Stikkordarkiv: adventure sidecar

Gutta må trives… Marocco

En historie om en mc-tur i Marokko 2014

Tekst og foto: Kyrre Hagen. Mc-avisa nr10-2014

 m4.JPG
Fantastisk landskap og fantastiske veier. Her kan du teste dine ferdigheter i alt fra råe serpentinersvinger på god asfalt, til gruskjøring.

Rødt, gult, oransje, i utallige kulører. Brunt, sort, hvitt, beige og grått. Toppene med krydder står som pyramider. Luktene er eksotiske, og blandes med stanken fra eselmøkk og ape-ekskrementer. Jeg har akkurat fått en slange rundt halsen, og eieren har prøvd å lette meg for 200 diram. Bodene står tett i tett, på et enormt torg, og i alle gatene rundt. Her kan du få kjøpt alt hva det skal være. Hva som er riktig pris, og hva som er «juggel» har du ikke den minste anelse om. Transportmidler som esler og hele familier på en moped, er heller regelen enn unntaket. Over alt er det folk som vil ha meg til å kjøpe noe, eller som bare vil ha pengene mine. Enten fordi jeg har tatt bilde av noe, eller bare sett på noe. Vi er i Marrakech i Marokko

m1.JPG  m2.JPG
Fantastiske krydderboder. På markedene i Marrakech kan du få kjøpt alt fra gebiss til slanger og kameloner.
Bodene bugner på det store torget i Marrakech. Lekre farger en sen kveld i mars.
Kart marokko.bmp
Ruta vår

Kulturforskjellen hjemmefra, til disse araberne er enorm. Jeg har aldri opplevd maken. Selv kom jeg ned for tre dager siden, og ble helt utslått av alle inntrykkene. Nå har jeg fått besøk av fire mc-venner som skal være med på tur. Jeg har blitt litt «avklimatisert» på kulturen på disse dagene, og må flire for meg selv når jeg ser hvordan gutta blir helt satt ut, av alle inntrykkene. Jeg må hjelpe Rune, som står med en slange rundt halsen. En illsint slangetemmer vil loppe han for penger. Rune har ikke en enste diram på seg. Vi tar oss frem gjennom bakgatene, men gir til slutt opp. I labyrinten av gater er alt likt. I Marrakech er det bare en farge som tillates på bygningene. Dette gjør de tomme gatene nesten identiske. Til slutt er du fullstendig retningsvill, vi må snu. Riad Bahia Salam, som vi bor på er en perle. Riad er gamle herskapsboliger, som er omgjort til små hoteller i sentrum. Du får ikke kjøpt en dråpe alkohol i baren, men de legger gjerne din medbrakte hvitvin i kjøleren, og låner deg vinglass. For oss som er forberedt på dette, har riaden fått plenty med vin i kjøleren.

Vi skal på motorsykkeltur. En herlig liten opplevelse og oppkjøring mot årets mc-sesong i midten av mars. En motorsykkelreise må vare over 10 dager etter min mening. Denne gangen skal vi ha motorsykler i kun 3 dager; dette er en tur. Planer ble lagt før jul i mc-bua mi. Ett lite møte, og flybilletter ble bestilt. Gutta har gledet seg vilt, og planlagt alt til minste detalj. Ikke noe som ikke er tenkt på. Selv skal jeg som sagt bare på en motorsykkeltur, men det er hyggelig å glede seg i fellesskap, og la forventningene stige.

Første kveld tilbringes på bra restaurant med magedanserinner. Bare mager, og levende lys i krone på hodet. Alt til eggende rytmer. Til tross for danserinnene finner vi sengene forholdsvis tidlig. Vi skal sjekke ut syklene så tidlig som mulig dagen etter. Ettermiddagen har hatt noen regnbyger, men varselet ser bedre ut. Det er bare å håpe. Tidligere på kvelden har vi gått gjennom ruta sammen med en norsk kjentmann, som har hjulpet oss med veivalgene. Vi tror vi har fått til en passende runde.
m14.JPG  m15.jpg

Bilde til venstre: Gutta trives. Her er vår film mann i gang med opptak

Bilde til høyre: Du har ikke vært i Marokko før du har vært på skikkelig magedans. Ett vanlig innslag på mange av resturangene.
På motorsykkeltur, onsdag 12. mars.
Vi er fremme hos PalmRoad, som utleiefirmaet heter, kl. 09.00. På plassen står to GS 1200 og tre GS 800. Alle rene og forventningsfulle. Etter utsjekk eskorteres vi ut av byen med hjelp av vår norske kjentmann. Endelig er vi på tur, også i Afrika da. Vi stopper ved foten av Atlasfjellet, for å bunkre vann, og justere bekledning. Vi er uten kjentmann nå, men veiene er enkle å finne. Vi skal følge den gamle veien over fjellet i retning Agadir. Vi følger veien opp i en stor vid dal med røde fjellsider. Innimellom finnes en god del vegetasjon der det dyrkes forskjellige grønnsaker og frukter. Her er Berberlandsbyer over alt, både i dalbunnen og i fjellsidene. Vi stopper for å fotografere. Plutselig er vi omringet av små barn på vei hjem fra skolen. De vil selvfølgelig ha penger. Vi følger dalen i 10-15 mil. Variert landskap, god vei, en god del svinger og lite trafikk. Først etter stedet Tin Mal, begynner det å gå oppover for alvor. Veien ble bygget av franskmennene under kolonitiden og ligger praktfullt i terrenget. Det bærer oppover i lange slynger i nesten to mil. Vi er to i front, begge med GS 1200, og drar disse godt ut på girene. Bokserene buldrer fornøyd. Vinterens rust er i ferd med å løsne. Vi kommer etter hvert opp på toppen av veien, 2100 moh. Herlig utsikt til alle kanter. Rundt oss har vi en fjellheim med topper på opptil 4000 meter på alle kanter. På veien opp har vi hatt snø i skyggepartiene helt ned til veien. Temperaturen nå er en 7 – 8 grader på det kaldeste. Vi kjører over kanten, og begynner på nedstigningene. Over 3 mil i lange, slake sløyfer. Veien er tidvis dårlig og med mye veiarbeid og grus i veien. Hva gjør vel det, vi har jo sykler nettopp for dette, selv om jeg savner noe mer grovmønstrede dekk. Tilslutt er vi nede i den svære og fruktbare Souss-dalen som fører ut mot Agadir.

m9.JPG

 

Gutta som trives i Marokko: Fra venstre Rune Klepp, Kyrre Hagen, Stein Wenneberg, Kjetil Evensen og Bjørn Mobech Hanssen

Vi er sultne, og finner lunsj på en taverna langs veien. Lunsjen består av en suspekt grillet kjøttfarse, ganske så rå i midten. Og salat. Med andre ord; alt vi har blitt anbefalt å ikke spise. Ett under at dette går bra. Vi følger Souss-dalen noen mil, til vi kommer til den gamle, ærverdige byen Taroudant, også kalt Lille Marrakech. Vi tar inn på Palas Salam, ett gammelt kongepalass. Her er det fin atmosfære. Badebasseng og bar, som ligger inne i en flott hage med masse blomster, og bananpalmer. Vi nyter en dukkert i bassenget før solen går ned, mens vi deler medbrakt snaps og konjakk som ankerdram.

Taroudant er kjent for interessante og tradisjonsrike markeder, og gamlebyen er omgitt av en veldig bymur. Dessverre for oss er markedet stengt. Vi beveger oss inn i labyrintene av smågater, og er nær ved å gå oss vill igjen.

Torsdag 13. mars
Tidlig oppe, og kurs mot byen Tafraoute, rett sørover. Vi krysser igjen den store Souss-dalen som vi kom dagen før, og deretter videre sydover gjennom fjellkjeden Anti-Atlas. Her er det mindre vegetasjon og tilnærmet ørkenlandskaper. Det er langt mellom folk, og veiene oppover er fantastiske. Gruppa sprer seg. Alle finner sitt tempo, og alle kommer til toppen med like stort flir om munnen. Det er så å si ikke trafikk, og bare noen få landsbyer underveis. Flotte landskaper, stillhet og tomhet! Masse svinger! Vi stopper for å beskue en gjeter med geiteflokken sin. Denne karen er nok så langt fra vår sivilisasjon som du kan tenke deg. Andre steder frakter kvinner kvist til brensel på eslene sine. Når vi nærmer oss Tafraoute, blir det flere landsbyer og mere vegetasjon. Byen ligger oppe i fjellene, omgitt av en krone med røde klipper. Her tar vi lunsj, før vi fortsetter videre i retning Tiznit. Det blir mange stopp underveis. Kjetil filmer inntrykkene som står i kø. Landskapene er flotte og svært ulike de vi er vant til. Vår rookie Bjørn er fornøyd med å ligge som baktropp, og lar seg ikke provosere, når vi andre får noen raptuser, på jakt etter fothvilerskrap på GSène. Tiznit blir kun en bensinfylling før vi setter kursen mot Agadir. Dette er en ren transport etappe, og i nærheten av de store byene kryr det med politi. Disse jakter alt motorisert med radar. Vi er advart, og slipper med skrekken.

m8.JPG
Esler er ett svært vanlig transportmiddel i Marokko
Vi ankommer Agadir, og opplever nok ett hotell der det ikke er mulig å få seg en pils etter endt etappe. Oppe i fjellsiden står det arabiske tegn under festningen kasbah. Betydningen; «Gud er stor» hjelper ikke mot øltørsten.
Stein; trønderen vår, mener det er viktig at vi får oss både mat og drikke.
– Gutta må trives, sier han. Vi trasker av sted mot sentrum, og møter «mr Bobbeljack mann». En sann venn skal det vise seg. Det er ikke den ting han ikke kan ordne for oss. Restauranten viser seg å være full, men Mr. Bobbeljack mann finner ny restaurant til oss.
m7.JPG
Møte mellom marokkansk gjeter og norsk motorsyklist (Stein). En liten hyggelig samtale, som ingen forsto noe av, noen shilling, og alle er blide.
Fredag 14. mars
Kvelden i forveien ble avsluttet svært så trivelig. Ordtaket; ”Money for nothing” har fått en ny betydning. Alle ville helst bare ha pengene våre! Vi følger kysten nordover. Dette skal visst nok være den vakreste kyststrekningen i Marokko, nemlig den mellom Agadir og Essouira. Herfra og nordover på kystveien til Essouira er det variert og storslått kystlandskap, med det store Atlanterhavet i vest. Vi kjører krappe hårnålssvinger opp fjellsidene, og kan kose oss i en uendelig rekke av svingkombinasjoner i alle hastigheter. Mange steder tillater asfalten svært så underholdende hastigheter, og det er ikke akkurat mye trafikk. Du kan også velge partier på grus, for eksempel mellom Imsouane og Tafedna. Eller mellom Aghanaje og Essaouira.

Essaouira er byen der Egner fikk inspirasjonen til Kardemomme by. En meget malerisk fiskerlandsby med myldrende liv. Fra Essaouira til Marrakech er det 15 mil på meget bra vei, til dels 4-felts autostrada. Vi stopper i en landsby halvveis, da undertegnede flere ganger har holdt på å sovne på sykkelen, etter en lunsj i største laget. Vi blir raskt heltene til de lokale gutta som vil avbildes både på syklene og sammen med oss. Igjen slår det meg hvor stor forskjellen til Norge er. Her har de ikke mye, men det er heller ikke mye som skal til for at de klarer seg. Vi overleverer fire sykler etter at Bjørns GS 800 sier takk for seg på bensinstasjonen 300 meter fra utleieren. Snakker om flaks.

m12.JPG
"Ekte" Berbere fra Norge; Evensen og Hagen
m10.JPG  m6.JPG
Dette eselet har sidevesker, og der fraktes naturligvis noen geiter
Vi må «toppe» siste kvelden, og drar på restaurant med et forrykende magedans show. Inntrykkene etter en fantastisk tur har gjort noe med oss. Tenk å oppleve noe så eksotisk bare en liten flytur unna.
m11.JPG
Artikkel forfatteren under en stopp på vei fra Essaouira. Scott dressen som Ole Fredrik Hennum i Ruco skrøt sånn av, fungerte aldeles ypperlig i varmen.

Fakta:
Flyreisen tur/retur drøye 2000 NOK pr person.
Sykkel leie fra 120 – 140 euro pr dag (GS 800 og GS 1200).
Alle overnattingene, all mat og all drikke, drøye 3.500 NOK pr. person­.
Vi kjørte ca. 1000 km på disse dagene, noe som er mer enn nok.
Flotte motorsykkelveier.
En utrolig kulturforskjell fra hva du er vant til.

Ett par ting er helt sikkert: Gutta trivdes, og jeg skal til Marokko igjen.

 

Mc-avisa nr. 10 – 2014

Del 13 – Det umulige

Det umulige

554713_446425388715009_1636639484_n.jpg

Sidevognsprosjektet ble bedre enn forventet, vi har forsøkt å dokumentere ombyggingen. Samboeren til min gamle mor, Øyvind på 82 år var blitt innkalt til å gjøre beregninger, og Bulle hadde motvillig måtte forsterke ett av festene.

12.12.2012 sendte vi derfor inn en forhåndsgodkjenning av ombyggingen. En forhåndsgodkjenning i etterkant…. Taktikken med bedre med tilgivelse, enn tillatelse, hadde blitt forkastet. Her måtte vi nok være mere taktiske. Søknaden besto av ett utfylt skjema fra Statens Vegvesen, en 4 siders beskrivelse av ombyggingen, beregningene til Øyvind, og en rekke fotos av sidevogn og gaffel for å dokumentere at dette var komponenter som ville holde. Etter noen uker fikk jeg svar fra mr. Weberg, senior ingeniør på biltilsynet, som fortalte at saken var oversendt SFOOR (Statens vegvesen sin spesialistgruppe for ombygde, oppbygde og reparerte kjøretøyer), for uttalelse.

Vinteren var som de fleste husker lang, og med mye snø. I april fikk jeg imidlertid svar fra Mr. Weberg. I brevet sto det at ombyggingen kunne godkjennes på noen vilkår. Deriblant at jeg måtte dokumentere hvilke vekt sidevognen var godkjent for. Videre måtte jeg fremlegge dokumentasjon fra produsenten av forgaffelen, at denne var godkjent for motorsykkelen. Begge deler komplett umuig. Wasp har aldri produsert noen dokumenter, det har heller ikke EML. Dette er komponenter som er utviklet gjennom prøving og feiling, og vanvittige belastninger på crossbanen. Dokumentasjonen virket derfor meningsløs. Jeg kontaktet EML Norge, og snakket med ansvarlig Bergenser. Han virket til å begynne med interessert i å hjelpe meg, men sa høflig at dette ville nok bli litt vanskelig, og etterpå hørte jeg ingenting fra han. Like langt med andre ord.

Du jeg tror bare jeg kjører ned på biltilsynet å viser Weberg sykkelen sa Bulle. Vi fikser litt på festene så de ser enda sterkere ut, så prøver vi. En svært risikabel plan. Vi kunne risikere pålegg og tilbakeføring til original stand. Bulle hadde funnet ut at han skulle flytte til Drammen, og vi måtte vente med små fixs, til han var etablert i Peder Buchs gate, i Drammen.

Parkering_048.jpg

Dagen kom, og Bulle dro avgårde. Jammen fikk han tak i Weberg også. Har du sykkelen her da sa Weberg…. Bulle ringte meg senere på dagen. Du jeg har en god nyhet og en dårlig sa Bulle. Hvem vil du høre først. Jeg ville høre den dårlige først. Du må bygge om blinklyset ditt sa Bulle, og jeg må sikre boltene på sidevogn og framgaffel. Og den gode nyheten??? Weberg vil godkjenne sykkelen din på fredag (21.6.2013). Dette er en sensasjon forklarte Bulle. Weberg hadde vært i kjempeslag, og syntes ombyggen så svært så fin ut.

2013-06-19 17.02.44.jpg

Etter en kveld i den nye garasjen til Bulle, var ting klare. Blinklyset ble flyttet ut på vogna, og cenon-lysene som jeg hadde montert ble erstattet med originale. Bulle hadde alt sikret boltene. Nå fikk det briste eller bære. Fredagen kom, og Weberg dro på seg kjøredressen. Bulle hadde stablet hele kassa på vogna full av strøgrus, for å unngå at Weberg velta under eventuelt prøvetur. Vi hadde håpa på styrtregn, men det var opphold, og prøvetur var derfor ikke til å unngå. Bulle instruerte Weberg så godt han kunne om sidevognskjøring, og det er vel ingen i Norge som vet mer om dette enn akkurat han. Weberg dro av gårde, og tilbake sto Bulle å venta. Det varte å rakk. Weberg var som sunket i jorden, hva var skjedd….. Etter en stund kom Weberg tilbake. Jeg gjorde som du sa, sa Weberg. Jeg har kjørt svinger, bremsa, kjørt fartsdumper, sakte og fort. Eneste bemerkningen på sykkelen var litt dårlige bremser. Ikke ukjent på modeller fra åttitallet. Disse skylder nærmest bremser sammenlignet med dagens nye sykler. Bulle fikk beskjed om at jeg kunne stikke bort på Biltilsynet til uka å hente nytt vognkort. Åsså hadde det jo vært kjekt med ett speedometer som virka da mente Weberg. Det ligger her, sa Bulle, og dro ett opp fra sidevogna, vi har bare ikke rukket å montere det. -Ja da så, sa Weberg.

Statens-vegvesen.jpg

Nå har det altså skjedd, Sykkelen er godkjent, som første ombygde sidevogn på flere år i Norge. Bulle er ikke så lite stolt, og lurte på om det var plass i lavo`n min på primustreffet til vinteren. Nå føler jeg at eventyret virkelig kan begynne…….