Alle innlegg av Kyrre Hagen

Første års senior og vinner av europa serie i Dragracing!

Tekst og foto: Kyrre Hagen. 

Allerede i første års sesong som senior, klatret Trygve Helgerud til topps som vinner av Eurpean Dragrace series. Unggutten fra Lier er bare 16 år, men allerede i ferd med å bli en dreven dragracefører. Det har vært en tøff sesong, men selv om han har sett flere ulykker på nært hold, har han holdt hodet kaldt og fått maks ut av Hayabusaen.

TrygveHelgerud Øverst på seierspallen i European Dragrace Series 2019

Vi har hørt nyheten om Trygves bragder og tar turen til Mehren i Lier, utenfor Drammen. På gårdstunet tas vi i mot av en smørblid Europamester. Unggutten bor hos pappa Øystein Helgerud, som hjelper sønnen med skruing når det trengs. – Det har gått bra med Trygve, ingen ulykke sier pappa, som kommer en tur innom verkstedet.

Men det er mamma Ina Christine Kjærstad som er teamets sjef. Sammen har hun og sønnen fartet land og strand rundt på ulike dragracebaner. Karrieren begynte i 2014 da Trygve kjørte sitt første dragrace på en lånt 125 kubikker. Året etter kjørte han tre løp i denne klassen. Vi traff han første gang i 2017. Den gangen ledet han norgesmesterskapet med sin Kawasaki ZX600R. Trygve ble junior norgesmester i klassen i både 2017 og 2018.

Yngste utstiller i Svelvik var definitivt Trygve Kjærstad Helgerud på 14 år. Med sin Kawazaki ZX600R dragracer, jakter Trygve seiere og sponsorer.

Trygve tar oss med inn på verkstedet. Her står Kawasakién parkert, men i tillegg står det en hvit Hayabusa i lokalet. Dette er sykkelen han har blitt europamester på. Den er lang og lav, og han gliser godt når han stryker over sykkelen. Det er helt tydelig at gutten har en stor kjærlighet for motorsykler.

Trygve gir bånn gass, og gir seg ikke.

Måtte endre målsetning.

Før sesongen var en topp ti-plassering målet. Vi hadde litt innkjørings problemer forteller Trygve, men i det første løpet sykkelen fungerte skikkelig, vant vi. Det var bare voksene i klassen forteller unggutten, og ingen andre norske blant de ti beste. Da ble målsetningen raskt justert og vi sikta på topp fem. I serien er det fem løp som teller. Dette betyr i praksis at du ikke bør ha for mange plasseringer dårligere enn andreplass. Etter elleve løp i årets sesong hadde Trygve nok poeng til å stå igjen som klassevinner.

Klassen Trygve kjører har sykler som kan oppnå 9,5 sekunder på de 402 meterne som banen er. Sykkelen hadde klart 9,6 før Trygve overtok. Jeg er liten og lett forklarer han. I et av løpene klarte jeg å få sykkelen ned i 9,3 sekunder. Da klaffa alt. Dette er egentlig for fort for klassen.

Hjemme på låven skrur Trygve det meste selv. Den hvite Hayabusaen er lang og lav.

Hva skal til for å lykkes i løp spør vi?

Jeg liker å være ute i god tid, slik at det ikke blir noe stress, forklarer Trygve. Jeg vil ha sykkelen gjennom sikkerhetskontrollen i god tid. Da har jeg mulighet til å utbedre om det er noe.

Når jeg kommer på startplata gjelder det å være fokusert. Jeg konsentrer meg hundre prosent på det jeg skal gjøre. Du må tenke rett fram hele tiden og på hva du skal gjøre. Jeg har delt løpet opp i to faser, før løpet og under veis. Jeg har rutiner fra jeg starter motoren til den første gule lampa blir tent. Jeg bruker bare kløtsjen i starten forklarer Trygve. Etter det er det bare å bruke knappegiring når varsellampa lyser. Klarer du ikke å være fokusert kan du ikke kjøre.

Ulykker!

I årets sesong har det vært litt for mange ulykker forteller Trygve. I et av stevnene var det hele tre ulykker. Det har vært en tøft å starte rett etter at du har sett en ulykke. Heldigvis har ingen av ulykkene vært livstruende. Stort sett arm og beinbrudd. 90% av ulykkene skjer ved at sykkelen tar seg en tur opp i luften. Klassen har ikke lov til å kjøre med Willy bars, som er et stativ bak sykkelen. Dette hindrer at sykkelen går rundt. Hadde dette vært påmontert, hadde mange av ulykkene vært unngått. Forhåpentlig vis blir dette snart lov. Mange av deltakerne har klaget på dette. 

Trygve dypt konsentrert og klar til start.

Sykkelen

Trygve forteller at sykkelen ble innkjøpt til årets sesong. Den er mye ombygget. Ramma er kappet og ny bakramme er montert. Tanken er spesialbygget, det samme er sete og den lange «halen». Alt dette for å gjøre sykkelen lavere. Mye deler er fra statene. Baksvingen er nesten en halvmeter forlenget. Hjulavstand i denne klassen kan være 175cm. Motor er standard, men med Power Commander. Denne yter ca. 170 hk på bakhjulet.  Giringen er bygget om til luftgiring. Trykkluft løfter gir-sjalteren lynraskt, når du skal gire.

Skrur selv

Trygve skrur det aller meste på sykkelen selv, og har i tillegg hatt med seg en kompis som mekaniker på en del av løpene. Vi bytter olje etter to til tre løp. I tillegg må en del slitedeler byttes underveis. Vi har stort med oss det meste vi trenger. På ett av løpene i år bytta vi veiv og råder på motoren. Det gikk på tre kvarter, mellom 2 løp, smiler unggutten.

At gutten er fingerferdig og snarrådig beviste han under et av løpene i Sverige, da han fikk greie på at han manglet en ekstra oljeoppsamler under motoren. Trygve dro tilbake til depotet og kappa ut bunnen av verktøykassa si. Snart var den egenkonstruerte bunnplata på plass under motoren og Trygve kunne stille til start.

Under et annet løp røyk motoren og han fikk låne motor. Miljøet godt og mange hjelper hverandre, selv om vi er konkurrenter. Den nye motoren gikk ikke skikkelig. Vi hadde 30 hester mindre enn i den gamle, og kom ikke under 9,7 sekunder. Til slutt fant vi ut at motoren ikke var benkekjørt og tilpasset Power Commanderen. Da dette ble ordnet ble det fart igjen.

Før 2020 sesongen skal jeg ha to motorer klare forteller Trygve. Men det koster penger og jeg bruker omtrent en måned på å bygge opp en havarert motor. Men når vi har med oss reservemotor har vi mulighet til å bytte om en havarerer.

Sammen med en kompis, og mamma reiser Trygve land og strand rundt.

Trenger sponsorer

Trygve går på skole men jobber så mye han kan for å finansiere hobbyen. Selv om inngangsbilletten ikke er enorm, koster det å drive med dragracing. Sykkelen kjøpte Trygve for kr. 45.000,-. Da var den på ingen måte startklar. Startavgiften er 1.000,- til 3.000,- kr. I tillegg kommer deler til service, reparasjoner og ikke minst reiseutgifter. Bullfigther er eneste sponser, så vi har god plass til flere forteller Trygve. For å gi litt igjen skal vi stille ut sykkelen i butikken på Liertoppen i desember.

Hva med veien videre?

– Jeg skal kjøre denne klassen en sesong til. Skaffe meg erfaring. Deretter

vurderer jeg å gå opp en klasse som kjører et sekund fortere, gliser Trygve. Da blir det kanskje med lystgass på sykkelen.

En ting er sikkert, vi i Mc-Avisa skal følge med i 2020 sesongen. Vi ønsker han lykke til og er sikre på at vi får høre mere fra den kanten.

Heftige spagettiveier på Sardinia

Tekst og foto Kyrre Hagen

Et gammelt sagn forteller at når gud skapte verden samlet han sammen alle restene fra sitt skaperverk, kastet dem ned, og tråkket på dem. Vipps hadde han skapt Sardinia. Jeg mener han gjorde en god jobb, skulle nesten tro han tenkte på oss med lidenskap for motorsykkelkjøring. Veiene på Sardinia er så nære racerbane i natura du kan komme. -Ja kanskje var det akkurat disse veiene som var inspirasjon til den aller første racerbanen. Jeg kan ikke annet enn å smile inne i hjelmen, mens jeg kaster sykkelen mellom svingene. 

Jeg besøkte Sardinia første gang i 2015. Den lille øya overrasket med sitt deilige klima og nydelige motorsykkelveier. Når Honda i år, la sin lansering av nye Africa Twin 1100 til Olbia, og jeg i tillegg hadde mulighet for tre ekstra kjøredager inntil arrangementet, var jeg veldig fornøyd.

Å reise fra snødrev på Gardermoen til 30 varmegrader i midten av oktober er nydelig. Jeg glemte straks bekymringen for vinterdekkene jeg ikke hadde fått lagt på bilen. I stedet tenkte jeg på hvor raskt jeg kunne få på meg en shorts. Det er i grunnen merkelig at jeg ikke hører om flere som bruker Sardinia til motorsykkelkjøring i oktober. Været er stabilt og varmt, som på en god norsk sommerdag. Øya har store områder med fjell som er fulle av veier. Her har ingen tenkt på å legge veiene i tuneller, så veiene ligger i fjellsidene alle steder der det er plass til dem. I tillegg er turistsesongen på hell og du har øya nærmest for deg selv. I hele oktober er det stort sett stabilt godt vær. Siden det er på slutten av sesongen kan det være lurt å være litt tidlig ute med bestilling av sykkel. Utleiebyråene selger nemlig leiesyklene sine på denne tiden. 

Kjøring med Africa Twin på nordøst siden av øya. 

Vi får utlevert hver vår splitter nye Africa Twin Adventure Sport, proppet med alt ekstrautstyr. Til og med DCT girkasse har jeg på eksemplaret mitt. Denne dagen kjører vi en runde vestover og tilbake til Olbia igjen. Som vanlig på slike oppdrag, skal guiden vise at han kan kjøre motorsykkel. Det går alt det remmer og tøy kan holde. Jeg ligger som nummer tre bak guiden og en engelsk mc-journalist. Det går sving i sving, og når jeg samtidig skal forsøke å finne ut av all den nye elektronikken Honda har puttet i denne sykkelen, blir det i meste laget. På venstre styreholk har du hele 16 knapper å holde styr på. 

Veiene er som jeg husket dem, en orgie av svinger. Asfalten er god og med veldig godt grep. Den ene svingen overtas av neste. Jeg ligger på andre og tredje gir. Jeg må gire med knappene fordi det går for fort til at automatkassa klarer å henge med. Selvsagt har de funnet noen gode ruter til oss, og fotpinnene sneier asfalten i de krappeste svingene. Det blir også fine grusstrekk denne dagen og vi kjører opp i et flott fjellparti i Nughado di San Nicolo. Her der det vindmøller an mass. Det ser ut som et eventyr landskap. Fargene er på vei til å gå fra grønt til gult, og blomstringen som jeg husker fra forrige besøk, er over. Det er tydelig at det er lenge siden det har regnet her, for det er veldig tørt.  Luktene er helt annerledes enn hjemme, og det er mange forskjellige av dem. Dagens kjøredistanse blir 260km. 

Andre kjøredag får vi utlevert standard variant av nye Africa Twin, med splitter nye TKC 80 dekk. Vi kjører nordover langs østkysten. Etter noen mil med asfalt bærer det ut på smale og sandete grusveier, innover i landet. Om du er interessert i gruskjøring har Sardinia mye fint å by på. Det er herlig å suse rundt på en sånn sykkel, med splitter nye dekk, på spennende grusveier. Siden det er sent på høsten henger grønne greiner og kratt ut i veien alle steder. Etterhvert blir veiene riktig dårlige. Det har som sakt ikke regnet her på mange uker og støv føyka står bak syklene. Det blir å holde avstand til føreren foran. Etter lunsj kjører vi asfaltveier nordover, til vi når kysten, etter dette følger svingete veier langs østkysten sørover til Olbia igjen. Nå er vi på den berømte kyststrekningen Costa Smeralda eller smaragdkysten, som er navnet på denne ti kilometer lange kyststrekningen på øyas nordøstre side. Området er frihavn for jetsetén, og kjent for å være en eksklusiv og populær lekeplass for de rike og berømte. 

På egenhånd. 

Etter to fantastiske dager med Honda, er jeg på egenhånd. Jeg blir kjørt inn til Olbia i en flott Mercedes Limousine, og dermed er det slutt på luxusen. Herfra er det egen lommebok som gjelder. En av guidene, Dario fra Honda-kjøringen har gitt meg noen tips. Ut fra dette har jeg snekret sammen en egen rute på min egen Garmin 276cx. Jeg har heldigvis fått bekreftet sykkel-leie, og henter ut en KTM 790 Adventure etter frokost. Jeg gleder meg til å ta de neste dagene i eget tempo og kun som det passer meg. 

Ruta går vestover inn i landet på de mest svingete veiene jeg har klart og finne. Jeg kan ikke annet enn å smile inni hjelmen, hele dagen. Sykkelen danser gjennom terrenget. Opp og ned av fjellknausene og gjennom daler. Over de flate områdene et er det akkurat som om de har laget svinger selv om det ikke var nødvendig. Det er store forskjeller fra et område til et annet på den lille øya. Det kan se helt forskjellig ut i to landsbyer som bare ligger et par kilometer fra hverandre. Det dufter av lavendel og timian i de sardinske fjellene. Våtmarkene på øya tiltrekker seg tusenvis av rosa flamingoer. Bortsett fra kyr, sauer og geiter i veien, er det ikke mye trafikk som hindrer meg. Jeg stopper for å ta noen bilder, i det to motorsyklister passerer. Jeg legger meg på hjul og holder følge et stykke, før de velger en annen retning enn ruta mi. Ned mot innsjøen Largo del Coghinas ser jeg en stor skygge passere. Jeg ser opp på himmelen der en diger rovfugl svever langs fjellsiden. Det er helt utrolig. Jeg har stoppet på en liten «supermarcato» og handlet lokal skinke, ost, tomater og rundstykker. Sist vi kjørte her var det nemlig umulig å finne restauranter inne på øya. Nå finner jeg et flott utsiktspunkt, og lager lunsj på salen. 

Utpå ettermiddagen nærmer jeg meg vestkysten og kjører over Passo Genna e Frongia. Det er vanskelig å finne denne veien på grunn av veiarbeid, men Dario har fortalt meg at dette området er et «must». Etterhvert går veien over til grus og jeg kommer ut til noen flotte sanddyner ved Capa Verde kysten. Sola er lav på himmelen nå og landskapet er magisk. Jeg følger grusveien oppover vestkysten og må krysse noen bekker underveis. Jeg får en fantastisk solnedgang i det jeg kjører inn i Cabras. Når jeg finner overnattingsstedet mitt er det blitt mørkt. Det har blitt en lang dag på 420km med de råeste spagettiveier du kan tenke deg.

Vestkysten

Jeg våkner opp og oppdager først nå hvor fantastisk fint overnattingsstedet mitt er. Bungalowene på «Residence Sa Pintadera», ligger inne i en enorm grønn hage med flotte palmer og oliventrær. Jeg spiser frokost sammen med et hyggelig eldre pensjonistektepar fra Bologna. Vi kommer i prat da gubben har t-shirt fra Nordkapp. Vertskapet er også veldig koselige og fruen forteller stolt at alt syltetøyet er fra egen hage. Jeg får den lokale osten «Gran Campidano», som er fra nabobyen Arborea, sammen med et nydelig flattbrød, som har tilnavnet «Carte da musica» da det lager så fin lyd når det knekker. Det hele toppes med «Sedas» som er en slags stekt ostekake med honning. Alt er altså lokal mat, og så godt at jeg ber om å få med meg litt av den gode osten, og noen rundstykker. 

Hotellverten har tipset meg om de spesielle strendene rett på utsiden av Cabras. Jeg finner noen grusveier ut hit, og følger strendene nordover. Det løper stadig firfirsler over veien foran sykkelen. Til og med en liten slange kjører jeg forbi. Jeg stopper for å fotografere, men den er selvsagt borte. Sanden her er veldig spesiell og består av kvarts. Denne er slipt gjennom tusenvis av år og minner om riskorn i utseende, bare enda rundere. Jeg kommer i prat med et italiensk par som er ute på sin BMW 1250 GSA. De er blide og hyggelige, og hjelper meg med å ta bilder. Vanntemperaturen i havet er fremdeles over tjue grader. 790en fungerer veldig bra på disse veiene. Jeg setter den i offroad modus og suser av gårde langs strendene. 

KTMén er bensingjerrig, men nå må jeg tanke. Jeg klarer imidlertid ikke stå for fristelsen, når jeg ser en trang fjellvei, og satser på at det finnes en bensinstasjon der oppe et sted. Jeg rekker akkurat å kjenne bensinangsten komme krypende i det jeg finner en stasjon. Også i dag finner jeg en lokal butikk som selger skinke, oliven og annet godt. Det er imidlertid vanskelig å finne stoppested langs hovedveien, da alt er gjerdet inn. Til slutt finner jeg en bitteliten vei opp i fjellet, og et sted med fantastisk utsikt over Middelhavet. Jeg ser det disige landområdet som stikker ut i havet nord for Alghero. Sammen med 20 lokalt oppmøtt veps, som ikke var invitert men stilte opp på eget initiativ, inntar jeg en herlig lunsj. 

Nordkysten

Jeg følger den flotte kyststrekningen videre nordover, og koser meg bak en tysker på BMW R1250RT. Han er virkelig god til å kjøre, og jeg er sikker på at han smiler like bredt som meg der inne i hjelmen. Jeg stopper for en Cappuccino i Alghero mens jeg bestiller hotell i Castelsardo, en liten havneby på nordkysten. Her vil jeg kunne få en fin solnedgang. Jeg kjører opp til Rocca Ruja (nordvest spissen av Sardinia) som har utsikt over til Isola Asinara. Byen Stintino ligger her på øyas nordvestre spiss. Mange kommer hit for å bade på La Pelosa som sies å være Sardinias aller vakreste strand. Kritthvit sand forsvinner ned i det turkise vannet. Stedet er så perfekt at stranden er med på de fleste turisters utfluktsliste.

Jeg må ha noen flere svinger og finner småveier opp til Sassari. Herfra prøver jeg å finne veien opp til vindmøllene ved Osilo. Gatene er steilbratte, sikkert 30 grader. Jeg har aldri vært borti maken og i tillegg er de enveiskjørte. Det hele er som en labyrint. Etter 15 minutter med leting, på de glatte brosteinsgatene finner jeg endelig veien ut. Jeg jager oppover i fjellet, til det store vindmølleområde. Det er fristende å ta noen grusveier, men jeg holder igjen. Det kan være fint å komme frem, å få med seg solnedgangen. 

Jeg rekker solnedgangen fra hotellets terrasse, mens jeg nyter en duggfrisk lokal øl og chips. Sola sender sine siste stråler på bebyggelsen under den flotte borgen Castello dei Doria. Jeg setter på Spotify og nyter musikk mens kveldslufta siger inn fra havet. Middagen spiser jeg på en restaurant med flott utsikt mot borgen. Jeg slår til med hummer og pasta, som nytes sammen med husets utmerkede vin. 

Siste kjøredag

Mens jeg spiser frokost, er det stadig små fotosessions på utsiden av hotellet. Damene poserer, mens jeg drikker kaffe-americano. Jeg har god tid i dag. Skal ikke levere sykkelen før kl. 14. Jeg legger opp en rute litt i sikksakk, på småveiene nord på øya. Til slutt kommer jeg igjen ut på kyst strekningenCosta Smeralda, som har noen av øyas vakreste badeviker. Du trenger bare å kaste et blikk ut over havet for å forstå hvor områdets navn kommer fra. Strendene her er av de vakreste i Europa. Luksusen er godt synlig, og det ligger flotte hus og hotellkomplekser langs hele denne kyststrekningen. Dette er i stor kontrast til byene jeg har besøkt inne på øya de siste dagene. 

Jeg er svært fornøyd når jeg utpå ettermiddagen leverer sykkelen etter å ha kjørt totalt 1400 km på fem dager. Det har vært herlig å loffe rundt på øya på egenhånd. Dette ble en fin finale på årets mc-sesong. For deg som vurdere å kjøre på Sardinia; du vil ikke angre. Skal jeg anbefale noe må det være å ha sykkel her i fem dager, og et par dager i tillegg til å drive dank. Sardinia er nemlig et av Europas glemte paradis. 

Litt om Sardinia:

Sardinia er den nest største øya i Middelhavet. Øya har 1.6 millioner innbyggere. Nesten halvparten av disse bor i og omkring hovedstaden Cagliari. I tillegg huser øya 3 millioner sauer, og en rekke kuer, griser og geiter!

Den sentrale posisjonen til Sardinia, midt i Middelhavet, har ført til en lang rekke invasjoner og koloniseringer. Fønikerne på 900-tallet fKr, mens kartagerne fra 600 fKr. Under Romerriket ble Sardinia igjen kolonisert. Øya tilhørte Spania fra 1479 frem til 1861, da den igjen ble italiensk. Folket på Sardinia har ofte følt seg tilsidesatt i forhold til resten av Italia, men fikk i 1962 et slags selvstyre.

Veiene på Sardinia er svært varierende, fra motorveien E-25 mellom Cagliari og Oristano med en fartsgrense på 110 km/t til de kronglete, smale provinsveiene som bukter seg langs kysten eller svinger seg opp i fjellene.  Her varierer veikvaliteten mye.

Sardinia er en vin-øy, særlig hva angår rødviner. Det er mange typer å velge mellom, men to av de mest kjente er Cannonau og dessertvinen Vernaccia.

Kostnader:

  • Et dobbeltrom på et middels hotell koster rundt 800 kroner, jeg slapp unna med 650 kroner for enkeltrom. En middag med vin på en middels restaurant koster i underkant av 300 kroner.
  • Fly tur/retur 2.500 til 4.000 kroner, om du bestiller i litt god tid. På denne årstiden må du imidlertid regne med en mellomlanding.  
  • Motorsykkel leie: www.motorentsardinia.com pris for leie av sykler 3.960,- for 3 dager. Da er 250 km. pr. dag inkludert i leien. For overkjørte kilometer betaler du 0,4 euro pr. km.