Tekst: Kyrre Hagen Foto: Kyrre Hagen og Yamaha
Hvorfor er de fleste italienere tynne? Jeg tenkte at en tur til Sardinia ville kunne hjelpe meg med de siste kiloene for å komme inn i kjøreutstyret etter vinteren. Italienerne propper seg jo med pasta, pizza, kaker, croissanter, iskrem og alt annet fult av karbohydrater, allikevel holde de seg slanke. Dette måtte jeg finne ut av og i tillegg kunne jeg jo kjøre motorsykkel på fantastiske veier.
Av denne grunnen var jeg derfor veldig fornøyd da Yamaha la presselanseringen av to nye modeller nettopp til Sardinia, og at jeg var invitert. Dette ga meg dessuten muligheten til å kombinere turen med egen motorsykkeltur og studie av italienske matvaner.
To ganger tidlige har jeg vært på Sardinia, den koselige grønne øya vest for fastlands Italia. To ganger tidligere har jeg latt meg fascinere av det runde rolige landskapet, den fine naturen, de koselige småbyene, den fantastiske kysten og de hyggelige menneskene. På Sardinia er det liksom på samme måte som i resten av Italia, bare at ting går i et roligere tempo. Alt er mere avslappet.
På første tur var vi fire kompiser på tur. Fokuset var mer å jakte svinger etter en vinter i dvale, enn å se seg om. Sålene på motorsykkelstøvlene mine var borte på yttersiden, men minnene om de Sardinske svingete veiene var svidd inn i minnet mitt for alltid. Sardinia hadde rett og slett noen av de beste motorsykkelveiene jeg hadde kjørt.
På tur nummer to var det høst på Sardinia, men ikke slik høsten er hjemme. Blomster og annen vegetasjon var på sitt saftigste. Jeg var på tur alene og utforsket nye områder i mitt eget tempo. Det ble lange kjøredager for å rekke over alt. Jeg oppdaget øst og nordkysten, hyggelige småbyer, og hadde den beste avslutningen av sesongen du kan tenke deg. Sardinia kom meg på en måte enda nærmere.
Denne gangen skulle jeg kombinere jobb og fornøyelse en hel uke. Først noen dager på tur alene, så på presselounge med Yamaha og gode journalist kolleger fra Scandinavia. De første dagene skulle jeg altså være mitt eget selskap. Jeg hadde bestemt meg for å ta ting i et tempo som ga meg tid til å stoppe og virkelig kjenne på følelsen av å være en del av øya. Ikke legge opp for lange dagsetapper, men kunne ha tid til avstikkere på impuls. Jeg skulle oppleve noe mer enn bare veiene. Jeg skulle se stedene og menneskene. Stå opp når det passet meg, og stoppe hvor som helst for hvilke som helst grunner. Ja og så skulle jeg jo finne ut hvordan italienerne holder seg så slanke.
Ruta
Etter en nydelig pizza og lokal øl, i en av Olbias bakgater, rusler jeg tilbake til hotellet for å legge opp ruta. Jeg har tatt flyet ned på formiddagen. Selvsagt har jeg allerede gjort meg noen tanker om ruta jeg skal kjøre. Sardinia er jo ikke så all verdens stor, så noen av veiene har jeg kjørt før. Etter et par timer er ruta klar. Den skal følge kysten nordover, før jeg dreier inn i landet på vei mot vestkysten. Deretter skal jeg kjøre en del midt på øya før jeg ender opp i Olbia igjen. Av erfaring fra tidligere turer vet jeg at man stort sett må til byer for å få mat og overnatting. Småstedene tilbyr lite. Jeg har valgt de minste veiene, for best mulig kjøreopplevelse. 900 km inkludert i leia de tre første dagene, jeg har derfor lagt opp ei rute på ca. 75 mil. Det gir meg muligheter til å ta avstikkere, og fremdeles være innenfor distansen 300 km pr. dag, som er forresten mer en nok, om du ikke bare skal se asfalt.
Leie av sykkel
Under frokosten som bugnet av italienske skinker, pølser, oster, modne tomater, bær, honning, croissanter og kaker av alle slag, kom panikken da jeg oppdaget at jeg ikke hadde avtalt utleveringstidspunkt på sykkelen. Jeg ville av gårde tidlig og det var søndag. Selvsagt svarte ingen på telefonen kl 7.30 søndagsmorgenen, men firmaet hadde en chat-tjeneste og ved et mirakel svarte Roberta meg kl. 08:05. Joda sykkelen skulle være klar kl. 09.10. Det viste seg at firmaet hadde åpent alle dager fra 09 – 17. Jeg ruslet de 150 meterne ned til Motorentsardinia og der sto en splitter ny BMW F 850 GS og ventet på meg. Søte Roberta ordnet også et høyere sete slik at jeg fikk godt med beinplass. Dermed ventet landeveien og dager på loffen der lite var bestemt.
Motorentsardinia tilbyr faktisk ganske gode pakker der både motorsykkel og hotell er inkludert, med ruter lagt opp for deg. Prisene er ikke avskrekkene. Sjekk ut nettsidene deres om du er interessert. www.motorentsardinia.com
Vakker kyst
Sardinia har en vakker kystlinje og min første etappe på denne turen ble langs det vakre Costa Smeralda på nordøst siden av Sardinia. Navnet «Smeralda» kommer fra den grønne skinnende fargen på havet langs kysten her. Dette er et eksklusivt reisemål for velstående turister og du ser de store yachtene som ligger side om side i marinaen i Porto Cervo. Sardinia tiltrekker seg kongelige, idrettsstjerner – og ikke minst vanlige italienere og turister. Et sted for jet-setén. Costa Smeralda er billionærenes paradis. På motorsykkel finner du fine veier med flotte utsiktspunkter langs veien. Noen områder er forholdsvis åpne mens i andre områder slynger veien seg mellom klippene.
Jeg besøker festningen Monte Altura som ligger oppe på en høyde på nordkysten. Havets smaragdfarger forblir rammen for dette militære anlegget fra 1800-tallet. Noen mener dette er den vakreste festningen i Europa. Den ligger godt skjult inne i terrenget og er ikke så lett å oppdage der den sklir inn mellom det eviggrønne vegetasjonen og de månelignende steinformasjonene. I horisonten sees silhuettene av de imponerende fjellene på Korsika, som ligger bare 15 kilometer unna og som er godt synlig på klare dager. Festningen er en ekte befestet “citadell”, bygget i 1887 for å kontrollere og beskytte den nordøstlige kysten. Inne i festningen finnes hus for alle fasiliteter.
Etter festningsbesøket finner jeg en passelig liten kafe, med bord i sola og utsikt over havna. Her inntar jeg en diger bagett fylt med tomater, skinke og mozzarella.
Vakre byer
Olbia: Sardinia er full av koselige byer, små og store. Som tidligere sagt landet jeg i Olbia og tok meg en rusletur i den travle transitt byen som ligger på den nordøstlige delen av øya. Byen preges av sitt travle havneområde med mange fergeanløp. Hit kan du komme om du ønsker å kjøre din egen motorsykkel på øya. Olbia har dessuten en stor småbåthavn og på samme måte som i Porto Cevro anløper mange luksus yachter.
Sassari: Etter en fin dag på sykkelen langs kysten og inne i landet, ender jeg opp på B&B i Sassari. Cafeen der nøkkelen utleveres er veldig lokal og hyggelig. Jeg er bestemmer meg derfor for middag her. På et slikt sted med så mye lokal befolkning må de ha god mat. Etter en lokal øl, med tilhørende raki, får jeg servert kaneloni for to. Servitøren ser på meg og sa at to porsjoner er; “no problem for you”. Maten er nydelig, og med et glass Sardinsk rødvin får jeg alt ned.
Dagen etter rusler jeg igjen ned på Cafe 2000, som er fylt med skravlende italienere. Alt av mennesker er innom, fra unge mennesker som sluker en espresso, til modne divaer pyntet med knalle farger, glitter og rosa leppestift. En herlig atmosfære som jeg tar meg tid til å nyte. Gamlebyen i Sassari gjør inntrykk. De smale gatene med store brosteiner. De tre etasjes gule, beige, rosaaktige og hvite husene, med små butikkene og restauranter i først etasje, og små balkonger med klesvasken hengene over gata, i etasjene over. Scootere og biler som snirkler seg gjennom gatene. Det er fremdeles kjølig etter natten, da solen enda ikke har nådd ned i gatene. Folk er i en annen stemning nå på morgenen. De fleste ser på hverandre og hilser vennlig. Jeg stopper utenfor P.Mangatia som selger lokale delikatesser. Vinduene er fylt med oster, skinker brød og kaker. Betjeningen er hyggelig, og når jeg forteller at jeg er journalist i mc-avisa poserer de villig vekk. De lurer også på om jeg ikke vil ha en smaksprøve, og stikker til meg et ferskt rundstykke fylt med kokt skinke og rød pesto, som jeg nyter i solen på torget senere. Himmelsk…
Alghero: På formiddagen stopper jeg på kaia i Alghero. Dette er en sjarmerende by på nordvestkysten av Sardinia, kjent for sin ekte sardinske stil. Langs sjøen finner du en gigantisk bymur. Innenfor er det en maurtue med smale, sjarmerende og bratte gater fylt med butikker. I mange av butikkvinduene kan du se de blodrøde korallene som Alghero er så kjent for. Byen ble en gang bosatt av katalanske inntrengere, og en del av innbyggerne snakker fremdeles katalansk som var det offisielle språket her frem til 1600 tallet. Da overtok spanjolene, før det igjen ble italiensk. En nydelig liten perle som er vel verd et besøk.
Bosa: Jeg har kjørt fine innlandsveier i et nydelig vær og tar meg ut til kysten. Her tar jeg lunsj på en strandkafe med utsikt mot festningen Torre di Bosa, som ligger ytterst på en odde. Jeg bestiller en fantastisk salat bestående av store modne tomatskiver, fersk mozzarella, kylling, mais og oliven. Jeg er helt u-vitende til den flotte middelalderbyen Bosa, som jeg tilfeldigvis oppdager fordi jeg trenger bensin. Denne byen står faktisk på lista over Italias vakreste småbyer. Byen ligger på en liten høyde ved elven Temo. Langs elven ligger fiskebåtene tett i tett, og husene har herlig variasjon av farger. På toppen av det hele troner festningen Castello de Malaspina. Dette er en by jeg definitivt skal utforske neste gang jeg besøker øya.
Oristano: Jeg stopper i denne byen nærmest tilfeldig. Den lille byen skiller seg i grunn ikke så mye fra de andre småbyene jeg passerer, men når du først har parkert motorsykkelen og begynner å utforske den eldste delen av byen, oppdager jeg nok en gang sjarmerende gater og smug. Faktisk var denne byen en gang hovedstaden på denne delen av øya, og kjempet om makten på hele øya i en periode. Jeg finner en lokal restaurant, som serverer lokale retter, og inntar et herremåltid, bestående av reker, muslinger, blekksprut, tomater og risboller på “carte de musica” et slags flatbrød. Nydelig mat, som gjør at jeg må ta en liten kveldsvandring før jeg i det heletatt kan tenke på å legge meg. Oristano er et glimrende eksempel på hvor mange hyggelige byer du finner på Sardinia. Du må bare parkere sykkelen, ta beina fatt og se deg om.
Veiene
Veiene på Sardinia er svært varierte. Jo flere nummer i veinummeret, jo smalere og morsommere er de. Jeg holdt meg i hovedsak på veiene med tre til fire siffer, ute ved kysten og inne i de runde sardinske åsene. Øya er grønn og fin over det meste, med masse blomster i veikantene, og blomstrende frukttrær i byene. Temperaturen perfekt for motorsykkelkjøring, selv om det er noe kaldere i de høyeste områdene. 18-20 grader er Ikke for varmt og ikke for kaldt. Det fine på Sardinia er at veiene stort sett kun er lagd som en skjæring inn i åssidene og følger det opprinnelige terrenget. Dette betyr at nærmeste er en kontinuerlig serie med svinger. Om du hadde strukket dem ut hadde du nok oppdaget at strekningen er flere ganger luftlinjen mellom to punkter. Veidekke er stort sett godt, og mange steder føler du nesten at du er på en racerbane. Studerer du kartet og legger ruta di inne mellom åsene, sitter du og smiler kontinuerlig inne i hjelmen. Jeg stopper for lunsj langs veien der jeg ser det er mye lokale gjester og bestiller det samme som på nabobordet. Her blir jeg heller ikke her skuffet over det sardinske kjøkkenet.
Det er forholdsvis lite trafikk inne på øya, noe som gjør at du lett kan glemme møtende kjøretøy, men ikke la deg lure, du vil møte dem, og det kan fort være en gammel pickup eller traktor som tar det meste av veibanen. En annen ting du må være oppmerksom på er at det heller ikke bare er mennesker som bruker veien. På Sardinia møter jeg både kuer, sauer, geiter og griser midt i veibanen, gjerne i områder med mye svinger. Ofte får jeg et lite varsel når det ligger møkk i veien. Da er det bare å være oppmerksom, for i neste øyeblikk ser du å se Nasse Nøff rett i øya.
Lounge med Yamaha
De siste to kjøredagene ble denne gangen på Yamahas sine oppgraderte versjoner av Niken og den mest påkosta Tracer modellen. Jeg møtte mine skandinaviske journalistkolleger på flyplassen i Olbia. De hadde brukt halve natta på reise for å få transportert seg frem i tide til loungen som hadde oppmøte kl. 11 på formiddagen. Snart var vi på veien på den nyeste versjonen av den transformerslignende Niken. En tur som endrer min oppfatning av denne sykkelen totalt. Selvsagt hadde Yamaha funnet et skikkelig flott sted for lunsj til oss i Agriturismo Ertila. Her var all mat produsert lokalt, og vi fikk nydelige skinker, pølser, ost, sylta løk, sopp og veldig mye annet. Rettene kom som perler på en snor, og det var bare å stå på for å rekke alt sammen. Kjøringen fortsatte og Niken viste seg å ha et fantastisk veigrep, noe som passet de svingete veiene godt. Kjøreturen ender på hotel Su Golgose. Et fantastisk sted, som ligger i en frodig skråning, innunder fjellkjeden Su Gurruttone. Dette er virkelig litt av et sted. Etter pressebrief er det klart for middag. Midt inne i restauranten er det full fyr i peisen, og ribba som skal spises senere er under steking. Det hele blir en gastronomisk opplevelse av de sjeldne. Nydelig lokal mat, med tilhørende sardinsk vin. At vi i det hele tatt får i oss noe av det velfylte frokostbordet dagen etter er en gåte, men det gjør vi.
På siste kjøredagen er det klart for Yamaha´s mest avanserte sports-tourer noensinne; Tracer 9 GT+. En herlig sports-tourer velegnet for de mest svingete spagettiveiene Yamaha har klart å finne til oss. Inn i fjellene og senere med en lunsj ute ved østkysten på Ristorante La Capinnina . Nok en gang masse småretter, før en stor porsjon pasta med muslinger og reker kommer på bordet. Desserten er “sedas”, en slags kake fylt med ost med honning over, blir avslutningen på måltidet. Siste etappe til hotellet blir ikke noe dårligere og jeg må si jeg er imponert over Yamahaéns sportslige kjøreegenskaper.
Avskjedsfesten med Yamaha topper det meste. Kalde forfriskninger blir inntatt med lokal fingermat som tilbehør, mens sola farger Su Gurruttone gule og rosa i et magisk lys rett før den forsvinner. Etter å ha fråtset i vin, skinke, pølser, oster og nøtter, er det tid for middag, selv om jeg allerede er stappmett. Ulike retter blir tilberedt på steinovn i restauranten, noe som gjør det umulig å ikke smake på det som blir servert, sammen med den lokale rødvinen Cannoau. Til slutt er det imidlertid ikke mulig å få i seg mer, og de tre fire siste rettene må jeg stå over.
Hvorfor er Italienerne tynne?
I en hel uke har jeg proppet meg med alt det italienerne spiser; pizza, skinker, oster kaker, croissanter, iskrem, tomater, oliven og pasta av alle slag. Alt med lokal øl, vin og espresso til, uten at vekta har gått ned. Mellom alle disse rettene har jeg kjørt motorsykkel på noen vidunderlige svingete veier. Hvordan er det så mulig at italienerne holder seg så tynne? Alle røyker, prater høyt, fort og gestikulerer i store bevegelser. Er det dette som er forskjellen? Italienerne blir både eldre, holder seg mer attraktive og er slankere enn oss, og de spiser bare gode saker hele tiden?
Jeg syns det er urettferdig. I mitt neste liv vil jeg bli en italiener og helst på Sardinia!
