Stikkordarkiv: motorsykkeltur

Bukkerittet 2021

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Blikk – Balanse – Bånn gass. Dette var slagordene for årets bukkeritt, som var fulltegnet et par timer etter annonsering. Gruskjøring er populært som aldri før, og årets deltakere fikk en flott helg med «hele» Rondane som lekegrind.

Andre helgen i august, gikk arrangementet Bukkerittet av stabelen. Arrangementet har i mange år vært avholdt på Grimsbu turistsenter i Folldal, som også var årets lokasjon. Dette er ikke uten grunn, for her er det gode innkvarteringsmuligheter i form av rom, hytter, leiligheter, sovesal og telt. Alt er i flittig bruk, og dersom du vil sikre deg egen hytte må du belage deg på å stå på venteliste i flere år. I tillegg er dette et gruseldorado, med et stort nettverk av grusveier som er åpent for allmenheten. Området er enormt, så det er bare å spre seg utover. Her får du nærmest hele Rondane som tumleplass. Utsikten du får fra Tronfjell er magisk, det samme er en tur gjennom Einunndalen, men i tillegg er det så mye mer. Koronarestriksjoner gjorde at kun 200 deltakere kunne være med på årets arrangement. Disse plassene var det rift om, og treffet var derfor fulltegnet på rekord tid. Etter at 176 var påmeldte, stoppet arrangøren registreringen, og de siste 24 plassene ble tildelt etter loddtrekning blant de over hundre som sto på venteliste. 200 deltakere er nok uansett maksimalt av hva arrangøren ønsker i fremtiden også, med tanke på stedets kapasitet samt belastningen på veiene i området.

Til og fra.

Til Grimsbu kommer gruskjørere fra hele landet. Mange kombinerer turen til Bukkerittet med ferie, og legger opp spennende ruter hit på grus. Felles for de fleste er at syklene er skodd med skikkelige knastedekk, og at oppakningen er minimal. De mest ekstreme kommer imidlertid med lettere endurosykler på tilhenger. Vår tur til bukkerittet besto av nesten sammenhengende grusveier fra Bromma i Hallingdal, til Folldal, via nydelige Grimsdalen. På returen kjørte vi grus nesten fra Grimsbu til Skarnes. Dette sammen med gruskjøring både fredagen og lørdagen gjorde helgen super.

Torsdag til søndag.

Treffet åpnet torsdagen, men allerede på onsdagen var mange på plass. På fredagen startet dagen som vanlig med førermøte kl.9.00. Her ble det oppfordret til lovlig kjøring, og til å betale for de bompasseringene som ikke var inkludert i treffavgiften. På denne dagen var det også lagt opp til guidede turer. Her var det forhåndspåmelding, og turene var fylt til randen. Nå er det ingen krise om du ikke får plass på en guidet tur på Bukkerittet. Her er nemlig nok av folk som er godt kjent i området, og som gjerne tar deg med på en tur om du tør å spørre.  

Det er gruskjørere i alle ferdighetsnivåer på Bukkerittet. Det er også svært hyggelig at fler og fler kvinnelige gruskjørere kommer til. De fleste av disse ville gjerne være med den svenske grusguruen og sjarmøren Elving Solli på tur. En lungn og koselig svenske med grått skjegg og pipe, som har kjørt alle grusveier som er verdt å kjøre. Vi ble med gruppa hans på tur. Ferden gikk i rolig tempo, med hyggelige stopp. Underveis ga Elving nyttige tips om gruskjøring, og han hadde til og med en sjokolade på lur til deltakerne. Vi forlot gruppa på toppen av Tronfjell, da en av de kvinnelige deltakerne tydeligvis var ute etter å treffe en mann. Dette gjorde hun ved å kjøre på undertegnede, noe hun på lørdagens fellesmøte mottok en utmerkelse for.  Fra Tronfjell fulgte undertegnede gruppa til den erfarne gruskjøreren Jan Erik Skogstad. Her var tempoet et litt annet, og utfordringene på et annet nivå. Vi fikk prøvd oss skikkelig på turens siste etappe, der vi kjørte langt oppunder den gamle taubanen som fraktet malm fra Folldal til Alvdal på begynnelsen av 1900 tallet Taubanen gikk over en imponerende strekning på hele 34 km. Om dette var vei eller ei steinrøys kan diskuteres, men skikkelig morsomt var det.

Chaising Borders

På fredagskvelden var det felles grillmiddag, med årets brygg av Bukkeølet som tilbehør. Maten var nydelig, men været tvang etterhvert deltakerne inn. Senere på kvelden ble det holdt et foredrag av Christian Mørck Røde og Peter Solnør som fortalte om sine to år på tur fra nord til sør i Amerika, og senere fra Sør Afrika til Nordkapp. Et svært underholdende og inspirerende foredrag, med flotte bilder og underholdende videoinnslag. Det var svært spennende å følge de to gjennom historiene som ble fortalt.

Årets oppgjør på crossbanen.

Lørdagens regnvær satte «som vanlig» en liten brems på kjøringen, selv om noen trosset været. Vi tok turen gjennom Einunndalen på et føre som mildt sagt var spennende. Med mine dekk var det omtrent som å balansere et såpestykke gjennom smør (ikke knastedekk). Spennende med andre ord, og en god øvelse i balansekunst. Til tross for været skulle årets utgave av Bukkerittet gjøres opp. Dette er en lag-konkurranse med tre førere på hvert lag. En med liten lett sykkel, en med mellomstor, og en med stor adventure sykkel. Resultatene ble som følger:

Førsteplass: Christian Røde, Jon Olav Holte og Einar Robert.

Andreplass: Paolo Bernardi, Jon Solnør og Jonny Krokedal.

Tredjeplass: Lars Holt, Einar Conders og Magnus Berntsen.

Fjerdeplass: Henrik Hassem, Andreas Rønning Olsen og Odin Larsen.

Laget ble nummer fire hadde flest runder på crossbanen, men ble henvist til en fjerdeplass, da en av de lagkameratene ikke var påmeldt på treffet.

Litt om OTC som arrangerer treffet

OTC er en klubb for entusiastiske offroadkjørere, fortrinnsvis med stor offroad-motorsykkel. For et symbolsk medlemskap er du medlem i klubben så lenge du vil. Hvor mange medlemmer som egentlig finnes er litt usikkert, da eneste registrering er innmelding. Noen av medlemmene er kanskje ikke motorsyklister lengre, mens andre kanskje ikke lengere er i live engang. På klubbens hjemmeside opereres det med 2141 medlemmer, men på klubbens facebook gruppe er det nærmere 4000 personer som følger sidene. På sider deles likt og ulikt, men felles er bestandig at det har noe med kjøring, utstyr eller turer å gjøre. Klubben ble stiftet i 1997 eller i 1998 har vi fått opplyst av klubbens leder Christian Warg. Årlig arrangerer OTC Bukkerittet, andre helga i august. Bukkerittet har vært arrangert flere steder, men de siste 12 årene har treffet vært lokalisert i Folldal, på Grimsbu turistsenter. Nytt av året er nå at OTC endelig er registrert i Brønnøysund registrene. Et slags årsmøte vil derved bli gjennomført under treffene på Grimsbu, der flest medlemmer er samlet.  

Kjempeinnsats

Til slutt må vi bare berømme den innsatsen som legges ned både av sentrale personer i OTC, og vertskapet på Grimsbu. Alle disse står på fra morgen til kveld for at vi deltakerne skal ha det bra, og alltid ha det de trenger. Det er rett og slett imponerende. Vi får bare håpe de aldri går lei av dette. I tillegg må vi berømme alle treff deltakerne. OTC er som en stor familie, der alle snakker med alle, og der det alltid et tips og hjelp å få.

Takk for et flott Bukkeritt 2021.

Norge mitt norge. Del II

Tekst og foto Team HH

From Florø without love:

Våre følgesvenner fra et fergeleie i en vestlandsfjord. Til venstre Gjeldfrid, som er Husebys gamle hoppe, og Til høyre «Pippi» Hagens temperamentsfulle venninne.

Etter ei natt på et delt hotellrom  i Florø, og to separate frokoster bestående av en seks-åtte tusen kalorier ( egg/brød/smør/bacon/gulost/noen wienerbrød og en halv bøtte kaffe, var det tid for takeoff.

Duoen Huseby og Hagen skremmes ikke av varmen. Vestlandet skal utforskes.

Etter frokost var Huseby så vennlig å skite på fellesdoen i kjelleren, for ikke å ødelegge den gode og kameratslige pakkestemningen på rommet, og jammen gjorde ikke Hagen det samme, formodentlig  i en annen etasje.  Det er den slags høflighet som bevarer et godt og langvarig kameratskap. Gammelmannskit er nemlig ikke til å spøke med etter en krevende utekveld i landets vestligste by.

Lunsj i Norfjoreid

Fra Florø satte vi kursen nordover og østover på Rv 614 til Svelgen og med ferge over Nordfjorden fra Isane til Stårheim. Huseby tok en dukkert før ferga kom og opplevde for første gang vestlandske strømninger som nær tok ham aldeles bort fra havneområdet for godt. Men flesk flyter, så det hele endte godt. Fra Stårheim fant vi noen snasne små bakveier opp imellom fjellsidene, før vi ankom selveste Nordfjordeid for lunsj.

Grøntfor og appelsinjuce  ble bestilt i et fåfengt forsøk på å kompensere for den gedigne frokosten.  Bare tull, for sånn mat virker ikke på teamet…

Etter å ha tenkt nøye gjennom sakene droppa vi Bergen og Ålesund som mulige reisemål. Been there, done that liksom. Vi fant ut at vi heller skulle østover og nordover – med blant annet et viktig mål for øye: Å synke så dypt som overhodet mulig.

Det dypeste stedet vi visste om var Hornindalsvatnet.

Hagen var i støtet denne dagen, og ville absolutt ikke kjøre raskeste vei.  Vi fant derfor noen fantastiske krumspringveier på nordsiden av Hornindalsvannet.  Fv. 41; en fantastisk vei, helt til vi plutselig kjørte gjennom to gårdstun, så høner og sauer skvatt alle veier.  Her langt opp i huttiheita butta vi i et strømgjerde.  Vi måtte snu, men var straks på rett kurs igjen.  Kart og GPS var i aller høyeste grad uenig.  Veien som ikke var på kartet eksisterte imidlertid på GPS’en, og heldigvis i virkeligheten også, så gjennom en splitter ny tunell ankom vi Grodås.  Ikke den tidligere målvakta, men selve stedet Grodås.  

Sola pøste ut millioner av megawatt og tempen bikka toogtredve i skyggen.

Huseby var så varm at han stupte ut av dressen og ned i vannet direkte. Der oppsto det underlige fenomenet at selv 514 meter med vann ikke var nok til å kjøle ned hele Huseby, før det var gått en god stund. Så han ble sittende med vann til halsen til både skinnet og pelsen nesten var gått i oppløsning.

Kjøreredskapen:

Litt om motorsyklene våre. Eksospotta på Hagens sykkel «mangler»  DB- killer. Den ligger behendig i garasjen der hjemme, formodentlig på grunn av generell umodenhet og levende mc-glede. Når han så gir gass i tuneller så høres det veldig tøft ut.

Husebys  MC hørtes også tøff ut. Før.

En av brearmene fra Briksdalsbreen. Jammen har den trukket seg godt tilbake siden sist vi var her.

Etter Hagens presentasjon av sin sykkel i milelange tuneller ved fullt pådrag, ble Husebys motorsykkellyd mer som en dårlig trimma gressklipper med trompetmute.  Flaut og rart, ja faktisk bare en tynn og pinlig prompelyd var å høre.

Alt er relativt. Kul motorlyd kan altså drepes. Av en enda kulere motorlyd. Men det er en fordel med det meste: Når Hagen vræler forbi med sin KTM 1290 med fullt pådrag  i tunellmørket, etterlater han en sterkduftende gass. Ikke den fra hotellrommet i Florø, neida – det er en duft fra Husebys forgangne barndom og spede ungdom som kommer tilbake: Duften av en hel rull nyavsmelt, nypanget kruttlappkrutt!

Ruta vår

Den duften som dagens barn blir snytt for hver eneste dag, stakkars.  Slikt leketøy er jo farlig nå for tida.

Et annet faktum er at Husebys Gjeldfrid ikke har pleid å streve så veldig for å henge med verken den ene eller den andre. Det har i grunnen alltid vært krefter nok bortsett fra i forbikjøringssituasjoner med røslig passasjer og tre ukers bagasje på tysk motorvei med fri fart.

En situasjon som nesten aldri forekommer, for øvrig.

Nå skal Huseby ikke si at han elsker sin Gjeldfrid.  Elske er noe man forbeholder folk og muligens enkelte dyr.  Men man kan utmerket godt bli glad i en MC.  Det som kjennes nå, etter 115 000 km er en gryende respekt. Gjeldfrid henger greit med de store syklene, selv om hun må to gir lenger ned i registeret, og rape langt kraftigere enn hun pleier.

«Gjeldfrid» het forresten opprinnelig Gjeldor, men skiftet både kjønn og navn da den endelig var nedbetalt. Hun har vist seg å være en transefrøken, som tåler utrolig mye røff behandling uten å kny, og med en stor porsjon kjøreglede som ytes tilbake og hun holde fortsatt mål i alle situasjoner.

Det er veldig morsomt, men så er hun da også påkostet langt mer enn noen av Husebyes øvrige kvinnelige erobringer her i livet.  Noe som er fortjent all den tid det har vært lite kiv og krangling disse åtte årene samlivet har vart.

Hagens supersterke 1290 er veldig orange, og såpass høy at den ikke egner seg for prøvekjøring av folk under minst seks fots høyde. Ny og fin er den også, og etter at leverandøren begynte å skjønne seg på elektronikken dens har den også vært pålitelig.  I dyreverdenen ville nok BMW’en være ei gaupe og KTM’en en tiger.

Begge er tålmodige, men kan bli farlige, om de blir tirret nok.

Gummibåtfestival og dens deltakere:

Etter å ha surfa fedrelandet i tre samfulle dager til ende, endte vi på gummibåtfestival i Stryn. Vi vet til denne dag ikke hva slags festival det egentlig var men antok at det handlet om rafting av noe slag. Der ble Hagen overfalt av to tjueårige snupper med prosenter i blodet der det skulle vært promille, og sånne blikk der begge de lyseblå gluggene var erstatta med to «Donaldkors».

Deres forehavende var at de skulle et annet sted enn akkurat der de var og de ville satt stor pris på å bli fraktet dit av to eldre motorsykkelinnehavende herrer. 

Her er det at vi begge får et faderlig og ansvarlig øyeblikk, og prediker motorsyklistenes første bud: Aldri kjøre motorsykkel uten hjelm og sikkerhetsutstyr!  Pent hår, T-skjorte og hullete shorts regnes ikke som særlig sikkert mc-utstyr, så vi fortalte jentene om mosjonens gleder og virkninger, dog uten noen særlig suksess.

Skulpturpark i Byrkjelo

Etter denne heltemodige og uselviske handlingen, så syntes vi at vi fortjente en oppmerksomhet.  Etter den gufne opplevelsen med rekene, gikk vi for pizza og øl. På et sted der vi visste fra tidligere erfaring at begge deler var av førsteklasses kvalitet.

Ulempen ved å ende opp på populære steder:

Gummibåtfestivaler medfører en viss utprøving av tålmodighet, Hagen ble dagens helt siden han klarte innkjøpsoppgaven og da han kom ut med ikke en, men to ventehalvlitere til hver, var det like før Huseby ga ham et kyss midt på truten.

Eldre herrer blir ikke bare mette av øl og pizza. De blir også trøtte, så ungdommen som festet i Stryn denne kvelden slapp å ha noe med oss å gjøre. Vi gjorde derfor akkurat som forhuden – vi trakk oss tilbake, til nok et delt husvære, denne gang ei hytte på den lokale campingplassen.

Og Hagen vet råd mot det meste – doble ørepropper gir en viss mildning av Husebys snorkeboltspetakkel.  En reduksjon fra 120 til 90 Db. skal en ikke kimse av.

Det går opp og ned her i livet. Og slikt har en pris:

Skyliften i Lone, tar deg 1100 meter rett til værs. Anlegget er spektakulært og imponerende.

Billigsalg på vafler og kaker

I en ny og blank dag, startet teamet med å kjøre turen fra Stryn til «Skylift»  i Loen. Der fikk vi oss en gratistur i en tusenmeterlang loddrett hyssing som bærer et par gondoler. Ja, det heter faktisk gondol – det samme som båtene i Venezia.  Spør ikke oss om hvorfor.

Her benytter vi forresten anledningen til å takke redaktøren i MC-Avisa for utdelingen av våre pressekort. De sparte oss for 2 x 505 kroner.  Det er penger det og.  Til de som kommer etter oss: Betal de pengene – er det klarvær vil du aldri angre på at du tok turen opp – siden det var søndag fikk vi til og med et gudsord med oss fra topprestauranten langt der oppe.

Gudene skal vite at vi begge trengte det – og like sikkert er det nok at ingen av oss fortjente det. Det meste av det teamet driver med skal visst være både syndefullt og kriminelt.  Livsglade som vi begge er. Team HH er imidlertid fortsatt, etter til sammen minst femti års presseerfaring, fortsatt barnslig henrykt hver gang vi opplever en yrkesfordel i vår skrivende hobbyvirksomhet.

På vei mot Sogndal finner vi endelig noen sølepytter, og koser oss skikkelig. Sindige sogne-kyr, skjønner nok ikke helt vitsen.

Lykken er uansett å ha godt humør og dårlig hukommelse.  Vi la Loen bak oss og kjørte så over Utvikfjellet, og ankom Sogndalsøyri, etter diverse alternative veier.  Er det en annen mulighet enn hovedveien, velges selvsagt denne, nærmest som et prinsipp. En svær flokk med kuer ble forresten skremt, etter alle kunstens regler, etter at vi fant noen svære vann-dammer vi kunne leke i på en sidevei. Og det vannet var det eneste som fantes i tørrsommeren her, nemlig smelta brevann som fossrant over elvebreddene. Annet rennende vann fantes ikke

I 1400 meters høyde treffer vi POLITI. Vi er et sted vi ikke skal være

Vi håpet vel kanskje at kuene lot seg skremme, men vestlandske kyr er så jævla sindige at det er til å gjespe av. Men teamet lekte guttunger en stund, noe som av ulike grunner faller oss mistenkelig lett.

Hagen er blid som ei lerke. Han har storkost seg over Aurlandsfjellet.

På vei over Aurlandsfjellet fikk Hagen øye på en privat vei innover og oppover fjellet. Bommen var mulig å kjøre utenom. Der oppe på nesten 1400 meter møtte vi en nokså ilter oppsynsmann med «politiskilt». Vi hadde verdens dårligste unnskyldning for å være akkurat der, men det virket, og karen så til å mildne litt. Han ville gjerne at vi skulle betale 200 kr.  Hvilket vi gjerne gjorde om vi bare hadde visst hvordan!  Ingen «Vipps»  gikk pga. manglende mobildekning, og noen pengepostkasse var ikke å se.

Huseby hadde riktignok 200 cash i lommeboka men det nevnte vi ikke noe om.

Vi tar grusveien opp til radiomasta på Aurlandsfjellet. Huseby koser seg i det fine været.

Det hele endte med at vi slapp å betale og teamet ble gode venner med mannen, som var happy bare vi dro oss ned til 1100 meter igjen.  Litt senere kjørte vi innom radiomasta på Aurlandsfjellet – et utsiktspunkt vi kan anbefale.

Deretter gikk ferden ned til Stegastein, der en trebro med glass i enden er det eneste som holder suicidale fra å hoppe i døden. Nede i Aurlandsdalen droppet vi å kjøre motorsykkel på gangstiene der fotfolket liker å rusle, og deretter var det egentlig bare å sette nesa i retning tilbake til Geilo der teamet hadde en base takket være Hagens familiehytte.

Fra taubane til taubane.

Vi var mektig imponerte over den gedigne skyliften i Loen, og fant ut at denne måtte sammenlignes.  Vi sikta oss derfor inn på Krossobanen og Rjukan. Denne er bygd i 1928, og er med dette Nord-Europas eldste «hyssingbane.»

I 32 varmegrader, er ikke en is å forakte. Etter å ha rota oss bort på alle mulige småveier smaker det ekstra godt.

Veien gikk over Imingfjell og ned Tessungdalen i friskt driv.  Det rare var at nå som vi var tilbake på Østlandet, fikk vi vestlandsvær. Det gjorde imidlertid ingenting, etter dager i en badstulignende tilværelse.  Huseby fikk nærmest normal farge i ansiktet igjen, han hadde vært konstant peonrød helt siden tropevarmen innfant seg, på tross av solide reseptforskriftsmessige sterke blodtrykksregulerende medisiner.

Ved ankomst Rjukan, tok vi igjen frem pressekort og kamera, og jammen klarte vi å lure oss unna billettkostnadene her også.  Vi sparte til sammen 300,-.  Nok til en enkel lunsj på den flotte kafeen Gvepseborg på toppen.  Det mest imponerende med Krossobanen er at det inne i gondolen står at denne lille kassa er godkjent for 25 personer.

For å si det slik: Vi hadde ikke tort å være med dersom det hadde blitt stappa inn femogtjue  Husebyer i denne hengekassa.

På vei mot Byrkjelo, ser vi opp på Briksdalsbreen som smelter i rekordfart. Elvene er fulle av smeltevann.

Imidlertid er de fleste noe mindre enn Huseby i vekt og volum, så det hele gikk bra.

Det var forresten her vi gjorde en flau tabbe – det vi skulle ha gjort var å kjøre til Kalhovd, og derfra videre til Gvepseborg, taubanens øverste punkt. Og så tatt taubanen ned og opp igjen! Det er mer enn sju mil på grus høyt til fjells – og selv om du må kjøre samme vei tilbake anbefales turen på det sterkeste.

«Tyttebæret» på Krossobanen er nok ikke så fancy som skyliften i Loen, men i 1928 var dette det hotteste.

Denne veien er åpen fra St.Hans til høsten for oss alle, mot et lite vederlag.  Men dette oppdaget Huseby først uka etter turen, da han var på en annen tur med Rjukan MC-klubb, som jo er lokalkjent i området. Ytterst irriterende – vi må nok ha en reprise i Rjukanområdet i 2019.

All lykke er tidsbegrenset og vi måtte hjemover til den strie skjorte og den havre lefse, som tyskerne sikkert sier.  Siden vi bor på ulike steder skiltes etter hvert våre veier, Huseby kjørte utenom regnskurene helt hjem til Ed i Sverige mens Hagen tok godt preparerte veier hjem til Drammen, den eneste norske byen som har skiftet status fra å være et obstrukt industrihøl til å bli et frydefullt elveparadis for sine innbyggere.

Men før dette stoppet vi på flyplassen i Notodden og koste oss med lokal kulinarisk gatekjøkkenmat av beste merke.

Teamet anså utflukten som vellykket og ga den 97 poeng av hundre mulige, og det er ingen tvil om at teamet vil arrangere flere slike turer i framtida. Team HH vil gi dette råd i sakens anledning:

Gakk hen og gjør likeså!