Stikkordarkiv: Adventure

Roadbook-tur på Finnskogen

8. desember 2024 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Tekst: Kyrre Hagen. Foto: Kyrre Hagen og Roar Harlem

Har du noen gang lurt på hva Roadbook egentlig er? Vel, det gjorde vi også. Så hva gjør man da? Jo, man samler en gjeng med motorsykkelentusiaster, pakker hengekøyer og eventyrlyst, og legger ut på en helgetur på Finnskogen.

*Vi er klare til start. Dette er note nr. 1. Fra venstre Brynje Birgitte, undertegnede, Rally Roar og Flateby´n.*

Vi – altså Brynje Birgitte (Beate Iren Olsen), Flateby’n (Tom Flateby), «Rally Roar» (Roar Harlem) og jeg selv – var ikke akkurat erfarne Roadbook-fantaster. Faktisk var det bare jeg som hadde prøvd dette før. Likevel satte vi i gang med et smil, klare for å følge en 300 kilometer lang rute med detaljerte anvisninger. Turen startet på Montebello camping ved Magnor og skulle ta oss gjennom grusveier, mystiske skoger og svingete stier. Det morsomme? Vi ante ikke hvor vi skulle.

*Yamaha World Rally er en ypperlig turkamerat på Finnskogen.*

For å være best mulig forberedt hadde jeg fått låne en splitter ny Yamaha Tenere 700 World Rally fra importøren. For en sykkel! Den føltes som laget for å spise grus og takle alt fra rullegrus til dårlig skogsvei. Men om du vurderer å prøve dette selv, fortvil ikke – nesten hvilken som helst adventure-sykkel med grove nok dekk kan gjøre jobben.

Hva er Roadbook-kjøring?

Du har kanskje sett bilder fra Rally Dakar, med svære motorsykler utstyrt med alt fra papirruller til triptellere og antenner som kunne imponert selv NASA. Det ser komplisert ut, men konseptet er i grunn ganske enkelt. En Roadbook er en papirrull full av små tegninger (noter) som beskriver veikryss og kompassretninger, og sammen med en tripteller gir den deg alt du trenger for å navigere.

I dag kan du erstatte alt dette med en app. Vi brukte Piste Roadbook Reader på denne turen, som lar deg lese notene digitalt og viser både distanse og kompassretning. Alt du trenger er en smarttelefon eller et nettbrett, og plutselig har du forvandlet sykkelen din til en moderne rallymaskin.

Ut på tur

Turen startet en fredag etter en uvanlig kort arbeidsdag (takk, fleksitid). Vi pakket syklene våre så lette som mulig – noe som i praksis betyr at vi tok med alt vi kunne tenke oss å trenge og litt til. Målet for første dag var enkelt: Kom oss til gapahuken ved Åmotfors og få opp hengekøyene før mørket falt på.

*Flatebyn har med seg egen banner. Stedet blir fort døpt KTM-huken*

«Rally Roar», som er lommekjent i området, tok ledelsen og ledet oss gjennom en serie med morsomme veier. Når vi endelig kom fram til gapahuken, fikk vi opp hengekøyene våre og fyrte opp bålet. Kveldens meny bestod av boksemat i sin enkleste form: «erter, kjøtt og flesk». Men ute i skogen smaker til og med hermetikk som gourmetmat.

*Å våkne opp i en Amok-hengekøye er magisk. Takk til frilufts-ingeniørene som har konstruert denne.*

Å våkne opp i hengekøya med utsikt utover det lille vannet var magisk. Faktisk sover jeg bedre i hengekøya mi enn i senga hjemme. Det er bare å takke de norske frilufts-ingeniørene som har funnet opp den fantastiske Amok-hengekøya. Den lar deg sove mykt og flatt. Det å være førstemann oppe og sette på kaffen mens leiren våkner til liv, er noe av det beste jeg vet.

Etter frokost var det klart for dagens store utfordring: Roadbook-kjøring. Vi monterte telefonene våre på syklene – unntatt Brynje Birgitte, som erklærte at hun bare ville ligge bakerst og «kose seg». Fair enough.

Vi startet fra Montebello camping, og delte oss i to lag for å gjøre det hele litt mer spennende. Rally Roar og Flateby’n var det ene laget, mens Brynje Birgitte og jeg dannet det andre. Med fem minutters mellomrom satte vi i gang.

Hvordan kjøre Roadbook

Når du kjører Roadbook, må du starte med å finne første note, som er angitt med en forklaring. Her nuller du triptelleren på appen og legger i vei i den retningen som er angitt. På andre note står det oppgitt hvor langt du skal ha kjørt fra første note til dette punktet. For eksempel 1,3 km. I tillegg til avstanden viser nota en tegning, som for eksempel kan være et veikryss. Tegningen angir hvor du kommer fra, og hvilken retning du skal ta ut av krysset (nota). For å kontrollere at alt stemmer, er retningen angitt i grader, og når du kjører ut av nota, sjekker du bare at kompassretningen stemmer. Deretter følger du igjen med på triptelleren til neste note, hvor hele prosessen gjentar seg. Det er så enkelt som det!

*Sånn ser skjermen din ut når du kjører Roadbook*

Kontroller

Etter hvert som du kjører og kommer lenger nedover på notene, må du flytte Roadbook-en for å kunne se nye noter som ligger lengre ned på «rullen». På en touch-skjerm kan du gjøre dette ved å bruke fingeren. Dette er ikke alltid like lett med hansker på, og det fører ofte til at du må stoppe for å flytte PDF-en.

*Telefonen er montert, og notene er oppe. Det er bare å kjøre.*

På rallysykler er det montert en motor som flytter papirrullen for deg. Motoren aktiveres med en knapp på styret. Hvis du bruker en smarttelefon eller et nettbrett, kan du kjøpe en kontroller som i praksis fungerer som en trådløs mus. Den har knapper som er programmert til å flytte skjermbildet.

Den norske motorsyklisten Dag Jenssen har utviklet en kontroller kalt Remotek. Denne kontrolleren hadde jeg montert på sykkelen. Den har innebygd batteri og kommuniserer med nettbrett eller smarttelefoner via Bluetooth. Kontrolleren har seks knapper og fungerer både på iOS og Android. Den lar deg flytte notene for deg mens du kjører, og i tillegg justere triptelleren. Remotek fungerer også utmerket sammen med kartapplikasjoner, der den gir mulighet til å flytte kartet, panorere og zoome.

*Selv om ikke Brynje Birgitte er med på navigeringen, har hun en klar mening om hvor vi skal.*

Utfordringer og løsninger

Selv om Roadbook-kjøring er enkelt i teorien, kan det oppstå utfordringer. Hvis du for eksempel overser en note eller glemmer deg, må du tilbake til siste kjente note. Problemet da er at triptelleren din er ute av telling. Løsningen blir å justere triptelleren på siste kjente note, og starte derfra igjen.

Hvis du kjører deg helt bort, er det også oppgitt koordinater på notene. Disse kan legges inn i GPS-en, dermed kan du navigere deg frem til en note.

*Vi suser gjennom skogen på jakt etter noter. Dette er jo nesten som musikk.*

Det tok ikke lang tid før vi innhentet Rally Roar og Flateby’n, noe som førte til et lett rivaliserende stemning..

Opplevelser underveis

Dagen gikk med til kjøring på flotte ruter med varierende underlag, fra rullegrus til gjørme. Vi tok en avstikker opp til Songkjølen, hvor det er montert noen enorme vindmøller. Veien opp hit var full av løs grus, noe Rally Roar tydeligvis fant svært underholdende. Han flyttet flere kubikkmeter grus på vei opp mot møllene, mens vi andre holdt utenfor skuddhold.

*Vi tar en avstikker til Songkjølen for å beundre de gigantiske vindmøllene.*

Vindmøllene har en imponerende tårnhøyde på 144 meter og en rotordiameter på 145 meter. Ikke rart de hadde laget skikkelige veier opp for å få utstyret på plass. Hver av møllene produserer 5 MW i året, så når vi får elektriske motorsykler burde det være mulig å lade her på rekordtid. Vi prøvde å strekke oss rundt møllene, men følte oss som små fyrstikkmennesker mot de gedigne mastene.

*Etter en lang kjøredag er det godt å slappe av.*

Kveld ved Rotbergsjøen

Dagens høydepunkt var uten tvil campingen ved Rotbergsjøen. Vi hadde akkurat rukket å handle på Jokeren i Svullrya før stengetid, og satte kursen mot en odde som så ut som den var skapt for villcamping.

*Vi henger opp køyene med nydelig utsikt over Rotbergsjøen.*

Her hengte vi opp hengekøyene igjen og tok et forfriskende bad i det lune vannet før vi satte i gang med middagen. Rally Roar og Flateby’n imponerte oss alle med et måltid som kunne gjort en Michelin-kokk misunnelig: biff, grønnsaker, stekte poteter og hjemmelaget bearnaisesaus – alt tilberedt på bål og primus. Solnedgangen over Rotbergsjøen var ren magi, og natten under stjernehimmelen var en perfekt avslutning på en lang dag.

*Dagen går over til natt. Lyset er magisk, og snart dekkes himmelen av stjerner.*

Søndag: Gjørme og glis

Den siste dagen begynte med egg og bacon til frokost, før vi la ut på de siste ti milene med Roadbook-kjøring. Dagens rute tok oss over både norsk og svensk side, på alt fra fast grus til glatt gjørme.

*Brynje Birgitte fant ut at det var like greit å legge seg ned, men hun var ikke den eneste.*

Det tok ikke lang tid før utfordringene meldte seg. På en spesielt sleip vei i Sverige klarte både Brynje Birgitte og jeg å gå i bakken. Heldigvis slapp vi fra det med noen blåmerker og en ny, kreativ vinkel på lykta mi.

Oppsummering: En helg med Roadbook-magi

Roadbook-kjøring er ikke bare for profesjonelle rallyførere. Det er en fantastisk måte å oppleve nye veier og natur på, samtidig som du utfordrer deg selv. Selv om vi var nybegynnere, fant vi fort flyten og hadde en utrolig morsom tur.

Yamaha Tenere 700 World Rally viste seg å være en solid adventure-sykkel som taklet både grus, gjørme og litt uvøren behandling. Remotek-kontrolleren var også en stor hjelp, både for Roadbook og annen navigasjon. Og hengekøyecamping? Det blir ikke bedre enn det.

Vil du prøve Roadbook-kjøring selv? Det er ikke lett å finne Roadbook-ruter på nettet. Miljøet er lite, og rutene deles gjerne internt. Ta kontakt med OTC-miljøet eller prøv deg på Rally Navigator for å lage din egen rute. Veien venter på deg!

Reisebrev

Å dra til Jokkmokk – et gruseventyr for livet

22. november 2024 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Vi treffer den svenske TETen rett øst for Østby

Har du hørt uttrykket «å dra til Jokkmokk»? Kanskje har du brukt det som synonym for en lang, vill reise. Men vet du hva? Jokkmokk er faktisk et sted – et ganske fantastisk et! Det ligger rett nord for polarsirkelen i Sverige, omgitt av storslått natur og grenseløs ødemark. En sånn destinasjon skriker etter eventyr, så hva passer vel bedre enn å oppleve den på to hjul – på grusveier, selvsagt?

Ettermiddagsstemning fra første overnattingssted Nornäs.

Fra asfalt til eventyr – hva er TET?

Trans Euro Trail (TET) er selve drømmen for motorsyklister som søker det urørte. Med 51 000 kilometer med grusveier som slynger seg gjennom 33 europeiske land, er dette mye mer enn en vei – det er en oppdagelsesreise! Sporene er laget for å lede deg gjennom naturens egne høydepunkter, utenom asfalt og trafikk. TET handler om frihet, fellesskap og en solid dose adrenalin, krydret med gjørme, sand, flott natur og mestringsfølelse.

Så, planen var enkel: grus under hjulene hele veien til Jokkmokk. Med syv ivrige eventyrere på laget, pakket vi det nødvendige (og litt ekstra, bare spør Ivar), og la i vei.

Ivar elsker mc-livet, men hater å slå opp telt.

Et spark i gang – fra Drammen til Sverige

Vi startet i Drammen og snek oss inn i Sverige via Østby. Etter noen kjedelige mil på asfalt kom vi endelig inn på TET-sporet. Her forlot vi sivilisasjonen og entret et landskap av lave furuskoger, vidder og grusveier så rette og lange at de kunne utfordre horisonten selv. Med telt og primus som våre nærmeste venner, skulle vi klare oss på naturens premisser.

Enkelte steder er det reneste grus-autostradaene

Første utfordring: gjørmebad

Dag én på grus startet med en nedrast bro og en elv som dermed krevde alternativ krysning. Førstemann som «stupte» uti og klarte det galant, mens andremann satte seg fast i gjørma. Her viste gruppas eneste kvinne seg for å hjelpe – uten frykt for våte sokker – mens de yngre karene plutselig fikk akutt vannskrekk. Etter at jeg var over valgte resten av gjengen en tryggere omvei. Og det er nettopp det fine med TET: Du kan alltid finne alternative ruter når det blir for heftig.

Sandfellen fra marerittet

Dagens andre utfordring kom raskt: en sandfelle som fikk forhjulet til å leve sitt eget liv. Sanden sprutet, adrenalinet fløy, og to deltakere gikk i bakken. Her fikk Ivar erfare at tung sykkel og myk sand er en kombinasjon som helst bør unngås. Heldigvis gikk alt bra, og med felles innsats var alle ute av trøbbel. Etter 200 km med slit og moro, avsluttet vi dagen i Sveg. Campinghyttene ga oss ly fra regnet, og kreative tørkestrategier ble testet – som sokker i mikrobølgeovn. På pizzeriaen døpte vi oss «Ivar´s Offroad Team», og med det var vi klare for nye eventyr.

Veien går over til sand. Her er det bare å forsøke å holde farten

Inspeksjon av lyng, og en hytteprat

Yr i lufta møtte oss som en lett dusj fra himmelen, og vi var klare til å fortsette ferden mot Jokkmokk. Det var noe magisk over den tidlige morgenen, med grusveier som bølget seg gjennom et landskap av duggvått gress og lave skyer. Bare Ivar, med sin unike evne til å havne der ingen andre er, forsvant inn i småskogen for en uhøytidelig inspeksjon av lyngen.

Vi passerte ei hytte hvor vi ble stoppet av eieren som mente vi ikke hadde lov til å være der. TET-sporene skal være lovlige, men vi valgte å trå varsomt. For å kjøre TET handler like mye om å vise respekt for lokalbefolkningen som å nyte naturen. Det ble en omvei, og hendelsen ble rapportert til TET-organisasjonen for fremtidig justering av ruta.

Dagen brakte oss 410 km videre inn i Sverige, til en flott gapahuk ved Store Stor-Skalsjøn, hvor vi testet badevannet og fiskemulighetene. Skogens stillhet ble brutt av latter og plask, og en regnbue tegnet seg i horisonten som et løfte om flere gode dager.

Ivar leder an gjennom den svenske villmarken

Vi suser videre på grusen med retning Jokkmokk

Farvel Ivar

Neste dag tok vi farvel med Ivar og to andre, som fulgte regelen om å gi seg mens leken var god. Nå skrudde de gjenværende fire opp tempoet. Det regnet, gresset var glatt som såpe, og flere fikk «tilbud» om å undersøke bakken på nært hold. Når vi kom til et ny-grusa parti svømte nærmest syklene igjennom. Kilometer på kilometer balanserer vi gjennom det tykke laget med løsgrus, og når vi var igjennom har alle pump i arma. Midt i slitet ble vi belønnet med spektakulære scener: rosa og lilla gjeiterams, engmarker i full blomst, og skogens konge – elgen – som stolt krysset veien foran oss. Fugler som ørn, tiur og rype lettet elegant mens vi suste forbi. Naturen her oppe var som et levende nasjonalromantisk maleri, bare med motorsykkellyd som bakgrunnsmusikk. Etter å ha klokket inn hele 430 km den dagen, nådde vi Lycksele, men regnet fortsatte. Men det stoppet oss ikke fra å nyte bålet i campen – i full regndress.

Når du stivner i en sving, er det fort gjort å få en velt. Heldigvis går alt bra.

Vi har med ekstra bensin, og det får vi brukt for.

Vi når Jokkmokk

Neste dag presset vi oss videre nordover og krysset polarsirkelen. TET-rutene ledet oss gjennom myrlendte områder, over sleipe fjellrygger, og gjennom reinsdyrenes rike. Til tross for utfordringene, var følelsen av å nå Jokkmokk etter 500 km ubeskrivelig.

Alene eller sammen?

Jeg vurderer å fortsette nordover alene. Men her oppe er det øde – vi har knapt sett en bil, og andre motorsykler har vært fraværende. Risikoen ved å bli stående fast uten hjelp i flere dager er reell. I stedet setter vi kursen sørover mot Østersund, 600 kilometer på asfalt, og lar nye muligheter åpne seg.

Norsk TET – et nytt kapittel

Etter en overnatting i Østersund skilles veiene våre. Teamet drar mot Trysil for å fortsette på den sørlige delen av svenske TET, mens jeg ønsker å utforske noe av den norske delen av TET-ruta. Med Trondheim som mellomstasjon, fortsetter jeg mot Folldal. Herfra hopper jeg inn på TET-sporet igjen – og hvilken start det blir!

*Jeg møter TET-kjører Adreas Hechler i Grimsdalen*

Grimsdalen møter meg med praktfull natur og en velfortjent lunsj på Grimsdalshytta: rømmegrøt. Her møter jeg også Andreas Hechler, en tysk TET-kjører, som deler opplevelsen av ensomheten på sporene. Men Norge byr på noe Sverige ikke hadde: flere folk og muligheter for hjelp.

Fra Blåhøes utsikt til sølete utfordringer

Ruten leder meg opp på fjellet igjen, med høydepunkt som Blåhøe på 1 617 moh. Utsikten herfra er magisk, men terrenget underveis er alt annet enn lett. Sølete stier og gjengrodde veier krever full konsentrasjon. Når regnet øker i intensitet, setter jeg opp teltet. Dagens resultat: 150 km asfalt og 250 km grus – en solid innsats.

Sliten, men stolt – en verdig avslutning

Neste dag fortsetter eventyret. Regnet har ingen planer om å gi seg, og veiene er nå enda mer utfordrende – fra grus til knapt brukbare traktorstier. Mellom Skåbu og Sør-Fron møter jeg reinsdyrflokker som virrer foran sykkelen. Jeg kjenner meg sliten – både fysisk og mentalt. Når regnet høljer ned og terrenget blir stadig farligere, innser jeg at det er på tide å vende tilbake til sivilisasjonen.

Med nesten 2 000 kilometer på TET-spor bak meg, avslutter jeg med en følelse av mestring og ydmykhet. Naturen, utfordringene og de små øyeblikkene av samhold har gjort dette til en opplevelse jeg aldri vil glemme. Kanskje er dette slutten på turen – men det er definitivt starten på noe større.

mcbilder.com

Stikkordarkiv: Adventure

Roadbook-tur på Finnskogen

Å dra til Jokkmokk – et gruseventyr for livet

På tur med Kyrre