Alle innlegg av Kyrre Hagen

Team Viggo uten Viggo. Tur 1.

Tekst og foto Kyrre Hagen

På to turer i år har to av teamets deltakere måtte klare seg uten teamets grunnstein som alltid holder roen og gjør de riktige valgene. Viggo sørger dessuten alltid for at vi har det vi trenger. Vi var klare for å bli litt mere selvstendige; og dro på tur for å overleve i villmarken.

Flateby’n og undertegnede er klare for å bli litt mere som Viggo. Til det trengs det trening.
Vi passerer Hemsedalsfjellet i god driv.

Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring (helst mye grus), bortgjemte nye veier, gjerne langt fra folk. Overnatting i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Viggo har rigga sin Africa Twin med alt du kan tenke deg av utstyr. Bredden på sykkelen er som en liten bil, og det som ikke går i bredden går i høyden. I hans bagasje inngår et selvlaget kjøleskap som rommer alt det tre kompiser måtte ha behov for av mat og drikke. Kjøkkenet består av to kokeapparater, kjelesett og to skikkelige steikepanner. Viggo veit å skjemme bort kompiser, godhjerta som han er. I vriene situasjoner nøler aldri Viggo. Han kjører gjerne først på vanskelige partier med den gedigne oppakningen, og tar alltid kloke avgjørelser. Det var på tide for oss andre å bli bedre!

Flateby’n har funnet perfekt plassering for hengekøya.

Første tur på egenhånd i «ødemarken»:

Himmelspretten kom, og jeg møtte en smørblid Flateby på Hokksund. På to fullasta sykler satte vi kursen opp Sigdal, Hallingdal og over Hemsedalsfjellet, før vi ankom Sogn og Fjordane, nå Vestland fylke. Været var aldeles nydelig og vi storkoste oss over fjell, vidder, og langs fjordene. Mat måtte vi ha, selv om det var Himmelspretten, så vi satset på innkjøp i en lokal butikk i Sogndalsområdet. Da vi ikke fant butikk i Olav Stedjes hjembygd, tenke vi at det bare var å satse på første mulighet etter Sogndal. Snakk om tabbe, det var jo himmelspretten. Vi passerte det ene stedet etter det andre uten hell. Bagasjen var like tom for mat som magene våre. Etter ferge Vangsnes – Hella, kjørte vi gjennom vakre Balestrand der jeg hadde gått på folkehøyskole i min ungdom. Her var fruktblomstringen i full gang. Vi stoppet i Høyanger, og som ved en åpenbaring oppdaget vi den lokale Take-away sjappa Scoreto, som var spesialister på pizza. Dette var vel så langt unna det vi på forhånd hadde tenkt oss i forhold til mat i ødemarken, men hva skulle vi ellers gjøre. Vi fikk heller holde kjeft om dette til Viggo.

Etter en liten times prøving og feiling er undertegnedes Amok’en oppe, og kveldstemningen kan nytes til Olav Stedje’s «O vi vandrar saman».
Morgenstemning fra Amok’en

Neste post på dagens program var å finne overnattingsplass. Her lykkes vi bedre, og etter Kjyrkjebø kom vi over Klævold kystfort der vi kunne slå opp hengekøyene med 270 graders utsikt mot Sognefjorden. Ingen av oss er akkurat noen ræcere i å henge opp køye, men etter at flere mulige trær var testa ut, kom køyene opp innenfor en liten time. Hagen hadde heldigvis oppfatta deler av helligdagsproblematikken, og kunne på ekte Viggo’s vis diske opp med både et glass vin, og en liten snaps til kvelds. Alt dette mens vi nøt låtene til Olav Stedje. Kompisene la seg passe fornøyde, uten å bekymre seg for frokosten som mangla.

Take-away er vel ikke akkurat noe for villmarkens sønner, men mat må’n ha
Ingenting å si på serveringspersonalet. Flateby’ gleder seg til mat.

Ny dag er nye muligheter.

Etter å ha fått laga kaffe på bålet kunne vi dele en slovakisk sjokolade, som min snille kjæreste hadde stukket i bagasjen min før turen. Det ble derfor en ganske fin morgenstund, selv om magene var omtrent like tomme som ettermiddagen i forveien. Vi stoppa utenfor første lokale butikk i Vadheim, der vi grådige heiv oss over innkjøpt brød og pålegg på benken rett utenfor butikkdøra. Lokale handlende kasta nysgjerrige og undrende blikk på oss.

Sparsom frokost ødelegger ikke en nydelig natt i hengekøye.

Turen hadde ikke akkurat vært noen stor øvelse i å klare seg på egenhånd så langt, så da vi oppdaget at venner av meg var innlosjert på samme kant, ba vi oss selv på kaffe og kaker i Askvoll.

Undertegnede klarer da å lage ostesmørbrød i guds frie natur.
Unge Ole Wårum møter oss i Volda. Dette blir nok en skikkelig eventyrer med årene.

Dagen var fremdeles ung, og etter bunkring i Førde gjorde vi som vi pleier å gjøre i Teamet; finne så mye rare småveier som mulig. Etter å ha sust rundt i en orgie av svinger mellom sauer og traktorer, på trange grus og asfaltveier (blant annet på Fv 513, Fv 615 og Fv 42, dette er veier vi virkelig kan anbefale), satte vi kursen mot Volda der min yngste sønn studerte. På veien hit klarte undertegnede å tilberede en herlig lunsj i det fri, på medbrakt toastjern. For å ikke gjøre samme tabbe som dagen i forveien var sønnen min blitt instruert i å gjøre innkjøp av både mat og drikke. Til Volda hadde vi også bedt unge Ole Wårum, en ung eventyrer fra Trondheim. Han var allerede kommet frem når vi ankom. Vi ble innkvartert i et naust, og storkoste oss her et par dager, mens vi skjemte bort studentene.

Flateby’n tilbreder taco til studentene. Det ble suksess!
Klar beskjed til studentene på butikken i Volda.

Retur:

Etter en retur over Strynefjellet med temperaturer nede på blåfeltet, tok vi til vett, og innkvarterte oss i hytte på Beitostølen. Værmeldingen viste øsende regn hele natta. Her ble vi også møtt av min fine kjæreste som hadde kommet oss i møte.

Verdens beste kjæreste lager frokost til oss.

Som den største kontrasten til frokosten ytterst i Sognefjorden, kunne kjæresten diske opp med den flotteste 17-maifrokost du kan tenke deg. Syklene ble pyntet med flagg, og hjemreisen ble reineste parademarsjen, til tross for at lokale regnbyger sørget for å holde temperaturen vår nede.

Klare for 17 mai

Flateby’n treffer ei dame:

På Vestringsveien sør for Leira ble vi stoppet av politi. Vi hadde ikke gjort noe galt, men måtte vente da ei kortesje på flere hundre kjøretøy passerte. Her var alt fra veteranbiler, sportsbiler, trailere, russebusser og alle andre tenkelig framkomstmidler. Flateby’n klarte å treffe ei dame som sto å venta, mens kortesja passerte. Ulempen var bare at dette var dama mi, og at måten han traff henne på var å kjøre i sykkelen hennes bakfra, da hun stoppa for å glane på møtende kjøretøy. Smellen var liten, og resulterte heldigvis kun i ei brukket skiltplate. Ut over dette gikk hjemturen smertefritt.

Hva lærte vi på turen?

  • Take-away kan redde dårlig planlegging.
  • Verdens flotteste hengekøyeplass kan nytes selv om frokosten uteblir.
  • Sats på venner for kaffe og kaker.
  • Ostesmørbrød funker både hjemme og borte.
  • Søk ly innendørs når det stormer ute.
  • Sørg for å ha verdens beste kjæreste for å sikre 17mai frokost.

Sov bedre enn hjemme!

Vi går Amok i trærne.

Tekst og foto Kyrre Hagen

Hater du å ligge i telt? Krabbe inn en liten åpning og legge deg på et underlag som bare blir hardere og hardere gjennom natta. Eller ønsker du bare en oppgradering av friluftslivet ditt? Da bør du lese denne artikkelen.

I våres fikk vi de aller nyeste Amok’ene til test; Draumur 5.0. «Testføreren» har tidligere overnattet en del i hengekøye og var utrolig spendt. Det spesielle med køyene fra denne produsenten er at du ligger på tvers, altså 90 grader i forhold til tradisjonelle hengekøyer. Dette gjør at du kan ligge helt flatt, uten å havne i bananstillingen, som du fort får i vanlige hengekøyer.

Fra venstre Amok Draumur 5.0. og Amok Draumur 5.0 Ultra Ligth.

Køyene vi skulle teste var en standard, samt en Ultra Ligth variant som er konstruert av superlette materialer. Allerede ved oppakning av køyene kunne vi både se og føle vekt og størrelsesforskjellen på de to køyene. Standard veier 1390 gram, mens UL valianten veier 905 gram. I tillegg kommer vekten av Fjøl og Skjold. Den «vanlige» 5.0 varianten består av en vanlig duk bestående av Nylon, mens Ultra Ligth varianten består av et super lett og tynt stoff som nærmest er gjennomsiktig. Når du bestiller køya kan du velge mellom tre ulike underlag eller Fjøler som produsenten kaller dette. Fjølene tåler fra -4 til -18 kuldegrader.  Du kan også velge tre ulike alternativer av Skjold.

Køya leveres i to lengder. Den lange er hele 210 cm lang, 27 cm lengere en «basis» modellen. Er du en litt voksen motorsyklist er det verd å merke seg at Standard køya tåler hele 180 kg, mens Ultra Ligth varianten kun tåler 120 kg.

Vi tar køya med på test:

Hengekøyene er lette å pakke på motorsykkelen, da de består av tre relativt små pakker. Vi finner oss en fin plass langs Seljordsvannet. Her er det Ideelt for henge; trær med ca. 4 meter i mellom. Båndene er merket med grønn og rød side. Det er viktig at køya er festet like høyt i hvert tre, og at avstanden, og dermed vinkelen på båndene er den samme. Om køya henger 50-60 cm over bakken, passer det meg ganske godt. Det er ingen fordel å henge for høyt, da det er lunere mot bakken. Når køya er oppe blåser vi opp Fjøla, som tres inn i køya i ei egen lomme. I fot og hode-ende setter du på plass en liten aluminiumsbøyle. Hensikten er å holde avstand til myggnettet, men det gir deg samtidig en fin følelse av å være inne i køya.

Tarpen eller Skjoldet på 5.0 varianten er større enn på tidligere modeller. Dette gjør at du dekker et større areal av bakken. Snorene som går rundt treet har små kroker, og det er enkelt å justere tarpen, slik at den blir hengende sentrisk over køya. I hver ende av tarpen er det tre feste punkter, som kan festes i alt fra motorsykkel, røtter, andre trær eller plugger. Er været dårlig vil det være mest praktisk å sette opp skjoldet først. Da har du tak over hode mens du for eksempel forbereder mat. Så kan du henge køya opp senere når du skal legge deg.

Tom Flateby tester køya for første gang. Når du setter deg for langt inn i køya har du passert balansepunktet, og vipper dermed ut av køya.

Å legge komme seg inn i køya:

Å legge seg inn i køya krever litt øvelse. Noen bretter den nederste delen og setter seg inn fra enden. For meg var det enklest å sette seg inn fra siden. Uansett hvordan du gjør dette gjelder prinsippet med at du må få rompa inn på midten av køya. Da sitter du i balansepunktet. En ting jeg opplevde som utfordrende var å komme seg ned i soveposen. Dette gjør du enklest ved ta soveposen på hode, og la den henge ned bak ryggen. Deretter setter du deg inn på køya med soveposen bak deg.

Sovekomfort:

I Amok’en kan du sove alle veier. Du kan til og med ligge på magen om du ønsker. Myggnettingen er et must på sommerhalvåret, og denne er enkel å dra på. Denne har en smart glidelås funksjon, som lar deg bestemme akkurat hvor du vil ha åpning. Myggnettet kan også være greit å bruke når det er kaldt, da det faktisk luner ganske mye. I Amok’en finnes flere smarte oppbevaringslommer, som er kjekke til drikke, mobiltelefon, powerbank, osv.

Som lenestol:

Amok’en kan også benyttes som en lenestol. Ved å stramme inn bånd i hver side kan du enten sette opp ryggen fra liggende posisjon, eller også sette deg opp som i en lenestol.

Amok består av tre deler, og passer ypperlig til å pakke på motorsykkel.

«Testføreren» mener:

Det aller beste med å sove i hengekøye er nok morgenstunden, dersom du har funnet en god plass. Det å våkne opp ute til en fantastisk utsikt, er vel verdens beste start på dagen, særlig når du har ligget kofortabelt å godt gjennom hele natten. Jeg har nå ligget mye i begge variantene av Draumur 5.0, og vil si at komforten er like god i begge. Detaljene på Amokene er imponerende. Utviklerene kaller seg friluftsingeniører, og det med rette. Her er det mange gjennomprøvde og smarte detaljer Jeg blir rett og slett bare mer og mer glad i å overnatte ute i disse køyene. Du ligger etter min mening like godt som i senga hjemme, og da sammenligner jeg med en skikkelig god Jensen madrass. Flere har forsøkt å ligge i køyene mens jeg har testet dem. Reaksjonen er den samme; og flere av disse har i etterkant anskaffet seg en Amok. Vi gir rett og slett terningkast 6.