Kategoriarkiv: Team HH

Team HH i de dype skoger.

Av Team HH.

Team HH har lidd tungt –  lenge. Skilt av landegrenser og med Ernas stadig strengere regime, der Nord-Korea og det tidligere Øst-Tyskland tydeligvis har vært forbildene, har medført en rekke avlysninger av eventyr vi gjerne skulle sluppet å være foruten. 

Team-HH gjenforent i de dype Finnskoger

Men en klage til de rette instanser medførte en mulighet for lovlig reportasjereise for Huseby-dog kun utendørs og med tilbørlig avstand. 

Det var så lenge siden sist at den gule midtstripa opplevdes både utenlandsk og eksotisk for Huseby som jo hadde vært lenge i utlendighet, altså hans nye hjemland som er Sverige.

Huseby og Grolle stortrives på Finnskogen. Denne gang med minimalt med bagasje.

Knallvær ble bestilt- og levert – og etter timelang kontroll  og kryssing på grensa møtte Huseby først Brynje-Birgitte i Moss, for deretter å sette nesa via småveiene opp til Rotneblikkhuken i de dype Finnskoger. 

Vi kjører småsykler i dag og må dele på de skarve femti hester vi har til sammen. Huseby manøvrerer en Royal Enfield Himalayan og BB kjører en Honda 300 Rally.

Teamet og venner er i kjempeslag. I sånne situasjoner koser vi oss.

Møtestedet:

Etter Svullrya, selveste hovedstaden i Finnskogen, forlot vi fast underlag for godt og karret oss saktelig innover til Rotneblikk, en gapahuk der det satt et knippe motorsyklister med selveste Team HH medlem Kyrre Hagen som sylskarp ankomstkommentator.  

Heldigvis hørte vi ikke hva han sa.

Huken var riktignok ved et vann, men ingen av oss hadde helse til å klatre ned  de loddrette ti meterne  for å hente  dette vannet, så vi lette videre for å komme nærmere kildene.  Dette krevde både en bompassering  og en bekkekryssing og siden Hagen skogstestet en Harley ment for terrengbruk, så passet det bra å måtte kjøre litt i skog og mark på ordentlig.

Vi har Ha`li vi !   

Mens Huseby hadde startet fra Sverige, startet Hagen dagen i forveien med å hente landets eneste eksemplar av en Harley Davidson Pan America, hos Lazy Boyz i Oslo. Her ble bagasje satt på, og hans kjære Tenerè med kallenavnet  “Pernille” , parkert langt inne i et lokale bestående av amerikanere og indere, det vil si Harleyer og Royal Enfield “mopeder”.

Snart var også resten av reisefølget  på plass, bestående av Flateby’n og Viggo’n. Sistnevnte hadde hadde akkurat mottatt noen gedigne sidevesker, som akkurat var montert på Hondaen.

I en av disse veskene hadde Viggo’n til og med konstruert og innmontert et kjøleskap. Dette ble selvsagt fylt opp med leskende 4,7% på Vormsund før turen fortsette opp til Kongsvinger.

Morgenstemning i Amok Hengekøye

Hvem er feitest tru?

På Kongsvinger kjørte vi inn på vekta for å veie redskapen. Flateby’n klokket inn på 320 kg. Hagen 380 kg. Og Viggo’n med det nye bagasje-racket på 440 kg. Etter dette fant vi en passende camp ute ved et nydelig skogsvann, og Viggo nølte ikke med å kjøre gjennom gjørma helt ut til vannkanten med sitt slagskip av en motorsykkel. Flateby’n var ikke dårligere, selv om en lett 640 Adventure nærmest ble som en moped til sammenligning.

Viggon har rigga sykkelen for sesongen. Vekt inkludert kjøkken og kjøleskap 440 kg.

Hagen feiga litt ut da han kom på at han hadde landets eneste Pan America på lån, og den nærmest på gatedekk. Første gjørme passasjen blei derfor det eneste for hans vedkommende. 

Hagen kom på at han hadde landets eneste Pan America, og feiga fornuftig ut.

Både Hagen og Flateby’n hadde Amok hengekøyer på test, som kom opp relativt raskt, selv om Viggo-n selvsagt var overlegen i hengekøye oppsett. Køyene var plassert med perfekt utsikt ute på en liten odde, ved et nydelig vann. Dermed var nattesøvnen redda, trodde vi.

Viggo’n diska selvsagt opp med et lekkert aftensmåltid, og etter dette var det bare å krype til køys. Gutta våkner av at de plutselig befinner seg midt inne på et diskotek. Den lokale russen hadde ankommet stranda tvers ovenfor oss midt på natta, og volumknappen er ikke akkurat muta. Heldigvis virker det som om gjengen der borte hadde nok alkohol, så musikken døde hen, etter hvert som ungdommen sovnet.

Frokost for motorsyklister

Clas Ohlson-fredsmekleren!

Hagen & Co var ikke akkurat tidlig oppe, men etter en velfortjent frokost var det klart for avreise. Hagen som hadde overlatt navigeringen til reisefølget, ble litt overrumplet da de to kompisene begynte å krangle om samme GPS-feste.

Mens gutta krangler om samme GPS feste venter Hagen tålmodig…

Eier var Flateby, men Viggo’n mente nok at han var mere egnet for navigering. Dette er nok ikke Hagen helt enig i da Viggos navigasjon foretas via Google-maps, med innstilling for tråsykkel. Dette fører oss igjen inn på en rekke enveiskjørte stengte veier, og sykkelstier, til fare for både gående og syklende. Ute i øde områder kan imidlertid metoden delvis fungere.

Det ble å finne en Clas Ohlson-butikk så fort som mulig, for å unngå håndgemeng. Det var ikke bare været som var varmt, de to kompisene var ganske heite i toppen. Heldigvis tok turen seg opp etter dette, og etter noen timer på kryss og tvers på både asfalt og grus satt vi på Rotneblikk og venta på Huseby og Brynje-Birgitte.

Brynje-Birgitte koser seg i kjent stil

Gjester fra det fjerne sør:

Se, der kommer det skikkelige gruskjørere , var egentlig Hagens kommentar til en GS-freak som var på Rotneblikk da Huseby og Brynje-Birgitte ankom på sine små motorsykler.

Men mistenksomme Huseby trudde nok det var noe mer spydigheter som falt.  

Gjensynsgleden var stor, og det var en prøvelse å ikke gi hverandre en bamseklem når nå gjenforeningen endelig var et faktum.

Brynje-Birgitte hadde kjøpt seg en ny sykkel som passet henne perfekt dersom hun bare hadde hatt 5 cm lengre bein. Hun ble stående å balansere, til en av oss hørte hennes spede rop om hjelp. Etter dette var det bare smil og glede.

Vi håper det kommer noen å lukker opp bommen

I flokk og laaangt følge kjørte vi videre. Noen så søla skvatt, og andre så søla rørte seg. Uansett var det herlig å kjøre sammen igjen. Den lange turen fra Sandefjord  hadde tatt på kreftene både for Huseby og Brynje-Birgitte, så speider ble utsendt for å finne et høvelig leirsted.

Vi tjuvlånte tunet ved Tierkoia

Langt om lenge returnerte speideren, og meldte om flere fine plasser.  Vi tjuvlånte tunet på noe som het Tierkoia, og rigget oss til etter aller beste merke – og startet med en iskald skinnpils som smakte elegant lekkert i varmen.

En aften der svaler, , mygg og og humler suser:

Grillsjefen
Kveldskos

Ved  Tierkoia, som den het fordi det var soveplass til ti der,  ble det grillaften og ljuging etter vanlig godt gammel merke, og et hovedtema var om Harley virkelig hadde klart å snekre sammen en høvelig sykkel ment for Finnskogens mange grusveier. Konklusjonen ble at det hadde de. Siden Brynje-Birgitte stilte med  minste sykkel (300cc) måtte jo begge disse posere foran vannkanten – og da lot det seg ikke nekte at riktignok har Harley laga en skausykkel av rang, men når det gjaldt estetikken så vant  den lille Hondaen med flere meter.

Kveldsstemning fra Finnskogen

Det ble en herlig kveld med en solnedgang som farget hele himmelen både rød, oransje og rosa, før stjernene overtok. Endelig var teamet samlet igjen, og det med gode venner. Hagen & Co krabbet opp i hengekøyene, det vil si ikke Viggo’n. Han hadde glemt å henge opp køya si og la seg derfor like godt på bakken. Huseby og Brynje-Birgitte fant plass under takoverbygget på Trierkoia, der de sov lykkelig sammen med store mengder feststemte og stappmette svarmer av  mygg og knott gjennom natta.

Sulten kvinne

Vi deler oss og drar hjem: Huseby + BB sin versjon:

Etter morgenbad og en saftig frokost var Huseby og Brynje Birgitte klare for avreise. Det ble et litt vemodig farvel, for i pågående pandemi-situasjon er det jo aldri godt å vite når neste gjenforening blir mulig. Årets første softis ble spist på Jafs på Skarnes. Litt seinere ble det å hilse på  folk som kjørte banedag på Rudskogen, dog uten at verken Huseby eller  BB følte noen som helst trang til å dra sine to svært møkkete og minimale motorsykler ut på den digre banen som Rudskogen er blitt.  Men mye hyggelige folk var det der – og lynraske storheter som Caroline Olsen, Ole Bjørn plassen og Rolf Kåre Walderhaug lå i front og lærte almuen å kjøre motorsykkel på banemanèr, runde etter runde. Bare smil å se overalt på Rudskogen denne dagen! .

På Rudskogen er blandt andre Caroline Olsen, Terje Bredal og Ole Bjørn Plassen på plass.

Finalen på helga ble et herremåltid utendørs i sola på Geisha Bistro i Sarpsborg, der både damen og herren følte seg fullt restaurert etter måltidet.  Men alt som er gøy må ta slutt en gang og det eneste som gjensto var BB sin ensomme ferd over vannet mellom Moss og Horten, og så sørover til  Sandefjord, mens Huseby trillet grenseløst lettvint inn i Sverige uten å måtte så mye som å stikke en eneste bomullspinne i nesa.

Størst og minst på Finnskogen. Hagen med Harley Pan America og Brynje-Birgitte med Honda CRF 300 Rally.

Hagen & Co sin versjon:

Hagen og co, var ikke like kjappe med avreise. Været var nydelig, men til tross for dette var det helt nødvendig med en del stopp i varmen for fotoshoots. Sykkelen skulle kjøres i både grus, gjørme og asfalt.

Harlyen blir grundig testa.

Hagen hadde ikke hjerte til å levere sykkelen tilbake som et lass gjørme og søle. For at Harley’n skulle se sånn noenlunde representativ ut ved tilbakelevering, ble sykkelen vasket på Kongsvinger.  Det gikk som det pleier å gjøre for disse kompisene, ruta ble lagt opp for å tyne det aller meste ut av dagen, og vårt siste måltid ble tilberedt på primus ved Vormas bredder.

En herlig tur på Finnskogen var over. Til tross for Hagens vask av sykkel, hadde visstnok Lazy Boyz sjelden fått inn en så sølete sykkel fra testkjøring.

Forhåpentligvis opplever de dette oftere i fremtiden, da sykkelen virkelig var en morsom opplevelse i de grenseløst grensebefengte  Finnskogene.

Team-HH

Team HH på Gøteborgmessa.

Det er en tidlig fredags kveld ultimo januar.  Team HH har samlet seg rundt kjøkkenbordet sammen med selveste Brynje-Birgitte for å detaljplanlegge morgendagens utflukt til Gøteborgmessa. 

Da: Ring – ring.-” Ja hallo? “  “Hei, det er Ed Larsen her. Ville bare si at jeg er i Gøteborg nå. Kjørte nerover med den piggskodde Jawaen. Helt unødvendig veit du, det er jo full sommer her nede! Opptil flere varmegrader! Kommer dere snart eller?” 

Vi, nå på høyttalende kjøkkenbordliggende telefon: – “Jada, jada,  vi kommer imorra!”

Ed, sarkastisk på klingende kyst-telemarksdialekt: “ Ja, jæ  hører atte dere er flere enn en der oppe , jeg regnær med at dere alle sammen  er sånne såkalte mottorsyklistær, som komme nerrover i bil! Enda det er sommær – i jannuar!” 

Nye car 1000 RR-R Fireblade SP. 217 hk. 201 kg.

Motorsyklister du liksom…

Ed hadde jo rett han. Teamet, som nå også hadde tilknyttet seg selveste Graver’n fra Andebu, planla feigt nok, å bile til messa. Så da lørdag morgen opprant, la vi i vei. Våre eneste forberedelser utenom å planlegge hvilken bil og hvem som skulle være med, var å bite i seg fornærmelsene til den enarmede banditt og helårskjører Ed Larsen. For de uinnvidde: Ed kjører alltid en tilfeldig utvalgt av sine i alt elleve motorsykler ca 40 000 kilometer i året, og det at en bil kjørte ham ned for tretten år siden slik at høyre arm ble lam, har ikke sinket ham nevneverdig. Han flytter simpelthen alt på styret over på venstresida, og gasser, clutcher og bremser med den ene hånda han har som fortsatt virker. Og på tross av at han eier både Triumph og Yamaha, mener han fortsatt at Jawa er verdens beste motorsykkel. Eneste konkurrent er visstnok russiske Minsk, som han også eier et par stykker av.  

Ingen tør si ham imot på dette. Ikke fordi han er så farlig, men fordi han aldri gir seg uansett. Ed må  nok sies å være blant de utvalgte – som fast medlem av det nokså ukjente kirkesamfunnet “Jawas Vitner.” 

Messevis av nyheter? 

Fordelen ved at vi var uforberedt var jo at vi hadde null forventninger til selve messa. Ulempen skulle vise seg å være at å leite etter bestemte ting uten verken messekart eller forhåndskunnskaper medførte en mils ekstra vandring denne dagen. Og vi mistet hverandre hele tiden, noe som ble tidvis løst ved at vi sendte spørrende SMS’er hele tida: “Hvor er du!” De ble besvart med korte imperativer av typen: “Gå til kafeen”. Med 21 000 besøkende denne dagen klarte ingen av oss å holde kontakten med hverandre, så det ble en del solorunder på oss alle sammen. En god ting da en selv kan velge hva som er interessant. Vi gjorde en stygg vurderingsfeil, og det var at vi bestemte at BMW-standen kunne vi like gjerne droppe, for den “kunne vi utenat”. Målet var å spare tid. Dermed ble det bare Huseby som ved et feilskjær oppdaget den nye 1800-motoren festlig illuminert oppå en diger pall, samt den nye F 850 GS Adventure, som han påsto aldri hadde sett før, til tross for at Hagen parkerte et eksemplar under testkjøring, en hel helg utenfor hans egen bolig sommeren 2019.   Godt humør og dårlig hukommelse er det som gir et rikt liv, trøster Huseby seg med. 

Nyskapelsen Ducati Panigale V4 ble litt i minste laget for Huseby. Men fin er den!

Ducati: 

Den nye V4 Panigale måtte vi jo se på. Hagen holdt på å daue av latter da Huseby prøvesatt vidunderet, og det var ikke så rart, for sykkelen var minst seks nummer for liten for ham. Huseby liker å glede sine omgivelser, også når det går ut over ham selv, så opptrinnet skapte ingen vonde følelser hos noen. Snarere tvert i mot – enda det var mange som lo! 

Det som imponerte Huseby mest hos Ducati var dette: En strøken 1995 modell Ducati 916 sto utstilt, og den sykkelen, som var et sjokk da den kom, ser fortsatt ut som en helt moderne motorsykkel, hele tjuefem år seinere. Det er utrolig!  Kun baklysene, som ser ut som de koster 12,50 på Shell-stasjonens laveste hylle, skjemmer ut sykkelen. Ellers er den vakrere i dag enn da den kom, fordi vi kunder i mellomtida har vennet oss til slike futuristiske MC-design. 

Brynje-Birgitte fant faktisk en fant(ic) hun likte!

Fantic Caballero: 

En sykkel ingen av oss kjente til var 500 kubikkeren Fantic Caballero. Fantic husket Huseby som kjappe mopeder fra mange år tilbake, men 500 cc?  Sykkelen var spennende, 150 kilo lett og med 40 HK. 500 er litt skryt, den er på 449cc. Og motoren produsert i Kina, selv om Fantic påstår det er deres egen motor.  Arrow dobbelt eksosanlegg og oppnedgaffel, samt kvalitet i alle detaljer forøvrig lover imidlertid svært godt. Og sykkelen selges i Norge for 89 000 kroner, det er faktisk billigere enn i Sverige, der den koster 95 000! 

Møte mellom to originaler: 

Vi fant vår enarmede banditt, Ed Larsen takket være mobiltelefoni, en teknologi som Larsen heldigvis har akseptert av nymotens sludder. Han og Graver’n, en motorsykkelmann fra Andebu, altså indre Vestfold, han fikk økenavnet sitt da han hadde arbeidsuke på kirkegården i sin pure ungdom, begynte raskt å mimre om gamle dager.  

Ed kjørte den gang racing med en Honda CX 500, med forbausende gode resultater, antakelig fordi ingen hadde fortalt ham at dette ikke var en racingsykkel. Den var utstyrt slik at han hadde et avtakbart bagasjerack der det satt fast to sidevesker og en diger toppkoffert. Alt dette kunne han fjerne ved å løsne et par vingemuttere, og så trekke hele arrangementet bakover til det falt av. Synlige ble da nummerplatene der racingnummeret hans var påmalt! .

Ingen andre hadde makan løsning som Ed! Han hadde heller ingen bil, så konkurransesykkelen var også det daglige framkomstmiddelet. Et opplegg han nok var helt aleine om på den tidens racerbaner. 

Klassisk er lekkert Kawasaki W800 bringer tankene tilbake til 60 tallet.

Trond, altså Graver’n, kunne på sin side glede Ed med en litt annen historie. Førti og et par år  år tilbake i tid var han på vei til jobben som motorsykkelmekaniker på Speed Motorcenter i Sandefjord. Det var like før jul og han kjørte på sin Tempo-Lett moped, hvorpå det var plassert en meget omfattende verktøykasse i tre  fulle etasjer, tronende både tungt og høyt oppå bagasjebrettet. Det hele var faretruende dårlig festet med sykkelstrikker, vekta tatt i betraktning.

På den tida måtte nemlig motorsykkelmekanikerne holde seg med sitt eget verktøy. Og Graver’n skrudde både hjemme og på jobb, så verktøyet hadde fast plass på mopeden. 

Føret var såpeglatt og plutselig så hendte det at både verktøyet, mopeden og Graver’n skilte lag bortetter blåholka, til munter juleklang fra alt verktøyet som i nokså mange sekunder slo kollbøtter bortetter veien. Dette “absolutte pling- plong” -spetakkelet ville nok fått selveste samtidskomponist Arne Nordheim grønn av misunnelse.  

Til slutt ble det da endelig stille og det ble det en god del å rydde opp, før Graver’n kom seg videre og veien igjen var klar for øvrige trafikanter. 

Men Trond rakk visst jobben den dagen likevel, etter å ha satt alt sammen sammen igjen, og ved å kjøre litt forsiktigere resten av veien til jobben. 

Det er slike historier og minner som bringer gledestårene fram hos oss gamle motorsyklister…

Harley Davidson: 

Huseby hoppet sin vane tro over HD-standen, da dette er framkomstmidler han ikke kan noe om og heller ikke er spesielt interessert i. Også Hagen hoppet over Harleystanden, og satsa på at Huseby tok hånd om det amerikanske merket. 

Huseby hadde jo tross alt hatt en nær døden opplevelse på det dyreste CVO eksemplaret som ble solgt på det norske markedet i 2019 sesongen. Årsaken var en litauisk trailermann som trodde det var klar bane da han vrengte ut i venstrefila på E18 etter å ha irritert seg i lengre tid over en saktekjørende elbil. Akkurat ved siden av der der, tre meter bak førerhuset, var da Huseby oppå Harleyen, og det ble tidenes bremsetest da venstrefila brått smalnet til godt under en meters bredde, Minimumsbredden til en Harley Streetglide er tilfeldigvis akkurat en meter.

Huseby har også framført en HD tvers gjennom Finnskogens nesten ufarbare veisystem for noen år tilbake, en bedrift som ga den verste vegstumpen der nynavnet “Husebys Vei” av lokalbefolkningen. Det var visst første gang en HD var sett på de kanter. 

Vel vel. Slik ignoranse kan fort straffe seg: Det er nemlig interessant at HD har snekra sammen en skikkelig elektrisk sykkel, LiweWire. 

Etter litt innkjøringsvansker produksjonsmessig, kan dette fort bli nok en suksess for merket, og i så fall fullstendig uventet. Ingen hadde vel drømt om at HD skulle gå foran og vise vei teknologisk i motorsykkelverdenen. 

Dataene på sykkelen er supre, og de foreløpige testene lover godt! 

Vi har et godt øye til Moto Guzzi i Team HH. En rød italienere som dette, vekker oppmerksomhet. Lekker…

Yamaha: 

Yamaha Tenere 700 er noe så gøy som en pålitelig, bra og billig motorsykkel du kan kjøre overalt med – både på og ved siden av veien. Når en i tillegg allerede nå kan pimpe den med alskens “jordomseilingsutstyr” så vil svært mange ha den.  Og det er ikke rart. Mer velkjørende chassis skal man leite lenge etter. Hagen brukte derfor mye tid på de ulike eksemplarene som var utstilt på både Yamaha standen, men også på flere utstyrs-stander. 

Hagen testkjørte som første nordmann sykkelen i Spania i mai 2019, og går  nå og venter ivrig på å få utlevert sitt eget eksemplar. Da passer det jo glitrende å kjøpe inn alle tilbehørsdupeditter på forhånd, mens man venter på våren, som jo på en måte har både vært og vart her sørpå hele vinteren. 

Med litt flaks kan det hende at alt tilbehøret som Hagen bestilte seg er billigere enn selve sykkelen, noe Huseby riktignok tviler sterkt på. 

Å vente er nemlig ikke Hagens sterkeste side – han skal ha alt med en gang. Sånn for sikkerhets skyld.  

Kawasaki ZH2 er årets største nyhet for det japanske merket. En kompressormatet nakensykkel på 1000 cc er ikke å kimse av. På papiret står det 200 hk.

Kawasaki: 

Vi prøvesatt Versys 300, en spennende motorsykkel med hele 40 HK, kun slått av KTM  390 i denne klassen, den har 43 HK. Team HH har en foreløpig kun gryende plan om å teste disse to modellene mot hverandre i 2020 sesongen, om noen tar sjansen på å låne oss disse en helg. Søknad er herved avsendt. 

Suzuki

Suzuki hadde to modeller på standen som vakte teamets interesse. Begge med tilnavnet DL, eller V-Strom. Den trauste 1000 kubikkeren er nå erstattet med er nå erstattet med en 1050, selv om både ny og gammel modell er en 1036 kubikker. Fint skal det være!  I tillegg til modellnavnet, har sykkelen fått oppgradert utseendet, motor og all elektronikk. Vår kollega Isdahl skal visstnok til pers som testpilot med det første. Da kan du lese alt om den nye modellen i MC-Avisa.. 

Siden Team HH også har et øye for de mindre adventuresyklene, registrerte vi også en V-Strom 250 på messa. Modellen har kan hende ikke de mest skremmende data, med en vekt på 178 kg, og en effekt på 24,7 hk. Men den burde absolutt vært med da vi testet Himalayan mot BMW 310 GS primo januar 2020. 

Men da visste vi ikke om den…

Nye Duke 890

KTM:

Dette østerrikske merket med det fulle navn Kronreif, Trunkenpolz, Mattighofen, hadde en av messas aller største stander. Her var alle cross-, racing- og veisykler utstilt. Midt blant disse sto også løpssykkelen til Toby Price, som tok annenplass i årets Dakar Rally!

Blant øvrige nyheter fra KTM fant vi en ny 1290 Super Duke R. Modellen har oppgradert motor, elektronikk og ramme. 890 Duke er også ny. her er det jo en ny motor, som fort kan komme i flere chassis etterhvert.   390 Adventure har mange ventet på. 

Nye 390 Adventure

Denne ble vist på messa, og ser svært lovende ut. Vi gleder oss til å teste den i sesongen som kommer, og er nokså sikre på at den vil selge bra. 

Husqvarna: 

701 og 401, som begge har motorer fra KTM  (690/390) er stilsikre publikumsfavoritter.  Mange liker å se på dem, ikke fullt så mange kjøper dem. Sammen med disse sto det meste merket kan by på av ekte cross/enduromaskiner, og alle sammen er nydelige,synes Huseby. Bor man i Sverige år etter år blir man nok påvirket av lokale forhold. 

Vi noterte at all hvitfargen ispedt litt blått her og der på syklene kledde merket og skapte en tydelig profil – like tydelig som KTM sin veivesen-orange. Norge hadde kledd flere slike blåhvite vidundere, de pynter rett og slett opp i naturen, noe KTM ikke klarer helt i samme grad i følge Huseby. Hagen mener at vel er Huseby en vis mann, men det forhindrer ikke at han i blant trekker idiotiske slutninger – KTM er i følge Hagen penere enn amerikanske filmstjerner, uansett modell. Her unnlater Huseby av respekt for minoriteter å ikke drøfte Hagen legning ytterligere, det kan fort bære galt avsted. 

Hagen måtte bort å klå på Triump`s nyeste tilskudd i adventure segmentet. Denne skal snart testes i Marokko.

Triumph

Brynje.Birgitte eier en Triumph Tiger 800 på tredje året, som nå i år har vokst hundre kubikk og blitt bedre på alle måter. Trodde vi. Men da hun prøvesatt vidunderet, kom hun raskt til at den nye var dårligere enn den gamle på alle måter. For tung, for dyr, for bred, for høy,for stygg og så videre.  

Det sto klart for temet at hun led av sterkt framskreden bytteangst!  Vi har vondt for å tro at Triumph videreutvikler syklene sine baklengs, så her er det nok Brynje.Birgitte som befinner seg på syltynn og sterkt subjektiv is… Så for folk flest vil nok overgang fra Tiger 800 til Tiger 900 oppleves som en forbedring. 

Dessverre ble Brynje-Birgitte dessuten smittet av Hagens tilbøyeligheter da hun også smeltet totalt for en KTM 390 Rally. Som hun heldigvis ikke kjøpte. Det er nok orange raketter i skauen som det er, synes Huseby. 

Spesialbygg

Er det noe svenskene kan så er det å hjemmesnekre motorsykler. Å virkelig studere alle detaljer tar timevis, men vi falt for en Yamaha VMax fra 2009, pimpet til 220 HK og med CNC-freste alufelger, der bakhjulet var 28 cm bredt, De fire åpne innsugene varslet om at her kom lufta lett inn og eksossystemet sa klart ifra at det heller ikke var mye motstand i prompeapparatet når lufta skulle ut igjen. 

Den eneste ulempen med slike sykler er vel at en aldri kan forlate dem et eneste øyeblikk, for da blir de stjålet. Og om det er mulig å forsikre seg mot tusenvis av timers hjemmearbeide tviler vi sterkt på. Å se en sykkel utelukkende konstruert og forbedret for å kjøre om kapp rett fram, bringer fortiden tilbake til nåtiden for de fleste med mesteparten av livet levd på to hjul. Primitivt, men også kjempetøft. Å vite at man kan vinne rødlyskonkurransene verden over, gjør nok noe med selvtilliten hos eieren av vidunderet.  

Det var ikke bare sykler som frister på messa. I tillegg til Husebys nyinnkjøpte bukseseler, kom vi over disse lekre hjelmene. Det var bare på håret at ikke nye teamhjelmer ble innkjøpt.





Kort tid – mye å se. 

Å reise på messe bare for en dag er krevende, man går glipp av mye. Kanskje for mye. Men alt koster, og effektivitet er tidens løsen. 

Vi koste oss uansett og vi kan ikke si annet enn at dette var en drømmedag – selv om Huseby nøyde seg med å bruke svenske kroner 160,- i form at par solide bukseseler. Hagen handlet til gjengjeld så det holdt – og det blir nok ikke lenge til vi ser en grundig brukt Yamaha T 7 i skogene. Og det aller beste med den, er at den er hvit og rød, ikke orange!