Touring New Zealand. Del 1

Tekst Kyrre Hagen. Foto Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Etter syv uker med kenguruer, wombats, edderkopper, slanger og australiere, var det på høy tid for Kenny Dundee og Arkitekten å vende nesa mot nye eventyr. Heldigvis sto ikke Norge på menyen ennå – New Zealand ventet! Dette landet, som minner om Norge med sine fjell og fjorder i vest, og flate områder i øst, bør være enhver motorsyklist sitt drømmeland.

Hvem er Kenny Dundee?

For de uinnvidde: Kenny Dundee er navnet jeg adopterte i Australia, fordi ingen der nede klarte å uttale mitt egentlige navn. Det høres jo unektelig tøffere ut, og gir meg en fin unnskyldning til å krydre historiene litt ekstra. Men bare så det er sagt: alt du leser her, er sant. Det lover jeg.

Forberedelser i minimalistisk kaos
Når Kenny planla denne turen tenkte han at dette var så langt av gårde, han kunne komme, og at han mest sannsynlig bare ville komme hit en gang i livet. Da måtte han jo passe på å få med seg New Zealand i samme slengen. Det var jo bare en fem timers flytur fra Australia. Tidsforskjellen mellom Norge og New Zealand er hele 12 timer, det vil si er dette er den største tidsforskjellen vi Normen kan få. Før Kenny og Arkitekten kunne sette kurs mot «kiwienes land,» må de gjennom den siste store utfordringen i Australia, på et knøttlite hotellrom nær Sydney flyplass. New Zealand har nemlig strenge regler for innreise, og alt må være skinnende rent. Det betyr en skikkelig skrubbeseanse av telt, støvler og liggeunderlag. Problemet var bare at badet var på størrelse med de på danskebåten. Å vaske et helt telt der inne var ikke lett, men etter noen intense timer med såpe og banning, var alt klart. Eller vent… Visum!?

Mens Arkitekten nesten fikk hjerteinfarkt over at Dundee hadde glemt dette, kunne Kenny heldigvis redde situasjonen ved å betale seg ut av problemet på ti minutter. “For oss Dundeer ordner ting seg alltid,” smilte han fornøyd. Dermed var de klare for nytt eventyr.

Ankomst Christchurch – en støvel på hodet
New Zealand tok imot dem med grå himmel og regn. Sørøya, som er formet som en støvel på hodet (hvis du ser både Sør- og Nordøya samlet), viste seg fra sin dystre side. Kenny og Arkitekten marsjerte rett inn i «forbryterkøen» for folk med «suspekt» turutstyr. Men etter å ha vist frem de gullende rene teltpluggene, slapp de greit unna.

Christchurch som er kjent som «Garden City,» er den største på Sørøya og full av sjarmerende parker, hager og den historiske Christchurch Botanic Gardens. Første kveld ender Dundee og Arkitekten opp på The Church Pub, en omgjort kirke med glassmalerier, et orgel og en bartender som serverer pints foran alteret. På t-skjortene til serveringsdamene står det “Take me to churt”. En trubadur spiller fengende låter, og nabobygget – et cannabis-museum – minner dem på at dette er et spesielt sted. Skal du ut å spise i Christchurch er Riverside stedet. Her finnes det en stor mathall, med et vrimlende liv, og masse forskjellig mat.

Motorsykkel-magi og verdens beste paier
Neste dag hentet de hver sin motorsykkel. Hos hver sin utleier. Arkitekten blir hentet av utleieren en halvtime før avtalt, dermed må hun dra av gårde uten frokost. Verst for dem tenker Kenny. Selv kunne han spasere ned til sin utleier, der han fikk utlevert en Suzuki DL 650 V-Strom som føltes splitter ny sammenlignet med den gamle BMWén han hadde hatt i Australia.

De skulle møtes i Sheffield, men snart ligger Arkitekten i rompa på Kenny. Hun er i ekstase over å få nesten samme sykkel som sist, bare nyere, penere og raskere – ifølge henne er denne i en helt annen liga. Suzuki DR 650én ser nærmest ny ut. Det var på høy tid med frokost, og da passet det bra at de ble stoppet av… paier. Sheffield Pies, kjent for å lage verdens beste paier, hadde en kø som strakk seg ut på veien. Kenny, som aldri sier nei til mat, forstår raskt hvorfor stedet er berømt, for dette var de beste paiene de noen gang har spist. Nå, når de både har fått seg sykler og frokost, kan eventyret for alvor begynne.  

Arthurs Pass – fjell og 25 millioner sauer
Så bar det vestover, mot Arthurs Pass. Horisonten dekkes av fjell som ser ut som noe tatt rett ut av en fantasi-film. «Det mangler bare Hobbiter og drager,» bemerker Kenny. Landskapet er tørt, og på jordene står enorme vanningsanlegg – stålkonstruksjoner så lange at de ser ut som de kunne ha blitt designet av en veldig ambisiøs ingeniør på rulleskøyter. «Hvordan i all verden flytter de disse greiene?» undrer Kenny.

Langs veien beiter sauer i åssidene – 25 millioner av dem, for å være nøyaktig. Fem ganger landets menneskepopulasjon! Veiene som er i topp stand, slynger seg elegant som spagetti mellom åsene og stiger til slutt opp på et høyfjellsplatå. Kenny og Arkitekten blir stadig mer begeistret og stopper ved nesten hver sving for å ta bilder og gape over utsikten. «Vi kommer aldri fram hvis vi fortsetter sånn,» ler Kenny, men begge vet at det er helt verdt det. Det er rett og slett usedvanlig vakkert. De passerer store elveleier, der veiene nesten alltid snevres inn slik at broa bare har et kjørefelt. Vannføringen i elvene er ikke så høy, og sand og grusbankene er enorme. Selv om det alltid er skiltet hvem som har forkjørsrett, utvikler Arkitekten en automatikk i å bremse inn mot disse innsnevringene, uansett om det er møtende trafikk eller om hun har forkjørsrett. Det ligger i hennes natur å aldri stole på noen.

Stjernelys og selvlysende larver
Første natt på New Zealand blir på en camp i Jackson, med det rene teltet trygt bardunert og stjernehimmelen som tak. Kenny og Arkitekten ligger og lytter til de nye lydene fra insekter og fugler, etter å ha forsøkte å finne de berømte selvlysende larvene – «glow worms» – i skogen. Men de måtte innse at når det er bekmørkt, er det faktisk vanskelig å finne noe som helst. De har bare så vidt startet på eventyret i New Zealand, og det er allerede klart: dette landet har like mange overraskelser som svingete veier.

Morgenen etter blir de vekket av en frekk liten weka, som stikker hodet inn i teltet som om den eier stedet. Denne fuglen, kan i likhet med kiwi og papegøyen kea, ikke fly. Det var nemlig ingen pattedyr på New Zealand før menneskene kom. Disse fuglene var derfor ikke avhengig av å kunne fly. De hadde ingen andre fiender en rovfugler. I dag er kiwi utrydnings truet, og myndighetene har satt i gang et program for å forsøke å redde dem. Keaen derimot er ikke utrydnings truet, og den nysgjerrige fuglen kommer bort til teltet for å se om det er noe å stjele. Om den finner noe som er interessant, tar den det gjerne med seg, så Kenny må redde tannbørsten sin.

Ferden går videre langs vestkysten på vei nummer 6. I noen partier smyger den seg langs havet og i andre svinger den seg gjennom regnskog som har fått altfor mye gjødsel. Her er det grønt – og vi snakker ikke norsk skoggrønt, men tropisk palmegrønt. Elvene er turkise, som om de var photoshoppet, og landskapet føles som en reklame for et liv uten stress.

De tar en rast ute ved havet og Arkitekten tar en forfriskende dukkert mens Kenny konsentrer seg om lunsjen. Videre går turen til Fox Glacier, der veiene er så svingete at Kenny ikke lenger klarer å ligge bak Arkitekten. Her føler han seg som en MotoGP-fører på sin Suzuki DL 650 V-Strom. Fra å være landeveiens langsomste, bak Arkitekten, er han nå en av de raskeste, tror han.

Teltet blir satt opp med en utsikt som kunne selges som postkort: Mount Cook og Mount Tasman bader i den lave kveldssola. Kenny slår seg ned i campingstolen og erklærer: «Jeg flytter meg ikke.» Det var helt til sandfluene kom på banen. Hvis du trodde mygg og knott var ille, kan du takke flaksen for at sandfluer ikke bor i Norge. De jager deg inn i teltet, og får norsk mygg og knott til å fremstå som dine beste venner til sammenligning.

Kenny forsøker å gi bort BHén til Arkitekten

Kenny og Arkitekten våkner med samme utsikten mot fjellet, bare i et annet lys. En bedre start på dagen kan du ikke få. De ruller videre mot Wanaka, og turen inkluderer et stopp ved den legendariske Cardrona Bra Fence. Ja, et gjerde dekket med BH-er. Hvem kom på dette? Ingen vet, men det har gått fra tullete stunt til veldedighetsfenomen, og nå henger tusenvis av BH-er her. Kenny forsøkte å lirke av Arkitekten BHén hennes, for å henge den på gjerdet, men det går ikke. Han gir opp og donerer i stedet en slant til innsamlingen mot brystkreft, som nå er misjonen til BH-gjerde.

Ferden fortsetter gjennom et vakkert “Ringenes Herre”-landskap – bratte fjell, episke innsjøer og den slags utsikt som gjør at du stopper for å ta bilder hvert tredje minutt. Ved Lake Wakatipu ender de på et billig, men sjarmerende hotell med utsikt mot Lake Manapuri.

Milford Sound

En av Kennys venner har anbefalt dem turen ut til Milford Sound, og etter frokost bærer det av sted. Veien går langs innsjøer, over heier dekket med gress og gjennom grønne tette regnskoger. Det er mildt sagt variert. I vest er de dramatiske fjellene pakket inn i regn og tåke på et helt magisk vis. Her mangler bare orkene (fra Ringenes Herre). De er ikke alene på veien. Mengder med turister i busser, biler og campingbiler er ute i samme ærend, og i det Arkitekten er klar til å ta et kjørebilde av Kenny, tyter det små asiater ut av en diger buss. De siste milene går inn gjennom en trang dal, der du virkelig får følelsen av å være nær den ville naturen.

Veien er smal, og synger seg gjennom det bratte og ville landskapet. Noen steder hugget inn i fjellet, andre steder over smale broer, og et sted gjennom en trang og mørk tunell. De kommer til Milford Sound, som er navnet på både stedet og fjorden som går inn her. Det er vakkert, og minner på mange måter litt om Lysebotn. Turistbåtene går i skytteltrafikk med alle som vil se landskapet fra vannet. Fjorden her er 291 meter på det dypeste. De ti øverste meterne er ferskvann fra elvene, og under dette er det saltvann. I dette dypet lever det absolutt ingenting, eller gjør det det? Plagsomme sandfluer på stranda, jager dem snart inn i kjøreutstyret igjen, og returen i motsatt retning blir også en fin opplevelse. En vei oppleves som regel forskjellig i motsatt retning. De finner en hyggelig plass langes et vann, og lager varm lunsj.

Litt om New Zealands historie
De første menneskene som kom til New Zealand, var polynesierne, som antas å ha ankommet rundt 1200-tallet. De brukte stjerner, havstrømmer og fuglenes trekkmønstre for å navigere. Denne bemerkelsesverdige sjøfartskompetansen gjorde det mulig for dem å oppdage og bosette seg på avsidesliggende øyer som New Zealand, som de kalte Aotearoa – «Den lange hvite skyens land». Maoriene, som dette folkeslaget kalles, brakte med seg en rik kultur og komplekse sosiale strukturer. De utviklet unike tradisjoner og kunstformer som krigsdansen haka, tatovering (moko) og utsøkte treskjæringer. Deres samfunn var organisert i stammer (iwi), og de levde hovedsakelig som fiskere, jegere og jordbrukere. I dag bor det rundt 900 000 maorier i New Zealand, noe som utgjør omtrent 17 % av landets befolkning. Mange av dem er gjenkjennelige på sine tradisjonelle tatoveringer, ofte i ansiktet. Innvandringen fra Europa til New Zealand begynte på 1800-tallet, drevet av britiske koloniseringsinitiativer. Mange europeiske nybyggere kom for å søke bedre økonomiske muligheter og for å etablere jordbrukssamfunn. Denne innvandringen har hatt en betydelig innvirkning på New Zealands demografi, kultur og økonomi, og den danner grunnlaget for dagens flerkulturelle samfunn. Møtet mellom maoriene og europeiske oppdagelsesreisende fra 1600-tallet og utover førte til dramatiske endringer for det maoriske samfunnet. Likevel fortsetter deres tidlige historie og kulturarv å spille en sentral rolle i New Zealands nasjonale identitet. I perioden 1870–76 emigrerte nærmere 1000 nordmenn til New Zealand.

Tilbake på Manipuri Lake View Motel vil Arkitekten på puben, for også her har de bygget om en gammel kirke til pub, og den ligger, rett borti veien. Dette blir imidlertid en liten nedtur, da det er 1,5 time å vente på maten, og på den tida vil både Arkitekten og Kenny bli mannevonde. I stedet nøyer de seg med en øl på terrassen her før de vandrer tilbake, og angriper hermetikkboksene de har liggende i bagasjen. Med dette blir det middag på tradisjonelt vis. Chunky Chikcen eller Big’n Chunky Butter Chicken.

Neste gang? Sørøya avsluttes med Motorcycle Mecca og turen nordover til Cape Farwell.

Kenny Dundee, over og ut – foreløpig!

Sykkelen på New Zealand er leid av https//bikeroundnz.com 

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia