Stikkordarkiv: mc bilder

Diverse mc, Kenny Dundee, Reisebrev

I Ryfylke med hengekøye

2 kommentarer

Tekst og foto: Kyrre Hagen

De tre kompisene Kenny, Kvase og Grisebonden skulle bare på en enkel MC‑helg, men endte i tunneler, fjellvegger og situasjoner som beviser at småveier, budsjettmodus og hengekøye‑liv er en eksplosiv kombinasjon.

Kenny og kompis Kvase hadde satt av en helg til å utforske Værlandet – den lille øygruppa ytterst i Askvoll, der naturen er dramatisk og været enda mer dramatisk. Kenny elsker Vestlandet i solskinn, men statistikken viser at dette er omtrent like sannsynlig som å vinne i lotto.

Siste mann inn i trioen var Grisebonden fra Bø. En mann som nylig hadde fylt 60, gått ned 30 kilo og samtidig konvertert til naturist. Våren hadde han tilbrakt på nudiststrender og i badstuer, og brunfargen hans tydet på at klær hadde vært et sjeldent innslag siden tidlig i april.

Endelig er Kenny på tur igjen. Denne gangen bærer det vestover. Her er «Storegutt» ved Tinnsjøen.
Hengekøyer er helgens innkvartering. Her er Amoken oppe ved Atrå, og Grisebonden har fått kurs i montering.
Kvase og Grisebonden i livlig samtale rundt bålpanna.

Planen var klar. Værlandet. Sol. MC‑kos. Men dagen før avreise viste værmeldingen at Værlandet skulle få møkkavær, noe som er helt vanlig der. Kenny, som hadde utnevnt seg selv til sjef, slo fast: «Værlandet tar vi i pent vær.» Dermed ble planen å holde seg sør for Bergen – der det var meldt litt mindre nedbør.

Forberedelser, flattjern og et møte ved Tinnsjøen

Grisebonden hadde brukt hele uka på å forberede Harleyén (en XR 1200). I tillegg til de knøttsmå sideveskene han monterte i fjor, hadde han sveiset et toppkoffert‑feste av flattjern. Testturen over Reskjemheia gikk fint – helt til flattjerna ga etter og den digre toppkofferten hang trist nedover skilt og bremselys. Men bortsett fra det gikk turen strålende.

Møtepunktet var Atrå ved Tinnsjøen – en idyllisk plass med benker, bålpanne og utsikt som får en sliten motorsyklist til å slappe av. Her fikk Grisebonden lynkurs i hengekøyeoppheng og innstigning i Amok‑køye. Teknikken er like avansert som å kjøre på bakhjulet, men belønningen er at du ligger bedre enn hjemme.

Kvelden gikk med til bålmat, pils og besøk av en lokal helt fra Rjukan MC‑klubb.

Besøk av lokal helt fra Rjukan MC-klubb.
Gaustadtoppen er et flott skue når du nærmer deg Rjukan.

Regn, tyrkere og Kennys alternative ruteforslag

Neste morgen måtte de sjekke om Grisebonden hadde puls. Han sov som en stein. Så gikk turen mot Rjukan, Rauland og rundt Tokkevannet – Kennys førstevalg, siden han er allergisk mot trafikk.

Ved Haukeli åpnet himmelen seg. Under taket på bensinstasjonen sto allerede en flokk motorsyklister, inkludert fire tyrkere som hadde vært på Vestlandet. – Best road to Oslo? spurte den ene. Kenny trengte ikke betenkningstid. Kartet kom fram. I løpet av noen minutter hadde de fire fått en rute som inneholdt flere fjelloverganger enn de visste fantes, en håndfull småveier og utsiktspunkter de garantert aldri hadde funnet på egen hånd. Tyrkerne takket høflig. Da regnet ga seg, startet de syklene, vinket farvel og svingte rett ut på E134. Kenny fulgte dem med blikket til baklysene forsvant.

– De kommer til Oslo, konstaterte Kvase.

– Ja, svarte Kenny. – Men de aner ikke hva de gikk glipp av.

De følger de gale veiene over Haukeli. De som går utenom tunellene.
På Hardangervidda ligger det fremdeles igjen snø i fjellet.
På vei nedover Suldal.

Da regnet endelig ga seg, begynte dagens høydepunkt. De gamle veiene utenom tunnelene over Haukeli er blant de strekningene som minner oss motorsyklister om hvorfor vi stadig leter etter alternativer til hovedveiene. Smale asfaltstriper, gamle stabbesteiner og utsikt som gjør at farten automatisk synker. Den første avstikkeren bød i tillegg på grus. Ikke litt grus. Ordentlig grus.

Veien var full av hjulspor, løse steiner og små bekker som hadde funnet korteste vei ned fjellsida. For Kenny og Kvase var det akkurat passe utfordrende. Grisebonden hadde et litt annet utgangspunkt. Harley-Davidson XR1200 er en glimrende motorsykkel. Den er bare ikke konstruert for norske anleggsveier. Likevel jobbet Harleyen seg oppover meter for meter mens Grisebonden konsentrerte seg om å holde linja. Da de kom opp på toppen, kunne både sykkel og fører puste lettet ut.

– Det gikk jo fint, mente Kvase.

Grisebonden svarte med et blikk som tydet på at han hadde brukt opp det meste av dagens konsentrasjon allerede før lunsj. Likevel var alle enige om én ting. Den veien var verdt hver eneste meter.

Fotballsupportere mot sin vilje

Ved Suldal stoppet Kenny. Det var nemlig landskamp: Norge – Frankrike. Kenny hadde blitt fotballsupporter i Afrika i vinter, og nå skulle kampen sees – koste hva det koste ville. Problemet var at Kenny hadde et budsjett som stort sett sluttet der hotellprisene begynte.

Grisebonden og Kenny gjør seg klare for fotballkamp.

Mens Grisebonden ringte rundt etter badstuer, erklærte Kvase at han ikke var god på sånt og satt apatisk på sykkelen. Da sendte Kenny ham resolutt til nærmeste hytteutleie. Ti minutter senere kom Kvase tilbake som en helt: hytte til tre for 1000 spenn.

Kenny hadde kommandert alle til å ta med supporterutstyr. Grisebonden hadde et knøtt lite flagg, mens Kvase påsto han ikke en gang eide et eneste 17. mai‑flagg. Kenny hadde forutsett dette og dro frem flagg, caps og trøye. Dermed var de supportere – enten de ville eller ikke.

Kvase demonstrerte sin avsky ved å sitte med ryggen til TV‑en og stille idiotiske spørsmål. Til slutt ble han sendt ut på terrassen. Grisebonden fikk streng beskjed om å beholde klærne på. Norge tapte 4–1. Ingen overraskelse med B-laget på banen.

Ryfylke – postkortutsikt og badetemperaturer

Neste dag bar det mot Ryfylke. Gullingefjellet leverte utsikt over Jøsenfjorden som kunne vært trykket på en turistbrosjyre. Fra Hjelmeland tok de ytterveiene om Fister – nye veier for alle tre.

Ved Lerang ble det lunsj. Kenny foreslo å «dele det vi har», som er lett å si når du kun har polarbrød som har ligget i sideveska sammen med parafin. Kvase drømte om bensinstasjonspølse mens Grisebonden bød på knekkebrød og gulost.

Jøsenfjorden ligger speilblank i det de kommer ned fra Gullingefjellet.
Fergetur med andre motorsyklister er alltid trivelig på en solfylt varm sommerdag.
Grisebonden høgger innpå knekkebrød og gulost.

Så ville Grisebonden bade. Han fikk streng beskjed om å beholde badebuksa på. Det klarte han helt til han var uti vannet. Da forsvant shortsen, og der lå han og plaska med verdens største smil.

Sykkelløp, nisser og en tysk forbikjøring Kenny helst vil glemme

Et sykkelløp stoppet dem i Dirdalen. Det gikk i lusefart oppover kleivene, enn passelig utfordring for den langbeinte luftkjølte XRen til Grisebonden, som oste av varme, mens bonden blei helt utslitt i venstrehånda.

Ved Byrkjedalstunet ble det stopp. Lysstøperiet er Rogalands nest største turistattraksjon etter Preikestolen. Grisebonden nektet å gå inn – han var redd for å måtte kjøpe noe til kjerringa.

Byrkjedalstunet er Rogalands nest største turistattraksjon.
Kenny på tur gjennom Gloppedalsura. NordEuropas største steinrøys.

Etter Gloppedalsura tok de småveier mot Egersund. Kenny tok igjen en tysker som bremsa i hver sving. Tålmodigheten brast, og han tok en forbikjøring i yttersving som han angret på resten av turen. Tyskerne knyttet nevene og Kenny holdt lav profil, et stykke.

Tivoliveien – Kennys favoritt og et besøk i Hauge

Fra Gyland går det en fantastisk vei ut til Rekefjord – en av Kennys favoritter. Veien er smal som en sykkelsti, med blinde svinger og bakketopper som får pulsen opp. Møter du en bobil, er du ferdig. Kenny forsvant i front, mens de andre ga opp å følge.

Den røde skilpadden. Anne har fått T-shirt av sin nye kjæreste David.

I Hauge i Dalane bråstoppet Kenny utenfor huset til Anne Barstad. Terrassedøra sto åpen, og Kenny visste han ville bli avskrevet som venn om han ikke stakk innom. Her møtte de også hennes nye spanske David – en motorsyklist som ikke kunne norsk, knapt engelsk, men som kunne lage mat. Det var nok for Anne.

Tunellstugu i Jøssingfjord – hengekøyehotell i fjellveggen

Siste overnatting var i Tunellstugu i Jøssingfjord. Den gamle tunnelen er ikke i bruk, og fungerer som hengekøyehotell med utsikt gjennom store åpninger i fjellsiden. Benker, bålpanner og stemning i særklasse.

I denne gamle tunellen er det plass til mange hengekøyer.
Kenny rigger bålpanna for en kullinarisk opplevelse.
Grisebonden spiser appelsiner, og skuer etter naturister, eller røyk fra ei badstu.
Å våkne til denne utsikten er det beste Kenny vet. En morgen i Tunellstugu er magisk.

De var først på plass og sikret seg premium‑spot. Kveldens gourmetmåltid var pølser. Nå ble Grisebonden rastløs – mange dager uten badstu tærer på en naturist. Han gikk ned til fjorden for å se om han fant likesinnede. Det gjorde han ikke.

Utover kvelden kom flere gjester, og til slutt hang ti personer i tunnelen. Har du ikke vært her, er dette et sted du bør oppleve. Har du ikke hengekøye, kan du leie en med en liten Vipps‑overføring til ungdomsgruppa i Hauge.

Hjemover – og et siste bad før trioen skilte lag

Hjemturen gikk på småveier gjennom Agder – aldri E39. Etter Nordsjøveien bar det opp til Utsikten i Kvinesdal og videre fylkesvei 461. Ved Gåseflå ble det lunsj og bading. Deretter skilte trioen lag og dro hver til sitt: Arendal, Bø og Drammen. Vestlandet hadde levert nok en gang, og Grisebonden erklærte at han skulle ganske raskt tilbake, og bruke god tid på strekningen.

Hjemturen går på småveier gjennom Agder.
Gjengen på tur: Kenny Dundee, Kvase Bjønnes og Grisebonden fra Bø.

Da Kenny kom hjem, sto en Bunk‑a‑Biker‑gjest fra England allerede i oppkjørselen. Men det er en helt annen historie.

Kenny Dundee, Reisebrev

KENNY & CO PÅ BALKAN. DEL 5

Legg igjen en kommentar

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Fra Budapest til Karpatene, via snødekte fjellpass og serbiske tidslommer – Kenny og gutta fikk en påsketur som ingen kommer til å glemme. Ikke minst Morten, som gikk fra «aldri kjørt over Svinesund» til «fullblods Balkan‑eventyrer» på under ti dager. Det er nesten så man mistenker at han kommer til å begynne å røyke sigarer og si «my friend» til alle han møter.

Balkan er magisk, og Kenny er helt i ekstase over å få vise kompisene dette flotte området
På utsiden av dette hotellet i Gusinje står det «Welcome Bikers»: et godt tegn, selv om bygningen minner mer om en bunkers enn et hotell.
Det blir en lang dag gjennom Serbia.

Påsketuren som tok litt av

Det hele startet i Budapest, og derfra hadde Kenny og kompisene Olsen og Veaas rukket å krysse Ungarn, Kroatia, Bosnia, Montenegro, Albania – og tilbake til Montenegro igjen. Været hadde vært kaldere enn beregnet, og trioen hadde måttet gjøre vendereis over fjellpass der vinteren fortsatt hang igjen. Planen var nå å kjøre opp gjennom Serbia og Romania, men det var et sjansespill. Sist Kenny var her hadde det vært 38 varmegrader. Nå var de milevis unna sommervarmen. Faktisk helt ned mot null. Kenny likte å fremstille det som «ekstreme forhold», men gutta visste at det bare var Kenny som frøys som en våt katt.

Etter mange dager på tur var konklusjonen klar: tre mann på tur er perfekt. Lett å bli enige om ruter, lett å finne innkvartering, og ikke minst – lett å holde styr på egoene. Kenny hadde stålkontroll på overnattingene. Han styrte unna store byer og satset heller på små landsbyer langs ruta. Veivalgene var enkle: hold dere unna hovedveiene, finn de svingete småveiene. Det hadde vært en suksess så langt, og gutta var storfornøyde. Kenny tok naturligvis æren for alt.

Fra Montenegro til Serbia

De våknet i den lille landsbyen Gusinje, der hotellet minnet mer om en bunkers enn et hotell – metertykke steinvegger og glugger til vinduer. Kvelden før hadde de tilbrakt på en fotballpub, og frokosten ble servert av en vert som var svært så bedagelig. De var ikke alene heller – to amerikanske unggutter hadde sjekket inn etter mørkets frembrudd, trolig etter å ha kjørt seg vill i minst tre land.

Vakre runde landskap.
Det går sakte mot vår denne påsken. Selv om været er nydelig er det friskt i lufta.
Ved Donja Mutnica står denne rekka med gamle BelAZ 540/548‑dumpere. Enorme sovjetiske mastodonter som trolig hadde stått der siden tidlig 2000‑tallet.

Kursen ble satt mot Serbia. Kenny hadde kjørt her før og dro dem med på småveier opp gjennom skogene mot grensa. Sist hadde han stukket innom Kosovo, men det rakk de ikke nå. Det var bitende kaldt, og Kenny fikk igjen bruk for både varmejakke og varmehansker. Han påsto at han «hadde kontroll», men ingen trodde på det.

Grensepasseringen gikk greit, selv om serberne var nøye og skulle se absolutt alt av dokumenter – inkludert førerkort, blodtype og sikkert skostørrelse om de hadde fått sjansen. Veiene i Serbia var fine, men Kenny ble overrasket i et par svinger da forhjulet plutselig glapp. Han stoppet dramatisk for å melde fra, og det viste seg at både Olsen og Veaas hadde samme problem. Et tykt lag med veistøv gjorde veiene såpeglatte. Her var det bare å kjøre som om man hadde lånt sykkelen av svigerfar.

Landskapet bølget småkupert og vakkert foran dem. Små landsbyer, jorder, blomstrende frukttrær og blå himmel. Kaldt, men vakkert.

Kolossene fra Jugoslavia – og et serbisk museum

Ved Donja Mutnica stoppet de ved en rekke gamle BelAZ 540/548‑dumpere som sto parkert langs veien – enorme sovjetiske mastodonter som trolig hadde stått der siden tidlig 2000‑tall. Typisk Balkan: maskiner så tunge at det er billigere å la dem ruste enn å flytte dem. Kenny tok bilder som om han hadde oppdaget et nytt verdensunder.

Serbia Etno Selo Stanojevic – et sted som så ut som en tidsreise tilbake til 1800‑tallet.
Snakker om griseflaks med overnattingen. Her har Žika Stanojević, hadde reddet familieeiendommen fra forfall og skapt et levende etno‑kompleks.

Etter 40 mil var dagen brukt opp, og det var tid for å finne overnatting. Kenny holdt som vanlig et strengt regime, men denne dagen hadde de flaks. I den lille byen Boljevac fant de Serbia Etno Selo Stanojevic – et sted som så ut som en tidsreise tilbake til 1800‑tallet.

Stedet var en rekonstruksjon av serbisk landsbyliv, komplett med museum, gamle gjenstander og rustikk arkitektur. De små husene var koselig innredet, og uteområdet var fylt med alt fra gamle kanoner til brønnpumper og vintønner. Mellom alt dette: små lysthus og en plen så strøken at Kenny mistenkte at Žika klippet den med neglesaks.

Det blir fest på kjøkkenet. Kenny fyrer i peisen og drar i gang musikken
Morten lar seg rive med. Verten Žika hadde båret inn øl som om han hadde som mål å få nordmennene til å glemme morgendagen.

De fikk et lite hus for seg selv og nøt lokal øl med utsikt mot Rtani‑fjellet – kjent for sin perfekte pyramideform. Kenny mente det «minnet om Machu Picchu». Det gjorde det ikke.

Utpå kvelden ble det servert middag på kjøkkenet, og Žika bar inn øl som om han hadde som mål å få nordmennene til å glemme morgendagen. Kenny fyrte opp i ovnen, og Morten danset til musikken som strømmet ut av høyttaleren Kenny hadde kjøpt i Slovakia. En kveld for historiebøkene – eller i hvert fall for gruppas interne humor.

Inn i Karpatene

Neste morgen fikk de servert serbisk burek før kursen ble satt mot Romania. Olsen nøyde seg med å kikke på den. De krysset inn ved Negotin og fulgte 67D inn i Karpatene – endelig fjell igjen.

Serbisk Burek til frokost. Dette er Olsen sin, etter at han var ferdig med den.
Morgen kaffe i det fine været.

Veien over til Băile Herculane var en svingete perle. Byen var en merkelig blanding av romersk historie, majestetiske 1800‑tallsbygg og gigantiske kommunistblokker. Kenny kalte det «arkitektonisk schizofreni». Byen er en av Europas eldste kurbyer, kjent for varme kilder og romerske historie. På 1800-tallet utviklet byen seg til et luksuriøst kursted under Austro-Hungarian Empire. I dag er byen en slags merkelig blanding av disse gamle majestetiske flotte bygningene og nyere enorme og høye hotellkomplekser fra kommunisttiden. De dopper både 1800 talls hoteller og komunistkompleksene, og finner seg en liten B&B for natten.

Endelig når de Romania, og ser Karpatene stige opp av landskapet.
Typisk lunsj langs veien. Gutta stopper ved en butikk, og forsyner seg av lokalt utvalg.
Băile Herculane, er en av Europas eldste kurbyer. Allerede under Roman Empire ble stedet brukt som spa. I dag består byen av spøkelsesaktige hoteller fra 1800-tallet, sammen med nyere hotell-komplekser fra kommunismen.
Kenny har ikke tenkt over hvor høyt de skal, og de blir mildt sagt overrasket av vinteren. på 1350 moh. er temperaturen kun to grader, og om noen timer vil det bli minusgrader.
Rom‑palassene i Hunedoara er enorme. De ble bygget etter 1990‑tallet for å vise status og identitet . De er enorme, fargerike bygg med tårn og buer.
Klar for lokal mat på turens siste kveld.

Dagen etter fikk Kenny øye på noen overdådige palasser i Hunedoara. Dette var de berømte rom‑palassene – enorme, fargerike bygg med tårn og buer, bygget av romfamilier etter 1990‑tallet for å vise status og identitet. Det var mange av dem. Veldig mange. Kenny vurderte å kjøpe et, men fant ut at han manglet både penger og familieklan.

Etter hvert kom de inn på rutene Kenny hadde kjørt året før. Den gangen i 30 varmegrader og sommerklær. Nå var situasjonen en helt annen. Snø dukket opp langs veien, temperaturen sank, og veien ble stengt. En lokal bilist kunne likevel fortelle at det var mulig å komme over. Kenny tolket dette som «grønt lys».

De fortsatte opp til 1350 meters høyde. To grader. Snø i veibanen. Og nå skulle de ned nordsiden – den som ligger i skygge hele dagen. Yr meldte minus fire grader til natta. De måtte over. Kenny hadde for lengst mistet følelsen i beina, men lot som om det var «en del av opplevelsen». Ved første mulighet tok han en vei ned til 600 meter, der de sakte tinte opp igjen. Lokale helter i en landsby tipset dem om et hotell et par mil unna. Redningen.

Frokosten er heller ikke dårlig på Casa Alesia. Like ved den ungarske grensen.
Gutta skilles på en bensinstasjon i Romania. Olesn og Veaas kjører vestover, mens Kenny setter kusen nordover mot Slovakia.

Siste kveld – og farvel til Balkan

Dette ble siste kveld sammen. Neste dag skulle Olsen og Veaas vestover mot Budapest, mens Kenny skulle nordover mot Slovakia og Košice. Etter en overdådig frokost skilte de lag. Mens gutta suste gjennom Ungarn på motorvei, la Kenny opp en langt mer spennende rute og nådde Košice utpå ettermiddagen, der han gjorde Pernille klar for neste eventyr.

En fantastisk tur var over. Gutta var strålende fornøyde, og Morten – som ikke en gang hadde krysset Svinesund på motorsykkel før – var nå blitt en fullblods eventyrer.

Kenny skuer utover Karpatene. I dette området trives han godt. Et fantastisk eventyr er over. Hva blir det neste.

For deg som lurer på kostnadene:

  • 8 overnattinger, middager, lunsjer og øl: ca. 15.000,- for tre personer
  • Fly tur/retur Budapest: ca. 3.500,-
  • Motorsykkelleie i 9 dager: 7–8.000,-

Ikke verst for et eventyr av denne størrelsen.