Stikkordarkiv: Mc-avisa

På roadbook-tur med nye Yamaha World Rally og Remotek

Tekst: Kyrre Hagen.  Foto: Kyrre Hagen, Viggo Carlsen og Roar Harlem

Vi hadde planlagt å kjøre roadbook på Finnskogen i juli. Derfor passet det utrolig bra at Norges aller første Yamaha World Rally var ankommet landet, og klar for meg. I tillegg hadde Remotek endelig fått satt sin trådløse kontroller i produksjon. Dermed kunne vi få oss et fantastisk eventyr i de dype skogene på Finnskogen, samtidig som jeg fikk slått to tester i en smekk.   

At World Rally er herlig å kjøre er det liten tvil om

Yamaha World Rally: 

World Rallyén ble registrert dagen før jeg hentet den i Ski, og jeg etterlatte min egen std. T7 i garasjen hos Yamaha. Det hadde seg nemlig slik at jeg hadde vært så heldig å få oppdraget med å teste den aller første Tenere 700én, når den kom i 2019. Det endte med et eksemplar i motorsykkel-bua mi i 2020. En sykkel jeg har blitt veldig glad i, og som jeg altså har enda. Motorsykler er nemlig noe man helst kjøper, og nødig selger. De astronomiske summene som er påkosta har også medført at jeg er lite lysten på å realisere tapet. Nå er det ikke sånn at det er noen ulempe å ha en T7 i garasjen, snarere tvert imot.  

En lekker motorsykkel

I fjor kom en oppgradert versjon av T7en; nemlig World Raid. Denne modellen ble testet av Mc-avisas Edi Alec, som gjorde en god analyse av den. Edi er jo en av de som virkelig vet hva som kreves av en sykkel som skal leve opp til navnet World Raid. Hans reise i to år, har jo blitt gjengitt her i Mc-avisa, og mange med meg har blitt imponert over hans ekstreme eventyrlyst, og evne til å gjennomføre turen vi andre bare drømmer om. Nå sparer forresten Edi opp penger til å fortsette turen, og at han går med planer om å gjennomføre den på en World Raid, sier ikke så lite om sykkelens kapasiteter. Selv fikk jeg testet den nye modellen på fjor årets Bukkeritt. Sykkelen vakte oppsikt og vil sikkert kjøpes av mange i dette miljøet.    

Årets nyeste T7 heter World Rally. Det første som slår meg er den nydelige blåfargen, med de lekre stripene i Yamaha-mønster. Sykkelen står og skinner mot meg, og jeg blir stående å beundre den lenge før jeg setter meg på den og starter hjemturen.  

Fin sittestilling

Mens den første versjonen av standard T7 hadde svært enkel elektronikk, har standard modellen blitt oppgradert for årets sesong, med tre ABS moduser. Standard varianten har også fått nytt display, som muliggjør to forskjellige skjerm-temaer og smarttelefontilkobling. Skjermen på både World Raid og Rally har i tillegg til dette flere skjermtemaer, deriblant et tema som er beregnet for roadbook-kjøring, med to tripptellere, som begge kan justeres med enkle tastetrykk. Den neste store forskjellen, og kanskje den mest iøynefallende er den doble tanken med to separate påfyllinger for bensin. Tankene gjør at Wold Raid/Rally modellene får et helt annet tyngdepunkt en standard modellen. De veier litt mer, men dette elimineres etter min mening, med et mye bedre tyngdepunkt i sykkelen. Dette er det helt sikkert ulike meninger om.  

Neste forskjell er dempere og fjæringsvei på modellene. Mens standard T7 tilbyr 200 mm fjæringsvei både foran og bak, tilbyr World Raid/Rally variantene kraftigere KYB dempere med 230 mm foran og 220 mm bak. Dette er forresten en av oppgraderingene jeg har gjort på min standard T7. De ble for bløte for meg når sykkelen ble presset på krevende underlag. World Raid/ Rally variantene har dessuten en styredemper fra øhlins som standard.  

World Rally er en flott sykkel på grusveier

Av forskjeller mellom World Raid og World Rally finner jeg ikke så mye utenom fargekombinasjonene, grip pads på sidene og en særdeles lekker Akrapovic slip-on potte. Den første uka jeg har World Rallyen på test, kjører jeg den på mye forskjellige underlag. Dette er virkelig en herlig sykkel som jeg gleder meg til å ta med på roadbook-kjøring.  

Remotek One: 

For å kjøre roadbook er du avhengig av å kunne lese «noter» i et eller annet format. Tradisjonelt har dette bestått av papirruller (som fremdeles brukes i rally). Nå finnes heldigvis alternativer til dette i form av ulike apper som leser de lange PDFene på et nettbrett, eller smartphone. For mitt vedkommende ble det å montere opp telefonen på sykkelens styre, samt å installere appen «Piste Roadbook Reader». Mer trenger du egentlig ikke, selv om det selvsagt er veldig enkelt å kunne flytte notene nedover med knapper på styre.  

Den norske motorsyklisten Dag Jenssen er endelig i gang med å produksjonen av sin Remotek One etter en lang periode med testing av prototyper, som blant annet vi i Mc-avisa har vært med på. Nå hadde enheten fått ferdig finish, og det endelige produktet var blitt adskillig flottere en prototypene. Dag kom selv innom meg og monterte den nye kontrolleren på sykkelen. Han hjalp meg også med å installere nødvendige apper for at telefonen skulle la seg styre av kontrolleren.  

Tripptellerene på dashbordet til Rallyen er supert til Roadbook

Kontrolleren består av seks knapper, som er enkle i bruk når du først har satt deg inn i det. Den fungerer mot både iOS og Android. Enheten gir deg mulighet til å flytte deg fra note til note i en roadbook, mens du kjører. Til dette bruker du de øverste knappene. Skal du justere trippteller lar også dette seg gjøre mens du kjører ved hjelp av knapper.  

Fakta om å kjøre roadbook:  

I stedet for å kjøre etter GPS spor, kjører du etter noter på denne type kjøring. Notene angir hvordan krysset ser ut, hvilke distanse du skal ha kjørt til nota, og retningen ut av nota i form av grader.  Notene er som tidligere nevnt enten på en papirrull, eller på an laaaaang PDF som leses på nettbrett eller telefon.  Turen starter på oppgitt sted som er note nummer 1. Herfra kjører du etter anvisningen til neste note. Du må nullstille tripptelleren på første note. På note nummer 2 er km stand på tripptelleren oppgitt. Det er også en tegning av situasjonen, som viser hvor du kommer fra, og hvilken vei du skal ut av nota. Når du kjører ut av nota vil du se hvilke kurs du har. Det vil si hvor mange grader du kjører ut av nota. Dermed får du kontroll på om du er på riktig kurs. Høres det enkelt ut? Ikke det?? Men i realiteten er det hele ganske greit.  

Overnatting i de svenske skoger

Klare for tur.  

Tenereén var splitter ny, og uten noen form for bagasjeløsning. Jeg skulle jo ha med meg alt utstyr for camping i det fri hele helgen, og måtte finne på noe. Løsningen ble å tape opp alle deksler som ville få kontakt mad bagasje. Først med maskeringstape, og så tykk gorillatape. Oppå dette kunne jeg montere mine gamle Enduristan saddelbaggs, og vipps var jeg klar for tur med plass til alt jeg trengte, uten fare for å ripe opp de blanke nye dekslene.  

Brynje Birgitte kungjør t hun; Bærre vil ligga bak.

Vi hadde fått tak i en Roadbook på over 30 mil som skulle kjøres i området Finnskogen. Vi i denne sammen heng var; Brynje Birgitte, Tore Huseby´s følgesvenn gjennom mange år, som også lyder navnet Beate Iren Olsen, Flateby´n fra Team Viggo, viden om kjent for sine særdeles klønete camping evner, men som nå virkelig hadde tatt grep, og blitt en villmarkens sønn, hekta på villcamping. Sist men ikke minst unggutten Roar Harlem, som til stadighet la bøtter med grus i fleisen på oss andre, mens han forsvant ut av synsfeltet vårt i noen breie sladder. Roar er forresten konstant på leit etter bakdekk som ikke blir så fort utslitt, noe han ikke finner. Så om du vet om et slikt dekk kan du ta kontakt med han.  

Flateby´n innstallert i KTM-huken

KTM-huken.  

For å komme tidlig i gang på lørdagen, var avreise satt til fredag, med overnatting ved et vakkert vann i Sverige ikke langt fra start. Da alle hadde fått opp hengekøyene sine ble det fyrt i peisen i gapahuken, for matlaging, kos, samt å holde den svenske myggen på avstand. Huken ble forresten omdøpt til KTM-huken, etter at Flateby´n hang opp en medbrakt KTM-banner på gapahuken.  Han er nemlig ikke så lite stolt av sin gamle 640 adventure, som akkurat hadde fått nye simringer i gaffelen. Denne lakk imidlertid fremdeles, dog litt mindre enn før.  

Klare for start

Utpå formiddagen dagen derpå, var vi omsider klare for avreise. Flateby´n hadde fått låne en prototype av Remotek, men ikke tatt seg tid til å installere nødvendige apper for å kunne bruke den. I stedet hadde han prioritert et par lyse sommerpils med tilhørende snaps. Nå var løpet kjørt, for dette skulle vi ikke bruke tid på. Slukøret måtte han finne seg i å bruke en finger mot skjermen for å få flyttet seg nedover skjermen. Brynje Birgitte hadde ingen planer om å kjøre roadbook, hun skulle som hun sa ; – bærre henga på. Dermed var det bare undertegnede og den grussprutende Roar som var skikkelig rigga for tur. Vi delte oss derfor i to lag: Ett med Roar og Flateby´n, og ett med meg og Brynje Birgitte.  

Vindmøllene på Songkjølen er enorme

Det viste seg at erfaringene med å kjøre roadbook var syltynt blant deltakerne. Det endte derfor med at vi i lange perioder kjørte sammen, med en som ledet an, to som kontrollerte og Brynje Birgitte bakerst. Hun brød seg egentlig ikke det døyt om notene, men var med på notene så lenge hun klarte å henge på, og det må vi kunne si at hun gjorde med glans. En erfaring man gjør seg når man kjører etter noter er at tempoet må ned. Hvis ikke kjører du konstant forbi avkjøringer, med det resultatet at du må tilbake, samt justere tripploggen. Etterhvert som vi kjørte fikk vi heldigvis litt mer taket på det, og etter hvert fløt kjøringa ganske så greit.  

Vi blir fyrstikkmennesker mot denne masta

Rett før Sand tok vi av sporet opp til vindmølleparken på Songkjølen som Roar viste om. Veiene opp hit var fulle av rullegrus, noe unge Harlem synes var skikkelig morsomt. Det endte med at han flytta flere kubikk grus på vei opp mot møllene, mens vi andre holdt oss godt utenfor skuddhold. De digre Simens møllene har en imponerende tårnhøyde på 144 meter og en rotordiameter på 145 meter. Ikke rart de hadde laget skikkelige veier opp hit, for å få utstyret på plass. Hver av møllene produserer 5 MW i året, så når en gang motorsyklene våre blir elektriske, burde det være muligheter for å lade litt her på rekord tid. Vi forsøkte å strekke oss rundt møllene, men ble bare små fyrstikkmennesker mot den gedigne masta.  

Magisk overnetting ved Rotbergsjøen

Dagen ble brukt opp på veier av alle slag, og vi rakk så vidt Jokeren på Svullrya før stengetid. Da hadde vi i grunn fått nok, og sikta oss inn på Rotbergsjøen, der det vist nok skulle være perfekt å overnatte. Det viste seg å stemme, og etter å ha kjørt langt ut på en odde, fikk vi opp hengekøyene med en fantastisk utsikt utover vannet. Det ble en herlig kveld der Roar og Flateby´n diska opp med biff, stekte poteter og grønnsaker tilberedt på bål og primus. Middagen nøt vi mens vi ble vitne til en fantastisk solnedgang.   

Solnedgangen var fantastisk

Det gjensto ca. 10 mil med roadbook-kjøring på søndagen, noe som var akkurat passe med tanke på at vi skulle hjem i tillegg. Etter at egg og bacon var inntatt  store mengder, kom vi oss av gårde. Man må jo ha noe å tære på utover dagen.  Ruta gikk på både norsk og svensk side, og på varierende underlag. Til dette fungerte World Rallyén kjempebra. Jeg både satt og sto mens jeg tenkte på hvor flott og allsidig motorsykkel dette er. Med 22 liter bensin har du adskillig bedre rekkevidde en standard T7. Dermed har sykkelen fått et enda større bruksområde. Lyden i Akrapovicén var herlig, og KYB demperne tok underlagene på en veldig bra måte. Også Remotek kontrolleren fungerte utrolig bra, selv om jeg stadig ønsket meg en større og mer lyssterk skjerm enn den jeg hadde på min gamle Samsung Note 10. Dette er faktisk noe vesentlig å tenke på dersom du tenker å anskaffe deg et nettbrett eller en telefon til dette formålet. At Remotek-kontrolleren også enkelt lar deg veksle mellom ulike apper er utrolig kjekt. Dersom du lurer på hvor du befinner deg bytter du over til en navigasjonsapp. Også skjermoppsettet med de store triptellerene på world Rallyen fungerte utrolig bra til roadbook-kjøring. Alt var rett og slett bare bra.  

Morgenstund har gull i munn

Et stykke inne i Sverige ble brått veien dårligere og dårligere. Jeg tenkte på å snu, men for sent. Først kjørte jeg meg fast i underlaget som nærmest var blitt som en liten gjørmebekk. Deretter kom jeg over på glatt og vått gress, et underlag som rett og slett ble for krevende for standard Pirelli STR dekk. Jeg skled, og fikk behov for å sette ned beinet, men her var kun en grøft som var en meter dyp. Dermed havnet både jeg og Rallyén i stabilt sideleie.  Jeg var bakerst i følge, og det tok tid før de andre oppdaget at jeg var borte. Å løfte sykkelen aleine var ikke å tenke på. Da ville jeg kun påføre sykkelen riper, noe Gjermund Ruud hos Yamaha Norge ikke ville blitt særlig blid for. Til slutt kom Roar og Flateby´n tilbake for å hjelpe meg, til fots. De hadde først måtte hjelpe Brynje Birgitte som heller ikke hadde klart å motstå Hondaéns invitasjon, da den ville legge seg. Det gikk bra med T7én bortsett fra et bøyd lyktefeste, og turen kunne heldigvis fortsette. Flatebyén hadde dessverre klart å løfte på seg 14 dagers sykemelding oppe i den svenske skauen. Turen ble imidlertid avsluttet i flott stil, og vi feiret det hele med en Pizza i Chalottenberg, før vi satte kursen hjemover igjen.  

Fornøyde deltakere etter årets roadbook-tur.

Konklusjonen etter turen er følgende:  

Roadbook kjøring er veldig morsomt. Er du nysgjerrig på dette vil vi anbefale deg å prøve. Blir underlaget for krevende er det ditt ansvar å stoppe, og finne en annen vei til neste note som er oppgitt med koordinater.  

Yamaha Tenere 700 World Rally er en herlig adventure sykkel som virkelig leverer på det meste av underlag. Skal du ut på sand, søle eller andre glatte eller løse underlag, kommer fort originaldekkene til kort. Her finnes imidlertid mange gode alternativer å få tak i.    

Remotek kontrolleren til Dag Jenssen er virkelig verd pengene, om du liker å kjøre roadbook. Den er dessuten godt egnet til navigasjon der den gir deg mulighet til å zoome inn og ut, samt flytte kartet. I tillegg har enheten mulighet til å styre både musikk og action kamera. 

Å villcampe ute med hengekøye er magisk. Sørg bare for å finne et fint sted gjerne ved et vann. Heng køya opp med god utsikt, og du får en fantastisk kveld og morgenstund. Med min Amok sover jeg bedre enn på noe hotell. 

Å fortelle Yamaha at du har lagt deres nyeste sykkel i bakken er ikke morsomt….  

Svinger og smaker på Sardinia

Tekst: Kyrre Hagen          Foto: Kyrre Hagen og Yamaha

Hvorfor er de fleste italienere tynne? Jeg tenkte at en tur til Sardinia ville kunne hjelpe meg med de siste kiloene for å komme inn i kjøreutstyret etter vinteren. Italienerne propper seg jo med pasta, pizza, kaker, croissanter, iskrem og alt annet fult av karbohydrater, allikevel holde de seg slanke. Dette måtte jeg finne ut av og i tillegg kunne jeg jo kjøre motorsykkel på fantastiske veier. 

På Sardinia venter en BMW F 850 GS på meg

Av denne grunnen var jeg derfor veldig fornøyd da Yamaha la presselanseringen av to nye modeller nettopp til Sardinia, og at jeg var invitert. Dette ga meg dessuten muligheten til å kombinere turen med egen motorsykkeltur og studie av italienske matvaner.

To ganger tidlige har jeg vært på Sardinia, den koselige grønne øya vest for fastlands Italia. To ganger tidligere har jeg latt meg fascinere av det runde rolige landskapet, den fine naturen, de koselige småbyene, den fantastiske kysten og de hyggelige menneskene. På Sardinia er det liksom på samme måte som i resten av Italia, bare at ting går i et roligere tempo. Alt er mere avslappet. 

Nydelig utsikt uinn i de Sardinske fjellene

På første tur var vi fire kompiser på tur. Fokuset var mer å jakte svinger etter en vinter i dvale, enn å se seg om. Sålene på motorsykkelstøvlene mine var borte på yttersiden, men minnene om de Sardinske svingete veiene var svidd inn i minnet mitt for alltid. Sardinia hadde rett og slett noen av de beste motorsykkelveiene jeg hadde kjørt.

På tur nummer to var det høst på Sardinia, men ikke slik høsten er hjemme. Blomster og annen vegetasjon var på sitt saftigste. Jeg var på tur alene og utforsket nye områder i mitt eget tempo. Det ble lange kjøredager for å rekke over alt. Jeg oppdaget øst og nordkysten, hyggelige småbyer, og hadde den beste avslutningen av sesongen du kan tenke deg. Sardinia kom meg på en måte enda nærmere.

Langs kysten finnes mange gamle forsvarsverk

Denne gangen skulle jeg kombinere jobb og fornøyelse en hel uke. Først noen dager på tur alene, så på presselounge med Yamaha og gode journalist kolleger fra Scandinavia.  De første dagene skulle jeg altså være mitt eget selskap. Jeg hadde bestemt meg for å ta ting i et tempo som ga meg tid til å stoppe og virkelig kjenne på følelsen av å være en del av øya. Ikke legge opp for lange dagsetapper, men kunne ha tid til avstikkere på impuls. Jeg skulle oppleve noe mer enn bare veiene. Jeg skulle se stedene og menneskene. Stå opp når det passet meg, og stoppe hvor som helst for hvilke som helst grunner.  Ja og så skulle jeg jo finne ut hvordan italienerne holder seg så slanke.

Det er vårpå Sardinia

Ruta

Etter en nydelig pizza og lokal øl, i en av Olbias bakgater, rusler jeg tilbake til hotellet for å legge opp ruta. Jeg har tatt flyet ned på formiddagen. Selvsagt har jeg allerede gjort meg noen tanker om ruta jeg skal kjøre. Sardinia er jo ikke så all verdens stor, så noen av veiene har jeg kjørt før. Etter et par timer er ruta klar. Den skal følge kysten nordover, før jeg dreier inn i landet på vei mot vestkysten. Deretter skal jeg kjøre en del midt på øya før jeg ender opp i Olbia igjen. Av erfaring fra tidligere turer vet jeg at man stort sett må til byer for å få mat og overnatting. Småstedene tilbyr lite. Jeg har valgt de minste veiene, for best mulig kjøreopplevelse. 900 km inkludert i leia de tre første dagene, jeg har derfor lagt opp ei rute på ca. 75 mil. Det gir meg muligheter til å ta avstikkere, og fremdeles være innenfor distansen 300 km pr. dag, som er forresten mer en nok, om du ikke bare skal se asfalt.

Leie av sykkel

Under frokosten som bugnet av italienske skinker, pølser, oster, modne tomater, bær, honning, croissanter og kaker av alle slag, kom panikken da jeg oppdaget at jeg ikke hadde avtalt utleveringstidspunkt på sykkelen. Jeg ville av gårde tidlig og det var søndag. Selvsagt svarte ingen på telefonen kl 7.30 søndagsmorgenen, men firmaet hadde en chat-tjeneste og ved et mirakel svarte Roberta meg kl. 08:05. Joda sykkelen skulle være klar kl. 09.10. Det viste seg at firmaet hadde åpent alle dager fra 09 – 17.  Jeg ruslet de 150 meterne ned til Motorentsardinia og der sto en splitter ny BMW F 850 GS og ventet på meg. Søte Roberta ordnet også et høyere sete slik at jeg fikk godt med beinplass. Dermed ventet landeveien og dager på loffen der lite var bestemt.

Motorentsardinia tilbyr faktisk ganske gode pakker der både motorsykkel og hotell er inkludert, med ruter lagt opp for deg. Prisene er ikke avskrekkene. Sjekk ut nettsidene deres om du er interessert. www.motorentsardinia.com

En vakker kyststrekning med mange flotte utsiktspunkt

Vakker kyst

Sardinia har en vakker kystlinje og min første etappe på denne turen ble langs det vakre Costa Smeralda på nordøst siden av Sardinia. Navnet «Smeralda» kommer fra den grønne skinnende fargen på havet langs kysten her. Dette er et eksklusivt reisemål for velstående turister og du ser de store yachtene som ligger side om side i marinaen i Porto Cervo.  Sardinia tiltrekker seg kongelige, idrettsstjerner – og ikke minst vanlige italienere og turister. Et sted for jet-setén. Costa Smeralda er billionærenes paradis. På motorsykkel finner du fine veier med flotte utsiktspunkter langs veien. Noen områder er forholdsvis åpne mens i andre områder slynger veien seg mellom klippene.

Billionærenes paradis

Jeg besøker festningen Monte Altura som ligger oppe på en høyde på nordkysten. Havets smaragdfarger forblir rammen for dette militære anlegget fra 1800-tallet. Noen mener dette er den vakreste festningen i Europa. Den ligger godt skjult inne i terrenget og er ikke så lett å oppdage der den sklir inn mellom det eviggrønne vegetasjonen og de månelignende steinformasjonene. I horisonten sees silhuettene av de imponerende fjellene på Korsika, som ligger bare 15 kilometer unna og som er godt synlig på klare dager. Festningen er en ekte befestet “citadell”, bygget i 1887 for å kontrollere og beskytte den nordøstlige kysten. Inne i festningen finnes hus for alle fasiliteter.

Monte Altura

Etter festningsbesøket finner jeg en passelig liten kafe, med bord i sola og utsikt over havna. Her inntar jeg en diger bagett fylt med tomater, skinke og mozzarella.

Vakre byer

Olbia: Sardinia er full av koselige byer, små og store. Som tidligere sagt landet jeg i Olbia og tok meg en rusletur i den travle transitt byen som ligger på den nordøstlige delen av øya. Byen preges av sitt travle havneområde med mange fergeanløp. Hit kan du komme om du ønsker å kjøre din egen motorsykkel på øya. Olbia har dessuten en stor småbåthavn og på samme måte som i Porto Cevro anløper mange luksus yachter.

Langs landeveien

Sassari: Etter en fin dag på sykkelen langs kysten og inne i landet, ender jeg opp på B&B i Sassari. Cafeen der nøkkelen utleveres er veldig lokal og hyggelig. Jeg er bestemmer meg derfor for middag her. På et slikt sted med så mye lokal befolkning må de ha god mat. Etter en lokal øl, med tilhørende raki, får jeg servert kaneloni for to. Servitøren ser på meg og sa at to porsjoner er; “no problem for you”. Maten er nydelig, og med et glass Sardinsk rødvin får jeg alt ned.

Lokale delikatesser hos P. Mangatia i Sassari

Dagen etter rusler jeg igjen ned på Cafe 2000, som er fylt med skravlende italienere. Alt av mennesker er innom, fra unge mennesker som sluker en espresso, til modne divaer pyntet med knalle farger, glitter og rosa leppestift. En herlig atmosfære som jeg tar meg tid til å nyte.  Gamlebyen i Sassari gjør inntrykk. De smale gatene med store brosteiner. De tre etasjes gule, beige, rosaaktige og hvite husene, med små butikkene og restauranter i først etasje, og små balkonger med klesvasken hengene over gata, i etasjene over. Scootere og biler som snirkler seg gjennom gatene. Det er fremdeles kjølig etter natten, da solen enda ikke har nådd ned i gatene. Folk er i en annen stemning nå på morgenen. De fleste ser på hverandre og hilser vennlig. Jeg stopper utenfor P.Mangatia som selger lokale delikatesser. Vinduene er fylt med oster, skinker brød og kaker. Betjeningen er hyggelig, og når jeg forteller at jeg er journalist i mc-avisa poserer de villig vekk. De lurer også på om jeg ikke vil ha en smaksprøve, og stikker til meg et ferskt rundstykke fylt med kokt skinke og rød pesto, som jeg nyter i solen på torget senere. Himmelsk…

Alghero: På formiddagen stopper jeg på kaia i Alghero. Dette er en sjarmerende by på nordvestkysten av Sardinia, kjent for sin ekte sardinske stil. Langs sjøen finner du en gigantisk bymur. Innenfor er det en maurtue med smale, sjarmerende og bratte gater fylt med butikker. I mange av butikkvinduene kan du se de blodrøde korallene som Alghero er så kjent for. Byen ble en gang bosatt av katalanske inntrengere, og en del av innbyggerne snakker fremdeles katalansk som var det offisielle språket her frem til 1600 tallet. Da overtok spanjolene, før det igjen ble italiensk. En nydelig liten perle som er vel verd et besøk.

Bosa ligger langs elva Temo. Her ligger husene i vakre farger

Bosa: Jeg har kjørt fine innlandsveier i et nydelig vær og tar meg ut til kysten. Her tar jeg lunsj på en strandkafe med utsikt mot festningen Torre di Bosa, som ligger ytterst på en odde. Jeg bestiller en fantastisk salat bestående av store modne tomatskiver, fersk mozzarella, kylling, mais og oliven. Jeg er helt u-vitende til den flotte middelalderbyen Bosa, som jeg tilfeldigvis oppdager fordi jeg trenger bensin. Denne byen står faktisk på lista over Italias vakreste småbyer. Byen ligger på en liten høyde ved elven Temo. Langs elven ligger fiskebåtene tett i tett, og husene har herlig variasjon av farger. På toppen av det hele troner festningen Castello de Malaspina. Dette er en by jeg definitivt skal utforske neste gang jeg besøker øya.

Må jo ha italiensk lunsj

Oristano: Jeg stopper i denne byen nærmest tilfeldig. Den lille byen skiller seg i grunn ikke så mye fra de andre småbyene jeg passerer, men når du først har parkert motorsykkelen og begynner å utforske den eldste delen av byen, oppdager jeg nok en gang sjarmerende gater og smug. Faktisk var denne byen en gang hovedstaden på denne delen av øya, og kjempet om makten på hele øya i en periode. Jeg finner en lokal restaurant, som serverer lokale retter, og inntar et herremåltid, bestående av reker, muslinger, blekksprut, tomater og risboller på “carte de musica” et slags flatbrød. Nydelig mat, som gjør at jeg må ta en liten kveldsvandring før jeg i det heletatt kan tenke på å legge meg. Oristano er et glimrende eksempel på hvor mange hyggelige byer du finner på Sardinia. Du må bare parkere sykkelen, ta beina fatt og se deg om.

Veiene på Sardinia er et eventyr for oss motorsyklister

Veiene

Veiene på Sardinia er svært varierte. Jo flere nummer i veinummeret, jo smalere og morsommere er de. Jeg holdt meg i hovedsak på veiene med tre til fire siffer, ute ved kysten og inne i de runde sardinske åsene. Øya er grønn og fin over det meste, med masse blomster i veikantene, og blomstrende frukttrær i byene. Temperaturen perfekt for motorsykkelkjøring, selv om det er noe kaldere i de høyeste områdene. 18-20 grader er Ikke for varmt og ikke for kaldt. Det fine på Sardinia er at veiene stort sett kun er lagd som en skjæring inn i åssidene og følger det opprinnelige terrenget. Dette betyr at nærmeste er en kontinuerlig serie med svinger. Om du hadde strukket dem ut hadde du nok oppdaget at strekningen er flere ganger luftlinjen mellom to punkter. Veidekke er stort sett godt, og mange steder føler du nesten at du er på en racerbane. Studerer du kartet og legger ruta di inne mellom åsene, sitter du og smiler kontinuerlig inne i hjelmen. Jeg stopper for lunsj langs veien der jeg ser det er mye lokale gjester og bestiller det samme som på nabobordet. Her blir jeg heller ikke her skuffet over det sardinske kjøkkenet.

Det er forholdsvis lite trafikk inne på øya, noe som gjør at du lett kan glemme møtende kjøretøy, men ikke la deg lure, du vil møte dem, og det kan fort være en gammel pickup eller traktor som tar det meste av veibanen. En annen ting du må være oppmerksom på er at det heller ikke bare er mennesker som bruker veien. På Sardinia møter jeg både kuer, sauer, geiter og griser midt i veibanen, gjerne i områder med mye svinger. Ofte får jeg et lite varsel når det ligger møkk i veien. Da er det bare å være oppmerksom, for i neste øyeblikk ser du å se Nasse Nøff rett i øya.

Husk at du ikke er alene på disse veiene.

Lounge med Yamaha

De siste to kjøredagene ble denne gangen på Yamahas sine oppgraderte versjoner av Niken og den mest påkosta Tracer modellen. Jeg møtte mine skandinaviske journalistkolleger på flyplassen i Olbia. De hadde brukt halve natta på reise for å få transportert seg frem i tide til loungen som hadde oppmøte kl. 11 på formiddagen. Snart var vi på veien på den nyeste versjonen av den transformerslignende Niken. En tur som endrer min oppfatning av denne sykkelen totalt. Selvsagt hadde Yamaha funnet et skikkelig flott sted for lunsj til oss i Agriturismo Ertila. Her var all mat produsert lokalt, og vi fikk nydelige skinker, pølser, ost, sylta løk, sopp og veldig mye annet. Rettene kom som perler på en snor, og det var bare å stå på for å rekke alt sammen. Kjøringen fortsatte og Niken viste seg å ha et fantastisk veigrep, noe som passet de svingete veiene godt. Kjøreturen ender på hotel Su Golgose. Et fantastisk sted, som ligger i en frodig skråning, innunder fjellkjeden Su Gurruttone. Dette er virkelig litt av et sted. Etter pressebrief er det klart for middag. Midt inne i restauranten er det full fyr i peisen, og ribba som skal spises senere er under steking. Det hele blir en gastronomisk opplevelse av de sjeldne. Nydelig lokal mat, med tilhørende sardinsk vin. At vi i det hele tatt får i oss noe av det velfylte frokostbordet dagen etter er en gåte, men det gjør vi.

Yamaha Niken er en Transformers av en motorsykkel

På siste kjøredagen er det klart for Yamaha´s mest avanserte sports-tourer noensinne; Tracer 9 GT+. En herlig sports-tourer velegnet for de mest svingete spagettiveiene Yamaha har klart å finne til oss. Inn i fjellene og senere med en lunsj ute ved østkysten på Ristorante La Capinnina . Nok en gang masse småretter, før en stor porsjon pasta med muslinger og reker kommer på bordet. Desserten er “sedas”, en slags kake fylt med ost med honning over, blir avslutningen på måltidet. Siste etappe til hotellet blir ikke noe dårligere og jeg må si jeg er imponert over Yamahaéns sportslige kjøreegenskaper.

På Su Gurruttone tilbredes ribba ved peisen

Avskjedsfesten med Yamaha topper det meste. Kalde forfriskninger blir inntatt med lokal fingermat som tilbehør, mens sola farger Su Gurruttone gule og rosa i et magisk lys rett før den forsvinner. Etter å ha fråtset i vin, skinke, pølser, oster og nøtter, er det tid for middag, selv om jeg allerede er stappmett. Ulike retter blir tilberedt på steinovn i restauranten, noe som gjør det umulig å ikke smake på det som blir servert, sammen med den lokale rødvinen Cannoau. Til slutt er det imidlertid ikke mulig å få i seg mer, og de tre fire siste rettene må jeg stå over.

Pasta av alle slag

Hvorfor er Italienerne tynne?

I en hel uke har jeg proppet meg med alt det italienerne spiser; pizza, skinker, oster kaker, croissanter, iskrem, tomater, oliven og pasta av alle slag. Alt med lokal øl, vin og espresso til, uten at vekta har gått ned. Mellom alle disse rettene har jeg kjørt motorsykkel på noen vidunderlige svingete veier. Hvordan er det så mulig at italienerne holder seg så tynne? Alle røyker, prater høyt, fort og gestikulerer i store bevegelser. Er det dette som er forskjellen? Italienerne blir både eldre, holder seg mer attraktive og er slankere enn oss, og de spiser bare gode saker hele tiden?

Jeg syns det er urettferdig. I mitt neste liv vil jeg bli en italiener og helst på Sardinia!