Stikkordarkiv: mc bilder

Europatur 2006

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Noen av skildringene i reisebrevet er skrevet med viss overdrivelse, håper ikke dette støter noen.

Etter en kjempetur i 2005, blir jeg sent en høstkveld, overtalt av Ove til å bli med på ny europatur. Taket på deltakere skulle være 8 stk. Førsteretten på deltakelse var de som hadde vært på tur i fjor.

Forberedelsene:

Avreise Hjortneskaja
Avreise Hjortneskaja

Turen i 2005 ble en kjempe suksess, vi var jo med ett ”erfarne” europafarere. 11 dager i knall vær, med 30 grader nede i dalene, slik er det syd i Europa på denne årstiden. Sånn er det bare. Vi brukte noen kvelder i løpet av vinteren til å planlegge. Det meste var planlagt allerede etter de par første samlingene. Turen skulle tas i mai/juni, og med helligdager fikk vi en 12 dagers tur bare ved å ta ut 6 feriedager. Genialt tenkte nok de der hjemme, for da slipper vi gutta to langhelger på rad… Reisemåte var ett tema. Etter erfaringene fra 2005, syntes noen av oss det holdt med å krysse Tyskland på motorsykkel en vei. Fri fart er morsomt, men i grunn lite utfordrene, etter ett par timer. Forslaget med og ta toget en av veiene, ble møtt med den aller største skepsis. Skal vi på interrail tur??? Nei, jeg kjører i hvertfall, så får dere gjøre hva dere vil… Og; vi kan jo splitte oss??? Det tok ikke mer enn ett par måneder å venne seg til tanken om at det finnes alternativer til å krysse kjedelige autobhane strekk på. For eksempel ved å ligge under ei dyne å sove etter ett par pils i München, og dessuten fikk vi en ekstra kjøredag i alpene. Til slutt var planene for det meste lagt. Vi skulle til Dolomittene, og ha utgangspunkt i en by som heter Lienz.

Dagsetapper Europaturen 2006:

Onsdag 24. Mai:

Jon med nytt glis x 2
Jon med nytt glis x 2

Med strigla sykler møttes vi hos Bjarne etter jobb. En etter en kom vi krusende. Jon sto og glisa med ”splitter” ny sykkel. Det skinte i nypolerte sykler og nyimpregnerte skinndresser. Jon hadde kjøpt inn ny ”Porno” skinndress, ett nummer for liten. Større slanke opperasjon enn først antatt gjorde imidlertid at gore tex dress allikevel måtte velges. Etter fotoseanse, satte vi turen mot Oslo og Color-line terminalen. Festival lå og ventet på oss. Køya fant vi tidlig, og lange kjørestrekk ventet oss dagen etter.

Torsdag 25. Mai (Himmelspretten):

På med regntøyet. Vi gjør unna Danmark på minst mulig tid, i spraglende farger. Kjører forresten forbi en av mine arbeidskolleger

Danmark gjøres unna på kortest mulig tid
Danmark gjøres unna på kortest mulig tid

med familie, på vei til Legoland. På grensa til Tyskland ser det lysere ut, og toppfarten kan testes uten regntøy. Målet for dagen er et motell i Kassel. Været er skiftende, farten også. Til tross for regn, såpeglatte veimerking og at bagasjen min løsner i 220, kommer vi frem utpå ettermiddagen. Den lokale kinarestauranten inntas. Etter Oves ”acbach orale” finner vi motellet igjen i nattemørket.

Fredag 26. Mai:

Vi gjør unna resten av de beryktede Kasselbakkene, og raster før grensa til Østerrike. Alpene er endelig i syne.  Christian finner igjen passet, etter at full leteaksjon er igangsatt. Passet var jo inni skinndressen allikevel jo. Vi slår av en prat med et par norske motorsyklister på vei til Sicilia, se MC-bladet nr 4 – 2006. De har kjørt hele dagen i regnvær, mens vi stort sett har vært heldige denne dagen. På vei inn i alpene stopper vi i Kitzbühel, før vi endelig kjører første fjellpass, Gerlos-pass og Felbertauernstrasse. Kåre møter oss på hotellet i Lienz. Han har kommet opp fra Spania, og allerede kjørt fjellpass noen dager i Sveits. Lengste dagsetappen hans opp fra Spania har vært imponerende 160 mil. Det sier noe om hva slags sykkel han kjører. Hotellet er bra, og vi inntar en bedre middag der.

Lørdag 27. Mai:

Endelig klar for første dagstur i Dolomittene: Vi kjører en runde Sillian – Toblach – Cortina, før vi roter oss ordentlig bort. Jon foretar dessuten bremsetest på toppen av ett fjellpass, etter rett å slett ha glemt at vi skal stoppe. Utallige torsdager på Rudskogen, der kjøreferdighetene har blitt finslipt, redder han fra å knuse Askers flotteste Futuria og Bjarnes XX.  Staller2På vei nedover en dalside passerer vi 20 sportsbiler, før vi stopper og sjekker kartet. Så fortsetter vi, passerer de 20 sportsbilene igjen, før vi stopper og sjekker kartet. Dette gjentar vi 4 – 5 ganger. Vi tar utallige ”Claudier” før vi er i bunnen av dalen. En ”Claudi” er; en forbikjøring med minimale marginer, gjerne i en høyre sving på utsiden av bilen som passeres. Svingen bør dessuten være så krapp at man bare har sånn passe sikt igjennom.

MINOLTA DIGITAL CAMERA
Passo Stalle. Åpent 2 x 15 min i timen

Passo Stalle er artig. Veien ikke bredere enn en sykkelsti. Veien er kun åpen et kvarter hver time, så er det sikkerhetstid. Deretter er den åpen et kvarter motsatt vei. Skal den sammenlignes med noe, må det bli Flåklypa sku`je tru. Vi tror vi har vært innom Passo Falzarego, og Arabba også på denne turen??? En fin dag var det, været og temperaturen bare sånn passe.

Søndag 28. Mai:

På toppen av Glob
Christian og Kåre på toppen av Grossglokner.

Christian og Kåre

Så er det klart for ett fjellpass mange av oss har gledet oss til Grossglockner; Gleden blir kortvarig for Bjarne. Sykkelen går ikke som den skal, og han må returnere til hotellet. Den andre av brødrene XX melder seg som eskorte, og følger den uheldige hjem. Vi andre ”bestiger” ett flott fjellparti, fullt konsentrerte på kald asfalt.

europatur06 036

Etter Zell am See, Saalfelden og Bischofshofen splitter vi oss igjen. Noen har fått nok av regnværet, og synes kalde lokale halv-litere kan være like bra. Bare de tøffeste av oss (største kjøreidiotene) fortsetter. Hva som egentlig skjedde på denne turen, har til nå vært en godt bevart hemmelighet blant Christian og meg: Vi tar farvel med de andre, med Christian i spiss. Etter å ha fulgt veien noen hundre meter tar han rett inn i ett boligfelt med 30 sone og fartsdumper. Vi bruker ett kvarter på å finne veien igjen. Turen fortsetter, og vi forsøker å finne småveier, det lykkes vi bra med. Etter ett par forsøk kommer vi inn på Nochalmstrasse, en utrolig artig vei. Etter denne har vi ikke peiling på hvor vi er. Da en bil stopper og spør Christian om veien, er det ikke lett å holde seg.  Alle medbrakte kart studeres gjentatte ganger, og vi får etter hvert hjelp på en bensinstasjon for å komme på rett kjøl. Diverse omkjøringer har tært på kreftene, og vi inntar biff på lokalt Gasthof. Veldig fornøyd med å ha funnet tilbake, ankommer vi hotellet og erter de andre med kjøringa de gikk glipp av. Kvelden benyttes til en liten sightseeing på byen, og ender etter hvert på hotellets nattklubb. Middelaldrende gjester av det annet kjønn skremmer oss imidlertid raskt i seng.  Jeg trodde alle gikk å la seg???

Mandag 29. Mai:

Bjarnes sykkel hentes etter frokost.

Bjarnes sykkel lastes opp
Bjarnes sykkel lastes opp

Været er dårlig, og flere av gutta får ”brakkesyke”. Jon, Christian og jeg trosser været og drar på tur. Vi kjører østover, før vi dreier av syd over Plöcken pass og inn i Italia. Veiene er flotte, men regnet setter stopper for fete nedlegg og ellers obligatoriske kneskrap. Hårnålsvingene er krappe, og høyresvingene dessuten spektakulært innmurt i fjellsiden.  Italiensk pizza inntas selvsagt i Italia, været varierer og vi kjører stort sett like mye på våte som tørre veier. Vi kjører om Sillian tilbake til Lienz. Værmeldingen fremover ser ikke lovende ut for området. Stemningen er loddet mens vi har vært på tur. Gutta er stemt for å sette kursen ett godt stykke nedover i Italia, for å oppsøke bedre vær. Bjarnes sykkel er enda ikke klar, han venter på en del, som forhåpentligvis kommer neste dag.

Tirsdag 30. Mai:

Italia, here we come
Italia, here we come

Vi pakker og spiser frokost. Været er som meldt; skikkelig utrygt. Delen Bjarne venter på kommer allikevel ikke den dagen. Diskusjonene går om hva vi skal gjøre. Vi drar allikevel sydover. Planen er at Bjarne kommer nedover når sykkelen er i orden, forhåpentligvis dagen etter. Vi setter kursen mot italienske autostradaer etter å ha krysset Plöcken pass.  Poo sletta krysses i 160. Heldigvis ingen italienske uniformer utstyrt med røde striper i buksene og illsinte blå Alfa Romeoer. Målet er Rimini, der Ove har innkvartert oss hos norsk talende italiensk vertskap. Kåre navigerer sikkert med nymontert GPS, ut og inn på Autostradaen. Vi ankommer Hotel Cortina, gjennom ett mylder av trange enveiskjørte sidegater. Hotellet er enkelt og koselig, og en bedre middag inntas mens planene for neste dags legges. Bjarne savnes.

Rimini
Rimini

Onsdag 31. Mai:

Magne i San Marino
Magne i San Marino

San Marino besøkes. En lokal mc-entusiast skaffer parkering og passer hjelmer. Turen fortsetter på trange morsomme veier i Toscana. Hver flekk av dalsidene er dekket av fiken, appelsin, sitron, druer, kiwi og andre eksotiske planter. Det går som det må gå når veiene er så bra. Ikke mange av oss er særlig opptatt av hvor veien går, men hvordan den er. Vi kjører oss skikkelig bort.

Bortkommen motorsyklist i Tascana. Jon Storheil....
Bortkommen motorsyklist i Tascana. Jon Storheil….

Lokalbefolkning helt uten engelsk ordforråd, hjelper oss med bruk av armer, bein, og en masse Italiensk vi ikke forstår døyten av. Gjensynsgleden med Bjarne er stor, og han har muligens kjørt litt over fartsgrensen sydover. I det vi treffes, åpner himmelen seg og vi søker ly under en diger bro. Det viser seg imidlertid at avkjøringen også benyttes som gjemmested for kjærestepar i nedduggede biler.  Et eksemplar, i godt voksen alder, rømmer arenaen. Gamlemor gjemmer seg godt i det vi passeres.  Vi kjører om Forli, og noen av oss følger østkysten ned til Rimini igjen. Vi prøver å riste av oss Magne i ett veikryss, men han finner tilbake til hotellet på egenhånd.

Torsdag 1. Juni:

Selv om Kåre har rota bort over en uke på å klargjøre sykkelen i Spania, har han tydeligvis glemt å skifte dekk. Vi andre får ”heldigvis” lov å være med på dette.

Alternativer vurderes i Rimini
Alternativer vurderes i Rimini

I stedet for å reise nordover, setter vi kursen stikk motsatt vei av dit vi skal. Tålmodigheten settes på prøve. Når vi i tillegg må vente til etter siestaen før sykkelen er ferdig, reiser vi andre i forveien. Alle unntatt Christian. BMW`en vil ha nytt fordekk. Vi setter kursen mot Gardasjøen, som vi skal følge på østsiden og satser på å møtes etter denne. Christian og Kåre kan jo bare følge autostradaen, så vil de ta inn igjen forspranget.

GPS-Kåre på tur
GPS-Kåre på tur

De to etterlatte blir imidlertid ferdig før antatt. De legger hodene i sammen og klekker ut en god plan for å ta igjen forspranget. Planen er som følger: Dersom vi kjører som H… mot Brennerpasset og ikke inntar verken vått eller tørt hele dagen, vil vi sikkert ta igjen de foran. GPS`en til GPS-Kåre fin innstilles, og det bærer i vei. Planen viser seg utrolig effektiv. Før vi får sukk for oss er gutta på Brenner.

Vi besøker Gradasjøen, mens Christian og Kåre kjører tur retur Brennerpasset
Vi besøker Gradasjøen, mens Christian og Kåre kjører tur retur Brennerpasset

Telefonkontakt oppnås til slutt, og de må returnere 20 mil, for å møte oss som kommer oppover. Christian er vill i blikket når vi møtes. Jon sier forsiktig til oss andre; ”Æ trur vi ska la han Christian vær no. Ikkje så lurt å sei noka”. Planen om å nå Pfunds skrinlegges, og vi satser på nærmeste overnattings mulighet, Mezzolombardo. Etter en diger ladning italiensk mat, med tilhørende rødvin, mykner gutta. Det blir ikke mye snakk om dagens etappe den kvelden, men vi andre har hatt en flott tur langs Gardasjøen.

Fredag 2. Juni:

Målet for dagen er bestemt. Gode gamle Hotel Tyrol i Pfunds. Men først havner vi i rushtrafikken i Merano. Vi snirkler oss sakte mellom bilrekkene, før vi kan ta fatt på fjellpassene. I fjor kjørte vi opp Stelvio i kjempe vær. I år er det bare så vidt gradestokken passerer 0 på toppen. Møtende motorsyklister har på seg alt de har av tøy.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
48 hårnåssvinger mot toppen, er vel omtrent Trollstigen x 3

Uansett er Stelvio en opplevelse uten om det vanlige, med sine 48 hårnålssvinger. Vi må til og med ut på snøføre på vei ned igjen. Så følger Offenpass, før vi ankommer Ernst og resten av gjengen på hotell Tyrol. Dvs. Torodd, Christian og jeg tar en liten omvei opp til Nauders. En ren tilfeldighet gjorde at vi oppdaget denne veien i fjor. Nydelige svinger, bratt oppover ei fjellside. Jeg er først oppe, Christian ikke langt bak. Vi stopper på toppen. I det vi kjører ut på veien igjen, kommer en illsint bobil fører. Han har vi passert på vei oppover, og han tuter idet han nærmer seg. Jeg nøler litt og resultatet er en Claudi rett inn i sykkelen min bakfra. BMWen kommer i ubalanse, og Christian tviholder for å hindre velt. Torodd og jeg hjelper med å få 300kg Bayersk stål og plastikk på rett kjøl. På hotell Tyrol er gjensynsgleden stor, i fjor sommer ødela en flom mye i byen. Hotellet fikk hard medfart, og hele første etasje er totalt renovert. Mat og drikke inntas i mengder. En tur på Post-pub blir det også. Hvordan en slik tur ender vet de som har vært der. Serveringsdama er bare helt rå på Jägermeister.

Lørdag 3. juni (Pinseaften):

En lørdag i Pfunds starter som regel på bakgrunn av det som har skjedd en fredagskveld i Pfunds. Hotellets bartender blir tilkalt (han hadde fri) for å overlevere en kjempe regning fra baren. Her var bare en ting å gjøre; dele gildet på antall deltakere. Vi har god tid til München. Turen legges om Garmisch Parten Kirchen, der lunsj inntas. Kåre fin innstiller GPS`en igjen, og vi ankommer München Øst etter ett mylder av gater. Jeg tror ikke GPS`en var innstilt på raskeste vei, heller flest mulig gater.  Vi har god tid, og tar en tur ned til sentrum før vi skal sette syklene på toget. Mr. Myrhaug`s Ducati etterlates i så loddrett stilling som mulig, før vi spaserer en rundtur i byen.  Selv slenger jeg meg med Christian og Jon inn i gågatene. Etter noen minutter ringer det. En flue har satt seg på Ducatiens gasshåndtak, med det katastrofale resultat at likebalansen ikke lengre er tilstede. Ducatien tipper over på ett stk Aparillia, som igjen tipper over på en Honda som igjen tipper over på en Yamaha, som slapt lener seg inntil en Golf. Skadene er av varierende omfang. To av syklene får minimale skader, mens en av syklene, tiltross for pådrag opp i 270 dagen etter, visstnok har blitt aldeles rammeskeiv. Oppi all elendigheten tar jeg og Jon oss tid til å lure Christian. Vi måtte forlate han på en fortauskafé, da meldingen om velten kom. Vi lister oss ett stykke innpå han, og ringer han opp. Christian er for øvrig fullstendig uten retningssans.

Syklene lastes opp i Munchen
Syklene lastes opp i Munchen

Jon forklarer i telefonen at vi må reise direkte opp på jernbanestasjonen, og at han må komme seg dit på egenhånd. Vi studerer reaksjonen. Først blir han grå i ansiktet. Så reiser han seg opp for å orientere seg, før han synker sammen igjen. Vi holder han ikke lenge på pinebenken, men dukker opp som troll i eske.  Etter hvert får vi syklene ombord på toget, og ferden fortsetter hjemover. Vi har to sovekupeer med plass til 5 i hver. Med kjøreutstyr og bagasje er det imidlertid trangt nok.

Søndag 4. juni (1.Pinsedag):

Vi våkner i Hamburg, eller gjør vi egentlig det? Noen har vist ikke sovet i løpet av natta. Køyene var ikke akkurat levert av merket ”Jensen”. Selv har jeg fått noen timer på øyet. Vi gjør unna siste innspurt mot Kiel, der ColorFantasi venter på oss. Kåre har stadig ett kompleks med å være lengre bak i rekken enn nr. 2. Selv om Yamahaen er utstyrt med sidevesker, toppkoffert, tankveske og bag på baksetet, presses sykkelen opp i 250 for å unngå å få flere foran seg.  Veskene er forresten godkjent for å tåle en hastighet på 130, kommentarer trengs ikke. Båten er flott, og vi tar oss tid til middag og show før vi hopper til køys. Turen er i realiteten over.

Mandag 5. juni (2.Pinsedag):

Oslo – Lier. Ikke mye å skrive om her, de fleste av dere kjenner nok veien. Selv tar jeg strake veien hjem til min kjære som venter. Resten av gutta samles om en kaffekopp på klubbhuset før det tas farvel.

VTRmfluerVi lærte at ting kan skje, og at man må ha mulighetene åpne for å ta andre valg enn planlagt. En flott gjeng var det å være sammen med, og jeg vil takke for en flott motorsykkeltur.

Været i Europa er ikke bare sol og 30 grader på denne årstiden, sånn er det bare.

Vestlandstur 12- 15 august 2004.

Forberedelsene:

Oppmøte i Smetten 4, Lier
Oppmøte i Smetten 4, Lier

Så var det endelig tid for vestlandstur på motorsykkel ”igjen”. Etter en tur i 2003 (med svoger på lånt sykkel) i strålende vær, fristet dette til gjentagelse. Jeg hadde gjennom hele vinteren gått og tenkt på dette, og hvem jeg skulle få med meg. I våres meldte jeg meg inn i Lier motorsykkel klubb, det var derfor naturlig å prøve å få med noen gjennom dette miljøet. Før ferien snakket jeg med Jan Erik og Rune, for å få en e-post liste, til å sende ut litt informasjon om planene mine. Mange syntes dette hørtes positivt ut. Jeg sendte e-post med invitasjonen til Rune, som sendte denne ut til klubbmedlemmene, og la i tillegg invitasjonen ut på hjemmesidene til Lier Motorsykkelklubb. Jeg var i utgangspunktet fornøyd dersom jeg fikk med meg ett par reisekammerater, og var derfor positivt overrasket da vi til slutt ble fem stykker.

Turen skulle starte torsdag den 12.08.04. Vi som skulle på tur møttes på klubbhuset dagen før avreise. Da de andre dro for å kjøre tur, satte vi oss sammen for å planlegge.

Til høyre i bildet med rød T-skjorte (på vei ut av bildet) skimtes forøvrig Prins Joachim af Danmark.forbipasserende, og ikke turdeltakere fra Lier Motorsykkelklubb....
Til høyre i bildet med rød T-skjorte (på vei ut av bildet) skimtes forøvrig Prins Joachim af Danmark forbipasserende, og ikke turdeltakere fra Lier Motorsykkelklubb….

To av deltagerne Dagrunn og Ove hadde jeg hilst på noen ganger i klubben, Bjarne og Maja var det første gang jeg traff. Vi var fem ulike personer, to jenter, og tre gutter, og på svært ulike sykler. Dagrunn på Suzuki 800 Mauruder, Maja på Suzuki 1400 Intruder, Ove på Yamaha 600 Thundercat, Bjarne på Honda Goldwing 1500 (med tilhenger), og jeg selv på en Honda VTR 1000. Ove og Dagrunn hadde på forhånd snakket litt om turen, og at vi hadde svært forskjellig kjørestiler. Dette skulle imidlertid ikke ødelegge turen for noen, og vi gjorde avtaler på at vi som var mest glad i svinger av og til kunne stikke litt i forveien. Dette viste seg senere å være lurt, og fungerte godt.

Turen Torsdag 12.08.

4
Første rast på Haglebu

Vi møttes som avtalt på Gilhus kl. 13.00. Jeg var sistemann som ankom før avreise, og møtte en svært positiv gjeng som var mer enn klar. Etter tanking kom vi oss av sted. Veien gikk til Hokksund, om Skotselv, før vi nådde Sigdal, som vi fulgte over Haglebu til Bromma. I Eggedal var veien malt opp til asfaltgrus ett langt stykke, forferdelig å kjøre. Bjarne sleit med Goldwing og tilhenger. Første rast var Haglebu, der det ble en pust i bakken. Været var aldeles nydelig, varmt i sorte skinnklær. Fra Nesbyen fulgte vi veien opp Rukkedalen. En bomtur om Langedrag gjorde at vi bestemte oss for å ta middag på Geilo, som var målet for dagen. Etter en øl i hytteveggen, var det en munter gjeng som vandret til fots, ned til Geilo. Middag ble inntatt, og vi krabbet tidlig til køys for å være klare til neste dags kjøre etappe. Nå skulle vi virkelig kjøre på flotte vestlandsveier. Fredag 13.08. Bjarne var, som han hadde 25annonsert, tidligst oppe. Gold-Wingen sto omtrent ferdig pakka før resten av reisefølget fikk søvnen ut av øyekroken. Etter frokost gjorde vi oss klare, og sammen med hyttenabo Kristen fra Bergen (lokal kjent på de mest kronglete vestlandsveiene) ble ruta lagt opp. For å ta hensyn til Maja, som fortalte at hun best likte E-18 mellom Drammen og Sandvika, valgte vi veier som så ganske fine ut på kartet. Over fjellet mellom Hol og Aurland fikk vi første ufrivillige stopp; skiltet til Maja løsnet, det var jo fredag den 13. Det var kaldt over fjellet, men da vi kom til Aurland kom varmen for alvor.

Utsikt mot Aurland
Utsikt mot Aurland

Turen gikk videre til Flom, og etter at Bjarne (Handy-man) hadde hjulpet en bilist som var bensintom midt i en tunnel, kom vi til Voss.

Bading i Hardanger
Bading i Hardanger

Turen videre gikk om Granvin og Strandebarm, sving, sving, sving.Ett eventyr for noen av oss. Uansett naturen her er helt fantastisk, og den nøt vi alle, i ett fantastisk vær. Bading ble det også i Hardangerfjorden, noen mil forbi Strandebarm. Etter ferga til Stord hadde virkelig Maja fått farten opp. Vi andre holdt oss akkurat i fartsgrense pga. 67sykler og biler som blinket med lysene. Maja gasset på. Heldigvis oppdaget hun signalene i tide, og vi ankom Haugesund og Sildajazz, uten store bidrag til statskassa. På Haraldstangen camping stiftet vi bekjentskap med Arild fra Hønefoss, som ble med oss på Sildajazzen, og senere resten av turen.

Gjengen på Sildajazz i Haugesund. Det ble Bacalao utpå kvelden
Gjengen på Sildajazz i Haugesund. Det ble Bacalao utpå kvelden

Arild var like hyggelig som han var stor, og kjører sykkel som virkelig står i stil; Kawazaki VN 2000. Sildajazz ble det, og bryggedans for noen av oss. En lykkelig gjeng gikk til køys etter en hyggelig kveld.

Lørdag 14.08.

Fredag den 13 var heldigvis over, og dagens høydepunkt skulle bli veien over Suleskaret. Avreisen ble imidlertid litt senere enn først planlagt, da noen av oss som hadde hatt det veldig hyggelig, kvelden i forveien. Da vi først var på veien, merket

Nytt hjullager må til
Nytt hjullager må til

jeg en rar følelse i sykkelen, og lyder jeg ikke kjente fra før. Jeg stoppet og fikk bekreftet mine antagelser; hjullagrene bak var gående. Heldigvis traff vi noen svært hjelpsomme karer på ett Mc verksted, som egentlig var stengt. Etter en times tid var vi på veien igjen. Dirdalen er flott, og vi rastet på Byrkjedalstunet, før eldoradoet av svinger fortsatte over Sirdalsheiene. Suleskaret ble som ventet, ett av turens høydepunkt.

Byrkjedalstunet er alltid et hyggelig sted å stoppe.
Byrkjedalstunet er alltid et hyggelig sted å stoppe.

Maja og Dagrunn kjørte i følge over fjellet hvor sauer og KJEMPE store VWPolo’er fylte veien noen steder. Naturen er mektig, og det går opp for en at det er fantastisk å være motorsyklist og bo i Norge.

Ove sammen med en lokal beboer
Ove sammen med en lokal beboer
Arild fra Hønefoss ble med oss fra Hønefoss. Han kjører Kawazaki VN 2000
Arild fra Hønefoss ble med oss fra Hønefoss. Han kjører Kawazaki VN 2000

Vi fulgte veien nedover Setersdalen, og inntok alt fra raspeballer til pomfrites på lokale kafér. Ved avreis fra en av disse, klarte jeg selvsagt å rygge Dagrunn i senk. Hun danset på tåspissene (på sykkelen), uvitende om den ”Røde-baron” som var helt uinteressert i hva som befant seg bak han. Beklager Dagrunn. Det gikk bra med sykkelen, og Dagrunn heiv seg på igjen etter å ha justert en skulder på plass.

Noen telefoner tidlig på dagen gjorde at vi kunne innta ett kongemåltid av krabber og reker, da vi ankom hytta i Homborsund. Torodd hadde kommet ned tidligere, for å møte oss. Vi satt ute til langt på kveld og stjernehimmelen var fantastisk. Været var som på det meste av turen; strålende.

Søndag 15.08.

Alle gode ting tar en slutt, og på søndag var det på tide å sette kursen hjemover igjen. Det ble imidlertid tid til en god frokost, og ett bad før vi var av gårde. Jeg tenkte vi kunne kjøre de ytre veiene

Bleke motorsyklister
Bleke motorsyklister

oppover, men dette ble vanskelig da kløtsjen på sykkelen til Maja streika. Vi tok derfor E-18 fra Arendal til Kragerø. Etter lunsj i Kragerø delte vi oss. Maja, Dagrunn Bjarne og Torodd tok E-18 hjem, mens Ove, Arild og jeg tok turen om Drangedal og Siljan. En kjempetur var over, vi hadde kjempeflaks med været, og veivalgene. Jeg tror alle var svært fornøyde. Jeg var i hvert fall kjempefornøyd med følge, vi hadde det kjempe koselig sammen, og tok hensyn til alle. Dette frister til gjentagelse.