Del 1. Touring Australia.

Det begynner å bli langt på ettermiddagen når jeg nærmer meg Burke. Endelig kommer jeg ut på asfalten, etter timer på grusen. Nå håper jeg på enkle veier de siste åtte mila. Temperaturen er 43 grader, så jeg er god å heit i toppen. Når jeg kommer til neste veikryss tror jeg ikke mine egne øyne. Veien jeg skal inn på er bare rød fin sand, nesten som mel. Jeg trekker pusten, nøler ikke, og legger i vei på det dårlige underlaget.

De siste ukene før avreise har gått sakte. Alle har spurt meg om når jeg skal dra, men nå er endelig dagen her. Jeg sleper den nøyaktig 25 kg tunge kofferten over dørterskelen. Tar på meg kjørestøvler, kjørejakke og sekken. Så slenger Touratech baggen min over skulderen. Denne skal visst nok ikke veie mer enn 7 kg, så det er bare å håpe at ingen veier den. I de neste månedene skal jeg skal se Australia, Tasmania og New Zeeland. En tur jeg har drømt om lenge. En tur som er så lang at jeg ikke ser slutten på den når jeg begynner. En tur som gjør at jeg er så langt unna jobben at jeg glemmer den. Australia er på andre siden av kloden. Lengre unna kommer du ikke. Annerledeslandet som, kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Dette er det tørreste og flateste bebodde kontinentet på kloden. De første fire ukene skal jeg være helt alene og utforske de varmere delene av landet, men litt før jul kommer “Arkitekten” og sammen skal vi besøke Tasmania og New Zeeland.

Singapore Sling

Det tar lang tid å komme seg til Australia, og flyet mitt mellomlander i Singapore, derfor har jeg bestemt meg for å se byen. Singapore er en spennende by, og besøket blir kun en byferie, men er du her vil jeg anbefale at du tar deg en tur til Garden By The Bay. Her er det bygget noen gedigne kunstige trær, og hver kveld utspiller det seg et fantastisk lysshow her. Trærne skifter farger i alle slags mønstre. Jeg drar innom Raffels, og bestiller meg en Singapore Sling. Drinken som kommer herfra koster NOK 385,-, men da følger det med peanøtter, som du kan skrelle å la skallet falle på gulvet. Det er faktisk ganske så kult.

Ankomst Australia

I Sydney blir jeg hentet av Jules Buckland. Hun og mannen er motorsyklister, og syns det er stas å ta imot “Outlanders”. Det er kjekt å skaffe seg noen kontakter på forhånd om du skal til Australia. Det gjør alt lettere, og du har noen som kan hjelpe deg om noe skulle skje. Jules tar meg rett inn til sentrum, så noe av det aller første jeg får se er operaen, Sydney Harbour Bridge og skyskraperne her inne. Operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon og er et av de mest berømte byggverk fra 1900 tallet. Jørn deltok i en konkurranse om dette prosjektet som helt nyutdannet. Han hadde ingen ambisjoner, men ønsket å imponere den kjente finske arkitekten Eero Saarinen som var juryformann i den prestisjefylte konkurransen. Sarinen ble imponert og forlangte at det var dette konseptet skulle bygges. Operabygget ble imidlertid like mye Utzons skjebne, som suksess. Det spektakulære og helt egenartede bygget ligger nede på havnen med utsikt mot den gedigne broen Sydney Harbour Bridge. Operahuset i Sydney har omtrent 1000 rom, inkludert fem teatersaler, fem øvelsesstudioer, to hovedsaler, fire restauranter, seks barer og tallrike suvenirbutikker. Taket er dekket av 1 056 000 hvit-glaserte keramiske fliser, som faktisk er importert fra Sverige. Jeg blir fascinert av det flotte bygget.

Det blir et par late dager i Sydney mens jeg blir kvitt jet-legsen. Jeg reiser innom utleieren Bike Round Oz, https//bikeroundoz.com, der jeg har leid sykkel, og får beskjed om jeg bare kan ta den med om jeg vil, selv om jeg ikke har leid den før dagen etter. Det blir er ettermiddagstur nord for Sydney sammen med Andy. Venstrekjøring er uvant. Jeg har gjort det før, men det tar litt tid å venne seg til.

Kenny Dundee

Det viser seg raskt at navnet mitt; Kyrre, er komplett umulig å uttale for Australiere. Andy mener derfor at jeg må velge mellom Kerry eller Kenny. Dette er navn som er enklere for aussiene, som er navnet for Australierne bruker på seg selv. Valget blir Kenny, og Andy mener jeg kan henge på Dundee, for å få litt sving over det. 

Etter dagene hos Jules og Andy er jeg rastløs etter å komme meg av gårde. Sykkelen lastes opp med alt utstyr, og endelig drar jeg. Ruta går rett inn i Blue Mountain som er et vakkert område. Jeg får god utsikt mot den digre canyonen som ligger på baksiden, og finner den svingete “Paddy Road” som jeg følger nordover. Etter hvert som det begynner å skumre møter jeg min første kenguru. Den sitter stille i veikanten. Jeg vet det er mange av dem, og at det er på denne tiden av døgnet de er mest aktive, derfor svinger jeg inn på en cafe, der jeg får lov å sette opp teltet mitt. Cafeen er stengt, men eieren kommer med et par øl til meg. Han sier; -Welcome to Australia.

Å våkne opp i telt i Australia er ikke helt som hjemme. Fuglene lager mange rare lyder utover morgenen. De rareste kommer fra den lille skjærelignende svarte og hvite magpien. Lydene den lager er omtrent som når du stilte inn radioen på den gamle langbølgefrekvensen. Mens jeg sitter og nyter morgenkaffen min kommer en kenguru hoppende forbi, bare noen meter unna. Etter havregrøt og kaffe, fortsetter jeg på Patty Road, og videre noen andre svingete asfaltveier. Jeg finner noen fine grus-strekninger og tar meg gjennom Hunter Vally, som er et av vindistriktene i New South Wales. Her ligger vingårdene på rekke og rad, og vinrankene dekker alt land mellom gårdene. Det er grønt og frodig i disse områdene, vi er jo i den østlige delen av Australia, og vinter hjemme er midt på sommeren her.

På ettermiddagen rekker jeg akkurat en tur innom The Nasjonal Motorcycle Museum i Nabiac. En enorm samling på hele 1050 kjøretøy. Samlingen som eies av Brian og Margareth Kelleher, skal være Australias største. Dessverre er lokalene alt for små for så mange sykler. De skulle vært fire ganger så store. Her står syklene som sardiner i boks og er stablet fra gulv til tak i tillegg. Uansett er det en imponerende samling med alle merker er representert. Pauline holder oppe litt ekstra for meg, og tilbyr meg gratis inngang dagen etter, om jeg vil overnatte på utsiden. Jeg føler imidlertid at jeg må videre, og for å unngå motorvei legger jeg opp ei rute gjennom en av Australias utallige nasjonalparker. En flott vei med skarpe svinger og stupbratte skråninger. Dette er jungel, og jeg kjenner lukten av eukalyptus når jeg kjører gjennom skogen. Jeg setter opp teltet mitt i Comboyne, der jeg har hele teltplassen for meg selv. På døra til kontoret finner jeg et telefonnummer, og får beskjed om at jeg kan legge 10 dollar i en konvolutt på butikken.

Tredje kjøredag begynner med motorvei. Jeg klarer det i 15 minutter før jeg får krampe. I stedet legger jeg i vei på Kempsey road. Her blir jeg stoppet av ei diger lystavle som forteller meg at veien er stengt, så jeg kjører tilbake til nærmeste pub, og spør om veien er kjørbar. Det er den, men jeg blir rådet til å fylle tanken, det er nemlig langt til neste bensinfylling. Dette er en vakker strekning på flotte grusveier, og jeg ser mye vilt langs veien. Rundt en sving sitter to iguanaer, som løper ut av veien i det jeg kjører forbi. Rundt en annen sving letter en diger ørn fra et kengurukadaver. Mens jeg lager lunsj, dukker annen adventurekjører opp. Her blir jeg kjent med Jamie Wearburton. (Vi møtes igjen flere ganger under turen). Vi bestemmer oss for å kjøre sammen, men skiller lag etter Kempsey Road.

Jeg følger en flott asfaltvei opp til Coutts Crossing, og slår opp teltet utenfor puben. Etter å ha bestilt pizza, er det klart for “Bear-line”. Det betyr at alle ølkranene skal renses. Dermed blir ølet som står i rørene tappet i mugger og båret ut til gjestene. Det er gratis øl av alle slag, og mange hyggelige gjester.

Jeg treffer igjen Jamie dagen etter. Han tar meg igjen i det jeg står i veikanten og fotograferer et par døde kenguruer. Det er nemlig så utrolig mange som blir drept i trafikken, og for meg er det veldig uvant å se så mange døde dyr bare ligge der. Ingen ser seg brydd med å stoppe for å avlive dem, eller dra dem ut av veibanen. De fleste bilene er utstyrt med digre stålrør i fronten som beskytter bilen i sammenstøtene. For oss motorsyklister kan sammenstøt bli fatale, både med levende og døde kenguruer. Etter hvert forstår jeg at det er så mange slike kollisjoner at det ikke går an å håndtere det. For assiéne er faktisk dette en del av hverdagen. Naturen tar seg imidlertid raskt av dem, og etter noen dager i sola kjenner du stanken fra dem på lang vei, når du kommer kjørende.  Den river i nesa. Etter enda noen få dager er de imidlertid flate, og omtrent som kjeks, og snart ligger bare noen beinrester igjen i veikanten.

Jeg og Jamie slår følge nordover. Vi har stort sett planlagt samme rute, men Jamie vet om de beste veiene. Vi kjører i et veldig variert landskap denne dagen. I alt fra åpne flotte grønne områder med fine utsikter, til bratte trange veier langs elveleier. Det blir en lang kjøredag og plutselig, midt inne i en jungel, står vi på grenseovergangen til Qeensland.

Vi kommer ut på asfalten litt sør for Ipswich. Det er i grunn merkelig med stedsnavnene her nede. Mange har navn fra England eller Amerika, mens mange har opprinnelige aboriginske navn. Temperaturen kommer opp i 35 grader denne dagen, noe som definitivt er for varmt for vanlig kjøreutstyr. Jeg får også testet rekkevidden på GSén. Når jeg fyller tanken etter 355km har jeg 0,3 liter igjen på tanken. Vi ender oppe i Noosa Head der Jamies kjæreste, Suzie, venter på han.

Handlebare Haven

Jeg får mange gode tips og GPX-spor av Jamie før jeg setter kursen vestover mot Kikivan. Jeg har fått høre om Handlebare Haven, av Frode Aamodt som var her og kjørte i fjor, og dette er et av stedene jeg vil besøke. Det er en varm dag med 38 grader, og jeg bytter ut Dualride-dressen min med lettere crossklær. Jeg var usikker på kjøreutstyret før jeg dro, men endte opp med både vanlig kjøredress og crossklær. Under kjøreklærne har jeg teknisk kjølende superundertøy og løse beskyttere. Dette viser seg å være en god kombinasjon, som gjør det lett å tilpasse påkledningen etter temperaturen. Langs veien mot Kilkivan brennes det bråtebrann. Jeg har hørt om alle de store skogbrannene i Australia, og syns i grunnen dette virker ganske uansvarlig. Jeg får senere høre at dette er nødvendig for å fjerne brann-energi. Om ikke australierne gjør dette, vil en eventuell skogbrann bli mye større, og nærmest eksplosiv.

Jeg finner Handlebare Haven, og svinger inn mellom hus, garasjer og gamle campingvogner. Her dukker det en naken og skjeggete skapning opp. Det er Jock Adams som driver stedet sammen med samboeren Annie. – To hot fore clothes today, sier Jock, mens han drar på seg en shorts, sånn for syns skyld. Jock viser meg stedet, som i gamle dager var en butikk. Jock og Annie har gjort mye, og alt er basert på gjenbruk. De er ikke tilknyttet hverken strøm eller vann, men er fullstendig selvforsynte. Vannet samles fra takene, og strømmen produserer de selv på gamle gjenbrukte solceller. Her står også flere motorsykler. Jock har en Suzuki DR 400, en Kawazaki 426 med sidevogn, en Kawasaki Vulcan og en Post-bike. Sistnevnte har han krysset Simpson Dessert med. Annie har en Harley V-rod trike.

Dette sted er for bikere, og rundt huset står flere gamle campingvogner beregnet for gjester. Litt unna huset ligger festplassen, med bar, scene, kjøkken og toaletter. Her arrangeres jevnlig konserter, og her er det muligheter for å slå opp telt. Ofte kan være 60 – 70 som overnatter her på slike kvelder. Høyt oppe på veggen henger en Honda CB 900 Bol Dor, og i taket henger hjelmer. Etter omvisning drar vi på den lokale puben med den gamle pickupen. Kløtsjen skulle vært byttet, men han mener den holder til inn til Kilkivan. Puben ser ut som en gammel western saloon, og det virker som om det meste av stedets befolkning er her. Bygningen består av en pub-del, og en spisedel. Drikke bestiller du i baren, mens maten bestilles i en luke mot kjøkkenet. Dette er forresten helt vanlig på de Australske pubene. Gulvene er dekket med tykke vegg til vegg tepper, og lokalene er fylt opp med blide australiere. Maten på disse pubene er ofte veldig bra. Det blir en hyggelig kveld med Joke.

Bundaberg kjent for ingefærøl og rom.

Jeg tar farvel med Jock og Handlebare Haven, og setter kursen nordover mot Bundaberg. Stedet som er kjent over hele verden for sin rom, og sitt ingefær-øl. Jeg skal besøke Debbie Wood, som også er en kontakt jeg har skaffet meg før jeg dro. 80 kilometer før jeg er fremme, mister sykkelen all elektronikk. Lys, speedometer, horn og blinklys, og alt annet slutter å virke. Jeg tenker det er best å sjekke om starteren virker før jeg stopper. Det gjør den ikke, men jeg er i fart og sykkelen tenner igjen på trillen. Jeg kalkulerer raskt at jeg har nok bensin til å komme frem. Dermed fortsetter jeg til Bundaberg uten å stoppe. Det viser seg heldigvis kun å være en sikring.

Debbie viser meg en imponerende samling motorsykler. En Harley med sidevogn, en Suzuki GSX 1400 med sidevogn, en Triumph Boneville, en Vespa og en Honda Post-bike. I tillegg står det en klassiker av en gammel Holden stasjonsvogn i garasjen. Det blir en hyggelig ettermiddag på stedets lokale pub. Det er fredag, og hit kommer alle byens beboere etter jobb. Jeg foreslår på fleip at Debbie kan bli med på tur, og jammen tar hun meg på ordet, så dagen etter legger vi turen ned til Rainbow Beach, som ligger rett ved den kjente Farzer Island. I det vi tar av oss kjøreutstyret kommer vi i prat med et par som tapper luft ut av dekkene på firehjulstrekkeren sin, for å kjøre i sanden. Det ender med at de tar oss med på en tur på stranden i bilen sin. Rainbow Beach har fått navnet sitt fordi sanda her har farger som varierer fra hvitt, gult, rødt, beige, grått og sort. Det er et fasinerende syn.

Etter strandturen tar vi inn på en smal grusvei. Den er merket at denne kun er kjørbar for firehjulstrekkere og at man ikke skal kjøre her når det regner. Når vi er kommet godt inn på grusveien åpner himmelen seg. På en liten halvtime er veien forandret til søle, bekker og vanpytter. Det blir en lang og spennende tur gjennom bushen.

Debbie og jeg skiller lag i Kilcoy og jeg fortsetter turen ned til Lake Leslie, der jeg camper helt ytterst mot vannet. Her får jeg en av turens vakreste solnedganger. Det er helt magisk, og når sola er nede, ligger jeg og titter ut gjennom myggnettingen, helt hypnotisert av lyset på himmelen utenfor.

Veien til Burke.

Jeg våkner i det ti kenguruer hopper rett forbi teltet mitt, nede på stranda. Sammen med konserten fra magpiene og utsikten ut mot Lake Leslie, er dette den beste morgenstemningen du kan få. Jeg har bestemt meg for at jeg vil til Broken Hill, men dit er det langt, så første delmål er Bruke, 85 mil unna. Denne dagen er virkelig varm. Jeg har lagt opp ei rute på mye småveier, og første stopp blir Texas. Jeg ser emuer og kameler langs veien i dag. Kamelene ble importert fra Britisk India og Afghanistan på 1800 tallet. De ble brukt til transport, men når motoriserte kjøretøy tok over ble de rett og slett sluppet løs, og overlatt til seg selv.

Jeg kjører så lenge jeg orker og slår opp teltet mitt langs grusveien jeg følger. Det er enorme landbruksområder her, og mange av veiene går i langs grensene på eiendommene. Det har vært et kraftig regnvær dagene i forveien og mange av veiene jeg planla sammen med Jamie er ufremkommelige. Et sted er det omkjøring ut gjennom bushen. Her kjører jeg rett mot en krokodillelignende skapning som spiser av et kengurukadaver. Den forsvinner når jeg kommer, uten at jeg helt klarer å konstatere hva det er. Når du kjører slik alene får du god tid til å tenke. Hele tiden må du kalkulere om du har nok bensin til å komme frem til neste pumpe. Om du går tom kan det være lenge før det kommer noen forbi. Det neste du må beregne er vann. Du må alltid ha med deg nok vann, til at du kan klare deg et par dager. Jeg kommer rundt en sving, og titter ned på GPSén min for å finne riktig vei. Når jeg ser opp igjen ligger en stor død kenguru i veien rett foran meg. Jeg klarer akkurat å svinge unna, men kjører over beina på den. Jeg begynner å tenke på hva som kunne skjedd dersom jeg hadde truffet den.

Etter en lang omkjøring, kommer jeg ut på asfalten. Det er varmt, og jeg begynner å gå tomt for krefter. Jeg er letta, og ser frem til at de siste 8 milene skal være på enkle asfaltveier. Jeg har lovet meg selv et hotellrom med aircondition denne kvelden. Jeg har imidlertid gledet meg for tidlig. Jeg kommer til et kryss der GPSén sender meg opp gjennom et spor som består av rød sand. Underlaget er løst det meste av de siste åtte milene til Burke. Det blir en lang og utmattende etappe Det er mye geiter langs veien, og etter hvert som det blir kveld kommer menge kenguruene frem. Vel fremme i Burk synker jeg slapt sammen på terrassen, og slukker tørsten med to ingefærøl.

Broken Hill

Det er 670 km mellom Broke og Broken Hill, og temperaturen er 45 grader. Jeg deler etappen opp med fire stopp underveis. I dag blir det straka veien. Asfaltslettene er nærmest uendelige. På noen partier er det så varmt at olja koker opp av vei-dekket, og ligger som dammer i kjøresporene. Jeg kjører gjennom Cobar Outpack. Her er det kun sand og tørt buskas langs veien. Det er vel akkurat dette mange forbinder med Australia. Jeg kjøler meg ned inne på bensinstasjonene mellom etappene. Utpå ettermiddagen ankommer jeg Broken Hill. Det gamle gruvesamfunnet er fremdeles i drift. Denne byen er som tatt ut av en westernfilm. Husene har store fasader ut mot gata. Andre har flere etasjer med svalganger på utiden. Fra sentrum ser jeg store slagghauger og gruveanlegg.

Jeg er nå ca. halvveis på solo-turen min. Hva jeg oppdager i Broken Hills, og den fantastiske turen tilbake til Sydney kan du lese i neste nummer.

Sykkelen i Australia er leid av https//bikeroundoz.com

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia

Hilsen Kenny Dundee, Australia.