Touring Australia. Del 4

Tekst: Kyrre Hagen Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Kenny Dundee hadde boltra seg på alskens Australske drittveier i fire uker, men nå hadde Arkitekten ankommet og dermed var alt forandret. I denne artikkelen kan du lese om den fantastiske Great Ocean Road, om hvordan vi feirer jul på Tasmania, og at Arkitekten blir bitt av en slange langt inne i en nasjonalpark. Her er den siste artikkelen fra Australia.

Arkitekten har ankommet, og dermed er turen over i en ny fase. I denne fasen foregår nemlig alt i Arkitektens tempo, og hun hater tidsplaner som pesten. Vi må allikevel nå noen milepeler, da både ferge til Tasmania, og fly til New Zealand er bestilt, og skal vi få med oss noe før dette er det bare å komme seg av sted.  Vi laster derfor opp arkitektens sykkel, og får lagt om nytt bakdekk på «Guffen» (Den gamle GS 800en) Som Dundee kjører. Dermed er vi klare for nye eventyr.

Kursen settes vestover

Dundee har blitt tipset av en kompis om svingene opp Macquarie pass, og når vi kommer hit er tålmodigheten slutt. Kenny kaster «Guffen» inn i svingene, som ligger tett som haggel gjennom den tette grønne skogen. Dette er så morsomt at Arkitekten får klare seg selv en stund. Utpå ettermiddagen kommer vi inn på grusveien mot Wombeyan Caves. Dette er en flott vei gjennom et grønt og kupert landskap. Arkitekten begynner å bli sliten, når vi ankommer Wollondilly Station Riverpark. Stedet er så shabby som det går an å bli. Bilvrak, gamle campingvogner og kontainere i skjønn forening, og på den lille kontordøra står det at du skal melde din ankomst i en walkie talkie, som ligger i ei svart kasse. Det er nemlig ikke noe mobildekning her inne. Arkitekten forsøker å få kontakt uten å lykkes, men snart dukker dama som driver campingen opp, i en gammel Subaru pickup. Dama er mildt sagt preget av å bo alene her inne i ødemarken, og det viser seg at det er katta som har varslet vår ankomst. Det blir en fin kveld med bading i elva, og Arkitekten får oppleve sine første kenguruer.

Neste dag blir vi vekket av magpier og kenguruer. Magpier er en skjærelignende svart og hvit fugl, som lager noen helt merkelige lyder. Vi fortsetter den flotte grusveien innover mot Wombeyan Caves, helt til veien er stengt og vi må finne omkjøringsalternativer. Det gjør vi, og plutselig er vi inne på veier jeg har kjørt for noen dager siden. Dagen ender i Gundagai.  

Hos Andrew Houlihan

Vi følger Murrumbidgee river til Wagga Wagga. Det er herlig med de aboriginske navnene her nede. I Albury besøker vi Andrew Houlihan. Dette er en skikkelig hardhaus med mange ørkenrallyer på merittlista. Andrew forteller oss at en kræsj med to kenguruer i 180 kmt har satt han ut av spill noen måneder. Dette endte med et lengre sykehusopphold og diverse brudd i kroppen. Andrew ledet serien og forsøkte likevel å stille til start i sesongens siste løp. Han trengte bare å komme i mål for å vinne serien totalt. Legene på stedet nektet han imidlertid å kjøre. Nå er Andrew oppgradert med knær, hofter og skuldre i titan. Han har til sammen 18 operasjoner etter motorsykkelkræsjer, og er med dette på en god andreplass, etter Ailo Gaup når det gjelder skader på motorsykkel. Eivel Kanivel kommer på en god tredjeplass. Andrew kommer med et ruteforslag som drar oss inn i et mylder av grusveier, og til slutt rett opp i ei steinrøys. Vi blir kjørende inne skogen som forresten heter «Magic Forrest» en liten evighet, før vi til slutt ender opp i Barwidgee Creek. 

Vi pøser på med kilometer mot Grampians, og kjører gjennom mange små western landsbyer. Dagen blir lang, og Dundee blir sur fordi det ikke handles inn kald øl til kvelds, mens Arkitekten blir sur fordi teltet settes opp på feil sted. Heldigvis varer ikke uvennskapet lenge, men sånn er det å være på tur. Etter frokost med nye kenguruvenner, kommer vi til Grampian, der vi jakter koalaer. Det lukter herlig eukalyptus i de tette grønne skogene. Arkitekten vil ikke kjøre, bare fotografere, men etter at Dundee har slått hardt i bordet ender de opp på et motell i Warrnambool, som bare er en liten kjøretur unna B100.

Great Ocean Road er kjempeflott

Great Ocean Road, eller B100, som den heter blir ikke spennende før Bay Of Islands. Her er mange klipper og asiater langs veien. Asiatene blir så oppslukte av utsikten at de kjører på feil side av veien, derfor er det skiltet KEEP LEFT for hver 500 meter. Ved de tolv apostlene går helikoptrene i skytteltrafikk med turister langs klippene. La oss bare slå fast først som sist; Great Ocean Road er kjempeflott. Klippene, hulene og formasjonene som sjøen har lagd her gjennom tusenvis av år, er virkelig verd et besøk. Viste du forresten at denne veien er bygget av krigsveteraner fra andre verdenskrig? Vi stopper på Cafe Koala, der vi er garantert å se koalaer, noe vi også gjør. Her kan du nemlig bare spørre på kafeen hvilket tre koalaene sitter i dag. Så er det bare å finne det treet da.

Trafikken begynner å bli tett, for nå tar australierne juleferien. Vi ender opp i Geelong hos Andrea Russel. Hun har frisør på besøk, hun er midt i prosessen med å farge håret når vi ankommer. Andrea er også en del av Bunk a Biker nettverket som vi har fått kontakt med her nede.

Jul på Tasmania

På selveste julaften inntar vi en herlig frokost hos Andrea, før vi tar oss ned til kaia der Spirit of Tasmania ligger, for å ta oss over til øya. Det er ganske strenge regler for å ta seg dit, så gassboksene våre blir inndradd, og bananene vi har i bagasjen må spises der og da, om vi da ikke fyller ut papirer med erklæring om at vi spiser dem på båten og ikke tar dem med oss inn på Tasmania. Vi har ingen julegaver til hverandre, men kjøper noe vi trenger i suvenirbutikken. Arkitekten får ny lue og Dundee to par nye sokker, noe som er svært kjærkomment. Middagen blir Australsk buffet, bortimot 100% lik den du får på danskebåten. Desserten derimot blir Pavlova som er typisk for Australia.

Ferga til Tasmania tar 10 timer, men disse går fort da jeg har mye å skrive om som senere skal bli disse artiklene. Når vi kommer i land i Devonport skal vi bare ta oss ned til Jamie og Sandy, en liten times kjøretur. På denne turen oppdager vi hvor dårlige lysene på syklene våre er. Her snakker vi om lysstyrke tilsvarende to stearinlys, så det blir en slitsom tur til Legana ved River Tamar. Det er mye wallabies og pungrotter langs veien, og Dundee er nær ved å kjøre over en hoppende skapning som mener motoriserte kjøretøy har vikeplikt for myke trafikanter. Det går bra, men mange av vennene hans har ikke vært like heldige og ligger døde i veikanten. Vel fremme blir vi møtt av Sandy, Jamie og hundene Blue og Jack. Vi føler oss virkelig velkomne.  

Sola titter inn gjennom de store glassdørene på terrassen på soverommet, og det er første juledag, eller Boxing day som det heter her nede. Sandy lager frokost til oss, mens Jamie og Arkitekten studerer rutene på Tasmania. Vi er invitert til Carol og Chris (venner av Sandy og Jamie) på Julelunsj. Det er jo denne dagen som virkelig er julefeiringen her nede. Her får vi laks, skinke, plommepudding etter gammel engelsk oppskrift, og boozed trifle coustard. Carol og Chris eier Bradleys Lookout cider, og produserer Australias beste eplesider. De har fått flere utmerkelser og priser. Vi får med oss både gaver og en flaske av den aller beste sideren. Det er meldt fint vær på vestkysten, så på kvelden kjører vi nordover, for å kunne være klare der de fine rutene sørover langs vestkysten. Vi finner en fin camp på nordkysten, og spretter flaska vi har fått på stranda, mens vi betrakter bølger og surfere i den lave kveldssola. Når vi skal legge oss har vi hele 21 wallabies rundt teltet vårt.

Road to Nowhere er en lang grusvei uten bensinstasjoner eller mobildekning. Denne tar oss sørover på den vestre delen av Tasmania. Vi spiser lunsj i fjellene, og ender i Strahan ved kysten. Her leier vi en knøttliten og sjarmerende Backpacker hytte. Vi er heldige som får overnatting, for nå myldrer det av turister her. De fleste med digre firehjulstrekkere, med et tak-telt, eller en gedigen campingvogn på slep. Fra det lille gruvesamfunnet Queenstown, slynger veiene ser opp i fjellsidene på flotte asfaltveier. Vi ser Cradle Mountain, som er det høyeste fjellet i Tasmania, og holder oss i høyden det aller meste av dagen. Når vi slår opp teltet på Mount Field Campground møter vi et annet par på motorsykkel. Vi forklarer at vi er nordmenn, og det er mannen også. Han er fra Ørsta, men har emigrert til Australia for over 20 år siden. Han har kjørt hele veien ned fra Darwin, mens kona har tatt flyet. Her snakker vi om en kjøretur på 5.000 km en vei.

Slangebittet

Arkitekten vil gå en tur i skogen opp til Russel Falls. Stien er bred og tilrettelagt for rullestoler. Det er fin tur, og arkitekten går for det meste og ser opp i lufta etter fugler. Hun kjenner noe på den ene ankelen, og begynner å føle ubehag. I Australia har folk blitt bitt av slanger uten å ha merket det, -og plutselig har hun alle symptomene. Er du bitt av en slange er det kritisk, og du skal gjøre så lite som mulig for at giften skal spre seg sakte som mulig. Arkitekten er imidlertid helt alene og må tilbake til leiren for å få hjelp. Kenny Dundee finner ikke noe bitt på ankelen, men arkitekten er overbevist. Hun leser om symptomer og kjenner dem alle. Det ender opp med å ringe 000 som er nødnummeret her nede, og etter instruksjoner fra nødsentralen må beinet må bandasjeres, og hun må ligge stille, til ambulansen kommer. En lege snakker med henne hele tiden, og da hun ikke blir verre, men tvert imot bedre, får vi stoppet ambulansen som er på vei fra Hobart, for fulle sirener. 

Dagen etter har vi lagt opp ei spennende rute på grusveier til Hobart. Det hele ender imidlertid med retur, etter at Arkitekten flater ut i en sving full av grov pukk. Hun blir hengende etter styret uten mulighet til å slå av gassen, en sjanseløs situasjon noe flere av oss har opplevd. Vi velger derfor raskere veier for å få med oss innkomsten av Sydney to Hobart Yacht Race. Det blir minuttstrid mellom de to raskeste 100-foterne, men vinneren blir allikevel Alive, som ankommer havna akkurat i det vi er der.  Dette er imponerende farkoster. Tenk de raskeste båtene her gjør 30 knop der ute på havet. Detter du uti da, kan du være ille ute.

Etter overnatting på ærverdige Pembroke hotell i Sorell, tar vi fatt på den vakre østkysten av Tasmania. Her går veien langs milevis av flotte strender. Arkitekten lider av dårlig samvittighet denne dagen. Hun har reist av gårde med hotellnøkkelen og er sikker på at hun må betale for rommet helt til den kommer tilbake til Sorell med posten, noe som bare skal ta en liten uke med ekspresslevering. Dundee tar det hele med knusende ro, og er mer opptatt av å få klippet håret. Han har jo vært mange uker på tur nå.

Etter et frisørbesøk svinger vi ut på halvøya ved Coles Bay som er kjent for Wineglass Bay, og fyrlykta «Cape Tourville Ligthouse». Vi stopper i en dyrehage for å studere Tasmanske djevler. Disse små hårete dyra er nesten som en blanding mellom en hund og gris, og finnes bare på Tasmania. Arten er utrydningstruet, grunnet en krefttype som smitter mellom individene. De utrydder nærmest seg selv.  

Bays Of Fire og Jacobs Ladder

I St Helens treffer vi igjen Jamie som har tatt turen over fra Legana for å møte oss. I dag har han kjørt sin Suzuki DRZ 400, og er lykkelig over å ha funnet en vei som var såpass ufremkommelig, at han måtte bruke den nye saga si, for å komme fram. Han tar oss med til den idylliske Sloop Reef Camping, som ligger ved Bay Of Fire. Stedet er overfylt av turister, men vi finner en flekk helt ute mellom de ytterste knattene akkurat stor nok til at vi kan få opp de to små teltene våre. Det blåser godt, og Arkitekten er bekymret for om vi kommer til å våkne på samme sted som vi la oss, men det løyer og vi kan nyte en kald Isbjørn pils, som Dundee fikk kjøpt på den lokale «bottle-shoppen» i St. Helen. Det blir en flott solnedgang med fin utsikt utover de fargede fjellene langs stranda, og vi forstår hvorfor stedet har fått navnet Bay Of Fires. 

Siste dag på Tasmania tar Jamie oss med på grusveier over til Ben Lomond og veien Jacobs Ladder. Grusveiene tar oss gjennom spennende bush. Dundee og Jamie gasser virkelig på denne dagen, og Jamie får bruk for den ekstra bensinen han har med seg i en bensinpose. Jacobs Ladder snor seg i skarpe serpentinene oppover fjellsiden, og minner på mange måter om veien opp til Tronfjell. Fjellet er taggete og bratt, og vi får en flott utsikt fra 1345 meter over havet. Etter en nydelig middag hos Sandy og Jamie kjører vi igjen opp til Devonport. Denne gangen har vi nattseiling over til fastlandet.

Nyttårsaften

Nyttårsaften blir i Melbourne, som er Australias nest største by, etter Sydney. Vi har leid oss et rom inne byen, og ser fyrverkeriet fra tribuneplass på Dockland. Vi er ikke alene. Det er flere hundre tusen mennesker her nede. Når klokka nærmer seg tolv stiger jubelen, og vi får et sammenhengende, spektakulært fyrverkeri, som varer i 10 minutter.

Vi må tilbake til Sydney for å levere syklene, og bruker fire dager på turen. Jeg har sagt det før; Australia er stort. I Lochiel overnatter vi hos globetrotterne Graeme og Katarina Perkins. Dette ekteparet har sett 81 land fra motorsykkelsete, og er på farten til Texas der en av motorsyklene deres befinner seg. Nå har de planlagt et år på motorsykkel gjennom Sør-Amerika. Det er fascinerende å høre hva de har opplevd på sine turer rundt om i verden. 

På turens siste etappe møter vi et fryktelig uvær på Old Wool Road. Vannet bøtter ned, og vi rekker ikke å få på oss regntøyet før vi er søkkvåte. Våte som katter ankommer vi den lokale puben i Nerriga, like før uværet trapper opp til hagl og kraftig sidevind. Vannet renner av oss og legger seg som dammer på gulvet. De har heldigvis både rom og rum til oss, og på mirakuløst vis klarer vi å få tøyet tørt igjen til turens siste kjøredag som tar oss ut på Cliff Bridge Road, før vi igjen er tilbake hos utleieren.

Nå har vi virkelig fått sett mye av Australia, et fantastisk land, fylt med hyggelige mennesker og et fantastisk og variert landskap som skifter mellom ørken, outpack, regnskog og høyfjell. G mate; – vi kommer gjerne tilbake, men nå venter New Zealand på oss. 

Sykkelen i Australia er leid av https//bikeroundoz.com

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia

Hilsen Kenny Dundee, Australia.