Stikkordarkiv: mc bilder

Fire dager rett vest…

Tekst: Kyrre Hagen

Foto fra diverse deltakere:

Alexander Bentzen, Jon Storheil, Tor Lærum, Anne Swang, Harald Frøyse, Per Martin Stensrud, Tore Huseby og Kyrre Hagen

Vi er heldige som bor i Norge. Vi ligger høyt på verdensstatistikken, når det gjelder å ha meter vei pr. innbygger. Tar du også i betraktning at mange av disse veiene kan karakteriseres som flotte motorsykkelveier, har vi svært mange meter gode motorsykkelveier pr. motorsyklist. De fleste av våre fjell, fjorder og daler, har veiforbindelse. Du når svært mye av Norge på motorsykkel. Mange klager over veistandarden. Selv blir jeg litt lei meg hver gang noen av favorittsvingene mine «utbedres», slik at det skal bli mere trafikksikkert. Jeg forstår jo at dette må gjøres, men minnes disse gode svingene, som ga flotte nedlegg, og gjorde turen så fin. Det er imidlertid nok av veier, og Norge er et fantastisk motorsykkelland.Vest 2014

Kart fra turen

Om du som meg bor på Østlandet, har du sikkert oppdaget at motorsyklistene i andre deler av Norge, har enda flere meter gode motorsykkelveier pr. motorsyklist. Mange av disse veiene nåes om du setter av en litt god helg. En ekstra fridag gjør underverker. Kan du i tillegg avslutte siste arbeidsdagen inntil helgen litt tidligere, slik snart hele Norge gjør, kan du ha fire gode kjøredager foran deg. Mine favorittområder for slike turer, er Vestlandet. En helgetur passe tidlig på året, er noe å se frem til. Du må imidlertid vente lenge nok til at de små fjellovergangene har åpnet. Få med deg gode mc-venner, og legg opp en tur med passelig lengde på kjøredagene. Etapper på rundt 30 mil, gir dere god tid til å stoppe, og nyte turen og opplevelsene sammen. På turene våre har vi ofte benyttet privat innkvartering. Som regel hytter som en av deltakerne på ulike sett disponerer. Utover dette har vi benyttet campinghytter, og rimelige hotell. Dette har gjort at terskelen for å bli med ikke er for stor. For å få til dette må du være ute i god tid for å sikre deg overnatting. Vi har vært rundt 8 stk. og har også samlet inn ei reisekasse, som dekker overnattinger, frokost og middager. Deltakerne er ikke påmeldt turen før det er betalt inn til reisekassa. Innbetalte beløp refunderes aldri. Dette forebygger for den berømte «værsyken» som mange pådrar seg i forkant av en slik tur. Denne oppstår ved stadig å gå inn på www.yr.no for å sjekke hvor dårlig været skal bli. Men nå til denne turen som skal dra oss vestover, og deretter sørover.

Kjøredag 1. Drammen til Geilo.

De herlige veiene ned fra Haglebu mot Bromma er enda morsommere opp igjen. Se imidlertid opp for sau
De herlige veiene ned fra Haglebu mot Bromma er enda morsommere opp igjen. Se imidlertid opp for sau

 

Turen vår begynner på Bragernes torg i Drammen. Vi er i juni måned. Herfra setter vi kursen mot Geilo. Vi er ikke så glade i de mest trafikkerte veiene, og kjører derfor Fv.287 mot Prestfoss og Sigdal. Rett etter Åmot passerer du Blaafarveverket, og Koboltgruvene. Blaafarveværket er et av Norges best besøkte museer, og ligger i naturskjønne områder. Vi har ikke tid til å stoppe denne gangen, men nyter veien som er underholdende og fin. Har du tid anbefaler jeg et stopp. Langs Soneren går veien i relativt store svinger, og fra Eggedal begynner stigningene mot Haglebu.

Grilling på bålpanne, en hyggelig start på turen. Anne og Per Martin ordner grillmaten mens Tore spiller opp. Tor venter forventningsfullt.
Grilling på bålpanne, en hyggelig start på turen. Anne og Per Martin ordner grillmaten mens Tore spiller opp. Tor venter forventningsfullt.

På toppen er vi på 900 meter, omtrent på tregrensa. Etter en stund stuper veien ned mot Bromma. Her er det fine hårnålssvinger, og du skulle i grunn ønske at du kjørte oppover i stedet. Vi følger riksvei 7 til Nesbyen, og tar deretter veien opp Rukkedalen til Myking, og videre over til Tunhovd. Herfra kjører du langs Pålsbufjorden, og over Skurdalsåsen, før Hallingskarvet åpenbarer seg i flott solskinn, mens vi kjører ned til Geilo. Veien er flott, men underlaget stedvis så som så. Deltakerne med sportssykler klager litt. Trafikken har vært beskjeden hele veien. Dagens etappe er knappe 22 mil. Vi har bunkret på veien, og kan nyte duggfrisk pils på hyttetunet, mens koteletter og annen grillmat godgjør seg over bålpanna. Vår egen trubadur Tore spiller opp, og vi nyter kvelden, mens bålpannas røyk, og diverse myggolje kjemper en durabelig kamp mot disse beista. En topp start på turen har vi fått.

Kjøredag 2. Geilo til Tau.

Vi står opp til strålende solskinn, og inntar frokost i det fri. Alle hjelper til, og hytta er ryddet og rengjort i skapelig tid. Vi kjører Rv 7 over Hardangervidda. Ustaoset og Haugastøl passeres, før vi kommer opp på snaufjellet. Turen fortsetter langs Ørteren, og over Dyranut, før vi stopper ved Vøringsfossen.

Anne i fint driv over Hardangervidda
Anne i fint driv over Hardangervidda

Fossen er en av Norges mest besøkte naturattraksjoner. Den har et loddrett fall på hele 145 meter, og et totalt fall på 182 meter. Selv om vannet i elva Bjoreio er regulert, er det et krav til minstevannføring på12 m³ vann i sekundet, i sommersesongen. Det stopper et par busser mens vi er her, og ut vrimler kinesere med fotoapparater.

Vøringsfossen en av attraksjonene i Hardanger. 145 meter fritt fall, er et skue
Vøringsfossen en av attraksjonene i Hardanger. 145 meter fritt fall, er et skue

 

Syklene oppstilt foran Joker i Eidfjord. En god blanding av sykler.
Syklene oppstilt foran Joker i Eidfjord. En god blanding av sykler.

Du kjenner suget mot stupet, når du følger stiene ut på utkikkspunktene. Her er det minimalt med sikring. Kineserne kakler i vei. Vi fortsetter ned Måbødalen, som før i tiden nok var mye mere spektakulær. Rester av gamleveien ligger fremdeles her i partier, men denne er stengt for motorisert ferdsel. Det blir en liten rast i Eidfjord, mens mengder av cruiseturister stiger om bord i ventende busser.

Utsikten fra Kjeåsen er fantastisk. Her har folk klort seg fast siden 1600 tallet. På 70 tallet ble det laget vei opp hit. Før dette måtte du bære opp motorsykkelen din.
Utsikten fra Kjeåsen er fantastisk. Her har folk klort seg fast siden 1600 tallet. På 70 tallet ble det laget vei opp hit. Før dette måtte du bære opp motorsykkelen din.

Vi bestemmer oss for å kjøre opp til Kjeåsen, en av gårdene som det er laget reportasje fra i programmet «Der ingen skulle tru». Vi kjører inn Simadalsfjorden, og passerer Sima Kraftstasjon. Litt etter slynger det seg hårnålssvinger bratt oppetter fjellveggen, og videre i tunneler. Til slutt kommer vi ut 550 meter oppe i fjellsida. Her parkerer vi syklene, og rusler ut til gården Kjeåsen. Det skal visst nok ha bodd folk her siden 1600 tallet. Veien vi har kjørt er fra 70 tallet, og ble bygget i forbindelse med kraftutbyggingen i Simadalen. Før dette måtte folket klore seg opp denne steile fjellsida på bratte stier. Et av husa skal det etter sigende ha tatt 30 år å bygge. Man kan lure på hvorfor folk ville bo her oppe. Gården ligger med svært gode solforhold, og det er ofte varmere her oppe enn nede i dalen. På vinteren fryktet man imidlertid vinden mest, og husene er festet med stålbarduner.

Hardangerbrua er Norges største hengebru, nær 1,4 km lang. Sightseeing på denne er gratis med motorsykkel.
Hardangerbrua er Norges største hengebru, nær 1,4 km lang. Sightseeing på denne er gratis med motorsykkel.

Veien langs Hardangerfjorden er flott, og vi tar tur/retur over Hardangerbrua. Dette er jo allikevel gratis for oss motorsyklister. Brua er imponerende med sine voldsomme brutårn som rager over 200 meter over fjorden. Med sin totallengde på 1380 meter, og sitt bruspenn på 1310 meter er dette den største hengebroa i Norge. Når du skal over brua oppdager du tunnelnettverket som er bygget i forbindelse med broa. Hele 2675 meter tunnel er bygget i prosjektet. Mye av disse er spektakulært opplyst.

Et nettverk av tunneler er laget i forbindelse med Hardangerbrua. Disse er flott opplyst.
Et nettverk av tunneler er laget i forbindelse med Hardangerbrua. Disse er flott opplyst.
I Odda ligger båten til bestekompisene Joar og Lothepus, Fjorden Cowboys. De er født og oppvokst i Sørfjorden i Hardanger.
I Odda ligger båten til bestekompisene Joar og Lothepus, Fjorden Cowboys. De er født og oppvokst i Sørfjorden i Hardanger.

Vi fortsetter ferden vår langs dalsider som er dekket av frukttrær. Det er ikke få moreller, plommer og epler som kommer fra Hardanger. Vi passere Kinsarvik, og idylliske Lofthus. Veiene er smale og krevende. Skal du forbi bobiler her, må du være tålmodig. Vi fortsetter gjennom gårder, og klynger med sjarmerende vestlandshus. Her er det liggende panel, og skifer på taket som gjelder. Idylliske naust og sjøbuer ligger langs fjorden. Det blir lunsj i Odda, før vi fortsetter Rv.13 mot Låtefoss. Et eller annet sted her mellom Låtefoss og Seljestad skal visst nok en danske med campingvogn ha fått motorstopp, i følge Øystein Sunde. Låtefoss er imidlertid verdt en stopp, der dampen fra fossen står over veien. Nå venter noen skikkelige godbiter.

Låtefoss er ekstra flott under vårløsningen. Dansken med campingvogn som har havarert mellom Låtefoss og Seljestad ser vi ingen ting til.
Låtefoss er ekstra flott under vårløsningen. Dansken med campingvogn som har havarert mellom Låtefoss og Seljestad ser vi ingen ting til.

 

Veien Røldal til Sauda er en perle og inngår i Nasjonal turistvei Ryfylke.
Veien Røldal til Sauda er en perle og inngår i Nasjonal turistvei Ryfylke.

Litt før Røldalstunnelen kan du ta av til venstre og kjører over Røldalsfjellet, i stedet for tunnelen. Det er spektakulært der veien snor seg opp gjennom steinrøysene. Dessverre for oss var ikke veien åpen denne gangen. Men jeg har vært over her før, og kan virkelig anbefale veien. På andre siden av Røldalsfjellet, følger du bare E134 noen svinger etter at du kommer inn på denne, før du igjen skal ta av veien til høyre. Denne flotte veien går ned til Sauda, og er spektakulær. Først snirkler den seg opp den stupbratte fjellsiden, før den går gjennom et spennende dramatisk landskap. Veien tilhører ”Nasjonal turistveg Ryfylke”. Her ligger en rekke regulerte vann.

Brøytekantene er høye på veien over Saudafjellet, rett etter at veien har åpnet.
Brøytekantene er høye på veien over Saudafjellet, rett etter at veien har åpnet.

Du skal imidlertid være oppmerksom på sau. De er det mange av i dette området. I partier kjører vi gjennom høye brøytekanter. Dette er et av de snø-rikeste områdene i Norge. Landskapet er skiftende, og ettervært følger vi en trang dal ned mot Sauda.

Dette bildet kan du ha i speilet ditt på vei mellom Røldal og Sauda
Dette bildet kan du ha i speilet ditt på vei mellom Røldal og Sauda

Gruppa har spredd seg litt, og vi tar oppsamling i Sauda, før vi kjører utover Saudafjorden. Veien er brei og fin, og med mange store svinger slynger den seg flere mil langs fjorden. Vi tar ferge fra Ropeid til Sand, og følger Rv.13 østover mot Suldal. Når vi

Blir det snaut med plass i koffertene gjelder det å tenke smart. Disse tåler jo regn, problemet løst!
Blir det snaut med plass i koffertene gjelder det å tenke smart. Disse tåler jo regn, problemet løst!

nærmer oss Suldal tar vi av Fv.632 til høyre, og følger denne over fjellet, og ned til Jøsenfjorden. Veien har masse flotte hårnålsvinger, og en ny opplevelse for oss. Herfra kjører vi vestover igjen, og treffer på nytt Rv. 13, som vi følger videre til Tau. Her har vi leid 3 stk Campinghytter for natten, av det amerikanske paret Betty og Sam Speer, som driver Watne camping. Her får vi god service.  I kveld er nye kokker i gruppa utnevnt, og vi okkuperer store deler av campingens kjøkken før maten serveres i kveldingen.

Kjøredag 3. Tau til Homborsund.

Vestlandet betyr koselige fergeturer i massevis. Det er aldri noe problem å komme med når du kjører motorsykkel.
Vestlandet betyr koselige fergeturer i massevis. Det er aldri noe problem å komme med når du kjører motorsykkel.

Det gjelder å komme av sted for å få litt ut av dagen. Vi er nå rett i nærheten av Prekestolen, som kan bestiges om du føler for det. Vi vil imidlertid videre, og tar ferge over fra Oanes til Lauvika. Herfra følger vi veien ut til Bryne, og deretter Nordsjøveien 44 sørover. Her er forblåste strender og værslitte flate Gjærgårder. Stedvis går veien helt ut i vannkanten, der fjæra består av strender eller rullestein. Let opp veiene som går aller lengst ut mot sjøen. Dette er de fineste områdene. Et kaffestopp ved Obrestad fyr er å anbefale.

Stopp på Gjærkysten. Her er det flatt, og med havet rett ut. Kuer beiter fredelig i fjæra her.
Stopp på Gjærkysten. Her er det flatt, og med havet rett ut. Kuer beiter fredelig i fjæra her.
På Gjæren lurer vi oss ut på Kongeveien.
På Gjæren lurer vi oss ut på Kongeveien.

Etter Sirevåg endrer det flate landskapet seg, og det blir mer kupert. Fjellformasjonene er allikevel runde, og veien snor seg gjennom terrenget og helt ut til havet. Asfalten er god, og tillater at fotpinnene skraper i asfalten gjennom svingene. Etter Egersund blir naturen villere. Vi kjører ut til den gamle trehusbebyggelsen i Sokndalstrand. Husene som er fra 17 og 1800 tallet er fredet, og har nasjonal verdi. Stedet er et av de mest besøkte reisemål i Rogaland, og vel verd ett besøk. Vi inntar lunsj her i det nydeligste været du kan tenke deg.

Alexander koser seg i Sokndalstrand. Lunsjen her er et av mange høydepunkt på turen.
Alexander koser seg i Sokndalstrand. Lunsjen her er et av mange høydepunkt på turen.

Fra Sokndalstrand og østover blir veien enda villere, på vei til Jøssingfjorden. Denne fjorden har steilbratte fjellsider på 200 til 250 meter. Veien er hugget inn i fjellsiden. Når du kommer vest fra kjører du nærmest over de to små husene som ligger under Helleren. Her har det trolig vært bosetning tilbake til steinalderen.

Husa under Helleren står godt beskytta mot vær og vind. Her har det trolig vært bosetning siden steinalderen. Veien mellom Egersund og Flekkefjord er spektakulær.
Husa under Helleren står godt beskytta mot vær og vind. Her har det trolig vært bosetning siden steinalderen. Veien mellom Egersund og Flekkefjord er spektakulær.

Husene står beskyttet for regn, og er oppført uten taktekking. Fra parkeringsplassen innerst i Jøssingfjorden er det knappe 200 meter å gå bort til husene, som står åpne for besøkende. Det mest iøyenfallende er imidlertid bedriften Titania med sin produksjon, og sitt havneanlegg. I 1940 var fjorden her åsted for angrep på den norske nøytraliteten. Det Britiske krigsskipet Cossack bordet det tyske tankskipet Altmark, for å sette britiske krigsfanger fri.

Alle har ett bredt smil bak hjelmen på disse veiene. Landskapet er bratt og vilt. Veiene smale og svingete, der de slynger seg i alle retninger. Vi når Flekkefjord, og setter kursen opp mot Kvinesdal. Ser du på kart vil du oppdage et Vest og Aust-Agder har ett mylder av veier. Det meste av dette er virkelig gode motorsykkelveier. Vi passerer Utsikten hotell, og følger Fv.461 over til Kvås. Herfra følger vi Rv.43 ett lite stykke nordover, før vi igjen tar østover ved Kvås kirke, og kommer ned igjen i Konsmo. Disse strekkene er virkelig utfordrende og morsomme veier. Her får du virkelig testet kjøreferdighetene dine. Veien slynger seg gjennom skogen, langs vann, og over åser. Vi følger diverse andre småveier, og ender til slutt opp i Homborsund. Nesten uansett hvilke veier du velger i dette området er du nære paradis. En av Mc-avisas journalister har jo dette utenfor stuedøren sin. Jeg må bare innrømme at jeg er misunnelig. Områdene her utenfor Homborsund er av de mest ureine farvann langs hele sørlandskysten. Ikke få seilskuter har endt sine dager med forlis utenfor Homborside. Ved Gjeslinge ble Terje Vigen etter sigende tatt til fange av engelskmennene i 1809, mens han rodde til Danmark i et forsøk på å redde familien fra hungersnød. Dette i følge diktet til Henrik Ibsen.

Reker og blåskjell på Sørlandet, passer bra etter en kjøredag med mange flotte opplevelser.
Reker og blåskjell på Sørlandet, passer bra etter en kjøredag med mange flotte opplevelser.

Siste kvelden skal feires og det på Sørlandsk vis. Dagens ankerdram byttes til iskald Prosecco, og inntas i strålende solskinn. Deretter følger blåskjell og reker. En perfekt finalekveld, på en tur som dette, men enda har vi en flott kjøredag foran oss.

Kjøredag 4. Homborsund til Drammen.

404 er en av mine favorittveier i Aust-Agder. Dette lille stykke fra Grimstad og opp til Søre Herefoss, er en orgie av svinger. Du kommer inn i en fin rytme, og veien er krevende og morsom, i sånn passelig fart. Fra Søre Herefoss følger vi Rv.43 opp til Åmli, og herfra Fv.271 opp Gjøvdal. Veien kommer til slutt ned på vestsida av Fyresdalsvannet.  Halve reisefølget har adventure sykler, og storkoser seg i flott natur. Resten av reisefølget ankommer Fyresdal ganske så betuttet. Veien var vist ganske humpete. Litt mat, og gjengen er blid igjen. Langs Vrådalsvannet er det ikke mulig å la være å storkose seg. Underlaget er bra, og svingene tette nok til å gi deg en fin rytme. Vi tar av ved bygdetunet i Kviteseid, og følger Fv.106 mot Fjogesund, Kilen, og ender i Lunde. Veien her langs Flåvatn er en uendelig rekke av svinger, på smale veier. Før Lunde passeres en av slusene i Telemarkskanalen ved Straumen.

Vi passerer Straumen vest for Lunde. Slusene i Telemark er egentlig verd en egen motorsykkeltur.
Vi passerer Straumen vest for Lunde. Slusene i Telemark er egentlig verd en egen motorsykkeltur.

Det å følge slusene i Telemarkskanalen kan i grunn være verdt en helt egen motorsykkeltur. Fra Bø til Notodden får vi den siste fine strekningen på turen. Herfra dreier det seg om transport hjem, etter en lang dag på syklene. Når vi er i Skollenborg oppdager vi at dekket til Alexander er på korden, men hva gjør vel det. Vi er jo så godt som hjemme.

 – Jeg var så sliten at jeg ikke rørte sykkelen på mange dager etterpå. Sa vår eneste kvinnelige deltaker Anne. Vi som kjenner henne vet at dette skal mye til. Vi var maksimalt heldige med været denne gangen. Veiene utrolige. Velger du denne ruta får de fleste svinger nok for en god stund.

Mc-avisa nr. 8 2015

Marokko II

et nytt eventyr.

Tekst: Kyrre Hagen

Foto: Annette Hilleren og Kyrre Hagen

Vi leter etter drosje, og før vi vet ordet av det har en mann sugd tak i koffert-tralla til Annette. Vi er kapra, og må bare pent følge etter bagasjen. Den sleipe drosjesjåføren har sneket i køen, og parkert langt unna. Dette kompenserer han ved å kapre kundene. Annette svarer høflig, – Ja vi er ute etter drosje. Vi er et lett bytte. Drosjen har ikke taksameter, og jeg spør hva turen koster. Han presenterer en pris som er omtrent det dobbelte av hva det skal koste. Jeg protesterer. Vi kjører inn i medinaen i Marrakech der har vi bestilt rom på en Raid. Jeg betaler det halve av hva sjåføren forlanger. Det blir en skikkelig diskusjon, men jeg var her for et år siden, og vet hva turen skal koste.

Marrakech

Souken eller torget, ”Djemaa el Fna” i Marrakech, er det største i Marokko, og skal visstnok være det travleste i Afrika. Over alt er det boder og noen som skal selge deg klær, smykker, appelsinjuice, mat, keramikk, gebiss, krydder, eller hva det nå skal være.
Marrakech har det største i Marokko, og skal visstnok være det travleste i Afrika. Over alt er det boder og noen som skal selge deg klær, smykker, appelsinjuice, mat, keramikk, gebiss, krydder, eller hva det nå skal være.

Souken eller torget, ”Djemaa el Fna” i Marrakech, er det største i Marokko, og skal visstnok være det travleste i Afrika. Her vrimler det av alle slags mennesker. Over alt er det boder og noen som skal selge deg klær, smykker, appelsinjuice, mat, keramikk, gebiss, krydder, eller hva det nå skal være. Du får kjøpt nærmest hva som helst. Luktene er intense. Svette, eselmøkk, sterke krydder, og mye mer ligger som en salig stank over souken. Det er et øredøvende liv fra trommer, fløyter og dansende mennesker. Folk hyler og skriker for å få solgt varene sine. Møter du blikket til en av disse kan du være sikker på å ha det gående et par minutter før du er kvitt han eller henne. Cobraslangene står med spendt rygg til slangetemmerens fløytespill. Forsøker du å fotografere må du vær så god å bla opp.

Det er ett øredøvende liv fra trommer, fløyter og dansende mennesker.
Det er ett øredøvende liv fra trommer, fløyter og dansende mennesker.

Marrakech er fascinerende og intens, ”Guds land” er betydningen oversatt fra byens opprinnelige arabiske navn. Du kan ikke være redd for å ha folk innpå deg. Det er imidlertid mye artig å se. Skal du handle må du prute. Prutingen er ett eget ritual. Først blir du vist varene. Det skal gjerne håndhilses, og selgeren er ”oppriktig” interessert i hvor du er fra. Når du er interessert i noe, justerer selgeren prisen opp alt etter hvor interessert du er. Deretter er den beste taktikken å virke sjokkert over prisen, og nærmest skamme deg over at du har tenkt en veldig mye lavere pris. Selgeren vil etter hvert gjerne vite prisen du har tenkt deg, og du må nærmest brydd presentere budet ditt. Selgeren vil igjen bli sjokkert. Dette er reneste skuespill og et fast ritual. Lengre unna strek-kodene på Rema kommer du ikke. Etter at handelen er i boks er det bare å bla opp med skitne penger, og handelen skal avsluttes med et klamt håndtrykk og klapp på skulderen. Du føler et intenst behov for å vaske hendene etter noen timer i medinaen.

Marokkansk familie på tur. Det kjører forbi cirka 2700 tohjulinger i timen, bare i gata vår.
Marokkansk familie på tur. Det kjører forbi cirka 2700 tohjulinger i timen, bare i gata vår.

Det er lørdag, og vi skal ikke hente motorsyklene før mandag morgen. Det er derfor god tid til å utforske Marrakech og medinaen. Medina er en bydel med murer rundt. Denne ble bygget i 1070 – 1072 og har gjennom århundrene vært hovedstad, og senter for handel, fyrster, imamer og vitenskapsmenn. Medinaen er nærmest som en labyrint av små gater i alle retninger. Overalt er det små butikker med mer eller mindre innpåslitne selgere. Alt ser nesten likt ut, da alle bygningene i Marrakech har lik farge utvendig. Jeg har med meg fotoapparat, men får pekefinger når jeg forsøker å ta bilde av noen. Vi finner en restaurant med terrasse høyt over torget, og kan sitte og betrakte folkevrimmelen, aper og slanger i ro og mak. Det går mot kveld, og vi finner et hyggelig sted å spise. Som på alle litt finere restauranter er det show med magedans mellom bordene utpå kvelden.  Jeg synes nok dette er mere stas enn Annette gjør.

Mot Atlasfjellene

På toppen har vi snø i lufta, men dette varer ikke lenge. Vi ser blå himmel der fremme.
På toppen har vi snø i lufta, men dette varer ikke lenge. Vi ser blå himmel der fremme.

Vi er tidlig oppe. Jeg har avtalt med utleieren Reda at vi skal plukke opp syklene så tidlig som mulig. Koffertene forlater vi i Raiden. Jeg leide sykler her hos Reda i fjor også, og vet at dette er et ordentlig sted (www.palm-road.com). Reda kikker på ruta jeg har planlagt og vi gjør noen korreksjoner. Noen av veiene jeg har tatt ut er knapt nok farbare på en lett KTM. En annen utfordring er at det fremdeles ligger snø høyt til fjells. Vi er jo i slutten av mars. Vi får anbefalt overnattingssteder underveis. Syklene lastes opp. Til Annette har vi leid en GS 650. Setehøyden er perfekt, hun når godt nedi med begge beina. Selv installerer jeg meg på en helt ny GS 1200. Syklene har låsbar toppboks, og vi bruker bare en pakksekk bakpå. Jeg spør Reda hvor mange kameler jeg kan få for Annette ute i ørkenen. Han mener at jeg kan få ti til tjue gode kameler for henne. Annette spør hvor mange hun kan få for meg. Reda mener at jeg nok kun er verd en halv kamel.  Været er overskyet og tilsier regn, så det er bare å kle seg. Det er mange her hos Palm Road i dag. Reda skal guide en gruppe på nesten 20 mann. En annen gruppe med en tysk offroad-instruktør tar ut syklene sine rett etter oss. Den største navigasjonsutfordringen på hele turen består i å komme seg ut av Marrakech, og inn på riktig vei mot Atlasfjellene.

Høyeste punktet på veien er 2260 moh.
Høyeste punktet på veien er 2260 moh.

Når du først er ute av byen er det svært lett å navigere. Det er ikke mange veier å velge i, og det går greit å navigere etter kart. Vi setter av sted mot Atlas, og Col de Tichka.

 

På toppen har vi snø i lufta, men dette varer ikke lenge. Vi ser blå himmel der fremme.
På toppen har vi snø i lufta, men dette varer ikke lenge. Vi ser blå himmel der fremme.

Det er overraskende grønt og frodig på denne første strekningen. Palmene står tett langs veien, og store kaktuser står i skråningene. Etter som vi kommer høyere opp blir landskapet tørrere, og temperaturen synker til 2 grader. Vi stopper langs veien, og en liten gutt kommer bort til oss for å selge timian. Vi har lite plass til krydder, men gir han en liten slant.

Vi stopper langs veien, og en liten gutt kommer bort til oss for å selge timian. Langs veien står det mange som vil selge oss krydder, krystaller og annet.
Vi stopper langs veien, og en liten gutt kommer bort til oss for å selge timian. Langs veien står det mange som vil selge oss krydder, krystaller og annet.

Langs veien står det mange som vil selge oss krystaller og annet. Dette har du imidlertid ikke lov til å ta med ut av landet. På toppen har vi snø i lufta, men dette varer ikke lenge. Vi ser blå himmel der fremme. Høyeste punktet på veien er 2260 moh. Lunsj inntas i strålende solskinn på vei ned fra Atlasfjellene. Dagens veier er i grunn fantastiske, sving på sving. Asfaltdekket er godt. Fjellet er helt rødt, og du ser tydelig på veien hvor sand og grus har flommet over. Grepet er overraskende godt, og gir etter hvert tillit.

Laserkontroll

Gjennom tettstedene er det som regel skiltet med 60. Utenom disse er det 80 eller 100 som gjelder. Hvor fartsgrensene opphøyes er imidlertid en gåte. Jeg vet det er mye politi her nede, og plutselig suser vi inn i en laserkontroll. Vi har kjørt for fort begge to.

Vi blir tatt i laserkontroll. Bøtene prutes ned fra 1.000,- dirham til 200,-
Vi blir tatt i laserkontroll. Bøtene prutes ned fra 1.000,- dirham til 200,-

Politimannen viser oss laseren. Der står det 80. Fartsgrensen er 60. Vi må bli med bort til politibilen. Han forklarer at 10 % overskridelse av fartsgrensen er ok. Vi har imidlertid kjørt så fort at vi må betale 500 dirham hver. Vi blar opp alt vi har av penger, det er ikke nok. Da sier han at 200 for begge er ok, og tar imot 200 seddelen. Vi får ingen bot med oss. Senere får vi høre at politiet tjener svært dårlig her nede, og ofte sper på inntekten på denne måten. 100 dirham (80,- NOK) pr. pers, gjør bare opplevelsen til en kuriositet.

Følelsen av å være her I Atlasfjellene igjen er herlig.
Følelsen av å være her I Atlasfjellene igjen er herlig.

 Agdz

Vi passerer Qurzugga, som er kjent for sine filmstudioer, og følger veien sørover til Agdz. Hotellet vi har fått anbefalt er vanskelig å finne, men plutselig kjører vi forbi ett skilt med pil til Dar Quamar. Vi kan imidlertid ikke tro at det finnes hotell ned den trange jordveien, og kjører forbi. Til tross for en nærmest bortgjemt avkjøring viser det seg at hotellet er en liten oase, med palmer og badebasseng. Vi får til og med kjøpt oss en pils. Dette er heller uvanlig på hotellene i Marokko. Hotellbygningene er laget av ”cob” en blanding av strå og leire. Stedet er i det hele tatt svært så sjarmerende. Etter oss ankommer flere av motorsyklistene vi snakket med hos Reda. Den tyske offroad instruktøren med følge.

Fare for elg er byttet med fare for kamel her nede
Fare for elg er byttet med fare for kamel her nede

Vi står opp til ny dag, og ett strålende solskinn. Dagens etappe skal ta oss østover mot Merzouga.  Det er her de store sanddynene ”Erg Chebbi” befinner seg. Dyner på opp i 160 meters høyde. Før vi setter oss på syklene tar vi imidlertid en liten spasertur inn i gamlebyen i Agdz. Utrolig nok bor det masse folk inne i denne labyrinten. Husene er alle laget av cob, men flere steder har husene ramlet sammen. Nye blokker produseres imidlertid her inne, og husene bygges opp igjen på nytt. Rundt i Marokko er husstandarden rimelig grei. Det er mange fine hus. Dette er imidlertid noe av det mest stusselige vi opplever på turen.

Merzouga

Mekonomen i Afrika
Mekonomen i Afrika

Veien går østover, og vi stopper i en liten landsby for lunsj. Vi bestiller ”mø”. Mens vi spiser kommer en lokal trommeslager og gjøgler, for å tjene noen slanter. Vi får en voldsom trommesolo, og ett stort smil med en enslig tann. Trommeslageren får naturlig vis en liten slant for innsatsen.

Vi får en voldsom trommesolo, og ett stort smil med en enslig tann, av en lokal gjøgler. Trommeslageren får naturlig vis en liten slant for innsatsen.
Vi får en voldsom trommesolo, og ett stort smil med en enslig tann, av en lokal gjøgler. Trommeslageren får naturlig vis en liten slant for innsatsen.

Turen fortsetter østover, og dagens etappe er i grunn ganske kjedelig. Plutselig er veien ødelagt, og omkjøringen går over en bekk. Annette nekter plent å kjøre over, og jeg må tilbake for å hente 650èn. Hun har imidlertid ikke tenkt på at hun nå må vasse over. Vi når Rissani, og tenker oss en liten kaffestopp, før vi kjører ut mot sanddynene. Ekstremt innpåslitne arabere får oss imidlertid til å snu. Alle vil ha tak i deg, og ha deg inn på sin restaurant. Jeg får helt hetta.  Vi finner ett langt roligere sted i utkanten. Det skal være ørken rally i område, og mengder av store firehjulsdrevne biler trafikkerer veien. På siden av alle står det ”Rally AICHA des GAZELLES”. Målet for dagen er Cafe du Sud. Skiltet står langs veien, men det er ingen vei. Vi følger retningen, i et av de mange sporene ut mot sanddynene. Etter hvert når vi en grusvei, og senere målet; Cafe de Sud. Her er mange overnattingsmuligheter. Du kan velge mellom hotellrom, telt, teltcamp ute i ørkenen, eller luksuscamp ute i ørkenen. Dersom du velger standard teltcamp, overnatter du på tradisjonelt vis. Menn i et telt, og kvinner i et annet. Vi velger luksusvarianten.

Utsikt over sanddynene i Merzouga, og leiren vår.
Utsikt over sanddynene i Merzouga, og leiren vår.

Turen ut til campen gjøres unna på kamel. Det tar 1,5 time. Det er imidlertid verdt turen. Vår unge kamelfører mener Annette er verd 100 Kameler.  I teltet vårt har vi både dusj, vask og vannklosett. I tillegg en stor dobbeltseng. På gulv, vegger og tak er det dekorert med flotte beduin tepper. Det blir en hyggelig kveld i ørkenen. Vi kommer i prat med resten av gjestene. En rimelig internasjonal forsamling. Kvelden avsluttes med bålkos, og trommer under åpen himmel. En flott opplevelse under stjernene.

Vi overnatter i telt i ørkenen, etter 1,5 time på kamelryggen. Vår unge kamelfører mener Annette er verd 100 Kameler.
Vi overnatter i telt i ørkenen, etter 1,5 time på kamelryggen. Vår unge kamelfører mener Annette er verd 100 Kameler.

Etter en soloppgang bak skyene, frokost og kameltur, er vi tilbake på Cafe du Sud. Noen svensker vi snakket med kvelden i forveien har også returnert fra ørkenen. De er på motorsykkeltur som oss. Chris driver eget reisebyrå, og arrangerer motorsykkelturer mange steder i verden. Marokko er selvsagt på programmet (Explore360°). Det er hyggelig å dele mc-opplevelser med likesinnede. Vi nyter en kopp te i solveggen før vi setter kursen nordover mot Atlasfjellene.

Gorges de Toudra

Vi krysser elven, som har tatt med seg veien. Jeg overtaler Annette til å kjøre over. Det går bra, og hun er veldig stolt, helt til hun kommer på at hun må over samme området på veien tilbake.
Vi krysser elven, som har tatt med seg veien. Jeg overtaler Annette til å kjøre over. Det går bra, og hun er veldig stolt, helt til hun kommer på at hun må over samme området på veien tilbake.
Georges de Toudra er en opplevelse. Stupbratte fjellsider, med en elv i midten. Fjellveggene er opp mot 200 meter høye og nesten loddrette på hver side. Kløfta er så trang i partier, at du nesten føler at du kan ta i begge fjellsidene samtidig
Georges de Toudra er en opplevelse. Stupbratte fjellsider, med en elv i midten. Fjellveggene er opp mot 200 meter høye og nesten loddrette på hver side. Kløfta er så trang i partier, at du nesten føler at du kan ta i begge fjellsidene samtidig

Også denne dagen får vi en del transport etapper. Målet for dagen er Georges de Toudra. Dette viser seg å bli en opplevelse. Dalen opp er som en kløft. Stupbratte fjellsider, med en elv i midten. Fjellveggene er opp mot 200 meter høye og nesten loddrette på hver side. Kløfta er så trang i partier, at du nesten føler at du kan ta i begge fjellsidene samtidig. Veien snor seg bratt oppover i flotte svinger. Asfalten har for lengst tatt slutt, og vi er på grusvei. Vi krysser elven, som har tatt med seg veien. Jeg overtaler Annette til å kjøre over. Det sitter langt inne, men til slutt hopper hun i det. Det går bra, og hun er veldig stolt, helt til hun kommer på at hun må over samme området på veien tilbake. Vi fortsetter lengre oppover, og stopper for å ta bilder. Mens jeg står der med kameraet får vinden tak i kartet og veiforklaringen vår. Dette havner i elva, og er ikke til å redde. Lengre oppe i dalen må elven igjen krysses i ett lengre strekke. Det er ikke mulig å få Annette over, uansett hvor mye jeg forsøker. Jeg krysser elven og følger veien ett stykke mot toppen.

Elven har overtatt for veien, og må krysses i ett lengre strekke. Det er ikke mulig å få Annette over, uansett hvor mye jeg forsøker.
Elven har overtatt for veien, og må krysses i ett lengre strekke. Det er ikke mulig å få Annette over, uansett hvor mye jeg forsøker.

På vei ned igjen finner vi et koselig hotell oppe i dalsiden. Vi avtaler 400 dirham, for dobbeltrom, middag og frokost. Dette tilsvarer ca 320 norske kroner. Vin eller øl er ikke å oppdrive, men en av hotellets ansatte; Aziz, tilbyr å bli med ned til nærmeste by, for å vise meg hvor jeg kan handle dette. Aziz hiver seg opp bakpå GSèn. Det er noen fantastiske svinger på vei ned til byen, og jeg klarer ikke dy meg for å dra skikkelig på. Aziz er tynn som en strek, og kan ikke veie mer enn 50 kilo. Jeg merker ikke at han sitter bakpå. Midt i disse svingene begynner araberen å ule, omtrent som ei bikkje. Jeg har i min iver glemt hele Aziz, og jager fothviler-skrap nedover den fantastiske veien. Aziz er ikke like begeistret, og klamrer seg fast. – Unnskyld Aziz. – Jeg glemte deg helt. Det er noen få butikker som selger alkohol i Marokko. Jeg blir vist inn på ett bakrom, og innenfor nok ett bakrom har de øl og vin. Døra er merket med adgang forbudt. Vi rekker en øl ute i sola, og det blir en god marokkansk rødvin til middagen på hotellet.

Aziz har kommet over sjokket fra i går. Han mener Annette er verd tusen millioner kameler. Aziz er en kjernekar.
Aziz har kommet over sjokket fra i går. Han mener Annette er verd tusen millioner kameler. Aziz er en kjernekar.

Etter en nydelig frokost i sola, må vi ta bilder av Aziz på GSèn. Han har kommet over sjokket, og i dag vil han forevige opplevelsen fra i går. Jeg spør Aziz hvor mange kameler han mener Annette er verd her nede. Han svarer tusen millioner. Aziz er en kjernekar. Vi tar avskjed, og setter kursen mot Gorges du Dadès.

Herlige svinger på vei mot Georges de Toudra
Herlige svinger på vei mot Georges de Toudra

Gorges du Dadès

Det går an å kjøre over fra Georges de Todra, som vi kjørte i går, og komme ned igjen her, om vi hadde fortsatt. Snø setter imidlertid en stopper for dette så tidlig på året. Dalen innover er mye mer åpen enn gårsdagens. Veien snor seg imidlertid innover i flotte svinger. Vi kjører rundt ville og enorme fjellklipper. Fjellene er så røde som jeg aldri har sett før. Dalen blir trangere, og snor seg i fantastiske hårnålsvinger opp en bratt fjellside.

Gorges du Dadès snor seg i fantastiske hårnålsvinger opp en bratt fjellside.
Gorges du Dadès snor seg i fantastiske hårnålsvinger opp en bratt fjellside.

På toppen ligger en kafe med flott utsikt. Annette vil kose seg her i sola, mens jeg fortsetter mot toppen. Dalen åpner seg i partier, før den snor seg gjennom trange kløfter igjen. Veidekket er hovedsakelig asfalt, men enkelte partier med grus. Til slutt er jeg kommet opp mellom snøkledde fjelltopper. Utsikten er fantastisk, her på 2100 meter. Vel nede på kafeen igjen har Annette blitt omsvermet av en haug med tyske og østerrikske motorsyklister. Dette viser seg å være en gruppe fra KTM Adventure. Syklene er 450 kubikkere, og sendes verden rundt på ulike ekspedisjoner. Mens jeg har vært av gårde har hun også snakket med ett mc-par fra Australia, som er på en 3 måneders reise i Marokko, de skryter hemningsløst. Neste år vil de utforske Norge.

Tyske og østerrikske motorsyklister på tur med KTM Adventure. Syklene er 450 kubikkere, og sendes verden rundt på ulike ekspedisjoner.
Tyske og østerrikske motorsyklister på tur med KTM Adventure. Syklene er 450 kubikkere, og sendes verden rundt på ulike ekspedisjoner.

Vi fortsetter turen vår vestover. Vi skal over samme fjellpasset som på tur sørover. Det har imidlertid kommet masse snø i Atlasfjellene siden vi kjørte over. Fjellkjeden er ett fantastisk skue, der den ligger hvit og majestetisk i solskinnet.

Langs veien beiter saueflokker i den tørre vegetasjonen. Gjeteren passer på.
Langs veien beiter saueflokker i den tørre vegetasjonen. Gjeteren passer på.

Vi tar av mot Ait Ben Haddou, en liten avstikker. På hotell Rose de Sabelle avtaler vi 500 dirham for dobbeltrom, middag og frokost 400 norske Kroner. Prisene er utrolige, og hotellene har bra standard, med svømmebasseng og underholdning til middagen. Selv om du ikke får kjøpt vin til maten, kan du medbringe din egen vinflaske uten at dette gjør noe. Underholdningen til middagen består i at hotellets betjening spiller trommer i spisesalen. Dette blir imidlertid ganske intenst. En etter en sniker gjestene seg ut av spisesalen. Kveldene og nettene er kjølige her nede, og når vi rusler en tur i bekmørket før leggetid, må vi kle oss.

Over Atlas igjen

Vi kjører over Atlas og passet Col de Tichka igjen. Det har kommet mye snø siden vi kjørte over, og langs veien ligger snø.
Vi kjører over Atlas og passet Col de Tichka igjen. Det har kommet mye snø siden vi kjørte over, og langs veien ligger snø.

Vi skal over passet Col de Tichka igjen. Vi tar i oppover svingene mot toppen. Det har kommet mye snø siden vi kjørte over, og langs veien ligger snø med brøytekanter. Snøen har imidlertid smeltet på asfalten, og temperaturen er god. Det blir kaffestopp på toppen, og vi setter oss ute i snøen som enda ligger her. Den tannløse kelneren vil gjerne selge oss suvenirer, men vi takker høflig nei. Også han mener Annette er verd tusenvis av kameler. Det blir enda en stopp før vi ankommer Marrakech. Temperaturen har steget så mye nå, at det begynner å bli skikkelig varmt. Det å orientere seg tilbake til Reda er ingen kunst. Han holder til rett ved flyplassen, og denne er godt skiltet. Vi avleverer syklene, og takker for denne gang. På hotellet har vi fått oppbevart en flaske Prosecco, som vi kjøpte på Gardermoen. Vi inntar iskald musserende på takterrassen. Vi feirer opplevelsene, og at alt har gått så bra. Annette som var skeptisk til å kjøre, er veldig fornøyd. Til tross for alle kameltilbudene, bestemmer jeg meg for å ta henne med meg hjem igjen. Mens vi slapper av på takterrassen teller jeg tohjulinger som passerer på gata nedenfor. Det kjører forbi cirka 45 tohjulinger i minuttet. Dette blir cirka 2700 i timen, bare i gata vår. Det er fascinerende.

Norsk motorsyklist, og marokkansk magedanserinne. Oppvisning under middag er helt vanlig på litt bedre restauranter.
Norsk motorsyklist, og marokkansk magedanserinne. Oppvisning under middag er helt vanlig på litt bedre restauranter.

Vi finner en fin restaurant i medinaen, og inntar en god avslutningsmiddag. En litt lubben magedanserinne forsøker etter beste evne å lure noen dirham ut av stedets gjester. Bakgatene i medinaen er helt tomme nå på kveldstid. Vi rusler gjennom byen på vei hjem til hotellet. Alle de slitsomme selgerne har tatt kvelden, bortsett fra en unggutt som svært så ivrig forsøker å selge oss hasj, får vi gå i fred.

Flyet hjem går på ettermiddagen dagen etter. Vi rekker noen timer i medinaen, og en tur på torget Djemaa el Fna, før vi setter turen mot flyplassen. Nok ett eventyr i Marokko er over. Ett herlig land å besøke, og en ting er sikkert. Det blir flere turer til Marokko.

Kart Marokko II
Her ser du ruta vår

 

 

 

 

 

 

Mc-avisa nr. 8 – 2015