Stikkordarkiv: Road racing

Landeveisløpet North West 200!

Tekst:Tore Huseby.   Foto:  Kyrre Hagen. Mc-avisa nr. 7-2018

Isle of Man regnes vel av mange som det ypperste av landeveisrace på motorsykkel.  Men det finnes et annet løp som er enda tøffere, raskere og råere – med fellesstart!

Hørt om North West 200?  Som hvert år finner sted i Nord-Irland? Ikke det nei. Da bør du lese dette:  

21. Det går unna i Supersport klassen. Førerene ligger tett som hagel.

Under North West 200 er ingenting normalt, dette er en folkefest med decenniale tradisjoner.  Og for førerne er dette en fest forbundet med mange farer, ja faktisk livsfare. Og heltene her er like kjent for det lokale publikum som norske langrennsstjerner er det i Norge. Hele samfunnet står på hodet i over ei uke for at løpene skal kunne gjennomføres.

I stille 17-maigater setter vi kursen til fots mot jernbanestasjonen, og flytoget.

Take off  – fra Drammen:

I stille 17-maigater setter vi kursen til fots mot jernbanestasjonen, og flytoget. De eneste lydene er rullekoffertens hjul mot ujevn asfalt, og et hornorkester, som marsjerer på vei mot dagens første opptreden.  Men snart suser vi opp i makelige 160 km/t.

Endelig er Team HH på tur igjen, men hvem er det egentlig som kjører bilen

Brexit har sørget for at vi må gjenoppta den glemte kunsten passkontroll i flere omganger, både i Norge og vel framme i Dublin. Vel om bord på flyet oppdager vi at Hagen lider av sterk vekst i de nedre ekstremiteter, noe som gjør at han må plassere beina inn i midtgangen, for å få plass.  Huseby derimot, takker i sitt stille sinn sin for lengst henfarne mor, for hennes sterke hang til røyk og sterk drikke under hele svangerskapet, noe som har ført til et langt mer flyvennlig legeme.

3. Landskapet på nordkysten av Nor Irland er vakkert. I disse dagene treffikeres områdene her av tusenvis av motorsyklister, som koser seg på den svingete veien langs klippene.

Et par timer seinere er flyturen slutt og vi leier oss en bil for å kjøre de siste tre timene til Nord Irland. Huseby, som er vant venstremann, kjører, og Hagen på den uvante passasjerplassen prøver uavlatelig å trekke til seg venstre arm og skulder – fordi han er helt sikker på at det mangler ti cm. Klaring til alt vi passerer.  Noe som har en enkel forklaring: Leiebilen er akkurat ti cm. bredere enn Husebys privatbil.  Det går med et nødskrik enkelte ganger. Vi anbefaler derfor andre reisende å takke ja til felg & dekk-forsikring i avtalen, der slikt forefinnes.

7. William Dunlop får en lowsider rett foran oss, under torsdagens løp. Støtteapparatet er raskt på plass. Det går bra, men føreren settes ut av spill for resten av helgen.

Torsdagsløpene:

På plass i vårt hjem under arrangementet, en privat leilighet en halvtimes tid unna selve banen, samler vi oss til å oppleve aller første titt: Treningsrundene og selve racene på ettermiddagen! Vi er begge spente, for dette har ingen av oss opplevd før.  Vel framme i tettstedet Portrush går det ikke mange sekundene før vi ser et helikopter i lufta med nesekamera og like etter kommer en bøling motorsyklister, totalt uten respekt for de skarpe kanter og solide og helstøpte bremseanordninger et slikt bymiljø er fullt av.  Der vi står ser vi deltakerne i akkurat fire sekunder før de er borte igjen.  Lyden fra syklene likner overhodet ikke på dem vårt hjemlige biltilsyn liker – nei her er det survival of the bravest som gjelder, og spetakkelet under passering er en herlig konsert på alle frekvenser- fra bassen i italienske twinner til japansk firesylindrisk hyling, det hele akkompagnert av crossplane-V4-aktige vræl. Vi får også med oss hva som skjer om man er bittelitt uoppmerksom – føreren William Dunlop fikk forhjulet oppå en fortauskant, highsidet, og fikk plutselig og brått status som pasient etter et hundredels sekunds feilvurdering.

De som kjører disse løpene er laget av et materiale vi andre ikke begriper hva er.

4. Vi har innlosjert oss hos en lokal familie, da hotellene er stappfulle her borte. Frokosten er det imidlertid ingenting å si på. Her er kalorier nok for hele dagen.

Fredag – turistdagen:

Fredag gikk det ingen løp. Det var derfor en passende anledning til å være turister i området. Vi besøkte Ballymoney museum, som hadde en NW utstilling, Joey Dunlops bar, der hans løpsmotorsykkel står i en monter på veggen. Joey Dunlop døde i år 2000 i Tallinn, da han ledet 125 cc klassen. Nordkysten av Nord-Irland har en kystvei med mange turistfeller, blant disse er Giants Causeway som er et verdensarvsted. Vi besøkte også baren The Anchor, som er et spise og drikkested der førene og deres venner ofte møtes under racedagene. Baren er velkjent og har drevet i 120 år.  Vi måtte også bese minneparken der både Joey og hans far Robert, har sine statuer stående.

North West 200 sitt museum i Ballymoney
2. Rett ved Ballymoneystation ligger Joeys bar. Joey Dunlop er selve legenden her borte. Tragisk mistet Joey livet i Estland i 2000. Ca 60.000 mennesker fra hele verden kom til Ballymoney for å delta på begravelsen.

Lørdag,  og hovedracene:

På lørdag sto vi opp i sekstida og var på vei mot banen før sju. Vel bane, dette er jo vanlige landsby- og landeveier som er noenlunde preparert for å kjøre fort på. Ikke ved at alt er sikret, men det meste er det – og det er folk overalt som passer på at det kun er motorsykler på veiene under løpet og ikke noe som helst annet.  Vi så for eksempel ingen løse katter eller hunder hele dagen, og det er neppe helt tilfeldig.  Vi hadde fått beskjed om at klokka ni ble alle veier som utgjør selve banen stengt, og fordi vi både hadde akkreditiver og parkeringsplass, ville vi være på plass i god tid.

16. Heldigvis (mener noen) har ikke de vakre jentene forlatt motorsykkelracing.
Det går unna langs fortauskantene
Supertwin er folkeklassen

Det høres sikkert tøft ut å kunne stå like ved der syklene passerer oss, i over tre hundre km/t. Problemet er bare at i den hastigheten beveger syklene seg med nittito og en halv meter i sekundet. Eller ni busslengder, om du vil, En hører godt at de passerer, det kiler faktisk i magen av brølene, som er på nivå med et kobbel sinte løver. Og vi funderte alvorlig over om den murkanten vi sto bak ville holde om en av førerne skulle komme til å treffe den.  En rekker ikke å se noen verdens ting.  Og om du har et såkalt vanlig og rimelig kamera så er syklene vekk lenge før du får trykket ned knappen.  Derfor skjønner vi fort at hemmeligheten er å finne steder langs banen der hastigheten er noe hemmet av hårnåler, kunstige sjikaner, veikryss eller rundkjøringer.  Disse førerne plages lite av denslags obstipasjoner, nei de stuper inn i rundkjøringa i et par hundre kilometer, bremser lynfort ned til en tosifra hastighet som de holder i akkurat et halvt sekund, før de igjen tømmer tre gir på ned mot to sekunder og igjen har flere hundre kilometer i timen.  Det er liksom i det ene sekundet der, du må ta bildet ditt.

Det er tett inn i York Corner

Det er alltid noen som har en større en:

Eller eventuelt stå en kilometer lenger framme med ei telelinse og kamera som tar en bråte bilder pr sekund.  Det er det de proffe gjør. Hagen hadde i anledning denne turen ei diger linse med seg, og et kamera som burde hett Ducati, så raskt var det.

Men det er i kameraverdenen som i kjønnsmarkedet: Det er alltid noen som har en mye større en. Noen hadde sågar to digre linser, og disse fikk Hagens kamerautstyr til å fortone seg som beskjedne greier. Noe han tok med fatning.  Som artikkelen vil vise, er det fullt mulig å klare seg med litt mindre og allikevel få et brukbart resultat!  Men skal du ta bilder av noe i NW 200 så bør du nok ha litt peiling. Noe Hagen heldigvis har.

20. Gamle racere stilles ut i Portstewart. Her er gamle løpssykler i førsteklasses stand.

Løpets historie:

Begivenheten North West 200 har pågått i snart nitti år, 1929 var det aller første året. Navnet fikk løpet fordi løpsstrekningen den gang var på 200 miles, eller 322 Km. Snittfarten fra den gang har økt noe –  i 1929 var den 112 km/t. I dag er snittet  som raskest 206 km/t!  – med langt tøffere sjikaner og begrensninger enn det var den gang.  NW 200 er Nord- Irlands aller største utendørs idrettsarrangement og evenementet pågår over ei hel uke, med hovedløpene på torsdag og lørdag.  Hvert annet eller tredje år omkommer det en fører så dette løpet er ikke bare verdens raskeste på vei, men det er også suverent det farligste.

23. Nadieh Schoots er feltets eneste kvinnelige fører i superbike. Hun starter fra attende startsmerke.

Løypa og klassene:  

I dag er løypa, som i praksis er en trekant, kuttet ned fra elleve til ni miles, eller knappe 14,5 km.  Med et snitt på 190 km/t tar en runde omtrent fire og et halvt minutt.  De fleste løpene er på seks eller sju runder, et er på fire. (supertwin) Det vil si  58 Km (twin) – 87 km  og 101,5 km.

22. Superbike løpet er i gang. Her jager Micael Dunlop leder Glenn Irwin.

Klassene som starter er Supersport, Superbike, Superstock og supertwin.  Superbikeklassen baserer seg på produksjonsmodeller i vanlig salg, men mye byttes ut. Veiva er original. Ramma er original. Noen motordeler forøvrig beholdes også, slik reglene krever. Men resten forbedres etter alle kunstens regler og en ferdig sykkel koster derfor rundt regnet en million, og innen løpene er unnagjort, har det gått med 40 000 kroner bare i dekk og bensin.  En kuriositet er det derfor at mange trimmer opp en rimelig Kawasaki ER 6 i supertwinklassen – den ender da opp med rundt nitti hester, og låter som noe helt annet enn originalmodellen. Og veier betydelig mindre enn originalen.

10. Ikke alle teamene er like store, men denne karen skrur med like stor iver som noen. Her finnes til og med myntinnkast for tilfeldige forbipasserende sponsorer.

En skikkelig superbike har 200 HK og er betydelig lettet for vekt. Hastighetsrekorden på NW 200 er for tiden 338 Km/t. på NW 200.  Superstock er nærmere standardsyklene og får ikke lov å endres så mye. Men de har likevel omtrent 180 HK.  Supersportklassen kan ha fra 400- opp til 600 cc for firesylindrede motorer, og opp til 675 cc for tresylindrede.  Sykkelen kan ikke veie mindre enn 161 kilo. Det som kan endres er eksos, fjæringsinnmaten, og dekkene.

Paton supertwin, er lekker

Supertwins er tosylindrede vannavkjølte sykler som er i vanlig produksjon. De kan ha opp til 650 cc. Syklene kan forbedres på mange punkter, så som ramme, svingarm, fjæring,eksos,bremser osv.  Det er dette romslige men presise reglementet som gjør at syklene klarer seg bra – uten at det blir alt for dyrt å være med for førerne.

14. Michael Dunlop forbereder seg til lørdagens løp. Brødrene William og Michael er sønnene til Robert Dunlop som døde under kvalifisering i 250 klassen i 2008. To dager senere vant Michael Dunlop akkurat dette løpet i NW 200.

Førerne.

Det er noen førere som er i «Johaug og Northug» -klassen. Blant dem er Glenn Irwin, Michael Dunlop og Lee Johnston. Glenn Irwin  ( 28 år) kjører Ducati Panigale R. Han vant begge superbikeløpene.  Gleden over å vinne fikk vi se på nært hold – han pælma støvlene sine opp på publikumsamfiet til stor glede for alle, og stinn av adrenalin danset han av glede hele veien opp til seierspodiet. Han er da også en lokal fører.

De lokale førerne heies ekstra mye på og familien Dunlop, som i høyeste grad er lokale – i tettstedet Ballymoney  har henfarne Joey og Robert Dunlop sine minnesmerker i en egen minnepark.

I Ballymoney besøker vi Dunlop memorial garden. Her minnes tusener brødrene Joey og Robert Dunlop. Dessverre har disse løpene hatt en tragisk utgang for ganske mange førere opp gjennom årene.

Mangel på forbud:

Her i Skandinavia ville nok en idrett som dette blitt forbudt øyeblikkelig. Vi aksepterer rett og slett ikke dødsfall som en del av idretten. Dette var da også årsaken til at rally for bil var forbudt i Norge fra 1972 og helt fram til 1987, og dette er også årsaken til at proffboksing først ble tillatt i 2014, etter å ha vært forbudt i 33 år, helt siden 1981. .

Her i Irland er dette annerledes.  Dødsfallene er tragiske, men de er også en akseptert og naturlig del av denne idretten der «survival of the fittest» er det eneste som betyr noe. Og si hva du vil – det såkalte Road-race» vi vanligvis bivåner på TV, er bare et lengdeløp på lukket bane.

Etter siste fører, kaster det seg en lege etter feltet. Han er godt utstyrt

NW 200 er et ekte uforfalska veirace, som faktisk foregår på helt ekte veier! De fleste vanlige roadracingførere ville nok fort få høre fra sine sponsorer og forsikringsselskaper den dagen de meldte seg på et ekte gateløp. Slikt skjer rett og slett ikke.

Førerene passerer oss i godt over 250, og fortsetter å akslerere. Toppfarten er på over 330 kmt.

Dette året skjedd heldigvis bare en skade – William Dunlop fikk en highsider under torsdagracet – noe vi selv fikk se på nært hold. Og på grunn av skader, måtte han melde pass i resten av løpene han skulle deltatt i.

Veiløp som dette arrangeres det omtrent fjorten av i Irland løpet av sesongen fra mai til oktober. Den største trusselen er alltid regn – blir det for vått og kjørerne nekter, så blir det ikke noe løp.

North West er det største sportsarrangementet i Nord Irland. Under årets utgave kunne tusenvis av tilskuere, kose seg i et praktfullt vær.
25. Kongen av årets superbike løp er i lykkerus, etter to overlegne seiere under årets Noth West 200.

Vil du se NW 200?

Etter å ha traska rundt på banens ulike strekninger hele dagen til endes, kom endelig tida da vi kunne gjøre opp status.  Var dette noe vi kunne anbefale andre?  Svaret er et rungende ja.  Vi hadde glist oss gjennom tre hele dager til ende – og på tross av søvnmangel, såre museumsføtter, rungende tinnitusplager og tungt forståelige irske dialekter, var fliret og gleden på plass hele tida.  Det eneste problemet med denne opplevslen var at absolutt alle motorsykler vi så som ikke kjørte race, men var på tur – virket å kjøre i slow motion! Vi ante faktisk ikke at folk flest kjører motorsykkel så utrolig sakte. Og ikke bry deg om været – de dagene vi var der var det sol hele tiden, og det var akkurat passe temperatur!

Det er mange motorsykler langs sjøen i den sjarmerende kystbyen Portstewart, disse dagene.