var kort. Da vi fant ei hytte ved Næra slo vi til. Hytta var praktfull, og da vi fikk liv i peisen, var livet igjen bare kos. Dagen hadde vært innholdsrik på så mange måter.

Herlig overnatting ved Næra. Når det var tomt for krefter var det godt å komme innendørs.

Tøff framskjerm

Calleger’en hadde fått ny framskjerm før avreise. Den var råtøff, men mye mindre enn jeg hadde forestilt meg når jeg bestilte den. Etter dager med vann og søle i tryne, var jeg lei. Vi tok derfor turen innom Mc-Huset Nydalen der Ludvik ordna opp for oss. Jeg fikk kjøpte en splitter ny cross-skjerm av en mekaniker. Dermed var problemet løst. Snakk om service.

Også denne dagen bød på fine grusveier og noen morsomme utfordringer. Selv når BMW’en døde på ei lang strekke langt inne på skauen, beholdt vi roen og fant feilen. Vi hadde jo med oss det vi trengte av verktøy. TET-ruta tok oss til Flisa før vi måtte gi oss å satse på asfalterte veier hjem igjen.

Luns på skauen.

Hva lærte vi på andre turen?

  • En gammal 640 funker også uten langpigg.
  • Spør om lov til å kjøre dersom du har mulighet.
  • Øvelse gjør mester i å henge opp hengekøyer.
  • Spis gjerne lunsj, middag og dessert om det er dårlig vær.
  • En sykkel må være funksjonell, ikke bare tøff.
  • Ha utstyret i orden.

Vi hadde klart oss uten Teamet’s mentor og grunnstein, og vi hadde til og med blitt litt mer «Lars Monsen»-typer.

Mission was compleated…..   

Diverse mc, Reisebrev

Med «GRUSTUR I ØST» på Finnskogen.

Legg igjen en kommentar

Tekst og foto: Kyrre Hagen.  Video Kjetil Kolbjørnsen

Å kjøre guidet grustur på Finnskogen, har lenge vært et ønske. Nettverket av grusveier i dette området er enormt. Vi var derfor spente når vi ble med. Pål M. Arnesen’s «GRUSTUR I ØST», siste helga i august.

Hvert år arrangerer «Grustur i Øst» treff og guidede grusturer for medlemmer av MC-forumet.no. Turene er populære og fylles fort opp. Lokasjonen for treffet er setra på Nedre Morttjernsberget, som eies og driftes av Grue kommuneskog. Plassen er langt til skogs i Frysjøberg-området. Stedet er populært, og leies ut til forskjellige tilstelninger og leirskoleopphold. Her er det muligheter for innkvartering både inne og ute. Nå hadde altså «Grustur i Øst» sitt årlige arrangement her, for sjette året på rad. For de som ikke er så kjent, er ikke dette langt unna Svullrya, som har noe vi gruskjørere trenger kjært, nemlig bensin.

Jeg ankom plassen etter diverse asfalt og grusveier på tur oppover. På treffplassen var mange adventure sykler ankommet, men det var også sykler av lettere varianter.  Pål som er en lun og sindig lokal kar, med godt humør og en imponerende mustasje, sørger for fyr i grillen. Opplegget er enkelt, du griller medbrakt mat, når på kvelden du måtte ønske. Ute finnes det bord med tak over, som blir naturlig samlingspunkt. I tillegg fyres bål utover kvelden. Som om ikke dette var nok er det salg av lokalt brygget øl. Skjenkebevilgning var selvsagt på plass. Her var det ymse godt både på flaske og fat.

Kjøring med Ot.

Avreise på fredags morgenen var kl. 9.00. Alle var presise og i god form. Pål hadde kvelden i forveien sjekket ut hvem som ønsket en rolig tur, og hvem som ønsket mere utfordringer. Gruppa som skulle på mer utfordrende tur ble guidet av den nederlandske endurokjøreren Ot Ruiter. Ot har vært bosatt i Norge i over 20 år. Han bor langt ute i skauen et sted mellom Elverum og Trysil. Både han og hans nederlandske kone er lidenskapelig opptatt av motorsykler. Det er kjekt å ikke måtte forklare hjemme hvorfor vi skal kjøpe en motorsykkel til, fortalte Ot meg. Ot kunne opplyse at kjøringen ble rolig, da han kun hadde en Honda 250 med 25 hester. Undertegnede slo seg derfor til ro med dette, og meldte seg på denne gruppa. (Uvitende om at Ot hadde fem starter i Gotland Grand Nasjonal og flere andre store enduroløp bak seg).

Cornermann.

Vi var åtte stk. i gruppa på fredagen, og valgte derfor å kjøre cornermann. For de som ikke vet hva dette er kommer en rask forklaring: Guiden ligger alltid foran, og en sweeper ligger alltid bakerst. Mellom disse roterer gruppa. Når man kommer til et kryss gir guiden tegn til nr. to at vedkommende skal stå igjen å anvise retningen til de som kommer bak. Når sweeper ankommer, gir vedkommende tegn til anviseren om å legge seg inn foran. I neste kryss gjentas prosessen. Dermed roterer alle mellom guiden og sweeperen på å være anvisere. Systemet fungerer genialt til gruskjøring.

Vi ble tatt med på masse fine veier denne dagen, og endte etter hvert på «Kompasset». Herfra kjørte vi i samlet flokk opp til Gravberget gård, der vi inntok en gedigen lunsjbuffet. Vi var støvete å fæle, men bordene var elegant dekket med hvite duker og stettglass, i bonderomantiske omgivelser. Etter «etargildet» var det bare så vidt enkelte av oss fikk svingt beinet over sykkelen. At magen blir fortere mett enn øya fikk vi bittert erfare resten av dagen, da flere hindringer og utfordringer skulle forseres.

Bensintom, men gode tilbud.

Dagens kjøretur var 25 mil. På turen hadde jeg skodd min nyinnkjøpte (2008 mod) BMW X-Challenger med nye flotte Motoz knastedekk. Sykkelen hadde bare ni liters tank, noe som ble en utfordring. Syv kilometer fra Kirkenær gikk jeg tom for bensin. Alle de andre med mindre sykler hadde med seg en skvett ekstra bensin. Jeg hadde bare mine ni liter, og i tillegg hadde jeg fått tre liter av Pål på Kompasset. Cornermann kjøringen hadde raknet og igjen sto bare jeg og swepper, med en sykkel som gikk og en som ikke gikk. Løsningen ble derfor å bomme bensin i et ganske lystig lag som foregikk på nedsiden av veien. Her var promillen godt over gjennomsnittelig for å si det sånn. Her ble jeg tilbudt både dram, kjerring og overnatting. Kjerringa hadde til og med egen bobil og en engelsk slevende bulldog. Jeg nøyde meg med bensin.

Team Viggo på plass.

Som om ikke fredagens 25 mil var nok var det duket for 28 mil på lørdagen. Kvelden i forveien hadde mine kammerater fra «Team Viggo» ankommet, nemlig Viggo’n og Flateby’n. De hadde reka rundt ei drøy uke på tur, og savna nok turkompisen sin. Viggo’n hadde vært raus med noe pæredrikke på kvelden, så de hadde ikke vært de første i seng. Nå hadde undertegnede overtalt dem til å være med i gruppa med litt utfordringer, derfor var diverse turutstyr og kofferter demontert på morgenen. I dag hadde Ot lovet enda mere teknisk kjøring, noe på hemmelige veier som ikke Pål viste om.

Noen av de tekniske partiene var de samme som dagen i forveien, så da undertegnede ble klar over at vi skulle opp en vrien sandbakke, dro jeg i forveien for å ta bilder. Flateby’n stilte med Tiger 900 Rally Pro, og Viggo’n med Africa Twin 1100 med automat (nå med vekt redusert til kun 400 kg inkl. fører). Dette skulle bli spennende. Før sandbakken måtte en lite bekk forseres. Deretter en liten sving, før veien fortsatte i 40 graders stigning oppover med sand. Viggo’n hadde litt nonsjalant tent seg en sigarett, mens han sto å venta i uvitenhet. I det han kom rundt svingen ble øya omtrent som klinkekuler. Han ble fort klar over realitetene, men å snu var for seint. Begge kom seg imidlertid opp på imponerende måte. Særlig Flateby’n som sendte mengder av sand 40-50 meter nedover veien. Det var bare å dukke. Teamets ære var redda, selv om Flateby’n måtte legge seg rett ut på bakken ei stund etterpå, men han fikk raskt beskjed om å reise seg igjen for at ingen skulle tro at han hadde daua.

Resten av dagen besto av enklere men mye teknisk og underholdene kjøring. Til lunsj ble rømmegrøt med tilhørende spekemat, som ble inntatt i store mengder, på ei særdeles trivelig seter.

Post by knutk » 29 Aug 2021 18:09 på mc-forumet.no.

Sitat fra en av deltakerne på en lokal Joker butikk på lørdagen:

I det undertegnede er på vei ut butikkdøra står den lokale helt (som fulgte Ot Ruiter og forøvrig viste seg å være en svært så likandes kar) og kikka på syklene gjennom vinduet.

«Æhh…je står å titte ette han derre hollenderen, han sku kjøre med en gruppe mcsyklister her i helga, men je sern itte»

«Det stemmer det», svare undertegnede. «Vi er så mange at vi valgte å dele oss i to grupper» og han kjører sammen med den andre gruppen, hvor de fleste har lettere sykler».

«Ja, det var da enda bra. Je sto å tænkt at ‘Ska de gutta der kjøre med han derre hollænderen, så stakkars jævler!»

Avslutning og retur på TET

Lørdagskvelden ble som de andre kveldene tilbragt med mat og tilbehør under stjernene. Det er utrolig hvor fort kjent man blir når man opplever så mye spennende sammen. Mye av det viktige på slike treff er de gode samtalene som foregår når man ikke kjører. Som resultat av dette ble vi seks mann som kjørte i følge sørover på søndagen. To av «Team Viggo’s» deltakere (Viggo’n og Flateby’n) var de første som falt av. De var rett og slett utslitte etter lørdagens fysiske strabaser, deretter var vi tre og til slutt to, som ankom Fetsund. Herfra ble det å kjøre i ensom majestet tilbake til min fantastiske hjemby Drammen. 

Kort oppsummert

Opplegget til «Grustur i øst» kan anbefales på det varmeste. Her er det tilbud til alle som ønsker å kjøre grus, og utfordringer til de som ønsker det. Jeg er allerede påmeldt for neste år. Det sier vel sitt. Pål M. Arnesen er en lun og utrolig hyggelig fyr som gjør sitt ytterste for at deltakerne har det bra, og jeg kan ikke tenke meg at noen har noe å klage på. Opplegget er både bra og hyggelig.

Takk for ei flott helg med mye moro både kjøremessig og sosialt.