Stikkordarkiv: mctur

Landeveisløpet North West 200!

Tekst:Tore Huseby.   Foto:  Kyrre Hagen. Mc-avisa nr. 7-2018

Isle of Man regnes vel av mange som det ypperste av landeveisrace på motorsykkel.  Men det finnes et annet løp som er enda tøffere, raskere og råere – med fellesstart!

Hørt om North West 200?  Som hvert år finner sted i Nord-Irland? Ikke det nei. Da bør du lese dette:  

21. Det går unna i Supersport klassen. Førerene ligger tett som hagel.

Under North West 200 er ingenting normalt, dette er en folkefest med decenniale tradisjoner.  Og for førerne er dette en fest forbundet med mange farer, ja faktisk livsfare. Og heltene her er like kjent for det lokale publikum som norske langrennsstjerner er det i Norge. Hele samfunnet står på hodet i over ei uke for at løpene skal kunne gjennomføres.

I stille 17-maigater setter vi kursen til fots mot jernbanestasjonen, og flytoget.

Take off  – fra Drammen:

I stille 17-maigater setter vi kursen til fots mot jernbanestasjonen, og flytoget. De eneste lydene er rullekoffertens hjul mot ujevn asfalt, og et hornorkester, som marsjerer på vei mot dagens første opptreden.  Men snart suser vi opp i makelige 160 km/t.

Endelig er Team HH på tur igjen, men hvem er det egentlig som kjører bilen

Brexit har sørget for at vi må gjenoppta den glemte kunsten passkontroll i flere omganger, både i Norge og vel framme i Dublin. Vel om bord på flyet oppdager vi at Hagen lider av sterk vekst i de nedre ekstremiteter, noe som gjør at han må plassere beina inn i midtgangen, for å få plass.  Huseby derimot, takker i sitt stille sinn sin for lengst henfarne mor, for hennes sterke hang til røyk og sterk drikke under hele svangerskapet, noe som har ført til et langt mer flyvennlig legeme.

3. Landskapet på nordkysten av Nor Irland er vakkert. I disse dagene treffikeres områdene her av tusenvis av motorsyklister, som koser seg på den svingete veien langs klippene.

Et par timer seinere er flyturen slutt og vi leier oss en bil for å kjøre de siste tre timene til Nord Irland. Huseby, som er vant venstremann, kjører, og Hagen på den uvante passasjerplassen prøver uavlatelig å trekke til seg venstre arm og skulder – fordi han er helt sikker på at det mangler ti cm. Klaring til alt vi passerer.  Noe som har en enkel forklaring: Leiebilen er akkurat ti cm. bredere enn Husebys privatbil.  Det går med et nødskrik enkelte ganger. Vi anbefaler derfor andre reisende å takke ja til felg & dekk-forsikring i avtalen, der slikt forefinnes.

7. William Dunlop får en lowsider rett foran oss, under torsdagens løp. Støtteapparatet er raskt på plass. Det går bra, men føreren settes ut av spill for resten av helgen.

Torsdagsløpene:

På plass i vårt hjem under arrangementet, en privat leilighet en halvtimes tid unna selve banen, samler vi oss til å oppleve aller første titt: Treningsrundene og selve racene på ettermiddagen! Vi er begge spente, for dette har ingen av oss opplevd før.  Vel framme i tettstedet Portrush går det ikke mange sekundene før vi ser et helikopter i lufta med nesekamera og like etter kommer en bøling motorsyklister, totalt uten respekt for de skarpe kanter og solide og helstøpte bremseanordninger et slikt bymiljø er fullt av.  Der vi står ser vi deltakerne i akkurat fire sekunder før de er borte igjen.  Lyden fra syklene likner overhodet ikke på dem vårt hjemlige biltilsyn liker – nei her er det survival of the bravest som gjelder, og spetakkelet under passering er en herlig konsert på alle frekvenser- fra bassen i italienske twinner til japansk firesylindrisk hyling, det hele akkompagnert av crossplane-V4-aktige vræl. Vi får også med oss hva som skjer om man er bittelitt uoppmerksom – føreren William Dunlop fikk forhjulet oppå en fortauskant, highsidet, og fikk plutselig og brått status som pasient etter et hundredels sekunds feilvurdering.

De som kjører disse løpene er laget av et materiale vi andre ikke begriper hva er.

4. Vi har innlosjert oss hos en lokal familie, da hotellene er stappfulle her borte. Frokosten er det imidlertid ingenting å si på. Her er kalorier nok for hele dagen.

Fredag – turistdagen:

Fredag gikk det ingen løp. Det var derfor en passende anledning til å være turister i området. Vi besøkte Ballymoney museum, som hadde en NW utstilling, Joey Dunlops bar, der hans løpsmotorsykkel står i en monter på veggen. Joey Dunlop døde i år 2000 i Tallinn, da han ledet 125 cc klassen. Nordkysten av Nord-Irland har en kystvei med mange turistfeller, blant disse er Giants Causeway som er et verdensarvsted. Vi besøkte også baren The Anchor, som er et spise og drikkested der førene og deres venner ofte møtes under racedagene. Baren er velkjent og har drevet i 120 år.  Vi måtte også bese minneparken der både Joey og hans far Robert, har sine statuer stående.

North West 200 sitt museum i Ballymoney
2. Rett ved Ballymoneystation ligger Joeys bar. Joey Dunlop er selve legenden her borte. Tragisk mistet Joey livet i Estland i 2000. Ca 60.000 mennesker fra hele verden kom til Ballymoney for å delta på begravelsen.

Lørdag,  og hovedracene:

På lørdag sto vi opp i sekstida og var på vei mot banen før sju. Vel bane, dette er jo vanlige landsby- og landeveier som er noenlunde preparert for å kjøre fort på. Ikke ved at alt er sikret, men det meste er det – og det er folk overalt som passer på at det kun er motorsykler på veiene under løpet og ikke noe som helst annet.  Vi så for eksempel ingen løse katter eller hunder hele dagen, og det er neppe helt tilfeldig.  Vi hadde fått beskjed om at klokka ni ble alle veier som utgjør selve banen stengt, og fordi vi både hadde akkreditiver og parkeringsplass, ville vi være på plass i god tid.

16. Heldigvis (mener noen) har ikke de vakre jentene forlatt motorsykkelracing.
Det går unna langs fortauskantene
Supertwin er folkeklassen

Det høres sikkert tøft ut å kunne stå like ved der syklene passerer oss, i over tre hundre km/t. Problemet er bare at i den hastigheten beveger syklene seg med nittito og en halv meter i sekundet. Eller ni busslengder, om du vil, En hører godt at de passerer, det kiler faktisk i magen av brølene, som er på nivå med et kobbel sinte løver. Og vi funderte alvorlig over om den murkanten vi sto bak ville holde om en av førerne skulle komme til å treffe den.  En rekker ikke å se noen verdens ting.  Og om du har et såkalt vanlig og rimelig kamera så er syklene vekk lenge før du får trykket ned knappen.  Derfor skjønner vi fort at hemmeligheten er å finne steder langs banen der hastigheten er noe hemmet av hårnåler, kunstige sjikaner, veikryss eller rundkjøringer.  Disse førerne plages lite av denslags obstipasjoner, nei de stuper inn i rundkjøringa i et par hundre kilometer, bremser lynfort ned til en tosifra hastighet som de holder i akkurat et halvt sekund, før de igjen tømmer tre gir på ned mot to sekunder og igjen har flere hundre kilometer i timen.  Det er liksom i det ene sekundet der, du må ta bildet ditt.

Det er tett inn i York Corner

Det er alltid noen som har en større en:

Eller eventuelt stå en kilometer lenger framme med ei telelinse og kamera som tar en bråte bilder pr sekund.  Det er det de proffe gjør. Hagen hadde i anledning denne turen ei diger linse med seg, og et kamera som burde hett Ducati, så raskt var det.

Men det er i kameraverdenen som i kjønnsmarkedet: Det er alltid noen som har en mye større en. Noen hadde sågar to digre linser, og disse fikk Hagens kamerautstyr til å fortone seg som beskjedne greier. Noe han tok med fatning.  Som artikkelen vil vise, er det fullt mulig å klare seg med litt mindre og allikevel få et brukbart resultat!  Men skal du ta bilder av noe i NW 200 så bør du nok ha litt peiling. Noe Hagen heldigvis har.

20. Gamle racere stilles ut i Portstewart. Her er gamle løpssykler i førsteklasses stand.

Løpets historie:

Begivenheten North West 200 har pågått i snart nitti år, 1929 var det aller første året. Navnet fikk løpet fordi løpsstrekningen den gang var på 200 miles, eller 322 Km. Snittfarten fra den gang har økt noe –  i 1929 var den 112 km/t. I dag er snittet  som raskest 206 km/t!  – med langt tøffere sjikaner og begrensninger enn det var den gang.  NW 200 er Nord- Irlands aller største utendørs idrettsarrangement og evenementet pågår over ei hel uke, med hovedløpene på torsdag og lørdag.  Hvert annet eller tredje år omkommer det en fører så dette løpet er ikke bare verdens raskeste på vei, men det er også suverent det farligste.

23. Nadieh Schoots er feltets eneste kvinnelige fører i superbike. Hun starter fra attende startsmerke.

Løypa og klassene:  

I dag er løypa, som i praksis er en trekant, kuttet ned fra elleve til ni miles, eller knappe 14,5 km.  Med et snitt på 190 km/t tar en runde omtrent fire og et halvt minutt.  De fleste løpene er på seks eller sju runder, et er på fire. (supertwin) Det vil si  58 Km (twin) – 87 km  og 101,5 km.

22. Superbike løpet er i gang. Her jager Micael Dunlop leder Glenn Irwin.

Klassene som starter er Supersport, Superbike, Superstock og supertwin.  Superbikeklassen baserer seg på produksjonsmodeller i vanlig salg, men mye byttes ut. Veiva er original. Ramma er original. Noen motordeler forøvrig beholdes også, slik reglene krever. Men resten forbedres etter alle kunstens regler og en ferdig sykkel koster derfor rundt regnet en million, og innen løpene er unnagjort, har det gått med 40 000 kroner bare i dekk og bensin.  En kuriositet er det derfor at mange trimmer opp en rimelig Kawasaki ER 6 i supertwinklassen – den ender da opp med rundt nitti hester, og låter som noe helt annet enn originalmodellen. Og veier betydelig mindre enn originalen.

10. Ikke alle teamene er like store, men denne karen skrur med like stor iver som noen. Her finnes til og med myntinnkast for tilfeldige forbipasserende sponsorer.

En skikkelig superbike har 200 HK og er betydelig lettet for vekt. Hastighetsrekorden på NW 200 er for tiden 338 Km/t. på NW 200.  Superstock er nærmere standardsyklene og får ikke lov å endres så mye. Men de har likevel omtrent 180 HK.  Supersportklassen kan ha fra 400- opp til 600 cc for firesylindrede motorer, og opp til 675 cc for tresylindrede.  Sykkelen kan ikke veie mindre enn 161 kilo. Det som kan endres er eksos, fjæringsinnmaten, og dekkene.

Paton supertwin, er lekker

Supertwins er tosylindrede vannavkjølte sykler som er i vanlig produksjon. De kan ha opp til 650 cc. Syklene kan forbedres på mange punkter, så som ramme, svingarm, fjæring,eksos,bremser osv.  Det er dette romslige men presise reglementet som gjør at syklene klarer seg bra – uten at det blir alt for dyrt å være med for førerne.

14. Michael Dunlop forbereder seg til lørdagens løp. Brødrene William og Michael er sønnene til Robert Dunlop som døde under kvalifisering i 250 klassen i 2008. To dager senere vant Michael Dunlop akkurat dette løpet i NW 200.

Førerne.

Det er noen førere som er i «Johaug og Northug» -klassen. Blant dem er Glenn Irwin, Michael Dunlop og Lee Johnston. Glenn Irwin  ( 28 år) kjører Ducati Panigale R. Han vant begge superbikeløpene.  Gleden over å vinne fikk vi se på nært hold – han pælma støvlene sine opp på publikumsamfiet til stor glede for alle, og stinn av adrenalin danset han av glede hele veien opp til seierspodiet. Han er da også en lokal fører.

De lokale førerne heies ekstra mye på og familien Dunlop, som i høyeste grad er lokale – i tettstedet Ballymoney  har henfarne Joey og Robert Dunlop sine minnesmerker i en egen minnepark.

I Ballymoney besøker vi Dunlop memorial garden. Her minnes tusener brødrene Joey og Robert Dunlop. Dessverre har disse løpene hatt en tragisk utgang for ganske mange førere opp gjennom årene.

Mangel på forbud:

Her i Skandinavia ville nok en idrett som dette blitt forbudt øyeblikkelig. Vi aksepterer rett og slett ikke dødsfall som en del av idretten. Dette var da også årsaken til at rally for bil var forbudt i Norge fra 1972 og helt fram til 1987, og dette er også årsaken til at proffboksing først ble tillatt i 2014, etter å ha vært forbudt i 33 år, helt siden 1981. .

Her i Irland er dette annerledes.  Dødsfallene er tragiske, men de er også en akseptert og naturlig del av denne idretten der «survival of the fittest» er det eneste som betyr noe. Og si hva du vil – det såkalte Road-race» vi vanligvis bivåner på TV, er bare et lengdeløp på lukket bane.

Etter siste fører, kaster det seg en lege etter feltet. Han er godt utstyrt

NW 200 er et ekte uforfalska veirace, som faktisk foregår på helt ekte veier! De fleste vanlige roadracingførere ville nok fort få høre fra sine sponsorer og forsikringsselskaper den dagen de meldte seg på et ekte gateløp. Slikt skjer rett og slett ikke.

Førerene passerer oss i godt over 250, og fortsetter å akslerere. Toppfarten er på over 330 kmt.

Dette året skjedd heldigvis bare en skade – William Dunlop fikk en highsider under torsdagracet – noe vi selv fikk se på nært hold. Og på grunn av skader, måtte han melde pass i resten av løpene han skulle deltatt i.

Veiløp som dette arrangeres det omtrent fjorten av i Irland løpet av sesongen fra mai til oktober. Den største trusselen er alltid regn – blir det for vått og kjørerne nekter, så blir det ikke noe løp.

North West er det største sportsarrangementet i Nord Irland. Under årets utgave kunne tusenvis av tilskuere, kose seg i et praktfullt vær.
25. Kongen av årets superbike løp er i lykkerus, etter to overlegne seiere under årets Noth West 200.

Vil du se NW 200?

Etter å ha traska rundt på banens ulike strekninger hele dagen til endes, kom endelig tida da vi kunne gjøre opp status.  Var dette noe vi kunne anbefale andre?  Svaret er et rungende ja.  Vi hadde glist oss gjennom tre hele dager til ende – og på tross av søvnmangel, såre museumsføtter, rungende tinnitusplager og tungt forståelige irske dialekter, var fliret og gleden på plass hele tida.  Det eneste problemet med denne opplevslen var at absolutt alle motorsykler vi så som ikke kjørte race, men var på tur – virket å kjøre i slow motion! Vi ante faktisk ikke at folk flest kjører motorsykkel så utrolig sakte. Og ikke bry deg om været – de dagene vi var der var det sol hele tiden, og det var akkurat passe temperatur!

Det er mange motorsykler langs sjøen i den sjarmerende kystbyen Portstewart, disse dagene.

Fire ukers test av Africa Twin DCT

Tekst: Kyrre Hagen.

Foto: Kyrre Hagen/Honda Motor Company.

Grusveien svinger seg gjennom skogen. Jeg har satt giret på «manuell», slått av ABS og traction kontrollen. Underlaget er løst, og jeg står og kjører. Ut av svingene klemmer jeg til med gassen. Herlige sladder legger igjen lange striper ut av svingene. Lynraskt bruker jeg knappene til å gire bortover sletta. Sykkelen står i sportsmodus, og reagerer raskt. Inn mot en bakke får jeg raskt behov for å gire. Det er bare å trykke på knappene med venstrehånda. Sykkelen girer uten noe effekttap. Hjula mister grepet i det jeg er i lufta over toppen, men bare for et sekund….

Mye av forgjengerens trekk, kjennes igjen på nye Africa Twin. De gullfargede felgene og det brede gullfargede styre, fører tankene lett tilbake til forgjengeren. – Jeg liker det.

Tilbakeblikk til forgjengeren:

Mitt første møte med XRV 750 / Africa Twin var på Kreta i 2012. Sykkelen var lat, men størrelsen passet meg godt. Den lot seg villig manøvrere rundt på de mest svingete veiene. Både på asfalt og grus. Mye av forgjengerens trekk, kjennes igjen på nye Africa Twin. (Heretter kalt AT) De gullfargede felgene og det brede gullfargede styre, fører tankene lett tilbake til forgjengeren. -Jeg liker det.

95hk. er småtteri, sammenlignet med mange av konkurrentene. Hvordan vil sykkelen oppleves når du i tillegg plasserer inn en automatkasse. Blir det som å kjøre gammel Mercedes 200 med automat?

Da er det bare å velge kjøreprogram og automat innstilling. Africa Twinén er klar for tur. Med veske settet fra SW-Motech, har du en robust utrustning.

DCT

Når Honda lanserte DCT, var de den første motorsykkelprodusenten som lanserte en automat-girkasse. Africa Twin kommer enten med en 6-trinns manuell girkasse eller en ny DCT-girkasse med valgfri onroad- eller offroad-modus. DCT står for Dual Clutch Transmission og betyr at girkassen har dobbel clutch. Den første clutchen tar hånd om gir 1, 3 og 5, mens den andre server 2, 4 og 6. Neste gir er dermed alltid klart. Overgangen mellom de to clutchene er elektronisk. Resultatet er at sykkelen kan gires mye raskere enn en manuell girkasse.  DCT sørger for at girskiftene under akselerasjon ikke lar deg miste verken kraft eller fart. I tillegg registrerer en funksjon i DCT-systemet hellinger, slik at gir-vekslingsmønsteret tilpasses hellingen.

Den avanserte DCT kassa gir utrolige muligheter. Fra maks komfort, til røff gruskjøring. DCT (Dual Clutch Transmission) betyr at girkassen har dobbel clutch.

D- eller S-modus.

På høyre hendel kan du velge mellom automat, eller manuell. I tillegg kan du stille inn ulike programmer på automatikken.

Sykkelen kan settes i to forskjellige kjøremodi. D-modus tilbyr den beste balansen mellom drivstofføkonomi og komfortabel cruising. S-modus er oppdatert og kom i 2017 med ekstra nivåer for ekstra sportslig ytelse. Du kan velge mellom tre forskjellige girings-mønstre: S1, S2 og S3.

Det er mange knapper på hendlene å forholde seg til. Flere en de fleste er vandt til.

Første møte med DCT.

Mitt første møte med CRF 1000 DH / Africa Twin ble i juni 2017. Frykten for at en prøvetur ville få meg til å bytte sykkel hadde gjort at jeg så langt hadde latt være. Turen foregikk på asfalt i regnvær, så jeg må innrømme at jeg ikke festet meg særlig ved ATén etter denne lille kjøreturen. Den ble kjørt i automat og kjentes i grunnen lat og bløt ut.

Lange striper ligger igjen ut av svingene. Automatkassa står i manuell, og med knappene får jeg den til å gjøre akkurat det jeg vil.

 

Test i fire uker:

Så fikk jeg låne ATén til CBP i Skien. På første tur ribba jeg sykkelen for kofferter og tok meg en tur innover Luksefjell. I dag hadde jeg god tid til å gjøre meg kjent med den. Det er en god del flere knapper på ATén enn jeg er vant til. Særlig er det mange knapper for venstrehånda. Herfra kan du velge mellom de tre ulike nivåene av traction-kontroll. Eller velge å slå den helt av. I tillegg kan automatkassa tvangsstyres herfra, med knapper som girer den opp eller ned.

Ingen tvil om at det sitter en automatkasse her

Det regnet, og asfalten føltes glatt. Heldigvis kom jeg snart over på fine grusveier, og alt kjentes mer riktig ut. Jeg slo av ABS-systemet på bakhjulet. Dette gjøres enkelt ved å holde ABS-knappen inne. Deretter trykket jeg inn G-bryteren, som skal forbedrer veigrepet og skåne clutchen når du skifter gir i terrenget. Jeg tok noen små avstikkere, og kom ut på skikkelig grov pukk. Dette var ikke noe problem for ATén. Jeg kjørte i stående stilling, og følte at sykkelen spiste dette underlaget med den største selvfølge. Sykkelen har god bakkeklaring, på hele 250 mm. Denne maskinen svelger skikkelig røft underlag. Den føltes svært velbalansert og stabil. Demperne er nok ikke det råeste på markedet, men klarte oppgavene med glans.

Med DCT på turkjøring.

Bagasjen ble lastet opp i aluminiums-veskene, og av sted bar det. Jeg tok veien til Vrangfoss sluser i Midt- Telemark, for en liten matbit. Veiene opp hit består av flotte asfaltveier. ATén kjørtes på automat på denne distansen (D-modus). Ved forbikjøringer girte jeg raskt to knepp med venstre tommel. Sykkelen reagerte, og jeg suste forbi. Så utpå sletta girte den opp igjen av seg selv. Nå skiftet jeg fra D (drive) til S (sport). Sykkelen ble mye kvikkere. Ved pådrag girte den ned mye raskere. I tillegg tillot den at du kan dra på mye mer, før den selv skifter gir.

Aluminiums boksene fra SW-Motech rommer masse bagasje, og virker robuste

ATén fungerer aldeles ypperlig på turkjøring. Tanken på 18 liter tar deg forholdsvis langt. 40 mil ifølge Honda selv. Det lille kåpeglasset var svært effektivt i de aller fleste hastigheter. Innen for norske hastigheter er alt OK. Tar du sykkelen opp i 130 km.t. merker du imidlertid vinden på en helt annen måte.

Fra Vrangfoss kjørte jeg opp til Kjeldal sluser. Her tok jeg veien nedover til Drangedal. På siste strekka nedover til Sørlandet kommer jeg ut på E-18. Her er det bare å cruise av sted. Sykkelen girer det som trengs selv. Det er bare å slappe av. Pass på å ikke sovne. Eneste som savnes er cruisekontroll.

Mere gruskjøring.

Jeg blir etterhvert mere kjent med sykkelen, og funksjonene. Når du setter girkassa i mest aggressive sportsmodus, traction på laveste nivå, slår av ABS bak og velger offroad-funksjonalitet (ved hjelp av G-bryteren), har du fått en sykkel som totalt forandrer karakter. Med knappegiring skifter du gir lynraskt, og legger lange striper med grus bak deg. Dette er en skikkelig grussykkel. Inn mot skarpe svinger er det bare å tråkke til med bremsene. Framhjulet ruller fremdeles uten å låse. Bakhjulet kan du låse så mye du vil.

Skal du ha en sykkel som dekker de fleste behov er nye Africa Twin virkelig et godt alternativ

De fleste trenger nok som meg, litt tid før de blir kjent med sykkelen og utforsker mulighetene. Folk jeg snakket med i denne perioden var svært skeptisk til automat og gruskjøring. –«Jeg vil jo gire selv»,var kommentaren. Dette sier de fordi de ikke har utforsket mulighetene på denne Hondaén. Systemet gir deg lynraske girskifter. Bommer du inn i en bratt bakke med tradisjonell giring, kan det være katastrofalt på enkelte underlag. Da tar det rett og slett for lang tid å gire. Med DCT- girkassa er det bare å kneppe nedover. Du mister ingen kraft. Sportsmodusen lar deg styre mere på egenhånd, før den lar automatikken overta. Setter du giringen i helt manuelt, gjør du akkurat som du vil.

Litt mørkekjøring på vei hjem fra Tyrigrava

Testføreren mener:

Jo lengere jag kjørte denne sykkelen, jo mer glad ble jeg i den. Prisen tatt i betraktning får du virkelig mye for pengene. Sykkelen har utrolig mye teknologi og justeringsmuligheter, i form av ulike modus på motor og girkasse. I tillegg kan du slå av ABSén bak, og den har også et eget offroad program. Jeg ble imponert av alle mulighetene. Ved hjelp av noen knappetrykk forvandler du en behagelig tursykkel til en potent grussykkel.

Med mmest aggresive sportsmodus, Traction og ABS avslått har du plutselig et grus-monster.

Mulighetene med girkassen er utrolige, og vil nok få de verste skeptikerne til å holde kjeft (hvis de bare tar seg tid til å bli kjent med den). Africa Twin med DCT er en utrolig allroundsykkel. På andre merker ville jeg vært skeptisk til all danne elektronikken, men på en Honda, er jeg ganske sikker på at ting vil fungere over tid. Motoren er på beskjedne 95 hester, men som tidligere har Honda klart å plassere disse, akkurat i det turtallsregistret der du trenger dem.  Og det fungerer utrolig bra sammen med automatkassen.

Av negativt, er det eneste å bemerke at det blir litt mye knapper ved holkene. Det resulterte i at jeg av og til ikke fant helt fram. Antakelig er dette en vane. Skulle jeg klart meg med en motorsykkel, er Afrika Twin absolutt med i vurderingen, og DCT hadde vært et helt naturlig valg for mitt vedkommende.

Mc-avisa nr. 1 – 2018