Tekst og foto: Kyrre Hagen
De tre kompisene Kenny, Kvase og Grisebonden skulle bare på en enkel MC‑helg, men endte i tunneler, fjellvegger og situasjoner som beviser at småveier, budsjettmodus og hengekøye‑liv er en eksplosiv kombinasjon.
Kenny og kompis Kvase hadde satt av en helg til å utforske Værlandet – den lille øygruppa ytterst i Askvoll, der naturen er dramatisk og været enda mer dramatisk. Kenny elsker Vestlandet i solskinn, men statistikken viser at dette er omtrent like sannsynlig som å vinne i lotto.
Siste mann inn i trioen var Grisebonden fra Bø. En mann som nylig hadde fylt 60, gått ned 30 kilo og samtidig konvertert til naturist. Våren hadde han tilbrakt på nudiststrender og i badstuer, og brunfargen hans tydet på at klær hadde vært et sjeldent innslag siden tidlig i april.
Planen var klar. Værlandet. Sol. MC‑kos. Men dagen før avreise viste værmeldingen at Værlandet skulle få møkkavær, noe som er helt vanlig der. Kenny, som hadde utnevnt seg selv til sjef, slo fast: «Værlandet tar vi i pent vær.» Dermed ble planen å holde seg sør for Bergen – der det var meldt litt mindre nedbør.
Forberedelser, flattjern og et møte ved Tinnsjøen
Grisebonden hadde brukt hele uka på å forberede Harleyén (en XR 1200). I tillegg til de knøttsmå sideveskene han monterte i fjor, hadde han sveiset et toppkoffert‑feste av flattjern. Testturen over Reskjemheia gikk fint – helt til flattjerna ga etter og den digre toppkofferten hang trist nedover skilt og bremselys. Men bortsett fra det gikk turen strålende.
Møtepunktet var Atrå ved Tinnsjøen – en idyllisk plass med benker, bålpanne og utsikt som får en sliten motorsyklist til å slappe av. Her fikk Grisebonden lynkurs i hengekøyeoppheng og innstigning i Amok‑køye. Teknikken er like avansert som å kjøre på bakhjulet, men belønningen er at du ligger bedre enn hjemme.
Kvelden gikk med til bålmat, pils og besøk av en lokal helt fra Rjukan MC‑klubb.
Regn, tyrkere og Kennys alternative ruteforslag
Neste morgen måtte de sjekke om Grisebonden hadde puls. Han sov som en stein. Så gikk turen mot Rjukan, Rauland og rundt Tokkevannet – Kennys førstevalg, siden han er allergisk mot trafikk.
Ved Haukeli åpnet himmelen seg. Under taket på bensinstasjonen sto allerede en flokk motorsyklister, inkludert fire tyrkere som hadde vært på Vestlandet. – Best road to Oslo? spurte den ene. Kenny trengte ikke betenkningstid. Kartet kom fram. I løpet av noen minutter hadde de fire fått en rute som inneholdt flere fjelloverganger enn de visste fantes, en håndfull småveier og utsiktspunkter de garantert aldri hadde funnet på egen hånd. Tyrkerne takket høflig. Da regnet ga seg, startet de syklene, vinket farvel og svingte rett ut på E134. Kenny fulgte dem med blikket til baklysene forsvant.
– De kommer til Oslo, konstaterte Kvase.
– Ja, svarte Kenny. – Men de aner ikke hva de gikk glipp av.
Da regnet endelig ga seg, begynte dagens høydepunkt. De gamle veiene utenom tunnelene over Haukeli er blant de strekningene som minner oss motorsyklister om hvorfor vi stadig leter etter alternativer til hovedveiene. Smale asfaltstriper, gamle stabbesteiner og utsikt som gjør at farten automatisk synker. Den første avstikkeren bød i tillegg på grus. Ikke litt grus. Ordentlig grus.
Veien var full av hjulspor, løse steiner og små bekker som hadde funnet korteste vei ned fjellsida. For Kenny og Kvase var det akkurat passe utfordrende. Grisebonden hadde et litt annet utgangspunkt. Harley-Davidson XR1200 er en glimrende motorsykkel. Den er bare ikke konstruert for norske anleggsveier. Likevel jobbet Harleyen seg oppover meter for meter mens Grisebonden konsentrerte seg om å holde linja. Da de kom opp på toppen, kunne både sykkel og fører puste lettet ut.
– Det gikk jo fint, mente Kvase.
Grisebonden svarte med et blikk som tydet på at han hadde brukt opp det meste av dagens konsentrasjon allerede før lunsj. Likevel var alle enige om én ting. Den veien var verdt hver eneste meter.
Fotballsupportere mot sin vilje
Ved Suldal stoppet Kenny. Det var nemlig landskamp: Norge – Frankrike. Kenny hadde blitt fotballsupporter i Afrika i vinter, og nå skulle kampen sees – koste hva det koste ville. Problemet var at Kenny hadde et budsjett som stort sett sluttet der hotellprisene begynte.
Mens Grisebonden ringte rundt etter badstuer, erklærte Kvase at han ikke var god på sånt og satt apatisk på sykkelen. Da sendte Kenny ham resolutt til nærmeste hytteutleie. Ti minutter senere kom Kvase tilbake som en helt: hytte til tre for 1000 spenn.
Kenny hadde kommandert alle til å ta med supporterutstyr. Grisebonden hadde et knøtt lite flagg, mens Kvase påsto han ikke en gang eide et eneste 17. mai‑flagg. Kenny hadde forutsett dette og dro frem flagg, caps og trøye. Dermed var de supportere – enten de ville eller ikke.
Kvase demonstrerte sin avsky ved å sitte med ryggen til TV‑en og stille idiotiske spørsmål. Til slutt ble han sendt ut på terrassen. Grisebonden fikk streng beskjed om å beholde klærne på. Norge tapte 4–1. Ingen overraskelse med B-laget på banen.
Ryfylke – postkortutsikt og badetemperaturer
Neste dag bar det mot Ryfylke. Gullingefjellet leverte utsikt over Jøsenfjorden som kunne vært trykket på en turistbrosjyre. Fra Hjelmeland tok de ytterveiene om Fister – nye veier for alle tre.
Ved Lerang ble det lunsj. Kenny foreslo å «dele det vi har», som er lett å si når du kun har polarbrød som har ligget i sideveska sammen med parafin. Kvase drømte om bensinstasjonspølse mens Grisebonden bød på knekkebrød og gulost.
Så ville Grisebonden bade. Han fikk streng beskjed om å beholde badebuksa på. Det klarte han helt til han var uti vannet. Da forsvant shortsen, og der lå han og plaska med verdens største smil.
Sykkelløp, nisser og en tysk forbikjøring Kenny helst vil glemme
Et sykkelløp stoppet dem i Dirdalen. Det gikk i lusefart oppover kleivene, enn passelig utfordring for den langbeinte luftkjølte XRen til Grisebonden, som oste av varme, mens bonden blei helt utslitt i venstrehånda.
Ved Byrkjedalstunet ble det stopp. Lysstøperiet er Rogalands nest største turistattraksjon etter Preikestolen. Grisebonden nektet å gå inn – han var redd for å måtte kjøpe noe til kjerringa.
Etter Gloppedalsura tok de småveier mot Egersund. Kenny tok igjen en tysker som bremsa i hver sving. Tålmodigheten brast, og han tok en forbikjøring i yttersving som han angret på resten av turen. Tyskerne knyttet nevene og Kenny holdt lav profil, et stykke.
Tivoliveien – Kennys favoritt og et besøk i Hauge
Fra Gyland går det en fantastisk vei ut til Rekefjord – en av Kennys favoritter. Veien er smal som en sykkelsti, med blinde svinger og bakketopper som får pulsen opp. Møter du en bobil, er du ferdig. Kenny forsvant i front, mens de andre ga opp å følge.
I Hauge i Dalane bråstoppet Kenny utenfor huset til Anne Barstad. Terrassedøra sto åpen, og Kenny visste han ville bli avskrevet som venn om han ikke stakk innom. Her møtte de også hennes nye spanske David – en motorsyklist som ikke kunne norsk, knapt engelsk, men som kunne lage mat. Det var nok for Anne.
Tunellstugu i Jøssingfjord – hengekøyehotell i fjellveggen
Siste overnatting var i Tunellstugu i Jøssingfjord. Den gamle tunnelen er ikke i bruk, og fungerer som hengekøyehotell med utsikt gjennom store åpninger i fjellsiden. Benker, bålpanner og stemning i særklasse.
De var først på plass og sikret seg premium‑spot. Kveldens gourmetmåltid var pølser. Nå ble Grisebonden rastløs – mange dager uten badstu tærer på en naturist. Han gikk ned til fjorden for å se om han fant likesinnede. Det gjorde han ikke.
Utover kvelden kom flere gjester, og til slutt hang ti personer i tunnelen. Har du ikke vært her, er dette et sted du bør oppleve. Har du ikke hengekøye, kan du leie en med en liten Vipps‑overføring til ungdomsgruppa i Hauge.
Hjemover – og et siste bad før trioen skilte lag
Hjemturen gikk på småveier gjennom Agder – aldri E39. Etter Nordsjøveien bar det opp til Utsikten i Kvinesdal og videre fylkesvei 461. Ved Gåseflå ble det lunsj og bading. Deretter skilte trioen lag og dro hver til sitt: Arendal, Bø og Drammen. Vestlandet hadde levert nok en gang, og Grisebonden erklærte at han skulle ganske raskt tilbake, og bruke god tid på strekningen.
Da Kenny kom hjem, sto en Bunk‑a‑Biker‑gjest fra England allerede i oppkjørselen. Men det er en helt annen historie.
