Stikkordarkiv: adventure sidecar

Nyttårstreffet 2015

Så var det klart for ny sesong, med årets første mc-treff som jo er nyttårstreffet ved Trollsvann i Andebu.

20150103_091456

Her er riggen klar for tur

Jeg kjører til Sande i nydelig vær, og treffer turkamerat Tor, som kun skal på dagstur. Været er fantastisk, 3 – 4 varmegrader. Vi kjører over Haneklaivene i et gnistrende solskinn, med så klar luft du kan tenke deg. Videre går turen om Hof, og Vivestad. Ikke en gang veien over til Hvarnes er glatt, og vi treffer ikke vinterføre før vi tar veien inn mot Trollsvann.  Her jaktes vi av hissige sirener innover den islagte veien. Vi klarer heldigvis å riste av oss forfølgerne før vi er fremme.

20150103_095830

Tor koser seg i sola i Sande før avreise

Litt overaskende ser vi kun ett telt på plassen. Det viser seg imidlertid at overraskelsen er uberettiget, da plassen på nedsiden av parkeringsplassen er jevnet ut, og fått funksjon som ny treffplass. Her er du i bedre ly, og samtidig helt garantert å slippe unna selv den minste solstråle.

10367560_10152554189366606_7821873976986496802_n  10360967_10152554189376606_4133341587487174535_n

Roy fra Sandefjord mc, dekker opp til sildebord, på kombinert motorsykkel og spisestuebord.

Jeg er heldig å få siste ledige rom i teltet som Tore Huseby har slått opp. Teltet viser seg å være en krysning mellom ett tradisjonelt tunelltelt, og en middels stor plast hall. Teltet har til og med overbygget tak i enden, og veier kun 27 kg.

10897097_10152554187181606_2816485194639826194_n  10891534_10152554190191606_8947454385424555377_n

Kun 27 kg veier denne lille plasthallen, med overbygg, 2 soverom, og oppholdsrom.

På plassen er ca. 10 telt oppslått, og til vår overraskelse forsvinner over 30% av treffets deltakere plassen i tur og orden etter at vi har ankommet, men vi velger å tro at det ikke har noe med oss å gjøre.

10917381_10152554189821606_2588084993018920718_n

Johannes "Hjelperen"

20150103_144002

 Da damene dro.....

20150103_141833

1964830_10152554190226606_5981099922828558954_n 20150103_150749

En rekke dagsbesøkende er også innom treffet.

Noen går tur, andre pakker og drar hjem, og snart blir det middag i skumringstimen, etterfulgt av bålkos utover kvelden. Det helt store fyrverkeriet uteble, men en og annen varmlufts lykt (ballong) for etter vært over tretoppene, noen sågar i tretoppene.

10527373_10152554190936606_2471142154196715592_n  10620578_10152554190916606_7382130454929986508_n

10922633_10152554191066606_8704005939500816674_n

Bålkos, etter intens jakt på tørre granlegger etter at den medbrakte veden var brent opp.

Når mange nok historier er fortalt, sanger sunget, og musikanten for trøtt til å spille munnspill, er det bare å finne køya. Den ble etter hvert svært så kald. Jeg anslår at det må  ha vært nede i 7 kuldegrader utpå natta.

En lang kald natt er over. Ved å slå hardt i vannkanna, finnes en liten skvett vann der inne ett sted i midten. Som ikke er frosset. Etter varm kaffe og frokost er det meste av kroppen tinet igjen, og ut av de små teltene kryper den ene, mere forfrosset enn den andre ut.

10919047_10152554191196606_6917087312278137203_n

Leiren brytes, og Tore tryller etter hvert den 25 kvm store boligen ned i en bitteliten pose på ett par hundre liter. Snakker om snertent telt. Selv har jeg mer enn nok med å beholde følelsen i fingrene mens jeg slår sammen felt senga. Så er det bare å begi seg hjemover i det flotte været.

Tusen takk til Sandefjord mc, for nok ett flott hyttårstreff….

Hjemturen

Turen går fint, helt til jeg er i Sande. Bakhjulet låser seg, og en forferdelig ulyd følger.  Jeg stopper enten jeg vil eller ikke. Etter litt undersøkelser viser det seg at låsemutteren på framdrevet har skrudd seg ut. Kilt seg fast, og låst fast drevet. Jeg får etter hvert mutteren ut, men sykkelen er ikke til å starte.

20150104_145644

En snill motorsyklist stopper, han kjører Mercedes i anledningen, og får tauet meg opp på en parkeringsplass. Vi får etter hvert tauet i gang sykkelen. Han er så behjelpelig at han eskorterer meg helt tilbake til Drammen i tilfelle noe skulle skje.

ja ja, da er det vel bare å mekke litt igjen.

Tyrkia, all inclusive

Tyrkia 2014

All inclusive – men ikke nok inkludert!

Tekst: Kyrre                                                                    Bilder: Kyrre/ Annette Må du alltid kjøre mc sa Roy til meg under middagen på Noma Bech. Kan du ikke la de greiene der være for en gangs skyld???    Nei sa jeg. Blir jeg med til syden er det på en betingelse – at jeg får meg en mc-tur. Roy himlet med øynene, ristet oppgitt på hodet, og tente seg en røyk. Vi var to vennepar som hadde kommet til Tyrkia for noen dager siden, og jeg hadde allerede kjøreabstinenser. Det er jo flotte fjell her argumenterte jeg. Tenk å få se litt mer av landet, ikke bare ligge på stranda mellom feite russere i alt for små badebukser. De brøyter seg vei hver gang de oppdager noe som er gratis, eller oppdager noe de vil oppnå. Jeg trengte i grunn en pause fra hele dette all-inclusive opplegget. Vi henta mer gratis vin, og skifta tema. Roy skjønte at jeg ikke var til å rikke.

tyrkia2.jpg
På høyfjellsplatået Anatolia. Foran oss ligger en stor innsjø som er i ferd med å tørke inn.
 Jeg hadde som vanlig rullet sammen kjøredressen til en minimal bylt og lagt denne sammen med et par kjørestøvler i den praktiske pakksekken fra Touratech. Den går som håndbagasje. Ryggskinna lå på bunnen av kofferten, og hjelmen hadde jeg som vanlig fraktet i hjelmpose på ryggen. Min bedre halvdel hadde jeg motvillig overtalt til å ta med seg noe utstyr. Ganske tålmodig dame når alt kommer til alt. Da utstyret gikk på bekostning av sommerkjoler, sminke og sko, måtte jeg ta en del av kjøreutstyret hennes i bagasjen min. Hjelm kom ikke på tale. Ja ja tenkte jeg. Vil du dra en svett tyrkerhjelm nedover hue, så vær så god for meg.  Nå hadde vi ligget på stranda i Kemer i 3 dager, og jeg hadde gått og kikka på de pinjekledde Taurusfjellene, noen hundre meter innenfor stranda.  Taurusfjellene utgjør den sørlige grensen, av det høytliggende sentralplatået, som utgjør store deler av Anatolia. Fjellkjeden strekker seg fra innsjøen Egridir i vest til de øvre områdene av elven Eufrat i øst. Taurusfjellene har mange topper som strekker seg 3000 til 3700 meter over havet. Fjellene er bratte, steinete og grønne om hverandre.
tyrkia11.jpg
Joda, du finner svingete veier i Tyrkia også.

Jeg hadde tilfeldigvis sporet opp en mc-utleier for et par dager siden. Utvalget var svært begrenset. 90 % av syklene var gamle XT 600ér, noen mindre endurosykler samt en Transalp 650. Da reisefølget mitt bestemte seg for ikke å kjøre selv, ble valget enkelt. Det måtte bli Transalpen. Jeg hadde fått god kontakt med utleieren som ved siden av å leie ut motorsykler, solgte eksklusivt undertøy til damer. En artig og interessant kombinasjon spør du meg. Han hadde både en Africa Twin, og en gammel GS80R i kjelleren. Uansett hvor mye jeg maste var det ikke snakk om å få leie noen av disse, -PRIVAT sa han. Kjøredag 1. Vi ankom utleieren i taxi. Han kikka forundra på oss, mens vi dro på oss kjøreutstyr, og stroppet opp pakksekken på bagasjebrettet. Allerede på tur ut av byen fikk jeg mine mistanker bekreftet: Veien var såpeglatt. Forhjulet låste seg momentant når jeg skulle bremse inn mot ett gatekryss. Her var det bare å ta det med ro. Vi satt kursen vestover, og fulgte kystveien. Etter noen mil tok vi av og kjørte ned til byen Olympos. Byen er fra antikken og kjent for den evige ilden Chimera. Veien går nedover dalen, og er bratt og svingete. Langs veien ligger det klynger med små pittoreske trehytter. På godt norsk betyr det lite vedlikeholdte. Her selges alt som selges kan til sultne og tørste turister. Vi fortsatte videre mot Finike. Vi tok av kystveien, og fulgte veien mot Taurusfjellene i retning Elmali.  En unggutt på lett motorsykkel vil kappkjøre, og suser forbi oss. Han kjører selvsagt uten hjelm. Fartsvinden og insekter blir snart plagsomt, han vinker til oss når vi fortsetter mot fjellene. Veien har god stigning opp til platået som ligger på over 1100 meter. Veien oppover slynger seg flott i svinger, mellom klipper og ut på skrenter. Vi passerer en scooter uten fører. Mannen som kjører sitter ved siden av, i en rullestol som er sveisa fast. Vi må slakke av og ta bilder. Gubben hilser svært så fornøyd. Hvordan bremseeffekten på denne farkosten er, tør jeg ikke tenke på.

tyrkia1.JPG  tyrkia7.JPG
Bilde til venstre: Scooter uten fører? Nei da, denne mannen sitter i en rullestol ved siden av. Slike farkoster er ikke uvanlig på landsbygda i Tyrkia.
Bilde til høyre: Vi er på turens høyeste punkt på 1700 meter over havet. Landskapet er tørt og karrig, men fungerer som beite til blant annet sauer.
På toppen av platået er landskapet tørt og karrig. Nøysomme busker og planter klorer seg fast så godt de kan. Beitedyr holder seg nær en sjø som er i ferd med å tørke inn. Vi stopper i utkanten av Elmali, og spiser på en lokal taverna. Maten er lokal og god. Retten heter PEDA. Det er en slags pizza stekt i steinovn, med kjøtt og ost. Inntil serveres friske grønnsaker. Vi får også ”IRMIK HELVA” som er en slags dessert. Denne lages ved å steke semulegryn i olje og tilsettes sukker og melk. Blandingen minner om noe midt mellom gammeldags Sunda og peanøttsmør. Denne tallerkenen får stort sett stå i fred, men pedaen smaker utmerket.Turen går videre gjennom dette flotte høylandslandskapet, og vi tar av på noen mindre grusveier mot byen Kizilcadag. Hele dette innlandet kalles Anadolu – Antolia. Områdene langs kysten Antalya, Alanya og Kemer heter Akdeniz som på norsk betyr middelhavet. På veien passerer vi noen ganske så primitive og fattigslige landsbyer. Mange steder ser husene ut til å være bygget av det man kan finne på ei søppelfylling. Eneste byggene som skiller seg ut er moskeene, hvitkalkede med blanke tak. Veien tar oss opp til 1700 meter på det høyeste.
tyrkia4.jpg  tyrkia8.JPG
Bilde til venstre: Vi spiser en slags pizza som er stekt i steinovn, med kjøtt og ost. Dette heter PEDA, og serveres med friske grønnsaker. Smaken er upåklagelig.
Bilde til høyre: Landsbygda er fattig. Huset er bygget av det som har vært å få tak i, men oppgradert kraftig med solfangere på taket.
Vi passerer en gjeter med saueflokken sin. Vi har tenkt å overnatte i byen Korkuteli, men å finne hotell viser seg å bli utfordrene. Håpet stiger når vi ser ett stort skilt med H. Den står imidlertid for hospital, viser det seg. Vi stopper for å spørre, og eneste personen som forstår engelsk er en lege. Han blir hentet, selv om han er midt i en konsultasjon med en av sine pasienter. Han forteller oss vennlig at nærmeste overnattingssted er Antalya, som jo kun ligger en kort kjøretur fra hotellet vårt. På vei fra Korkuteli til Antalya får vi ett skikkelig regnvær. Det går bratt nedover. Den våte asfalten er så glatt at lastebilene står i bakkene og spinner. De kommer faktisk ikke opp.  Vi stopper på et utkikksplatå og skuer utover Antalya, sammen med busslast av japanske turister. Bortsett fra en fullstendig vannplaning, inn mot ett trafikklys, går returen bra. Vi roer nervene i hotellbaren etter dagens etappe på ca 33 mil. Mer enn langt nok tatt kjøreforholdene i betraktning.
tyrkia5.jpg
Her dyrkes epler, klementiner, granatepler og mye mere i over 1100 meter høyde.
Kjøredag 2. Annette vil heller nyte strandlivet enn å være med meg på tur. Jeg setter derfor kursen mot fjellene på de smale veiene rett bak hotellet. Jeg følger en smal svingete vei opp langs elven, og senere rett opp fjellsiden. Bortsett fra noen syklister er jeg alene på veien. Hårnålene ligger tett i tett. I området nord for Kemer ligger fjellet Tahtali. Dette rager 2365 meter over havet. Opp hit kan du ta en splitter ny taubane ”Sea til Sky”. Herfra har man fantastisk utsikt over Kemer og området rundt. Jeg fortsetter veien til toppen, og passerer en hel kolonne med små Suzuki jeeper. Veien er vill, og den bløte asfalten ligger stedvis som svære hauger.
tyrkia9.jpg
Veien er vill, og asfalten ligger stedvis som svære hauger.
På toppen er jeg på over 1100 meter. Jeg kjører østover, på noen høyder. Dette er en slags hovedvei, men du skal jammen passe på. Rundt en sving står en flokk kuer midt i veien. Langs noen falleferdige rønner gjeter en hane høneflokken sin.  Ett annet sted springer geiter over veien. Jeg nærmer meg en slags tyrkisk landhandel, og midt i veien sover en svær Anatolsk Karabach. Denne tyrkiske gjeterhunden brukes blandt annet til å beskytte husdyr mot ulv. Rasen er kjent for å være skeptisk ovenfor fremmende. Etter en stund østover revurderer jeg retningen da det brygger opp til skikkelig uvær. Jeg kjører i stedet vestover, og har nå høye fjell i syd mellom meg og kysten. Oppe i disse fjellene utspinner det seg ett voldsomt lys og lydshow i form av ett forferdelig tordenvær. Jeg unngår uværet, og utforsker små landsbyer mens jeg kjører en svært så underholdende vei vestover, mot byen Kumluca. Det slår meg hvor fattigslig landet synes å være her på innsiden av turistområdene. Selv om Tyrkia har fått en del industri, er det fremdeles regnet som ett fattig land sett i europeisk målestokk, og det er stor forskjell mellom fattig og rik. I Kumluca finner jeg meg en kafé og nyter lokal iskrem og kaffe.
tyrkia10.jpg
En Anatolsk Karabach vokter landeveien i fjellene. Denne rasen er kjent for sitt vaktinstinkt, samt å være meget skeptisk ovenfor fremmede. Dyr på og langs veien er svært så vanlig.
Roy hadde på forhånd advart meg mot denne iskremen. Det der hadde jeg ikke tatt sjansen på, hadde han sagt. Da måtte jeg jo bare prøve. Returen hjem går via noen småveier mot Olympos, og deretter kystveien til Kemer i øsende regnvær. Totalt ca 17 mil denne dagen. Roy var glad for å få meg tilbake, og bød på Irish Coffé på terrassen. Jeg var fornøyd etter nye oppdagelser og opplevelser.
tyrkia12.jpg
Jeg trosser Roy´s råd om skummel lokal iskrem, og koser meg på kafe i Kumluca.
Kort oppsummert synes jeg vi fikk se deler av Tyrkia som absolutt er ett motstykke til turistområdene langs kysten. Fjellene og naturen var flott, og vel verdt å få med seg. Asfalten på veiene er imidlertid glatt, og tvinger deg til forsiktig kjøring. Skulle jeg ta turen om igjen vil jeg nok foretrekke grusveiene i fjellområdene med en lettere enduro sykkel. Ut fra kartene er det utallige slike muligheter. Overnatting kan imidlertid bli en utfordring utenfor turiststedene. Her var det ikke mye å velge mellom, så det kan være nyttig med en grundig research på forhånd, for å få dette til.

Skal det være all inclusive, skal det være all inclusive, men for å få dette til må du ta ansvar for mc-opplevelsene selv. God tur.

Mc-avisa nr. 6 – 2015