Tidlig på sommeren fikk vi tilsendt et action kamera for test. Dazzne Showtime P2. Gjennom sommeren har kameraet vært med meg på ulike turer. Kameraet leveres med 2 batterier, noe som har vært praktisk. Med laderen kan du lade begge batteriene samtidig, eller et av gangen. Jeg har til og med ladet opp et av batteriene via min powerbank underveis. Jeg har derfor kunnet filme så mye jeg ville.
Det leveres med en rekke festebraketter. To for flate underlag, og to for buede. Du har derfor mulighet til å feste kameraet på de aller fleste underlag. Det er imidlertid alltid en utfordring å finne et underlag som ikke vibrerer for mye. For meg har løsningen vært å feste kameraet til hjelmen. Dette har vært det enkleste. Ulempene er at du må få noen til å kontrollere at kameraet filmer i riktig retning når du sitter på sykkelen. En annen ulempe er at du merker at du har på deg kameraet når du kjører, grunnet luftmotstanden. Et solid vanntett kamerahus er selvsagt i dag. Kameraet er lett å få inn og ut av dette, og veier lite, kun 94 gram.
Kameraet filmer svært godt. Bildekvaliteten er god. Alt lagres på mini SD kort. Det virker som om dette kameraet er i klasse med langt dyrere kameraer. Du kan stille inn bildekvaliteten fra 12MP til 3MP, og du kan filme i HD helt opp til 30 bilder pr. sekund.
Du kan også velge mellom fire oppløsninger, opp til 1080P. Kameraet kan stilles inn til å ta stillbilder, etter angitt intervall samtidig som du filmer. Dette skulle være mer enn nok for de fleste, men om ikke dette er nok har kameraet en rekke avanserte innstillinger. Du kan blant annet velge hvitbalanse, og kompensere for overeksponering. Her er det bare å sette seg inn i instruksjonsheftet som følger med, eller se instruksjonsveiledningene ulike nerder har lagt ut på nettet. Alle innstillingene gjør du ved hjelp av de to knappene på toppen av kameraet. Valgene ser du på skjermen bakpå kameraet. Her kan du også få sjekket hvordan opptaket ble. Det er jo praktisk, og gir deg en mulighet til nytt opptak dersom det er noe du ikke fikk med.
Jeg brukte litt tid på å sette meg inn i kameraet, og glapp til min ergrelse på et par av de fine strekningene jeg kjørte. Etterhvert viste det seg enklere en jeg hadde trodd. Med de rette innstillingene inne var det kun et trykk på utløserknappen som skulle til.
Jeg har to råd til de som velger å kjøpe kameraet. Sett deg godt inn i det før du skal begynne å bruke kameraet, slik at du ikke bruker unødvendig tid underveis. Det andre er å holde glasset foran linsa reint. Det er fort gjort at en flue eller annet treffer glasset, og ødelegger fine opptak. Sjekk derfor alltid kameraet ved stopp. Jeg stilte det ene speilet mitt inn slik at jeg kunne se indikasjonslampene på kameraet. Bra, og mye for pengene er vår vurdering.
Jeg har avtalt å møte Anne Swang på Rudskogen fredag 7.august. Det er banedager, og Anne har gledet seg lenge allerede. Bekjentskapet mitt med Anne går mange år tilbake. Hun har alltid vært en ivrig motorsyklist, og forkjærligheten til det røde italienske merke har gjort henne til en Ducati entusiast. I Annes verden eksisterer ikke noe alternativ til dette merke.
Blondie 195 kjører ut til et nytt pass
Med datostemplingen fra 1967 nærmer damen fra Lier seg voksen. Anne tok førerkort i 1987, men begynte ikke å kjøre på alvor før i 2001. Nå er hun rett som det er å finne på ulike racing arrangementer for motorsykkel, eller lekekassa for voksne, som en av Annes mc-venninner uttrykker det. I tillegg til sin gatesykkel Ducati Monster S4R, har dama en nesten ny banesykkel, og nesten ny kassebil, som er proppet av alt du kan tenke deg for å ha det komfortabelt under slike forhold. Bilen er kjøpt inn kun for dette formålet. Galskap vil nok mange tenke, men i Annes verden er jo akkurat alt dette det mest naturlig. At mesteparten av lønninga går med til lidenskapen spiller ingen rolle. Det er jo dette Anne lever for.
Det er fredag ettermiddag, og jeg setter kursen mot Rudskogen sammen med en god mc-kompis (Jon), som også skal delta på banedagene. Jeg har gledet meg til fine veier nedover til Rakkestad. Jon kunne imidlertid bare en vei til Rudskogen, nemlig E-6. Jo nærmere Sarpsborg vi kommer, jo mere overrasket blir jeg over at vi ikke tar av E-6, og kjører over på de flotte Østfoldveiene i stedet.
Kasse bilene klere til start. Kappløpet om beste depot plassering starter snart
Utenfor Rudskogen står kassebiler og tilhengere i kø. Jeg har aldri vært på banedager, og har ikke den fjerneste ide om hvordan dette fungerer. I det bommen inn på området låses opp, starter rene kappløpet inn på parkeringsplassen. Det gjelder å skaffe seg en god plass, i nærheten av en stikkontakt. Vi er på grasrota i det Norske roadracing miljøet.
Anne i kjent positur, på egen depot-sparkesykkel. Må jo spare krefter til kjøringa.
Anne har planlagt depotet til minste detalj. I går ble jeg lagt til på en facebook-chat, der hun fremla forslag om hvordan depotet skulle utformes. Jeg er godt vant til å pakke med meg mye bagasje og utstyr til vintertreff, men her har vi vintermotorsyklister virkelig noe å lære. Enorme mengder utstyr velter ut av kassebiler og hengere. Til slutt er 45 kvm. depot rigget mellom kassebiler og tilhengere. Vi setter også opp et lite telt som jeg og Jon skal overnatte i. Resten av gjengen ligger i kassebilene sine eller i tilhengerne. I og med at bakken består av asfalt er alt bundet fast i
biler, hengere og ballast. Seks sykler får plass i den ytterste delen nærmest banen. Bakerst i depotet rigges langbord med stoler rundt. Svære kjølebokser, grill og hyller for kjøkkenutstyr kommer på plass.
Kveldskos i depotet for Paul Andre Knudsen og Jan Kristiansen
Vannkokere, kaffemaskiner, dekkomleggings utstyr og verktøy må man ha. Til og med varmeovn, og en sammenleggbar sofa har en av deltakerne med seg. Anne suser rundt plassen på medbrakt sparkesykkel for å spare energi. Vi kryper til køys, jeg og Jon i telt, mens Anne rigger til en helt ordentlig seng, med dyne og pute inne i kassebilen.
Alt er klart for banedager 8. og 9. august:
Kl. er 08.00, og det er førermøte. Førerne formanes om regler, og oppfordres til å ta hensyn til hverandre. Det er to grupper med
Førermøte kl. 8.00 presis
racingsykler, og en gruppe registrerte sykler som deltar på førerutviklings kurs. Dekkvarmerne har stått på over en time, og Anne tar frem sin nesten nye Ducati Panigale 899. Utover dagen blir det både opp og nedturer, men den store oppturen kommer i tredje passet. Her setter Anne ny personlig bestetid. Neste pass kommer Anne frustrert tilbake, halvveis i passet. Nå er det ville tilstander der ute, kan Anne fortelle. Hun er misfornøyd med førere som har fått vel mye horn i panna. Alt i alt er Anne kjempe fornøyd med helgen, som har bestått av samvær med gode venner, og gitt henne ny personlig rekord på Rudskogen. Et av hennes langsiktige mål er nådd, og det 2 år før det var planlagt. Det er bare å gratulere. Det forundrer meg ikke om det nå vanker noe musserende til kvelds.
Lyd-test er obligatorisk. Ingen problem for Anne`s Panigale 899
Noen spørsmål til Anne
Når begynte interessen din for banekjøring Anne?
Det begynte i 2011, i forbindelse med kurs hos Senior mc. Da kunne jeg begynne å kjøre på Rudskogen med registrert sykkel. Før dette hadde jeg kjørt et par år på Gotland Ring, et arrangement med «Actionpics». Her var det noen kjente som inviterte meg med. Jeg var livredd, og putret rundt i «Lugn Grupp». Etter kurset hos Senior mc, tok jeg et førerutviklingskurs i august 2011. Her fikk jeg en highsider, og ødela meg ganske mye. Sykkelen ble totalvrak. 10 dager etter ulykken var jeg på veien igjen med ny sykkel, og etter 12 dager var jeg på bane igjen for å teste ut om jeg hadde fått skrekken. Det hadde jeg ikke, men det var en lang vei tilbake.
Hva er det som gjør at du legger ned så mye tid og ressurser på denne kjøringen?
Det skyldes veldig mye det gode miljøet. Vennskapet og samholdet som jeg føler med de andre her. Miljøet gjør ikke forskjell på noen. Her spiller det ingen rolle hvilke tittel du har, eller hva du jobber med. Alle hjelper hverandre om noen trenger det. Jeg føler også avkobling fra hverdagen. Når du er på banen legger du igjen problemene hjemme, og er maks konsentrert om det du skal prestere. Det er også godt å kjenne fremgang og mestringsfølelse.
Hva slags sykkel benytter du på bane? Hva er det som er så bra med denne, og hvilke modifikasjoner har du gjort?
Jeg kjører en Ducati Panigale 899. Den har gode kjøreegenskaper. Godt chassis, og god motor. Sykkelen passer meg godt. Denne er banerigget, men er kun mindre modifisert. Jeg har bare byttet fotpinner, og gjort om til racing-giring. Også er det nettopp det at det er en Ducati da.
Mc-kompis Jon Storheil på leiesykkel. Det ble for mye for han, og i dag står ny-innkjøpt banesykkel i garasjen.
Hvilke ambisjoner har du?
Å ha det morsomt. Det er ikke viktig å sette banerekord. Ønsker fremgang, men innenfor sikre rammer. Jeg driver med racing fordi jeg trives i miljøet, og synes det er morsomt å kjøre på bane.
Har du noe idol innen motorsykkel racing?
Ole Bjørn Plassen. Han er rå til å kjøre, også kjører han det rette merket da. Dessuten er han Norges raskeste mekaniker.
Notater studeres i håp om å senke rundetidene
Hvor mange dager blir det på racingbanen i løpet av sesongen, og hvor langt kjører du?
I år blir det ca. 30 banedager, men jeg kjører ikke i regn, så det hender at det blir noen timer i depotet. Jeg kommer til å passere 300 mil på bane i år, og det tror jeg er ganske bra.
Noen våger å ta dette nummeret! er det en ny Simoncelli på gang
Hvilke baner kjører du på i år?
I år har jeg kjørt på Cartagena, Rudskogen, Gotland Ring, Anderstorp og har igjen en helg på Brno i Tsjekkia.
Gir det deg kick å kjøre løp? Er du redd? Hva er dine styrker?
Annes Panigale venter tålmodig på eieren
Jeg får noen små horn i panna når jeg kjører løp. Da prøver jeg å fokusere på det jeg har lært på trening. For eksempel forbikjøring ved innbremsing. Jeg er ikke redd, for jeg stiller bare opp i løp jeg føler meg trygg. Det vil si løp med førere på samme nivå. Mine styrker er på startplata. Her pleier jeg å ta en del andre førere. Jeg pleier å ha jevne rundetider, og er utholdende. Det skjer at jeg klatrer på listene utover i løpet.
Hvordan er du fornøyd med sesongen?
Etter en dårlig vår og sommer har jeg hatt fremgang i august og september. Sett under et er jeg fornøyd med sesongen.
Årets beste plasseringer har gitt fine premier i damecupen i Racing4fun. 3.plass fra Rudskogen i juli og 2.plass fra Anderstorp i september.
Har du nådd årets mål?
Målet har vær 1.50 på Rudskogen innen fylte 50år. Det nådde jeg i år, med god margin før fylte 50 altså. Et annet mål er 1.47 på Gotland Ring i 2016. Her klarte jeg 1.48 i år, så her har jeg et sekund igjen.
Hvilke bane har du de beste minnene fra?
De beste minnene er fra Brno. Dette er den mest fantastiske banen jeg har kjørt på. Miljømessig sett er hjemmebanen min Rudskogen den beste.
Det er travelt før passene i depotet. Dan Andrè Nylænder gjør seg klar for et nytt pass
Hva koster en sesong mad racing på ditt nivå?
Jeg tror vi lar dette ligge… vi snakker om «litt for mye»…… Skulle gjerne hatt noen sponsorer, så er det noen som har noe å bidra med, er det bare å komme ler Anne. (for å si det sånn har vel Anne litt dilla på å melde seg på ulike banedager, det blir nok mye knekkebrød resten av året). SPONSORER SØKES.
Godt vennskap kjennetegner miljøet. Her Monica Hofton og Anne Swang
Er dette noe hvem som helst kan begynne med?
Ja dette kan de fleste begynne med. Du må selvfølgelig ha mere enn middels mc interesse, og ha tid. Du må også ha råd til å drive med det, men her kan du tilpasse mye etter lommebok, og tilgjengelig tid.
Anne, alias Blondie 195, i fint driv. (lånebilde)
Etter å ha tilbrakt over et døgn med disse racing-entusiastene forlater jeg Rudskogen, og må bare konstatere at de har et fantastisk hyggelig og inkluderende miljø sammen. Alle inkluderes, og alle hjelper alle. Du konkurrerer på det nivået du er, innenfor de rammene du har. Ikke noe jåleri, og ingen som er høye på pæra. De er bare litt gale alle sammen. Jeg fikk også bekreftet det jeg viste fra før, -Anne er en motorsykkel-entusiast helt utenom det vanlige. Lykke til i fremtiden Anne. Vi heier på deg.
