Alle innlegg av Kyrre Hagen

Temperamentsfull japaner.

Test av Yamaha Tracer 9 GT

Tekst Kyrre Hagen. Foto Lenka Leginova og Kyrre Hagen

En sykkel vi har hatt lyst til å teste lenge er Yamahas nye versjon av Tracer 9 GT. Sykkelen har imidlertid vært umulig å få tak i. Gleden var derfor stor når vi endelig kunne ta sykkelen med på tur noen klare høstdager i september. Sykkelen fikk virkelig testet seg på svingete Telemarksveier, og vi fikk en skikkelig test i å sette oss inn i all elektronikken som GT versjonen byr på.

Tracer i ildfull rødfarge

Når Yamaha fikk sin første Tracer 900, ble ting endret innenfor Sport-Touring segmentet. Modellen hadde en spennende kombinasjon av ytelse og godt dreiemoment. I tillegg et godt komfort nivå. Siden den gangen har mer enn 50.000 førere valgt TRACER. Dette har gjort den til en bestselger i klassen. Tracer 900 som ble lansert i 2014 var på sett og vis arvtakeren etter TDM modellene som hadde blitt produsert frem til 2011. Tracer 900 fikk en oppgradering i 2017, og nå i 2021 kom altså tredje generasjon under navnet Tracer 9.

Sykkelen vi har testet er en GT variant. Denne sykkelen har mer elektronikk og mere utstyr implementert.  Sykkelen leveres blant annet med elektroniske dempere, LED-kurvelys, quckshifter og harde sidevesker. Elektronikken gir muligheter for individuell tilpasning av de ulike førerstøttesystemene.

Den nye TRACER 9 GT er den mest spennende og allsidige Sport Tourer som Yamaha noensinne har bygget. Den nye 890cc CP3-motoren er sterkere og mer smidig enn noen gang. Sammen med ny ramme er sykkelen virkelig klar for å bite fra seg i klassen. Utseende er rundere en tidligere, samtidig som kåpe og lykter synliggjør et aggressivt og tøft uttrykk.

Den nye Euro 5 motoren er mer kraftfull en noen gang

Ny motor:

Den sterke tresylindrede CP3 motoren har nå fått Euro 5 godkjenning. Motoren er turtallsvillig som en rekkefirer, men mere dreiemoment fra bunnen av. Motoren har høyere og mere lineært dreiemoment enn tidligere. Effekten er øket fra 115 til 119 hk. Eksos og inntakssystem har nytt designet, og sørger for et umiskjennelig brøl. Dette er rene symfonien for entusiaster.

Tracer 9 har nytt design sammenlignet med forgjengeren. Dette er på en måte rundere og mer moderne. Designet skal understreke sykkelens sportslige karakter og allsidige touring-egenskaper. Kåpa skal gi bedre kjørekomfort, og bensintanken på 18 liter skal gi en rekkevidde på 350 km.

Ny ramme:

Rammen er en ny-designet CF-støpt Deltabox ramme i aluminium, som skal gi høyere stivhet, slik at motorsykkelens smidighet kombineres med stabilitet. Den bakerste delen av ramma er ei stålrørsramme, som er skrudd på den fremre. Svingarmen er av aluminium, men er om-designet og 64mm lengre. Dette skal gi stabilitet i høy fart, uten å gå på kompromiss med motorsykkelens håndterbarhet.

Særpreget todelt instrument

Nytt instrument:

Instrumentet på nye Tracer 9 er særegent og spesielt. Yamaha har valgt å dele dette slik at du får to 3,5” TFT-skjermer. Den venstre skjermen viser nøkkelinformasjon om operative funksjoner, som hastighet, omdreininger, gir valg og info om hvilke hjelpesystemer som er aktivert, mens den høyre skjermen viser valgfrie ikke-kritiske data som kilometerteller, temperaturmåler og turteller. De doble skjermene er lette og lese, og gir god informasjon.

Full LED-belysning

TRACER 9 GT har LED-belysning. Under vindskjermen sitter to symetriske lykter med kurvelys og en aggressiv lysbue i hver lykt. Dette understreker sykkelens sportslige egenskaper. I tillegg har sykkelen separate frontlykter innunder kåpa. Her lyser kun den høyre lykta nede når nærlyset er på. Ved fullt-lys lyser begge. I starten lurte jeg på om den ene pæra var gått. Det blir på en måte en slags usymetri.  LED-kurvelyset øker lysstyrken øker automatisk når du svinger. Systemet aktiveres når sykkelen er i bevegelse og nedleggsvinkelen er mer enn 7 grader og hastigheten er minst 5 km/t. Tracer 9 GT har også fine slanke LED blinklys, og en bred og fin baklykt. 

Sykkelen elsker svingete touring

Litt om det tekniske på sykkelen:

TRACER 9 GT er utstyrt med avanserte elektroniske hjelpesystemer, som skal hjelpe deg under alle vær og veiforhold. Sykkelen har en 6-akslet IMU som styrer den lenesensitivitet, 3-nivås Traction Control System (TCS), og Slide Control System (SCS), kontrollsystem for forhjulsløft (LIF) og bremse kontroll system (BC).

Med MODE knappen kan du enkelt velge å gjøre endringer på gassrespons (D-mode), traction (TCS-mode) eller dempervalg (SUS-mode).

Du forandrer enkelt gassresponsen i D-mode fra 1-4. Nivå 4 er beregnet for regn. Du kan bytte mellom nivåene for gassrespons mens sykkelen er i bevegelse.

Betjeningsknapper på venstre side

Sykkelens Traction innstillinger kan justeres i 2 standard nivåer. I tillegg har du muligheten til å stille inn et eget valg «M». I denne innstillingen kan du justere traction i ulike nivåer, SCS (Slide control system, som hjelper deg dersom du mister feste på bakhjulet) kan slås av og LIF (Lift control system, som hjelper deg dersom forhjulet letter) kan slås av. I tillegg kan du slå av alle disse hjelpefunksjonene. Uansett er systemene aktivert igjen neste gang du slår på tenninga. Du kan bytte mellom traction programmene mens sykkelen er i bevegelse.

Enkel forklaring på forskjell på TC og SLC.

TC = Traction control: Overvåker grep ved gasspådrag.

SCS = Slide control: Overvåker sideveis bevegelse inn i sving.

Når det gjelder demperinnstillingene er det hele litt mere komplisert.

Betjeningsknapper og hjul på høyre

Foran er det en opp ned gaffel, og bak er det en senterplassert monodemper. Både foran og bak er disse elektronisk justerbare. Sykkelen har et KYB quasi-aktivt fjæringssystem som også styres av IMU, og ECU som aktiverer Hydraulic Unit (HU) og Suspension Control Unit (SCU). Innstillinger for dempekraften justeres med en magnetventil. For å si det litt enklere er dette følere som forteller sykkelens hjerne alt som foregår. Dette registrerer hjulløft, nedleggsvinkel, spinning og mye mere. Demperne stilles deretter inn i forhold til dette.  Forspenningen på demperne kan justeres manuelt både foran og bak. Bakdemperen er lett å justere med hjulet på venstre side over svingarmen. På framgaffelen justeres forspenningen med en skrue på toppen av hver demper. I tillegg kan bakdemperen stilles fra hard til mykere, med en skrue inn på demperes høyre side. Når dette er gjort kan du, ved hjelp av elektronikken, velge mellom to demper programmer. «SUS.mode A-1 vil være for normal kjøring, mens SUS.MODE A-2, vil gi deg mykere dempere. For å endre mellom de to modusene må sykkelen stå stille.

Her gjør du raskt valg på demping, kjøremodus og traction

Sykkelens bremsesystem (BC = Breake Control System) kan også stilles i to nivåer. For å gjøre dette må du inn i hovedmenyen på sykkelen. Dette kan altså ikke gjøres i fart. Nivå 1 er standard. Her justeres ABS’en seg i forhold til fart og dataene fra hjulhastighet. Denne innstillingen er laget for å kunne gi deg maksimal bremseeffekt. I nivå 2 tilpasses ABS’en seg etter mere glatte underlag. Dette bremseprogrammet er derfor godt egnet på våte veier.

Prøvekjøring:

Vi hentet sykkelen hos Yamaha Motor Norge. Vi hadde derfor et par utfordringer før vi kunne dra av gårde. Det første var å få satt sete i høyeste posisjon. Til slutt måtte vi ringe support for å ikke risikere å bryte noe i stykker. Alt er enkelt når du kan det, men opplagt var det ikke. Det neste var å gå i gang med å forstå menyene. For å si det som det er; dette er ikke lett de første gangene på Tracer 9 GT. Heldigvis gikk det bedre etterhvert som vi ble kjent med valgmulighetene.  

Å dra sykkelen ut på girene ble en skikkelig opptur. Motoren gir et fantastisk brøl, som får deg til å smile. Den er skikkelig dra villig helt fra bunnen. Dette er en rekke-treer som har ulik fordeling på veiva og det Yamaha kaller Crossplan. Dette innebærer ulike tenningsintervaller mellom sylindrene, og et trøkk på veiva ved at krefter overføres til denne i flere omganger. Resultatet er mere trøkk i motoren. Sykkelen har quckshifter opp og ned, som fungerer utrolig bra. Ofte tenker jeg at tresylindra motorer kanskje er det som er mest optimalt i forhold til dette. Jeg har opplevd tilsvarende tidligere.

Tracer 9 GT har 17 tommers hjul både foran og bak. Dette gjør den utrolig lett å manøvrere. Sammen med den oppreiste sittestillingen har du en sykkel som ber om å bli kastet inn i sving etter sving, der du selv har full kontroll. Denne sykkelen har gode sportslige egenskaper også når det gjelder bremser og dempere. Jeg brukte litt tid på å justere forspenninga i bakdemperen, og fikk den tilpasset til min vekt. Jeg hedde imidlertid ikke nok vekt til å kjenne store forskjeller på de to demperprogrammene. I følge importøren gir dette større utslag når sykkelen er fullastet. Jeg testet også de fire kjøremodusene. Her er det stor forskjell fra 1 til 4. Jeg tenker at valgene for meg, ofte hadde blitt enten 1 eller 4. 1 gir best respons, mens 4 er egnet mot vått underlag. Har du mye oppakning og passasjer, vil nok et av programmene i midten være mest relevant. Disse gir best touring-komfort.

Førermiljøet på Tracer 9 er bra. Vindskjermen er god, og gir overkroppen god vinbeskyttelse. Jeg opplevde at denne beskyttet best i høyeste stilling. Det er enkelt å justere skjermen opp og ned, selv når du kjører. Speilene er gode. Betjeningsknappene er litt uvante. Blant annet har du et hjul på høyre side som du benytter for å navigere i menyene med. Dette bruker du også dersom du skal endre informasjonen som er tilgjengelig på skjermene. Med en bryter på venstre styre kan du velge kjøremoduser, demperinnstillinger og traction. Varmehåndtakene er lette å stille inn, og har hele 10 nivåer. Cruise kontrollen er også enkel å betjene med gode knapper på venstre side.

Jeg har forholdsvis lange bein, og er derfor litt undrende til sittestillingen på sykkelen. Fra sete og ned er sittestillingen veldig sportslig, mens fra sete og opp er den veldig turorientert. Dette vil nok passe førere med kortere bein bedre enn meg. Jeg kunne tenkt meg fothvilerne litt lengre frem. Sete på Tracer’en kjennes bra ut, og jeg opplever lite tresmak selv om turene på den blir ganske lange. Standard sideveskene er slanke, og med pene lakkerte paneler. Hver veske har plass til en helhjelm, og er montert på et flytende bæresystem. Dette betyr at veskene har mulighet for å bevege seg, noe som skal virke stabiliserende på sykkelen i fart. De rommer imidlertid ikke all verden, og her er du nesten avhengig av formsydde innervesker for å kunne utnytte plassen skikkelig. En toppkoffert kan også monteres, for å utvide den totale lastekapasiteten. Eksemplaret jeg kjørte var utstyrt med kjekk setebagg som var utrolig praktisk, og som kunne utvides mye.  

Jeg testet å få sykkelen opp på hovedstøtta. Til dette trenger du litt krefter, denne var ikke av de enkleste.  

Testføreren mener:

Hva har Yamaha tenkt med denne sykkelen? At den skal koste godt under 200.000,- NOK, og allikevel ha mye krefter, og masse teknologi. Dette mener jeg de har lykkes med. Du føler virkelig at du sitter på en mye dyrere sykkel. Motoren på Tracer’en er herlig. Du har virkelig godt dreiemoment og drag helt fra bunnen. Sykkelen har virkelig gode muligheter for egne innstillinger. Kanskje litt for gode. Jeg tror Yamaha hadde tjent på å lage noen kjøreprogrammer, fremfor at du hele tiden kan stille på alt. I tillegg kunne den hatt et par kjøreprogrammer du selv kunne definert. Uansett Tracer’en er i ny innpakning, og med ny teknologi. Dette er virkelig en flott sykkel, med sportslige kjøreegenskaper som vil passe for mange.

SPESIFIKASJONER:

Pris:                                        Kr. 185,900,- (klargjøring kommer i tillegg.)

Farger:                                 Redline, Tech Kamo  og Yamaha Icon Performance farger og grafikk.

Motordetaljer                  Væskekjølt, 3 sylindre, 4-takt DOHC

Slagvolum                           890cc

Boring/ slaglengde:         78 mm/ 62.1 mm

Kompresjonsforhold      11.5:1

Effekt                                   119 hk

Moment                             93 Nm

Girkasse                              Konstant utveksling, 6-trinns

CO2 Utslipp                        116 g/km

Drivstofforbruk                5l/100km

Drivstofftank                     18 Liter

Kraftoverføring                Kjede

Fjæringsvei Gaffel           130 mm

Fjæringsvei Bak                137 mm

Bremser foran                  Doble hydrauliske skivebremser, Ø 298 mm

Bremser bak                      Hydraulisk skivebrems, Ø 245 mm

Dekk Foran                         120/70Z R17 M/C

Dekk Bak                             180/55Z R17 M/C (73W)

Akselavstand                    1500 mm

Setehøyde                         810 mm – 825 mm

Kjøretøyvekt                     220 kg

Team Viggo uten Viggo. Tur 2.

Tekst og foto Kyrre Hagen

På to turer i år har to av teamets deltakere måtte klare seg uten teamets grunnstein som alltid holder roen og gjør de riktige valgene. Viggo er en skikkelig villmarkens sønn. Første tur på egenhånd hadde lært oss at Take-away kunne være en redning. Det alene er langt fra nok til å klare seg i villmarken. Vi måtte bli flinkere.

Team Viggo uten Viggo klare for survivel-adventure

Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring og bortgjemte grusveier, gjerne langt fra folk. Overnatting skal være i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Viggo har rigga sin Africa Twin med alt du kan tenke deg av utstyr. Bredden på sykkelen er som en liten bil, og det som ikke går i bredden går i høyden. I hans bagasje inngår et selvlaget kjøleskap som rommer alt det tre kompiser måtte ha behov for av mat og drikke. Kjøkkenet består av to kokeapparater, kjelesett og to skikkelige steikepanner. Viggo veit å skjemme bort kompiser, godhjerta som han er. I vriene situasjoner nøler aldri Viggo. Han kjører gjerne først på vanskelige partier med gedigne oppakning, og tar alltid kloke avgjørelser. Det var på høy tid for oss andre å bli bedre!

Flateby’n og 640’en uten langpigg.

Andre tur på egenhånd i «ødemarken».

På vår første tur i ødemarken hadde vi vært i Volda. På turen hadde vi lært at take-away kan redde en ellers dårlig planlegging. Vi hadde bomma kaffe og kaker av venner, og innlosjert oss hos studenter når det storma ute. Dessuten hadde vi lært at en god kjæreste kan være redningen for en god 17mai frokost. Vi hadde klart oss, men på ingen måte blitt noe «Lars Monsen»-typer. Vi måtte lenger inn i skauen, der ingen kunne redde oss. Da ville vi være avhengig av egne ferdigheter. Undertegnede hadde fått et skummelt GPX spor fra en «kompis» i Gruskollegiet, som skulle inneholde ei spektakulær grusrute fra Oslo til Folldal. Dette ville sikkert by på passende utfordringer.

Gutta har fått tillatelse til å passere en bom 🙂

Siden forrige tur hadde jeg blitt eier av en gammel BMW X-Challenger 650, som har trilla jorda rundt. Da Flateby’n har en gammel 640 Adventure, fant vi ut at disse var perfekte for en slik skogstur. 640’en til Flateby’n hadde forresten stått skodd med langpigg hele vinteren, uten å ha blitt brukt en eneste gang. Siden Flateby’n i tillegg hadde investert i en splitter ny Triumph 900 Rally Pro, var nok 640’en litt overasket over å tatt ut av garasjen for tur.  

Vi møttes på Lillestrøm, der ruta tok oss inn på grusveier. Snart var vi inne i skauen, og koste oss på vei nordover. Været var aldeles nydelig og syklene var fylt til randen for flere dager på tur. Ved Rokosjøen fant vi ei badestrand med passende vegetasjon for hengekøyer, i tillegg lå et fint vann der, noe det ofte gjør i nærheten av ei badestrand. Flateby’n hadde investert i eget kokeutstyr, så middagslaging var en lek. Nå skulle Viggo’n sett oss der vi satt med hvert vårt kokeapparat.

Flateby’n med eget turutstyr.

Dagen etter våknet vi til øsende regnvær. Vi sjekket på værmeldingen og så at det skulle bli bedre utover dagen. Det var ingen grunn til stress. Undertegnede hadde med ferdige porsjoner havregrøts miks, etter oppskrift fra noen garva gruskjørere han kjenner i Sandefjord. Etter sein frokost bar det igjen til skogs. Ruta var flott den, og vi suste rundt på flotte grusveier hele dagen. Viggo’n hadde lært oss at vi måtte ha en liten ankerdram ved endt dagsetappe, så ved Elverum tok vi derfor en liten avstikker ut av skauen, for å finne stedets Vinmonopol, deretter bar det rett til skogs igjen.

En dag kan vel ikke begynne bedre enn på denne måten.

Jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#.

Litt sør for Rena viste ruta oss rundt en bom, som var igjen. Det var ingen forbud-skilter her, og det gikk en grei «vei» rundt bommen. Da vi var på andre sida kom også en bil som skulle inn samme veien. Vi satte derfor av gårde for ikke å være i veien for mannen i kassebilen. Vi ville jo ikke ha noe bråk. Veien var fin fin, men ble etter hvert dårligere og dårligere. Til slutt kom vi til en ny bom, som definitivt ikke var beregnet for å kjøre rundt. Mens vi sto og klødde oss i hue, kom mannen i kassebilen opp bak oss. Han var ikke blid, rødsprengt i ansiktet og kalte os noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤# og noen #%¤¤¤%&%&/(/(/##»%. Vi forsøkte å blidgjøre fyren litt med å være vennlige, men han var ikke mottakelig. Etter å ha fotografert skiltene våre forsvant han like fort som han hadde kommet. Vi var vettaskremte, men kunne i grunnen ikke forstå at vi hadde vært så jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#. Kom vi til å bli bura inne?

Endelig oppe i høyden, på vei mot Grimsbu.

Etter Rena kom vi til et skilt der det sto privat vei, og gjennomkjøring strengt forbudt. Flateby’n ville snu, men her var det splittelse i Team Viggo. Redningen blei en forbipasserende, som vi kunne spørre om å få lov til å kjøre gjennom. Vedkommende kunne fortelle at skiltet og veien tilhørte broren, og at det var helt greit at vi kjørte. Rett før Koppang fant vi overnatting ved et lite vann. Kvelden blei hyggelig nok den, selv om vi bar preg av å ha vert noen jævla ##¤%&%¤#¤&&/=%¤#, den dagen. Vi satt der ganske slukøra etter all kjefta vi hadde fått. Vi hadde også begynt å spekulere i om vi hadde betalt i alle bommene, selv om vi vanligvis er veldig flinke til dette. I grunnen hadde vi dårlig samvittighet for det aller meste. Kom det til å bli vann og brød framover?

Stemningsbilde fra Folldal

Ny dag nye muligheter.

Etter frokost og morgenbad var vi igjen klare for skogens eventyr.  Flateby’n brukte fremdeles litt tid på å få opp og ned køya. Han satte øya i meg når han ville ha hjelp, men nå sjeldnere enn før. Også i dag tok ruta oss gjennom noen spennende områder. Et sted måtte vi igjen rundt en bom, men Flateby’n lot seg overtale. Han er i grunnen mye mer ordentlig en meg. I enden av veien var det satt opp store varselskilt i forbindelse med passering. Da satt Fleteby’n seg helt på bakbeina. Litt lengre framme lå det et hus inntil veien, og der lekte unga på utsida. Flateby’n mente vi kunne gå bort å spørre om lovlig passering. Det hele endte med at vi fikk tillatelse av ei ung trebarns mamma, etter å ha flørta med henne så godt vi kunne. Siste del av dagen rota vi oss over ei flott fjellpassering med litt teknisk kjøring, før vi tok inn på Grimsbu turistsenter.

Husk å betale i bompasseringene

Retur på TET.

På retur skulle vi kjøre et gammelt TET-spor fra Ringebu og sørover. Slike spor kan inneholde overraskelser, noe vi absolutt fikk fra første etappe. Som om ikke dette var nok, åpnet alle himmelens sluser seg. Da vi ankom Fåvang var vi våte som katter og sølete fra topp til tå. Det var lunsjtid, og vi fant oss derfor ei kro. Vi sjekka værmeldingene, og fant ut at det skulle bli bedre vær utpå kvelden. – Vi sitter her til det blir bra vær var mitt forslag. Det vil si fire timer. Flateby’n lot seg overtale, og det endte derfor med både lunsj, middag og dessert før vi forlot kroa. Personalet hadde nok begynt å lure på om vi planla overnatting i lokalet.

Ku-drift over Øyerfjellet

Praktfulle Øyerfjellet.

Denne ettermiddagen resulterte i en motorsykkeltur som har brent seg inn i minnet mitt som en av de fineste. Sola sto lavt, og all vegetasjon var klissvått etter det foregående regnværet. Dette ga et fantastisk lys når sola skinte på de våte omgivelsene. Det var som om hele naturen gnistret, i det vanndråper speila lyset tilbake.  Vi måtte stoppe flere ganger og nyte eksplosjonen av ulike grønnfarger.

Verktøy er viktig å ha med når du skal klare deg på egenhånd.

Etter ei stund tok vi igjen en diger kuflokk, drevet av lokale gråhåra cowboys innover fjellveien. Dette var kuer fra Øyer som ble drevet til sommerens beite. Turen deres var over 40 km, og de var heldigvis snart ved veis ende. Ku-flokken var nemlig umulig å passere. Vi kunne ikke gjøre annet enn å dilte etter. Kuene hadde vært på marsj i halvannet døgn når vi tok dem igjen, så en liten times forsinkelse kunne vi leve med.

Dagen ble lang, og snart blei det kveld. Vi var våte og kalde etter dagens regnvær og lunta var kort. Da vi fant ei hytte ved Næra slo vi til. Hytta var praktfull, og da vi fikk liv i peisen, var livet igjen bare kos. Dagen hadde vært innholdsrik på så mange måter.

Herlig overnatting ved Næra. Når det var tomt for krefter var det godt å komme innendørs.

Tøff framskjerm

Calleger’en hadde fått ny framskjerm før avreise. Den var råtøff, men mye mindre enn jeg hadde forestilt meg når jeg bestilte den. Etter dager med vann og søle i tryne, var jeg lei. Vi tok derfor turen innom Mc-Huset Nydalen der Ludvik ordna opp for oss. Jeg fikk kjøpte en splitter ny cross-skjerm av en mekaniker. Dermed var problemet løst. Snakk om service.

Også denne dagen bød på fine grusveier og noen morsomme utfordringer. Selv når BMW’en døde på ei lang strekke langt inne på skauen, beholdt vi roen og fant feilen. Vi hadde jo med oss det vi trengte av verktøy. TET-ruta tok oss til Flisa før vi måtte gi oss å satse på asfalterte veier hjem igjen.

Luns på skauen.

Hva lærte vi på andre turen?

  • En gammal 640 funker også uten langpigg.
  • Spør om lov til å kjøre dersom du har mulighet.
  • Øvelse gjør mester i å henge opp hengekøyer.
  • Spis gjerne lunsj, middag og dessert om det er dårlig vær.
  • En sykkel må være funksjonell, ikke bare tøff.
  • Ha utstyret i orden.

Vi hadde klart oss uten Teamet’s mentor og grunnstein, og vi hadde til og med blitt litt mer «Lars Monsen»-typer.

Mission was compleated…..