Stikkordarkiv: mctur

KENNY & CO PÅ BALKAN. DEL 5

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Fra Budapest til Karpatene, via snødekte fjellpass og serbiske tidslommer – Kenny og gutta fikk en påsketur som ingen kommer til å glemme. Ikke minst Morten, som gikk fra «aldri kjørt over Svinesund» til «fullblods Balkan‑eventyrer» på under ti dager. Det er nesten så man mistenker at han kommer til å begynne å røyke sigarer og si «my friend» til alle han møter.

Balkan er magisk, og Kenny er helt i ekstase over å få vise kompisene dette flotte området
På utsiden av dette hotellet i Gusinje står det «Welcome Bikers»: et godt tegn, selv om bygningen minner mer om en bunkers enn et hotell.
Det blir en lang dag gjennom Serbia.

Påsketuren som tok litt av

Det hele startet i Budapest, og derfra hadde Kenny og kompisene Olsen og Veaas rukket å krysse Ungarn, Kroatia, Bosnia, Montenegro, Albania – og tilbake til Montenegro igjen. Været hadde vært kaldere enn beregnet, og trioen hadde måttet gjøre vendereis over fjellpass der vinteren fortsatt hang igjen. Planen var nå å kjøre opp gjennom Serbia og Romania, men det var et sjansespill. Sist Kenny var her hadde det vært 38 varmegrader. Nå var de milevis unna sommervarmen. Faktisk helt ned mot null. Kenny likte å fremstille det som «ekstreme forhold», men gutta visste at det bare var Kenny som frøys som en våt katt.

Etter mange dager på tur var konklusjonen klar: tre mann på tur er perfekt. Lett å bli enige om ruter, lett å finne innkvartering, og ikke minst – lett å holde styr på egoene. Kenny hadde stålkontroll på overnattingene. Han styrte unna store byer og satset heller på små landsbyer langs ruta. Veivalgene var enkle: hold dere unna hovedveiene, finn de svingete småveiene. Det hadde vært en suksess så langt, og gutta var storfornøyde. Kenny tok naturligvis æren for alt.

Fra Montenegro til Serbia

De våknet i den lille landsbyen Gusinje, der hotellet minnet mer om en bunkers enn et hotell – metertykke steinvegger og glugger til vinduer. Kvelden før hadde de tilbrakt på en fotballpub, og frokosten ble servert av en vert som var svært så bedagelig. De var ikke alene heller – to amerikanske unggutter hadde sjekket inn etter mørkets frembrudd, trolig etter å ha kjørt seg vill i minst tre land.

Vakre runde landskap.
Det går sakte mot vår denne påsken. Selv om været er nydelig er det friskt i lufta.
Ved Donja Mutnica står denne rekka med gamle BelAZ 540/548‑dumpere. Enorme sovjetiske mastodonter som trolig hadde stått der siden tidlig 2000‑tallet.

Kursen ble satt mot Serbia. Kenny hadde kjørt her før og dro dem med på småveier opp gjennom skogene mot grensa. Sist hadde han stukket innom Kosovo, men det rakk de ikke nå. Det var bitende kaldt, og Kenny fikk igjen bruk for både varmejakke og varmehansker. Han påsto at han «hadde kontroll», men ingen trodde på det.

Grensepasseringen gikk greit, selv om serberne var nøye og skulle se absolutt alt av dokumenter – inkludert førerkort, blodtype og sikkert skostørrelse om de hadde fått sjansen. Veiene i Serbia var fine, men Kenny ble overrasket i et par svinger da forhjulet plutselig glapp. Han stoppet dramatisk for å melde fra, og det viste seg at både Olsen og Veaas hadde samme problem. Et tykt lag med veistøv gjorde veiene såpeglatte. Her var det bare å kjøre som om man hadde lånt sykkelen av svigerfar.

Landskapet bølget småkupert og vakkert foran dem. Små landsbyer, jorder, blomstrende frukttrær og blå himmel. Kaldt, men vakkert.

Kolossene fra Jugoslavia – og et serbisk museum

Ved Donja Mutnica stoppet de ved en rekke gamle BelAZ 540/548‑dumpere som sto parkert langs veien – enorme sovjetiske mastodonter som trolig hadde stått der siden tidlig 2000‑tall. Typisk Balkan: maskiner så tunge at det er billigere å la dem ruste enn å flytte dem. Kenny tok bilder som om han hadde oppdaget et nytt verdensunder.

Serbia Etno Selo Stanojevic – et sted som så ut som en tidsreise tilbake til 1800‑tallet.
Snakker om griseflaks med overnattingen. Her har Žika Stanojević, hadde reddet familieeiendommen fra forfall og skapt et levende etno‑kompleks.

Etter 40 mil var dagen brukt opp, og det var tid for å finne overnatting. Kenny holdt som vanlig et strengt regime, men denne dagen hadde de flaks. I den lille byen Boljevac fant de Serbia Etno Selo Stanojevic – et sted som så ut som en tidsreise tilbake til 1800‑tallet.

Stedet var en rekonstruksjon av serbisk landsbyliv, komplett med museum, gamle gjenstander og rustikk arkitektur. De små husene var koselig innredet, og uteområdet var fylt med alt fra gamle kanoner til brønnpumper og vintønner. Mellom alt dette: små lysthus og en plen så strøken at Kenny mistenkte at Žika klippet den med neglesaks.

Det blir fest på kjøkkenet. Kenny fyrer i peisen og drar i gang musikken
Morten lar seg rive med. Verten Žika hadde båret inn øl som om han hadde som mål å få nordmennene til å glemme morgendagen.

De fikk et lite hus for seg selv og nøt lokal øl med utsikt mot Rtani‑fjellet – kjent for sin perfekte pyramideform. Kenny mente det «minnet om Machu Picchu». Det gjorde det ikke.

Utpå kvelden ble det servert middag på kjøkkenet, og Žika bar inn øl som om han hadde som mål å få nordmennene til å glemme morgendagen. Kenny fyrte opp i ovnen, og Morten danset til musikken som strømmet ut av høyttaleren Kenny hadde kjøpt i Slovakia. En kveld for historiebøkene – eller i hvert fall for gruppas interne humor.

Inn i Karpatene

Neste morgen fikk de servert serbisk burek før kursen ble satt mot Romania. Olsen nøyde seg med å kikke på den. De krysset inn ved Negotin og fulgte 67D inn i Karpatene – endelig fjell igjen.

Serbisk Burek til frokost. Dette er Olsen sin, etter at han var ferdig med den.
Morgen kaffe i det fine været.

Veien over til Băile Herculane var en svingete perle. Byen var en merkelig blanding av romersk historie, majestetiske 1800‑tallsbygg og gigantiske kommunistblokker. Kenny kalte det «arkitektonisk schizofreni». Byen er en av Europas eldste kurbyer, kjent for varme kilder og romerske historie. På 1800-tallet utviklet byen seg til et luksuriøst kursted under Austro-Hungarian Empire. I dag er byen en slags merkelig blanding av disse gamle majestetiske flotte bygningene og nyere enorme og høye hotellkomplekser fra kommunisttiden. De dopper både 1800 talls hoteller og komunistkompleksene, og finner seg en liten B&B for natten.

Endelig når de Romania, og ser Karpatene stige opp av landskapet.
Typisk lunsj langs veien. Gutta stopper ved en butikk, og forsyner seg av lokalt utvalg.
Băile Herculane, er en av Europas eldste kurbyer. Allerede under Roman Empire ble stedet brukt som spa. I dag består byen av spøkelsesaktige hoteller fra 1800-tallet, sammen med nyere hotell-komplekser fra kommunismen.
Kenny har ikke tenkt over hvor høyt de skal, og de blir mildt sagt overrasket av vinteren. på 1350 moh. er temperaturen kun to grader, og om noen timer vil det bli minusgrader.
Rom‑palassene i Hunedoara er enorme. De ble bygget etter 1990‑tallet for å vise status og identitet . De er enorme, fargerike bygg med tårn og buer.
Klar for lokal mat på turens siste kveld.

Dagen etter fikk Kenny øye på noen overdådige palasser i Hunedoara. Dette var de berømte rom‑palassene – enorme, fargerike bygg med tårn og buer, bygget av romfamilier etter 1990‑tallet for å vise status og identitet. Det var mange av dem. Veldig mange. Kenny vurderte å kjøpe et, men fant ut at han manglet både penger og familieklan.

Etter hvert kom de inn på rutene Kenny hadde kjørt året før. Den gangen i 30 varmegrader og sommerklær. Nå var situasjonen en helt annen. Snø dukket opp langs veien, temperaturen sank, og veien ble stengt. En lokal bilist kunne likevel fortelle at det var mulig å komme over. Kenny tolket dette som «grønt lys».

De fortsatte opp til 1350 meters høyde. To grader. Snø i veibanen. Og nå skulle de ned nordsiden – den som ligger i skygge hele dagen. Yr meldte minus fire grader til natta. De måtte over. Kenny hadde for lengst mistet følelsen i beina, men lot som om det var «en del av opplevelsen». Ved første mulighet tok han en vei ned til 600 meter, der de sakte tinte opp igjen. Lokale helter i en landsby tipset dem om et hotell et par mil unna. Redningen.

Frokosten er heller ikke dårlig på Casa Alesia. Like ved den ungarske grensen.
Gutta skilles på en bensinstasjon i Romania. Olesn og Veaas kjører vestover, mens Kenny setter kusen nordover mot Slovakia.

Siste kveld – og farvel til Balkan

Dette ble siste kveld sammen. Neste dag skulle Olsen og Veaas vestover mot Budapest, mens Kenny skulle nordover mot Slovakia og Košice. Etter en overdådig frokost skilte de lag. Mens gutta suste gjennom Ungarn på motorvei, la Kenny opp en langt mer spennende rute og nådde Košice utpå ettermiddagen, der han gjorde Pernille klar for neste eventyr.

En fantastisk tur var over. Gutta var strålende fornøyde, og Morten – som ikke en gang hadde krysset Svinesund på motorsykkel før – var nå blitt en fullblods eventyrer.

Kenny skuer utover Karpatene. I dette området trives han godt. Et fantastisk eventyr er over. Hva blir det neste.

For deg som lurer på kostnadene:

  • 8 overnattinger, middager, lunsjer og øl: ca. 15.000,- for tre personer
  • Fly tur/retur Budapest: ca. 3.500,-
  • Motorsykkelleie i 9 dager: 7–8.000,-

Ikke verst for et eventyr av denne størrelsen.

KENNY & CO PÅ BALKAN. DEL 4

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Kenny og kompisene Olsen og Veaas var fortsatt på sigøynerferd nedover Balkan. Turen hadde startet i Budapest langfredag, og siden den gang hadde de banet seg vei gjennom Ungarn, Kroatia og inn i Bosnia. Nå hadde de nådd lille, vakre Mostar – kjent for trange smug, sterk kaffe og den legendariske broa Stari Most, hvor folk hopper uti som om konsekvenser er noe andre driver med.

Kenny, som hadde sykkelen stående i Slovakia, hadde plukket opp de to kameratene i Budapest. Derfra bar det sørover. Etter flere dager på tur kunne han endelig krysse av Mostar på bucket-lista. Byen leverte. Smale brosteinsgater, god mat, kald drikke og utsikt mot Stari Most. Hotellet var bra, maten var bra, og sola gjorde for første gang mer enn å late som.

Etter en kveld med utsikt mot Stari Most setter gutta kursen mot Montenegro.
På vei inn i fjellene. Borgen Stari Grad Blagaj i bakgrunnen
Kenny vil opp på en høyde for å ta bilde av Velež-fjellene, men han klarer ikke få få med seg kompisene. De ser Kenny hoppe og sprette gjennom landskapet.
Kenny synes et bilde med Pernille med Velež-fjellene i bakgrunnen, er noe av det vakreste han kan tenke seg.

Dagen etter rullet de av gårde i nitida som vanlig. Mostar ligger som i en gryte, så opp i fjellet måtte de – enten de hadde lyst eller ikke. De hadde jaktet på de mest snirklete veiene, og med utsikt til Velež-fjellene, fortsatt hvitkledde, begynte Kenny straks å få nye dumme idéer. Han prøvde å lokke de andre med opp i terrenget på en fjellkam. Det innebar offroad-kjøring. Olsen og Veaas svarte med å stå igjen og se på mens Kenny spratt rundt på Pernille som en overivrig geitebukk på koffein.

Langs veiene var det fortsatt tydelige spor etter Bosnia-krigen. Men Kenny hadde blikket festet fremover, mot neste storstilte idé: Albania. Der hadde han nemlig planlagt at de tre skulle bo i ei gammel campingvogn. Olsen hadde gruet seg til dette i flere døgn allerede, og Kenny koste seg synlig med det. Veiene denne dagen var praktfulle. Asfalten lå som krøllete spagetti i landskapet. De stoppet i slitne, søvnige Avtovac for kaffe på fortausrestaurant, før de fulgte R432 mot Montenegro.

Så ble det full stopp. Ved grensa i Vratkovići kunne soldaten opplyse om at overgangen kun var åpen for lokale. Kenny prøvde først sjarm. Så argumentasjon. Så foreslo han i praksis at vakta bare kunne «se en annen vei». Grensvakten beit ikke på noen ting. Bestikkelser ble vurderte – men ikke høyt. Dermed: retur.

De stopper i slitne, søvnige Avtovac for kaffe på fortausrestaurant
Fine landskap i Bosnia. Sauene beiter i fjellet. og elva renner rolig gjennom landsbyen.
På grensa ved Vratkovići blir det full stopp, og selv om Kenny prøver alle sine triks kommer de ikke over.
Motorsykler er alltid populære.
I Montenegro stopper de for lunsj med utsikt over den vakre «Kotor-bukta».

I stikk motsatt retning

Vel inne i Montenegro tok de lunsj i fjellet med utsikt over en arm av «Kotor-bukta», Montenegros svar på norske fjorder. Og for å si det sånn – Vestlandet har konkurranse.

Etter rundstykker med den siste slovakiske pølsa innså de at Albania neppe ble dagens mål. I stedet prioriterte de tidlig ettermiddag og hotell. Ingen hadde fungerende telefon uten å ruinere seg, så Morten – som tross alt er direktør – skar gjennom, og mente jobben i det minste kunne sørge for at han fikk et hotell for natten. Dermed tok han kommandoen, og de satte av sted i stikk motsatt retning av hotellet de hadde bestilt, som faktisk lå like i nærheten.

Etter en times kjøring langs kysten begynte Kenny å ane ugler. Ikke bare i mosen – hele mosen var ugler. Han hadde rett. Å snu en time tilbake var uaktuelt, så de endte i stedet på hotell i Ulcinj, helt ute ved havet. Resepsjonisten ordnet både mat og drikke, og gutta gadd ikke en gang å ta av kjøreutstyret før de satt og slukte de siste minuttene av solnedgangen. Tidlig ettermiddag liksom!?..

Olsen fikk enerom. Han var avslørt som ekspedisjonens eneste dokumenterte snorker. Kenny og Morten delte derfor rom. Det gikk omtrent som forventet. Ingen sov. Når Kenny sov, snorket han så Morten ikke fikk sove. Når Morten sov, snorket han så Kenny ikke fikk sove. Et slags perfekt økologisk kretsløp av søvnmangel.

Morten krysser grensa til Albania.
I denne campingvogna har Kenny planlagt en overnatting for de tre. Olsenknyter seg ved tanke, og det morer Kenny stort.

Theth Albania

Nå var ny plan lagt, og dermed kjørte de inn i Albania. De svingte innom campingen i Shkodër, der campingvogna Kenny hadde bodd i to år tidligere fortsatt sto. Han fikk tak i en ung dame som bekreftet at vogna var ledig. Mat skulle de også få. Kenny så Olsen knyte seg ved tanken på overnatting i den gamle Bjølseth-vogna, og moret seg storveis. Endelig skulle de få til en litt kummerlig overnatting.

Veien til Theth slynger seg opp fjellsida i absurde kruseduller, og snart lå snøen tett. Her oppe var det fortsatt vinter. Fjellene rundt dem var som postkort. På 1800 meter over havet klistret Kenny selvsagt opp et Kenny-merke på et skilt, som om han var en slags motorisert erobrer. Så ned på andre sida. Hvite tinder overalt. Veien inn til Theth er blindvei for de fleste, og heldigvis hadde ikke Kenny tenkt å prøve sommerens grusrute videre. Selv han har glimt av dømmekraft.

Utsikt innover Theth dalen, som er en kjent atraksjon i Albania.
Fjellene langs denne veien gir postkort motiver i alle retninger. Kenny på Vei mot Toppen.
Det svinger på veiene i Albania.
På 1800 meter klistrer Kenny opp et Kenny-merke som om han var en slags motorisert erobrer
Olsen og Veaas nyter utsikten, eller???

Kenny syns synd på Olsen

På vei tilbake fikk Kenny plutselig medlidenhet. Det var uvant. Olsen gruet seg jo så fælt til campingvogna. Så Kenny lanserte ny plan: – Hva om vi bare dropper hele campingvogna, kjører inn i Montenegro igjen, over Serbia og hjem via Romania? Olsen var enig før setningen var ferdig.

Dermed kurs østover. Kenny hadde kjørt disse veiene før og visste de var rå. Hornene vokste gjennom hjelmen. Pernille ble pisket opp fjellsidene så fothvilerne gnistret. Nå fikk det lille som var igjen av gummi på fordekket hans bein å gå på. De andre så han ikke mer til før Grabom. Da de kom ble de stående målløse. Og ja – det ligner mistenkelig på utsikten fra Flaket ved Gaularfjellet. Bare med mer Balkan, og mindre mygg.

Etter grensepassering til Montenegro havnet de i den lille byen Gusinje og fant et lite gjestehus med «Welcome Bikes» på veggen. Et godt tegn. Eieren hadde akkurat kommet fra Slovenia der han bor om vinteren, og stedet var egentlig ikke åpnet. Men tre slitne motorsyklister fikk rom.

Gutta suser videre mot Montenegro
Skilt som dette er alltid kjærkommet når kvelden nærmer seg.
På fotballpuben i Montenegro drikkes det mer brus og te en øl. Her kommer sjeldent folk sjanglende hjem fra puben.

På fotballpub i Montenegro

Igjen ble det kald øl på terrassen i kveldssola før de vandret inn til sentrum og endte på fotballpub. Ja, Kenny har blitt fotballsupporter. Etter Afrika-turen i vinter, intet mindre.

Arsenal spilte. Puben var full av mannfolk som skulle se kamp, men siden de fleste var muslimer, så livnærte baren seg hovedsakelig på brus og te. Fordelen? Betydelig mindre bråk med folk fulle av Cola enn folk fulle av pils. Dette burde flere puber teste.

I neste og siste del…

…får du vite hva som skjer når Kenny & Co fullstendig feilberegner høyden på et fjellpass i Romania. Det blir kaldt. Veldig kaldt. Så kaldt at selv Kenny begynner å revurdere enkelte livsvalg. Nesten.