Stikkordarkiv: KTM

På tur med «fiffen» i Alpene

Tekst og foto Kyrre Hagen

Vi blir med Asker MC-Club på tur i alpene.  Etter hva ryktene tilsier, skal dette være det ultimate hva både veier og kjøring angår.  I følge dem selv er det svært lite som kommer opp mot høstturene til denne klubben.  

Flyturistene tar ut syklene på Allround Motorradvermietung i München, et steinkast fra flyplassen. Etter en time på motorveier, går ferden oppover grønnkledde åser i Alpene. Å leie sykkel er ikke noe dårligere alternativ.

Mitt første møte med Asker MC-Club (ja, de skriver navnet sitt slik),var på kaia i Kiel i 2014.  Vi var tre kompiser som hadde jaktet på noen av de råeste alpeveiene i Europa.  Grand Alpe-rute, Napoleons-rute og Col du La Bonette hadde vært hovedmål.  Vi går nok under definisjonen; «aktive kjøreglade», og det hadde ikke ligget lite gnister igjen etter oss på de svingete franske alpeveiene.  Vi hadde rett og slett hatt det helt fantastisk. Så på kaia møter vi en annen gruppe norske motorsyklister; Asker MC-Club. Alle oppkledd i Rukka dresser til minst kr 17.000,- pr stk.  BMW GTL 1600 var det eneste som ga status i denne flokken.  Gutta lurte på om Christian hadde vært på loppemarked for å få tak i skinndressen sin.  Han måtte fortelle at, – Neida, han hadde kjøpt dressen ny.  Opplevelsene våre var bare småtterier, sammenlignet med hva denne gjengen hadde vært med på.  Vi kom fullstendig til kort.

Per Terje er klar for alpe-tur med BMW RT 1200
Anita Olset kjører Kawasaki Versus 650 på denne turen

Siden den gang har jeg lært folka i klubben bedre, å kjenne, og har blitt kjent med en litt hyggeligere side enn den blærete varianten vi traff på kaia.  Faktisk har det vært hyggelig, og da sjansen bød seg, fant jeg ut at jeg måtte finne ut hvordan disse fantastiske turene som overgår alt annet, virkelig er.  Selv om de andre sikkert måtte vente på meg både titt og ofte, meldte jeg meg på. Dette kunne jeg ikke gå glipp av.

Geir Døving styrer troppene som Der Furer selv. Alt er nøye planlagt.

Tursjefen «Der Führer».

Geir Døving er selveste turgeneralen i Asker MC-Club, og dirigerer troppene som Der Führer selv. Dette er den tiende europaturen han legger opp for klubben.  Han elsker tysk disiplin, og har til og med skaffet seg en kone som heter Helga. (typisk tysk navn). Alle lystrer det minste vink fra Døving, og står i giv akt før avgangstidspunktet.  – Ellers blir de frakjørt.  Neida det er ikke så ille, selv om det visstnok har skjedd.

Vi fikk informasjon der det ble opplyst at frammøte for turen var Heiligenblut mandag tredje september, og at middag var bestilt på Alm Casino kl. 19:30.  Det sto også noe sånt som at ingen måtte prøve seg på å stille opp med halvslitte dekk.  Slik info er det allikevel alltid en eller annen som ikke leser, mer om dette senere.

Vi kjører over Gross Glockner. Siden 1935 har dette vært Østerrikes antatt mest be- rømte alpe-vei.  Veistrekningen byr på 48 km ren kjøreglede. Men pass opp. Du er ikke alltid alene.

Når oppmøte for turen er i Østerrike, er det altså opp til den enkelte hvordan man kommer seg dit.  Dette er egentlig ganske genialt, og gir stor fleksibilitet, både med hensyn til hvordan man reiser, og når man reiser.

Autobahn og autozug.

I Asker MC-Club ligger det i sjela til medlemmene at man må tyne seg gjennom mange timer på autobahn, for liksom å bli belønnet med å kjøre svingete veier i alpene.  Og når moroa er over, må man liksom straffes litt med å kjøre de samme veiene tilbake.  Man skal jo ikke bare ha det bra.

På vei over Passe Giau

Noen forsøkte å redusere pina med togtur nedover, men ikke til München som var kortest unna oppmøtestedet. Neida; gutta hadde satt en kar som var komplett ubrukelig i geografi til å bestille togbilletter.  De havna i Sveits.  Dette medførte over 70 mil kjøring etter ei natt på en to centimeter tynn madrass.  Sammen med snorkende svetteluktende medpassasjerer, ankom de «Sveits» uten ett minutt på øyet.  Så var det bare å kjøre.  Når de kom fram sa de selvsagt at de hadde hatt det helt topp, og lot som ingenting.

Vi jakter hårnåler og fothvilerskrap med Asker MC-Club. Alpene er et eventyr i september. Her på vei opp Jaufenpass.

Etter mine tidligere alpe-tur har jeg blitt godt forsynt med autobahn og autozug.  Fri fart var spennende de første årene når vi tok ut ALT på R-sykler. Nå er det bare et kjedelig gjesp, og på toget er det kun en ting som gjelder; Å få tak i sterke sovetabletter!

Flyturisme.

Det finnes alternativer; du kan fly til München og leie sykkel.  Flyturister, ble vi kalt på klubben.  Et skjellsord.  Vi som valgte denne løsningen måtte nok bli en egen gruppe.  Det var dessuten å foretrekke at vi parkerte for oss selv, et stykke bortenfor de norske syklene.  Jeg valgte ta støyten, og vi ble i alt åtte flyturister.

Etter kaffe på Gardermoen, og frokost på flyet, ankommer vi utleieren friske og raske.  Det er bare å hoppe i kjøreutstyret, og legge unna den første timen på motorvei før vi suser inn i alpene.

Vi rekker akkurat over Gross Glockner, før veien stenger for dagen. Ett minutt over.

På håret over Gross Glockner!

Siden 1935 har Østerrikes antatt mest berømte alpevei snodd seg fram mellom Bruck i nord og oppmøtestedet vårt; Heiligenblut i sør. Veistrekningen byr på 48 km ren kjøreglede.

Etter flyforsinkelsen hadde vi det travelt. Denne fjellovergangen stenger kl. 18.45.  Vi klarte akkurat å stoppe billettdama i det hun var på vei hjem.  Hun tok med pengekassa si tilbake og skrev ut billetter til oss kl. 18.46.  Mindre marginer kan du vel knapt nok ha.  Vi ankom Landhaus Lachner, i Heiligenblut, akkurat til middag.

Middag inntas på berømte Alm Casino

Alm Casino

Mange nordmenn kjører denne alpeveien, og overnatter enten på Nationalpark-Camping Alm Casino, eller på et av de private pensjonatene som vi innlosjerte oss på. Selve middagen inntok vi i de berømte lokalene til Josef på Alm Casino. Stedet er vært kjent for å ta imot motorsyklister. Det har de gjort siden syttitallet.  Mange kommer hit igjen og igjen.  Det lille lokalet er mørkt og intimt, og på gulvet mellom bordene står flere gamle motorsykler.  Stemningen er god, maten og betjeningen i særklasse.  Har du ikke vært innom her tidligere vil jeg anbefale et besøk.  Vi var nesten fulltallige, 16 av 18.

Anne Rypdal i friskt driv.

På ville veier.

Nesten alle «flyturistene» kom frem til München i tide, unntatt Mariane og Børre.  De hadde kommet over noen super billige flybilletter. Her var det et par hundrelapper å spare på å fly via Stockholm.  Ulempen var jo bare noen timers lengere reise, samt muligheten for at bagasjen med alt kjøreutstyret kunne komme på avveie i mellomlandinga.   Denne risikoen var de villige til å ta og kjøreutstyret kom da også frem sammen med dem; forsinket.  Vi andre hadde jo sett at marginene var knappe og reiste videre før dem.  Børre og Mariane løste problemet med å leie med seg en GPS for å finne frem på egenhånd. -Vi tar dere igjen sa de, i det vi forlot utleieren. Det klarte de fint, på andre forsøk, og dagen etter.  På første forsøk la de nemlig inn feil Heilingenblut. Mariane ante uråd etter over en time i helt feil retning etter sola. Hun klarte til slutt å stoppe Børre med GPSén.  Da de ankom riktige Heilingenblut midt på natta, sov nok de aller fleste av oss.  Vi skjønte at det nok ikke var så lurt å tulle for mye med dette første dagen.

Første kjøredag, på vi inn i Italia. Tid for en kaffestopp. Passo Monte Croce Carnico,

Uro i rekkene.

18 stk. er mange på tur, og «Der Führer» ville dele gruppa i to.  Plutselig var jeg forfremmet fra rookie til gruppeleder.  En forfremmelse jeg var rimelig stolt av.  Vi blei kalt fotogruppa, siden jeg liker å stoppe for å ta bilder. Motvillige ble noen av deltakerne med på min gruppe.  Risikoen var jo at jeg kjørte dem ut på ville veier, en tillit jeg ikke lot gå fra meg.  Snart var vi på skikkelig bærtur i forrykende fart.

Vi passert avkjøringen vår, og holdt stø kurs i feil retning.  De to bakerste var snart helt uten tillit til den nye «mini Führeren», og gjorde mytteri.  De fulgte riktig vei, en avgjørelse de etterhvert fikk en skikkelig overhøvling for. Jeg oppdaget feilnavigeringen, og siden jeg kan telle, i hvertfall til ni, kom jeg raskt til at det mangla to stk. Da er det bare en ting å gjøre, stå helt stille med gruppa til du har kontroll over situasjonen.

Gruppa mi i det flotteste av Dolomittene.

Da en ambulanse kom ulende for fulle mugger, ble jeg litt urolig for de to mytteristene.  Vi kom allikevel fram til avtalt lunsjsted, og etter god italiensk mat, var det meste glemt.  Utsulta motorsyklister er ganske grinete, mens gode og mette motorsyklister er ganske hyggelige, og tilgivende folk.  Snart var også tillitten som gruppeleder igjenoppretta.  Snakker om tålmodige folk.

Alpene er fantastisk i September

Kjøremessig var denne dagen skikkelig flott. Vi kjørte inn i Italia via Passo Monte Croce Carnico, og fulgte deretter grensa vestover på masse fine småveier før vi kom opp på Passo Falzarego.  På de mest svingete veiene glemte jeg helt at jeg var gruppeleder, og tok ut alt av leiesykkelen, en KTM 1290 S.  Så når jeg ikke hadde sett de andre på ei stund kom jeg jo på at jeg ikke var alene, men hadde fått tildelt ansvar for halve gjengen.  Da skamma jeg meg veldig, og slakka av til vi igjen var i følge. Rett etter glemte jeg dette, og det samme gjentok seg.  Dagen endte, etter drøye 27 mil, på hotell Cesa-Padon, i Livinalongo Col de Lana i Italia. Vi var heldigvis fulltallige, så det hele må vel ha gått ganske greit.

Solnedgangen der på terrassen utenfor Cesa Padon, var forresten en opplevelse. Vi satt der og dingla med i flaske Prosecco, mens sola sendte sine siste solstråler over de mest fantastiske kulissene du kan tenke deg; Dolomittene.

Vel fremme på Cesa Pardon. Basen vår de neste to dagene.

Dagstur

Som lavest på rangstigen forlot vi hotellet som gruppe nr. to. Vi var redusert med en i gruppa, som ville kjøre i den litt roligere frontgruppa. Døving var forresten overraska over dette, da han selv mente å ha «skuffa» godt unna.  Denne dagen klarte heldigvis Døving å miste en i sitt følge før første stopp.  Dermed var det på en måte redusering fra 0-2 til 2-2.  Dette var jeg ganske fornøyd med.  På vei opp til Passo Falzarago, fikk vi til og med kjøre som første gruppe.  Det ble en rundtur denne dagen, med Passo di Giau, som ett av høydepunktene. Maken til fotomotiv for motorsykkelkjøring skal du lete lenge etter.  Andre høydepunkter denne dagen var Largo di Alleghe og Passo Pordoi.  Ruta var usedvanlig svingete, og deltakerne begynte etterhvert å bli slitne.  Noen korta den 18 mil lange ruta med en snarvei, mens noen etterhvert begynte å bomme på svingene, og slang likeså godt hele sykkelen i bakken oppe på Passo Pordoi.

På rette sykkelen kjører Anne Rypdal fra hvem som helst. Med en splitter ny KTM 790 Duke storkoser hun seg i Alpene.

En racer

Fordelen med å leie sykkel er at du kan få prøvd ut en sykkel du er nysgjerrig på.  En av klubbens damer, Anne Rypdal, hadde leid seg en splitter ny KTM 790 Duke.  Det gikk unna, og jeg kunne se et ikke alt for godt skjult glis på hver alpetopp, når hun tok av seg hjelmen.  Denne sykkelen måtte jeg prøve.  Når vi kom tilbake fra dagens runde ble det min tur.  Du verden så lett og smidig en sykkel.  Selv om jeg er lang, satt jeg overraskende godt på denne bøllesykkelen, og krefter var det i massevis.  Dette er en sykkel KTM kommer til å selge i bøtter og spann.  Hysterisk morsom og lettkjørt.  Det fine med å leie sykkel, er jo at du kan ha muligheten til å prøve ut en sykkel du er nysgjerrig på.  På vei tilbake fra prøveturen var det bare ørene som hindret smilet i å gå helt rundt. Jeg forstår godt at avskjeden hos utleieren, ble trist ved endt tur for frøken Rypdal.

Timmelsjoch er et fantastisk alpepass. Kanskje Østerikets vakreste.

Flere flotte alpepass

Det var duket for en dag med to særdeles flotte alpepass; Jaufenpass og Timmeljoch.  Jafenpasset er morsomt der veien snirkler seg oppover den nederste skogkledde delen av fjellet.  Deretter kommer du over tregrensa, og får en fantastisk utsikt på vei opp mot toppen. Timmelsjoch Hochalpenstraße er ikke mindre flott, og på andre siden av fjellet, ved bommene ligger et flott motorsykkel-museum.  Dette er et must, om du er glad i gamle og nye kjøretøy.  De fleste av de 230 motorsyklene er i strøken tilstand.  Vi overnatter på Alpenhotel Laurin, rett nedenfor museet.

Motor museet på Tillelsjoch er absolutt verdt et besøk

 

Motorsykler i massevis

Dekk allikevel

Stein har hatt en liten klump i magen helt siden avreisen.  Han har gamblet på halvslitte dekk, til tross for Døvings formaninger.  Etter å ha rådført seg med turkompis Petter har han fått dødsdommen på dekkene, og den lille klumpen har blitt stor.  Han må bytte dekk før returen gjennom Europa. Det er ikke med lett hjerte han erkjenner sine synder, for turgeneralen.

Stein Hjelmerud har stilt med halvshlitte dekke, og dårlig batteri. Det straffer seg.. Han må taues i gang da starteren også sier takk for seg.. Dette er det siste vi ser til han.

Stein forlater hotellet grytidlig dagen etter for å forsøke å ordne opp i elendigheta, mens vi andre spiser frokost.  Det er det siste de fleste av oss ser til han.  Det er ikke bare dårlige dekk på den gamle Ducatien, men dårlig batteri også.  Når dekkproblemene er løst, har sykkelen fått et startproblem, og når batteriet tilkobles en start booster, sier like godt hele starteren takk for seg.  Verkstedet har fått et problem, en motorsykkel som ikke vil starte, på en fredag, uten reservedeler.  De løser sitt problem med å trille i gang sykkelen, og Stein drar i vei ut i det ukjente.  Alt går bra, til han kveler motoren på vei ut av Landeck.

I Asker Mc-Clubb finner du aktive kvinnelige motorsyklister. Fre venstre: Anita Olset, Mariane Von Krogh og ikke minst Anne Rypdal.

I mellomtiden har fotogruppa ankommet Landeck uten kaffepause, noe enkelte i gruppa er ganske betutta for.  Undertegnede anser at Ducatisten trenger hjelp, og drar for å finne den ulykkelige.  Sykkelen blir taua i gang, og Stein får hjelp i Seefeld, der Ducati har verksted.

Det blir en litt lengre ferie på Stein, som ikke mottar delene før fire daget etterpå. En snau uke, etter resten av følget, kommer han seg allikevel hjem for egen maskin. Vi tror ikke han kjeda seg en gang der i Seefeld, i hvert fall var «fjøsboka» hans full av fjelltopper og ompa-musikk.

 

Alt har en ende.

Reisefølget kjører over Silvretta Hochalpenstraße, og selv om regnværet høljer ned, ser vi at veiene er flotte.  Spesielt vestfra og østover er dette veldig underholdende veier. Vi ankommer Stuben am Arlberg, og tar inn på et koselig hotell. Dette blir avslutningsmiddagen. Når en av deltakerne, takker meg for innsatsen blir jeg så rørt at jeg nesten er helt på gråten.  De hadde nok ikke så høye forventninger tross alt tenker jeg.

De fleste har dratt hjem, men sammen med Kjetil Evensen fortsetter jeg turen over Hahntennjoch.
 Veien opp til Kaunertal er blindvei. Selv om du må snu oppe ved isbreen, og kjøre samme vei tilbake, er dette allikevel ingen bomtur.

 

Dagen etter setter de fleste nesa hjemover, og mens de fleste setter kursen nordover på autobahn, setter jeg og Kjetil nesa oppover i fjellene igjen.  Vi hadde satt av kvelden til piker, vin og sang i München, men når været er det flotteste du kan tenke deg, frister flere alpepass mere.  Vi rekker Hahntennjoch, Piller og Kaunertal, før vi tar inn på mitt gamle favoritthotell i Pfunds.

På BMW museet i Munchen
En rå M3 på BMW museet i Munchen

Dagen etter er det ingen nåde, og etter kaffe i Garmisch Partenkirchen, setter vi kursen tilbake for å levere syklene.  Vi rekker imidlertid en liten tur innom BMW museet i München, en fantastisk samling, som alene hadde fortjent flere timer der. Vel hjemme er det bare å oppsummere at opplegget til «fiffen» var vel gjennomført.  Ingen uhell, hyggelige mennesker, fine overnattinger og ikke minst flotte veier.

Gjengen klar for avgang utenfor Cesa Padon (Italia). Fra venstre: Stein Hjelmerud, Geir Toft, Øyvind Bless, Kjetil Evensen, Kyrre Hagen(bak), Per Terje Steen, Inge Rauan(bak), Vivi Schulz, Magnus Hesle, Svein Petter Johansen, Per Ådne Olsen, Mariane von Krogh, Børre Helgesen, Anne Rypdal, Odd Sigurd Flock, Anita Olset, Geir Døving og Nils Jacob Heyerdal

Takk for turen til turgeneral og alle deltakere, september er en nydelig tid i alpene.

 

 

 

HARDCORE ADVENTURE I MAROKKO. Del II.


Tekst: Kyrre Hagen

Foto: Team-atlas 2017

BMW gutta leker i sanddynene…

Etter noen utfordringer har vi fått syklene våre inn i Marokko og kryssa Atlasfjellene på totalt fraværende veier. Store steinrøyser er forsert med hjertet i halsen. Veiene kan stoppe rett rundt neste sving, om elva har tatt den med seg. Da blir det å kjøre i elveleie. Vi har hatt punkteringer, reparasjoner og magasjau. Heldigvis har vi ikke hatt noen skader på deltakerne så langt. Nå venter Saharasanda oss i Merzuga. Det blir en spennende og heftig tur videre.

Anders har tatt ut kursen

 

 

 

 

 

 

Dagens etappe fra Gorges Toudra er sørover gjennom et tilnærmet flatt landskap. Gårsdagens ekstra sløyfe, som endte med et BMW-havari, har ikke skremt oss. Vi fikk heldigvis hjelp av et par franske Dakarbiler, og klarte å skaffe et nytt batteri til tyskeren.  Det tar ikke lang tid før vi tar av hovedveien og følger alternative ruter gjennom grus og sand igjen.

Vi stopper i en landsby ute på slettene. John Finsberg deler ut gotteri
Denne flotte jenta møtte vi i den lille landsbyen
Denne fantastiske trappa er en av tre ørken-installasjoner, nord for Erford.
Anders Dihle, Ole Jonny Klfta! John Finsberg og Kyrre Hagen
Skulpturens bakside. Spektakulære former

Å stoppe i landsbyer er koselig. Du er snart omringet av små marokkanerbarn som er nysgjerrige og gjerne vil ha noe av deg. Vi har med kjærligheter og dropspakker. I tillegg sier de ikke nei takk til dirhams (lokal valuta). Gir du penger, til noen i disse landsbyene, kommer det garantert til noen som trenger det. Bistand uten noen omveier og administrasjonskostnader.

Stairway to heaven….. to Merzouga

Ute i ørkenen på vei til Merzouga ligger tre innovative skulpturer, som er konstruert av den tyske kunstneren Hannesjörg Voth. De ligger noen kilometer ut i ingensteds, og veien er best egnet for kameler eller lette sykler uten bagasje. Vei kan du imidlertid neppe kalle dette, det er mer et slags spor, gjennom sand og stein. Sporet flytter seg stadig, ettersom sanddynene alltid beveger seg. Turen anbefales ikke for tunge adventuresykler med oppakning.

Ole Jonny fremme ved Orions Belte

Jo lengere ut i sanda vi kommer, jo færre blir vi. Å balansere gjennom sandfellene er ikke lett, men til slutt når vi første installasjon «Stairway to Heaven». Dette er en gigantisk trapp der 52 trinn fører deg 16 meter rett opp i luften. Trappen er den første av tre installasjoner, og sto ferdig i 1987.

Anders gjennom sandfella
Noen ganger må sanda undersøkes litt nærmere

Vi kjører videre. Sandpartiene skremmer nok en deltaker. Vi er tre mann som når frem til «Orions belte». Utrolig nok henger vår største sykkel, en diger GSA, med. Dette sier ikke lite om sjåføren. Installasjonen består av flere tårn som er plassert som stjernetegnet Orions Belte. Høyden på tårnene reflekterer lysstyrken på de ulike stjernene. Installasjonen var ferdig i 2003.

Golden Spiral i bakgrunnen

Ikke langt unna ligger «The Golden Spiral». Dette var installasjon nr. to, og sto ferdig i 1997. Skulpturen rager ikke så høyt til værs, men illustrerer et gedigent sneglehus sett ovenfra. På tilbaketuren kjører vi gjennom noen utfordrende sandpartier. Nok en gang går jeg overende med 690’en, og BMW’en kjører seg fast i ei sandfelle.

Så lenge vi kan holde oss i sandpartier som ikke er oppkjørt går det greit, men når vi må ut i oppkjørte spor blir utfordringene store. Med 35 grader og stekende sol, er ikke dette noen spøk. Dersom du ikke kommer deg ut igjen, vil du ikke holde lenge her. Det gjelder å holde sammen, og å ha med seg nok drikke.

Lunsj og sånn….

Lunsj og Cola til alle mann = 65 kroner

Når du kjører grusveier i Marokko, skal du ha bra flaks om du finner en restaurant å spise lunsj. Dette tar dessuten tid. De gangene det passet spiste vi på restaurant. Fem stk. omelett, og ditto cola for 80 dirhams, eller 65 kroner, er det lite å si på. De fleste dagene blir imidlertid lunsjen av «ørkentype». Det vil si medbrakte nøtteblandinger, energibarer, sjokolade, samt det du har klart å snause med deg fra frokostbordet på hotellet. Med dette, har du ingen problem med å holde deg gående hele dagen. Husk dessuten alltid å ha med deg tilstrekkelig med vann. (Noen liter). Du vet aldri hvor lang tid det er til neste gang du får tak i dette. En drikkesekk er svært praktisk. Da får du i deg væske mens du kjører.

Sanddynene i Merzuga..

Utpå ettermiddagen ankommer vi Erg Chebby-ørkenen, og de store sanddynene. Dette er en av to ørkengrener fra Sahara, som strekker seg inn i Marokko. Dagen har vært tøff, og jeg er sliten.

Merzuga i sikte

Dette er imidlertid sjansen vi har til å få kjøre i de store sanddynene, som er opp til 200 meter høye. Teorien er svært enkel: Du kjører der det ikke har vært kjørt tidligere. Oppå ryggen av dynene. Vekta må lenes bakover på sykkelen. Er det løst, må du gi gass, og kanskje kjøre ned av sanddyna. Men har du godt feste, kan du klatre opp igjen. Anders gir oss en ørliten demonstrasjon og snart leker vi oss rundt i sanddynene så lett som bare det. – Neida; teori og praksis er to helt forskjellige ting. Dette er vanskelig.

Det lave ettermiddagslyset er magisk

Jeg har full fart opp på en av dynene, men trekker meg da jeg ikke vet hva som venter på andre siden. Det resulterer i å måtte bruke masse krefter i løs-sanda. O.J. (Ole Jonny) tar fart og suser innover med GSAén. Vi må komme han til unnsetning når det butter. Vi legger sykkelen ned og dreier den rundt. Han har ett forsøk på å komme ut igjen. Går ikke dette, blir det Dakarbil med vinsj, som eneste redning.

Anders viser oss hvordan vi skal håndtere syklene i Erg Cebby

Han klarer det med et nødsskrik. John sier bare – Jeg hater denne sanda. Han nøyer seg deretter med å se på de andre. De to siste, Roy og Trond, har kjørt på egenhånd. De påstår å ha kjørt flere mil i løs-sanda, men har ingen bevis på dette.

Reparasjoner og sånn…..

Punktering må utbedres underveis

Skal du på tur i Afrika må du ta høyde for å kunne hjelpe deg selv. Vi hadde med en masse verktøy, deler, startkabler og slepetau. Vi fikk brukt det aller meste. Punkteringer var det som gikk igjen flest ganger, men vi måtte i tillegg både reparere, og taue. Skal du ut på en slik tur er det lurt å planlegge hva man trenger og avtale hvem som tar med hva. Like sykler er ingen ulempe. Da kan flere nyte godt av felles reservedeler dersom noe går i stykker.

Nordover igjen..

Soloppgangen i Erg Chebby-ørkenen er fantastisk. Folk står rundt på sanddynene og venter. Lyset er magisk når det treffer bakken. På akkurat denne dagen, vender vår tur nordover igjen.

På morgenen kommer karavanene med turister inn til hotellet
Vi nyter soloppgangen på terrassen. Hotel Jasmina.

Anders har ligget våken, for å tenke ut ruta vår videre nordover. Vi har fått greie på at vi kan levere syklene våre i Marrakech. Dette gjør alt mye enklere. En tjuemils tur i ørkenen, langs grensa mot Algerie til Zagora, blir imidlertid for risikabelt. Vi velger derfor en sikrere rute nordover.

Dagen i forveien har nemlig tatt på kreftene. Når de andre tar av og følger grusveiene, tar jeg strake veien på asfalt. Ingen vits i å strekke strikken for langt når du er sliten. Da kan feil lett skje.

Vi forlater Merzuga, og kjører nordover igjen

Da de andre når fram til hotellet, har jeg rukket og slappe av, samt å få massert skuldrene. Dette var et lurt trekk.  Dagen etter skal vi opp i høyden igjen, og da gjelder det å være på hugget.

På vei inn i Atlasfjellene igjen

Igjen følger vi asfaltveien fra Boumalne Dades mot Atlasfjellene, men vi tar raskt av mot nye gruseventyr. I dag kommer vi virkelig opp i høyden. Fra grønne dalbunner, når vi flere topper på over 3000 m.o.h. Landskapet er spektakulært. Og utsikten er fantastisk.

Utsikten på 3000 m.o.h. er fantastisk

Veiene er nesten utelukkende grusveier denne dagen. Vi ender til slutt opp i Iglaouane, der vi har bestilt tre rom, på det knøttlille hotellet Touda. Dette ligger ensomt oppe på en høyde, med fantastisk utsikt, til fjellene rundt, 360 grader.

Sånne øyeblikk lever du lenge på

På vei opp har vi kjørt gjennom små skitne landsbyer, der vennligheten har vært en helt annen en det vi har opplevd til nå på turen. Flere lokale gutter har kasta stein etter oss.

Hotellet har totalt 6 rom, så det er ikke mange gjestene her utenom oss. Noen av gutta våre har vært her før, og gjensynsgleden med personalet er stor. Mens sola går ned, skylles dagens støv ned med en kald Marokkansk pils.

Du er aldri alene i Marokko

Folk møter du overalt, uansett hvor du stopper er det en Marokkaner der. Marokkaneren til Høyre. Roy i midten, Ole Jonny til venstre

Uansett hvor du stopper i Marokko har du i løpet av få minutter folk rundt deg. De dukker opp som troll av eske. Gjerne med et esel. Når du tror du er alene, kan det plutselig stå folk rett ved siden av deg. De bor på de mest utenkelige steder. Under ei berghylle, eller bak en stein. Og de vil gjerne ha noe av deg. Til tider kan det bli litt mye av det gode, for oss reserverte nordboere. Men bortsett fra at samtlige tigger, er dette vennlige mennesker.

Havari på sjarmøretappen

Siste etappe opp til Marrakech er reneste sjarmøretappen. Det meste av dagen kjører vi på asfaltveier, men disse er stort sett smale og svingete. Også i dag er landskapet variert og flott. Jo lengre nord vi kommer jo mere vegetasjon og grønt blir det. Berberhusene i dalsidene er bygget av kortreiste materialer. Er bakken rød, er huset rødt. Er bakken gul er huset gult osv.

Det gjenstår fire mil, da sykkelen min dør ut, på ei lang slette. Sola steiker, så vi gidder ikke plundre så lenge før slepetauet plukkes frem. Det blir en spennende tur gjennom Marrakech bak GSAén til O.J. Han kan endelig redde en KTM i nød.  Ledningsbrudd og overledning var årsaken.

Anders; den godhjerta planleggeren…

Anders møter en blind mann, og gir han 100 dihrams

Anders Dihle er primus motor på denne turen. Jeg fikk gleden av å bli kjent med ham i fjor på verdens høyeste motorsykkeltur. Anders er en fantastisk ruteplanlegger og navigatør. Ikke få timer har han lagt ned med å utarbeide rutene på forhånd. Etter fire tidligere turer i Marokko, sitter han inne med uvurderlig kunnskap som blir nyttig for oss. Begrensninger stopper sjelden Anders. Dette resulterer flere ganger i mørkekjøring. Dagene rekker rett og slett ikke strekker til i forhold til planlagte aktiviteter. Anders fylte 60 år i år, men har et tempo og pågangsmot som en 16 åring. Han kan knapt nok sitte stille. Han er høyt og lavt, fotograferer, eller snakker med folk vi møter. Trenger noen hjelp er han der som den største selvfølge. Ser han en fattig tigger, stopper han og gir raust bort det han har av dirhams. Jeg ble imponert og vil særlig takke Anders for dette fantastiske eventyret.

Å komme seg ut igjen av Marokko

Turen har gått bra og nå gjenstår det bare å komme ut av landet. Det er imidlertid ikke så enkelt. Vi skal fly ut, men vi har innført hvert vårt kjøretøy til landet. Til slutt får vi overbevist tollerne, på flyplassen i Marrakech, om at kjøretøyene våre skal fraktes hjem igjen av transportøren vår. Så med stempel på innførselspapirene kan vi sette nesa hjem igjen.

Et fantastisk adventureeventyr er over. Opplevelsene og utfordringene, har stått i kø. Naturopplevelsene har vært fantastiske. Lyset ved soloppgangen i Erg Chebby ørkenen, og solnedgangen på 3000 m.o.h. i Atlasfjellene, har brent seg inn i hukommelsen.

Skal du på en tur som dette anbefaler jeg at du er godt forberedt. Er du det, har du et fantastisk eventyr i vente. Marokko er mulighetenes land, og har alt.

Takk til reisefølget mitt for en fantastisk tur. En av de mest krevende og spennende for meg så langt.

Det er travelt i landsbyene langs veien
Noen som beundrer syklene våre

Fakta om turen:

Flybilletter med Norwegian ca. kr. 2.500,-. Flytid 5 timer.

Frakt av motorsykler kr. 10.000,- for KTM 690.

Hotellpriser (god standard) 3 – 400 dirhams pr. natt med frokost.  (261 til 348 kr.)

Marokko har fantastiske veier, både for de som liker asfalt, og de som liker grus.

Fartskontroller: I innfarten til byer er det veldig vanlig med laser eller radarmålinger.

Befolkningen, på ca. 30 millioner, er stort sett vennlige.

Den politiske situasjonen gjør Marokko til det tryggeste landet i Afrika.

Areal 690 275 kvadratkilometer.

DEL 1 finner du her

Mc-avisa nr. 3 – 2018