Tekst og foto Kyrre Hagen
Med pinse og 17 mai på samme helg pynta vi syklene og la i vei vestover. Værmeldingen viste en ting, nemlig sol. Dermed hadde vi rammene for den beste Vestlandsturen du kan tenke deg. Denne gangen i den sydligste delen av Vestlandet.
Planlegginga foregikk på undertegnedes spisebord, ved at vi første spiste mengder med pizza, og deretter ryddet bordet og erstatter pizza med kart. Turen skal bestå av fem kjøredager, og fire overnattinger. Derfor plasseres salt, pepper, oregano og tannstikker på kartet for å markere overnattingene. Det er en selvfølge at det skal være fine veier mellom overnattingene, men vi snakker om Vestlandet så dette ordner seg alltid. Litt spesielt dette året var at 17 mai hang sammen med pinse. Dermed fikk deltakerne beskjed om å pynte syklene. Oppmøte og starten for turen ble Sørlandets perle Homborsund. Her samlet deltakerne seg 16 mai, klare for nasjonaldagen.
Frokost til «Ja vi elsker»
Vi vekket de siste syvsoverne til «Ja vi elsker» for full musikk. Syklene var pyntet etter alle kunstens regler, og deltakerne så frem til å kjøre i tog, vel vitende om at vi snart kom til å møte flere motgående 17 mai-tog, og dette skjedde etter bare noen få mil. Her kunne vi rope hurra sammen med den bunadskledde lokalbefolkningen, og vi hadde jo mc-bunaden på. Vi fulgte kysten til Høllen i Søgne, men etter at iskremen her var vel førtært, syns vi at vi hadde gjort plikten vår og vel så det, i diverse 17-mai-tog.
Dagens mål var befalsforlegningen på Lista flystasjon, der vi hadde leid rom til alle 10, men nå er det nå sånn at det er mange veier til Lista, og undertegnede har kjørt motorsykkel på de fleste små-veier i Agder. Derfor ble det en underholdende rute fra Søgne til Lista, og nå var farten en helt annen enn musikkorpset i Høvåg. Om Tronstadvegen fra Nodeland til Øyslebø, eller Lidraget fra Haddeland til Kvinesdal sier deg noe, vet du at dette blir det skikkelig 17mai stemning av. Og skal du gjøre noe ut av turen fra Lyngdal til Lista, er det bare å legge turen utenom Bjørnevågsveien til Farsund. Det gjorde vi, til noen av gruppas store glede, og andres fortvilelse. Her er det nemlig grusveier. Når dette er sagt er det vel på tide å presentere turens deltakere:
Brynje-Birgitte, også kaldt Beate Iren Olsen, er en av gruskjørerne i Norge med høyest skuldre. Hun er alltid blid, nesten, og nekter for å kunne noe om strømproblemer på motorsykkel, selv om hun er elektroingeniør av yrke. Sykkel; Triumph Tiger GT Pro, også kaldt Velte-Petter.
Anne Swang har ingen kallenavn men elsker Ducati og hater grus. Dette er en liten nøtt da undertegnede jo kjører på grus så ofte han kan. Situasjonen blir derfor at Anne hater meg om vi ved en «feiltakelse» kommer ut på grus, mens jeg blir overlykkelig over å ha funnet en ny grusvei. Anne kjører Ducati monster 950 med kallenavn mopeden.
Anita Olset er et råskinn på motorsykkel. Irriterende nok er alltid lyset hennes i speilet til den som skulle være dum nok til å prøve å kjøre fra henne. Anita kjører en BMW RS 1250, og den håndterer hun så lett som ingenting. Anita er en snill, men en veldig streng dame, noe som neste deltaker er veldig tiltrukket av.
Jon Olsen elsker strenge damer, og på en Vestlandstur for noen år siden sjekka han opp Anita Olset, ehhh, eller hun sjekka opp han. Uansett, de to har blitt et uadskillelig par, som farter land og strand runt på sine motorsykler. Jon kjører BMW GSA 1250, noe han gjør veldig bra. Han liker å kjøre grus, men hvis Anita er med liker han ikke å kjøre grus.
Viggo Carlsen er sjefen i Team Viggo som undertegnede er en del av. Viggo elsker Honda, automat, TKC-70 og musikk. Han er en fantastisk kokk, og laster gjerne sin Africa Twin 1100 opp med en enorm oppakning. Viggo satser alltid liv og remmer på å henge på med den som ligger først.
Tom Flateby er også medlem i eksklusive Team Viggo. Flateby´n er etter hvert blitt en habil gruskjører, og selv om vi andre ikke trodde det var mulig, har han tilegnet seg evner til å klare seg selv i villmarken på motorsykkeltur. Flateby´n kjører en Triumph Tiger 900 Rally Pro.
Morten Veaas er direktør av tittel, men elsker disse turene der han reiser med gode venner i all enkelthet. Dette i kontrast til Mortens hverdag der det meste stort sett dreier seg om luxus-hoteller, bobler og fete biler. Morten kjører en BMW GSA 1250, som stadig står i ro i garasjen og lurer på hvor det blir av Morten.
Jon Storheil er kanskje den beste mc-føreren av oss alle. Jon hater å stå opp om morgenen, men elsker svinger på motorsykkel. Det må også nevnes at han er nordlending, med en vanvittig tørr og morsom humor. Jon har alltid en kommentar, og slipper alltid unna med den. Jon kjører BMW R1200 når han ikke sitter på toget.
Undertegnede er arrangør og siste deltaker på lista. Om noen er mc-fil, må det være han.
Lista flystasjon
Vi ankommer Lista i et helt nydelig vær. Vi skal overnatte på befalsmessa på Lista flystasjon, som nå er Lista Vandrerhjem. Dette er en del av den gamle flystasjonen, som var operativ helt fram til 2007. 10. mars 1941 landet de første tyske jagerflyene her, og 1. juli 1996 ble flystasjonen nedlagt. Det er ikke ofte du kan sitte ute på Lista, men i dag kan vi det, så det blir after-bike før vi tar oppdagelsesferden i den gamle bygningen. Befalsmessa er en magisk bygning, og en reise 50 år tilbake i tid. Her er en svær ballsal, et digert kjøkken, messe med gedigne Chesterfield salonger og til og med en egen pub. Alt dette har vi for oss selv på selveste 17 mai. I denne varmen står spekemat på menyen, som serveres i puben. Senere utpå kvelden synker vi ned i de digre Chesterfield-møblene i salongen. Det er kult å samles her, og tenke på all historien som henger igjen i veggene. Her har nok skjedd litt av hvert opp gjennom tiden. Mellom Befalsmessa og flystripa ligger de gamle hangarene fra andre verdenskrig som digre forhistoriske dinosaur-skulpturer. Vi ser dem mot horisonten i det det mørkner.
Nordsjøveien
Når du er i dette område er det umulig å ikke kjøre fylkesvei 44 også kaldt Nordsjøveien vestover. Veien er en orgie av trange smale veier, og snor seg inn i alle bukter og over alle heier. Vei-ingeniørene som står bak denne skulle hatt sin fortjenestemedalje fra oss motorsyklister, for denne veien er virkelig en gave til oss. Om du ikke har fått nok av svinger når du kommer til Hauge i Dalane, kan du følge Fv 33 herfra til Rekefjord og videre til Gyland. Har du ikke fått nok svinger da, blir du aldri fornøyd. Denne veien er som en berg og dalbane på hjul. Jeg sender Viggo i front. Han har de breieste veskene og er mest hissig på gassen. Det er ganske underholdende å ligge bak, og betrakte hvor fort han klarer å reagere nå vi møter bobiler og annen motgående trafikk.
Svelviksund Drammen over Frafjord
Vi ankommer Lauvik der vi skal ta ferge over til Oanes. Køen med biler er lang, men vi kjører selvsagt fremst i køen. Å se 10 motorsykler stille seg først i køen, når du har ventet 2 timer på ferge blir for mye for enkelte, så vi må tåle litt kjeft. Når vi ser størrelsen på ferga som betjener strekningen forstår vi hvorfor. Det er jo den bitte-lille Svelviksund fra Drammen som klapper til kai. Båten har knapt plass til ti biler. De fleste av oss har tatt denne mange ganger før, den gangen den betjente strekningen Svelvik – Verket. Uansett er det slik at vi motorsyklister ikke tar plassen til noen biler, så vi blir stablet ut til sidene, og kommer over på første avgang.
Tanta til Beate
Hjelmeland er hjemplassen til Brynje Birgitte, og hun har alliert seg med tanta si, som har ventet med spenning hele dagen, på at ti motorsykler skal ankomme eiendommen hennes slik at hun kunne fylle dem opp med lapskaus. Gode å mette setter vi kursen over Gullingen mot Suldal. Denne veien er fantastisk både opp og ned av fjellet, og du har en flott utsikt dersom du tar deg tid til å nyte den. Jeg gir litt på gjennom svingene, og Viggo som kjører på knastedekk har sin fulle hyre med å henge med, men den karen nekter selvsagt å gi seg.
Ved Mo feriehytter i Suldal ventet rørleggeren på oss. Det er Per Martin Stensrud, som normalt er med på disse turene. Han vil være med oss på siste del av turen som blir om Sauda til Røldal som må være en av Norges fineste fjelloverganger. Denne veien har ikke vært åpen mange dagene, og brøytekantene er flere meter høye i enkelte partier. Vannene er fremdeles islagte, med overvann som lager store turkise felter utpå isen. Fra Haukeli kjører vi om Arabygdi og Totak, en vei vinteren har vært ganske slem med. Telehivene får vanlige gatesyklene til å sveve, der adventure-syklene bare cruiser over. Øyfjell, Dalen og Bandaksli er en god oppskrift på vei til Vrådal Panorama og siste overnattingen.
Grisebonden fra Bø
På fjorårets tur ble vi reddet av Grisebonden fra Bø, også kjent som Bent-Iver Staurheim. Grisebonden driver stort med økologisk frittgående gris under navnet Kolonihagen i Rema 1000 kjeden, og jeg hadde blitt kjent med han noen år i forveien, da han kjøpte et gammelt dekk av meg. Det hadde fulgte med et hjul jeg kjøpte fra Italia. Da Viggo punkterte for andre gang under forrige års tur, ringte jeg Grisebonden som hadde et dekk liggende. I etterkant viste det seg å være det samme gamle dekket som jeg hadde solgt han noen år i forveien. I år inviterte vi han derfor på Carbonara alla Carlsen. Grisebonden takka ja og dukket opp på sin Harley XR 1200. Grisebonden fortalte entusiastisk at han skulle på XR treff i Italia bare ei uke senere. Det ble en hyggelig siste kveld i Vrådal Panorama, med prat om både griser og motorsykler.
Så går det som det ofte går på disse turene. Siste kjøre dag drar vi hver til vårt. Kort oppsummert kan vi bare si at maken til vær har vi aldri hatt på disse turene, og veiene var helt fantastiske. Sjekk gjerne ruta. Den kan anbefales.
