Stikkordarkiv: mc bilder

Bukkerittet 2021

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Blikk – Balanse – Bånn gass. Dette var slagordene for årets bukkeritt, som var fulltegnet et par timer etter annonsering. Gruskjøring er populært som aldri før, og årets deltakere fikk en flott helg med «hele» Rondane som lekegrind.

Andre helgen i august, gikk arrangementet Bukkerittet av stabelen. Arrangementet har i mange år vært avholdt på Grimsbu turistsenter i Folldal, som også var årets lokasjon. Dette er ikke uten grunn, for her er det gode innkvarteringsmuligheter i form av rom, hytter, leiligheter, sovesal og telt. Alt er i flittig bruk, og dersom du vil sikre deg egen hytte må du belage deg på å stå på venteliste i flere år. I tillegg er dette et gruseldorado, med et stort nettverk av grusveier som er åpent for allmenheten. Området er enormt, så det er bare å spre seg utover. Her får du nærmest hele Rondane som tumleplass. Utsikten du får fra Tronfjell er magisk, det samme er en tur gjennom Einunndalen, men i tillegg er det så mye mer. Koronarestriksjoner gjorde at kun 200 deltakere kunne være med på årets arrangement. Disse plassene var det rift om, og treffet var derfor fulltegnet på rekord tid. Etter at 176 var påmeldte, stoppet arrangøren registreringen, og de siste 24 plassene ble tildelt etter loddtrekning blant de over hundre som sto på venteliste. 200 deltakere er nok uansett maksimalt av hva arrangøren ønsker i fremtiden også, med tanke på stedets kapasitet samt belastningen på veiene i området.

Til og fra.

Til Grimsbu kommer gruskjørere fra hele landet. Mange kombinerer turen til Bukkerittet med ferie, og legger opp spennende ruter hit på grus. Felles for de fleste er at syklene er skodd med skikkelige knastedekk, og at oppakningen er minimal. De mest ekstreme kommer imidlertid med lettere endurosykler på tilhenger. Vår tur til bukkerittet besto av nesten sammenhengende grusveier fra Bromma i Hallingdal, til Folldal, via nydelige Grimsdalen. På returen kjørte vi grus nesten fra Grimsbu til Skarnes. Dette sammen med gruskjøring både fredagen og lørdagen gjorde helgen super.

Torsdag til søndag.

Treffet åpnet torsdagen, men allerede på onsdagen var mange på plass. På fredagen startet dagen som vanlig med førermøte kl.9.00. Her ble det oppfordret til lovlig kjøring, og til å betale for de bompasseringene som ikke var inkludert i treffavgiften. På denne dagen var det også lagt opp til guidede turer. Her var det forhåndspåmelding, og turene var fylt til randen. Nå er det ingen krise om du ikke får plass på en guidet tur på Bukkerittet. Her er nemlig nok av folk som er godt kjent i området, og som gjerne tar deg med på en tur om du tør å spørre.  

Det er gruskjørere i alle ferdighetsnivåer på Bukkerittet. Det er også svært hyggelig at fler og fler kvinnelige gruskjørere kommer til. De fleste av disse ville gjerne være med den svenske grusguruen og sjarmøren Elving Solli på tur. En lungn og koselig svenske med grått skjegg og pipe, som har kjørt alle grusveier som er verdt å kjøre. Vi ble med gruppa hans på tur. Ferden gikk i rolig tempo, med hyggelige stopp. Underveis ga Elving nyttige tips om gruskjøring, og han hadde til og med en sjokolade på lur til deltakerne. Vi forlot gruppa på toppen av Tronfjell, da en av de kvinnelige deltakerne tydeligvis var ute etter å treffe en mann. Dette gjorde hun ved å kjøre på undertegnede, noe hun på lørdagens fellesmøte mottok en utmerkelse for.  Fra Tronfjell fulgte undertegnede gruppa til den erfarne gruskjøreren Jan Erik Skogstad. Her var tempoet et litt annet, og utfordringene på et annet nivå. Vi fikk prøvd oss skikkelig på turens siste etappe, der vi kjørte langt oppunder den gamle taubanen som fraktet malm fra Folldal til Alvdal på begynnelsen av 1900 tallet Taubanen gikk over en imponerende strekning på hele 34 km. Om dette var vei eller ei steinrøys kan diskuteres, men skikkelig morsomt var det.

Chaising Borders

På fredagskvelden var det felles grillmiddag, med årets brygg av Bukkeølet som tilbehør. Maten var nydelig, men været tvang etterhvert deltakerne inn. Senere på kvelden ble det holdt et foredrag av Christian Mørck Røde og Peter Solnør som fortalte om sine to år på tur fra nord til sør i Amerika, og senere fra Sør Afrika til Nordkapp. Et svært underholdende og inspirerende foredrag, med flotte bilder og underholdende videoinnslag. Det var svært spennende å følge de to gjennom historiene som ble fortalt.

Årets oppgjør på crossbanen.

Lørdagens regnvær satte «som vanlig» en liten brems på kjøringen, selv om noen trosset været. Vi tok turen gjennom Einunndalen på et føre som mildt sagt var spennende. Med mine dekk var det omtrent som å balansere et såpestykke gjennom smør (ikke knastedekk). Spennende med andre ord, og en god øvelse i balansekunst. Til tross for været skulle årets utgave av Bukkerittet gjøres opp. Dette er en lag-konkurranse med tre førere på hvert lag. En med liten lett sykkel, en med mellomstor, og en med stor adventure sykkel. Resultatene ble som følger:

Førsteplass: Christian Røde, Jon Olav Holte og Einar Robert.

Andreplass: Paolo Bernardi, Jon Solnør og Jonny Krokedal.

Tredjeplass: Lars Holt, Einar Conders og Magnus Berntsen.

Fjerdeplass: Henrik Hassem, Andreas Rønning Olsen og Odin Larsen.

Laget ble nummer fire hadde flest runder på crossbanen, men ble henvist til en fjerdeplass, da en av de lagkameratene ikke var påmeldt på treffet.

Litt om OTC som arrangerer treffet

OTC er en klubb for entusiastiske offroadkjørere, fortrinnsvis med stor offroad-motorsykkel. For et symbolsk medlemskap er du medlem i klubben så lenge du vil. Hvor mange medlemmer som egentlig finnes er litt usikkert, da eneste registrering er innmelding. Noen av medlemmene er kanskje ikke motorsyklister lengre, mens andre kanskje ikke lengere er i live engang. På klubbens hjemmeside opereres det med 2141 medlemmer, men på klubbens facebook gruppe er det nærmere 4000 personer som følger sidene. På sider deles likt og ulikt, men felles er bestandig at det har noe med kjøring, utstyr eller turer å gjøre. Klubben ble stiftet i 1997 eller i 1998 har vi fått opplyst av klubbens leder Christian Warg. Årlig arrangerer OTC Bukkerittet, andre helga i august. Bukkerittet har vært arrangert flere steder, men de siste 12 årene har treffet vært lokalisert i Folldal, på Grimsbu turistsenter. Nytt av året er nå at OTC endelig er registrert i Brønnøysund registrene. Et slags årsmøte vil derved bli gjennomført under treffene på Grimsbu, der flest medlemmer er samlet.  

Kjempeinnsats

Til slutt må vi bare berømme den innsatsen som legges ned både av sentrale personer i OTC, og vertskapet på Grimsbu. Alle disse står på fra morgen til kveld for at vi deltakerne skal ha det bra, og alltid ha det de trenger. Det er rett og slett imponerende. Vi får bare håpe de aldri går lei av dette. I tillegg må vi berømme alle treff deltakerne. OTC er som en stor familie, der alle snakker med alle, og der det alltid et tips og hjelp å få.

Takk for et flott Bukkeritt 2021.

Heftige spagettiveier på Sardinia

Tekst og foto Kyrre Hagen

Et gammelt sagn forteller at når gud skapte verden samlet han sammen alle restene fra sitt skaperverk, kastet dem ned, og tråkket på dem. Vipps hadde han skapt Sardinia. Jeg mener han gjorde en god jobb, skulle nesten tro han tenkte på oss med lidenskap for motorsykkelkjøring. Veiene på Sardinia er så nære racerbane i natura du kan komme. -Ja kanskje var det akkurat disse veiene som var inspirasjon til den aller første racerbanen. Jeg kan ikke annet enn å smile inne i hjelmen, mens jeg kaster sykkelen mellom svingene. 

Jeg besøkte Sardinia første gang i 2015. Den lille øya overrasket med sitt deilige klima og nydelige motorsykkelveier. Når Honda i år, la sin lansering av nye Africa Twin 1100 til Olbia, og jeg i tillegg hadde mulighet for tre ekstra kjøredager inntil arrangementet, var jeg veldig fornøyd.

Å reise fra snødrev på Gardermoen til 30 varmegrader i midten av oktober er nydelig. Jeg glemte straks bekymringen for vinterdekkene jeg ikke hadde fått lagt på bilen. I stedet tenkte jeg på hvor raskt jeg kunne få på meg en shorts. Det er i grunnen merkelig at jeg ikke hører om flere som bruker Sardinia til motorsykkelkjøring i oktober. Været er stabilt og varmt, som på en god norsk sommerdag. Øya har store områder med fjell som er fulle av veier. Her har ingen tenkt på å legge veiene i tuneller, så veiene ligger i fjellsidene alle steder der det er plass til dem. I tillegg er turistsesongen på hell og du har øya nærmest for deg selv. I hele oktober er det stort sett stabilt godt vær. Siden det er på slutten av sesongen kan det være lurt å være litt tidlig ute med bestilling av sykkel. Utleiebyråene selger nemlig leiesyklene sine på denne tiden. 

Kjøring med Africa Twin på nordøst siden av øya. 

Vi får utlevert hver vår splitter nye Africa Twin Adventure Sport, proppet med alt ekstrautstyr. Til og med DCT girkasse har jeg på eksemplaret mitt. Denne dagen kjører vi en runde vestover og tilbake til Olbia igjen. Som vanlig på slike oppdrag, skal guiden vise at han kan kjøre motorsykkel. Det går alt det remmer og tøy kan holde. Jeg ligger som nummer tre bak guiden og en engelsk mc-journalist. Det går sving i sving, og når jeg samtidig skal forsøke å finne ut av all den nye elektronikken Honda har puttet i denne sykkelen, blir det i meste laget. På venstre styreholk har du hele 16 knapper å holde styr på. 

Veiene er som jeg husket dem, en orgie av svinger. Asfalten er god og med veldig godt grep. Den ene svingen overtas av neste. Jeg ligger på andre og tredje gir. Jeg må gire med knappene fordi det går for fort til at automatkassa klarer å henge med. Selvsagt har de funnet noen gode ruter til oss, og fotpinnene sneier asfalten i de krappeste svingene. Det blir også fine grusstrekk denne dagen og vi kjører opp i et flott fjellparti i Nughado di San Nicolo. Her der det vindmøller an mass. Det ser ut som et eventyr landskap. Fargene er på vei til å gå fra grønt til gult, og blomstringen som jeg husker fra forrige besøk, er over. Det er tydelig at det er lenge siden det har regnet her, for det er veldig tørt.  Luktene er helt annerledes enn hjemme, og det er mange forskjellige av dem. Dagens kjøredistanse blir 260km. 

Andre kjøredag får vi utlevert standard variant av nye Africa Twin, med splitter nye TKC 80 dekk. Vi kjører nordover langs østkysten. Etter noen mil med asfalt bærer det ut på smale og sandete grusveier, innover i landet. Om du er interessert i gruskjøring har Sardinia mye fint å by på. Det er herlig å suse rundt på en sånn sykkel, med splitter nye dekk, på spennende grusveier. Siden det er sent på høsten henger grønne greiner og kratt ut i veien alle steder. Etterhvert blir veiene riktig dårlige. Det har som sakt ikke regnet her på mange uker og støv føyka står bak syklene. Det blir å holde avstand til føreren foran. Etter lunsj kjører vi asfaltveier nordover, til vi når kysten, etter dette følger svingete veier langs østkysten sørover til Olbia igjen. Nå er vi på den berømte kyststrekningen Costa Smeralda eller smaragdkysten, som er navnet på denne ti kilometer lange kyststrekningen på øyas nordøstre side. Området er frihavn for jetsetén, og kjent for å være en eksklusiv og populær lekeplass for de rike og berømte. 

På egenhånd. 

Etter to fantastiske dager med Honda, er jeg på egenhånd. Jeg blir kjørt inn til Olbia i en flott Mercedes Limousine, og dermed er det slutt på luxusen. Herfra er det egen lommebok som gjelder. En av guidene, Dario fra Honda-kjøringen har gitt meg noen tips. Ut fra dette har jeg snekret sammen en egen rute på min egen Garmin 276cx. Jeg har heldigvis fått bekreftet sykkel-leie, og henter ut en KTM 790 Adventure etter frokost. Jeg gleder meg til å ta de neste dagene i eget tempo og kun som det passer meg. 

Ruta går vestover inn i landet på de mest svingete veiene jeg har klart og finne. Jeg kan ikke annet enn å smile inni hjelmen, hele dagen. Sykkelen danser gjennom terrenget. Opp og ned av fjellknausene og gjennom daler. Over de flate områdene et er det akkurat som om de har laget svinger selv om det ikke var nødvendig. Det er store forskjeller fra et område til et annet på den lille øya. Det kan se helt forskjellig ut i to landsbyer som bare ligger et par kilometer fra hverandre. Det dufter av lavendel og timian i de sardinske fjellene. Våtmarkene på øya tiltrekker seg tusenvis av rosa flamingoer. Bortsett fra kyr, sauer og geiter i veien, er det ikke mye trafikk som hindrer meg. Jeg stopper for å ta noen bilder, i det to motorsyklister passerer. Jeg legger meg på hjul og holder følge et stykke, før de velger en annen retning enn ruta mi. Ned mot innsjøen Largo del Coghinas ser jeg en stor skygge passere. Jeg ser opp på himmelen der en diger rovfugl svever langs fjellsiden. Det er helt utrolig. Jeg har stoppet på en liten «supermarcato» og handlet lokal skinke, ost, tomater og rundstykker. Sist vi kjørte her var det nemlig umulig å finne restauranter inne på øya. Nå finner jeg et flott utsiktspunkt, og lager lunsj på salen. 

Utpå ettermiddagen nærmer jeg meg vestkysten og kjører over Passo Genna e Frongia. Det er vanskelig å finne denne veien på grunn av veiarbeid, men Dario har fortalt meg at dette området er et «must». Etterhvert går veien over til grus og jeg kommer ut til noen flotte sanddyner ved Capa Verde kysten. Sola er lav på himmelen nå og landskapet er magisk. Jeg følger grusveien oppover vestkysten og må krysse noen bekker underveis. Jeg får en fantastisk solnedgang i det jeg kjører inn i Cabras. Når jeg finner overnattingsstedet mitt er det blitt mørkt. Det har blitt en lang dag på 420km med de råeste spagettiveier du kan tenke deg.

Vestkysten

Jeg våkner opp og oppdager først nå hvor fantastisk fint overnattingsstedet mitt er. Bungalowene på «Residence Sa Pintadera», ligger inne i en enorm grønn hage med flotte palmer og oliventrær. Jeg spiser frokost sammen med et hyggelig eldre pensjonistektepar fra Bologna. Vi kommer i prat da gubben har t-shirt fra Nordkapp. Vertskapet er også veldig koselige og fruen forteller stolt at alt syltetøyet er fra egen hage. Jeg får den lokale osten «Gran Campidano», som er fra nabobyen Arborea, sammen med et nydelig flattbrød, som har tilnavnet «Carte da musica» da det lager så fin lyd når det knekker. Det hele toppes med «Sedas» som er en slags stekt ostekake med honning. Alt er altså lokal mat, og så godt at jeg ber om å få med meg litt av den gode osten, og noen rundstykker. 

Hotellverten har tipset meg om de spesielle strendene rett på utsiden av Cabras. Jeg finner noen grusveier ut hit, og følger strendene nordover. Det løper stadig firfirsler over veien foran sykkelen. Til og med en liten slange kjører jeg forbi. Jeg stopper for å fotografere, men den er selvsagt borte. Sanden her er veldig spesiell og består av kvarts. Denne er slipt gjennom tusenvis av år og minner om riskorn i utseende, bare enda rundere. Jeg kommer i prat med et italiensk par som er ute på sin BMW 1250 GSA. De er blide og hyggelige, og hjelper meg med å ta bilder. Vanntemperaturen i havet er fremdeles over tjue grader. 790en fungerer veldig bra på disse veiene. Jeg setter den i offroad modus og suser av gårde langs strendene. 

KTMén er bensingjerrig, men nå må jeg tanke. Jeg klarer imidlertid ikke stå for fristelsen, når jeg ser en trang fjellvei, og satser på at det finnes en bensinstasjon der oppe et sted. Jeg rekker akkurat å kjenne bensinangsten komme krypende i det jeg finner en stasjon. Også i dag finner jeg en lokal butikk som selger skinke, oliven og annet godt. Det er imidlertid vanskelig å finne stoppested langs hovedveien, da alt er gjerdet inn. Til slutt finner jeg en bitteliten vei opp i fjellet, og et sted med fantastisk utsikt over Middelhavet. Jeg ser det disige landområdet som stikker ut i havet nord for Alghero. Sammen med 20 lokalt oppmøtt veps, som ikke var invitert men stilte opp på eget initiativ, inntar jeg en herlig lunsj. 

Nordkysten

Jeg følger den flotte kyststrekningen videre nordover, og koser meg bak en tysker på BMW R1250RT. Han er virkelig god til å kjøre, og jeg er sikker på at han smiler like bredt som meg der inne i hjelmen. Jeg stopper for en Cappuccino i Alghero mens jeg bestiller hotell i Castelsardo, en liten havneby på nordkysten. Her vil jeg kunne få en fin solnedgang. Jeg kjører opp til Rocca Ruja (nordvest spissen av Sardinia) som har utsikt over til Isola Asinara. Byen Stintino ligger her på øyas nordvestre spiss. Mange kommer hit for å bade på La Pelosa som sies å være Sardinias aller vakreste strand. Kritthvit sand forsvinner ned i det turkise vannet. Stedet er så perfekt at stranden er med på de fleste turisters utfluktsliste.

Jeg må ha noen flere svinger og finner småveier opp til Sassari. Herfra prøver jeg å finne veien opp til vindmøllene ved Osilo. Gatene er steilbratte, sikkert 30 grader. Jeg har aldri vært borti maken og i tillegg er de enveiskjørte. Det hele er som en labyrint. Etter 15 minutter med leting, på de glatte brosteinsgatene finner jeg endelig veien ut. Jeg jager oppover i fjellet, til det store vindmølleområde. Det er fristende å ta noen grusveier, men jeg holder igjen. Det kan være fint å komme frem, å få med seg solnedgangen. 

Jeg rekker solnedgangen fra hotellets terrasse, mens jeg nyter en duggfrisk lokal øl og chips. Sola sender sine siste stråler på bebyggelsen under den flotte borgen Castello dei Doria. Jeg setter på Spotify og nyter musikk mens kveldslufta siger inn fra havet. Middagen spiser jeg på en restaurant med flott utsikt mot borgen. Jeg slår til med hummer og pasta, som nytes sammen med husets utmerkede vin. 

Siste kjøredag

Mens jeg spiser frokost, er det stadig små fotosessions på utsiden av hotellet. Damene poserer, mens jeg drikker kaffe-americano. Jeg har god tid i dag. Skal ikke levere sykkelen før kl. 14. Jeg legger opp en rute litt i sikksakk, på småveiene nord på øya. Til slutt kommer jeg igjen ut på kyst strekningenCosta Smeralda, som har noen av øyas vakreste badeviker. Du trenger bare å kaste et blikk ut over havet for å forstå hvor områdets navn kommer fra. Strendene her er av de vakreste i Europa. Luksusen er godt synlig, og det ligger flotte hus og hotellkomplekser langs hele denne kyststrekningen. Dette er i stor kontrast til byene jeg har besøkt inne på øya de siste dagene. 

Jeg er svært fornøyd når jeg utpå ettermiddagen leverer sykkelen etter å ha kjørt totalt 1400 km på fem dager. Det har vært herlig å loffe rundt på øya på egenhånd. Dette ble en fin finale på årets mc-sesong. For deg som vurdere å kjøre på Sardinia; du vil ikke angre. Skal jeg anbefale noe må det være å ha sykkel her i fem dager, og et par dager i tillegg til å drive dank. Sardinia er nemlig et av Europas glemte paradis. 

Litt om Sardinia:

Sardinia er den nest største øya i Middelhavet. Øya har 1.6 millioner innbyggere. Nesten halvparten av disse bor i og omkring hovedstaden Cagliari. I tillegg huser øya 3 millioner sauer, og en rekke kuer, griser og geiter!

Den sentrale posisjonen til Sardinia, midt i Middelhavet, har ført til en lang rekke invasjoner og koloniseringer. Fønikerne på 900-tallet fKr, mens kartagerne fra 600 fKr. Under Romerriket ble Sardinia igjen kolonisert. Øya tilhørte Spania fra 1479 frem til 1861, da den igjen ble italiensk. Folket på Sardinia har ofte følt seg tilsidesatt i forhold til resten av Italia, men fikk i 1962 et slags selvstyre.

Veiene på Sardinia er svært varierende, fra motorveien E-25 mellom Cagliari og Oristano med en fartsgrense på 110 km/t til de kronglete, smale provinsveiene som bukter seg langs kysten eller svinger seg opp i fjellene.  Her varierer veikvaliteten mye.

Sardinia er en vin-øy, særlig hva angår rødviner. Det er mange typer å velge mellom, men to av de mest kjente er Cannonau og dessertvinen Vernaccia.

Kostnader:

  • Et dobbeltrom på et middels hotell koster rundt 800 kroner, jeg slapp unna med 650 kroner for enkeltrom. En middag med vin på en middels restaurant koster i underkant av 300 kroner.
  • Fly tur/retur 2.500 til 4.000 kroner, om du bestiller i litt god tid. På denne årstiden må du imidlertid regne med en mellomlanding.  
  • Motorsykkel leie: www.motorentsardinia.com pris for leie av sykler 3.960,- for 3 dager. Da er 250 km. pr. dag inkludert i leien. For overkjørte kilometer betaler du 0,4 euro pr. km.