Stikkordarkiv: Adventure

Thailand 2016. Del 1

 

Thailand Nord og Det Gylne Triangel .

Motorsykkellandet der ånder møtes. Del 1

 

Av Kyrre Hagen og Tore Huseby.

( Heretter kalt Team H/H)

Vi hadde fått tips om at Thailand nord var et eldorado for motorsykkelkjøring. Og at midtvinters var tida da varmen ikke var fullt så trykkende som ellers, en påstand vi snart skulle lære at stemte noe mer enn vi satte pris på. Men å kjøre hele veien ned var uaktuelt – det tar minst en måned. Så det ble fly og MC-leie.

Vi har fått utdelt de bestilte syklene og prøver å få bagasjen vår stablet opp. Utleiesteder vrimler det av i Chiang Mai.
Vi har fått utdelt de bestilte syklene og prøver å få bagasjen vår stablet opp. Utleiesteder vrimler det av i Chiang Mai.

Det viser seg at et sete i Norwegians nye Dreamliner koster tre kroner mila, tre tretti om du skal ha mat. Billigere kan man neppe reise kvarte jorda rundt. På litt under et døgn, og for under sju til ni tusen kroner har du tur-returbillett Norge Thailand, samt motorsykkel til fri disposisjon i en hel uke. Prisforskjellene handler om grad av forsikring samt hvor dyr/stor sykkel du ønsker å leie.

Trøbbel med thailandske stedsnavn.

Tuk-tuk drosjene tar deg dit du vil, for nesten ingen penger.
Tuk-tuk drosjene tar deg dit du vil, for nesten ingen penger.

Vi fløy til Bangkok, skiftet fly der til en by lenger nord som heter Chiang Mai. Tanken var å kjøre i de nordlige områdene, der Laos, Burma og Thailand møtes. Dette er områder som ligger til dels høyt og med et nokså annerledes januarvær enn det turistfellene nedi den Thailandske gulf kan by på. Kartplanleggingen viste at vi begge lider av asiatisk predemens – det var skvatt umulig å memorere et eneste stedsnavn. Kulepenn og huskelapp er eneste mulighet. Og utallige repetisjoner der vi spurte hverandre: Hva i heite het nå den plassen vi skal til da? Å spørre Thaiene er litt så som så. Spør du om veien til Tønsberg får du kanskje svaret på veien til Kongsberg. Eller Drammen. Forklaringen på dette fenomen er thaienes utsøkte høflighet – enhver som spør om noe har krav på et svar. Thaienes engelsk er riktignok dårlig, men den er langt bedre enn vår thai.

Denne karen I Team H/H derimot leser veldig bra. Men husker ikke en fordømt ting av det han har lest, så vi er like langt egentlig…
Denne karen I Team H/H derimot leser veldig bra. Men husker ikke en fordømt ting av det han har lest, så vi er like langt egentlig…

Vi hadde også leid en GPS for trettifem kroner, og det var den da også verd. Avstander over tre kilometer fiksa den ikke i det hele tatt, og avstander under det var også så som så.  Å angre på at de fire perfekte GPS’ene vi til sammen eide lå igjen hjemme var for seint. Så det ble å navigere på gamlemåten: Prøve – og feile. En metode som innimellom gir de mest fantastiske resultater.

Links trafikk:

_DSC8874Team H/H hadde begge tidligere erfaring med venstrekjøring, og det i flere ulike land. Erfaringen til Kyrre var riktignok kun i forbindelse med forbikjøringer. Pragmatisk venstrekjøring a la thai var helt nytt for oss begge. Lette motorsykler og mopeder kjørte i begge retninger samtidig på begge sider av veien utenfor kantlinjene på hovedveiene. Med og uten sidevogner, tilhengere og andre innretninger som kan frakte større gjenstander. Inne i kjørefeltene er det ofte plass til to i bredden, men trafikken går nå i hvert fall bare i en retning i respektive kjørefelt. _DSC8836Det er da noe. Forbikjøringer er ytterst spennende for du vet ikke alltid om det er to, tre, eller seks kjøretøyer i bredden i det øyeblikket du gir gass og vil forbi. Disse endringene skjer med lynets hastighet og kommer ofte nokså overraskende på en trygghetsnarkoman skandinav. I tall er skadestatistikken omtrent elleve ganger høyere enn her hjemme, og det er egentlig ikke så verst. Men la det være sagt: Den forsiktige motorsyklist med angst for improvisasjoner bør droppe å legge mc- ferien sin her. Likevel ble vi raskt enige om at thaikjøring slett ikke er noe stort problem, når en bare har lært seg grunnreglene:  A: Er noe mulig, vil alltid thaiene prøve om det går. B: Den sterkeste bestemmer alltid.

Rutevalget:

Kart ThailandsturEtter å ha «døgnet» på turen ned, tok vi syklene ut hos utleier Tonys Big Bikes. Dette utleiefirmaet hadde vi valgt fordi de hadde en ryddig hjemmeside. Starter du turen fra Chiang-Mai er det imidlertid helt unødvendig å forhåndsbestille sykler. Det finnes nemlig en rekke utleiesteder, med atskillig bedre utvalg av sykler enn hos Tony. Vi skrev under på den dårligste forsikringsdekningen du kan få formulert med ord, og la ut i det tidligere beskrevne trafikkbilde, med dødsforakt. Du våkner litt av sånt, selv etter å ha «døgnet.»

Doi Inthanon.

Turen nå gikk sør og vestover mot Thailands høyeste fjell Doi Inthanon 2565 moh. Vi kom etterhvert inn på smalere veier, og det hele ble nokså trivelig. Dette er da også nasjonalparkområder og svært vakre steder. De brede smilene kom raskt på plass der veien slynget seg, bratt og svingete oppover. Tore merket raskt Kawaen`s begrensninger. 250 kubikk krever at du er på hugget om du skal opprettholde sånn noenlunde verdig fart i oppoverbakke.

Sving er sving selv om det er venstrekjøring, og i lange partier tok det aldri slutt.
Sving er sving selv om det er venstrekjøring, og i lange partier tok det aldri slutt.

Her gjaldt det å holde turtallet oppe og å unngå unødige oppbremsinger! Da daua nemlig sykkelen helt og en måtte begynne helt forfra.  Det er jo heller ikke akkurat et pre å veie over 120 kilo inkludert kjøreskinn, hjelm støvler og så videre, men så lenge turtallet sto på kronisk angstskrik og evig smerte a la Munch, så gikk sykkelen overraskende greit. Elektronisk motorstyring er en gave til tjukkaser med for liten motorsykkel!

Etter å ha nytt høyfjellsluften noen få øyeblikk satte vi kursen videre mot vest, og ankom Mae Sarieng akkurat i det dagen var brukt opp. Sola går ikke ned i Thailand. Den faller, og det skjer raskt. Dagens noe krøllete kjøreetappe ble ca. 320 km, noe vi var svært fornøyd med, etter å ha rotet oss inn i diverse Chiang- eller -Mae-byer.

Det var umulig å holde greie på alt sammen.

Den skal tidlig krøkes den som god thai skal bli. Denne pjokken er trafikksikret etter thaistandard – han har lue i det kalde været.
Den skal tidlig krøkes den som god thai skal bli. Denne pjokken er trafikksikret etter thaistandard – han har lue i det kalde været.

Mae Hong Son, et MC-eldorado.

I de nordvestre områdene av Thailand er utsikten pustestoppende vakker.
I de nordvestre områdene av Thailand er utsikten pustestoppende vakker.

Neste dags kjøreetappe skulle ta oss til Mae Hong Son, en vei som gikk rett nordover. Gjennom et kort men fyndig førermøte, kom vi frem til at dette nok var litt for enkelt, og la opp til en avansert avstikker lengre opp i fjellene. Vi ville jo ha litt utfordringer. Utfordringene viste seg etterhvert å være mer enn store nok for teamet, og vi kjørte oss fullstendig ut på bærtur, og brukte faktisk litt tid på å kjenne etter om tennene fortsatt satt fast i kjeften da vi foretok en såkalt «endringsvurdering» og snudde. Trøsten er at om du først skal du på bærtur i dette området, så var dette et utmerket sted. Utsikten var fantastisk, selv om selve veiene etter hvert ble borte for oss.

En av stedene vi rotet oss helt bort og der både tenner, skruer og bolter fikk testet seg noe voldsomt.
En av stedene vi rotet oss helt bort og der både tenner, skruer og bolter fikk testet seg noe voldsomt.

 

Som vanlig har vi kjørt oss bort, og stopper denne karen for å få hjelp. Da vi snakket var han plutselig døv. Da vi viste ham kartet var han svaksynt. En fattig stakkar som bodde pokkerivoll, sammen med kona si.
Som vanlig har vi kjørt oss bort, og stopper denne karen for å få hjelp. Da vi snakket var han plutselig døv. Da vi viste ham kartet var han svaksynt. En fattig stakkar som bodde pokkerivoll, sammen med kona si.

De bare sluttet liksom. Vi rakk forresten en høyst nødvendig lunsj der ute i ingenmannsland, mens blodsukkeret var kritisk lavt. Medbrakt Wasa knekkebrød med makrell i tomat. Tores sikringskost. Lokal ekspertise vi påtraff hadde aldri sett et kart før, og var til liten hjelp da vi heller ikke lyktes å finne et egnet tegnspråk å kommunisere med. Det ble derfor å stikke halen mellom beina, og kjøre samme vei tilbake. Strake veien opp til Mae Hong Son var imidlertid ikke mye strak, og slettes ingen nedtur. Her var det svinger i flotte kombinasjoner, og på fin asfalt. Reneste racerbanen i partier. Dagens etappe ca. 240 km.

Dette tempelet er et skue, der det speiler seg i det lille vannet midt i Mea Hong Son, etter mørkets frembrudd.
Dette tempelet er et skue, der det speiler seg i det lille vannet midt i Mea Hong Son, etter mørkets frembrudd.

3934 Svinger:

Disse rutene er verd å få med seg. Klistremerker var å få kjøpt. Den ene er feilstavet, gjett hvilken!
Disse rutene er verd å få med seg. Klistremerker var å få kjøpt. Den ene er feilstavet, gjett hvilken!

Snakk om å dumpe borti motorsykkelrute de lux! Ingen i team H/H hadde noen gang hørt om 1864 Curves eller 2070 Curves. Den sørlige ruten fra Hot, gjennom Mae Sarieng til Mae Hong Son, er visstnok viden kjent i verden. Ikke nok med det. Fra samme by snor det seg en rute videre gjennom Pai og Soppang på 2070 Curves. Legger man rutene sammen består denne av hele 3934 svinger. Vi kjørte de aller fleste av disse, men kom raskt ut av tellingen. Fantastisk var det uansett, ett svingeldorado som aldri tok slutt. Og der det er svinger, er det også bakker!

Veidekket var litt varierende, men stort sett veldig bra. Svingene alt fra krappe, til store og oversiktlige. Veiene er som hovedregel feildosert. Thaiene bygger så billig som mulig, og kompenserer med spennende kjøreopplevelse. Vi opplevde begge flere hjulslipp underveis. Om dette skylles kvaliteten på dekkene, veibanen eller begge deler var usikkert. Men når alt satt som det skulle var det bare å mate på og nyte denne fantastiske veien.

Tore og Per jager svinger. Susanne nøyer seg med å være passasjer i dag.
Tore og Per jager svinger. Susanne nøyer seg med å være passasjer i dag.

Dansk ekspertise:

Under vår ferd møtte vi et ektepar fra Danmark på tur. Per og Susanne Emborg. De var på sin femtende motorsykkeltur i Thailand. Fra dem var det mye kunnskap å hente for oss førstereisgutter. Da de fortalte oss at de skulle ta en liten kjøretur i nærområdet dagen etter, slang vi oss med. Det skulle vi ikke angre på.

Langhalsene fra Burma.

Vår nyvunne venn Per med en ung Kayaw-kvinne, som er pyntet etter alle kunstens regler.
Vår nyvunne venn Per med en ung Kayaw-kvinne, som er pyntet etter alle kunstens regler.

Første stopp på vår firerbandeferd var å besøke en Kayaw landsby. Dette er politiske flyktninger fra Burma/Myanmar og de er kjent for minst en ting: De smidde ringene som kvinnene bærer rundt halsen, og som i løpet av et langt liv medfører at om ringene fjernes, kveles personen fordi de ikke lenger har muskler som kan holde hodet oppe.

Hyttene I Kayawlandsbyen er enkle og fattigslige.
Hyttene I Kayawlandsbyen er enkle og fattigslige.
En ekte Kayaw-kvinne med lang hals og et for oss ukjent tradisjonelt instrument laget av blytungt treverk. Det veide mellom seks og åtte kilo.
En ekte Kayaw-kvinne med lang hals og et for oss ukjent tradisjonelt instrument laget av blytungt treverk. Det veide mellom seks og åtte kilo.

Landsbyen deres var i virkeligheten en turistfelle hvor vi med vanlige halser kunne se og oppleve klær, folk med lange halser, en elefant, et marked, noen våpen, enkle hytter og mennesker som levde daglig av å bli glodd på og på tross av dette åpenbare ubehaget, smilte tilbake og var kremmere på heltid.  Heldigvis viste det seg at de fleste yngre jentene hadde faket halsringene, de brukte et metallbrett som så ut som halsringer men som bare var bundet med hyssing i nakken. Så verden går åpenbart framover.

Videre gikk ferden langs veier som var merket med thailandske og kongelige flagg, langt opp på en fjelltopp. Vi fikk høre at prinsen skulle komme hit om noen dager, og tusenvis av flagg ble satt opp på hver femtiende meter langs ruta, sikkert for at han skulle finne fram, kom vi til.

Siden prinsen skulle besøke området neste dag var mil etter mil av veien dit pynta med tusenvis av flagg. Overflødiggjør GPS slikt noe, men er veldig ressurskrevende på andre måter.
Siden prinsen skulle besøke området neste dag var mil etter mil av veien dit pynta med tusenvis av flagg. Overflødiggjør GPS slikt noe, men er veldig ressurskrevende på andre måter.

Dryppsteinsgrotter:

De blå fiskene fant vi i flere av grottene. De liker grønnsaker selv, men er visstnok giftige. Så vegetarkost er nok ikke så sunt som man skal ha det til.
De blå fiskene fant vi i flere av grottene. De liker grønnsaker selv, men er visstnok giftige. Så vegetarkost er nok ikke så sunt som man skal ha det til.

Thailand i nord er full av fantastiske dryppsteinsgrotter, det er bare å velge. Siste stopp på dagen var en grotte der det myldret av temmelig store og blå fisker, med ulike mønstre. Det var skiltet med at fisken var giftig, og ikke spiselig for mennesker. Fisken spiste imidlertid alt vi kastet ut til dem, dette var «vill oppdrettsfisk», i ordets rette betydning.

Syklene:

Vi hadde valgt to ganske ulike sykler: Tore som aldri rager særlig langt over bakken, hadde gått for en snerten Kawasaki Z 250. Fjæringen var i praksis i bunnen, fra det øyeblikk han satte seg på sykkelen. Kyrre hadde tatt litt hensyn til sin stolpeformede kropp, og fått bretta de lange beina opp på en Honda CB 500 X. th10Hondaen hadde et hav av moment sammenliknet med den lille Kawa´n, og fin beinplass. I grunn overrasket denne sykkelen stort på hele turen. 500 kubikk er sjarmerende, og ikke til å kimse av. Et osean av kjøreglede har Honda her plassert mellom hjulene.

Kawa´n imponerte bare ved å overleve turen. Konstant maks turtall i lave hastigheter opp bratte bakker må ha vært litt av en påkjenning for den stakkars maskinen. Mange av oss vil jo gjerne ha minst tusen kubikk mellom beina.

I nasjonalparken var det fire- fem elvekrysninger og da er det gøy å sprute litt.
I nasjonalparken var det fire- fem elvekrysninger og da er det gøy å sprute litt.

Vi opplevde at det er totalt unødvendig for å få en god og morsom kjøreopplevelse. Minuset med disse syklene er at produsentene har gjort alt for å skape billige motorsykler. Dette gir seg spesielt utslag når syklene presses på litt svingete humpete veier. Da henger rett og slett ikke fjæringskomponentene med, og vi måtte rett som det var slakke på gassen. Med tanke på den den nærmest manglende forsikringsdekningen, ble det rett og slett for spennende.

Mat og sånn:

Man skjønner jo at det er mat. Men hva slags? Vi fant ut at hele høna lå oppi her. Bortsett fra fjær, nebb og klør da…
Man skjønner jo at det er mat. Men hva slags? Vi fant ut at hele høna lå oppi her. Bortsett fra fjær, nebb og klør da…

Når en ikke snakker språket, ikke kan lese alfabetet og ikke alltid kan lukte seg fram til menyen så er det å spise nokså spennende i Thailand. Mat selges så godt som overalt, og det er billig og nærende. Men etter å ha spist en krydra hønsesuppe der ALT på høna minus fjæra ble brukt så blir det liksom til at en får litt lange tenner når en skal teste ut ukjent mat på ukjent sted. Thaiene krydrer tøffere enn vi er vant til. Det velkjente trikset med å unngå isbiter for å ikke få jallamage, samt bare drikke vann fra uåpna flasker er vel og bra. Men alt av grønnsaker skylles jo i vanlig vann så helt lett er dette ikke. Det enkleste er å gi litt blaffen og ta elendigheta som den kommer, samt ikke være kresen. Alle må spise og la det være sagt: Med et par små unntak var all maten vi spiste god.

Sørover på 1864 Curves:

2016-02-08 07.29.52Etter oppholdet i Mae Hong Son satte vi kursen mot de mere nordøstlige områdene av Thailand. I dag skulle vi kjøre de 1864 kurvene mot Pai, og derfra sørover retning Chiang Mai. Vi var tidlig på veien, og været var nydelig og varmt. Denne dagen, ble en av de fineste kjøredagene. Ruten består i en orgie av svinger, tett i tett. Stort sett går veien inne i tett skog, og det er ikke mange stedene du har god utsikt, men på enkelte partier kommer du høyt, og da åpenbarer det seg en flott utsikt. Tregrensa er nok på mange tusen meter så langt sør. Her avslører landskapet flotte grønnkledde fjell, som dette området består av. Svingene krever sin mann, og vi opplevde begge hjulslipp på strekningen. I andre partier satt alt som det skulle, og smilene var på maks.

Grotter igjen:

Guiden vår kunne fyre Petromax og ville nok fått plass i enhver sidevogn til Primustreffet.
Guiden vår kunne fyre Petromax og ville nok fått plass i enhver sidevogn til Primustreffet.

Ca. halvveis til Pai tok vi av veien nordover, og besøkte Tham Lod Cave. . Den lille veien inn til grotta var smal og morsom der den snodde seg en snau mil innover i skogen. Vår knøttlille og høygravide guide, kunne ikke akkurat mye engelsk, men tok oss med på en flåtetur gjennom den store grotta.

Der grotten tok slutt kunne vi se dagslys igjen, samt vende om tilbake til utgangspunktet. Over oss hang tusenvis av flaggermus i taket.
Der grotten tok slutt kunne vi se dagslys igjen, samt vende om tilbake til utgangspunktet. Over oss hang tusenvis av flaggermus i taket.

Hun fyra erfarent opp en Petromax lampe, som effektivt lyste opp tak og vegger i grotta. Oppunder taket hang flaggermus tett i tett, mellom flotte saltkrystaller. Stiene og trappene inne i grotta var dekket av en seig «batshit» guffe over alt, og i vannet var det også her, et mylder av fisk. Det er en egen følelse å bli skiti og miget på av noen tusen pattedyr som henger over hodet ditt…

Thaiene dyrker te og ris i disse nordlige områdene. Vakrere jordbruksområder skal du vel lete lenge etter.
Thaiene dyrker te og ris i disse nordlige områdene. Vakrere jordbruksområder skal du vel lete lenge etter.

I stedet for å kjøre ned til Chiang Mai igjen overnattet vi i den lille byen Chiang Dao.  Der skulle vi oppleve at været lot oss i stikken. Men mer om det i neste nummer.     Klikk her for Del 2

Mc-avisa nr. 3  – 2016

La Corse… En opplevelse av Korsika.

Vi er klare for nye eventyr på Korsika, etter noen fantastiske dager på Sardinia.
Vi er klare for nye eventyr på Korsika, etter noen fantastiske dager på Sardinia.

Korsika, denne lille gjenstridige fransktalende øya har alltid virket forlokkende, der den ligger i Middelhavet, mellom Sardinia og fastlands-Frankrike. Klimaet er perfekt nå tidlig i september. Det er bare å mate på. Veiene er rått svingete, og underlaget har godt grep. Fotpinnene på GSén skraper rett som det er i bakken, der vi kaster syklene inn i sving etter sving. Det er som om disse svingete veiene aldri tar en pause. Inn i svarteste skauen, langs kanten på trange bratte raviner, og høyt opp på nakne høyfjellsplatå. Vi er i motorsykkelparadis.

Kart Korsika
Her ser du ruta vi kjørte på Korsika

Vi har alt noen fantastiske dager på Sardinia bak oss. Naturen varierende og spennende. Vi har kjørt veier så nære en racing-bane du kan komme. Nå venter Korsika. Jeg har med meg tre kamerater på guttetur denne gangen, Christian, Jon S. og Jon O. Alle erfarne motorsyklister i sin beste alder. Turen har vi fått anbefalt av en østerisk hotelldirektør Ernest, som vi har pleid å bo hos på våre turer i Alpene. Når en motorsyklist fra Sør-Tyrol, rett ved Paso Stelvio kan anbefale en tur ned hit, sier det seg selv at opplevelsene og kjøringen måtte være bra. Vi hadde studert kartene under planleggingen av turen, og funnet ut at begge disse øyene nok kunne gjøres unna på en ukes kjøring. La det være sagt med en gang, planlegg gjerne turene separat. Begge øyene er vel verd egen tur, og veier er det nok av på begge øyene.

Ferga over til Korsika er stappfull. Vi venter sammen med mange andre motorsyklister. Flere fergeselskaper trafikkerer denne strekningen på 12 km.
Ferga over til Korsika er stappfull. Vi venter sammen med mange andre motorsyklister. Flere fergeselskaper trafikkerer denne strekningen på 12 km.

Vi er tidlig oppe, for å nå fergen med avgang kl.10 til Korsika. Jeg har vært ute på morgentur i byen, og samtidig inspisert tårnet som ligger helt på nord-spissen av øya. For rundt 1500 f.Kr. og framover ble det bygd en rekke slike runde tårnstrukturer som kalles «nurager» på Sardinia.

Jeg har vært ute på morgentur i Santa Teresa Gallura, byen som ligger helt i nord på Sardinia, og inspisert tårnet som ligger helt på nord-spissen av øya. For rundt 1500 f.Kr. og framover ble det bygd en rekke slike runde tårnstrukturer som kalles «nurager» på Sardinia.
Jeg har vært ute på morgentur i Santa Teresa Gallura, byen som ligger helt i nord på Sardinia, og inspisert tårnet som ligger helt på nord-spissen av øya. For rundt 1500 f.Kr. og framover ble det bygd en rekke slike runde tårnstrukturer som kalles «nurager» på Sardinia.

Været er strålende, og vi får parkert syklene på bildekket, inntil skipssiden. Der får hver og en av dem en stropp rundt seg. Det er stille vann i dag, og vi finner oss en plass i solen på dekk, blant alle de andre passasjerene. Båten er stappfull, men jammen sitter noen norske damer ved siden av oss på dekk. Etterhvert som vi nærmer oss Bonifacio oppdager vi hvor spektakulær øya og innseglingen er. Bonifaciostredet har flere øyer og skjær.

Vi nærmer oss Bonifacio. På toppen ligger deler av byen helt ut på kanten. De ytterste husene ser ut som om de kan vippe ut i havet når som helst.
Vi nærmer oss Bonifacio. På toppen ligger deler av byen helt ut på kanten. De ytterste husene ser ut som om de kan vippe ut i havet når som helst.
Vi koser oss på dekk i strålende vær. Ferga er stappfull. Til venstre; «Working Class Hero» Jon Olsen. Til høyre artikkelforfatter Kyrre Hagen.
Vi koser oss på dekk i strålende vær. Ferga er stappfull. Til venstre; «Working Class Hero» Jon Olsen. Til høyre artikkelforfatter Kyrre Hagen.

Dette medfører at farvannet er vanskelig å seile i. Om kaptein Jack Sparrow skulle ønsket seg en favoritt-havn måte det være akkurat her. Fjellveggene er loddrette med klipper som sjøen har bearbeidet i millioner av år. Innseilingen er trang mellom disse klippene. Jeg kan se for meg hvordan ei sjørøverskute kan smette inn her og bli borte. På toppen ligger deler av byen helt ut på kanten. De ytterste husene ser ut som om de kan vippe ut i havet når som helst. Øya Korsika er betydelig yngre en Sardinia. Her er fjellformasjonene mye spissere, mens de på Sardinia har vært rundere. Dette gjør også at været på Korsika kan være mye mere varierende enn på Sardinia. Her er forholdene nesten som på Vestlandet, og øya er særdeles grønn og frodig.

Innseiling til havnen i Bonifacio. Dette må ha vært en ideell sjørøverhavn i gamledager.
Innseiling til havnen i Bonifacio. Dette må ha vært en ideell sjørøverhavn i gamledager.

Korsika har oppfostret selveste Napoleon Bonaparte. Hærføreren som gjorde Frankrike til en dominerende stormakt i Europa fra årene 1790, og fram til hans fall i 1814. Napoleon ble født i Ajaccio på Korsika, og ble som 15 åring sendt til Paris for å få militær utdannelse. Han ble general allerede i 1792, og keiser i 1804. Korsikanerne så imidlertid på Napoleon som en forræder, og hans familie ble drevet ut av sine hjem i Ajaccio. Napoleon gjorde imidlertid familien til konger av erobrede land. Korsikanerne fikk ikke øynene opp for ham, før etter hans fall. Han ble da også feiret i Ajaccio med fyrverkeri og prosesjoner. Dette er en tradisjon den dag i dag.

Vi ankommer Korsika med ferga. Jon S. og Christian er klare til å kjøre i land.
Vi ankommer Korsika med ferga. Jon S. og Christian er klare til å kjøre i land.

Det er varmt, når vi tar på oss utstyret og kjører i land. Jeg er den eneste med GPS, og må vente på gutta som har kjørt i feil retning. Det pipler av svette under hjelmen. Det er sikkert over 30 grader her nede i Bonifacios gryte. Vi kommer oss etterhvert på riktig vei, og setter kursen mot Porto Vecchio, en ganske kjedelig vei, før vi setter kursen opp mot fjellene i retning Corte. Veien slynger seg snart oppover bratte fjellsider, og vi kommer raskt opp i ganske stor høyde (mere enn 1000 moh.). Vi stopper for en fotoseanse. For å få tatt noen fine bilder kjører gutta litt tilbake, før de kommer mot meg igjen. De er imidlertid blitt tatt igjen av en liten AMG Mercedes med V8. Sjåføren som er voksen, har en flott dame ved sin side. De morer seg stort over å ligge i hæla på 2 x Jon, som jakter råe svinger. De vinker begeistret til oss når vi senere passerer dem oppe i en liten fjellandsby.

2 x Jon jakter svinger forfulgt av en AMG Mercedes med V8. Paret i bilen storkoser seg bak de to.
2 x Jon jakter svinger forfulgt av en AMG Mercedes med V8. Paret i bilen storkoser seg bak de to.

Veiene snirkler seg oppover i fjellene. Asfalten er god og svingene krappe. På Sardinia har vi kjørt mye på 3 og 4 gir. På mange av strekkene her på Korsika, ligger vi i 1 og 2 gir. Vi finner en koselig fjellandsby, og det er tid for lunsj. Det er ikke så mye å velge i på menyen, da den lille restauranten har hatt 600 middagsgjester dagen i forveien. Vi kan velge mellom kylling, men den smaker utmerket. Christian som normalt bare aksepterer en indrefilet, eller entrecote til lunsj, er glad bare han får mat. Han har dagene da vi ikke fant noe sted å spise på Sardinia friskt i minne.

Fjellene er bratte, og vi kommer fort opp i høyden på Korsika. Veiene er krevende og utrolig bra.
Fjellene er bratte, og vi kommer fort opp i høyden på Korsika. Veiene er krevende og utrolig bra.

Vi tar igjen en annen GS 1200 tilsvarende våre i et lyskryss. Sykkelen har også passasjer, og jeg ser de to snakke med hverandre mens de venter på grønt. Passasjeren viser føreren tommel opp, og etterhvert forstår vi hva de to har snakket om. Det er en virkelig god motorsyklist vi har foran oss. Han setter avsted i et godt tempo, og øker på etterhvert. Sporvalget er perfekt, og det er utrolig morsomt å ligge på hjul. Milene går unna både på tørt og vått føre. Jeg må si jeg er imponert over denne ekvipasjen. Det er som de danser på veien. Raskt, jevnt, sikkert og feiende flott. Alt har jeg fått fanget på hjelmkamera mitt. Dagen i forveien snakket vi med noen engelskmenn som skulle over til Korsika kvelden før oss. Nå tar vi dem igjen. De er absolutt ikke av det erfarne slaget, og det virker nærmest som om de har parkert når vi suser forbi dem.

Vi passere et følge engelske sykler. Disse har mere enn nok med å klamre seg til syklene rundt de flotte svingene på Korsika.
Vi passere et følge engelske sykler. Disse har mere enn nok med å klamre seg til syklene rundt de flotte svingene på Korsika.
Det gjelder å orientere seg. Jon Olsen og Jon Storheil studerer kartet. Vi er på rett vei.
Det gjelder å orientere seg. Jon Olsen og Jon Storheil studerer kartet. Vi er på rett vei.

Vi må dessverre stoppe for å orientere oss, og mister det morsomme følget vårt. Vi skal over Col De Verde, som danner grensen mellom fjellmassivet Monte Renoso i vest, og Monte Incudine i øst. Veien er en del av «Route of Tree Passes». I det vi kommer over åpenbarer det seg en flott utsikt mot nord på øya. Fjellet er stort sett dekket av en ganske åpen furuskog. Fjellsidene er bratte, og svingene utrolig krappe. Du skal passe litt på her på Korsika. Utrolig mye husdyr beiter ute i naturen. Du trenger ikke bli overasket over å møte små svarte griser, eller ei ku midt i veien rundt neste sving. Enkelte steder er det så mye buskap som har gått i veien, at denne er sleip og glatt etter alskens ekskrementer fra dyrene. Ikke er de skvetne heller disse firbeinte. De har det slettes ikke travelt med å flytte seg for oss.

Se opp for firbeinte. Utrolig mye husdyr beiter ute i naturen. Du trenger ikke bli overasket over å møte små svarte griser, eller ei ku eller en skikkelig diger gris som denne, midt i veien rundt neste sving.
Se opp for firbeinte. Utrolig mye husdyr beiter ute i naturen. Du trenger ikke bli overasket over å møte små svarte griser, eller ei ku eller en skikkelig diger gris som denne, midt i veien rundt neste sving.

Vi ankommer Corte utpå ettermiddagen, og det er på tide å finne et hotell for dagen. Byen viser seg å være stappfull, men på GPSèn finner vi et hotell et par mil utenfor, i skogen. Hotel Paesotel E Castelle viser seg å være en liten perle, og vi nyter et par halvlitere utenfor, før kjøleutstyret forsvinner av. Betjeningen er ikke helt begeistret for alt utstyret vi har slengt fra oss i resepsjonen. Vi inntar et nydelig måltid, med lokale viner, som avsluttes med oster og «Portvin» ala Korsika. En perfekt avslutning på dagen. Korsika har gitt mersmak, og vi gleder oss til hva de neste dagene vil bringe oss.

I det vi kommer over Col De Verde åpenbarer det seg en flott utsikt mot nord på øya. Fjellet er stort sett dekket av en ganske åpen furuskog. Fjellsidene er bratte, og svingene utrolig krappe. Veien er en del av «Route of Tree Passes».
I det vi kommer over Col De Verde åpenbarer det seg en flott utsikt mot nord på øya. Fjellet er stort sett dekket av en ganske åpen furuskog. Fjellsidene er bratte, og svingene utrolig krappe. Veien er en del av «Route of Tree Passes».
På Hotel Paesotel E Castelle nyter vi et par halvlitere før kjøleutstyret forsvinner av. Betjeningen er ikke helt begeistret for alt utstyret vi har slengt fra oss i resepsjonen.
På Hotel Paesotel E Castelle nyter vi et par halvlitere før kjøleutstyret forsvinner av. Betjeningen er ikke helt begeistret for alt utstyret vi har slengt fra oss i resepsjonen.

Vi er oppe i åttetiden. Det er helt vanlig på disse turene. Etter en god frokost, laster vi opp syklene, og setter avgårde. Det er imidlertid ikke mye å laste opp. Med litt god planlegging er det ikke mye du trenger å ha med på en slik tur. Alt får plass i en liten pakksekk bakpå salen. Selv har jeg bestilt toppboks, men det er mest for å kunne låse ned kamerautstyret. Været er sånn tålig denne dagen også. Det betyr lettskyet, og 25 grader. Ideelt kjørevær med andre ord. Vi har funnet ut at det tar lengre tid å kjøre her enn først antatt. En tur helt til nordspissen vil bare skape stress for oss i etterkant. Vi setter derfor kursen vestover mot den lille innsjøen «Lac de Calacuccia». På veien hit passerer vi masse veteranbiler, som kjører rally.

Vi setter kursen vestover mot den lille innsjøen «Lac de Calacuccia». På veien hit passerer vi masse veteranbiler, som kjører rally.
Vi setter kursen vestover mot den lille innsjøen «Lac de Calacuccia». På veien hit passerer vi masse veteranbiler, som kjører rally.

Vi har fulgt veien nord et stykke, nå tar vi vestover og kjører inn i Scala de Sta Regina. Veien snor seg innover denne lange ravinen av rød granitt. Det er lite vegetasjon her, men einer klorer seg fast på bergene. Det er stupbratt ned, og på bunnen av ravinen dannes mange naturlige bassenger. Vi nærmer oss den ville vestkysten av øya. Østkysten av Korsika er lav og jevn, mens vestkysten er høy med mange odder og bukter. Vi er nå rett syd for øyas høyeste fjell Monte Cinto 2706 moh. Vi kjører rundt den lille innsjøen «Lac de Calacuccia», noe som skal vise seg å være en tabbe. En religiøs tilstelning i byen har samlet tusenvis av mennesker, og vi kjører i kø, og har et svare strev med å komme ut av byen.

På vei vestover snor veien seg innover denne lange ravinen av rød granitt. Det er lite vegetasjon her, men einer klorer seg fast på bergene.
På vei vestover snor veien seg innover denne lange ravinen av rød granitt. Det er lite vegetasjon her, men einer klorer seg fast på bergene.
Vi møter en god del motorsyklister i Scala de Sta Regina. Det er stupbratt ned, på bunnen av ravinen dannes mange naturlige bassenger.
Vi møter en god del motorsyklister i Scala de Sta Regina. Det er stupbratt ned, på bunnen av ravinen dannes mange naturlige bassenger.

Etter å ha kommet ut av all trafikken fortjener vi en kaffestopp. Denne inntas i strålende sol på kafe ved siden av et skisenter. Deretter følger vi noen spektakulære veier langs en vanvittig bratt og dyp kløft, nesten mot avgrunnen. Vi kommer ut til vestkysten ved byen Porto. Svingene er så krappe og tette at det ikke kan beskrives; dette må oppleves.

Vi fortjener en kaffestopp. Denne inntas i strålende sol, og med friske bær inntil.
Vi fortjener en kaffestopp. Denne inntas i strålende sol, og med friske bær inntil.
Jon S. og Christian nyter utsikten utover en spektakulær kløft, vi følger på vei ut mot Porto. Veien er fantastisk langs denne vanvittige kløften, bratt og dyp kløft, nesten mot avgrunnen.
Jon S. og Christian nyter utsikten utover en spektakulær kløft, vi følger på vei ut mot Porto. Veien er fantastisk langs denne vanvittige kløften, bratt og dyp kløft, nesten mot avgrunnen.

Fra Porto kjører vi sørover langs Les Calanche. I dette området finner du de fantastiske «Red Rocks». Røde hullete steinformasjoner som går loddrett opp fra havet. Her finnes noen fantastiske utkikkspunkter, og vi inntar lunsj på en restaurant som ligger fantastisk til. Maten er dyr, og ikke noe videre å skryte av, men utsikten er fantastisk. Kanskje er dette et av Korsikas vakreste områder. Veien snirkler seg bratt oppover og rundt disse merkelige klippene. Vi følger vestkysten et stykke mot Ajaccio som er dagens mål. Så tar vi inn i landet igjen ved Sagone, og følger noen fine svinger oppover igjen i landet, til vi kommer til Vico. Herfra følger vi D1, en skikkelig dårlig snirklete vei sydover igjen. Dette er skikkelig GS-veier. Utrolig dårlig asfalt, og så svingete at du kun kjører på 1 og 2 gir. Jeg storkoser meg, selv om jeg må stå i mange av partiene. Christian savner sin Pan European, og finner seg slettes ikke til rette på GSèn. Han er glad når veien endelig tar slutt. Jeg skjønner egentlig ikke hva han klager på, han har da holdt et godt og sikkert driv på alle strekkene.

Fra Porto kjører vi sørover langs Les Calanche. I dette området finner du de fantastiske «Red Rocks». Røde hullete steinformasjoner som går loddrett opp fra havet.
Fra Porto kjører vi sørover langs Les Calanche. I dette området finner du de fantastiske «Red Rocks». Røde hullete steinformasjoner som går loddrett opp fra havet.
Maten er dyr, og ikke noe videre å skryte av, men utsikten er fantastisk. Kanskje er dette et av Korsikas vakreste områder. Christian Claudi til venstre, Jon Olsen til høyre.
Maten er dyr, og ikke noe videre å skryte av, men utsikten er fantastisk. Kanskje er dette et av Korsikas vakreste områder. Christian Claudi til venstre, Jon Olsen til høyre.

 

Vi kommer ut til kysten igjen. Forbi oss suser en Verys 650 i vill fart. Ikke nok med at kjøringen er fullstendig uforsvarlig; bakpå sitter også passasjer, og ingen har kjøleutstyr. Etter litt GPS trøbbel ankommer vi Ajaccio og finner hotellet, som ligger med flott utsikt langs havet. Etter gårsdagens erfaring har vi bestilt rom på forhånd. Etter en dukkert i bassenget finner vi en hyggelig liten gourmet restaurant nede på stranden. Maten og vinen er aldeles nydelig. Selskapet særdeles hyggelig.

Vi følger D1 fra Vico. En skikkelig dårlig snirklete vei sydover igjen. Dette er skikkelig GS-veier. Utrolig dårlig asfalt, og så svingete at du kun kjører på 1 og 2 gir. Jeg storkoser meg, selv om jeg må stå i mange av partiene
Vi følger D1 fra Vico. En skikkelig dårlig snirklete vei sydover igjen. Dette er skikkelig GS-veier. Utrolig dårlig asfalt, og så svingete at du kun kjører på 1 og 2 gir. Jeg storkoser meg, selv om jeg må stå i mange av partiene

Det er klart for siste etappe på Korsika. Jeg er tidlig oppe, og går en rask tur langs sjøen før de andre rekker å komme opp av sengene sine. Dagen skal ta oss tilbake til Bonifacio, derfra med ferge tilbake til Sardinia. Vi skal overlevere syklene utpå ettermiddagen. Turen sørover tar oss først på hovedveier, før vi atter trekkes opp i fjellene til fine veier, med krappe svinger, og god asfalt. Svarte smågriser løper over veien. Været er strålende, og vi ankommer Bonifacio i god tid før fergeavgang. Dette gir meg mulighet til å utforske denne lille byen som ligger helt på sydspissen av øya, med drøye 3000 innbyggere. Dette er en av de mest spesielle byene i hele Europa. Deler av byen ligger på toppen av kalksteinklippene som stuper rett ned i Middelhavet.  Bygningene på toppen av klippene ser ikke bra ut, og man undre seg over hvor lenge byen kommer til å eksistere. Denne delen av byen «Haute Ville» skilles fra den nedre byen ved havnen, av en bratt bakke. Som man forventer av en slik by er det godt utvalg av restauranter, barer og hoteller. Til tross for dette gir det absolutt middelalder-følelse å spasere rundt i de trange gatene. Jeg følger klippekantene sør og østover, og får etterhvert en kjempeutsikt mot Bonifacio.

Jeg utforsker Bonifacio før fergeavgang. Den lille byen som ligger helt på sydspissen av øya, med drøye 3000 innbyggere. Dette er en av de mest spesielle byene i hele Europa. Deler av byen ligger på toppen av kalksteinklippene.
Jeg utforsker Bonifacio før fergeavgang. Den lille byen som ligger helt på sydspissen av øya, med drøye 3000 innbyggere. Dette er en av de mest spesielle byene i hele Europa. Deler av byen ligger på toppen av kalksteinklippene.
Det ser ut som de ytterste husene i «Haute Ville» (Bonifacio) kan rase ut i havet når som helst.
Det ser ut som de ytterste husene i «Haute Ville» (Bonifacio) kan rase ut i havet når som helst.

Fergen tar oss tilbake til Sardinia, og vi ankommer utleiekontoret i fem tiden. Lettet overleveres sykkelen skadefri, med tanke på den skyhøye egenandelen ved skade (3000 euro). Nok en fantastisk dag og tur er over, og vi kan feire med en avskjedsmiddag på en av Olbias fortausrestauranter. Christian får seg en velfortjent biff igjen.

Vi har hatt noen fantastiske dager på motorsykkel her nede. Først på Sardinia, så Korsika. Ernest hadde skrytt av Sardinia, og siden dette var den største øya satte vi av flest dager her. Skulle vi vurdert turen på nytt, med bakgrunn av erfaringene fra denne, hadde nok prioriteringen blitt litt annerledes. Da hadde vi nok prioritert flere dager på Korsika. Veiene er krevende på begge øyene, men klart mest utfordrende på Korsika. Værmessig er nok Sardinia mere stabilt. Vi kan anbefale begge øyene på det varmeste. Takk for følge – Adieu La Corse.

2 x Jon venter fornøyde på fergen tilbake til Sardinia.
2 x Jon venter fornøyde på fergen tilbake til Sardinia.

Kort om Korsika

Korsika er en fransk øy og region i Middelhavet vest for Italia, og like nord for Sardinia.

Korsika har opp gjennom historien vært handelskoloni for en rekke kulturer, bl.a. etruskiske, greske og kartagiske handelskolonier. Fra 400-tallet f.Kr. var Korsika under Kartago, og under den første punerkrigen ble øya erobret av Roma (238 f.Kr.).

Året 1729 var startskuddet for en opprørsbevegelse som endte med 14 års korsikansk selvstendighet. En rekke uroligheter på 1700-tallet førte til at Genova 1768 solgte øya til Frankrike. Øya ble under den annen verdenskrig erobret av Italia, men ved Italias kapitulasjon 1943 overtok tyskerne, som evakuerte Korsika en måned etter.

Havner du utenfor veien på Korsika er det ikke sikkert noen finner deg med det første. Disse bilene lå på utsiden av veien et av stedene vi stoppet. Eller kanskje vrakpanten er for liten her.
Havner du utenfor veien på Korsika er det ikke sikkert noen finner deg med det første. Disse bilene lå på utsiden av veien et av stedene vi stoppet. Eller kanskje vrakpanten er for liten her.

Separatistorganisasjonen Front national de libération de la Corse (FNLC) gjennomførte i 1980-årene flere hundre attentater og bombeaksjoner.

I 1991 fikk Korsika utvidet indre selvstyre med bl.a. et eget parlament og en øy-regjering.  I 2000 lanserte den franske regjeringen en ny selvstyreplan for Korsika. Så sent som i 2005 har det vært vold og bombeaksjoner i kampen for selvstendighet. Til tross for dette er ikke Korsika generelt et farlig sted for turister. Men det er viktig å være klar over de politiske spenningene på denne vakre og værbitte øya.

Vanvittige kalksteinklipper stuper rett ned i Middelhavet ved Bonifacio.
Vanvittige kalksteinklipper stuper rett ned i Middelhavet ved Bonifacio.

Både plante- og dyrelivet har middelhavslandenes preg. Øya har tradisjonelt hatt stor utvandring til resten av Frankrike, og befolkningen preges av en høy gjennomsnittsalder. Korsika har drøyt 300 000 innbyggere. De to største byene er Ajaccio med ca. 55 000 innbyggere og Bastia med ca. 40 000 innbyggere.

Turismen er mange steder den viktigste inntektskilden, spesielt i kystbyene, og Korsika har både fly og båtforbindelse med Frankrike og Italia, så det er fult mulig å nå øya med egen sykkel.

Fly tur/retur 2.500 til 3.000 kroner (Olbia Sardinia). Vi tok Lufthansa ned, og Norwegian hjem. På tur ned hadde vi 2 mellomlandinger, hjem hadde vi en. Dette fordi vi dro i september.

Motorsykkel leie: www.motorentsardinia.com pris for leie av sykler 920 euro for 7 dager. Da er 150 km. pr. dag inkludert i leien. Vi forhandlet oss frem til 500 km ekstra inkludert for disse dagene. Egenandelen er da 3.000 euro. Dersom du ønsker redusert egenandel til 750 euro betaler du 25 euro pr dag i tillegg.

Fergetur (50 min.) fra Santa Teresa Gallura til Bonifacio Korsika, ca. 37 euro hver vei. Flere fergeselskap trafikkerer denne strekningen.

Atter går solen ned i havet. Et nytt eventyr på to hjul er ved vegs ende. Turen har vært fantastisk,
Atter går solen ned i havet. Et nytt eventyr på to hjul er ved vegs ende. Turen har vært fantastisk,

 

 

 

 

 

 

 

Mc-avisa nr. 2 2016